Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Harald T. Nesvik (FrP) (ordfører for saken): Jeg skal prøve å holde et innlegg i denne saken som gjør at den ikke tar av debattmessig.

Den 3. oktober 2001 inngikk Stoltenberg-regjeringen en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Hensikten var bl.a. å redusere sykefraværet.

Ot. prp. nr. 29, som vi har til behandling nå, inneholder de nødvendige forslag til lovendringer på sykepengeområdet for å få gjennomført intensjonsavtalen.

Lovforslagene gjelder

• innføring av plikt for henholdsvis arbeidstakere og leger til å gi nødvendige opplysninger til arbeidsgivere med hensyn til arbeidstakernes funksjonsevne

• presisering av krav til funksjonsvurdering i sykmeldingsattest fra lege

• innføring av hjemmel for å gi forskrift om tilretteleggingstilskudd ved bedriftsintern attføring

• refusjon av utbetalte sykepenger i arbeidsgiverperioden når arbeidstakeren er sykmeldt på grunn av svangerskap og omplassering til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig

Det er en enstemmig komite som har uttrykt at denne intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet er meget viktig med tanke på å «få stoppet den meget bekymringsfulle økningen i sykefraværet som har funnet sted i en årrekke» – dette gjelder altså sykepengeutbetalinger. Det er også verdt å merke seg at komiteen uttaler videre at en må

«sette i verk tiltak for å legge forholdene bedre til rette i bedriftene slik at arbeidstakere med redusert arbeidsevne, som er i stand til det, kan få utnyttet sin restarbeidsevne på en mest mulig hensiktsmessig måte».

Komiteen slutter seg i all hovedsak til de foreslåtte lovendringene. Men på ett punkt har en enstemmig komite foreslått å endre innholdet i en paragraf. Dette gjelder § 8-7 nytt fjerde ledd, som er foreslått å lyde:

«Legen plikter i samarbeid med arbeidstakeren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne.»

Komiteens flertall, bestående av alle partier utenom regjeringspartiene, har i tillegg fremmet forslag om å be

«Regjeringen vurdere å øke tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kr slik at tilskuddet blir mer i samsvar med de reelle kostnadene en slik tilrettelegging medfører for den enkelte arbeidsgiver».

Dette er også i samsvar med de tilbakemeldinger som ble gitt fra LO og NHO i forbindelse med høring i sosialkomiteen.

På noen få punkter har Fremskrittspartiet valgt å stå utenfor noen av flertallets merknader i innstillingen – dette fordi vi har vært enig i Regjeringens fremlagte forslag, eller fordi problemstillingene som er reist, er fanget opp i andre lover.

Jeg finner likevel grunn til å knytte noen kommentarer til noe som har oppstått underveis. Det gjelder et skriv som fra departementets side i forbindelse med denne loven har gått ut til de enkelte bedriftene. I denne veilederen som er utarbeidet, har man, uten at man har konferert med Stortinget på forhånd, tatt til orde for at dette skal gjøres gjeldende fra 1. april. Det som viste seg, var jo at saksordføreren, da man først hadde lagt opp til hvordan saken skulle behandles, fra NHOs side ble gjort oppmerksom på at det allerede var utarbeidet og sendt ut en veileder der man henviste til ikraftsettelsestidspunktet, 1. april, uten at Stortinget hadde behandlet saken, uten at Stortinget hadde tatt til orde for når behandlingen skulle skje. Likevel var en slik plan sendt ut til bedriftene. Dette synes jeg at man skal være litt forsiktig med. Det virker som om man rett og slett forskutterer Stortingets behandling.

Så til slutt: Jeg vil berømme partene i arbeidslivet og staten som har kommet fram til denne avtalen. Nå må vi la avtalen få mulighet til å virke, få gå seg til en stund, og så får man komme tilbake til nye saker dersom det viser seg at dette ikke fungerer. Blant annet har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet tatt til orde for at dersom det viser seg at intensjonen i avtalen ikke blir oppfylt, må man komme tilbake til mulige endringer og reguleringer.

Jeg håper at vi med disse lovendringene nå, og når avtalen får gått seg til en stund, kan få se en annen utvikling når det gjelder utbetalingene av sykepenger, slik at vi får bedre tilrettelagte arbeidsplasser, lavere sykefravær og dermed lavere utgifter for både bedriftene og staten.

Gunn Olsen (A): For å realisere målet om et inkluderende arbeidsliv kreves det en bred innsats. Vi trenger en holdningsendring hos arbeidstakere og når det gjelder arbeidsgiveres holdning til eldre arbeidstakeres deltakelse – ikke minst deltakelse fra dem som ikke alltid kan yte 100 pst. innsats. Funksjonshemmedes rett til arbeid er ikke realisert.

Samarbeidsavtalen mellom partene i arbeidslivet er et svært viktig virkemiddel for å redusere sykefraværet og dempe uføretrygdingen. Få land i Europa belaster arbeidsgiver med sykepengeutgifter i så liten grad som vi gjør i Norge. Norske bedrifter betaler ingenting etter 16 dagers fravær. Franske bedrifter betaler i snitt halv lønn i 200 dager. Hollandske arbeidsgivere betaler full lønn hele det første året arbeidstakeren er syk. Hele komiteen understreker da også arbeidsgivers plikt til å organisere og tilrettelegge arbeid med hensyn til den enkelte arbeidstakers funksjonsevne.

For Arbeiderpartiet er det ingen grunn til å legge skatt på sykdom for norske arbeidstakere. Sykelønnsordningen skal bestå, men det er naturlig å fordre en bedret innsats fra arbeidsgiversiden i arbeidet for å redusere sykefraværet. Dette må gjelde både forebygging og tilrettelegging for at sykmeldte kan komme raskere tilbake til jobb, og sist, men ikke minst, for at arbeidstakere med varig nedsatt funksjonsevne kan tilbys passende arbeid.

Arbeidsgiver, arbeidstaker og lege må nå sammen finne ut hvilken funksjonsevne arbeidstaker har. Hva er de sterkeste sidene hos arbeidstakerne? Diagnose og behandling er fremdeles like viktig, men det skal ikke lenger være sykeligheten som skal være i fokus, men funksjonsevnen.

Norsk helsevesen må for at avtalen skal kunne realiseres, skjerpe sin kompetanse og behandlingskapasitet særlig på muskel- og skjelettlidelser og på psykiske lidelser. Kvinners sykefravær er generelt noe høyere enn menns. En rask oppfølging av NOU 1999:13, Kvinners helse i Norge, vil faktisk kunne bidra til ytterligere reduksjon i sykefraværet. Staten har de største utgiftene ved sykefravær og uføretrygding og skal derfor bidra aktivt med bred innsats fra trygdekontorene overfor bedriftene.

Alle, utenom Fremskrittspartiet, er enige om at denne innsatsen fordrer rekruttering av kompetent personell, og at dette må tilsettes fast. Partene og staten er kommet fram til at det trengs en innsats på om lag 600 årsverk. 80 av disse er overføring av arbeidslivstjenesten fra Aetat til trygdekontorenes nye arbeidslivsenheter. I tillegg har Regjeringen lagt opp til bare å rekruttere 80 til i 2002. Dette er etter Arbeiderpartiets oppfatning en altfor svak start. Rekrutteringen av personell til innsats burde vært mye høyere. Dess flere som tiltrer tidlig og opparbeider erfaring, dess sikrere er vi på å nå målet om en reduksjon av sykefraværet med 20 pst. Med så puslete oppfølging av avtalen kan en stille spørsmål ved om Regjeringen i det hele tatt har et reelt ønske om å nå målene i avtalen.

Det er bra at komiteen ønsker vurdert behovet for høyere tilretteleggingstilskudd. Og sist, men ikke minst: Nå blir det refusjon for utbetalte sykepenger i arbeidsgiverperioden når sykefraværet skyldes svangerskap, og når bedriftsintern omplassering ikke er mulig.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Bakgrunnen for proposisjonen er at en trenger enkelte lovendringer på sykepengeområdet for å få gjennomført intensjonsavtalen.

Sykefraværet har økt sterkt gjennom mange år. Det kostet folketrygden 21,8 milliarder kr i 2000.

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store veksten i antall nye uførepensjonister var bakgrunnen for at Sandman-utvalget ble satt ned. Utvalget foreslo tiltak for sterkere ansvarliggjøring av både arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater.

Kristelig Folkeparti mener det er riktig å bremse veksten i antall uføre, som i 2000 var nesten 280 000 personer. Hver tiende voksen person i Norge er uførepensjonert. Tallet har økt med rundt 30 000 nye tilfeller hvert år. Flere uføre har heldigvis både arbeidslyst og noe arbeidsevne.

Rikstrygdeverket startet i 2001 et systematisk arbeid rettet mot alle mellom 18 og 50 år, for å se på mulighetene for å få dem tilbake til arbeidslivet. Dette synes Kristelig Folkeparti er et svært positivt tiltak. Vi synes også det er svært positivt at partene i arbeidslivet har inngått en avtale for å styrke arbeidslinja. For de aller fleste er det meningsfylt å ha et arbeid å gå til selv om en ikke er i stand til å være der 100 pst.

Mange pensjonister er spreke og kan tenke seg en mer fleksibel overgang til pensjonisttilværelsen. Intensjonsavtalen legger opp til en slik mulighet.

Målet om å redusere sykefraværet med minst 20 pst. er svært ambisiøst og utfordrende. Skal en lykkes, må alle bidra i et forpliktende samarbeid. Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå og Rikstrygdeverket som ble lagt fram sist uke, viser en svak økning i sykefraværet. Skal en få snudd tendensen, må det etableres flere arbeidslivsbedrifter – IA-bedrifter – enn de 155 som allerede er etablert.

IA-bedriftene får tilgang på lettere bruk av aktiv sykmelding, utvidet egenmelding for ansatte, egen kontaktperson i trygdeetaten og egen takst for bedriftshelsetjenesten. Avtalen gir også rom for at flere sykmeldte kan kjøpes fri fra sykehuskøene. Det gis tilskudd for å ansette personer som har redusert arbeidsevne.

Da mange er sykmeldte på grunn av muskel- og skjelettlidelser, er det viktig at en tilrettelegger arbeidsplassen rent ergonomisk. Mye kan også forebygges ved å se på ulike trivselsfaktorer.

Det er stor enighet i komiteen om arbeidsgivers plikt til tilrettelegging som følge av de opplysninger som gis om funksjonsevne. Legen skal foreta en vurdering av arbeidstakers funksjonsevne uavhengig av om det foreligger en anmodning fra arbeidsgiver.

En viktig gladmelding i proposisjonen er hensynet til gravide. Forslaget om at folketrygden dekker utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden når årsaken til sykefraværet er relatert til svangerskap og omplassering til annet arbeid ikke er mulig, vil gjøre det lettere for gravide å få arbeid. Kristelig Folkeparti ønsker at arbeidsfravær i forbindelse med svangerskap og fødsel skal føres på en annen måte enn som ordinært sykefravær, da graviditet ikke er en sykdom.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det høye tallet for sykefravær og uføretrygding, er klart bekymringsfullt. Samtidig må man være forsiktig med å krisemaksimere dette på en slik måte at man ikke kan se noen lys på himmelen.

I Ot.prp. nr. 29 fra Regjeringen er tallene for sykefravær og uføretrygding ikke oppdatert med tall for 2001. Vi har meg bekjent ikke fått de fullstendige tall for 2001 ennå, men vi har i hvert fall tallene for de tre første kvartalene. De tilsier at utgiftene til utbetaling av sykepenger blir over 1 milliard kr lavere enn bevilgningen i statsbudsjettet for 2001. Tilsvarende ser det ut som utgiftene til stønad ved uførhet blir over 500 mill. kr lavere. Det er gledelige tall, og det må vi også ta med. Et flertall i komiteen har da også sagt at Regjeringen bør bruke disse positive utviklingstendensene til å foreslå konstruktive og konkrete tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet og uføretrygding ytterligere.

Videre er det også grunn til å merke seg rapporten som foreligger fra Rogalandsforskning, «Global konkurransekraft», en analyse som er gjort med utgangspunkt i Kvernelandgruppen og Kvernelandgruppens bedrifter i fire land. Den slår fast at sykelønnsordningen er gunstig for norske bedrifter når en sammenligner med bedriftsforhold i flere andre sammenlignbare land. Studien viser at det er langt billigere for norske bedrifter å ha syke arbeidstakere enn det er for f.eks. tyske, franske og hollandske bedrifter. Det understreker vel egentlig at sykelønnsordningen er bra for flere parter i arbeidslivet enn bare for arbeidstakeren, slik det har vært fremstilt.

Vi er helt klare på at den intensjonsavtalen som ble inngått mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet den 3. oktober 2001, må følges opp med ansvarlighet fra alle parter. Det gjelder arbeidsgiver, arbeidstaker og også offentlige organer som har ansvar i denne sammenheng, og det må gjøres på en hensiktsmessig og god måte. De lovjusteringer som blir foretatt i denne saken i dag, gjøres for å imøtekomme dette og få det til å fungere. Jeg synes det er viktig å minne om at det er en del av dette som hviler på det offentlige og på staten. Det er nå viktig at helsevesenet, spesialisttjenestene ved poliklinikker og sykehus er budd på at man skal ha raskest mulig behandling og tilbakeføring til arbeidslivet, og det er også viktig å se til at utviklingen innenfor opptreningsinstitusjonene går i riktig retning, slik at kvalitet og god behandling der fører til raskest mulig rehabilitering og tilbakeføring til arbeidslivet.

Vi har tidligere hatt en runde på det offentliges ansvar når det gjelder spesielt ansvaret innenfor trygdeetaten, og det var en diskusjon i forbindelse med årets budsjett om trygdeetaten ble tilført nok ressurser i denne sammenheng. Det er det fortsatt en del uenighet om. Vi prøvde å legge inn i hvert fall noe mer midler fra Senterpartiets side på den posten, men vi håper nå at trygdeetaten er i stand til å oppbemanne sine kontorer og sin ytre etat på en slik måte at det kan følges opp også fra den siden, slik at det blir en riktig gjennomføring av dette. Blant annet har NHO påpekt at det er viktig at man får en styrking her, uansett intensjonsavtalen.

Det er også viktig at vi får slått fast at kommende sykmeldinger ikke bare skal ha et rent medisinsk grunnlag, som i dag, men at sykmeldingen i tillegg til en medisinsk diagnose også skal ta utgangspunkt i og ha en vurdering av funksjonsevnen til den sykmeldte arbeidstaker. Flertallet i komiteen har ønsket å presisere dette i lovteksten. Vi har også tatt opp at det foreslåtte tilretteleggingstilskuddet for bedriftene på 250 kr bør vurderes økt, slik at det dekker de reelle kostnadene som arbeidsgiveren har her når det gjelder å tilrettelegge. Videre er det positivt at den innstillingen vi behandler i dag, gir grunnlag for å dekke utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden når årsaken til sykefravær er relatert til svangerskap og omplassering til annet arbeid på arbeidsplassen ikke er mulig.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Ingjerd Schou: Intensjonsavtalen har nødvendiggjort enkelte lovendringer, som Regjeringen har fulgt opp i proposisjonen her. Reduksjon av sykefraværet er en av de store utfordringene vi står overfor i dagens samfunn. Intensjonsavtalens mål er ambisiøse, og for å lykkes med oppgaven er det nødvendig at både partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter bidrar hver på sin måte til å støtte opp om de grunnprinsipper som avtalen bygger på.

Det er bred enighet om at tiltak for å forebygge sykefravær og utstøting på grunn av sykdom skal forankres i arbeidslivet, og at det er viktig å understreke betydningen av samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

For å legge forholdene til rette for en effektiv oppfølging på arbeidsplassen er det foreslått at arbeidstakeren skal bidra med opplysninger om egen funksjonsevne og samarbeide om hensiktsmessige tiltak. En slik medvirkning vil ha betydning for retten til sykepenger. Arbeidsgivers plikt til tilrettelegging fremgår av arbeidsmiljøloven. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil vurdere om det er behov for ytterligere tydeliggjøring og presisering i loven. Jeg konstaterer at også komiteen er opptatt av at det er viktig at arbeidsgiver følger opp ved å tilrettelegge i tråd med de opplysninger som gis om funksjonsevnen.

I proposisjonen er det foreslått at arbeidsgiver i fellesskap med arbeidstakeren kan anmode behandlende lege om å få en redegjørelse om hvilke oppgaver arbeidstakeren kan utføre til tross for funksjonsnedsettelsen. Komiteen har foreslått at legen skal foreta en vurdering av arbeidstakers funksjonsevne ved sykmelding, uavhengig av om det foreligger en anmodning fra arbeidsgiver. Komiteens forslag er basert på uttalelser fra partene i arbeidslivet, og jeg tar endringen til etterretning.

Når det gjelder forslaget om refusjon av sykepenger i arbeidsgiverperioden når sykefraværet er svangerskapsrelatert og omplassering ikke er mulig, konstaterer jeg at det er bred enighet om dette.

I innstillingens forslag til vedtak, B, ber Stortinget Regjeringen vurdere å øke tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kr.

I intensjonsavtalen ble det vedtatt å øke rammene for bedriftsintern attføring. I proposisjonen her har departementet foreslått å innføre en forskriftshjemmel for å gi et tilretteleggingstilskudd. Forskriftsutkastet har vært på høring. Hovedinnholdet i forslaget var, som nevnt i proposisjonen, at tilretteleggingstilskuddet kan ytes med 250 kr pr. dag i en periode på maksimalt 24 uker.

Høringsinstansene var svært positive til ordningen med tilretteleggingstilskudd, men mente bl.a. at satsen var for lav, og at stønadsperioden var for kort. Departementet vil derfor vurdere en høyere maksimalsats, slik signalene fra komiteen gir uttrykk for, og raskt komme tilbake til dette. Det tas også sikte på at tilskuddsperioden skal kunne utvides til 36 uker. Tilretteleggingstilskuddet skal kunne gis både under sykmelding og som forebyggende tiltak.

Jeg er glad for at komiteen har prioritert denne saken. Det har vært viktig for meg at lovendringene som intensjonsavtalen krever, kan tre i kraft på de forutsatte tidspunktene.

Prosessen med samarbeidsavtaler mellom trygdeetaten og inkluderende arbeidslivsvirksomheter er nå godt i gang. Jeg er imponert over den innsatsen og samarbeidsviljen som partene har vist i denne viktige prosessen, og ser med stor optimisme frem mot den videre utviklingen.

Til representanten Gunn Olsen: Jeg tror dette må bero på en misforståelse om de faktiske forhold, for det er pr. nå ansatt 160 i forhold til det arbeidet som skal gjøres, og ansettelser pågår fortsatt for realisering av intensjonsavtalen.

Så vil jeg for øvrig nevne at den første intensjonsavtalen ble inngått 21. januar, og jeg var selv til stede. Avtalen har med andre ord virket i knappe to måneder. De første avtalene er nå også inngått mellom bedrifter og trygdeetaten. Pr. 5. mars er det altså inngått 155 avtaler som omfatter 42 225 ansatte, og ytterligere 416 bedrifter er klare til å inngå avtaler i den nærmeste fremtid. Trygdeetatens arbeidslivssenter er etablert i alle fylker, og rekrutteringen er som nevnt i full gang.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Vi har også tidligere i denne salen hatt en debatt om behovet for nye stillinger i trygdeetaten som følge av intensjonsavtalen, og vi har operert med et behov på 600 nye stillinger. Den debatten hadde vi i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for i år.

Jeg har forstått det slik at Regjeringen nå er klar på at man trenger 600 nye stillinger i trygdeetaten, men at det er snakk om en annen innfasing av disse stillingene enn det regjeringen Stoltenberg la opp til. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Kan statsråden nå bekrefte overfor Odelstinget at hun står fast på behovet for 600 nye stillinger, og at disse skal innfases så raskt som mulig?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er lagt til grunn at det er nødvendig med 600 nye stillinger til den nye oppfølgingstjenesten. Det er også helt riktig at det ble lagt inn 187,5 mill. kr i budsjettet for i år – med forbehold om at jeg husker rett – og at det er snakk om en senere innfasing, bl.a. fordi trygdeverket ikke på det tidspunktet klarte å ta imot alle fra 1. januar. Det er altså en senere innfasing, og det pågår rekruttering. Det er allerede ansatt 160, så det pågår for fullt.

Harald T. Nesvik (FrP): Litt i forlengelsen av det forrige spørsmålet: Når det gjelder nyansettelsene i trygdeetaten, har man, så vidt jeg vet, foreløpig fått avtale med 155 bedrifter. Så har man i overkant av 400 på trappene. Det vil si at man da har ca. 600, noe som skulle tilsvare ett årsverk i trygdeetaten pr. bedrift som har tegnet denne avtalen. Så kan man jo knytte noen kommentarer til det, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal heller stille følgende spørsmål til sosialministeren: Er det ikke fornuftig, i og med at dette i første rekke er en tidsbegrenset intensjonsavtale, å gjøre flest mulig av disse stillingene om til prosjektstillinger i trygdeetaten? Eller mener sosialministeren at det er grei skuring og grei politikk å heve antall ansatte i trygdeetaten med 600 årsverk uten å vurdere nærmere konsekvensene rundt dette dersom – og nå snakker jeg om dersom – denne avtalen ikke skulle fungere etter intensjonen?

Så til spørsmål nr. to, som går på tilretteleggingstilskuddet. Regjeringspartiene er de eneste partiene som ikke står bak forslaget om å be Regjeringen vurdere å øke tilretteleggingstilskuddet utover de foreslåtte 250 kr, slik at tilskuddet blir mer i samsvar med de reelle kostnadene som tilrettelegging medfører for den enkelte arbeidsgiver. Dette er nettopp for å ivareta interessene både til sykmeldt arbeidstaker, som skal inn i bedriften igjen, og til arbeidsgiveren, som incentiv til å ta imot arbeidstakeren og tilrettelegge for det. Og når vi i tillegg ber Regjeringen «vurdere», er jeg litt overrasket over at regjeringspartiene ikke er med på dette forslaget. Er det slik at sosialministeren mener at 250 kr er en bra nok sum for tilrettelegging i bedriftene?

Statsråd Ingjerd Schou: Til det første spørsmålet – om det ikke er slik at disse stillingene kan gjøres om til engasjement og dermed bli midlertidige – så er det det å si at en avtale er en avtale, og den har partene i arbeidslivet forpliktet seg til å følge opp. Den skal riktignok halvveis-evalueres i 2003. Men jeg tror dette er en hensiktsmessig måte å arbeide på uansett, fordi poenget med å redusere sykefraværet og få flere uføre i større grad tilbake i arbeid og ha en større grad av inkludering i arbeidslivet, vil være en målsetting som jeg regner med at partene er enige om uansett hvordan evalueringen og sluttoppgjøret måtte bli.

Når det gjelder spørsmål nr. to, tror jeg at jeg understreket at høringsinstansene var veldig positive til ordningen med tilretteleggingstilskudd, og at de bl.a. mente at satsen var for lav og at stønadsperioden var for kort. Når jeg sier at departementet vil vurdere høyere maksimalsats, slik signalene fra komiteen gir uttrykk for, og raskt komme tilbake til dette, tror jeg det borger for at jeg er positiv til å vurdere det og har tatt signalene fra komiteen – og så kommer saken tilbake hit.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har også spørsmål knyttet til dette med tilbakeføring til arbeidslivet og rehabilitering. Først et lite spørsmål om virkemidler. Ordningen med bedriftsintern attføring, BIA, ble kuttet ut ved årsskiftet i forbindelse med at dette ble overført fra Aetat til trygdeetaten. Vil Regjeringen gjøre noe med det? Det er ganske sterke reaksjoner på det.

Så til en spesiell gruppe som har problemer med å komme tilbake til arbeidslivet. Det gjelder de med psykiske problemer. I siste nummer av Velferd står det at arbeidslinjen bare er på papiret for dem med psykiske problemer. Det er slik at av dem med diagnosen angst er bare 18 pst. tilbake i jobb fem år etter at de har brukt opp sykepengeretten sin. Halvparten er på uføretrygd. Psykiske lidelser har økt mer enn andre diagnoser de siste fire-fem årene. Over 17 pst. av de kvinnelige sykepengemottakere har en psykisk lidelse. Spesielt blant unge er det en voldsom økning. Antall erstatta dager med psykiske lidelser økte med 120 pst. for dem under 30 år. For dem under 40 år er psykiske lidelser den vanligste årsaken til uførepensjonering. 45 pst. av de nye uførepensjonistene under 40 år har en psykisk lidelse som hoveddiagnose. Så sier forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet at denne gruppen spesielt har enorme problemer med å komme tilbake til arbeidslivet. Har Regjeringen sett på dette problemet spesielt, eller vil man se på dette nå, i og med at det fokuseres på det?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg har bare lyst til å understreke først at det er et tett og nært samarbeid mellom de etater som ligger under Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Sosialdepartementet når det gjelder å realisere intensjonsavtalen.

Når det gjelder årsaker til at enkelte har stort sykefravær eller av andre grunner er uføre, er det ikke i intensjonsavtalen skilt spesielt på om lidelsene er somatiske eller psykiatriske. Uansett lidelse er målsettingen å redusere sykefraværet og å ha hele mennesket i fokus. Det er det samme når det gjelder graden av uførhet, hvor vi også vet at det er sammensatte lidelser. Det er både psykiske og somatiske, men det kan også være enten – eller. Men uansett grunn fokuserer vi sterkt på begge delene.

Ola D. Gløtvold (Sp): Statsråden svarte ikke i det hele tatt, etter det jeg kan skjønne, på spørsmålet om dette med lønnstilskudd ved bedriftsintern attføring. BIA-lønnstilskuddet gav bedriftene muligheter til å få 50 pst. støtte til lønnskostnader til en person i inntil seks måneder og deretter 40 pst. av lønna i inntil seks måneder til, for at vedkommende kunne være inne i lønnet arbeid og bruke restarbeidsevne eller prøve å komme tilbake i arbeid gjennom en slik ordning. Det er sterke reaksjoner på dette fra flere hold. Jeg håper at man ser på dette, som kanskje er vel så viktig som det engangstilskuddet vi har drøftet i forbindelse med saken i dag.

Statsråd Ingjerd Schou: Når det gjelder det som går på lønnstilskuddet, er det helt riktig. Jeg har også fått mange henvendelser fra både ansatte og bedrifter som har vært berørt av dette. Når jeg ikke svarte, var det rett og slett ikke fordi det ikke er et viktig anliggende, men det tilhører arbeids- og administrasjonsministerens område. Men jeg kommer til å ta det opp i forbindelse med de henvendelsene jeg allerede selv har fått.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Beate Heieren Hundhammer (H): Ved å foreta de lovmessige endringene for å iverksette intensjonsavtalen vil forhåpentligvis det første skrittet for å få ned det høye sykefraværet være tatt. Det er ikke gitt at denne avtalen vil føre til en nedgang i sykefraværet, men det er absolutt verdt et forsøk. Avtalen støttes av begge parter i arbeidslivet, og positive virkemidler benyttes for å få ned sykefraværet.

Det har vakt en viss oppmerksomhet at et flertall i komiteen i en merknad har sagt at dersom målet for redusert fravær ikke nås, må det vurderes innstramninger i regelverket. Imidlertid er det ikke noen dramatikk i dette. For regjeringspartiene er dette nøyaktig det samme som vi uttrykte i budsjettet. Det skulle dessuten også bare mangle om det ikke er åpning for innstramninger dersom sykefraværet fortsetter å stige. Samtidig er det viktig å understreke at avtalen må få tid til å virke, og at ingen må forvente seg mirakler på kort tid.

Forutsetningen i avtalen om økt medvirkning fra trygdeetaten er fulgt opp med en planlagt utvidelse av trygdeetaten med 600 stillinger. Det er viktig at avtalen får de beste rammebetingelsene for å kunne nå målet, men samtidig er det ikke mulig å ansette 600 nye mennesker over natten. Utvidelsen kan heller ikke skje bare gjennom tildeling av ekstra midler, men også gjennom effektivisering og omprioritering innenfor trygdeetaten. Det må også være en selvfølge at oppbemanningen skjer gradvis i takt med inngåtte avtaler.

Det er positivt at avtalen legger opp til en økt vektlegging av arbeidstakers funksjon, og en enstemmig komite går i den forbindelse inn for en lovendring som strammer opp den opprinnelige lovteksten.

Regjeringspartiene registrerer at både NHO og LO synes tilretteleggingstilskuddet som skal stimulere arbeidsgiver til å legge til rette for arbeidstakere med redusert arbeidsevne, er for lavt, og at tilskuddsperioden er for kort. Imidlertid står det i avtalen at tilskuddet skal utgjøre en dagsats på om lag 250 kr, og at tilskuddsperioden kan forlenges. Denne formuleringen gjør det mulig for Regjeringen å justere dagsatsen dersom den finner det nødvendig. Dessuten har sosialministeren nå varslet at Regjeringen vil vurdere dette nærmere.

Til slutt vil jeg få uttrykke glede over at avtalen virker positivt på en gruppe som enkelte arbeidsgivere i dag kan oppleve som en ekstra belastning, en gruppe som er produktiv i dobbel forstand, nemlig unge kvinner. De kan som kjent bli gravide, og mange blir sykmeldte før permisjonstiden begynner. At folketrygden nå skal kunne dekke utgifter til sykepenger i arbeidsgiverperioden dersom sykdommen er relatert til graviditeten, vil gjøre situasjonen lettere for både den gravide og bedriften. Spesielt er dette i dag et problem i mindre og kvinnedominerte bedrifter.

Et flertall i komiteen ser dette som et første skritt i retning av å behandle fravær ved svangerskapsplager på en annen måte i trygdelovgivningen enn gjennom sykefraværslovgivningen. Graviditet er ingen sykdom, og da bør heller ikke plagene som følger, betraktes som sykdom. Vi er avhengig av flest mulig i arbeid, og vi trenger flere barn. Da må forholdene legges til rette slik at arbeidsgivere ikke vegrer seg for å ansette dem som er i faresonen for å bli gravide.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 157)