Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Høyre 10 minutter og de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Linda Cathrine Hofstad (H) (ordfører for saken): Norge har vært en av verstingene i klassen når det gjelder bruk av varetekt. Jeg setter det litt på spissen, men det er neimen ikke langt unna sannheten. For vi kan ikke bare unnlate å se sannheten i øynene, nemlig at norske lovbestemmelser om varetektsfengsling og praktisering av reglene har vært kritisert av internasjonale kontrollorganer.

Både Den europeiske torturovervåkingskomite og FNs torturkomite har vært opptatt av bruken av isolasjon og restriksjoner ved varetektsfengsling. FNs menneskerettskomite har uttrykt bekymring for urimelig lang varetektsfengsling i enkelte saker. Det er på høy tid at Stortinget i dag vedtar denne proposisjonen, som er en svært god proposisjon, og som komiteen på de fleste punkter stiller seg samlet bak. Det gleder meg spesielt at Fremskrittspartiet bidrar til flertall for samtlige av Regjeringens forslag.

I denne proposisjonen fremmer Justisdepartementet mange forslag til endringer i straffeloven og i straffeprosessloven. De fleste forslagene har som formål å sikre en hurtigere straffesaksbehandling, slik at man kan oppnå en mer effektiv strafferettspleie. En mer effektiv strafferettspleie kan styrke både straffens preventive effekt og tilliten til rettssystemet.

Men vi skal også i dag vedta forslag med andre formål. Det viktigste forslaget er kanskje endringene i reglene om varetekt.

I juni 1999 oppnevnte Justisdepartementet to arbeidsgrupper som fikk i oppdrag å se nærmere på saksbehandlingstiden i straffesaker. I proposisjonen behandles de fleste øvrige forslag til lovendringer som de to arbeidsgruppene har foreslått.

Det er mange gode og viktige forslag som vi i dag skal vedta, først og fremst det jeg vil begynne med, som er noe av det som er det viktigste for Høyre i denne proposisjonen, nemlig endringene i bruken av varetekt.

En enstemmig komite er tilfreds med at departementet foreslår endringer som vil sikre at Norge faktisk skal overholde sine folkerettslige forpliktelser, da norske lovbestemmelser og praksis ved varetekt og isolasjon til nå har vært kritisert av internasjonale kontrollorganer. Komiteen vil understreke at en effektiv straffesaksbehandling både vil styrke straffens preventive effekt og øke tilliten til rettssystemet, og er tilfreds med at arbeidet har resultert i mange forslag som samlet kan øke effektiviteten i straffesakskjeden.

I dag stiller ikke loven noen absolutt lengstefrist for å fremstille pågrepne personer for retten. Den ene arbeidsgruppen foreslår at fremstillingsfristen for varetekt forlenges til fire dager fra pågripelse. Tanken bak forslaget er at en lengre fremstillingsfrist totalt sett vil medføre færre fengslinger og færre døgn i arrest.

Departementet uttalte i høringsnotatet at de var enig i at en lengre fremstillingsfrist kan bidra til å redusere den samlede varetektstiden, og gikk inn for en utvidelse i en prøveperiode på tre år. Departementet foreslo under tvil at fremstillingsfristen utvides til 72 timer. Der skal vi huske at Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 nr. 3 tilsier at i tillegg til den absolutte fristen videreføres kravet om at en fremstilling må skje snarest mulig.

Høringsuttalelsene er her delt i synet på om fremstillingsfristen bør forlenges eller ikke. Men det foreslås i proposisjonen at fremstillingsfristen utvides til tre dager etter pågripelse, og at fristen er absolutt. Den som er siktet, skal straks løslates hvis fremstillingen ikke kan skje innen den absolutte fristen. Det presiseres videre i loven at kjæremål over kjennelser om varetektsfengsling skal behandles snarest mulig.

Komiteen mener en utvidet fremstillingsfrist vil gi politiet bedre tid til å etterforske for å få sikret bevis eller sjekket den mistenkte ut av saken, slik at varetekt blir unødvendig. I tillegg vil retten få et bedre grunnlag for å vurdere fengslingsspørsmålet. Komiteen slutter seg til forslaget om at denne fristen skal være absolutt, og at det fremdeles skal stå i loven at fremstilling må skje snarest mulig. Komiteen ønsker også at det gjennomføres en etterkontroll av endringene i fremstillingsfristen for å vurdere om endringene har virket etter intensjonene.

Jeg vil også understreke at jeg har stor tro på at disse lovendringene på sikt vil føre til færre varetektsdøgn.

En pågrepet person har i dag som hovedregel ikke krav på forsvarer på det offentliges bekostning før han eventuelt fremstilles for varetektsfengsling. Bare dersom «særlige grunner taler for det», kan retten oppnevne en forsvarer til å bistå den siktede før fremstilling. I proposisjonen er det foreslått at den siktede skal ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han ikke løslates senest dagen etter pågripelse.

Komiteen mener dette vil utgjøre en viktig kontrollfunksjon så lenge de som er siktet, ikke har vært fremstilt for retten. Det at den pågrepne får oppnevnt en forsvarer tidligere, vil være en motvekt til de negative sidene ved en utvidet fremstillingsfrist. Forsvareren kan virke som en pådriver overfor politiet og påtalemyndigheten og vil til en viss grad få innsikt i etterforskningen. Komiteen er også enig i forslaget om at det bør være adgang for påtalemyndigheten til å oppnevne forsvarer. Prinsippet om fritt forsvarervalg vil ellers bli lagt til grunn.

I proposisjonen drøftes mulighetene for å innføre normalfrist på 14 dager, som man har gjort i Sverige, bl.a. fordi det kan sikre en bedre fremdrift i politiets etterforskning. Komiteen støtter flertallet av høringsinstansene og departementet, som mener dette vil påføre domstolene, politiet og påtalemyndighetene merarbeid. Antallet fremstillinger vil øke og legge beslag på store ressurser, og dagens system har den fleksibilitet man ofte er avhengig av under etterforskningen av kompliserte saker. Men komiteen vil understreke at adgangen til å sette fristen til fire uker bør brukes med varsomhet.

I saker mot unge lovbrytere og i saker der de som er siktet, sitter i varetekt, melder det seg spesielle behov som gjør det ekstra viktig med en rask behandling av saken. Komiteen understreker at en pådømmelse skal skje raskt etter lovbruddet, noe som vil øke straffens preventive effekt.

Komiteen er kjent med at reglene om det frie forsvarervalg bidrar til å forsinke mange straffesaker. Fordi det ofte er et fåtall profilerte forsvarsadvokater som ønskes av et større antall siktede, er komiteen enig i at det blir en oppmyking av vilkårene for at retten skal kunne utnevne en annen forsvarer, da det kan bidra til at saker blir avviklet hurtigere.

Komiteen har merket seg at det er et problem for politiet at vitner og mistenkte unnlater å møte til politiavhør etter innkalling. Dette legger beslag på ressurser hos politiet og fører til forsinkelse i fremdriften av sakene. Komiteen mener at innføringen av møteplikt for vitner og mistenkte til en viss grad vil avhjelpe problemet, og at vitner har en moralsk plikt til å bidra med opplysninger som kan oppklare forbrytelser, men ønsker ikke å lovfeste en forklaringsplikt overfor politiet.

Komiteen er kjent med at naskeri er et økende problem og påfører handelsnæringen og forsikringsselskapene store økonomiske tap hvert år. Det er videre bekymringsfullt at mange starter tidlig med denne typen lovbrudd, og kanskje fortsetter med alvorligere former for kriminalitet.

Komiteen er delt i dette forslaget. Jeg har veldig vanskelig for å forstå Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis store bekymring når det gjelder dette. Det er litt merkelig at det for disse partiene er greit for private å pågripe personer som stjeler varer for over 2 000 kr, men hvis de nasker noe som koster under 2 000 kr, så skal det ikke være mulig for private å pågripe. Jeg har veldig vanskelig for å skjønne argumentasjonen til Arbeiderpartiet og SV når det gjelder den prinsipielle siden av denne saken.

For Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ser vi, i likhet med departementet, visse betenkeligheter med å gi private adgang til å pågripe og holde tilbake naskere. Men vi har kommet til at det likevel er riktig å gå inn for at private kan pågripe, siden naskere sjelden blir strafferettslig forfulgt, og en pågripelsesadgang kan virke preventivt. Særlig veier høringsuttalelsene fra Barneombudet og Barne- og familiedepartementet tungt. De mener at dette er et viktig tiltak for å unngå at mange unge naskere fortsetter en kriminell løpebane, og det var i denne saken avgjørende på mange punkter for Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

Gunn Karin Gjul (A): Arbeiderpartiet er enig i at det er behov for betydelige forbedringer innenfor norsk strafferettspleie, både av hensyn til rettshåndhevelsen og ikke minst av hensyn til enkeltmennesker som møter systemet enten som siktet eller som fornærmet.

Både for siktede og for fornærmede er tida fra handlingen blir avdekket til en eventuell påtale blir tatt ut av særdeles stor betydning. Det er derfor en viktig forbedring når det blir satt tidsfrister for saksbehandlingstida i straffesaker. Regjeringen foreslår nå at fristen for å fremstille en pågrepet person for retten utvides til tre dager.

I henhold til dagens lovgivning skal en pågrepet person

«snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen»

fremstilles for forhørsretten. Men loven stiller ikke noen absolutt frist for å fremstille pågrepne personer for retten. I henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon – EMK – artikkel 5 nr. 3 har den som er arrestert, rett til «promptly» å bli fremstilt for domstolen. Det er ingen tvil om at det nye forslaget er i yttergrensen for hva Den europeiske menneskerettsdomstol godkjenner. Arbeiderpartiet vil likevel støtte forslaget, fordi denne bestemmelsen gjøres absolutt, og fordi den sannsynligvis vil medføre at behovet for varetektsfengsling blir redusert.

Vi er tilfreds med at Regjeringen legger opp til at det skal foretas en etterkontroll som vil kartlegge om utvidelsen har resultert i redusert behov for varetektsfengsling. Skulle det vise seg at det ikke leder hen til færre varetektsfengslinger, mener Arbeiderpartiet og SV at alt da taler for å gå tilbake til den gamle fremstillingsfristen. Vi mener at dette forslaget beveger seg på grensen for hva EMK tillater, og skal det i det hele tatt kunne forsvares å ha en så lang tidsfrist, må intensjonen om mindre varetektsfengsling slå til.

Selv om fremstillingsfristen nå utvides til tre dager, skal det fremdeles stå i loven at fremstillingen skal skje så raskt som mulig. En enstemmig komite mener det bør utvises varsomhet med å vente med fremstillingen i så lang tid som fristen åpner for. Vi mener den bare bør brukes i svært kompliserte saker.

Den største uenigheten i komiteen finner vi i spørsmålet om privates rett til å pågripe naskere. Arbeiderpartiet går imot forslaget om å heve strafferammen for nasking med den hensikt å komme over seksmånedersregelen og dermed oppfylle strafferammevilkåret i straffeprosessloven § 171. Endres strafferammen i naskeribestemmelsen, vil politiet få en generell adgang til å pågripe naskere, og private og andre vil på de samme vilkårene som politiet få rett til å pågripe naskere dersom de «treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor».

Denne utvidelsen av adgangen for private til å pågripe er Arbeiderpartiet imot. Vi har de siste månedene sett en rekke eksempler fra regjeringspartiene på at de ivrer etter å gi privatpersoner maktmidler. Vi har sett det i forhold til at private vaktselskaper skal få anledning til å ta seg av fangetransport, militære skal få i oppgave å uttransportere asylsøkere, og ansatte i Oslo Sporveier skal få myndighet til å holde igjen trikkesnikere.

Vi mener det er politiets oppgave å utøve makt overfor privatpersoner. Jeg er betenkt over at det nå åpnes for at private vaktselskaper og andre i større og større grad skal få løpe rundt og leke politi.

Reglene for pågripelse er kompliserte og skjønnsmessige og derfor svært vanskelig for private å håndtere. Vi mener faren er stor for at naskere blir pågrepet i større utstrekning enn det loven åpner for, og dermed for at det blir brukt mer makt og tvang enn det som er lovlig. Det kan derfor resultere i at den som foretar pågripelsen, selv kommer i et strafferettslig ansvar.

Vi er også uenig med representanten Hofstad i at dette er virkemiddel for å forebygge ungdomskriminelle. Faktum er at man ikke har mulighet til å pågripe ungdom under 15 år, og man skal også være svært restriktiv med å pågripe ungdom under 18 år. Så dette er ikke i det hele tatt tiltak man kan bruke overfor ungdomskriminelle.

Dessuten, en undersøkelse foretatt i Follo viser at 30 pst. av dem som i dag blir tatt for nasking, er uskyldige. En test på om dette er et godt forslag, er å tenke gjennom hvordan du selv ville ha reagert dersom en overivrig vekter uten grunn pågriper deg og beskylder deg for nasking. Ville du syntes det var trivelig å gå tilbake til den butikken senere? Og hva om naboen din så deg da du uten grunn ble fysisk ført bort av en vekter? Hensynet til folks rettssikkerhet bør stå sterkere enn butikknæringens behov for å sikre profitt.

Et siste moment som er avgjørende viktig for Arbeiderpartiet, er at det i de største byene, hvor de kriminelt belastede miljøer er blitt svært tunge, er en stor risiko knyttet til det å pålegge butikkansatte å pågripe naskere. Jeg mener det er uansvarlig å pålegge den unge jenta som har nattarbeid på 7-Eleven, å holde igjen folk som stjeler sigaretter.

Helt til slutt vil jeg fremme det forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Gunn Karin Gjul har tatt opp det forslaget hun refererte til.

André Kvakkestad (FrP): Det alt vesentlige av forslagene er tilpasning til forpliktelser Norge har påtatt seg internasjonalt. Disse forslagene har saksordføreren redegjort for på en veldig god måte, og jeg ser da ikke noe behov for å gå nærmere inn på dette.

Men det er en sak og et forslag som skaper en viss uenighet, og det er spørsmålet om naskeri. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet og SV i sine merknader ser det slik: «Faren for at naskere blir pågrepet i større utstrekning enn det loven åpner for,» er problemet. Man har vel da denne frykten for at for mange personer blir gjort ansvarlig for sine kriminelle handlinger. Det er vel noe man i og for seg ser i en del debatter, at gjerningsmannen er viktigere enn offeret.

Spørsmålet blir om man skal ha mulighet til å foreta en privat pågripelse. Det gjelder altså en mulighet til å foreta en privat pågripelse, ikke som Arbeiderpartiet påstår, at noen blir pålagt å gjøre det. Det er intet i forslaget som pålegger butikkansatte å gjøre noe som helst, dersom de anser at det er andre mer hensiktsmessige løsninger, eller dersom deres sikkerhet på noen som helst måte vil være truet.

Det er interessant at Arbeiderpartiet ønsker å ha den nåværende beløpsgrense som avgjørende for hvorvidt man kan pågripe eller ikke. Man ser en del i Oslo at naskere spekulerer i hvilket beløp man nasker for, for på den måten å slippe unna ubehagelige situasjoner. Det må kanskje være vel så prinsipielt vanskelig for Arbeiderpartiet at den prisen og den beløpsgrensen man opererer med, avhenger av hvordan en spesiell vare, eller flere varer, er priset i den enkelte butikk – altså kan det å naske et antall varer i én butikk bety pågripelse fordi butikken er dyr, mens det å naske samme antall varer i en annen butikk betyr at man ikke kan pågripes, fordi butikken har priset varene noe lavere. Jeg er noe usikker på om denne prisberegningen skal anses for å være avgjørende for om man kan pågripe eller ikke.

Noe annet som er interessant i merknadene til Arbeiderpartiet, er at man ikke anser naskeri som noe problem, fordi man kan pågripe ved serienaskeri, altså der det er gjentakelse. Jeg vil gjerne vite hvordan Arbeiderpartiet ser på muligheten for at en butikkansatt eller en vekter skal vite hvorvidt vedkommende er en gjenganger eller ikke. Ved naskeri, skal man da først spørre: Har De gjort dette før? I så fall kan jeg pågripe Dem. Hvis ikke, må jeg dessverre la Dem gå. Jeg er litt usikker på om det kravet som Arbeiderpartiet stiller til klare retningslinjer for måten å forholde seg på når det gjelder rettstilstanden, blir styrket gjennom Arbeiderpartiets argumentasjon og forslag, eller ikke. Jeg ser det slik at det er greiere å se på nasking som nasking, og så får man forholde seg til det. Det å forholde seg til hvorvidt beløpet er 2 400 kr eller 2 600 kr, eller hvorvidt vedkommende har nasket i en butikk før eller ikke, vil nok skape mer forvirring enn klarhet.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først vil jeg slutte meg til det som ble sagt fra representanten Gunn Karin Gjul, i og med at våre to partier, Arbeiderpartiet og SV, står sammen i det aller meste av det som kommer fram i denne innstillinga, bortsett fra det som går på isolasjonsbestemmelser. Men det skal jeg komme tilbake til snart.

Jeg syns det er veldig viktig å understreke at utvidelsen av tidsfristen for hvor lenge man kan sitte i varetekt, ikke overskrider det Den europeiske menneskerettighetskonvensjon tillater. I hvert fall fra SVs side støtter vi under tvil forslaget om å utvide fristen til tre dager. Men vi forutsetter dersom det viser seg når man har foretatt en evaluering av denne utvidelsen, at varetektstida ikke har gått ned, at man går tilbake til den gamle ordningen, eller finner på nye ordninger som gjør at ikke fangene blir mer skadelidende enn det som strengt tatt er nødvendig.

Jeg har lyst til å bruke tida mi til å snakke om isolasjonsbestemmelsene. Det fins nesten ingen andre land enn Norge som praktiserer full isolasjon, i hvert fall ikke blant de landene som vi liker å sammenligne oss med.

Da jeg var og besøkte noen psykologer som jobber tett innpå innsatte, fortalte de meg om en episode der en innsatt hadde sittet i over ett år fullstendig isolert og kom ut igjen fra fengslet med en drapsliste. Han var blitt så aggressiv at han hadde lyst til å drepe. Derfor er det ikke riktig, som det ble sagt fra representanten Kvakkestad i stad, at dette bare dreier seg om hvorvidt man ønsker å ta parti for offeret eller for gjerningsmannen. Fra SVs side er det forferdelig viktig at vi i kriminalpolitikken også setter folk i stand til å komme tilbake til samfunnet uten å være fulle av psykiske problemer, fulle av aggresjon og fulle av atferdsproblemer som gjør at de blir kjørt rett ut i kriminaliteten igjen, og som skaper en fare for oss andre, som faktisk skal møte disse menneskene.

Når det gjelder isolasjonsbestemmelsene, var det fristende for SV å fremme et forslag om at vi skal gå bort fra full isolasjon, at man fra nå av heller skal kunne praktisere kun delvis isolasjon. Jeg skal forklare lite grann om hvorfor.

Helsetilstanden er dårligere blant innsatte enn blant den øvrige befolkningen. Tor Gamman skriver i Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 18/1995, at isolasjon synes å forverre en på forhånd etablert sykdom samt øke behovet for behandling og innleggelse i sykehus. I tillegg er selvmord vanligst i de lukkede soningsformene, spesielt er varetekt og isolasjon en stor belastning.

Ifølge lege Dag Fosmark, som er tidligere fengselslege ved Bredtveit fengsel, er akutte isolasjonssyndromer som konsentrasjonsproblemer, nedsatt hukommelse, ødelagt døgnrytme og søvnproblemer vanlig for dem som sitter i isolasjon. Det samme er mareritt, angstanfall og selvdestruktiv atferd, som i verste fall kan få dødelig utgang, noe vi har sett altfor mange tilfeller av.

Etter en til to måneder kan plagene gli over i et kronisk isolasjonssyndrom, der plagene blir mer uttalte, i tillegg til at de ikke går over, selv om isolasjonen opphører. Da er det jamen betryggende å vite at innsatte under 18 år ikke kan sitte isolert i mer enn to måneder sammenhengende. Hvor mange liv ødelegger vi totalt unødig med dette? Og for hvor mange innsatte ødelegger vi muligheten til å komme tilbake til samfunnet på en skikkelig måte, slik at ikke andre igjen også blir skadelidende, fordi de har hatt så sterke traumatiske opplevelser i fengslene at de ikke er i stand til å fungere normalt? De som jeg fortalte om i stad, bestemmer seg for at de i hvert fall skal ta hevn. Det er ingen som bryr seg om dem allikevel, de klarer ikke å fungere i samfunnet og blir derfor presset ut i kriminalitet. I tillegg mener vi at dette bryter med artikkel 5 i menneskerettighetserklæringen:

«Ingen skal utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff».

Are Høidal, som er direktør ved Oslo kretsfengsel, uttalte til Dagsavisen den 4. mars i år:

«Det vi må sørge for, er at ingen får skade av å sitte isolert på varetektscella, men at de føler at de får nødvendig oppfølging fra de ansatte til tross for isolasjonen.»

Hvordan stemmer dette overens med ovennevnte leges påpeking av skadevirkninger, torturkomiteens kritikk og forskning som er gjort på området? Er det mulig ikke å bli skadet? Jeg vil be statsråden se nærmere på dette neste gang vi kommer tilbake til denne saken.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Spørsmålet om Norges bruk av varetekt har vært mye debattert, ikke minst fordi internasjonale kontrollorganer som Den europeiske torturovervåkningskomite og FNs torturkomite har kritisert måten Norge benytter varetekt på.

Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig for Norge å praktisere varetektsfengsling på en måte som er i overensstemmelse med våre folkerettslige forpliktelser. Slik reglene er i dag, skal en pågrepet person «snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen» framstilles for forhørsretten. Menneskerettsdomstolen har vurdert det slik at grensen for hvor lenge en person kan være varetektsfengslet før framstilling skjer, varierer fra sak til sak, men at framstilling – alternativt løslatelse – etter fire dager er helt på grensen av hva som kan godtas.

Man kunne være fristet til å tro at hvis vi skal stramme inn på varetektsbruken, bør vi i alle fall ikke forlenge fristen for å framstille pågrepne personer for retten. Men det er etter Kristelig Folkepartis mening sannsynlig at en noe lengre frist enn det vi har i dag, kan være med på å effektivisere ordningen, og i praksis føre til færre dager i varetekt for den som pågripes. Grunnene til det er flere, bl.a. vil politiet få mer tid til å etterforske saken, slik at det raskere blir klart om det er tilstrekkelig grunn til mistanke eller ikke. Etterforskningen kan komme så langt på tre dager at det ikke lenger er fare for bevisforspillelse, og politiet vil ha bedre muligheter for å undersøke alternativer til fengsling, f.eks. behandlingstilbud.

Et annet punkt som jeg vil understreke, er at det faktisk vil bli lettere for retten å sette krav til politiets framdrift og arbeid når fristene er noe lengre. Det er selvfølgelig også motforestillinger mot å innføre lengre frister. Vi er ikke blinde for dem. Men departementet foreslår også andre endringer som skal minske ulempene for den pågrepne, f.eks. vil siktede ha krav på forsvarer på det offentliges bekostning dersom han ikke er løslatt senest dagen etter pågripelsen. Forsvareren vil være med og kontrollere at saken blir forsvarlig behandlet og kan være en pådriver overfor politi- og påtalemyndighet. Det er ikke alltid det vil være praktisk mulig å få retten til å oppnevne forsvarer. I Kristelig Folkeparti er vi derfor tilfreds med at også påtalemyndigheten får adgang til å oppnevne forsvarer.

Vi er også enig i at det ikke bør settes noen maksimumsgrense for varigheten av varetekt, og at fristen til å varetektsfengsle for fire uker av gangen bør beholdes. En kortere frist kunne føre til merarbeid for politi og påtalemyndighet.

Jeg må også nevne noen av de andre viktige endringene vi i dag går inn for.

Kristelig Folkeparti støtter at det i saker som angår unge lovbrytere og der siktede er undergitt varetektsfengsel, settes konkrete frister for når hovedforhandlinger skal være påbegynt. I disse tilfellene er det spesielt viktig at sakene ikke trekker i langdrag. En hurtig saksbehandling kan kanskje være med på å forhindre unge eller nye – eller kanskje en kombinasjon – lovbrytere fra en videre kriminell karriere.

En enstemmig komite går inn for å gjøre visse begrensninger i retten til det frie forsvarervalg. Det gjør vi fordi det noen ganger er viktigere at saken kommer opp til behandling enn at siktede får velge forsvarer på øverste hylle. Det er en kjensgjerning at noen forsvarere av typen rikskjendis er ønsket av et stort antall siktede. Når siktede likevel får mulighet til å velge blant dyktige, men mindre profilerte advokater, er ikke siktedes rettssikkerhet i fare, og det er viktig at sakene ikke blir liggende i systemet.

Kristelig Folkeparti synes det er fornuftig med en etterkontroll av lovendringene som vil kunne være med på å belyse de reelle konsekvensene av ordningen. Etterkontroll er også viktig for å fastslå om vi faktisk oppnår det vi ønsker å oppnå. Dersom det ikke skulle være tilfellet, vil Kristelig Folkeparti være åpen for å vurdere spørsmålet på nytt.

Det er bra at vi nå får vedtatt endringer i straffeprosessloven som vil medføre en mer effektiv og hurtigere straffesaksbehandling. Både justiskomiteen, departementet og mange andre som arbeider med denne typen saker, har vært opptatt av å gjøre noe med dagens system. Det sier seg selv at det er uheldig, både for offer og for gjerningsmann, dersom en straffesak blir liggende måneder og år før det skjer noe. Kristelig Folkeparti er glad for at vi i dag har tatt et skritt på veien til en bedre straffesaksbehandling.

Statsråd Odd Einar Dørum: Justisdepartementet har over lang tid arbeidet med tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Dette viktige arbeidet har vært høyt prioritert. Raskere behandling av straffesaker bedrer muligheten for oppklaring og domfellelse. Videre er det grunn til å tro at en hurtig behandling styrker effekten av straffen. Det er særlig viktig at unge lovbrytere dømmes raskt. Dessuten reduseres belastningen for den fornærmede, som raskere vil kunne legge straffesaken bak seg.

Arbeidet med å sikre en raskere straffesaksbehandling har skjedd på mange fronter: ved lovendringer, rutineendringer, kompetansetiltak og IT-tiltak foruten riksadvokatens direktiver om saksbehandlingstiden.

Tallet på hvor mange som ble straffet i fjor, tyder på at de tiltakene som allerede er iverksatt, har virket. 43 000 personer ble straffet her i landet i 2001. Det er en økning på 56 pst. fra året før. Nå er det viktig å videreføre og styrke denne tendensen ved å gjennomføre den siste gruppen av lovtiltak som skal øke tempoet i straffesaksbehandlingen.

Først til de foreslåtte reglene om bruken og varigheten av isolasjon under varetekt.

Isolasjon kan være en stor belastning for den fengsledes psykiske helse. Derfor mener jeg at det, i motsetning til i dag, bør være retten som beslutter om en person skal isoleres. I tillegg foreslår jeg at retten skal fastsette en tidsfrist for isolasjonen på maksimalt to uker. Fristen kan forlenges av retten, normalt med to uker av gangen.

For å hindre at isolasjonen går ut over den fengsledes psykiske helse, bør det fastsettes en maksimumsgrense for hvor lenge en person kan holdes isolert. Grensen bør være avhengig av hvor alvorlig forbrytelse vedkommende er siktet for.

Forslaget til regulering av bruk av isolasjon ble presentert for FNs torturkomite da Norge ble eksaminert den 6. og 7. mai i år. Komiteen var tilfreds med forslaget.

Så til tiltakene for å øke tempoet i straffesaksbehandlingen.

Jeg går for det første inn for at fristen for fremstilling for fengsling unntaksvis kan forlenges til tre dager. Hensikten er å redusere behovet for varetektsfengsling. Politiet skal få tid til å sjekke en siktet ut av saken og sikre viktige bevis før fremstillingsfristen går ut. I en del saker vil det dermed ikke lenger være behov for å varetektsfengsle den siktede.

Det er en klar forutsetning for forslaget at bruken av politiarrest ikke skal øke. I dag er instruksen at overføring fra politiarrest til fengsel skal skje senest dagen etter at retten har avsagt fengslingskjennelse. For å sikre at en utvidet fremstillingsfrist ikke fører til utvidet bruk av politiarrest, er det tatt inn en forskriftshjemmel i forslaget til § 183. Dermed kan det gis forskrift om hvor raskt den fengslede må overføres fra politiarrest til fengsel etter pågripelsen.

Samtidig er det, som enkelte talere har vært inne på, foreslått innført en evaluering av ordningen etter ett år som skal fullføres etter to år. Det er et raskere opplegg enn det man foreslo før, for å være sikker på at forslaget virker etter hensikten, og at man ikke går fram på en måte som krenker viktige rettssikkerhetshensyn.

For det andre foreslår jeg at det skal innføres frister for å avholde hovedforhandling. I de sakene der den siktede er under 18 år eller er varetektsfengslet, skal hovedforhandlingen normalt påbegynnes innen seks uker etter at saken kom inn for tingretten, og åtte uker etter at anken til lagmannsretten ble besluttet henvist.

Videre fremmer jeg et forslag om at det frie forsvarervalget begrenses noe. Årsaken er at en del siktede velger populære forsvarere, som ikke har mulighet til å stille i retten før om lenge. Valget av forsvarer bør ikke føre til en forsinkelse av betydning av saken. Men hovedregelen vil fremdeles være fritt forsvarervalg.

På etterforskningsstadiet går jeg inn for at vitner får plikt til å møte for politiet. Derimot foreslår jeg ikke at vitnene skal ha plikt til å forklare seg. Først når man har evaluert virkningene av møteplikten, har man grunnlag for å vurdere om det også er behov for forklaringsplikt.

Stortinget har allerede behandlet flere lovsaker som skal sikre hurtigere straffesaksbehandling. Med den lovsaken som nå er til behandling, er det meste av lovarbeidet avsluttet i denne omgangen. De spørsmål som gjenstår, er det gjort rede for i proposisjonen. Departementet vil imidlertid også i tiden framover følge utviklingen nøye.

La meg så knytte noen bemerkninger til slutt til debatten om naskeri. Det må være grunn til å minne om, slik det også er trukket fram i proposisjonen, at den form for borgerarrest som her er omtalt, eksisterer allerede i dag på gitte vilkår. Det som skjer, er at det gis en anledning til det, men det er en anledning. Og anledningen er ikke slik at man f.eks. kan holde noen tilbake over lengre tid, det gjelder klare spilleregler for det.

Grunnen til at dette temaet reises, er todelt. For det første er naskeri et betydelig problem for handels- og servicenæringen, ikke minst i bykjernen i våre store byer. For det andre er det situasjoner hvor kanskje spesielt unge lovbrytere ved at de blir utsatt for en reaksjon, kan bli stoppet veldig tidlig i sin karriere. Det at du blir utsatt for en reaksjon, betyr ikke at du behandles på en uklok måte. Det viktigste er at du blir sett tidlig, slik at det som kunne ende galt, det som kunne ende i en langt alvorligere sak, reageres det på. Det er iallfall fra mitt ståsted et viktig hensyn, sammen med det hensynet som ligger i at vi ikke kan ha den rettstilstand at det bare er å sette en kultur hvor man kan forsyne seg og tro at man kan slippe unna med det. Men som sagt: Det er veldig klare regler for den ordningen som er fremmet, og de vil vi selvfølgelig følge.

Når jeg ikke har gått inn for en legitimasjonsplikt, er det rett og slett fordi det ikke er alle som går med legitimasjonspapirer på seg. Jeg vil i hvert fall ikke gå inn for obligatorisk bæring av legitimasjonspapirer i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.