Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter for Sosialistisk Venstreparti og 5 minutter for hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringa.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Åsa Elvik (SV) (ordførar for saka): Når Odelstinget i dag vedtek å oppheve ervervsloven, er det eit siste farvel til norsk industrikonsesjonslovgiving. Ervervsloven erstatta industrikonsesjonsloven frå 1917, som påla utlendingar og utanlandske rettssubjekt å søkje om konsesjon ved kjøp av fast eigedom i Noreg. For då Noreg inngjekk EØS-avtalen, måtte ein fjerne lovar som var karakteriserte som diskriminerande i forhold til utlendingar. Faktisk vart det i debatten omkring tilslutninga til EØS brukt som argument at forslaget som låg på bordet til ervervslov, ville ta i vare ein del av dei kontrollbehova som norske styresmakter mista ved å slutte seg til dei fire fridomane. Eg skal ikkje seie dei vart lurte, dei som gjekk inn på desse premissane, men no viser det seg altså at ein viktig føresetnad for at f.eks. store delar av fagrørsla støtta loven og gjekk inn for EØS, no fell.

Innføringa av ervervsloven var eit komma, opphevinga av loven i dag er det endelege punktumet i nekrologen over norsk industrikonsesjonslovgiving.

Føremålet med ervervsloven er ikkje klart formulert i lovteksten eller i førearbeida. Fleirtalet i komiteen har likevel lagt vekt på at det først og fremst har hatt tre føremål:

• å sikre dei tilsette informasjon og uttalerett i samband med erverv

• å sikre informasjon til styresmaktene om forhold som handlar om eigarskap i næringslivet

• å fungere preventivt i forhold til useriøse investorar

Ein må sjølvsagt sjå erfaringane med ervervsloven i samanheng med at staten har vore tilbakehalden med både å stille konsesjonskrav og å setje i verk tiltak når krava blir brotne. Men at loven ikkje i tilstrekkeleg grad har vorte teken i bruk, kan ikkje vere noko argument for at loven ikkje er til nytte og derfor burde avskaffast. Det er fleirtalet i komiteen si meining

Departementet sine argument for oppheving av loven er først og fremst næringspolitiske og næringsøkonomiske. Ein fokuserer i tillegg på at loven ikkje har hatt noko føremål. Næringsorganisasjonane har støtta opphevinga av loven ut frå nokolunde den same argumentasjonen.

I høyringa er det først og fremst arbeidstakarorganisasjonane som har gått mot forslaget om oppheving. Men det har også kome kritiske merknader frå andre høyringsinstansar, der argumenta har strekt seg frå beredskapsomsyn til omsynet til eldre konsesjonsvilkår.

Framstegspartiet støttar Regjeringa sitt framlegg om oppheving av loven, medan Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet går imot. Kristeleg Folkeparti, som i si tid gjekk inn for loven – i motsetjing til dei andre som heile tida har vore imot – går no også inn for oppheving, trass i at dei, då loven vart vedteken, argumenterte varmt for endringar i den gamle konsesjonsloven, som hadde «forhindret at utenlandsk storkapital sikret seg kontrollen og vi ble husmenn i vårt eget land». Eg reknar med at utover dette vil fleirtalet i salen sjølv argumentere for sine eigne standpunkt.

Departementet argumenterer med at i samband med oppkjøp av norske verksemder vert ervervsloven mindre føreseieleg, og at den dermed kan føre til forseinking av kjøpsprosessen. Departementet antydar at dette bidreg til at det er vanskeleg å trekkje nødvendig kapital til norsk næringsliv.

Fleirtalet i komiteen er ueinig i denne vurderinga. Fleirtalet meiner ikkje at loven er eit alvorleg hinder for at kapitalen kan etablere seg i Noreg. Departementet presenterer sjølv tal som viser at utanlandske direkte investeringar i Noreg har vakse sterkt i løpet av det siste tiåret.

Det utanlandske eigarskapet i Noreg aukar. Utanlandsk eigarskap kan vere bra på mange måtar. Historia har vist at det kan føre til tilførsel av utanlandsk kompetanse, for å nemne noko. Men i dag ser vi ei utvikling der andelen av utanlandsk eigarskap aukar, utan at forsking eller kompetanseoppbygging aukar tilsvarande. Årsaka er etter mi meining først og fremst at dereguleringa av økonomien har ført til at vi sit utan mekanismar som gjer oss i stand til å stille krav til eigarane. Ervervsloven kunne ha vore ein slik mekanisme.

For SV er konsesjonslovgivinga eit viktig styringsverkemiddel for å førebyggje slakting av bedrifter, for å førebyggje utflagging og for store eigarkonsentrasjonar. Stabilt og langsiktig eigarskap er ein føresetnad for å halde oppe og vidareutvikle norsk næringsliv. Men det er ikkje til å leggje skjul på at ein del oppkjøp berre er motiverte av ønsket om kortsiktig gevinst. I den deregulerte økonomien vinn spekulantane på kostnad av arbeidstakarar og samfunnet elles. Då er det god grunn for styresmaktene til framleis å ha behov for kontroll med eigarskifte i næringslivet.

Komiteen har diskutert EØS og ESA mykje i samband med denne loven. I opningsbrevet datert 24. mars 2000 hevdar ESA at ervervsloven er i strid med EØS-regelverket. Fleirtalet i komiteen meiner at så lenge saka ikkje er avklara, og Noreg har ikkje kome med noka vedgåing til ESA, kan ikkje ESA si vurdering vere noko sjølvstendig argument for at loven bør opphevast. Så skal eg vere den første til å vedgå at departementet i proposisjonen skriv at det er dei næringspolitiske argumenta som veg tyngst i forhold til opphevinga av loven, og at dei derfor ikkje har sett det nødvendig å vurdere merknadene frå ESA vidare. Men i brev til komiteen skriv statsråden likevel at «ein må leggje til grunn at ESA meiner at ervervslova som sådan strider mot EØS-avtalen».

Eg har eit bestemt inntrykk av at ESA si vurdering har vore veldig behageleg for dei som har ønskt loven vekk, sjølv om det formelt ikkje er brukt i argumentasjonen for oppheving.

I erkjenninga av at det er fleirtal i Odelstinget for å oppheve loven, har dei tilsette sine organisasjonar fremma eit subsidiært ønske om at det som handlar om dei tilsette sine rettar i loven, vert teke inn i anna lovverk. Departementet har vurdert dette, men ikkje funne det tilrådeleg og argumenterer med at det nye Arbeidslivslovutvalet vil ta problemstillinga opp til vurdering. Men ein ny arbeidslivslov kan tidlegast ta til å gjelde i løpet av 2005, og konsekvensen av at Odelstinget i dag opphevar loven, er at dei tilsette sine rettar vert reduserte fram til det.

Det har vore eit fleirtal i komiteen for å sikre rettane til dei tilsette i anna lovverk. Mellom anna har det vore mykje fokusering på at «erververs» informasjonsplikt kan ha fungert positivt, fordi ein rett og slett har unngått konfliktar. Fleirtalet meiner derfor at næringslivet samla sett ikkje er tent med at dei tilsette får innskrenka rett til informasjon, og vi meiner at dei tilsette sine rettar må takast i vare i overgangsperioden til ein eventuell ny arbeidslivslov. Innstillinga til komiteen, som dessverre ikkje representerer det same fleirtalet som i Odelstinget, går derfor ut på at vi ber Regjeringa komme tilbake med forslag til endringar når det gjeld dei tilsette sin rett til informasjon og uttale i samband med erverv og med forslag til sanksjonar dersom så ikkje skjer. Eit fleirtal i komiteen, som også utgjer eit fleirtal i Odelstinget, dvs. Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, SV og Senterpartiet, har ønskt at informasjonsplikta for «erververen» skal ivaretakast i anna lovverk om ervervsloven blir oppheva, men vi har vore ueinige om korleis det best kan skje. Framstegspartiet har saman med regjeringspartia laga eit eige forslag som ikkje går så langt som forslaget til fleirtalet i komiteen. Men det forslaget som ligg føre no, er for dårleg. Det lyder:

«Ny innehaver skal avholde informasjonsmøte med de ansatte om virksomhetsoverdragelsen og om konsekvensene for de ansatte senest når virksomhetsoverdragelsen gjøres offentlig kjent.»

Her utvidar ein retten som allereie ligg i arbeidsmiljøloven, til også å angå dei tilsette, og ikkje berre dei tillitsvalde ved verksemdsoverdraging. Men det er ikkje det denne saka handlar om. Det vi diskuterer her, er at vi manglar rettar og plikter knytte til aksjekjøp. Dei rettane og pliktene som til no har lege i ervervsloven, mistar vi no. Det forslaget som ligg på bordet frå regjeringspartia og Framstegspartiet, er ikkje godt nok om ein ønskjer å ta vare på dei tilsette sine rettar ved eigarskifte. Eg skulle derfor ønskje at dei som verkeleg ønskjer å ta vare på dei tilsette sine rettar, heller gjekk for forslaget frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet.

Grethe Fossli (A): Saksordføreren har hatt en meget god gjennomgang av saken, og siden Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen om flertallsinnstillingen, har hun fått fram de viktigste argumentene for å beholde loven.

Vi kan ikke forstå hvorfor det er nødvendig å oppheve loven. Argumentet om at loven er lite brukt, og at den derfor bør oppheves, er et dårlig argument. Det at loven er lite brukt, kan bety at den har virket preventivt, og at useriøse erververe derfor har holdt seg borte fra oppkjøp – og da har jo loven fylt sin intensjon.

Et annet viktig argument for å beholde loven er at den gir Regjeringen mulighet til en viss styring og kontroll med eierskifte. Det er underlig at Bondevik-regjeringen gir fra seg denne styringsmuligheten. Da loven i sin tid ble innført, ble det understreket at en av hensiktene med å innføre loven nettopp var at loven skulle gi myndighetene en styringsmulighet i forbindelse med eierskifte og eierforhold i næringsvirksomhet over en viss størrelse. I tillegg skulle Regjeringen ha mulighet til å gripe inn dersom det utviklet seg lite ønskelige eierstrukturer innen den enkelte sektor og de enkelte områder.

Også distriktspolitisk er loven viktig. Norge er et land hvor små samfunn domineres av hjørnesteinsbedrifter, og mange lokalsamfunns eksistens er avhengig av slike bedrifter. Loven gav Regjeringen adgang til å holde en viss kontroll ved slike bedrifter, noe som er viktig i forhold til sysselsetting og bosetting i distriktene.

Når det gjelder forholdet til EØS-avtalen, kan en i Innst. O. nr. 16 for 1994-1995 lese følgende:

«Det påpekes i proposisjonen at lovutkastet ikke er gitt en diskriminerende utforming. Loven er ikke ment å få noen særskilt anvendelse på utenlandske oppkjøp i norske foretak. Departementet understreker de likebehandlingsprinsipper som ligger til grunn i EØS-avtalen, og vil legge disse til grunn i sin praktisering av loven overfor ulike investorer.»

Jeg registrerer at Regjeringen tar til følge at ESA hevder at ervervsloven er i strid med EØS-avtalen, noe man ved innføring av loven i sin tid hadde jobbet mye med for å unngå. Jeg registrerer også at Regjeringen ikke har tatt seg bry med å vurdere merknadene fra ESA og derfor ikke har lagt vekt på dette i det hele tatt, men har tatt andre hensyn i forbindelse med opphevelse av loven.

Ivar Kristiansen (H): Foregående taler avsluttet med å henvise til at Regjeringen ikke har tatt seg bry med å gå gjennom de merknader som det har vært referert til med hensyn til ESA. Grunnen til det er nettopp at dette ikke har vært Regjeringens begrunnelse for å fremme forslag om avvikling av loven. Men jeg tror at hvis man hadde tatt den veien, ville det i seg selv ha vært mer enn godt nok til å bruke som en hovedbegrunnelse for å avvikle loven, for dette er ikke noe annet enn et slags eksperiment som Norge som det eneste land i Europa fortsatt opererer med. Med syv års erfaring med denne loven som ble etablert med virkning fra 1. januar 1995, vet vi alle sammen at vi er nødt til å stille oss selv spørsmålet: Er denne loven nødvendig? Hva slags virkning har den, hva slags effekt har den, annet enn å være en ekstra strafferunde for næringslivet og for dem som sitter og skal forvalte fremtiden på vegne av det verdiskapende Norge? Vi vet at gjennom disse syv årene har skiftende regjeringer fått inn rundt 2 150 meldinger om erverv, og ingen av dem har nektet erverv i ett eneste tilfelle. Når vi vet at dette medfører ulemper og kostnader, er det prisverdig at Regjeringen har tatt et initiativ til å få dette avviklet. Det er fullstendig i tråd med Regjeringens ønske og målsetting i sin kampanje «Et enklere Norge» å få tatt knekken på disse unødige kostnader som man påfører næringslivet, som opp gjennom perioden har beløpt seg til flere hundre millioner i ekstra kostnader. Det skaper nok sysselsetting på enkelte offentlige kontorer, men det er ikke det «Et enklere Norge» skal være et bidrag til. Derfor er dette en lov som har overlevd seg selv, og som fortjener én ting, nemlig å bli avviklet.

Som andre har tatt opp og vil ta opp, er de ansattes interesser ivaretatt, og det er også ivaretatt gjennom andre lover enn ervervsloven. Vi vil også kunne finne de rettigheter og krav ansatte har på opplysning rundt eierskifte, ivaretatt gjennom det arbeidet Regjeringen har igangsatt når det gjelder Arbeidslivslovutvalget, som fremmer sin innstilling om ikke så altfor lang tid. Derfor er dette et skritt i riktig retning. Vi slipper for ettertiden, ved hjelp av Fremskrittspartiets støtte til Regjeringen, å få også på dette området en stopp, og at Norge skal være det eneste land i Europa som fortsatt henger igjen og har en slik lov på plass.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg skal starte med å ta opp forslagene nr. 1 og 2, referert i innstillingen, på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, så jeg er sikker på at det ikke blir glemt.

Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om opphevelse av lov om erverv av næringsvirksomhet. For oss er det viktig at Regjeringen foretar en nøye gjennomgang av alt regelverk som vedrører de næringsdrivendes situasjon, foretar nødvendige forenklinger der hvor det er mulig, og fjerner lover og forskrifter som kun bidrar til byråkrati og kostnader for næringslivet. Ervervsloven er et godt eksempel på det siste, et godt eksempel på en lov som med fordel kan oppheves.

Formålet med loven har vært å sikre norske interesser i et stadig skiftende internasjonalt næringsliv i samband med mulige oppkjøp av virksomheter. Jeg tror at vi alle er enige om at det er viktig å sikre at vesentlige deler av norsk næringsliv forblir på norske hender, og at offentlige myndigheter må legge opp en næringspolitikk som sikrer dette. Da må det helt andre virkemidler til enn en ervervslov, mener vi.

Evalueringen av ervervsloven viser at loven ikke har oppfylt de intensjoner som den var ment å skulle ha, og at loven nesten ikke har vært i bruk. I den tid loven har virket, har intet erverv blitt nektet. Det kan tyde på at behovet for en slik lov ikke er så stort som det man trodde i utgangspunktet. Fremskrittspartiet mener at evalueringen viser at den aldri har oppfylt den intensjon som den var ment å skulle ha.

Saken viser også at loven har medført store kostnader for næringslivet, et næringsliv som allerede sliter med store utgifter og avgifter, og at det mest er advokatnæringen som har profittert på loven. Det har vært bra advokatmat. At vi nå fjerner en lov som har medført så store kostnader for næringslivet som det denne loven har, bør være en merkedag i næringspolitikken. I tillegg fjerner vi nok en særnorsk ordning som har vært med på å svekke Norges omdømme i utlandet generelt og i utenlandsk næringsliv spesielt. Jeg viser også til ESAs oppfatning, at loven er i strid med EØS-avtalens punkt om fri bevegelse av kapital og retten til fri etablering.

Fremskrittspartiet mener imidlertid at det er viktig at de ansatte i bedrifter som er utsatt for oppkjøp, blir informert om de endringer som eierskiftet medfører, og som vil påvirke deres hverdag og livssituasjon. Regjeringen har varslet at den vil ta denne problemstillingen opp i arbeidet med en ny arbeidslivslov. Det er bra, men vi er av den oppfatning at de ansattes rettigheter må sikres på best mulig måte inntil resultatet av dette arbeidet foreligger. Vi mener, i likhet med Høyre og Kristelig Folkeparti, at det må inntas en bestemmelse i arbeidsmiljøloven som sikrer de ansattes behov for informasjon. Vi mener at det kan inntas en bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 73 E som sikrer dette. Det er i denne sammenheng viktig at de ansatte får en orientering om det som skjer i bedriften. Det burde være en selvfølge at alle får en orientering om den arbeidsplassen de befinner seg på store deler av livet.

Nå har flere vært inne på at dette ikke er det mest dekkende, men det vi har kommet frem til, gir iallfall en tilleggseffekt i forhold til dagens regelverk når ervervsloven oppheves.

Fremskrittspartiet håper når vi nå får opphevet denne loven, at man også gjør det som man legger opp til, reduserer skjemaveldet og byråkrati og dermed unødige kostnader for næringslivet i tiden som kommer.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olaf Gjedrem (KrF): Konsesjonslover har hatt stor betydning for Noreg, så på den måten er dagens vedtak ein merkestein. Men etter mi og Kristeleg Folkeparti si vurdering har tida gått frå behovet for å ha ei slik lov som regulerer eigedomsomsetning.

Det krev eit visst mot av politikarar å gå inn for endringar. Det er alltid grupper eller omsyn som seier at det ein kjende i går, skal òg vera med i morgon. Derfor skal det eit visst initiativ til og ein viss rygg til for å gå på endringar. Ein vil som regel møta ein del motvilje og ein del kritikk, med den risikoen det skaper.

Etter mi vurdering var ervervslova ei føre var-lov: Etter at EØS-avtalen kom, skulle ein i Noreg ha eit middel til å sikra næringslivet i tilfelle visse situasjonar skulle oppstå. Tanken var god, men den praksisen me har sett, viser at det ikkje var behov for denne lova.

Me i Kristeleg Folkeparti ser òg eit stort poeng i å arbeida for «Et enklere Norge». Me må berre innsjå at skal me oppnå dette, må me fjerna ein del reglar, lover og vedtekter. Og dette gjeld ikkje berre Noreg, for me ser at frå instansar utanfor Noreg er det nærmast ein straum av påbod som kjem innover landet, som me må ta omsyn til i ein moderne kvardag. Derfor er det viktig å ta slike initiativ som i dag for å ta vekk det som ikkje oppfyller noko særleg føremål. Det at heller ingen andre land i Europa har ei slik lovheimling i dag, er eit tilleggsargument.

For Kristeleg Folkeparti er det ikkje eit argument at ESA ser ut til å vera i tvil om at dette er eit lovleg middel. Me ville uansett gått inn for oppheving av denne lova, for å forenkla den kvardagen dei større bedriftene har. For å tryggja dei tilsette sine behov og interesser vil me støtta at ein i arbeidsmiljølova tek inn ein regel om at det informasjonsbehovet som dei tilsette vil ha, skal verta dekt i ein overdragingssituasjon.

På denne bakgrunnen vil eg anbefala Kristeleg Folkeparti sine representantar å stemma for proposisjonen frå Regjeringa om å oppheva ervervslova. Eg vil vidare anbefala Kristeleg Folkeparti sine representantar å stemma for forslaget frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti om endring av arbeidsmiljølova.

Marit Arnstad (Sp): Jeg vil gjerne først få lov til å takke saksordføreren for en god og ryddig gjennomgang av saken, og dessuten mange gode argumenter i forhold til det standpunkt hun har til loven. Det er et standpunkt jeg deler, nemlig at loven ikke bør bli opphevet, og at loven kunne hatt en viktig funksjon dersom en hadde vist en annen vilje til å bruke lovverket enn det som hittil har vært tilfellet.

Jeg husker godt da konsesjonslovgivningen ble opphevet. Jeg husker også godt da ervervsloven ble satt inn som det virkemiddel som skulle komme i stedet for konsesjonsloven. Det var ikke måte på hvor viktig det EØS-positive flertallet som innførte loven, syntes at loven var den dagen den ble vedtatt. Det ble sagt fra en bred allianse i stortingssalen – fra Høyre til Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti – at dette var en meget viktig lov, som nesten i like stor grad som konsesjonsloven skulle sikre norske eierinteresser og sikre kontroll med eierskifter i Norge. I dag registrerer jeg at det samme EØS-vennlige flertall står og sier at loven ikke har noen betydning, og at loven i og for seg ikke er noe annet enn papirbestemmelser. Enten er det en erkjennelse av at det samme flertallet i dag skjønner at de tok veldig feil i 1994, eller så snakket de kanskje mot bedre vitende i 1994. Det er vanskelig å vite.

Senterpartiet sa i forbindelse med innføringen av ervervsloven at dette er en bastardlov. For det var det. Det var ikke et lovverk som kunne fungere på samme måte som en konsesjonslov gjorde, og den har ikke på noen måte vært så bra som den konsesjonslovgivningen vi hadde tidligere. Derfor advarte vi også i forhold til det å oppheve konsesjonslovgivningen og erstatte den med ervervsloven. Men jeg tror nok at ervervsloven kunne ha blitt et viktigere virkemiddel enn det den har vært, dersom den hadde blitt brukt på en annen måte. Jeg skal ikke se bort fra at loven har hatt en forebyggende effekt i forhold til både uønskede oppkjøp, useriøse investorer og også mulig slakting av bedrifter. Fra de ansattes hold vet vi at loven har blitt ansett som svært viktig for de ansatte når det gjelder muligheten til både tidlig informasjon og tidlig konsultasjon i forhold til mulige eierskifter. Derfor har også de ansatte i større norske bedrifter vært svært opptatt av at loven burde beholdes, og at særlig bestemmelsene om informasjon og konsultasjon er framtidsrettet lovverk.

Det er også verdt å ta med seg at vi vet at EU framover antakelig kommer til å styrke sin lovgivning og sine bestemmelser når det gjelder overdragelser og behovet for informasjon og konsultasjon til de ansatte gjennom Mergers Regulations. En kan i den sammenheng betrakte det vi gjør i dag, som et skritt tilbake i forhold til det som kan være en framtidig internasjonal lovgivning på området.

Jeg synes ikke argumentet om at loven ikke brukes, er et så veldig godt argument for å oppheve loven. Vi har også bestemmelser i aksjeloven om f.eks. innsidehandel, som sjelden blir brukt, men det ropes ikke av den grunn på at en skal oppheve bestemmelsene. Det er fordi en anser, sjøl om det ikke kan dokumenteres på noe vis, at lovgivningen i seg sjøl virker forebyggende i forhold til bl.a. useriøse investorer. Derfor tror jeg at den effekten, også av ervervsloven, ikke skal undervurderes.

Senterpartiet står sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om merknader og forslag. Det betyr at vi mener at loven burde ha blitt opprettholdt, og at særlig de ansattes interesser burde ha vært ivaretatt på en bedre måte enn det en legger opp til i dagens innstilling.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Ervervsloven har eksistert siden 1. januar 1995 og har gjort det mulig for norske myndigheter å kontrollere oppkjøp av næringsvirksomhet over en viss størrelse gjennom meldeplikt til Nærings- og handelsdepartementet. Loven har blitt evaluert, og i evalueringsarbeidet er det særlig lagt vekt på hvilke behov det er for denne type regulering.

I høringsrunden er det bare arbeidstakerorganisasjonene LO, YS og NITO som har gått imot at ervervsloven oppheves. Subsidiært har disse organisasjonene gått inn for at ervervslovens bestemmelser som gir de ansatte rett til å uttale seg til departementet, og plikten for erverver til å avholde informasjonsmøte, overføres til annet regelverk.

Erfaringene med loven gjennom sju år har vist at det reelle behovet for å kontrollere eierskifter er lite, fordi det sjelden er knyttet dramatiske endringer til disse. Loven har etter min mening rett og slett gått ut på dato. Loven er også et særnorsk fenomen. Andre land har hatt lignende ordninger, men har opphevet disse.

Forslaget om å oppheve ervervsloven er også et resultat av Regjeringens arbeid med regelforenkling for næringslivet og en oppfølging av Sem-erklæringen om at unødvendig regelverk bør fjernes for å minske reguleringen av enkeltmenneskers og bedrifters hverdag. Det er gjort beregninger som viser at loven i sin levetid kan ha påført norsk næringsliv kostnader i størrelsesordenen 100 –200 millioner kroner. Kostnadene har knyttet seg både til direkte kostnader ved innsending av ervervsmeldinger og til indirekte kostnader som f.eks. forsinking når det gjelder gjennomføring av oppkjøpet på grunn av myndighetskontrollen. I tillegg kommer selvfølgelig kostnadene som man har hatt i departementet.

I stedet for å holde fast ved reguleringer som det ikke er behov for, må vi bruke kreftene på positive virkemidler for å bedre rammevilkårene for næringslivet. Vi må sørge for at Norge gjennom slike virkemidler er attraktivt for nyetableringer og investeringer i eksisterende næringsvirksomhet.

Nytten av loven for norske myndigheter, næringslivet og arbeidstakerne viser seg i dag å være langt mindre enn kostnadene og, jeg vil si, langt mindre enn det man antok da den ble innført. Jeg er fornøyd med at de aller fleste høringsinstansene også er enig i dette. Reguleringen gjennom ervervslovens system er en gammeldags regulering som ikke lenger virker. Systemet med myndighetskontroll med investeringer i Norge har røtter tilbake til 1880-tallet, da man påla utenlandske investorer konsesjonsplikt ved investeringer i naturressurser. Ervervsloven er derimot et ikke-diskriminerende regelverk som pålegger både norske og utenlandske investorer å melde bedriftsoppkjøp til departementet. Det er verdt å minne om at av over 2 100 meldinger om erverv har ingen blitt nektet.

De ansattes organisasjoner har gått imot at ervervsloven oppheves. I forarbeidene til ervervsloven ble det vist til at ansattes rettigheter reguleres av reglene i aksjeloven, arbeidsmiljøloven og avtaleverket inngått mellom partene i arbeidslivet. Det var aldri intensjonen at informasjonsplikten etter ervervsloven skulle innebære en plikt for erververen til å iverksette drøftelser eller forhandlinger med de ansatte. Dette skulle fortsatt reguleres gjennom avtaleverket mellom de ansatte og arbeidsgiverne. Når man likevel valgte å ha bestemmelser i ervervsloven som gav de ansatte informasjons- og uttalerett, var det bl.a. fordi dette ville gi de ansatte et mer reelt grunnlag for å komme med sine synspunkter på oppkjøpet på et tidlig tidspunkt, samtidig som det ikke ville være særlig tyngende for erverver fordi han allerede var forpliktet til å informere etter annet regelverk.

Erfaringer viser at de ansatte har benyttet bestemmelsen i meget liten grad. Av totalt 2 147 meldinger er det bare 91 tilfeller, dvs. under 5 pst., der de ansatte har benyttet seg av retten til å uttale seg til departementet. I tre av disse bad man om at ervervet måtte underlegges nærmere prøving, og i fem av dem bad man om at ervervet ble nektet. I 23 saker bad man om at det ble satt vilkår, uten et konkret krav om nærmere prøving eller nekting.

En opphevelse av ervervsloven vil innebære at over 110 års lovregulering på dette området faller bort. Erfaringene tilsier at en reguleringslov med myndighetskontroll ikke vil gi styring med etableringer og investeringer i eksisterende virksomheter. Det er heller ikke grunn til å tro at loven vil sikre langsiktig eierskap, redde hjørnesteinsbedrifter eller sikre rettigheter til de ansatte bedre enn det regelverket som har som hovedformål å sikre dette.

Når også kostnadene ved meldepliktsystemet for norsk næringsliv langt overstiger nytten av det, mener jeg tiden er moden for at reguleringer på dette området avskaffes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Vi har jo forstått at vi antakeligvis kommer til å tape kampen om loven her i Stortinget, men for oss er de ansattes rettigheter i denne sammenheng svært viktige. Det er slik at ervervsloven har med erverv av aksjer i et selskap å gjøre, altså med bestemmelser i forhold til erverv av 1/3, 1/2 eller 2/3 av aksjene i et selskap, mens arbeidsmiljølovens bestemmelser dekker virksomhetsoverdragelse, dvs. 100 pst. oppkjøp. Høyres, Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets begrunnelse i merknaden stemmer derfor ikke overens med forslaget til nytt fjerde ledd i § 73 E i arbeidsmiljøloven, altså det forslaget som er foreslått av regjeringspartiene. Mitt spørsmål er da: Mener statsråden det er uviktig at de ansatte får informasjon ved f.eks. 2/3 erverv av aksjer? Ville det ikke være greit at de ansatte fikk de samme rettighetene til informasjon ved f.eks. 2/3 oppkjøp av aksjer som ved 100 pst. overtakelse?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først og fremst vil jeg si at ved en overdragelse av et selskap helt eller delvis er jo virkeligheten den at de ansatte er med på disse prosessene i – jeg holdt på å si – år i forkant. De selskapene som vurderer eierskifte, og som holder på med eierskifte, vil i 99 av 100 tilfeller ha de ansatte med på laget for å unngå alle de komplikasjoner det er å ikke ha det. Og det er jo faktisk slik at i norske selskap er de ansatte representert i styrene. Jeg har ingen grunn til å tro annet enn at når det i norske selskap er slik at de ansatte har en veldig fremtredende posisjon, og særlig kanskje i forhold til ved eierskifte, så er det rett og slett fordi bedriften føler seg tjent med dette. Det har faktisk ingenting med formuleringer i noe lovverk å gjøre.

Nå er det også slik at dette er regulert i hovedavtalen. Jeg opplever hver eneste gang jeg er rundt på bedrifter i dette landet, enten det er små eller store bedrifter, at de ansatte – eventuelt med folk fra styret og ledelse – er med. Det er altså like naturlig at alle disse partene opptrer. Min erfaring er definitivt at dette ikke har noe med denne lovreguleringen å gjøre.

Jeg ser det absolutt slik at selskapene ved overdragelser helt eller delvis, allerede involverer de ansatte. I de selskapene hvor Næringsdepartementet selv er involvert, og hvor vi faktisk holder på med noen prosesser knyttet til dette, er det jo åpenbart at de ansatte er med på det. Jeg ser ingen grunn til å lovregulere dette utover det som er foreslått fra regjeringspartiene.

Vi vet også at det er et arbeidslivsutvalg som holder på med å se på dette for å forankre det i lovverket. Jeg tror imidlertid de ansatte definitivt greier dette gjennom de hovedavtalene de har. Og det er først og fremst fordi selskapene ser seg tjent med å ha de ansatte med på laget at dette går helt strålende, uten at Stortinget vedtar en lov om erverv.

Åsa Elvik (SV): Eg har før rost statsråden for å ha ein klar ideologisk overbygning for næringspolitikken sin, sjølv om eg ikkje likar ideologien hans. Eg er derfor ikkje av dei som synest det er fullstendig håplaust at argumentasjonen til statsråden for å oppheve ervervsloven er skral og mangelfull og i sin natur utelukkande ideologisk. Eg oppfattar ingen andre grunnar til å oppheve loven enn generell argumentasjon i forhold til å fjerne alle moglege hinder for kapitalens frie flyt, utan tanke for konsekvensane det vil medføre.

Det er mogleg at det nettopp er det at ein har innsett at ein har hatt behov for meir konkret argumentasjon, som har avla argumentet om at loven må avskaffast fordi loven ikkje har vore brukt. Det er med respekt å melde eit usedvanleg lettvint argument.

Konserntillitsvald Rolf Utgård i Kværner seier til Dagens Næringsliv den 27. februar i år:

«Ervervsloven sikrer de ansatte informasjon og uttalerett på et tidlig tidspunkt, og det finnes mange eksempler på at de ansattes krav blir imøtekommet, slik at bedriftene slipper unna nærmere prøving og sakene blir løst før de når departementet.»

Då vil eg ein gong til spørje statsråden: Ser ikkje statsråden at når ein no ikkje støttar sekundærforslaget til fleirtalet i komiteen, taper ein nettopp denne moglegheita, den verdien som det er at dei tilsette får informasjon på eit tidleg tidspunkt, og at dette er nedfelt i lovverket?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg satte i særlig grad pris på innledningen til replikken.

Så var spørsmålet om ikke ervervsloven er med på å hindre kapitalens frie flyt. Det er slik at det er en alminnelig bred politisk oppfatning i dette land og i dette storting at kapitalen skal flyte fritt. Den skal flyte til de områdene, til de bedriftene, til de bransjene hvor eierne ser seg tjent med å utøve sin virksomhet. Det er ikke slik at Stortinget egentlig har påtatt seg noen reguleringsrolle i forhold til dette. Hvis folk vil slutte å drive pizzakjede og heller starte med å kjøpe seg opp i aluminium, gjør man det uten å spørre noen som helst, og motsatt. Man ser jo nå at skipsredere kjøper seg opp i pizza og desslike. Jeg har ingen grunn til å tro at SV kan være inne på den tanken å skulle begynne å regulere dette. Det betyr at det er alminnelig akseptert at kapitalen flyter fritt, heldigvis. Alternativet har vi sett lenger øst, og det har ikke fungert særlig utmerket.

Hva gjelder Rolf Utgård og hans uttalelser i Dagens Næringsliv, vil jeg si at Rolf Utgård, i likhet med svært mange andre tillitsmenn i norske selskap, gjør en aldeles strålende jobb, også i forbindelse med disse virksomhetsoverdragelsene. Jeg har møtt Rolf Utgård i mange sammenhenger, også i forbindelse med dette. Men det jeg er helt sikker på, er at Rolf Utgård og alle kolleger av Rolf Utgård kommer til å ha nøyaktig den samme rollen i de virksomhetsoverdragelsene som skal foregå i ettertid. Rolf Utgård sitter jo i styret i disse bedriftene som han har vært med på, og han som alle andre er med på dette fra et absolutt tidlig stadium. Norske bedrifter i år 2002, muligens med noen unntak, som er og blir en parentes, vil selvfølgelig se seg tjent med å praktisere det at de ansatte er med på disse tingene fra dag nr. én. Alt annet vil overraske meg svært. Jeg tror det vil bli med denne loven som med så mange andre ting hvor noen har gått foran. Man kan bare forestille seg det at Arbeiderpartiet skulle komme tilbake til regjeringsmakten. Jeg føler meg veldig sikker på at de vil ikke komme på tanken engang om å relansere ervervsloven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.