Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter for hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken): Stortinget vedtok i fjor Kvalitetsreform av høyere utdanning. Den har bl.a. som mål å gi bedre studiekvalitet. Reformen skal gi institusjonene større frihet, men også mer ansvar for strategisk styring og bedre ressursutnyttelse.

Odelstinget har tidligere i vår vedtatt endringer i universitets- og høyskoleloven for å følge opp Kvalitetsreformen. Nå kommer også lovrevisjonen og et nytt navn på privathøyskoleloven som et ledd i den samme prosess. Stortinget har tidligere vedtatt å få en felles lov, og dagens behandling er et skritt mot en harmonisering av lovgivningen for høyere utdanning.

De private høyskolene hører naturlig hjemme i et helhetlig utdannings- og forskningssystem. Flertallet i komiteen mener det må sikres likeverd i behandlingen av offentlige og private utdanningstilbud som oppfyller klare kvalitetskrav.

Regjeringens forslag har i komitehøringen fått bred tilslutning, og innstillingen til vedtak i dag er identisk med deres forslag. Den viktigste endringen i Regjeringens forslag er akkreditering av private høyskoler. Med en slik ordning vil private høyskoler kunne få godkjenning av institusjonen som sådan, og ikke bare godkjenning av enkeltstudier som i dag. Kriteriene for akkreditering skal være de samme som for statlige institusjoner og gjennomføres av samme akkrediteringsorgan, NOKU. Flertallet mener et slikt system med institusjonsakkreditering forenkler arbeidet med godkjenning av studier og gir institusjonene selv mer egenforvaltning innenfor kvalitetssikrede rammer fra akkrediteringsorganet. NOKU kan også gi eksamensrett og statstilskudd for enkeltstudier.

Den andre viktige endringen gjelder lovfestede rettigheter og plikter for studentene ved private høyskoler. Styret får nå ansvar for både ytre fysiske forhold og for måten institusjonen organiserer sin undervisning og veiledningstjeneste på. Hensikten med endringen er å sikre likhet med statlige høyere utdanningsinstitusjoner. Et flertall mener det er positivt at studenter ved private høyskoler nå får lovfestede rettigheter og plikter på linje med statlige høyere utdanningsinstitusjoner. Dette flertallet avventer å gjøre gjeldende i privathøyskoleloven de nye reglene i universitets- og høyskoleloven når det gjelder studenters arbeidsmiljø m.m., men forutsetter at disse reglene følges opp av de private høyskolene. Inntil en ny felles lov er på plass, legger flertallet, regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, til grunn at de private høyskolene følger opp intensjonene i bestemmelsene om studentenes læringsmiljø, som Odelstinget vedtok i Innst. O. nr. 58. Videre legger det samme flertall til grunn at et uavhengig tilsyn også fører tilsyn med studentenes læringsmiljø i de private høyskolene.

Et mindretall i komiteen, Arbeiderpartiet og SV, ønsker å øke de ansattes og studentenes representasjon i styrene for de private høyskolene. Et flertall, deriblant Kristelig Folkeparti, mener en slik endring i loven bør vurderes i en helhetlig sammenheng knyttet til forholdet mellom rettigheter og plikter for de private høyskolene. Det får Odelstinget anledning til når forslaget til felles lov for statlige og private høyskoler kommer til behandling. Det er viktig å peke på at loven viderefører bestemmelsen om at eier har styringsmulighet for sin virksomhet.

Under høringene i komiteen har de private høyskolene uttrykt bekymring for at behandlingen i departementet av søknader om nye studietilbud skal trekke ut i tid. Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det på bakgrunn av forskriftsendringene er mulig å effektivisere saksbehandlingen, og ber departementet prioritere privathøyskolesakene. Videre vil vi vise imøtekommenhet i forhold til søknader fra institusjoner med doktorgrad når disse er innenfor godkjent fagområde. Dette er viktig for å sikre samtidig innføring av ny gradsstruktur i privat og offentlig sektor. Jeg vil be statsråden bekrefte at departementet vil sette av nødvendige ressurser og utøve smidighet slik at dette kan oppfylles.

Ellers foreslår Fremskrittspartiet at private høyskoler som har rett til gradsutstedelse, eller som gir yrkesutdanning, blir institusjonsakkrediterte høyskoler. Kristelig Folkeparti kan ikke støtte dette, fordi vi mener det vil være galt å foregripe NOKUs arbeid med institusjonsakkreditering. En slik akkreditering må også gå inn institusjonsakkreditering. En slik akkreditering må også gå inn på høgskolenes kvalitetssystem og læringsmiljø, noe dagens ordning med eksamensrett og gradstildeling ikke har tatt høyde for.

Komiteen drøfter også prinsippene for finansiering av private skoler. Det har ikke dannet seg noe samlet flertall for en spesiell modell. For Kristelig Folkepartis vedkommende vil jeg bare peke på at Regjeringen varsler et forslag i statsbudsjettet for 2003, og at Regjeringen legger til grunn flertallets prinsipper i Budsjett-innst. S. nr. 12 for 2001-2002. Det er jeg tilfreds med.

Jeg konstaterer at Regjeringen har lagt fram et lovforslag som samler bred støtte, og vil anbefale innstillingen fra komiteen.

Eva M. Nielsen (A): Arbeiderpartiet har støttet at man i større grad skal likestille private og offentlige tilbud i høyere utdanning, og støtter også at det etter hvert skal bli en felles lov for sektoren. Disse lovendringene vil gi større grad av likestilling mellom private og offentlige høyskoler, men også større ansvar til de private høyskolene. Når vi nå får en ordning med akkreditering, representerer det en ny og mer generell godkjenningsordning som jeg håper vil bidra til å sikre kvaliteten også i det private utdanningstilbudet. Akkrediteringen omfatter mer enn bare eksamensrett. Her er det viktig å ta med seg at den også gjelder læringsmiljø og kvalitetssikringssystemer.

Vi har gjennom arbeidet med kvalitetsreformen lagt opp til at flere høyskoler skal utvikle seg til universitet. Jeg tror at det er en fordel at vi nå hjemler i loven å beskytte betegnelsene universitet, vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler.

Når det gjelder studentenes rettigheter og plikter, er det vårt syn at studenter i private høyskoler skal ha de samme rettigheter i institusjonsstyrene som studenter i offentlige høyskoler. Det innebærer at det skal velges to studentrepresentanter i høyskolestyrene. Vi ønsker videre at det offentlige skal oppnevne en styrerepresentant i alle de institusjonene som mottar statlig driftstilskudd.

Jeg beklager at de borgerlige partiene ikke vil være med på disse forslagene. Økt studentdemokrati er viktig, og det er riktig; det er ikke et problem, slik regjeringspartiene har fremstilt det. At det offentlige har innsyn og påvirkning i institusjonsstyrer der skattebetalernes penger brukes, er for meg en selvfølge. Det synes som at disse partiene vektlegger andre hensyn mer enn tilsyn med bruken av offentlige midler.

Arbeiderpartiet er med i det flertallet som ønsker at det også ved de private høyskolene skal være et uavhengig organ som fører tilsyn med studentenes læringsmiljø, inntil den nye loven kommer. Vi forutsetter at inntil en felles lov er på plass, vil høyskolene følge opp intensjonene i bestemmelsene om studentenes læringsmiljø.

Private høyskoler er et supplement til det offentlige utdanningssystemet. Det er vårt primære standpunkt. Det er et viktig supplement, ja – særlig der det er behov for økt kapasitet eller der offentlige institusjoner ikke dekker fagområdet.

Fra mitt ståsted er det viktig å understreke at dette ikke betyr fullfinansiering av private tilbud. Det er fordi Arbeiderpartiet er opptatt av at det er de offentlige utdanningsinstitusjonene som bærer ansvaret for høyere norsk utdanning. Det er de offentlige høyskolene som er med på å gi hele landet tilbud i et desentralisert nettverk av universiteter og høyskoler. I en situasjon hvor vi har nok studieplasser innenfor mange fag, kan opprettelsen av private tilbud i mer sentrale strøk bidra til å svekke rekrutteringen til høyskoler i distriktene. Vi må aldri sette oss i en slik situasjon at driftstilskudd til de private fører til svekkelse av de offentlige landsdekkende tilbudene.

Jeg tar til slutt opp mindretallsforslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Eva M. Nielsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jan Olav Olsen (H): Dette er den fjerde saken i denne salen i løpet av en uke med tilknytning til kvalitetsreformen i høyere utdanning. Også i denne saken vil Stortinget, eller Odelstinget denne gang, slutte seg til proposisjonen. Denne gangen er komiteens tilråding fullstendig lik Regjeringens forslag, riktignok med noe varierende flertallssammensetninger.

For Høyre ligger noen grunnleggende prinsipper til grunn, for det første likeverd i behandlingen av offentlige og private utdanningstilbud. Å sikre likeverd i behandlingen er en klar oppfylling av Innst. S. nr. 337 for 2000-2001. For det andre ligger til grunn erkjennelsen av at de private høyskoler er viktige aktører på mange områder innenfor utdanningssektoren. Det er områder hvor det offentlige tilbud mangler, og det er enda flere områder hvor det offentlige tilbud er mangelfullt. For det tredje må eierne av institusjonene gis mulighet til å ivareta disse institusjonenes egenart.

Saksordføreren har på en grei måte gjort rede for flertallets syn, derfor vil jeg kommentere noen punkter som det har vært uenighet om i komiteen, og jeg vil gjerne få begrunne Høyres syn.

Vi støtter Regjeringens forslag om styresammensetning, som går ut på at det her ikke skjer noen endring i forhold til dagens lov. Gjeldende lov gir både ansatte og studenter representasjon i styret. For oss er det viktig at dette videreføres for å sikre eierne nødvendig styringsmulighet. Noe annet ville være meningsløst. Vi må ikke lage et system der styret vil få et uhensiktsmessig volum for at eiernes naturlige styringsrett skal kunne ivaretas. Jeg viser for øvrig også til flertallsmerknaden om at vi vil komme tilbake til dette spørsmålet og vurdere det i en helhetlig sammenheng når en felles lov for statlige og private institusjoner kommer til behandling. Høyre støtter derfor ikke endringsforslagene til § 3, fra Arbeiderpartiet og SV.

La meg også få kommentere flertallsmerknaden om en smidig saksbehandling i departementet når det gjelder godkjenning av nye studietilbud. Skal prinsippet om likeverdig behandling kunne oppfylles, må de private høyskolene gis mulighet til å markedsføre sine tilbud på et så tidlig tidspunkt at studentene gis reell valgmulighet. Det er svært prisverdig at godkjenningsreglene ble vesentlig forenklet i januar 2002, og at målsettingen har vært å gjøre systemet så enkelt som mulig. Flere av institusjonene har likevel i sine høringsuttalelser uttrykt bekymring for de private høyskolenes situasjon for studieåret 2003–2004. Flertallsmerknaden om dette punktet er derfor viktig og gir et klart uttrykk for at privathøyskolesaker skal prioriteres i departementet.

Fra Høyres side er vi fornøyd med at departementet vil komme tilbake med forslag til finansieringssystem for private høyskoler i sitt forslag til statsbudsjett for 2003. Vi er likevel klare på at finansieringssystemet for private høyskoler bør bygge på det samme prinsippet som for de statlige høyskoler. De samme prinsipper bør ligge til grunn. Med det sier vi ikke noe om omfanget av den statlige finansieringen, kun om hvilket system finansieringen skal bygge på. Vi mener dette er solide prinsipper og avventer for øvrig forslag til statsbudsjett for 2003.

Regjeringen får som nevnt fullt gjennomslag for sine forslag. Det sikrer en lov for private høyskoler som har parallellitet til universitets- og høyskoleloven, som ble behandlet i Odelstinget for en uke siden. Vi får parallellitet både i forhold til akkreditering og i forhold til studentenes læringsmiljø.

La meg til slutt uttrykke tilfredshet med at mens vi tidligere har hatt en lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler, får vi nå en lov om private høyskoler. Det sier også noe om at likeverd i behandlingen av ulike tilbud er i ferd med å bli en realitet. Etter min mening får vi nå en god lov for de private høyskoler. Vi har fått en god lov for de statlige universiteter og høyskoler, og nå gjenstår arbeidet med å samle dette i et felles lovverk. I proposisjonen varsles det at dette arbeidet vil starte i løpet av 2002. Det blir et viktig arbeid.

Jeg tror det har vært en klok og riktig strategi å gjennomføre prosessen med felles lov i to trinn, slik også opplegget var fra den tidligere regjering. Nå er første trinn ferdig. Andre trinn gjenstår nå før Stortingets vedtak fra Innst. S. nr. 337 for 2000–2001 er gjennomført. Jeg har stor tro på et godt endelig resultat.

Arne Sortevik (FrP): For å følge opp foregående taler: Denne totrinnsraketten er en rakett som vi ikke synes er god. Dette er etter Fremskrittspartiets mening en unødvendig ekstrarunde.

I tilknytning til Stortingets tidligere behandling av Kvalitetsreformen har Stortinget i Innst. S. nr. 337 for 2000-2001 fattet vedtak XIV:

«Stortinget ber Regjeringa utforme eit framlegg til ei felles lov for statlege og private institusjonar innafor høgare utdanning.»

Vedtaket er klart.

Regjeringen har valgt sin egen fortolkning. Det heter i proposisjonen:

«Arbeidet med et felles lovverk for statlige og private institusjoner, vil starte i løpet av 2002.»

Fremskrittspartiet har i kontrollsammenheng flere ganger pekt på at etter vårt syn er en slik romslig og fri fortolkning av klare vedtak i Stortinget ikke akseptabel. Fremskrittspartiet fremmer derfor eget forslag om at slik sak om felles lov skal legges frem innen utgangen av første halvår 2003. Regjeringen får derved en tidsramme for sitt arbeid. Likevel kan Fremskrittspartiet si seg tilfreds med at denne saken bringer oss et lite skritt videre på veien mot likebehandling av offentlig eide og privateide høyskoler.

Jeg viser til sak som vi nylig har behandlet, Innst. O. nr. 58 for 2001–2002, basert på Ot.prp. nr. 40 for 2001-2002 om universiteter og høgskoler. Fremskrittspartiet legger til grunn parallellitet i begge disse sakene. I begge saker bringes studentenes læringsmiljø inn. Fremskrittspartiet har fortsatt det syn at vi bør la én lov samle alle bestemmelser knyttet til arbeidsmiljø, som i denne loven altså kalles læringsmiljø. Det er fullt mulig å tilpasse forskrifter slik at de passer til den faktiske situasjonen for de ulike grupper en felles lov omfatter. Det vil være fullt mulig, og det vil være rasjonelt og effektivt. Ikke minst vil det også sikre at lovbestemmelser knyttet til dette viktige området, arbeidsmiljø, sikres slagkraft gjennom en fremvist tilsynsmyndighet og en tilsynsmyndighet med sanksjonsmuligheter. Hvis vi ikke knytter lov sammen med troverdige tilsyn og effektive sanksjonsmuligheter, kan lovbestemmelsen bli et slag i luften. Saken er for viktig til det.

Etter Fremskrittspartiets syn er det også unødvendig å utrede mer her. Vi har et arbeidstilsyn. Etter vår mening er det ingen gode grunner for ikke straks å konkludere med at vi også kan bruke arbeidstilsynet som tilsynsmyndighet for å sikre at studenter har godt arbeidsmiljø – godt læringsmiljø.

Også i denne saken har Fremskrittspartiet sammen med SV derfor et avvikende forslag til § 10 f, likt det forslag vi hadde i saken om universiteter og høyskoler. Til § 9 første ledd og § 9 tredje ledd har Fremskrittspartiet avvikende forslag. Dette er også for å tilstrebe parallell behandling i forhold til universitets- og høyskoleloven. Det gjelder NOKUs stilling, og det gjelder innskjerpet lovtekst som sikrer at andre eksamener og grader blir godkjent når de er på fastsatt faglig nivå. Flertallets formulering er «kan». Det synes vi åpner for fortolkning og ulik behandling av studenter.

Til § 10 har Fremskrittspartiet forslag om fire tillegg. Så lenge vi fortsatt opererer med to lover, vil vi gjennom lovteksten sikre likebehandling. Vi har derfor i denne saken samme tilføyelser når det gjelder at akkreditering og evaluering skal skje på grunnlag av de standarder som legges til grunn ved tilsvarende utdanning ved ledende institusjoner internasjonalt. Det er å slå fast et prinsipp. Det er ikke slik som utdanningsministeren hevdet i saken om universitet og høyskoler, at det ikke er mulig, fordi det ikke finnes eller kan etableres internasjonale standarder på dette felt. Statsråden modererte riktignok avvisningen noe i replikkvekslingen. Dette dreier seg om å slå fast et prinsipp om at vi her i landet skal måle oss mot de beste. Jeg skjønner ikke hvorfor andre partier vil reservere seg mot en slik ambisjon.

Fremskrittspartiet har også tillegg for å sikre NOKU, organet for akkreditering og evaluering, en mest mulig selvstendig stilling i forhold til departementet. Og endelig: Fremskrittspartiet vil opprette en uavhengig ankenemnd for vedtak som NOKU fatter. I tillegg til dette vil Fremskrittspartiet også slå fast gjennom vedtak at private høyskoler som i dag har rett til gradsutstedelse, eller som gir yrkesutdanning etter § 9 i loven, skal erklæres som akkrediterte høyskoler. Fremskrittspartiet vil på denne måten sikre at private høyskoler ikke blir diskriminert på den måten at det kun blir de private som skal gjenom full akkrediteringsrunde når det nye NOKU er på plass og starter sin virksomhet. Vi er altså redd for at det – som vanlig – blir de private institusjoner som skal veies, måles og vurderes, mens de offentlige institusjoner som driver tilsvarende virksomhet, skal være selvskrevne som fullt ferdig akkreditert. Slik bør det etter vår mening ikke være.

Jeg tar opp forslagene der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller, fremsatt under komitebehandlingen av saken.

Presidenten: Arne Sortevik har satt fram de forslagene han refererte til.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder): Nå er det meste godt, ifølge Jan Olav Olsen, og det er kanskje riktig. Vi får håpe det blir riktig når dette lovverket skal begynne å virke.

I denne debatten har en del begreper svevd rundt. Det er begreper som likeverd, likestilling og full harmonisering. De aller fleste talerne vil ha brukt minst ett av disse begrepene i løpet av debatten. Ingen har prøvd å definere hva de legger i dem, men de bruker dem. Vi har prøvd oss med en definisjon i hvert fall av ett, nemlig harmonisering. Hva legger vi i begrepet harmonisering?

Vi har nettopp vedtatt lov om universiteter og høgskoler, og nå argumenterer ordføreren for saken, Arne Lyngstad, for at vi også skal harmonisere dette lovverket, privathøyskolelovverket, opp mot det lovverket. På noen områder prøver vi harmonisering. Vi hadde regnet med at vi skulle få flertall for det. Det gjør vi faktisk ikke. Vi foreslår at det samme regelverket skal gjelde for private høyskoler som for offentlige institusjoner når det gjelder studentenes og de ansattes demokratiske rettigheter i forhold til sitt styre. Vi foreslår full harmonisering, akkurat det som sakens ordfører bad om. Vi foreslår at det skal være to studentrepresentanter og to representanter for de ansatte i styret. Men denne typen harmonisering vil tydeligvis ikke flertallet være med på. Hva er da harmonisering, hvis det ikke er å gjennomføre de samme regler og bestemmelser i private institusjoner som i offentlige institusjoner?

Dessuten mener vi at når staten, det offentlige, fellesskapet, finansierer en stor del av disse institusjonene – en del av dem får jo opp mot 100 pst. finansiering, andre får vesentlig mindre, det må vi understreke – er det merkelig at flertallet i salen ikke mener at det offentlige skal oppnevne representanter til styret i disse institusjonene. Det er det offentlige som finansierer dem, det er fellesskapet som finansierer dem, og da skulle det bare mangle at fellesskapet ikke også skal ha en representant i styret, på samme måte som studentene og de ansatte skal ha samme representasjon i disse styrene som i offentlige institusjoner.

Jeg registrerer at en bruker begreper som likestilling og full harmonisering, men det betyr i realiteten ingen ting når det kommer til det praktiske og det faktiske og de konkrete forslagene.

Så til dette med godkjenning av faget. Jeg er jo enig i det som er sagt, at godkjenningsprosedyren tar for lang tid. Det har gått for tregt i departementet, det tror jeg de fleste vil understreke – ikke fordi vi skal være kjapt ute for å få konkurranse med det offentlige, det er ikke det som er poenget, men den lange saksbehandlingstiden i departementet for å få godkjent et fag er uheldig. Mange av de aktuelle institusjonene har faglig sett en god kvalitet. Vi vet i utgangspunktet at de har god kvalitet, de er gode institusjoner, de har forskningsmiljøer osv. Det er klart at det ikke bør ta så lang tid som det har gjort i en del tilfeller. Jeg står bak oppfordringen fra ordføreren i saken til statsråden om at her må vi få opp farten. Vi må bruke kortere tid på dette. Det burde være enklere.

Så til økonomi/finansiering. Også her bruker en begrep som likestilling, likeverd osv. uten å definere hva en legger i det. Vi har foreslått en modell for hvorledes det offentlige skal finansiere disse institusjonene, og vår modell er finansiert ved kontraktsforhold. Det betyr at der de private institusjonene representerer et supplement, der de representerer en faglig utdanning som vi gjerne vil ha, der skal det offentlige gå inn med full finansiering, det offentlige skal ta hele ansvaret. Det skal være en del av det samlede utdanningstilbudet som vi har, som det offentlige, fellesskapet, tar ansvaret for, og da skal selvsagt det offentlige finansiere det.

Dette ville ha vært en god modell både for det offentlige og for disse institusjonene, så jeg beklager at vi ikke har fått flertall for dette. Jeg håper at når vi skal gå videre med denne saken, når vi skal vedta en endelig modell i tiden framover, blir dette en modell som flere vil gå inn for, og som vi vil få flertall for. Vi tenker oss også det samme for disse institusjonene som vi har for de offentlige i dag, nemlig en basisbevilgning pluss tre variabler.

Ola D. Gløtvold (Sp): På vegne av Senterpartiet vil jeg slå fast at de offentlige utdanningsinstitusjonene er og skal være hovedpilaren innenfor høyere utdanning. Private utdanningsinstitusjoner har allikevel en viktig plass innenfor det høyere utdanningssystemet.

Senterpartiet mener de private utdanningsinstitusjonene representerer mer enn bare et supplement til det offentlige. Private utdanningsinstitusjoner har en lang tradisjon og historie, og mange av dem er blitt etablert av ideologiske årsaker. Som eksempel kan nevnes diakonale utdanningsinstitusjoner, hvor f.eks. sykepleien har et annerledes fokus på enkelte områder i utdanningen enn de offentlige. Vi trenger dette mangfoldet i vårt utdanningssystem.

Stortinget har som en del av Kvalitetsreformen bedt Regjeringen utforme et forslag til en felles lov for statlige og private institusjoner innenfor høyere utdanning. Senterpartiet godtar at dette tar noe tid, og at Regjeringen i påvente av ny felleslov har lagt fram to odelstingsproposisjoner – først Ot.prp. nr. 40 og nå denne proposisjonen, slik at også de private høyskolene kan starte innføringen av Kvalitetsreformen.

Senterpartiet er enig med departementet i at det foreslåtte organet for akkreditering og evaluering også skal forvalte akkreditering av private høyskoler. Dette forenkler de private høyskolenes godkjenning av studier, og det er bra. I dag er det en svært omstendelig og byråkratisk prosess.

Senterpartiet vil understreke det positive i at studenter i private høyskoler nå får lovfestede rettigheter og plikter på lik linje med studenter i de statlige høyere utdanningsinstitusjonene. Når det gjelder studentenes arbeidsmiljø, behov for tilrettelegging og ordningen med utdanningsplaner, tar Senterpartiet til etterretning at departementet venter med å gjøre dette gjeldende for private høyskoler nå. Men Senterpartiet forventer, slik komiteens flertall også gjør, at disse elementene følges opp av de private høyskolene, og synes det er viktig at studentenes rettigheter ivaretas.

Så litt til styresammensetning og de ansattes og studentenes representasjon i styrene. Etter gjeldende lov om private høyskoler er ansatte og studenter representert i styrene ved private høyskoler. Regjeringen har ikke foreslått noen endringer av dette. Senterpartiet er med i et flertall som understreker at en endring av loven på dette punkt må vurderes i en helhetlig sammenheng knyttet opp til forholdet mellom rettigheter og plikter for de private høyskolene. Senterpartiet forventer at dette blir et tema i en felles lov for statlige og private institusjoner, som Regjeringen har varslet. Senterpartiet understreker at § 3 i loven – første, andre og tredje ledd – videreføres, slik at eier fortsatt skal ha styringsmulighet for sin institusjon.

Så til slutt litt om finansiering. Senterpartiet mener at de samme prinsippene for finansiering skal gjelde for private høyskoler som for statlige. Samtidig vil vi understreke at omfanget av statlig finansiering til private høyskoler først blir gjenstand for politisk beslutning og behandling når det nye finansieringssystemet er utarbeidet.

Statsråd Kristin Clemet: La meg først få lov til å uttrykke tilfredshet med komiteens innstilling og med saksordførerens redegjørelse for innstillingen, som på alle punkter er identisk med Regjeringens forslag.

Jeg føler ikke behov for å si så veldig mye i sakens anledning, men vil gjerne kommentere et par av de spørsmålene som har vært reist, og først det spørsmålet som representanten Lyngstad tok opp, og som også ble berørt av representanten Reikvam, vedrørende forenkling av saksbehandlingsprosedyrene eller behovet for en smidig saksbehandling. Jeg kan bekrefte at vi vil legge til rette for det. Retningslinjene ble endret helt på slutten av 2001, og de nye retningslinjene innebærer bl.a. at høyskoler som har eksamensrett fra før, kan sende nye søknader direkte til Norgesnettrådets sekretariat istedenfor å gå veien om departementet. De private høyskolene har samtidig fått utvidede fullmakter til å gjøre endringer i godkjente studier uten å måtte søke om samtykke fra departementet. Hensikten med disse forenklingene var at vi ønsket å gjøre det så enkelt og så smidig som mulig innenfor rammen av gjeldende lov. Med denne nye loven nå vil departementet legge myndighet til det nye organet NOKU så snart dette organet er operativt. Når vi får ordningen med institusjonsgodkjenning for de private høyskolene, vil det innebære større fullmakter for de private høyskolene som oppnår slik godkjenning, og følgelig ingen eller enklere saksbehandling i mange saker.

Jeg får kanskje legge til at når det gjelder tilpasning til ny gradsstruktur og prioritering av søknader der, er vi også opptatt av det, og legger opp til en størst mulig grad av parallellitet. De private høyskolene er informert om at de kan innføre nye grader allerede fra høsten 2002, og pr. i dag har vi 22 søknader fra private høyskoler, og vi tar sikte på å behandle dem før ferien.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å kommentere dette med én-, to- eller tretrinnsraketter. Det har fra den foregående regjering vært lagt opp til en totrinnsrakett. Meg bekjent har dette vært redegjort for her i Stortinget uten at det avstedkom noen merknader. Da regjeringsskiftet fant sted og jeg kom inn i departementet, var det ikke mulig å gjøre det om til en rask éntrinnsrakett. Da var det lagt en slags tempoplan. Men det jeg da tok initiativet til, var at vi skulle få denne endringen i privathøyskoleloven, slik at vi så tidlig som mulig skulle få en størst mulig grad av likeverdighet. For å gjøre det såpass raskt har vi måttet basere oss på en høringsprosess som allerede hadde funnet sted, og på en dialog med sektoren, og det er innenfor de rammer vi nå har foreslått endringer. Så vil vi ta opp de øvrige spørsmål som har vært vurdert, i forbindelse med arbeidet med felles lov.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A): Regjeringa har bebudet at det skal komme en ny finansieringsordning for de private høyskolene med tanke på de statlige driftstilskuddene. Dette har også vært berørt under debatten i salen i dag.

Mitt anliggende er: Kan statsråden si noe om hvilke prinsipper man vil legge til grunn når man nå skal gå i gang med å finne ordninger for de statlige driftstilskuddene til de private høyskolene? Jeg tenker spesielt på at det må være en balanse mellom det private tilbudet som gis, og det offentlige tilbudet som gis på høyskolenivå. Slik det er i dag, er de private tilbudene innenfor høyere utdanning stort sett lagt til sentrale strøk, til de største byene. Vi må ikke sette oss i en slik situasjon at vi svekker distriktshøyskolenes muligheter ved at den statlige finansieringa av de private høyskolene i sentrale strøk blir for god.

Mitt anliggende er altså: Hvilke prinsipper vil man legge til grunn uten at dagens høyskolestruktur svekkes?

Statsråd Kristin Clemet: Vi vil, som vi har varslet, komme nærmere tilbake til en drøftelse av finansieringsordningen og finansieringssystemet i forbindelse med statsbudsjettet for 2003, og vi legger da opp til en større grad av likeverdighet for så vidt gjelder prinsippene for finansieringssystem i forhold til den statlige del av sektoren. Men man må, som flere av representantene har vært inne på her, skille mellom prinsipper og omfang. Jeg kan bare nå si at hvis man skulle tenke seg en fullstendig likebehandling, ville det for det første være meget kostbart, og det ville også overse det som representanten her var innom, at en del av de statlige institusjonene også har oppgaver utover det umiddelbare utdanningsmessige som også f.eks. er av regionalpolitisk karakter. Dette er vi klar over. Vi kommer tilbake til systemet og prinsippene, men vi må skille det fra omfanget av finansieringen.

Arne Sortevik (FrP): Tre poeng til statsråden, andre trinn i oppskytingen: Hvor lang tid vil det ta? Når får vi saken? Hvor lang tid kommer statsråden til å bruke for å få frem en sak om felles lov?

Så til dette med finansieringen som er bebudet: Her vil jeg for så vidt foregripe svaret og advare mot at man legger dette inn som en del av et ordinært budsjett. Man kan gjerne gjøre det i forbindelse med at man legger frem et budsjett, men la det være egen sak, slik at det kan få en grundig og ordentlig behandling. Jeg vil oppfordre til at man velger den løsning.

Så til slutt: Når det gjelder de institusjonene som i dag har rett til gradsutstedelse, eller som gir yrkesutdanning i henhold til lovens bokstav – § 9 i denne loven og § 12 i universitets- og høgskoleloven – vil det ikke da bli slik at de faktisk nå må godkjennes – godkjennes er lik akkrediteres – på nytt? Hvis det altså blir slik, som vi mener det er grunnlag for å hevde, vil det ikke da bli slik at man faktisk aktivt forskjellsbehandler de private høyskolene, at de må opp til eksamen på nytt, mens de som har statlig eierskap, slipper? Det oppfatter vi som urimelig. Vi skjønner ikke at vi skal slå fast ved vedtak at de skal være godkjent de som allerede har en aksept fra de offentlige godkjenningsmyndigheter, og at vi bruker tid og kraft i NOKU, og at akkrediterings- og evalueringsutvalget går på evalueringen av alle institusjonene som er i drift.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg har merket meg Fremskrittspartiets synspunkt for så vidt gjelder typer av saksfremlegg.

Når det gjelder dette med felles lov, må jeg bare si at jeg på mange måter har stor sans for Fremskrittspartiets utålmodighet. Jeg deler ofte den. Men jeg tror det er realistisk å si at en felles lov vil kunne legges frem i 2004. Grunnen til at det tar noe tid, har ikke bare sammenheng med hvor fort vi kan arbeide i departementet, men det har også sammenheng med en del formelle saksbehandlingsregler og høringsfrister som vi er tvunget til å overholde. Det vil være det realistiske tidsperspektiv. Det er indirekte også grunnen til at vi ikke har kunnet behandle alle spørsmål i privathøyskoleloven nå, fordi vi måtte behandle det innenfor rammen av en høring som allerede hadde funnet sted.

Når det gjelder at institusjonene må akkrediteres, mener jeg det er riktig. De er ikke like grundig evaluert som de statlige. Det er et stort mangfold i denne del av sektoren, og jeg tror at institusjonene selv egentlig synes det er en stor fordel, fordi det gir dem en trygghet og et kvalitetsstempel som de har meget stor nytte av å ha.

Rolf Reikvam (SV): La meg først gi ros til statsråden for svaret til Eva M. Nielsen. Det var basert på en klar og sterk erkjennelse av at hvis vi skal likebehandle, dvs. at alle skal få nøyaktig samme beløp i samme modell, blir det dyrt og sikkert umulig å finansiere. Så den erkjennelsen som statsråden kom med, synes jeg var bra, og jeg føler meg nå ganske trygg på at dette er i gode hender – så gode som de nesten kan være, sånn sett.

Så et spørsmål til statsråden som går på felles lov: Jeg er jo enig med henne når vi ser på tidsperspektivet. Dette er en omfattende sak, ingen enkel sak, så jeg vil nok tro at hvis hun klarer å legge den fram i 2004, er det rimelig bra.

Men når det gjelder det prinsipielle spørsmålet som vi har tatt opp i denne innstillingen, nemlig harmoniseringen, studentrepresentanter i styret og de ansattes representanter i styret, går jeg ut fra at statsråden allerede nå kan signalisere at det vil bli gjennomført i en felles lov. Hun vil sannsynligvis foreslå det. Det synes jeg hun eventuelt kan si noe om, reflektere litt rundt og så eventuelt prøve å konkludere. Og hvis konklusjonen blir slik jeg forventer at den blir, bør det være en klar oppfordring til institusjonene, som i denne interimsperioden også bør legge til rette for det.

Så et annet prinsipielt spørsmål som går på offentlige representanter i styret:

Er statsråden enig med SV i at når staten finansierer en så stor del av disse institusjonene, bør staten også ha en representant i styret? Vi har institusjoner hvor staten finansierer 100 pst. Da blir spørsmålet: Bør ikke det offentlige oppnevne en representant til det styret? Vil statsråden foreslå det, eventuelt i forbindelse med harmoniseringen i en felles lov?

Statsråd Kristin Clemet: La meg først takke for rosen. Jeg skal ta den med meg.

Det er helt riktig, som representanten Reikvam sier, at det å lage en felles lov er et nokså komplisert arbeid, i tillegg til at vi må overholde høringsfristene. Når det gjelder institusjonenes styrende organer, er jeg ikke beredt her nå til å konkludere, nettopp fordi det krever et ganske komplisert utredningsarbeid. Noe av det vi ikke har tatt opp ved denne anledning, er mer av formelle grunner, fordi vi ikke hadde hatt noen høring på det og dermed ikke fant det riktig. Men det gjenstår også en del vanskelige spørsmål og en del spørsmål som må vurderes nøye når det gjelder forskjellen på en privat og en statlig utdanningsinstitusjon, hvilken rolle staten skal spille i forhold til private utdanningsinstitusjoner, og respekten for eieres styringsrett.

Jeg er derfor ikke beredt til nå å konkludere med hva jeg vil foreslå i denne felles loven, og hva som vil komme ut av utredningen og høringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Reikvam brukte en retorikk i forhold til sitt forslag om styrerepresentasjon som jeg synes bommet litt i forhold til det som flertallet også står for.

Det er ingen uenighet om prinsippet om at både ansatte og studenter skal være representert i styret. Det er de i dag. Spørsmålet er jo bare omfanget, om det nødvendigvis må være to i alle institusjoner. Det er den diskusjonen vi ønsker å se i en helhetlig sammenheng, for hvis man legger seg på det prinsippet, har man automatisk også sagt noe om styrets dimensjonering, knyttet til det at eier også skal ha flertall i styret for å ivareta styringsrettighetene sine. Jeg opplever det slik at representanten Reikvam ikke tar innover seg at denne loven faktisk også gjelder institusjoner som har eksamensrett for ett fag – en liten skole som får statsstøtte for ett fag. Betyr det ifølge SVs modell at de skolene også må ha et styre på elleve medlemmer, noe som vil være konsekvensen av to ansatte, to studenter og en offentlig oppnevnt i styret? Det betyr et styre på elleve. Det er disse konsekvensene vi må få utredet og sett i en helhetlig sammenheng.

Derfor avviser ikke flertallet forslaget om to medlemmer i dag. Men vi sier at denne diskusjonen får vi komme tilbake til, og der er jeg helt enig med statsråden. Dermed synes jeg også at representanten Reikvams retorikk blir noe forskuttert.

Rolf Reikvam (SV): Veldig kort: Vi har åpne utdanningsinstitusjoner helt fra Universitetet i Oslo med 30 000 studenter ned til den minste institusjonen som har godt under 1 000 studenter. Likevel klarer vi å fastsette et felles lovverk og gi studentene medbestemmelse innenfor de styrende organer. Vi sier at det skal være et felles styre, og der skal studentene ha to representanter.

Så er Lyngstad og andre inne på harmonisering, likeverd osv. Vårt opplegg er at vi vil harmonisere reglene mellom åpne utdanningsinstitusjoner og private og sier at de samme reglene skal gjelde, dvs. at en da skal ha to styrerepresentanter og to representanter for de ansatte, nettopp for å sikre dem en skikkelig representasjon og for å sikre dem medbestemmelse på en god måte. Jeg kan ikke se at dette er urimelig. Det er rimelig, og det er et forsøk på å harmonisere det som har vært utgangspunktet for Lyngstad og andre i denne saken. Her burde vi kunne klart en harmonisering umiddelbart.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.