Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringa.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) (ordfører for saken): Dette er første gang jeg får lov til å legge fram en sak fra talerstolen som sakens ordfører, og det syns jeg egentlig er litt gøy!

Jeg tenkte jeg skulle begynne med bakgrunnen for den loven vi nå har til behandling. Det dreier seg altså om den såkalte tiprosentsregelen, og for uinnvidde skal jeg forklare at tiprosentsregelen gir det offentlige rett til å kjøpe opp inntil 10 pst. av leiligheter i borettslag og sameier for å skaffe boliger til folk som sliter på boligmarkedet. Så gir den boligbyggelag rett til å kreve opprettet samarbeidsutvalg med det offentlige der de måtte ønske det.

Begrunnelsen for at denne tiprosentsregelen ble innført, var todelt. Det første var at man skulle skaffe flere ikke-kommersielle utleieboliger. Det andre var at man skulle få til en bedre integrering i borettslag og gode bomiljøer av folk som hadde problemer på boligmarkedet. Dette var to gode argumenter. Det ble også framsatt fire motargument. Det ene var at man risikerte å få ødelagte bomiljøer; det var mange borettslag som var opptatt av det. Det var også mange som var skeptiske til at kommunene ikke ville følge opp samarbeidet med boligbyggelagene og borettslagene på en god nok måte. De frittstående borettslagene og sameiene ville heller ikke ha den samme retten til å kunne kreve et samarbeid med kommunen som det boligbyggelagene ville ha. Det fjerde, og et viktig punkt, var at det ikke ville føre til at en eneste ny bolig ble bygd, og det ville bety at boligtilskuddene ville gå til å kjøpe brukte leiligheter istedenfor å bygge nye.

Vi har hatt høringer i forbindelse med denne saken, og etter høringene ble det ganske klart at begge parter hadde rett i forbindelse med tiprosentsregelen. For det første hadde kommunen rett i at vi hadde fått flere og bedre muligheter til å skaffe boliger til økonomisk vanskeligstilte, og vi hadde blitt flinkere til å putte barnefamilier inn i gode bomiljøer. Men på den annen side har boligsamvirkene og huseierne fått rett i deler av sin skepsis. Det er veldig stor forskjell på hvordan kommunene følger opp de forskjellige boligbyggelagene rundt omkring. Mange sa at kommunene er dårlige til å følge opp og lite innstilt på å samarbeide med bl.a. frittstående borettslag, som føler at de møter veggen når de henvender seg til kommunen hvis de har problemer i forhold til leieboere. De blir henvist til rettsvesenet, med de økte utgifter som det medfører. Det siste denne regelen har ført til, er at det bygges altfor få utleieboliger. (Presidenten klubber.)

President! Jeg vil bare si at presidenten gav meg 3 minutter og ikke 5 minutter da vi startet.

Presidenten: Beklager! Det har representanten helt rett i.

Heikki Holmås (SV): Det er helt greit, men da har jeg litt mer tid.

Da Regjeringen ville utvide dette til å gjelde frivillige organisasjoner og kommersielle aktører, var stemningen i forbindelse med dette entydig negativ blant alle dem vi hadde på høring, for alle var interessert i å få bedre kontakt med seriøse aktører. Og det er nettopp de seriøse aktørene, som f.eks. Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, statsråden skyver foran seg når hun sier at det er behov for å åpne for å slippe inn også private aktører på dette markedet. Men alle var klinkende klare på at de ikke ønsket useriøse aktører inn på markedet. De ønsket ikke kommersielle aktører – slik vi bl.a. ser på hospitsmarkedet i de store byene, med folk som ikke sørger for å legge fram skikkelige regnskap, og folk som spekulerer i å minimere kostnadene i forbindelse med oppfølging av de beboerne som bor i borettslag – av frykt for at det kan føre til dårlige bomiljøer og en pulverisering av kommunens ansvar for å skaffe boliger til folk.

Jeg må si jeg er ganske rystet over at statsråden likevel mener at det er behov for en lov som åpner for å slippe kommersielle aktører til på dette markedet, når alle er så klinkende klare. Hvis det er sånn at statsråden ønsker denne lovendringen for å slippe til ikke-kommersielle aktører, hvorfor kan ikke da statsråden sørge for å åpne nettopp for det, slik flertallet i komiteen har foreslått? Dersom statsråden på død og liv vil ha kommersielle aktører, og på død og liv vil ha dem inn på et senere tidspunkt, kan hun heller fremme det forslaget da og bli nedstemt nå. Nå er det grunn til å tvile på statsrådens hensikter i denne sammenheng, og jeg tror at vi ikke ser konsekvensene av det vi gjør, i forhold til å sikre både gode bomiljøer og flere leieboliger til folk som trenger det.

Presidenten: Neste taler er Signe Øye. Jeg skal sørge for at hun får en taletid på inntil 5 minutter!

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet er enig i at det er helt nødvendig å legge til rette for at det kan skaffes flere boliger for de 6 200 bostedsløse, og for andre som har spesielle vansker med å skaffe seg en bolig.

Arbeiderpartiet er også enig i at frivillige organisasjoner, som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, må gis muligheter til å kunne anskaffe boliger innenfor dagens tiprosentsregel. Vi mener bl.a. at disse organisasjonene gjør en meget god jobb. Vi har stor bruk for dem, og vi må fjerne de hindringer som er i veien for at frivillige organisasjoner får mulighet til å anskaffe egnede leiligheter i borettslag eller eierseksjonssameier.

Arbeiderpartiet mener at bruk at hospits skal opphøre. Vi mener at hospits i beste fall er et kortvarig, usikkert og dårlig tilbud, og ikke minst meget kostbart. For alt annet enn helt akutte, kortvarige problemer vil det være både bedre og billigere med et ordinært botilbud. Kostnadene i hospits er meget høye pr. måned, og ofte er dette et elendig og uverdig lite rom. Et godt botilbud i ordinær boligmasse, basert på dagens virkemiddel med 60 pst. tilskudd og bostøtte, vil ofte kunne tilbys innenfor en ramme på om lag 3 000 kr pr. måned. Ved å avskaffe hospitsene og tilby slike løsninger vil også kommunene frigjøre betydelige økonomiske midler som i stedet kan komme den enkelte til gode. Å bruke disse pengene til oppfølging av den enkelte, som kan gjøre det lettere å etablere en vanlig tilknytning til bolig, arbeid og et meningsfullt sosialt liv, må være en mye bedre og mer fornuftig måte å bruke pengene på.

Men skal vi få det til, må Husbanken ha midler til tilskudd og lån. Og da nytter det ikke å skjære ned på Husbankens lånerammer slik at de er brukt opp allerede før sommeren, eller at tilskuddene bare kan brukes til én enkelt gruppe, f.eks. til flyktninger, slik situasjonen er for tiden, og slik Regjeringen mener er tilfredsstillende, etter uttalelsene til kommunalministeren på radio i dag tidlig, om at pengene som nå er tilgjengelige, kun rekker til å skaffe boliger for flyktninger. Vi mener det er helt uverdig å stille så svake grupper opp mot hverandre. Arbeiderpartiet vil bygge 3 000 ikke-kommersielle boliger i året for unge og økonomisk vanskeligstilte, slik at bl.a. de 6 200 bostedsløse og andre vanskeligstilte får et sted å bo.

På ett sted er Arbeiderpartiet uenig i flertallsinnstillingen. Disse partiene – Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet – vil gi private rett til å kjøpe og leie ut inntil 10 pst. av boligene i borettslag til bostedsløse og andre vanskeligstilte, dersom de har en avtale med kommunen. Vi mener at det ikke skal gis adgang for andre private aktører, dvs. aktører som ikke har et ikke-kommersielt formål, aktører som kun har som formål å få mest mulig profitt. Arbeiderpartiet frykter sterkt at det som nå blir vedtatt, kan føre til at useriøse boligspekulanter vil utnytte situasjonen i kommuner som setter bort driften av sosiale boliger til private. Dette kan føre til en etablering av useriøse og ukontrollerte hospitstilstander i borettslag og sameier.

Vi frykter en situasjon der useriøse aktører får adgang til å kjøpe boliger og drive utleievirksomhet til et tungt belastet klientell på rent forretningsmessig grunnlag, og at det er det som vil bli konsekvensene.

Arbeiderpartiet mener at det også er fare for at dersom private skal skaffe boliger til vanskeligstilte, vil man få en konsentrasjon av problemer i strøk der prisene er lave. Det vil være i de strøkene som er tyngst belastet fra før, og som vil få en enda større andel av problemene i framtiden. Det er svært viktig at vi her får inn aktører som er seriøse, og som kan mestre enhver situasjon. Det er svært viktig at vi ikke nå vedtar en lov som raserer godt fungerende bomiljøer. Det er det Arbeiderpartiet er redd for vil være følgene av de vedtak som ser ut til å bli fattet her i dag. Det mener vi er veldig trist og beklagelig.

Kari Lise Holmberg (H): I denne proposisjonen foreslås det å endre borettslagsloven og eierseksjonsloven med det formål å tilrettelegge for at det kan skaffes flere boliger til bostedsløse og andre vanskeligstilte. Det er naturlig her å understreke det poeng at kommunene etter sosialtjenesteloven har et særlig ansvar for å skaffe midlertidige boliger til bostedsløse og andre vanskeligstilte. For å gjøre det enklere for kommunene å skaffe midlertidige boliger i tråd med sosialtjenestelovens krav og for å tilrettelegge for spredt bosetting av vanskeligstilte, åpner i dag borettslagsloven og eierseksjonsloven for at kommuner og andre offentlige organer kan kjøpe inntil 10 pst. av leilighetene i borettslag og boligsameier.

For Høyre er det et sentralt poeng at slik nevnte tiprosentsregel i dag er utformet, kan private aktører, som f.eks. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, ikke kjøpe boliger i strid med eventuelle vedtekter eller andre bestemmelser i boligsammenslutningen. Borettslagsloven har dessuten regler om framleie, som vanskeliggjør kjøp for slike private aktører.

Dersom private aktører skal trekkes sterkere inn i arbeidet med å skaffe flere boliger til vanskeligstilte, er det ønskelig at også disse kan gis en viss mulighet for å benytte tiprosentsregelen. Det er bare private aktører som inngår samarbeidsavtale med en kommune, fylke eller staten om å skaffe boliger til vanskeligstilte, som får denne retten til å benytte tiprosentsregelen. Gjennom samarbeidsavtaler skal kommunene, fylkene og staten føre kontroll med hvem som får anledning til å benytte tiprosentsregelen, samtidig som kommunene, fylkene og staten får mulighet til å stille vilkår for å inngå slike samarbeidsavtaler. Vilkårene kan f.eks. gjelde tildelingskriterier til boligene, eller bestemmelser om at de aktuelle aktørene ikke skal benytte retten til å kjøpe boliger i områder med dårlige levekår eller i strøk der målgruppen fra før er overrepresentert.

Regjeringen har for øvrig i proposisjonen understreket viktigheten av at kommunene, fylkene og staten er nøye med sin utvelgelse av samarbeidspartnere, og bare inngår avtaler med seriøse aktører.

På denne bakgrunnen tillater jeg meg å fremme forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepart. Dette forslaget vil kunne ivareta de forhold som jeg her har nevnt.

Avslutningsvis har jeg bare lyst til å gi en kommentar til all den kritikken som har framkommet fra talerstolen i denne saken, ikke minst fra Arbeiderpartiets side. Men også på dette området viser Arbeiderpartiet at de har dilemmaer. Arbeiderpartiet har ikke mer penger i revidert nasjonalbudsjett på dette området. De kritiserer, men er altså ikke i stand til å løse eller levere.

Presidenten: Kari Lise Holmberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Torbjørn Andersen (FrP): På vegne av Fremskrittspartiet skal jeg bare kort få redegjøre for hvorfor vi slutter oss til dette forslaget.

Jeg vil bare gjenta at i dette lovforslaget foreslås det å utvide kretsen av dem som kan kjøpe andeler i borettslag og eierseksjonssameier innenfor denne såkalte tiprosentsregelen. Formålet med å utvide kretsen av oppkjøpere er altså å skaffe flere boliger til vanskeligstilte og bostedsløse personer, men dette går altså ikke på å utvide tiprosentskvoten.

Slik dagens regler er, er det bare stat, fylke og kommune som har rett til å kjøpe opp til 10 pst. Nå skal altså selskaper, stiftelser eller andre, dvs. private som har inngått avtale med stat, fylke eller kommune om å skaffe boliger til vanskeligstilte, kunne erverve bolig innenfor tiprosentsregelen.

Fremskrittspartiet har valgt å gi sin tilslutning til dette forslaget, selv om vi altså er imot den nevnte regelen. Jeg skal ikke ta debatten for eller imot tiprosentsregelen i dag, men jeg vil likevel nevne kort at Fremskrittspartiet er imot tiprosentsregelen bl.a. fordi den kan ødelegge hele bomiljøet enkelte steder og representerer en for sterk inngripen i borettslagenes selvråderett og beboernes rett til selv å kunne sørge for trygghet og sikkerhet i sine bomiljø.

Det er iallfall etter mitt syn slik at skal vi få en slik ordning til å fungere hensiktsmessig, må kommunene flere steder bli flinkere til å følge opp sitt ansvar slik at vi ikke får de problemene som vi har sett enkelte steder i noen borettslag i dag i forbindelse med tiprosentsregelen.

Fremskrittspartiet vurderer likevel de foreliggende endringer som helt marginale, og ser det ikke som noe avgjørende eller viktig poeng å ville begrense kretsen av dem som kan erverve til de gjeldende formål innenfor den såkalte tiprosentsregelen. Forslaget endrer ikke ved selve substansen i denne regelen, og det har derfor liten betydning om loven nå også gjøres lik for private og for offentlige, mener Fremskrittspartiet.

Jeg har for øvrig ingen ytterligere kommentarer i denne sammenheng og viser til Fremskrittspartiets syn da loven sist ble endret, i 1998. Jeg anbefaler Fremskrittspartiet å stemme for de foreslåtte endringer.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Vi har ca. 6 000 bustadlause her i landet. Det er eigentleg skandaløst i rike, kalde Noreg.

Dette forslaget som vi no behandlar, har som føremål å leggja til rette for å skaffa bustad til bustadlause, også til dei som er aller svakast i denne samanhengen.

Saksordføraren har gjeve ein utmerkt tilstandsrapport, og gjort greie for dei moglegheitene som ligg i lova slik den er. Det som er endringane, er at private aktørar, som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og eg vil leggja til eitt eksempel til, nemleg Evangeliesentrene, kan nytta same reglane som det offentlege for å skaffa bustader til vanskelegstilte.

Det er ingen tvil om at det er ideelle organisasjonar og eldsjeler som gjer ein avgjerande innsats for dei som har det aller verst der ute. Sjølv om vi held fast på at det offentlege har og skal ha ansvaret for å skaffa bustadlause hjelp, er vi avhengige av dei private aktørane.

Fleirtalet og mindretalet skilst i spørsmålet om tiprosentsregelen berre skal gjelda for ideelle og humanitære organisasjonar, eller om også selskap skal få slik rett. No kan ideelle organisasjonar også organisera seg som selskap dersom dei skil ut verksemd, noko som kunne vera positivt og naturleg akkurat i ei slik sak. Men Kristeleg Folkeparti er ikkje redd for at det skal koma kommersielle haiar inn på denne marknaden. Derfor er vi ikkje redde for at selskap skal få dei same rettane som stiftelsar eller organisasjonar.

For det første er jo føresetnaden at ein har ein samarbeidsavtale med det offentlege. Useriøse skal ikkje få slike samarbeidsavtalar, og eg trur heller ikkje at dei vil få det. Dette er faktisk ein tillitserklæring til kommunane. For det andre kan eg tenkja meg betre måtar å tena pengar på enn å leiga leilegheiter ut til fattige og folk utan bustadevne.

Det eg håpar, er at dei som alt i dag rekkjer ei hjelpande hand ut til naudstadde, og gjev og gjev, mat og seng og dusj, i tillegg til ei hand å halda i, til dei som treng det mest, no skal få moglegheit til å hjelpa fleire på ein betre måte – også til å få ein stad å bu. Vi må gje desse organisasjonane, for det er for det meste organisasjonar, maksimalt gode forhold. Det tener samfunnet på, og det profitterer dei heimlause på. Eg anbefaler mindretalets forslag, i tillegg til punkt B – romartala I og II – når det kjem opp i Stortinget.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar av komiteen): Det å ha ein bustad er grunnleggjande viktig for den enkelte av oss som eit utgangspunkt for organisering av eige liv. Senterpartiet ynskjer eit sterkare offentleg engasjement for å sikra fleire ein bustad. Det gjeld både rammene i Husbanken, bustadtilskot og betre bustønadsordning, og det gjeld frå staten si side å vera villig til å stilla noko av sin tomtemasse til disposisjon.

Vi fremja ei eiga bustadpakke i revidert nasjonalbudsjett. Vi er svært urolege for det manglande engasjementet som Regjeringa viser for tida, ikkje minst når det gjeld den viktige rolla Husbanken skal ha, og kor nødvendig det er at Husbanken har lånerammer og tilskot å formidla vidare.

Så vil eg gi ros til det initiativet som er teke av Regjeringa i denne saka. Eg trur det er eit konstruktivt bidrag til å skaffa fleire vanskelegstilte ein bustad. Ei moglegheit som kommunane i dag har til å kjøpa seg inn i eit burettslag, skal altså no òg opnast for andre. Vi veit at mange av kommunane frå før har eit godt og nært samarbeid med aktørar som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon for å sikra at fleire ikkje berre har ein plass å bu, men òg har nokre med erfaring som følgjer opp i ein vanskeleg kvardag. Vi er einige i at organisasjonar og stiftelsar av denne typen gjennom lovverket sjølv får moglegheit til å bruka tiprosentsregelen.

No har saksordførar gjort ryddig greie for erfaringane med tiprosentsregelen så langt, og han har òg gjort greie for det som ligg til grunn for fleirtalet sine forslag i dag, frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Eg finn det underleg at statsråden og regjeringspartia og Framstegspartiet på denne måten, som det no ser ut til i dei forslaga som ligg føre, skuvar føre seg ideelle, humanitære organisasjonar og stiftelsar, men i realiteten gir mykje større opning.

Eg vil be statsråden følgja nøye med på den praksisen som no etablerer seg, i tråd med det som komiteen har bedt om. Det er viktig å følgja med til kvar tid om den lovendringa som i dag blir vedteken, gir uheldige utslag. Det er viktigast å føljga med på om lovendringa lèt seg enkelt og ryddig praktisera, både når det gjeld dei vilkåra som skal til for å inngå ein samarbeidsavtale, og når det gjeld vilkåra for at andelseigaren skal forplikta seg til å skaffa bustader til vanskelegstilte.

Så vil eg retta merksemda mot eit punkt i innstillinga, punkt 2,5, der det frå Senterpartiet og SV no blir peikt på ei side som ikkje er teken opp i proposisjonen, men som eg vil be statsråden sjå nærmare på. Eg håpar at ho vil kvittera ut at dette vil ho følgja opp. Det går på, slik lova er i dag når det gjeld burettslag, at styret kan påleggja arvingar av dødsbu å selja bustaden innan seks månader etter at pålegg er gitt. Det er jo nødvendig med omstilling i ei viss tid for arvingane etter eit dødsfall, men det er viktig i ei tid der det er så knapt med bustader, å syta for eit regelverk som gjer at bustaden igjen blir teken i bruk. Og me ber statsråden vurdera den seksmånadersregelen som er i dag, og sjå på om den f.eks. kan kuttast ned til to månader.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erna Solberg: Som nevnt tidligere i debatten, er det i dag ca. 6 000 bostedsløse i landet. Vi kan jo aldri være 100 pst. sikker på disse tallene, men det er også andre vanskeligstilte i boligmarkedet. Etter min mening er det uakseptabelt at vi har det sånn i Norge, og jeg tror at alle partier i Stortinget er enig i det.

Det har også vært bred enighet gjennom de behandlingene vi har hatt tidligere, om at det er kommunene som har primæransvaret for å skaffe tilfredsstillende botilbud til disse personene. Etter Regjeringens vurdering er det likevel viktig at også andre trekkes med i arbeidet for å skaffe boliger til dem. Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen er allerede engasjert i slikt arbeid, og begge organisasjonene har signalisert vilje til å påta seg et større ansvar i denne sammenhengen. Vi ønsker å bidra til en slik utvikling, og vi har derfor foreslått lovendringer som skal legge til rette for det.

Jeg er glad for at det når det gjelder denne utvidelsen, er en enstemmig kommunalkomite som slutter opp om hovedprinsippet, at man skal utvide kretsen. Jeg ser imidlertid at det er en uenighet om hvordan avgrensningen av kretsen skal være.

Alle partier er enig i at det ikke skal være fritt frem for hvem som helst til å benytte seg av regelen. Men regjeringspartiene, med tilslutning av Fremskrittspartiet, støtter opp under det som Regjeringen har foreslått i vurderingen av hvem som skal få anledning til å benytte regelen.

Min vurdering er at Regjeringens forslag er smidigere ved at andre kan gjøre bruk av bestemmelsen, dersom – og jeg sier dersom – kommunen ønsker å tilrettelegge for dette. Det viktige her er ikke at vi har laget en lovregel som i og for seg gjør at det er opp til kommunen, fylket eller staten, altså samarbeidspartneren, å bestemme seg for hvem de jobber sammen med. Det er ingen åpenhet for at kommersielle foretak som driver hospits, kan kjøpe seg inn og drive her uten at det er en kontroll og et samarbeid med kommune og fylke. Jeg mener faktisk at vi skal stole på kommunens skjønn. Det er nemlig kommunens ansvar, ifølge sosiallovgivningen, å gi et tilbud til dem som er vanskeligstilt når det gjelder bolig.

Jeg oppfatter altså Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag som en form for detaljstyring og mistillit til kommunenes evne til å kunne løse dette. Det får jeg jo bare ta til etterretning.

Nå er det jo slik at bergensere har en tendens til å bruke store ord, i så måte også saksordfører. Jeg synes «rystet» var et sterkt ord å bruke om Regjeringens forslag, når Regjeringens forslag baserer seg på at et annet ledd i det offentlige faktisk skal være de som har kontrollen med dette, nemlig kommuner og fylker. Utgangspunktet her er jo at det skal være en samarbeidsavtale med det offentlige for å kunne benytte seg av det.

Jeg har for øvrig merket meg at kommunalkomiteen enstemmig ber Regjeringen sørge for at det settes vilkår for inngåelse av samarbeidsavtale mellom en juridisk person og kommunen, og at den juridiske personen må selge angjeldende andel eller eierseksjon dersom boligen ikke lenger skal brukes til formålet. Dessuten ber komiteen Regjeringen vurdere forslag til hvordan man kan styrke samarbeidet mellom borettslag, sameier og kommune for å sikre gode bomiljøer. Jeg har notert meg disse problemstillingene og skal på et senere tidspunkt komme tilbake til hvordan vi best mulig kan gjennomføre dette.

Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at vi har gjort en del forskningsarbeid. Vi har hatt undersøkelser knyttet til hvordan samarbeidsavtalene, som Stortinget stilte som krav da vi innførte tiprosentsregelen, har fungert. Det er litt kryssende svar fra NBBLs side. Og så har man faktisk gitt positiv tilbakemelding på det. Men enkeltborettslag har gitt negative tilbakemeldinger på det. Vi mente at det i forbindelse med denne proposisjonen ikke var gått lang nok tid til at vi kunne komme tilbake med en hovedkonklusjon på hvordan samarbeidsutvalgene fungerer, men har vært veldig obs på at dette er noe som Stortinget i forrige periode mente var en viktig premiss for i det hele tatt å ha en tiprosentsregel, og at vi derfor må følge opp og se til at disse samarbeidsutvalgene faktisk fungerer.

Jeg vil også understreke at det er kommunene som har det sosialfaglige oppfølgingsansvar overfor personer som har behov for å få bolig, og at det ikke bortfaller selv om andre aktører bidrar til å skaffe boliger til målgruppen. Tiprosentsregelen var et ledd i aksjonen mot bostedsløshet, som er et tett samarbeidsprosjekt mellom staten og kommunene. Det sosialfaglige oppfølgingsansvaret er altså kommunens, uansett hvem som måtte gjennomføre det. Kommunen har ansvaret for kvaliteten i dette arbeidet.

Komiteen mener altså at alle som bor i boliger som omfattes av denne lovendringen, må kunne få bostøtte dersom man er inntekts- eller utgiftsmessig kvalifisert for det. Dette spørsmålet vil få økonomiske konsekvenser for staten. Vi kommer til å vurdere dette i budsjettsammenheng i forhold til hvordan vi skal innrette og prioritere bostøtten i årene fremover.

Når det gjelder det forholdet som Senterpartiets representant Magnhild Meltveit Kleppa tok opp, vil jeg se nærmere på det i forhold til at vi nå arbeider med videreutvikling av et helt nytt sett med lovgivning knyttet til borettslag. Da vil det være mulighet for å vurdere det temaet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Først en bemerkning til representanten Holmberg: Hvis representanten mener at Arbeiderpartiet ikke bevilger mer penger til Husbanken i revidert nasjonalbudsjett, anbefaler jeg å ta en titt til i innstillingen.

Det er ikke ofte at Arbeiderpartiet er enig med Huseiernes Landsforbund, en organisasjon som først og fremst ivaretar huseiernes interesser. Men i denne saken har vi den samme frykten for at det som et flertall her i dag vil vedta, vil kunne ødelegge gode bomiljøer. Å gi private som driver på kommersielt grunnlag, med det formålet å tjene mest penger, rett til å kjøpe og leie ut inntil 10 pst. av boligene i et borettslag til bostedsløse og andre vanskeligstilte, er Arbeiderpartiet helt uenig i. Vi tror at det kan resultere i flere, ikke færre hospitslignende boligtilbud.

Alle som var på høring, var enig i at dette var å gå for langt. Kristelig Folkeparti sier at vi ikke stoler på kommunene. Jo, Arbeiderpartiet har tillit til kommunene. Men det er også slik at det i dag er kommunene som betaler for de hospitsene vi har. De fleste som leier ut hospitsplasser i dag, har avtale med kommunene, på samme måte som det nå legges opp til. Det er disse avtalene som skal garantere at det ikke blir useriøse aktører som kommer inn på de områdene som vi nå åpner for.

Da vil jeg spørre statsråden: Hva er det av det som blir vedtatt her i dag, som kan forhindre at useriøse private aktører kjøper seg inn i et borettslag, slik at det blir en form for hospits? Og dermed blir det flere, ikke færre hospitser, som vi alle er enige om skal avskaffes.

Statsråd Erna Solberg: Å drive hospits i en vanlig bolig vil kreve bruksendring av boligen, slik jeg kjenner plan- og bygningsloven. Det er ingenting i denne loven som tilsier at man kan omgjøre det som er en bolig for en familie eller en person, til korttidsutleie og et døgntilbud til noen. Det dreier seg om noe helt annet. Vi har mange andre lovregler som vil forhindre at dette blir hospitser, lovregler som i så fall vil kreve, etter mine begreper, en bruksendring, fordi det ville være en aktivitetsendring, man bruker ikke lenger boligen til en enkelt familie eller til en enkelt person.

Så til spørsmålet om Arbeiderpartiets holdning. Arbeiderpartiets representant Signe Øye holdt et innlegg hvor hun kritiserte bruken av boligtilskuddet. I forslag til boligtilskudd i revidert nasjonalbudsjett er det ikke én krone mer. Det er ikke lenge siden jeg møtte i spørretimen og ble angrepet fordi jeg hadde for lite penger til boligtilskudd til flyktninger. Da hadde jeg egentlig håpet at Arbeiderpartiet, når de ikke har mer penger, ikke hopper på første mulighet til å kritisere at vi bruker for mye penger på flyktninger og for lite på ungdomsboliger.

SV har mer penger til dette tiltaket, det er greit. Jeg ser at de ønsker å prioritere ungdom mer. Men vi må passe oss litt, i forhold til det denne debatten har utviklet seg til i dag, så dette ikke blir et angrep på det at man bruker penger på flyktningboliger og bosetting av flyktninger. Det har vært tendenser i løpet av dagen til at det har preget debatten, og da har vi et stort problem i forhold til dette.

Ja, det er mer penger til låneordningen til Husbanken. På disse prosjektene i Husbanken er det penger. Det har vi sagt at vi skal sikre, og vi har sagt at vi også vil komme tilbake i forhold til prioriterte grupper hvis rammene ikke holdt, men pengene er der.

Heikki Holmås (SV): Jeg skal være såpass ydmyk at jeg sier til statsråden at hun har unektelig et poeng her. Det høres litt rart ut at jeg ikke stoler på at kommunene kan fatte skikkelige vedtak i forhold til dette. I utgangspunktet har statsråden et poeng der, men virkelighetens verden burde jo statsråden kjenne til. Virkelighetens verden er at når kommunene får strammet inn sin økonomi, får de mindre mulighet til å drive en skikkelig sosial boligpolitikk. Kommunene roper til statsråden og sier: Vi trenger mer penger til boligtilskudd, slik at vi kan få bygd flere utleieboliger, ikke bare til flyktninger, men til ungdom også. Kommunene har jo lyst til å bygge boliger til begge grupper.

Kommunalministeren satt sist mandag på TV 2 og diskuterte med bl.a. meg, og kommunalministeren sa at vi prioriterer ungdom. Så viser det seg at det gjør Regjeringen jo ikke. Det er ikke nok midler til å klare å prioritere ungdom. Da kan ikke kommunalministeren etterpå komme til Stortinget og si at nå må vi passe oss så vi ikke på en måte går over streken i forhold til flyktninger. Jeg er helt enig i at man skal prioritere flyktninger. Jeg bare peker på at konsekvensen av det blir for lite penger til ungdom, og at den potten burde vært større. Det burde statsråden ha kjempet for. Når statsråden ikke kjemper for å få den posten større, ikke sørger for at det blir mer tilskudd til leieboliger, betyr det at kommunene sier: Vel, vi klarer ikke å løse dette problemet selv. Det er vårt ansvar, for vi har fått det ansvaret pålagt, men vi klarer ikke å løse dette problemet selv. Da står private aktører, også kommersielle aktører, klare til å steppe inn på markedet med sin egenkapital og kjøpe opp borettslagsleiligheter. Når man ser hvilket tilbud Oslo kommune og andre storkommuner har vært villige til å tilby sine innbyggere – det har vært tilbud om elendige hospitsplasser som de har vært villige til å kjøpe av private – synes jeg det er rart at ikke statsråden, bare et ørlite grann, blir bekymret for hvordan dette kan bli i forhold til disse boligene vi snakker om her.

Statsråd Erna Solberg: Forrige mandag diskuterte jeg og Heikki Holmås lånerammene til Husbanken, og jeg sa at vi prioriterer ungdom og ungdomstiltak innenfor lånerammene i Husbanken, og det gjør vi. Vi prioriterer ikke ordinær, vanlig boligbygging, men vi prioriterer altså på lånerammen. På boligtilskuddet har det vært en klar prioritet, som jeg faktisk har oppfattet har vært den prioriteten som Stortinget har gitt over år. Vi skal ha penger til prosjekt for bostedsløse, altså de vi egentlig diskuterer her. Og der er det altså fortsatt penger til denne delen. Så skal vi ha til de vanskeligstilte, det som går på å få dem inn i eierboliger, og så har vi sagt at vi på utleiesiden skal skaffe bolig for flyktninger og for ungdom, men flyktninger har vært prioritert høyere enn ungdom. Og jeg kan godt begrunne hvorfor jeg gjør det, og hvorfor meg mener det er riktig å prioritere flyktninger foran ungdom. En flyktning som kommer til dette landet, trenger et sted å bo, har ikke noe nettverk, ikke noen referanse, står på bar bakke og trenger å få hjelp til å starte et integreringsløp. Det er diskriminering i boligmarkedet som gjør at det vil være vanskeligst for dem.

Når det gjelder generell bygging av utleieboliger for ungdom, er det slik at veldig mange av dem ikke nødvendigvis er vanskeligstilt, det eneste er at de er unge. De har faktisk et mindre behov for det offentlige enn de andre gruppene. Men blant dem vi prioriterer på boligtilskuddet, som er den halvparten vi bruker på å hjelpe folk inn i et mer varig boligforhold, er det også ungdom, nemlig ungdom som er både unge og som er vanskeligstilte, og som vil ha et varig problem i boligmarkedet – unge uføre og andre grupper som over tid har vært utenfor. Derfor vil jeg fremdeles si at denne regjeringen prioriterer ungdom. Vi prioriterer innenfor den lånerammen vi har, ved at vi gir penger til prosjekter som er rettet mot ungdom, og vi prioriterer ungdom når det gjelder utleieboliger. Men vi har altså noen grupper som generelt sett står svakere i boligmarkedet innenfor de rammene vi har. Så har SV større rammer enn det vi har, det er greit.

Men la meg bare si ett ord om hospitsbruk. Jeg må faktisk si at jeg har lyst til å berømme hva f.eks. Oslo kommune har gjort når det gjelder kvalitetsutvikling og kontrakter, og når det gjelder det å forbedre. I løpet av de fire siste årene er det blitt en kraftig forbedring i bruken av de korttidsplassene de har, og hva slags krav de har, så mye at sosialministeren har varslet at de kommer med en egen veileder hvor man nettopp bruker Oslo som eksempel for de kvalitetsavtalene som gjøres i forhold til hospitser.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Der statsråden etter Arbeiderpartiets syn gjør en grunnleggende feil, er jo i vurderingen av at det bare er særskilte tiltak for ungdom som har betydning for ungdom. Det viktigste for ungdom er en økt boligbygging slik at man reduserer presset på prisene. Det vil være det viktigste for alle grupper, også for ungdom. Men i tillegg er det behov for særskilte tiltak. Derfor er det all grunn til å ta alvorlig de signalene vi har hørt gjennom NRKs sendinger i dag, at ungdom ikke får tilstrekkelig tilgang på utleieboliger. Dette er en av årsakene til at Arbeiderpartiet for det første har foreslått økte utlånsrammer, for det andre har foreslått en vesentlig sterkere utbygging av utleieboliger og for det tredje har foreslått en vesentlig sterkere utbygging av boligtiltak for økonomisk vanskeligstilte.

Så registrerer jeg at statsråden er bekymret for at flyktninger og ungdom settes opp mot hverandre. Det er jeg også bekymret for. Problemstillingen her er jo at dersom man ikke har ordninger som er slik at ungdom får dekt sine boligbehov, vil den type motsetninger kunne oppstå. Og når statsråden sier at ungdom ikke er en så vanskeligstilt gruppe, en så prioritert gruppe, slik statsråden har gitt uttrykk for på radio i dag, så blir jeg bekymret for at den type motsetninger blir sterkere. Derfor er det viktig å iverksette boligtiltak som er nødvendig for ungdomsgruppene.

Jeg viser her til et utmerket forslag som er lagt inn til behandling i dette hus, Dokument nr. 8:141 for 2001-2002, som nettopp tar opp i seg både spørsmålet om boligbygging, boligtiltak for ungdom og for økonomisk vanskeligstilte – og deri også spørsmålet om hospits. Det alvorligste tankekors er jo at det å betale for plasser på hospits koster vesentlig mer enn om kommunene hadde bygd ut egne boligtilbud for de økonomisk vanskeligstilte, brukt 60 pst. i tilskuddsordning for å få det, og kombinert det med bostøtte. Da ville man ha fått en vesentlig billigere ordning, samtidig som man kunne brukt mer på sosial oppfølging. Det må være ambisjonen.

Så må jeg også få lov til å friske på representanten Holmbergs hukommelse, Arbeiderpartiet har forslag både om bostøtte og om økte utlånsrammer ved behandling av revidert budsjett.

Statsråd Erna Solberg: Uansett hvor mye Arbeiderpartiet nå snakker, kommer de ikke vekk fra at de ikke har mer penger på boligtilskuddet. De har mer på bostøtte, de har mer penger i rammen for boligbygging. Men det er boligbygging som vil dreie seg om den generelle boligbyggingen, og ikke de målrettede tiltakene til ungdom. Arbeiderpartiet forsøker å ri to hester.

Jeg syns det er interessant å huske på den debatten som kontrollkomiteen hadde her for en måneds tid siden knyttet til hva Arbeiderpartiet hadde svart i regjering om en opptrappingsplan for ungdomsboliger. Der har de svart i budsjettet i høst at nei, det kom ikke Regjeringen med, det var en del av budsjettbehandlingen. Men nå har man i opposisjon valgt å fremme et forslag som nettopp krever en slik opptrappingsplan. Det interessante er selvfølgelig at den viktigste forskjellen som har skjedd her, er at Arbeiderpartiet har gått i opposisjon, og da går de tilbake igjen og fremmer de forslagene de ikke hadde før, uavhengig av budsjettsituasjonen eller uavhengig av at det ligger inne i budsjettet.

Når det gjelder hospits, er jeg helt enig med representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i at det er viktig at vi ikke bruker hospits. Noe døgnovernatting vil det være, det tror jeg ikke vi kan komme bort fra i en sosial nød, men det bør være høyere kvalitet på det som er, og det må ikke være et varig tilbud til brukerne. Det er derfor vi har et prosjekt og arbeider med et prosjekt som heter «Prosjekt bostedsløse». Og som jeg sier, det er prioritert, det er penger til det, og vi jobber med kvalitetsmessig videreutvikling i samarbeid med de kommunene som er med i prosjektet. Det er det som er hovedprioriteten.

Så til spørsmålet om flyktninger og ungdom. Ja, så lenge vi har rammer som må holdes, og vi har et visst behov, vil det jo bli en konkurranse mellom ulike typer prosjekter. Men en viktig del av dette er at vi aldri har bevilget mer penger til utleieboliger i kommunene enn det vi gjør ved revidert nasjonalbudsjett nå. De boligene som nå brukes til flyktninger, vil jo være tilgjengelig for kommunene, når gjennomstrømningene etter hvert skjer, også f.eks. til ungdom. Det betyr jo at vi bidrar til å øke mengden utleieboliger over tid, også i kommunalt eie, og da vil det også hjelpe ungdom. Ungdom syns ikke jeg i seg selv trenger spesielle tiltak, hvis de ikke også er i en vanskelig situasjon, annet enn det som er knyttet til å kunne få en lettere adgang til boligmarkedet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det viktigaste bidraget til å sikra fleire ein bustad, er jo heilt klart at det kvart år kjem ut på marknaden ei viss mengd bustader av nøktern standard som gjer at folk har moglegheit til å bu. Det er inga sjølvfølgje, og det er slettes ikkje noka sjølvfølgje med den regjeringa vi har no, som altså sørgjer for at akkurat den banken som meir enn nokon andre stiller opp i høve til nye bustader av nøktern standard ute på marknaden, nemleg Husbanken, ikkje får nødvendige rammer.

Det er fint at statsråden viser til at ungdom blir prioritert i Husbanken, men det er jo eit faktum at Husbanken, med dei søknadene som ligg inne for i år, allereie har brukt opp rammene og ber om større rammer.

Så til forslaget som vi handsamar i dag. Eg oppfattar det fyrst og fremst som ei moglegheit. Her er nye moglegheiter. Her er fleire aktørar, og for vår del vil vi avgrensa det til ideelle og humanitære stiftelsar. Det er fleire aktørar som har moglegheit til å kjøpa seg inn i høve til tiprosentsregelen. Men så er statsråden oppteken av å understreka at kommunane framleis har ei rolle. Det synest eg er veldig bra, for det er klart at det blir ikkje mindre krevjande for kommunane, dersom dei bidreg til samarbeidsavtalar i den oppfølginga som er nødvendig i høve til vanskelegstilte. Og det går jo mykje lenger, som statsråden sjølv sa, enn til dei 6 000 bustadlause, for det er jo langt fleire som treng spesiell oppfølging i det å bu. Synest statsråden det harmonerer med forsterka oppgåver for kommunane og den økonomien som ho sjølv har gitt kommunane, der ho har sagt dei må kutta i velferdstilboda neste år?

Statsråd Erna Solberg: Begrunnelsen for at vi innfører et eget storbytilskudd – og som jeg har forstått av den avtalen som er inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på Stortinget om det, vil det utvides til å gjelde flere av de byene som er med i «Prosjekt bostedsløse» – har bl.a. vært at der hvor bostedsløshetsproblemene er større på grunn av rus/psykiatriproblematikken, har man en større forpliktelse til å kunne være med på en egeninnsats. Dette har vært vår begrunnelse for å gjøre den vridningen av penger innenfor totaløkonomien som går til kommunesektoren.

Jeg er enig med alle som sier at det viktigste bidraget til ungdom – som egentlig ikke er temaet vi diskuterer i dagens innstilling – er å sørge for at boligbyggingen holdes høy. Men jeg er uenig i at det eneste og viktigste virkemiddelet for å kunne holde den høy, er at vi skal bidra i forhold til lånerammer for Husbanken. Jeg tror det viktigste vi gjør, er å sørge for stabilitet rundt det å kjøpe og bygge boliger, og da er renten og helheten i finanspolitikken det desidert viktigste.

Et parti som i fjor mente at handlingsregelen var viktig, men som nå har redefinert handlingsregelen til å være en fleksibel handlingsregel, og som mener at vi skal bruke enda mer penger i en situasjon hvor vi har en anstrengt økonomi og stort press, vil altså sette opp renten i det norske boligmarkedet. Det ville gjort mer for å forhindre at vi fikk nye boliger. Senterpartiets politikk ville etter min mening vært et angrep nettopp mot det å holde en høy boligbygging.

Men la meg nå gå til temaet i den innstillingen som vi egentlig diskuterer i dag. Når vi sier at vi ønsker å rasjonere dette, og at kommunene er de som skal bestemme hvem de har samarbeidsavtaler med, er det en tillitserklæring til at kommunene klarer å gjøre denne jobben. Det er også fordi vi mener at det kan være enkelte aktører rundt omkring som kan gi et positivt bidrag, som vi ikke har oversikten over. Derfor ville det være dumt å lage en for avgrenset lovregel, så lenge det uansett ikke er fritt frem for folk å gå inn og kjøpe mer enn én andel i et borettslag, dersom de ikke har en egen avtale med kommunen. Denne avtalen dreier seg om begrunnelsen, nemlig at dette er tiltak mot bostedsløshet og å lage bedre handlingsplaner for folk som har problemer i boligmarkedet.

Heikki Holmås (SV): Siden statsråden sier at det vi debatterer nå, ikke er en del av saken, vil jeg gjerne bare peke på innstillingen, der et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener «dette» – og vi snakker her om forslaget – «ikke må innebære mindre overføringer fra staten for å løse problemer kommunene har ansvar for å løse. Etter flertallets oppfatning kan dette … ses på som ansvarsfraskrivelse fra det offentliges side». Det er det ene elementet. Det er veldig, veldig viktig for oss å understreke, for statsråden sier én ting. Hun sier: Aldri har det vært gitt mer penger i boligtilskudd. Da lurer jeg på om statsråden skjønner rekkevidden av det hun sier.

Det er to ting som har ført til at vi er i denne situasjonen. Det ene er at når prisene på boligbygging og prisene på annengangsomsetning av boliger er blitt tredoblet, f.eks. i Oslo, i løpet av de siste ti årene, er det klart at det betyr at også boligtilskuddet, som er nødvendig for å klare å bygge flere boliger, må øke ganske bra. Også boligtilbudet, for å klare å kjøpe leiligheter til folk, må øke ganske bra for at det skal kunne matche tidligere boligtilskudd.

Det andre er: Ser ikke statsråden at det på mange områder også er blitt et større behov for boliger, bl.a. til flyktninger, som vi snakker om, og til andre? Tidligere klarte kommunene å ta dette unna i det eksisterende leiemarkedet, men det klarer de ikke lenger. De trenger nye boliger. Det er etter min oppfatning beviset på at statsråden har bommet på ett punkt. Poenget er at hvis man kjører opp prisene i boligmarkedet, betyr de 0,5 pst. eller 1 pst. rente, som statsråden mente på en måte er det viktigste, ingenting i forhold til hva prisøkningen betyr for den enkelte, både i leiemarkedet og i eiemarkedet. Dette fører til at flere folk faller utenfor, og det virker det for meg som om statsråden ikke helt har skjønt.

Statsråd Erna Solberg: Til det siste punktet tror jeg bare jeg skal vise til hva som skjedde i boligmarkedet sommer 1998, relativt nevnt. I det øyeblikket det ble usikkerhet knyttet til hvordan renten ville utvikle seg, og den steg drastisk, falt også prisene drastisk, fordi det har noe med hvor mye folk har råd til å betale. Men byggekostnadene var jo like store, og hva skjedde da? En rekke prosjekter stoppet opp. Man torde ikke sette i gang, og det ble et fall i boligbyggingen de neste kvartalene. Altså: Markedet for boligbygging er relativt enkelt å følge. Det er hva folk tør, og hvilken sikkerhet man har for økonomien fremover, som er en av de viktigste forutsetningene for hva som skjer.

Så til analysen av hvorfor det er mer bruk av boligtilskudd. Den analysen som Heikki Holmås har her, at det bare er boligtilskuddet, er ikke riktig. Jeg skal ikke underslå at det blir utbetalt mer penger fordi prisene går opp. Men da man behandlet Bondevik I-regjeringens boligmelding her i Stortinget, vedtok man å oppfordre alle kommuner til å lage boligsosiale handlingsplaner. Det som har skjedd, er at veldig mange kommuner som før ikke hadde boligsosiale handlingsplaner, nå har utformet det. Det betyr at etterspørselen innenfor boligtilskuddet øker ikke bare der hvor det gjelder å få bygd utleieboliger, men også fordi kommunene har en kombinasjon av virkemidler for at de vanskeligstilte skal komme seg inn permanent på boligmarkedet. Derfor øker også den delen av boligtilskuddet som er begrunnet i det som vi gir til kommunene for de boligsosiale handlingsplanene, og som er begrunnet i hjelp til vanskeligstilte. Det er veldig bra. Det viser at tanken om å ansvarliggjøre kommunene i forhold til det sosiale ansvaret på boligområdet, faktisk har virket.

Derfor har jeg også tro på at med den lovendringen vi gjør her, vil kommunene bære preg av at når de har ansvar, velger de også ansvarlig. Det er jo de som først og fremst vil merke presset hvis de ikke har gjort det i forhold til velgerne sine. Borettslagene er tross alt en del av de enkelte kommunene, så de vil ganske klart få beskjed tilbake hvis de har valgt å bruke useriøse samarbeidspartnere.

Jeg synes også at det er en del av det ansvaret som en skal ha i kommunen, og som kanskje gir nærhet til de kommunale beslutninger på annen måte, enn at vi forhindrer det gjennom å detaljregulere hvem kommunene faktisk kan samarbeide med, slik som flertallet i komiteen, mindretallet på Stortinget, ønsker.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.