Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter statsrådens innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) (ordfører for saken): Stortinget har tidligere vedtatt at politiske partiers inntekter skal offentliggjøres. Dette skulle i utgangspunktet gjelde de sentrale deler av organisasjonene, men det er svært viktig at også fylkes- og kommunelag omfattes av de samme reglene. I innstillingen vi har til behandling, tar derfor en samlet komite til orde for at loven skal omfatte alle organisatoriske ledd i politiske partier. Likeledes ønsker komiteen at loven definerer bidragsytere som enkeltpersoner eller juridiske personer.

Det er to flertall i denne innstillingen. Fremskrittspartiet er med i begge.

Ett flertall i komiteen, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det bør stilles krav om at det skal gjøres rede for alle former for bidrag av en verdi over 20 000 kr, enten det dreier seg om kontante bidrag eller ikke-kontante bidrag, som f.eks. arbeidsinnsats eller andre innsatsfaktorer som kan verdsettes til 20 000 kr eller mer.

Det samme flertallet mener at denne endringen bør være mer omfattende, og at det også bør stilles krav om at bidrag fra bidragsytere som er eller som er organisatorisk tilknyttet en av arbeidslivets hovedorganisasjoner, skal det gjøres rede for og legges frem regnskap for samlet. Dette flertallet ønsker med dette å signalisere at større åpenhet er en del av en prosess for å motvirke at noen kan «kjøpe seg» politisk innflytelse gjennom bidrag som er knyttet til bestemte politiske føringer eller bestemte politiske saker. Dette flertallet har kommet frem til at en revisjon av loven krever et noe mer omfattende endringsforslag enn det som ligger i det private forslaget, og fremmer derfor de forslag som utgjør I og II i innstillingen i denne saken.

Et annet flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet, konstaterer at det har vært en betydelig endring av rammebetingelsene for drift av de politiske partier, og at det er lenge siden det har vært gjennomført en bred og grundig utredning av demokratiets arbeidsvilkår. Disse partiene ønsker derfor at det nå settes ned et bredt sammensatt utvalg som gjennomgår de økonomiske rammevilkårene for alle nivåer i de politiske partier. Dette fremgår av II i innstillingen.

Med dette – selv om jeg har en betydelig del igjen av min taletid – legger jeg frem komiteens innstilling.

Trond Giske (A): Det er tydelig at det er «Ally McBeal»- og «Friends»-kvelden, siden foregående taler var så forbilledlig kort. Jeg skal prøve å følge i hans fotspor.

Vi er heldige i Norge. Vi har forholdsvis lite penger i politikken. Nå høres det kanskje ikke slik ut de gangene vi diskuterer stortingsrepresentantenes godtgjørelse eller pensjonsordninger, men det er heldigvis slik at de aller fleste av oss ikke har engasjert seg i politikken av økonomiske egeninteresser, ei heller trenger vi å bruke mesteparten av tiden vår til å tenke på det når vi jobber her. Vi slipper å bruke kvelder og helger, uker, måneder og år på «fund-raising» med tanke på neste valgkamp. Vi slipper å tenke på penger når vi stemmer, vi slipper mistanken om hvorvidt vi er kjøpt og betalt når vi tar stilling i saker.

Det er to hovedgrunner til det, tror jeg. Den ene er at vi i Norge tradisjonelt har hatt sterke partiorganisasjoner, medlemsorganisasjoner, som har stått for både valgkamper og politisk diskusjon, og det har vært folkelige bevegelser som har engasjert seg gjennom partiene. Jeg tror en annen viktig årsak er at vi i Norge ikke har hatt politisk TV-reklame. Vi ser fra andre land som har det, at dette er en svært kostbar form for valgkamp, som gjør at pengene i mye større grad blir avgjørende for hvem som vinner valget.

Likevel tror jeg ikke vi skal være naive – heller ikke i Norge. Vi ser hvordan ulike interesser bruker store pengesummer på lobbyister, på aktiv påvirkning, på systematisk å sørge for at avgjørelser som betyr mye for ulike økonomiske interesser, går i den retning man ønsker. Og det er ofte at politiske avgjørelser har stor økonomisk betydning. Det kan selvsagt gjelde de sakene vi behandler i disse dager i forbindelse med statsbudsjettet, men det kan også være i lokalpolitikken, anbudsrunder, reguleringer, privatiseringsprosjekter osv., som har stor betydning for ulike private interesser.

Vi ser derfor at vi får en utvikling hvor ulike interesser gir gaver til de partiene man sympatiserer med. Det skjønner jeg fullt ut. Enhver som ønsker å påvirke politikken og har et brennende engasjement for politikk, må jo stå fritt med hensyn til å ha mulighet til å hjelpe det partiet man sympatiserer med, til å gjøre det godt.

Det jeg derimot har litt vanskeligere for å skjønne, er når man ser at folk som sympatiserer med helt andre partier, gir gaver til ulike partier, og enda mer hvor bedrifter gir gaver til ulike partier. Hvilke partier disse bedriftene stemmer på ved valg, er jo et interessant spørsmål. Jeg tror at vi også i Norge trenger et klart regelverk for den type gaver. Derfor er jeg veldig glad for at et flertall i komiteen går inn for et utvalg som på bred basis skal gå gjennom alle regler som omfatter de økonomiske rammebetingelsene for partiene – det være seg den offentlige støtten, men også de ulike private gavene som partiene får. Vi trenger også i Norge å være forberedt på en situasjon hvor pengene eventuelt vil spille en enda større rolle i politikken, slik at vi er føre var og har et klart regelverk. Det er synd at ikke regjeringspartiene er med på å nedsette et slikt utvalg, fordi jeg tror at det kan være meget positivt for å få et klart regelverk.

Vi har allerede en lov fra 1998 som krever at partiene skal ha åpenhet om gaver og inntekter fra ulike interesser. Det er det viktigste. I tillegg til regler for hvordan disse gavene skal gis, og for omfanget av dem, som kanskje et utvalg vil komme fram til, er det viktigste at det er åpenhet. For først når det er åpenhet, kan man vite hvilke interesser som påvirker partiene, hvilke økonomiske rammebetingelser som eventuelt påvirker beslutninger.

Det vi har oppdaget, er at det er et stort hull i den loven som ble vedtatt i 1998. Intensjonen om at partiene skal offentliggjøre sine interesser og de gavene man får, har den begrensning at det bare omfatter de sentrale partileddene. Vi ønsker fra Arbeiderpartiets side – det er også bakgrunnen for forslaget – at dette også skal omfatte lokalleddene. Nå ser vi at alle partiene i komiteen prinsipielt slutter seg til dette. Men det er et flertall, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som mener at dette skal utredes før man gjør den endringen. Det mener Arbeiderpartiet er helt unødvendig. Det er fullt mulig å gjennomføre en utredning og komme tilbake med en mer omfattende endring av loven senere, selv om man nå tetter det åpenbare hullet som er der. Derfor synes jeg det er trist at ikke vi nå i kveld kunne ha vedtatt den lovendringen som gjør at vi også krever åpenhet i lokalleddene i partiene.

Jeg tar til slutt opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Presidenten: Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder): Som saksordføreren har redegjort for, er det bred enighet om en større åpenhet omkring inntektene til de politiske partiene. Dette krever en lovendring, og hele komiteen er enig i at endringen bør innebære at loven skal omfatte alle organisatoriske ledd i de politiske partiene.

Høyre mener at vi må få fullt innsyn når det gjelder hvem som gir bidrag til partiene. Noen vil kanskje påstå at Høyre har snudd i denne saken, men vi ønsker selvsagt ikke å underslå at vi stemte mot deler av loven da den ble innført for noen år siden. Men som det også vil komme fram i denne debatten, har dagens lov store svakheter. Jeg går ut fra at alle i denne salen er enige i det, siden alle partier har et ønske om å endre loven. Det finnes imidlertid legitime og aktverdige grunner for at noen så langt ikke har ønsket åpenhet om sin støtte til et parti. Det kan skyldes hensyn til familie, til arvinger, til det lokale næringsliv eller rett og slett et ønske om privatlivets fred.

Vi erkjenner likevel at vår tid krever en helt annen grad av åpenhet når det gjelder offentlighet og tilgang til informasjon enn tidligere. Høyre har selvsagt ingenting å skjule, og vi er glade for at det nå er flertall for full åpenhet.

Men la meg benytte anledningen til å presisere ett forhold: Åpenhet og offentlighet må gjelde for alle. Nettopp derfor er forslaget fra Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg ikke godt nok. Arbeiderpartiet går rett og slett ikke langt nok når det gjelder åpenhet.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om å endre lov om offentliggjøring av de politiske partiers inntekter. Disse fire partiene er enige om en avtale, som saksordføreren redegjorde for, som sikrer at pressen og allmennheten får fullt innsyn i hvem som gir partiene bidrag. Våre prinsipper er enkle. Alle bidrag fra alle bidragsytere til alle ledd i alle partier skal opp på bordet. Enklere kan det ikke bli. Partiene skal måtte oppgi alle gaver og bidrag. Det gjelder både kontanter og alle andre former for støtte. I tillegg mener vi at det skal være en regel for hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Et parti må vise hvor mye det mottar i støtte fra disse mektige samfunnsaktørene til sammen og sett under ett.

Arbeiderpartiets forslag bærer derimot preg av å være skreddersydd for Arbeiderpartiet selv. De sier at de vil ha slutt på hemmeligholdet om pengegaver til partiene, men når man leser Arbeiderpartiets forslag, kan man få inntrykk av at det er spesialdesignet for ikke å berøre Arbeiderpartiets spesielle forhold til LO. På toppen av dette kommer at Arbeiderpartiets landsmøte ettertrykkelig har slått fast at det fagligpolitiske samarbeidet og båndene til LO skal styrkes. Jeg har registrert at Arbeiderpartiets partisekretær, Martin Kolberg, mener dette forsterkende fagligpolitiske samarbeidet er moderne. Men åpenhet er også moderne. Derfor er jeg glad for at det nå er flertall for at forholdet og bindingene mellom Arbeiderpartiet og LO også må bli synlige. Som jeg sa, er alle partiene enige om mest mulig åpenhet. Da kan ingen være tjent med at det hersker usikkerhet om et parti har bindende avtaler med en organisasjon som også er en stor samfunnsaktør, særlig ikke hvis det partiet samtidig mottar store kontante og ikke-kontante bidrag fra den samme organisasjonen.

For Høyre er det viktig at loven omfatter krav om at det skal gjøres rede for alle former for bidrag av verdi over 20 000 kr, enten det dreier seg om kontante eller andre former for ikke-kontante bidrag, herunder arbeidsinnsats og alle andre innsatsfaktorer som kan omregnes til en slik verdi.

I Nettavisen den 26. november i år registrerte jeg at representanten Giske gjorde et stort nummer av at flertallet har satt summen for bidrag til 20 000 kr og ikke til 10 000 kr, slik Arbeiderpartiet har foreslått. Han kaller dette for «hemmelighold» og sier at regjeringspartiene «hindrer åpenhet om partienes hemmelige pengegaver fra anonyme». Med respekt å melde: Det er en ubegripelig og urimelig påstand! La meg minne om at da loven om offentlighet av politiske partiers inntekter ble vedtatt, lente man seg tungt til den tilsvarende danske loven. Beløpsgrensen er altså hentet fra Danmark, og jeg har ikke hørt noen argumenter, verken nå eller tidligere, for at 20 000 kr ikke skulle være en fornuftig størrelse.

Offentliggjøring av bidragsytere til partiene er et prinsipp. Beløpsgrenser derimot er en temmelig pragmatisk diskusjon om pragmatiske hensyn. Sannheten er vel snarere at Arbeiderpartiet bruker dette argumentet for å tåkelegge sitt eget forslag om virkelig hemmelighold. Hvis Arbeiderpartiet hadde ønsket full åpenhet – og da mener jeg full åpenhet – må de da kunne støtte flertallets forslag om at også organisasjoner som NHO og LO skulle inkluderes, men det gjør de ikke.

Å vedta lover handler også om å skape forutsigbarhet, og det handler om å ha grundige prosesser hvor de som blir berørt, får mulighet til å bli hørt. Arbeiderpartiet foreslår her en lovendring rett over bordet i Stortinget. Og det som verre er: De vil gi loven tilbakevirkende kraft, og den skal gjelde for hele 2002. Også da loven ble innført, gav man den tilbakevirkende kraft, men da fattet man vedtaket i mai. Arbeiderpartiet foreslår nå å fatte vedtaket i desember. Realiteten i det er at privatpersoner, bedrifter og foreninger som har fulgt nåværende lov, og som har gitt penger til et fylkesparti eller kommuneparti i 2002, vil føle seg lurt. Slikt er ikke egnet til å skape respekt for det politiske systemet.

En annen sak er at en del partilag rundt omkring i vårt langstrakte land og i små kommuner vil bli nødt til å gjøre noe de kanskje aldri har gjort før, nemlig å presentere et helhetlig og revisorgodkjent regnskap. Det kunne nok ha blitt en stor utfordring for mange små lokallag. Med flertallets forslag vil de nå få mulighet til å forberede seg og legge opp gode rutiner for framtiden.

Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som på bred basis kan drøfte finansiering av demokratiet, herunder de politiske partiers og folkevalgte gruppers virksomhet, og fremme forslag til endringer. Det har selvsagt ikke Høyre og Kristelig Folkeparti noe imot, men det er allerede et utvalg i gang med et slikt arbeid. Den pågående Makt- og demokratiutredningen 1998-2003 utreder på bred basis vilkårene for norsk folkestyre. Vi ønsker å avvente resultatet av dette arbeidet og kan ikke se behovet for en parallell utredning til Makt- og demokratiutredningen.

Avslutningsvis vil jeg igjen gjenta at Høyre ønsker full åpenhet omkring inntektene til de politiske partiene, og vi er svært tilfreds med at det nå er et bredt flertall for det.

Magnar Lund Bergo (SV): Demokratiet holdes oppe ved at det er engasjement og oppslutning som gir makt – ikke penger! En del av dette engasjementet kan handle om å samle inn småbeløp til valgkamper og liknende, men støttegaver fra privatpersoner i hundretusenkronersklassen, slik det er blitt kjent at det skjedde i siste valgkamp, hører ikke hjemme noe sted.

Jens Ulltveit-Moe drog på seg gullbuksene, og fra egen lomme strødde han rundt seg med 100 000 kr til høyre og venstre – vel, en presisjon: til partiene Høyre og Venstre. Han hadde også ønske om en ny statsminister og gravde enda litt dypere i lommene og gav solide bidrag til kampanjen «Stem på en statsminister». Det er selvfølgelig en ærlig sak å mene at landet, eller en selv, er bedre tjent med en ny statsminister. Det er heller ikke ulovlig å gi penger til politiske partier, så lenge det ikke er snakk om korrupsjon. For oss i SV er det likevel vesentlig at dette skjer i åpenhet. I et reelt demokrati er det helt vesentlig at ikke politiske valg og prosesser skjer som en følge av transaksjoner som ikke er åpne for offentligheten, også om det skulle være fra LO eller NHO.

Det er imidlertid en bekymringsfull utvikling når sterke, private pengeinteresser får spille en avgjørende rolle for partienes handlingsmuligheter. Saken vi behandler i dag, handler nettopp om å skape åpenhet rundt pengestrømmen til de politiske partiene. SV ønsker full åpenhet rundt disse forholdene. Vi imøteser gjerne en grundigere gjennomgang og revisjon av loven, men ser ingen grunn til at vi ikke umiddelbart skal kunne iverksette tiltak for åpnere forhold av den grunn.

Vi mener ellers helt klart at grensen bør gå på 10 000 kr, og ikke på 20 000 kr slik Høyre og Kristelig Folkeparti vil. Sonja Sjøli var veldig opptatt av åpenhet, og da spør jeg: Vil en grense på 10 000 kr gi mindre åpenhet?

Ved en utredning av loven mener vi også det er viktig at den tar for seg alle nivåer i partiene, og at den bør vurdere regler for alle typer inntekt, både direkte pengestøtte, og også indirekte støtte i form av sponsing, betaling for personer eller partier. Det vi ønsker, er regler som gjør det uakseptabelt at bedrifter og privatpersoner gjennom sin økonomiske makt kan endre det politiske landskapet eller sørge for at enkelte politikere med slik hjelp velges til parlamentariske organer på bekostning av kandidater uten slik ekstra økonomisk drahjelp. Da mener jeg vi i så fall er på vei mot det jeg vil kalle amerikanske tilstander – og i denne sammenhengen er ikke det positivt ment.

Det er helt avgjørende for framtiden for vårt demokratiske system at det ikke kan herske noen tvil om de politiske partiers uavhengighet. Det bør være en tverrpolitisk interesse i det å sikre et regelverk som innebærer en så stor grad av åpenhet og innsyn at det aldri kan sås mistanke om at noen politiske partier eller politikere mottar bidrag som belønning for et bestemt politisk standpunkt.

Ola T. Lånke (KrF): Det er av stor betydning at de politiske partiene viser ryddighet og åpenhet om gaver til sine organisasjoner. I motsatt fall vil det kunne føre til mistillit til det politiske systemet. Hemmelighold av store gaver og støtte fra privatpersoner, bedrifter eller organisasjoner kan skape unødvendig mistenksomhet ute blant folk flest. Det er dessuten viktig å ha et lovverk som sikrer oss mot at gaver til politiske partier blir gitt som gjenytelser for politiske vedtak.

Det er derfor et prisverdig initiativ Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg har tatt. Kristelig Folkeparti støtter forslagsstillernes intensjon om større åpenhet omkring de politiske partienes inntekter. Vi tror at større åpenhet først og fremst vil komme de politiske partiene selv til gode.

Men Kristelig Folkeparti ønsker en annen innretning på lovendringene enn Arbeiderpartiet. Flertallet i komiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har kommet til enighet om et fellesforslag som sikrer åpenheten og samtidig tar inn over seg at støtte til politiske partier er mer enn en sjekk eller pengegave satt inn på partiets konto. Lån av arbeidskraft og utlån av kontorer gratis i forbindelse med valgkamper er også støtte til partier, for å ta noen eksempler. Også dette må det være åpenhet omkring.

Flertallets forslag innebærer at Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en proposisjon med endring av lov om offentliggjøring av de politiske partienes inntekter. Det er en mer ryddig måte å gå fram på. Dette er en stor revisjon, og det er ikke tilfredsstillende at en slik lovendring skjer ved et privat lovforslag.

I punkt e i flertallets forslag ber flertallet om at Regjeringen i sin proposisjon legger fram forslag om at det sammen med partienes årsregnskap legges fram en erklæring om at det ikke foreligger muntlige eller skriftlige avtaler mellom bidragsyter og politiske partier eller dets representanter på noe nivå. Dette er et godt forslag, som bidrar til å skape ryddighet i partienes forhold til enkeltpersoner, bedrifter eller organisasjoner som gir store støttebeløp og samtidig har en sterk ideologisk og politisk begrunnelse for sin støtte. En slik endring vil være i de politiske partienes egen interesse, fordi det vil bidra til å redusere mistenksomhet knyttet til ekstern støtte til partiene. Samtidig kan dette motvirke at noen kjøper seg politisk innflytelse ved at bidrag er knyttet til bestemte føringer eller en bestemt stemmegivning.

Dessuten er det viktig at allmennheten får innsyn i hvilke avtaler som ulike politiske partier har inngått med forskjellige organisasjoner.

Den økende politikerforakten har vært et tilbakevendende tema i debatten om sviktende oppslutning ved de siste valgene. Jeg tror forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet kan bidra til å skape mer ryddighet omkring de politiske partienes inntekter, og dermed styrke de politiske partienes troverdighet og velgernes tillit til politikerne. Det er derfor med entusiasme at Kristelig Folkeparti stiller seg bak flertallsinnstillingen fra komiteen.

Så til flertallsforslaget om å oppnevne et bredt sammensatt utvalg som på bred basis drøfter finansiering av demokratiet. Utvalg er i mange tilfeller et nyttig redskap for å få belyst alle sider av et saksområde før en beslutning skal tas. Men det er alltid klokt å vurdere hva en kan få som en ikke allerede har, ut av en utredning og veie dette opp mot hva det vil koste i form av offentlige ressurser.

Når det allerede pågår et omfattende utredningsarbeid om vilkårene for norsk folkestyre, mener vi det må være klokt i det minste å vente på at dette arbeidet blir sluttført før en setter i gang et nytt. Og dersom man ikke finner at mandatet for det eksisterende utvalget er dekkende for det man vil vite mer om, kan man be om et tillegg i mandatet.

Men nå skal et nytt utvalg i sving for å utrede finansieringen av demokratiet, les: de politiske partier, og hensikten kan vel bare være å øke partistøtten. Men det trenger man ikke å nedsette et utvalg for å få til. Hittil har jo dette blitt ordnet på kammerset hos partigeneralene og deretter fulgt opp av finanskomiteen.

Når utvalget likevel kommer, er det kanskje ikke av veien med en nærmere belysning. Ja, så får vi se fram til debatten.

Ola T. Heggem (Sp): Senterpartiet er glad for det initiativ som Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg har tatt gjennom dette Dokument nr. 8-forslaget, og står sammen med Arbeiderpartiet om de forslagene som legges fram for Stortinget. For Senterpartiet er det viktig å kunne bidra til gode rammebetingelser for politisk arbeid, og til at finansieringen av slikt arbeid foregår i full åpenhet. Derfor er vi glade for at en samlet komite slutter seg til forslagsstillernes intensjon om større åpenhet omkring de politiske partiers inntekter og derved ønske om endring i loven. Vi er også glade for at en samlet komite uttaler at en ny lov skal omfatte alle organisatoriske ledd av de politiske partiene.

Senterpartiet er også glad for å tilhøre et flertall som gjennom vedtaket i Stortinget i dag ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som på brei basis skal drøfte finansiering av demokratiet, herunder de politiske partiers og folkevalgte gruppers virksomhet. Jeg har selv fungert som lokallagsleder og er i dag fylkesleder og vararepresentant til sentralstyret i det partiet jeg representerer. Derfor vet jeg av egen erfaring at en akseptabel økonomi er nødvendig for å kunne opprettholde viktige demokratiske prosesser og den folkelige og brede innflytelse gjennom de politiske partiene. Akseptabel økonomi og full åpenhet om finansieringen av demokratiet er som sagt viktig for oss. Tillit til at vedtak blir fattet uten økonomiske bindinger og uten at avtaler påvirker utfallet, er helt nødvendig for å opprettholde bred tillit og forståelse for politisk arbeid. Derfor ser vi med forventning fram til at dette arbeidet kan komme i gang, og ikke minst til virkninger av et forhåpentligvis vellykket utvalgsarbeid.

På denne bakgrunn ønsker jeg å uttrykke skuffelse over at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke ser at deler av dette arbeidet haster, og i dag velger å gå imot forslaget fra Arbeiderpartiet om å endre loven gjennom vedtak her i dag. Senterpartiet, derimot, støtter Arbeiderpartiets forslag.

May Britt Vihovde (V): Det var Venstre ved Lars Sponheim som foreslo den eksisterande lova om offentlegheit rundt partiinntekter. Openheit og innsyn i offentleg forvalting og utøving av folkestyret er ei viktig prinsippsak for Venstre. Difor har vi også engasjert oss i den aktuelle saka, sjølv om vi ikkje er med i komiteen. Venstre sluttar seg til fleirtalsmerknadene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet og deira forslag til vedtak. Dei prinsippa som ligg i dette, er betre enn i forslaget frå mindretalet. Det er sjølvsagt ingen prinsippforskjell på kontante ytingar og ytingar i form av å betala for kampanjar, stilla arbeidskraft til disposisjon etc. Mindretalet sitt forslag er etter vårt syn veldig uklart på dette punktet.

Ikkje minst er punkt e i fleirtalet sitt forslag eit viktig prinsipp. Det er ein uting at politiske parti inngår avtalar med t.d. fagforeiningar og på den måten bind den fridomen folkevalde representantar skal ha til å gjere vedtak med omsyn til dei borgarane dei skal tena, og ingen andre. Framstegspartiet har brukt spesielt sterke ord om dette, og Venstre er ikkje svært langt unna deira vurdering av slike bindingar.

Vi er glade for den utvidinga og presiseringa av prinsippet om openheit som ligg i fleirtalet sitt forslag, og som Regjeringa skal koma tilbake til på ein grundig og gjennomtenkt måte.

Så langt eg kjenner til, har parti som så langt har hemmeleghalde lokale bidrag over 20 000 kr, vedteke å endra praksis i lys av denne saka. Det er neppe nokon som ser seg tent med å halda fram med ein praksis i strid med det som er ei felles haldning i denne salen i dag. Det hasteargumentet som mindretalet viser til, er difor av liten verdi.

Til liks med Høgre og Kristeleg Folkeparti ser ikkje Venstre noka meining i å oppretta eit nytt utval på dette området, så lenge Maktutgreiinga greier ut same temaet på brei basis. Vi er einige i behovet for ein slik gjennomgang, men dette er altså allereie vareteke.

Det har vore prøvd å gjera eit stort poeng av storleiken på beløpet i denne saka, og det er kanskje det som skal vera eit symbol for å skapa kunstige skiljeliner. Venstre ser ikkje dette som det heilt store, men vi har ikkje behov for å endra den beløpsgrensa som vi tidlegare har vore med og fastsett, nemleg 20 000 kr.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A): Det var komitelederens innlegg som fikk meg til å ta en treminutter.

For det første om hemmelighold er avhengig av 10 000 eller 20 000 kr: Nei, hvis jeg er blitt oppfattet slik på Nettavisen, så er det feil. Det er klart at det er positivt at regjeringspartiene også går inn for at vi skal ha full åpenhet om 20 000 kr. Det er jo riktig som Magnar Lund Bergo sier, at det blir mer åpenhet om man setter grensen på 10 000, for da inkluderer man også åpenhet om alle bidragene mellom 10 000 og 20 000, så logikken er ganske klar her. Men det er ikke det som er det fundamentale kjernepunktet i forhold til åpenhet.

For det andre: Komitelederen sa at Arbeiderpartiets forslag var «skreddersydd for Arbeiderpartiet». Det er feil i forhold til det som komitelederen insinuerte om at tilskudd fra ulike organisasjoner ikke skulle være inkludert. I vårt forslag til vedtak til lov står det i § 2 punkt 5 at regnskap over inntekter skal inneholde opplysninger om følgende inntektstyper:

«Tilskudd fra institusjoner, organisasjoner, foreninger og sammenslutninger, samt fra stiftelser og fonds.»

Det at ikke fagforeningstilskudd f.eks. skulle være inkludert, er rett og slett feil. Det skal være åpenhet – selvsagt – om det også.

Men så må jeg også si at er det noe det er ganske god åpenhet om, er det vel Arbeiderpartiets samarbeid med fagbevegelsen. Nå er det slik at vi ikke akkurat skjemmes over at flertallet i organisasjoner som har mange hundre tusen medlemmer, anbefaler at Arbeiderpartiet styrer landet, det er ikke akkurat noe vi prøver å stikke under stol. Men i den grad vi ikke lykkes med å få det samarbeidet fram, sørger gjerne Høyre eller andre partier for å få det fram. Det er ikke akkurat noen hemmelighet.

Så til det som kanskje er sakens kjerne. Når komitelederen sier at det er alvorlig at dette får tilbakevirkende kraft, betyr det at det ikke skal være åpenhet for 2002 når vårt forslag blir nedstemt. For det er jo det vårt forslag innebærer: Hvis det som vi foreslår, blir vedtatt, vil også lokalleddene til partiene få en forpliktelse til å ha åpenhet om de tilskuddene man har fått i 2002. Komitelederen kan ikke både stå og si at Høyre er de som nå kjemper for mest åpenhet, og gå imot et forslag som vil gi åpenhet allerede fra i år. Jeg tror kanskje det var katten som slapp ut av sekken her, og at man ikke ønsker den åpenheten i 2002. Hvis man hadde ønsket det allerede nå, kunne man stemt for Arbeiderpartiets lovendring. Det ville ikke vært til hinder for at man kunne gått videre med mer omfattende endringer, tvert imot skriver vi i våre merknader at vi støtter mer omfattende endringer i framtiden. Men vi hadde kunnet få tettet dette hullet allerede nå.

Mitt spørsmål til komitelederen blir: Vil Høyre nå oppfordre alle sine lokalledd til også i 2002, selv om det ikke blir en endring i loven, å offentliggjøre de bidrag man har fått som omfattes av loven for sentralleddet?

Sonja Irene Sjøli (H): Det er selvfølgelig ingenting i veien for at man kan oppfordre til åpenhet også for 2002. Poenget mitt var at en lov som skal ha tilbakevirkende kraft, er noe annet. Jeg tror det er veldig mange små partilag som ville fått problemer hvis de skulle presentere et helhetlig og revisorgodkjent regnskap, slik som jeg oppfatter at Arbeiderpartiet har lagt opp til. Ellers oppfordrer vi selvsagt til åpenhet.

Det var betryggende å høre at Arbeiderpartiets forslag til § 2 punkt 5 også gjelder partiorganisasjoner. Men slik jeg oppfatter dette forslaget, gjelder det bare pengegaver. Kan jeg da kanskje få bekreftet fra representanten Giske at det gjelder ikke bare kontanter, men også andre former for bidrag, ikke-økonomiske bidrag som arbeidsinnsats og andre innsatsfaktorer som andre har vært inne på her, som kontorer, gratis arbeidshjelp osv.? Det kunne være veldig bra å få høre det fra denne talerstol hvis det er riktig at Arbeiderpartiet også mener det med sin åpenhet her, og at regnskapet også skal inneholde opplysninger om det.

Ola T. Heggem (Sp): Jeg må faktisk innrømme at jeg synes det er relativt mye støy i en sak der det er stor grad av enighet. Det viktigste for alle her i dag er å få åpenhet i hele organisasjonen, og det er det enighet om.

Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag, som vi støtter, er Arbeiderpartiet i stand til å forsvare det selv. Jeg har hele tiden valgt å tro på det som står i § 2 punkt 5, og det som nå er referert av Trond Giske. Jeg velger å tro på at det er Arbeiderpartiets intensjon.

Beløpet er uvesentlig, sier representanten fra Venstre. Jeg er faktisk ikke enig i det. I små lag, i små lokalparti, er 10 000 kr et relativt stort beløp. Beløpets størrelse og tidsaspektet er hovedargumentet for Senterpartiet for å støtte Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Trond Giske (A): Jeg er glad for komitelederens oppfordring om at også Høyres lokalledd bør offentliggjøre den typen gaver.

Hele saken hadde jo sitt utspring i en diskusjon i Oslo, hvor Oslo Høyre kjempet med nebb og klør mot å offentliggjøre den type gaver. Jeg forstår at man har snudd, og jeg håper det også vil være gjeldende for andre lokalledd der den diskusjonen eventuelt skulle oppstå. Vi trenger den offentligheten som dette innebærer.

Arbeiderpartiet er åpent for den type erklæringer som Høyre etterlyser, også når det gjelder den type ikke-økonomiske gaver. Men Høyre ber jo bare Regjeringen om å gå videre med dette og utrede. Vi kommer nå med et helt konkret forslag, som kunne ha vært vedtatt her i kveld, for å få større åpenhet. Det er jo ingen motstrid her. Og særlig er jeg skuffet over Venstre, som skal ha all ære for at de var pådriver for den loven som kom i 1998 – det skal Venstre ha, de kjempet for den. Her har man anledning til å tette et åpenbart hull i det som ble vedtatt i 1988, og i tillegg få satt ned et utvalg som skulle gå gjennom dette på bred basis, og det synes jeg er synd at Venstre ikke kan være med og støtte.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg fikk ikke helt svar på mitt spørsmål til Giske. Det står vitterlig i Arbeiderpartiets forslag at dette gjelder tilskudd, og det står klart at det handler om pengegaver.

Det jeg var opptatt av, var hvorfor Arbeiderpartiet, når de er for så stor åpenhet, og når de attpåtil beskylder andre for hemmelighold, da ikke kan være med på flertallets forslag om ikke-økonomiske bidrag, som jeg var inne på, herunder arbeidsinnsats, gratis kontorer osv. Hvorfor skal ikke det være med i dette regnskapet? Det er jo det som antakelig utgjør de virkelig store summene, og som det hadde blitt fortsatt hemmelighold rundt hvis Arbeiderpartiet hadde fått flertall for sitt forslag. Derfor er jeg glad for at det er et annet flertall her som ønsker full åpenhet om alle bidrag av alle slag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Ågot Valle gjeninntok her presidentplassen.