Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): I den foreliggende innstilling, basert på Ot.prp. nr. 3, legges det opp til å overføre sektoransvaret for spesialiserte helsetjenester for rusmiddelmisbrukere og eieransvaret for institusjoner fra fylkeskommunen til staten. Innstillingen og proposisjonen representerer første del av forslaget om en mer omfattende reform av tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Som andre del av reformen tar Regjeringen sikte på å legge frem for Stortinget i 2003 forslag til fremtidig organisering av fylkeskommunenes gjenværende ansvar for behandlings- og omsorgstiltak for rusmiddelmisbrukere. Det forutsettes at fra 1. januar 2004 skal rusomsorgen knyttet opp til helsetjenester kun foregå på to forvaltningsnivå, nemlig staten og kommunene. Viktig er det i denne sammenheng å registrere at kommunenes refusjonsplikt ved opphold i spesialiserte helseinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere vil falle bort.

Et flertall i innstillingen, alle partiene unntatt Arbeiderpartiet, støtter proposisjonen om at det legges opp til to forvaltningsorgan innen behandlingen av rusmiddelmisbrukere, noe som også støttes av et betydelig flertall av høringsinstansene. Arbeiderpartiet mener det er svært uheldig for tilbudene til rusmiddelmisbrukere å foreta en stykkevis og delt overføring til statlig ansvar uten en helhetlig gjennomgang av alle tiltakstyper og en samlet vurdering av behovet for kvalifisering og kapasitetsutbygging. Jeg forutsetter at Arbeiderpartiet selv vil redegjøre nærmere for sitt standpunkt i så måte. Det er ingen mindretallsforslag i innstillingen.

Når det gjelder kommunenes og fylkeskommunenes fremtidige ansvar for rusomsorgen, viser jeg til en flertallsmerknad fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, hvor de skriver at de spesialiserte sosiale tjenester enten må overføres til staten eller være et kommunalt ansvar. Dette vil en for øvrig komme tilbake til i del II av reformen, som Stortinget får til behandling i inneværende år.

Når det gjelder henvisningspraksis til den spesialiserte helsetjeneste, er en samlet komite enig med departementet i at det ikke skal forlanges henvisning, og at dette blir fastsatt i forskrift. En samlet komite er videre enig i at en frafaller kravet om egenbetaling ved akutte poliklinikker for rusmiddelmisbrukere.

Når det gjelder plasser for akutthjelp, vises det til § 7–13 i sosialtjenesteloven, som har vært gjort gjeldende i forhold til fylkeskommunene. Det foreslås nå i proposisjonen en ny § 7–13a, som gir tilsvarende forskriftshjemmel i forhold til de regionale helseforetakene. En samlet komite finner det imidlertid hensiktsmessig at bestemmelsen gis som nytt annet ledd i §7–13.

Når det gjelder rettslig grunnlag for statens overtakelse av virksomheter, støtter en samlet komite forslaget i proposisjonen. Komiteen understreker i denne sammenhengen at institusjoner og utstyr ved de fylkeskommunale institusjonene innen rusomsorgen skal overdras vederlagsfritt til staten, men at det føres forhandlinger mellom staten og fylkeskommunene ved overtakelse av gjeld på bygninger og utstyr. Et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, understreker i denne sammenheng at det er større forskjeller mellom fylkene når det gjelder rusomsorg og institusjoner enn sykehusplassering. Videre peker dette flertallet på at det er svært mange private virksomheter i rusomsorgen i de ulike fylkeskommunene. Dette flertallet mener også at staten ved overtakelse må vise betydelig romslighet i forhandlingene.

Fremskrittspartiet hadde i likhet med Arbeiderpartiet gjerne sett at det hadde vært mulig å få en samlet plan for overføring av helsetjenestene for rusmiddelmisbrukere til helselovgivingen, med forslag om praktiske løsninger, behandlingsopplegg, kompetanseutbygging osv. Når dette teknisk vanskelig lot seg gjøre av hensyn til tidsaspektet, at reformen skal være på skinnene allerede fra 1. januar 2004, fant Fremskrittspartiet det riktig å gå inn i proposisjonen slik den foreligger.

Fremskrittspartiet vil dog sterkt understreke at alle relaterte behandlingsopplegg på helse- og sosialsektoren som i dag eksisterer i fylkeskommunene, må overføres fortrinnsvis til staten eller deloverføres til kommunene. Dette betinger imidlertid at ikke bare helseforetakene bygger opp kompetanse, men at også den del av omsorgen som fortsatt skal være i kommunene, må gi som konsekvens at kommunene i langt større grad enn tidligere bygger opp spesiell kompetanse for å ivareta rusmiddelmisbrukernes tarv på kommunalt nivå, og særlig på lavterskelnivå. Sett fra Fremskrittspartiets ståsted hadde vi gjerne sett at rusomsorgen i sin helhet hadde blitt overført som et enhetlig statlig ansvar, men det får vi i tilfelle komme tilbake til på et senere tidspunkt når overgangen fra 2004 blir evaluert.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Som også komiteens leder var inne på i sitt innlegg, har Arbeiderpartiet i innstillingen kommet med en rekke kritiske merknader til Ot.prp. nr. 3.

La meg derfor starte med å understreke at grunnlaget for de kritiske merknadene ikke er at vi ikke ønsker en tydeliggjøring av helsetjenestenes ansvar for rusmiddelmisbrukere. Vi mener også at helsetjenestene må og kan ta større ansvar overfor rusmiddelmisbrukerne. Vi kommer derfor til å stemme for de foreslåtte lovendringene som fremmes i Ot.prp. nr. 3.

Hva er så grunnlaget for vår kritiske holdning? Det er knyttet opp til det faktum at rusmiddelmisbrukere er en svært sammensatt gruppe. Av den grunn er rusmiddelmisbrukerne en gruppe med et svært sammensatt behov for hjelpetilbud. Russektoren skal håndtere et vell av utfordringer og oppgaver. Det er utfordringer knyttet til forebygging, til tidlig intervenering, til sosiale tjenester, til spesialiserte sosiale tjenester, til helsetjenester, til spesialiserte helsetjenester, til avrusing, til ettervern osv. Det er jo ikke slik at rusmiddelmisbrukeren bare har behov for én og én tjeneste av gangen. Få grupper har så sterkt behov for tverrfaglig, tverrsektoriell behandling som rusmiddelmisbrukeren.

Dette gjør at vi som beslutningsmyndighet også får et sterkt behov for å kunne fatte våre beslutninger på grunnlag av en helhetlig vurdering. Det har vi ikke mulighet til ved behandlingen i dag. Regjeringen har nemlig lagt opp til en stykkevis behandling. Del I av reformen behandles nå, uten at vi kjenner innholdet i Regjeringens forslag til del II, som skal komme til behandling senere i år. Ja, selv regjeringspartiene ser dette poenget når de i sine merknader sier at

«en hadde sett det som en absolutt fordel at hele reformen og fremtidig organisering av rusomsorgen totalt sett hadde vært fremlagt for Stortinget i én samlet sak».

Det som brukes som argument for en stykkevis behandling, er behovet for en avklaring, og dermed grunnlag for å forberede og selvfølgelig ta de nødvendige grep i forholdet mellom fylkeskommunen og staten, med hensyn til overtakelse av eiendommer, overtakelse av ansatte osv. Det kan godt være at man nå har kommet så langt at man ikke har noe alternativ til den behandling Odelstinget står overfor, men Arbeiderpartiet mener veldig sterkt at det burde ha vært mulig for Regjeringen å lage en helhetlig proposisjon og likevel greie en gjennomføring fra 1. januar 2004. Jeg minner i den sammenhengen om at tidligere helseminister Tore Tønne brukte noe i overkant av ett år på hele helsereformen. Da burde nåværende regjering ha greid en helhetlig gjennomgang av rusomsorgen på omtrent samme tid.

Jeg vil understreke at med den behandlingen vi nå får, må Arbeiderpartiet forbeholde seg retten til å ta endelig stilling til det helhetlige, framtidige rusomsorgtilbudet i forbindelse med behandlingen av del II.

Jeg vil også avslutningsvis komme inn på det forholdet som komiteens leder og ordføreren for saken var inne på når det gjelder det praktiske arbeidet som nå skal skje i kjølvannet av det vedtak som Odelstinget fatter i dag. I innstillingen har komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreket at det er større forskjeller mellom fylkene når det gjelder rusomsorg enn sykehus. Innslaget av private virksomheter er dessuten betydelig større, og flertallet understreker at variasjonene innen rusomsorgen gjør at det ikke er relevant å legge til grunn beregningsnøkler for oppgjøret. Flertallet mener derfor at de store variasjonene må innebære at overtakelsesprosessen starter ved at det gjennomføres separate forhandlinger med alle fylkeskommunene. Flertallet mener at en delovertakelse må innebære betydelig romslighet fra statens side. Jeg tillater meg å avslutte med å spørre ansvarlig statsråd om hva slags planer som nå legges for prosessen knyttet til overtakelse fra fylkeskommune til stat.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Samarbeidsregjeringen tar nå viktige grep for at rusmisbrukere endelig skal ha rett og tilgang til spesialiserte helsetjenester på lik linje med andre pasientgrupper. Proposisjonen representerer første del av en svært omfattende reform av forskjellige tiltak for rusmiddelmisbrukere. Andre del er alt ute på høring, og vil bli behandlet av Stortinget i løpet av våren.

Samarbeidsregjeringen vil styrke alle sider ved rusomsorgen. Det skal forebygges bedre, det skal kontrolleres, behandles, og ikke minst rehabiliteres. Det er allerede igangsatt omorganisering og tilpasninger på flere plan. Regjeringen mener at viktige innsatsområder som tiltaksplan mot fattigdom, utredning av felles etat for arbeid, trygd og sosiale tjenester, opptrappingsplan for psykiatri og statlig overtakelse av barnevernet må ses i sammenheng med rusmiddelpolitikken for at man skal lykkes.

Her handler det slett ikke om en stykkevis og delt reform, slik Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen uttaler. Tvert imot handler det om en reform som er nøye gjennomtenkt, og der flere tiltak alt er satt i gang. Rettslig sett er det i dag ingen forskjell på rusmiddelmisbrukernes rett til spesialisthelsetjenester og øvrige pasienters rett. Likevel opplever vi at rusmiddelmisbrukere ofte ikke får de spesialisthelsetjenestene som de trenger og har krav på. Dette er svært uheldig, og derfor haster det med å ta nødvendige grep. Samarbeidsregjeringen ønsker derfor å endre både lovverket og organiseringen av dagens rusomsorg.

Staten har i dag ansvaret for spesialisthelsetjenestene innen somatikk og psykiatri. Regjeringen vil også overføre ansvaret for de spesialiserte helsetjenestene som i dag ytes til rusmiddelmisbrukere av fylkeskommunen med hjemmel i sosialtjenesteloven, til staten ved de regionale helseforetakene. Private som i dag har avtaler med fylkeskommunen, skal kunne videreføre sine avtaler med de regionale foretakene. Det er svært viktig å utvikle varierte tiltak innen psykisk helsevern for rusmisbrukere, da denne pasientgruppen ofte har alvorlige psykiske lidelser i tillegg til sitt rusmisbruk.

Institusjoner for rusmisbrukere innen helsevesenet skal ha tilstrekkelig kompetanse og tilbud på spesialistnivå, samtidig som en bred tverrfaglig orientering er nødvendig. Det er viktig at det tilrettelegges for et godt samarbeid med førstelinjetjenesten i kommunene. Rusreform II, som nå er ute på høring, vil legge grunnlaget for et slikt viktig samarbeid. Målet er et framtidig samarbeid på tvers av alle tidligere grenser, fjerning av gråsoner, raskere behandlingstilbud, og ikke minst et bedre behandlingstilbud til rusmisbrukere.

Olav Gunnar Ballo (SV): Man snakker gjerne om «rusmiddelomsorgen». Det er noe symbolsk ved det begrepet, for i det øyeblikket vi snakker om omsorg og ikke om behandling, ligger det ofte i bunnen få forventninger om at man skal kunne oppnå helbred. Derfor er ethvert steg som tas i retning av å få til en samhandling og et overordnet behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere, viktig.

SV har lenge tatt til orde for at man i mye sterkere grad må integrere rusmiddelbehandlingen i den øvrige behandling. Vi er glade for de signaler som Regjeringen gir om at man ønsker å gjøre det. Imidlertid er SV enig i den kritikken som er framkommet. Det at man først tar steget fra fylkeskommunen inn i staten med behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere, for så i del II å gjennomgå hele feltet, er uheldig. Man burde ha fått til en samordning der man tok alt under ett. Men når man ikke lenger har spesialisthelsetjenesten i fylkeskommunen og man skal behandle rusmiddelmisbrukere i regi av spesialisthelsetjenesten, er det logisk at det må få konsekvenser for organiseringen av den, og at staten får et helt annet ansvar enn man til nå har hatt.

Det er tankevekkende når man ser hvordan ulike rusmiddelmisbrukere blir møtt, at man så lenge har kunnet ha et system der man har basert seg på at det skulle være lov om sosial omsorg og ikke lov om spesialisthelsetjeneste eller annet lovverk knyttet til behandlingsapparatet, som først og fremst skulle legge føringer. Min erfaring, mitt inntrykk, er jo at det å få et behandlingstilbud for en rusmiddelmisbruker har vært svært vanskelig. Hvis man tenker seg lidelser, at rusmiddelmisbrukere har åpenbare psykiske problemer, vil det svært ofte være slik at når behandlingsapparatet kommer i kontakt med rusmiddelmisbrukeren, vil det første spørsmålet som melder seg, være: Skyldes de psykiske problemene man står overfor, et rusmiddelmisbruk? Hvis man fastslår det, framstår det i dag som en form for eksklusjonsdiagnose, dvs. at psykiatrien reserverer seg mot å gi et behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukeren, og at somatiske sykehusavdelinger kanskje tar imot vedkommende til en kort avrusing for så å skrive vedkommende ut igjen. Det betyr at de henvisningene som skal sendes, ofte sendes fra det lokale sosialkontor. Kommunen skal gi en forhåndsgaranti – det tar lang tid før man får behandlingsplass, og det betyr at rusmiddelmisbrukere i liten grad er motivert for behandling på det tidspunktet tilbudet kan gis. Slik kan naturligvis systemet ikke fungere. Derfor er det etter SVs syn helt åpenbart et behov for å tilrettelegge for at rusmiddelmisbrukere får henvisning på linje med andre som trenger et behandlingstilbud, ved at primærlege, fastlege, skriver en henvisning dersom det er rimelig å vente en tid før behandlingen skjer – eventuelt ved akuttinnleggelse på somatiske sykehusavdelinger, eller rett og slett på psykiatriske avdelinger når det foreligger psykoser, hallusinasjoner, vrangforestillinger som nødvendiggjør behandling, om så mot pasientens vilje.

Dette krever jo tilpasninger, bl.a. i lov om psykisk helsevern. Det krever at mye av det som er formulert i dag i lov om sosial omsorg, i stedet skal inn i annet lovverk som gjelder spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Og det betyr at man må tydeliggjøre behandlingsansvaret for det personellet som skal ta imot rusmiddelmisbrukeren. Det betyr også at man må skolere helsepersonell på en helt annen måte enn i dag. Jeg er rimelig overbevist om at man faglig har hatt så mye vegring i forhold til rusmiddelfeltet, både blant leger og annet helsepersonell, at man i dag rett og slett faglig ikke står så godt rustet som man burde gjøre. Det å skulle vurdere psykoser og behandling av disse når årsaken er rus og ikke andre tilstander, kan være vanskelige faglige vurderinger. Men det kan umulig være riktig at det at det skyldes rus, skal gjøre at vedkommende ikke skal få et tilbud.

Behovet for helhetlig gjennomgang er helt åpenbart til stede. Og jeg håper virkelig at når man får den gjennomgangen, klarer man både å klargjøre ansvaret på en slik måte at fagpersonell ikke kan fraskrive seg det og å koble det opp mot en ressurstilgang innenfor rusmiddelfeltet som gir gruppen det behandlingstilbudet den bør ha.

Jeg ser i Regjeringens proposisjon at de nevner en del tall som er både tankevekkende og interessante med henblikk på utviklingen, men naturligvis betenkelige. Her nevnes det at antallet «rusmiddelmisbrukere med et intravenøst, opiatdominert misbruksmønster er anslått til å være mellom 10 000 og 14 000 ved utgangen av år 2000», og at det representerer «omtrent en fordobling i løpet av de siste ti år». Mitt inntrykk er jo at man i alle partier, også i SV, har vært veldig utrygg, usikker, på hva som er en riktig behandlingsstrategi knyttet opp mot gruppen rusmiddelmisbrukere, ikke minst gjelder det tunge rusmiddelmisbrukere. Vi har sett hvordan man har vært på leting i forhold til tiltak med metadon, med Subutex, med andre midler, og hvordan pendelen har svingt mellom restriktiv og veldig liberal tilnærming. Og det som det helt åpenbart er behov for, er at man styrker fagfeltet «rusmiddelbehandling» på en slik måte at det kan oppstå en faglig trygghet også i nasjonalforsamlingen på at man er på rett vei. Kanskje er man det på noen områder i dag, men det føler jeg usikkerhet i forhold til.

Når det gjelder tallene på overdosedødsfall, har man jo også sett så store variasjoner fra år til år at man kan være usikker på hva som har effekt, og hva som ikke har det. Derfor håper jeg, og SV, at når Regjeringen nå skal gjennomgå hele rusmiddelfeltet, at man også synliggjør hvordan det rent faglige skal ivaretas, hvordan man kan bruke faggrupper som i dag har kunnskaper, og hvordan man kan styrke faggrupper som i dag ikke har det, på en slik måte at vi over tid ser at de tallene som her nevnes, ikke bare blir høyere for hvert år som går, men at man klarer å gjøre noe med det, at man klarer å gi et verdig tilbud til dem som har et rusmiddelproblem, og da har behandling som en overordnet strategi, ikke omsorg.

Magne Aarøen (KrF): Samarbeidsregjeringa sitt framlegg om å overføre sektoransvaret for spesialiserte tenester for rusmiddelmisbrukarar, som høyrer inn under spesialisthelsetenesta, til staten, er ei naturleg oppfølging av den statlege overtakinga av sjukehusa. Det er også Kristeleg Folkeparti si haldning, trass i at vi var imot den statlege overtakinga av spesialisthelsetenesta. Dei spesialiserte helsetenestene må drivast av dei same føretaka. Dette vil vere med på å gjere rusmiddelmisbrukaren til ein «normal» pasient, for å bruke eit slikt ord, og ikkje ein som er stigmatisert og nedprioritert.

Rusreforma vert fremja i to delar. Det hadde vore enklare å handsame heile reforma samla, men vi synest det er sterk ordbruk å seie at det er «svært uheldig for tilbudene» å dele reforma i to, slik Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet skriv i ein merknad. Det er ikkje dekning for slik ordbruk.

Eg synest også at representanten Bjarne Håkon Hanssen gjekk veldig langt i ein kritikk som eg såg som lite underbygd. Når han refererer til tida det tok å få gjennomført ei statleg overtaking av sjukehusa, var det vel i Stortinget rimeleg sterk kritikk frå eit mindretal med omsyn til den tida ein nytta i den samanhengen. Det kunne ha vore ein fordel å nytte litt lengre tid. Men lat det liggje likevel, for det er semje om konklusjonane.

Med rusreform I får vi på plass det statlege ansvaret i lovs form og kan setje i gang den praktiske overføringa av institusjonar og eigedomar frå fylkeskommunen til staten. Rusreform II vil verte ei oppfølging av ansvaret på kommuneplan.

Rusomsorg er eit vanskeleg område. Rusproblema er ofte så samansette og grip så djupt inn i det einskilde menneske sin situasjon, psykisk og fysisk, at det kan verke håplaust å rå bot på dei vanskane ein er komen i. Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å minne oss alle om at vi ikkje har og ikkje skal ha noka nedre «verdigheitsgrense» for at rusmiddelmisbrukaren skal få hjelp med sine problem.

Ved sida av dei offentlege spesialistinstitusjonane som staten etter dette framlegget får hand om, er det for Kristeleg Folkeparti viktig å streke under det heilt naudsynte supplementet som dei private institusjonane står for. Organisasjonar som Blå Kors, Evangeliesenteret og mange andre står for ei oppfølging av heile mennesket på ein mønsterverdig måte.

Det er difor særs viktig at staten ved overtakinga av helseføretaka syner god forstand og stor respekt for dei private institusjonane sin eigenart når dei skal gå inn i avtalar som fylkeskommunane har i dag. Den åndelege dimensjonen, som fleire av dei private institusjonane har som sentrale element i si omsorg, har for mange synt seg som avgjerande for å kome ut av rusmiddelproblema og som eit avgjerande fundament for eit verdig liv.

Ein samrøystes komite seier seg samd med departementet i at regelverket i arbeidsmiljølova kap. 12 A må gjelde for dei tilsette når institusjonane vert overdregne til staten. Også når det gjeld pensjonsordningar er komiteen samd i departementet sine framlegg.

Ola D. Gløtvold (Sp): Praktisk talt alle høringsinstansene har understreket behovet for en helhetlig løsning og en samlet vurdering av behandling av alle tiltak for rusmiddelmisbrukere.

Rusmiddelmisbrukerne er ingen ensartet gruppe, og det er derfor slik at en samlet komite peker på at det må være et mangfold av institusjoner og tiltak i rusomsorgen. Den behandlende rusomsorgen må bl.a. inneholde både akuttiltak, korte og intensive avrusningsopplegg, behandling der det helsefaglige er avgjørende, behandling der tverrfaglig tiltaksplan er avgjørende, langvarig behandling og omsorg der de sosialfaglige aspektene er avgjørende, ofte i samarbeid med god og målrettet nettverksbygging lokalt.

Vi er, sammen med Arbeiderpartiet og SV, redd for at en stykkevis og delt overføring til staten kan føre til uheldige følger for rusmiddelomsorgen. Blant annet er vi redde for at vi kan få en todeling ut fra ulike finansieringssystemer og lovhjemling. Det kan bl.a. være slik at det er de tyngste rusmiddelmisbrukerne som sikrest får hjelp og behandling, mens tidlig intervenering når det gjelder barns og unges adferd ved eventuelt rusmiddelmisbruk og langvarig oppfølging av mennesker med et sammensatt og langvarig rusmiddelproblem, vil bli vanskelig. Disse siste kategoriene vil måtte slåss innenfor relativt trange økonomiske rammer, først og fremst på kommunebudsjettet, og disse gruppene vil også ha en dårligere status i forhold til å komme raskt inn i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at man har gode behandlingstilbud på spesialisthelsenivå hvis kommunene skal lykkes i sitt arbeid med rusmiddelomsorg – behandling, avvenning og sosialisering tilbake til et mest mulig normalt liv. I den sammenheng er det også klart at det er behandlingstilbud både på første- og annenlinjenivå som skal til, og man må her minne om kommunenes økonomi og ressurstilgang.

Senterpartiet er veldig opptatt av at dette spesialisthelsebegrepet også må inneholde den sosialfaglige dimensjon sammen med den helsefaglige dimensjon. Vi viser her bl.a. til en høringsuttalelse fra Rogaland A-senter. Vi er opptatt av at spesialisthelsetjenestens overtakelse av rusomsorgen må være slik at man får en helhet og ikke en slagside – den andre veien – i forhold til det man har hatt til nå. I innstillingen viser vi bl.a. til at vel 70 pst. av tiltakene i rusomsorgen er hjemlet i sosialtjenesteloven, og 29 pst. i spesialisthelsetjenesteloven. Da er det viktig at man har dette sosialfaglige aspektet på plass både i forhold til rusbehandlingen og til kommende lovverk og behandlingstilbud. Vi mener at det er noe fraværende i det lovforslaget som ligger her.

Vi er opptatt av at dette også skal komme inn i pasientrettighetslovgivningen. I pasientrettighetslovgivningen har vi i dag tre hovedkriterier: det er alvorlighetsgrad når det gjelder tilstand, den forventede nytte av tiltak og kostandseffektiviteten av tiltak. Vi mener også at sosiale behov må legges til grunn ved prioritering av tiltak i helsetjenesteloven, spesielt når det gjelder rusomsorgen. Pasientrettighetsloven må avspeile disse tre hovedkriteriene som jeg nevnte. Samtidig må den videreutvikles i den forstand at man legger vekt på sosial og geografisk rettferdighet for å sikre at den blir et godt nok prioriteringsverktøy også for rusmiddelmisbrukerne. I den sammenheng er det grunn til å nevne at medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og jeg på vegne av Senterpartiet sier at Oslo-forhold ikke alltid er overførbare til andre forhold. Oslo er både en kommune og en fylkeskommune og har et spesielt press på seg når det gjelder rusomsorg og behandlingstilbud. Så en må kunne differensiere noe mer her.

May Britt Vihovde (V): Venstre ser Regjeringa sitt forslag om å overføra delar av fylkeskommunen sitt ansvar for rusmiddelmisbrukarane våre som ein del av mange gode tiltak som vi treng å setja i verk for å redda liv og generelt betra livskvaliteten og leveevna til rusmiddelmisbrukarane våre.

Målet må vera eit samfunn med minst mogleg rusmiddelmisbruk og størst mogleg skaderedusering som prioritet. Det må vera låg terskel for å få hjelp og høg terskel for å mista hjelpetiltak. Vi må få etablert forvaltningssamarbeid på alle nivå for å opna dei stengde dørene mellom ulike hjelpetiltak, og alle hjelpetiltak må evaluerast, slik at vi får vita kva som fungerer best.

For mange vil det å innrømma avhengigheit av stoff og be om hjelp bety krav om total underkasting, tap av dei mest alminnelege borgarrettar og det å bli stigmatisert. Å vera sosialt utstøytt kan aldri lækja nokon. Plutseleg er ein dømd til å skamma seg og vera ein som alle kan sjå ned på. Mange søkjer derfor ikkje hjelp, sjølv om livet er aldri så vanskeleg. Mørketala er store.

Mange av våre tunge rusmiddelavhengige har samansette problem. Ein har både psykiske og fysiske helseproblem. Då er det viktig at ansvaret for helsetilbodet blir plassert på eitt forvaltningsnivå.

Venstre stemde mot at drifta av sjukehusa våre skulle overførast til det statlege forvaltningsnivået. Men når dette er gjort, må også ansvaret for spesialiserte tenester for rusmiddelmisbrukarane overførast til dei regionale helseføretaka, dette for å gi eit heilskapleg tilbod for alle lidingar som desse menneska har, gi dei same rettar til medisinsk behandling og også gi likeverdig status for dei som skal arbeida innanfor dette spesialfeltet.

I utgangspunktet har vi som borgarar dei same rettar til medisinsk behandling. Men eg trur vi skal vera så ærlege å innrømma at mange av våre tunge rusmiddelmisbrukarar har kanskje ikkje hatt kjensle av å ha dei same rettane til gode helsetilbod som mange av oss andre har. Her trengst det haldningsendring og kompetanse i hjelpeapparatet.

Praktisk talt alle høyringsinstansar har understreka behovet for ei heilskapleg løysing og samla behandling av alle tiltak for rusmiddelmisbrukarane.

Venstre hadde nok ønskt at ein hadde kome med ei sak der heile behandlingstilbodet blei vurdert samla. Men vi ser at det hastar med å få tatt dei grepa som ein treng, og vi er glade for at vi no får på plass den første delen av omorganiseringa. Men det er viktig at trinn to kjem så raskt som mogleg, slik at det ikkje blir spekulert i kva behandlingstilbod som skal bli gitt ut frå kven som skal betala rekninga. Eg forstår at høyringsfristen for dette er gått ut, og at Regjeringa jobbar med saka.

Dagens organisering er prega av mange aktørar, og at ein ikkje veit kven som skal ta ansvaret for at ein får den hjelpa ein treng.

Kvar einskild rusmiddelavhengig treng ein eigen rehabiliteringsplan. For nokre kan behandlinga ta to år – for andre ti år. Hjelpeapparatet må laga planar som er tilpassa kvar einskild, der den einskilde også får vera med og bestemma kva planane skal bestå av.

Det er derfor viktig at ansvaret blir lagt på ein ansvarleg instans. Etter Venstre sitt syn må det vera den einskilde sin fastlege som er ansvarleg for å setja i verk dei tiltaka som trengst, og som bør vera han som sørgjer for at dei ulike etatar som må inn i hjelpetilbodet, er der og gjennomfører sin del av rehabiliteringa.

Som eg har sagt tidlegare, må alle tiltak evaluerast, også tvangstiltak. Dei beste resultata får ein dersom ein motiverer til innsats, gir kvar einskild trua på at ein kan klara å koma seg ut av misbruket sitt og få tilbake livskvalitet og verdigheit, at ein kan klara seg sjølv. Ein må gi tillit i staden for mistru og kontroll. Tvangstiltak krev dessutan mykje meir ressursar enn frivillig behandling.

Regjeringa har prioritert arbeidet med å gi auka livskvalitet og verdigheit for våre rusmiddelavhengige. Ein har styrkt helsetilbodet og gripe fatt i heilt naudsynte omorganiseringar innanfor dagens rusfelt. Sosialetaten, trygdeetaten samt Aetat står framfor ei viktig samanslåing. Dei har òg viktige hjelpetiltak. Ein har sett på ansvarsplassering og endringa av finansieringa.

Det handlar om å bruka ressursane på dei rette tiltaka, men det handlar òg veldig mykje om haldningar, kunnskap og kompetanse, om vilje og metodar til tverrfagleg samarbeid og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåa.

Eg vonar inderleg at alle dei menneska som framover skal arbeida med å betra tilbodet til våre rusmiddelmisbrukarar, ser på desse som fantastiske einskildmenneske som må få moglegheit til å klara seg sjølve. Dette krev at ein har tru på at kvar einskild ved å få tillit og tru på eigne evner faktisk kan klara å koma seg ut av eit langvarig misbruk av rusmiddel.

Eg var på eit møte i Sandefjord i går der veldig mange delar av hjelpeapparatet var samla. Det dei etterlyste, og som dei ville ha, var strukturerte opplegg for å angripa problema, ein heilskapleg plan. Dei ville ikkje ha konkurranse mellom dei ulike aktørane. Dei ville ha mindre byråkrati og meir samordning. Det krev at vi tek dei rette grepa for å sikra at dei får dette for å hjelpa dei menneska som er rusmiddelmisbrukarar.

Statsråd Ingjerd Schou: Odelstinget behandler i dag Regjeringens forslag om å overføre ansvaret for spesialiserte helsetjenester for rusmiddelmisbrukere fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene. Helsetjenesten for rusmiddelmisbrukere skal ha samme organisering, samme lovgrunnlag som andre helsetjenester og gi like rettigheter for pasientene. Denne reformen vil sikre det.

Regjeringens mål er bedre tjenester og bedre behandlingsresultater for rusmiddelmisbrukerne. For å nå dette målet må vi klargjøre ansvar. Vi må utnytte ressursene bedre, og vi må også styrke den tverrfaglige innsatsen og samarbeidet mellom ulike tjenester, og ikke minst må vi videreutvikle kvaliteten i hjelpe- og behandlingstilbudet vårt. Det er den enkelte rusmiddelmisbruker som må være i fokus.

De foreslåtte lovendringene innebærer at staten ved de regionale helseforetakene overtar

• sektoransvaret for spesialiserte tjenester til rusmiddelmisbrukere som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten

• eieransvaret for fylkeskommunale institusjoner som yter slike tjenester, og plikt til å tre inn i fylkeskommunens avtaler med private institusjoner som yter slike tjenester

• sørge for-ansvaret for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere i henhold til tvangsvedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a.

• På sitt område, dvs. innenfor spesialisthelsetjenesten skal regionalt helseforetak peke ut institusjoner som kan stille som vilkår for inntak at rusmiddelmisbrukere samtykker til tvungent tilbakehold.

Dette er et viktig organisatorisk grep for å gi rusmiddelmisbrukere et bedre behandlingstilbud. Mange rusmiddelmisbrukere har omfattende helseproblemer og behandlingsbehov, og det har vært behov for å tydeliggjøre helsetjenestens ansvar for rusmiddelmisbrukere. Denne reformen legger grunnlaget for å sikre et godt helsefaglig behandlingstilbud og en videreutvikling av dette innenfor en helhetlig statlig ramme. En nærmere tilknytning til spesialisthelsetjenesten innebærer at man omfattes av pasientrettighetene og har dermed rett til nødvendig helsehjelp. I et brukerperspektiv betyr dette en klar styrking av rusmiddelmisbrukerens stilling i forhold til spesialisthelsetjenesten.

De institusjoner som etter forslaget skal bli statlige eller få staten som avtalepart, er institusjoner som tilbyr

• avrusing, etter henvisning, som krever tett medisinsk og helsefaglig oppfølging

• helsefaglig utredning og kartlegging av egnet behandlingsbehov

• spesialisert og vesentlig helsefaglig behandling, poliklinisk eller i institusjon

I proposisjonen er kjennetegnene ved disse institusjonene nærmere presisert. Den konkrete gjennomgangen av hvilke institusjoner som skal bli et statlig ansvar, vil umiddelbart starte opp og vil skje i et samarbeid mellom Helsedepartementet, Sosialdepartementet, fylkeskommunene, de private institusjonene og helseforetakene. Gjennomføringen vil skje etter mønster fra sykehusreformen.

Gjennom sykehusreformen oppstod det tre forvaltningsnivåer i rusomsorgen. Ved sykehusreformen gikk en del fylkeskommunale behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere over til staten ved de regionale helseforetakene. Det gjaldt institusjoner og tiltak som hadde et lovgrunnlag i helselovgivningen. Institusjoner og tiltak som var hjemlet i sosialtjenesteloven, ble værende igjen i fylkeskommunen, selv om flere av dem hører like naturlig hjemme i spesialisthelsetjenesten som de som gikk over til staten. Det er dette vi rydder opp i nå.

Dette er det første skrittet i en helhetlig gjennomgang av tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Jeg ønsker en tonivå-modell for behandlingstiltakene for rusmiddelmisbrukere, slik komiteen også gir uttrykk for i innstillingen.

Sosialdepartementet sendte ut et høringsnotat i slutten av november i fjor, hvor vi foreslår en omorganisering av det resterende fylkeskommunale ansvaret, sosialtjenestene, og at ansvaret for disse legges til kommunene. Høringsrunden er akkurat avsluttet. Departementet arbeider nå med et lovforslag som jeg tar sikte på å legge frem før påske, slik at de to reformene skal kunne tre i kraft samtidig, fra 1. januar 2004.

Jeg har forståelse for at det kunne vært ønskelig å behandle dette samlet, men samtidig ser jeg det slik at vi uavhengig av hvilke løsninger vi velger for sosialtjenestene, må kunne ta stilling til og beslutte at helsetjenestene til rusmiddelmisbrukere skal ha samme organisering og lovgrunnlag som andre helsetjenester. Det skal være like rettigheter for disse pasientene som for andre pasienter. Det er det vi sikrer gjennom denne reformen.

Presidenten: Ingen har bedt om – jo, det vert replikkordskifte.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er så vant til at jeg har den siste replikken at jeg trodde det var god tid til å be om replikk.

Så til det jeg skulle ha sagt i innlegget mitt, og som ble utelatt. Det er litt viktig for konklusjonen, men det ble dårlig med tid. Det gjelder det å ta endelig standpunkt til nivå og helhetlig løsning. På samme måten som Arbeiderpartiet sier vi at vi vil ha en helhetlig vurdering når Rusreform II kommer, og vi vil ta endelig standpunkt da til nivå og konsekvenser av denne rusomsorgen.

Så til spørsmålet til sosialministeren som poengterte tverrfaglig innsats og kvalitet og mangfold i hjelpeapparatet. Jeg er noe bekymret for, ut fra den definisjonen som sosialministeren viste til når det gjelder institusjoner som nå skal gå inn i statens eie og få statlig driftsansvar, at det blir lagt for mye vekt på den helsefaglige biten og for lite vekt på den brede sosialfaglige biten i arbeidet med rehabilitering og tilbakeføring til et mest mulig normalt liv.

Vi har både i fylkeskommunal regi og ikke minst i samarbeid med private og gjerne ideelle institusjoner en del gode institusjoner som arbeider med sosialfaglig rehabilitering. Jeg vil bare spørre sosialministeren: Hvilke av disse institusjonene kan hun garantere blir med over i dette tomodellsystemet og blir et statlig ansvar? Det er veldig viktig at vi også får med institusjoner som har bred sosialfaglig rehabiliteringsinnsats som hovedmål og -oppgave, og at det ikke bare blir det medisinske tilbudet som det blir lagt vekt på, slik at vi får en slagside den veien.

Statsråd Ingjerd Schou: Arbeidet med gjennomgangen av institusjonene vil skje nå umiddelbart etter behandlingen av Rusreform I, og poenget er jo at de institusjoner som naturlig hører inn under det som gjelder spesialisthelsetjenesten, finner sin tilhørighet i forhold til statlig overtakelse.

Like viktig er det ved neste korsvei å sikre at vi har gode sosialfaglige institusjoner. Det arbeidet har vi allerede startet i forhold til de høringsuttalelsene vi har fått inn. Jeg oppfattet at også representanten Gløtvold var opptatt av at dette må henge sammen. Man må ta hånd i hanke, og det skal ikke være spill mellom de ulike forvaltningsnivåene. Det er tre forvaltningsnivåer i dag. Mitt utgangspunkt er at to holder. Og det som er noe av bindevevet i denne omorganiseringen, er at rusmiddelmisbrukere, og særlige de som har sammensatte problemer, skal knyttes sammen ved vev, at man skal ha en individuell plan. Det vil gjelde i spesialisthelsetjenesten, men det skal også gjelde i vårt forslag om sosialtjenestene som har vært ute på høring nå. Både i kommune, stat og også andre instanser som nå berøres, må man ta hånd i hanke og ha tydelige ansvarsforhold i forhold til arbeid og bolig eksempelvis. Men det er ikke slik at man lenger skal kunne si: Dette er ikke mitt bord. Den individuelle plan vil være noe av limet for å sikre nettopp dette.

John I. Alvheim (FrP): Selv om Fremskrittspartiet og jeg skulle ha ønsket at denne proposisjonen var en helhetlig proposisjon så man kunne få vite det faglige innholdet i fremtiden, er jeg særdeles glad for at vi nå virkelig er i gang med å overføre det helsemessige ansvaret fra sosiallovgivningen til helselovgivningen.

Det har tatt lang tid. Allerede i 1992 fremmet jeg det første forslaget i så måte her i Stortinget. Det har gått smått, men nå øyner jeg målet. Jeg håper at målet skal heve de narkomanes menneskeverd. Hittil har de vært en pariakaste, ikke bare i samfunnet, men også i hjelpeapparatet, det være seg innenfor både helse og sosial.

Mitt spørsmål til statsråden går på kapasitet. Når man nå skal forhandle med fylkeskommunene, vet vi i utgangspunktet at det har vært for dårlig kapasitet på behandling i fylkeskommunene. Det har ført til store problemer for den enkelte som i øyeblikket er motivert for behandling, men som ikke kan skaffes plass. Vil departementet i forhandlinger med fylkeskommunene nå sørge for å påse at kapasiteten blir god nok der man ser at det ikke er nok plasser? Og vil man i den sammenheng også inkludere enkelte private institusjoner i et forsvarlig og godkjent behandlingsapparat på helsesiden?

Statsråd Ingjerd Schou: I utgangspunktet er dette en opprydding i et ansvar som ble uryddig i forhold til sykehusreformen. Det vi tydeliggjør nå, er nettopp at rusmiddelmisbrukere skal ha den samme rett som alle andre til nødvendige, spesialiserte helsetjenester. Nå er det vel naturlig at helseministeren kommer nærmere inn på det som går på oppfølging av det økonomiske oppgjøret i forhold til denne reformen. Men det er klart at ved beregning av uttrekk fra fylkeskommunens rammer, vil det bli tatt utgangspunkt i det tekniske, altså regnskapstallene for 2002 og de faktiske kostnadene knyttet til tjenestene. Det medfører i prinsippet at verken staten eller fylkeskommunen skal få endrede økonomiske betingelser som følge av overtakelse av institusjonene, med andre ord, de faktiske tall og ikke beregningsnøkler.

Jeg oppfatter at Alvheim også er opptatt av at private institusjoner som fylkeskommunen har avtaler med, og som sånn sett faller inn under spesialisthelsetjenesten, vil være en del av de institusjonene som vil danne grunnlaget for en avtale med de regionale helseforetakene. Jeg regner med at helseministeren kommer inn på dette i sitt innlegg.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter at det å kunne hjelpe rusmiddelmisbrukere ofte blir et spørsmål om de rent konkrete tiltakene i den aktuelle situasjonen for å kunne nå dem og for å kunne gi hjelp raskt. Det betyr at henvisningspraksis faktisk har veldig stor betydning. Det vi ser i dag, er at når et lokalt sosialkontor skal stå for en henvisning, gjør de det så godt de kan, men medisinskfaglige vurderinger vil da helt mangle i et slikt henvisningsskriv. Man vil f.eks. ikke på forhånd ha tatt blodprøver av pasienten eller undersøkt pasienten med hensyn til somatisk eller mental tilstand. En slik henvisning vil ikke være forankret i en faglig, helhetlig vurdering av hva slags medisinske tiltak som vil være riktige. Det betyr jo at når man skal gå inn og endre i forhold til praksis, blir det faktisk viktig å vurdere hvordan man sikrer den primære, faglige vurdering.

Spørsmålet blir altså: Hva slags rolle skal sosialetaten i framtiden spille i forhold til henvisninger? Tenker man seg at sosialetaten fortsatt skal kunne henvise, men at det i så fall må foreligge en legeerklæring? Eller tenker man seg at sosialetaten i sin helhet ikke skal ha noen rolle når det gjelder henvisninger, og at dette fullt ut skal ligge hos primærhelsetjenesten? Jeg kunne godt tenke meg å høre sosialministerens vurdering her, rett og slett fordi jeg tror det har praktisk betydning. Hvis man ikke blir opptatt av den faglige siden, kan det bety at pasienter som burde hatt behandling umiddelbart, ikke får det. De må vente lenge, og i verste fall vil man rett og slett få dødsfall som en konsekvens av at behandlingen utstår for lenge i tid.

Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Ballo reiser et viktig spørsmål. Spesialisthelsetjenester bør følge systemet for spesialisthelsetjenester. Det vil ikke bli foreslått at rusmiddelmisbrukere skal måtte ha henvisning for å ta kontakt med eller oppsøke tiltak med akuttoppgaver som overføres til staten ved de regionale helseforetakene, i forbindelse med dette forslaget.

Helsedepartementet tar også sikte på å fastslå dette gjennom forskrifter. Jeg regner også med at helseministeren eventuelt vil kommentere dette.

For langtidsopphold i institusjoner som overføres til staten ved de regionale helseforetakene i forbindelse med denne reformen, vil den generelle tilnærmingen i spesialisthelsetjenesteloven gjelde med krav om bl.a. utarbeiding av individuelle planer og rett til fornyet vurdering basert på samarbeid med de ulike aktører, herunder sosialtjenesten. Det er behov for samarbeid mellom de ulike instansene, den kommunale sosialtjenesten, kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og fylkeskommunen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Vi får jo anledning til å diskutere helheten i dette på et senere tidspunkt. Det er det flere av oss som har vært inne på i dag. Med det statsråden nå sa, understreker hun jo behovet for et tydelig ansvar som et viktig utgangspunkt.

Staten skal ha de spesialiserte helsetjenestene. Statsråden slipper vel katta ut av sekken i dag når hun sier at Regjeringen legger opp til at de sosialfaglige institusjonene skal bli et kommunalt ansvar. Med alle mulige forbehold om selvfølgelig å lese hele proposisjonen når den kommer, må jeg si at noe av det jeg frykter, er at vi med det systemet man nå legger opp til, får en situasjon der f.eks. en heroinmisbruker som kan være en potensiell deltaker i f.eks. et metadonprosjekt, blir pasient. Vedkommende får pasientrettigheter. Vedkommende blir et statlig ansvar. Vedkommende kommer innenfor et system med en klar finansiering og en tydeligstilt økonomi.

På den andre siden har man en blandingsmisbruker, en ungdom som går på partydop, extacy, som trenger langvarig behandling i sosialfaglig institusjon, en behandling der f.eks. en medisin som metadon ikke vil hjelpe. Vedkommende vil ikke bli pasient. Vedkommende vil ikke få pasientrettigheter. Vedkommende vil ikke komme inn under et klart statlig økonomisk ansvarsområde, men skal forholde seg til svært trange kommunebudsjett.

Jeg frykter et A-lag og et B-lag, der foreldre med stort alvor bør studere hva deres barn er avhengig av. Er det heroin, har staten ansvaret. Er det extacy, gå på sosialkontoret og håp på bedre tider!

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg hører at representanten Hanssen foregriper behandlingen av Rusreform II. Jeg har ikke tenkt å gjøre det, for uansett hvilken organisering man måtte ønske seg for de øvrige tjenester som gis til rusmiddelmisbrukere på fylkeskommunalt nivå i dag, ligger det fast at spesialisthelsetjenester bør organiseres som og innebære samme rettigheter som øvrige spesialisthelsetjenester. Det er det vi behandler i dag.

Når det gjelder Rusreform II, kommer jeg til å følge opp det som går på to forvaltningsnivåer, og at fylkeskommunen ikke lenger skal ha noen rolle. Vi har hatt et høringsnotat ute med forslag om overføring til kommunene, med nærhet til de øvrige kommunale tjenester der brukeren bor, i tråd med nettopp oppgavefordelingsprinsippet. Høringsfristen har nettopp gått ut. Vi tar sikte på å komme tilbake til Stortinget før påske med en proposisjon som muliggjør at vi kan se dette i helhet, og få en samtidig ikrafttreden av Rusreform I og Rusreform II den 1. januar 2004.

Regjeringen er ikke bare opptatt av at tiltak for rusmiddelmisbrukere skal henge sammen. De skal også virke. Det betyr at alle instanser, ikke bare sosial- og helsetjenester, men også de øvrige tjenester skal være slik at de gir det beste for at den enkelte skal kunne være i stand til både å takle sitt rusmiddelmisbruk og komme ut av det og være en del av sitt lokalmiljø.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Denne ansvarsreform er, som sosialministeren sa, foreslått å følge de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved statens overtakelse av spesialisthelsetjenesten.

Rusreform I er en naturlig konsekvens av sykehusreformen. Gjennom forslaget om å flytte det gjenværende fylkeskommunale ansvaret for institusjoner som i realiteten yter spesialiserte helsetjenester, til staten ved de regionale helseforetakene, ønsker Regjeringen å sikre et godt helsefaglig behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere og en videreutvikling av dette innenfor en helhetlig organisatorisk ramme.

Forslaget innebærer en klargjøring av spesialisthelsetjenestenes ansvar for rusmiddelmisbrukere og legger til rette for at disse vil få innfridd sine rettigheter til medisinsk behandling på linje med andre pasientgrupper. Det vil etter Regjeringens mening legge til rette for et styrket og bedre helsetjenestetilbud til denne gruppen.

I tillegg til at de regionale helseforetakene får sørge for-ansvaret for dette feltet, kommer staten i en direkte eierposisjon. Det legger forholdene bedre til rette for en videreutvikling av virkemiddelbruken på området. Jeg vil derfor følge opp rusreformen og be de regionale helseforetakene prioritere feltet, slik at intensjonene med reformen følges opp. Den nye organiseringen av russektoren gir i utgangspunktet bedre forutsetninger for å kunne realisere og møte ønsket om differensiering, spesialisering og samarbeid. Videre muliggjør den også større grad av effektivisering på sikt.

Når det gjelder gjennomføringen av reformen, er det etablert et prosjekt i Helsedepartementet som skal forberede statlig overtakelse av de behandlingstilbudene som omfattes av reformen. I løpet av våren 2003 vil det bli gjennomført prosesser for konkret å avklare hvilke institusjoner som skal overdras til staten ved de regionale helseforetakene. Det vil videre bli gjennomført prosesser for å overføre personell, avtaler med private, bygninger og eiendommer mv. til de regionale helseforetakene, i tråd med de prinsippene som er trukket opp i proposisjonen. Gjennomføringen vil bli sett i sammenheng med Rusreform II og skjer i et nært samarbeid mellom Sosialdepartementet, Helsedepartementet og de berørte parter. Vi legger stor vekt på å søke et godt og ryddig samarbeid med den enkelte fylkeskommune, med kommunene, de private aktørene og de ansattes organisasjoner i denne sammenheng. Jeg har i 2003 allerede bedt de regionale helseforetakene gjennomføre de skritt som er påkrevd for å legge til rette for en slik ansvarsovertakelse.

Videre vil det bli igangsatt en uttrekksprosess fra fylkeskommunene etter modell fra sykehusreformen som skal sette helseforetakene budsjettmessig i stand til å bære sitt ansvar for dette feltet. Det arbeidet vil bli ledet av Kommunal- og regionaldepartementet.

La meg så si litt nærmere om mine intensjoner med det ansvaret som nå foreslås tillagt Helsedepartementet.

Tungt problembelastede rusmiddelmisbrukere evner ofte ikke å benytte seg av helsetjenester slik disse tjenestene er organisert. Helsetjenestene må derfor tilbys på en annen måte til rusmiddelmisbrukere enn det som er vanlig å gjøre til befolkningen generelt. Helsetjenester til rusmiddelmisbrukere må følgelig i vesentlig grad tilbys gatenært, med lav terskel, nær de miljøer der rusmiddelmisbrukere oppholder seg. I tillegg må tjenestene være av en slik karakter at de er lett tilgjengelige.

Lavterskel helsetiltak vil kunne inkludere et bredt spekter av tjenester. Her vil samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten være særlig viktig, samarbeid om den enkelte rusmiddelmisbruker og overføring av kompetanse fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten må få tydeliggjort sitt ansvar for på best mulig måte å kunne bistå lavterksel helsetilbud.

Sammenhengende kjeder av tjenester er viktig ikke minst for tungt problembelastede rusmiddelmisbrukere. Det er innført en rett til individuell plan for personer som har langvarige og sammensatte behov for tjenester. Denne retten til individuell plan er forankret både i kommunehelsetjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven. Ved statlig overtakelse av de spesialiserte helsetjenestene overfor rusmiddelmisbrukere vil individuell plan kunne være et viktig virkemiddel for mange rusmiddelmisbrukere med langvarig behov for helsetjenester av ulik karakter. Individuelle planer vil på denne måten kunne bidra til et mer systematisert arbeid, et mer helhetlig tilbud, et mer samordnet tilbud overfor det enkelte mennesket.

Erfaringer tyder på at helsetjenesten på alle nivåer har behov for å styrke sin kompetanse når det gjelder rusmiddelmisbruk. Regjeringen har ved behandlingen av statsbudsjettet for i år fått Stortingets tilslutning til å heve helsetjenestens kompetanse på dette feltet. Det vil dreie seg om så vel kommunehelsetjenesten ved fastlegeordningen som spesialisthelsetjenesten.

Jeg er enig med dem som i denne debatten har sagt at rusmiddelmisbrukere for lenge har vært betraktet som en pariakaste i samfunnet og i helsetjenesten, ikke gjennom uttrykte erklæringer, men gjennom praksis og handlinger. Jeg håper at vi gjennom denne reformen skal legge grunnlaget for en helsetjeneste for denne gruppen som på en helt annen måte behandler dem som de likeverdige mennesker de er i forhold til alle oss andre.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): I denne debatten tror jeg mange flere ganger har sagt at den reformen som Odelstinget behandler i dag, innebærer at nå får også spesialisthelsetjenesten et klart og tydelig ansvar overfor rusmiddelmisbrukere. Det sies på en slik måte at man nærmest kunne ane en undertone av at spesialisthelsetjenesten ikke har hatt ansvar for mennesker med et rusproblem fram til i dag. Det er jo ikke tilfellet. Spesialisthelsetjenesten har selvfølgelig også i dag ansvar for å behandle rusmiddelmisbrukere, kanskje ikke for deres rusmiddelmisbruk, men for de sykdommer som ofte påføres rusmiddelmisbrukere.

I Aftenposten i går var det et ganske stort oppslag om en ny rapport om rusmiddelmisbrukere som Aftenposten valgte å kalle «Rett fra sykehuset til gaten». Det påpekes i rapporten at sykehus tar inn de rusmiddelmisbrukerne som er sykehustrengende, men terskelen er svært høy. Etter sykehusinnleggelse skrives rusmiddelmisbrukere rett ut til gaten uten oppfølging eller medisinsk tilbud. Fastlegen opplever en maktesløshet i forhold til de massive behovene som rusmiddelmisbrukere har, og Legevakten behandler mange rusmiddelmisbrukere for akutte medisinske plager, men har ikke kontroll med den nødvendige oppfølging av behandlingen.

Dette er jo ikke hyggelig lesning på noen som helst måte. Mitt spørsmål til helseministeren er positivt og åpent i den forstand at her er det ikke bare et spørsmål om å klargjøre ansvar gjennom lov, men vel også om en holdning, et syn på rusmiddelmisbrukeren som man ikke greier å rydde opp i gjennom lov, men gjennom en betydelig aktivitet. Hva slags planer har helseministeren i så måte?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror alle som er engasjert på dette feltet i denne sal, kjenner ydmykhet i forhold til kompleksiteten i den utfordringen vi står overfor på rusfeltet. Samtidig bør det være en erkjennelse også på tvers av de samme skillelinjer at det ikke gis et tilstrekkelig godt og helhetlig tilbud i dag. Det er det mange årsaker til. Én av årsakene er at helsetjenestens ansvar er utydeliggjort, fordi man har en del særordninger for rusmiddelmisbrukere som pasienter som man ikke har for andre pasienter. Det er noe av den normaliseringen som skjer gjennom den reformen vi vedtar i dag. Og det er i seg selv viktig.

For øvrig er jeg helt enig med representanten Bjarne Håkon Hanssen i at det trengs en helhetlig tilnærming. Lovvedtak er én ting. Klare ansvarsforhold er viktig, men samarbeid er enda viktigere. Det beste utgangspunkt for samarbeid er at man vet hva man selv har ansvar for, og hva andre har ansvar for. Så må man ha verktøy for samarbeid. Både sosialministeren og jeg har pekt på og ønsket å gi autoritet til det verktøy som ligger i individuelle planer. Vi må alle erkjenne at dette er en krevende pasientgruppe å gi et helhetlig tilbud til, å gi et langsiktig tilbud til. Men desto viktigere er det at man bruker individuelle planer hvor de ansvarlige parter må forplikte seg i forhold til det enkelte mennesket. Jeg tror det er noe av svaret.

I tillegg ligger mye av svaret i behov for å heve kompetansen. Jeg tror en del av de holdninger som av og til kommer til uttrykk fra helsetjenestens side – jeg holdt på å si – bokstavelig talt ikke er vondt ment, men grunner seg i mangel på kompetanse i forhold til de utfordringene det er å møte denne spesielle pasientgruppen. Det har Regjeringen tatt tak i i statsbudsjettet ved å foreslå bevilgninger nettopp til det formål.

John I. Alvheim (FrP): Jeg synes det var veldig mye positivt i helseministerens tale nå med tanke på fremtiden og den praktiske gjennomføring av reformen i forhold til denne pasientkategorien. Lav terskel, lett tilgjengelighet, og så vil jeg føye til – det var også helseministeren inne på – holdninger i helsevesenet. Den skrekkhistorien som representanten Bjarne Håkon Hanssen refererte til, føyer seg inn i et tusentall av lignende forhold som vi har registrert opp igjennom årene.

Jeg er glad for at det allerede er tenkt igjennom hvilken kompetanse som må skaffes til veie i helseforetakene for å forberede denne overgangen. Jeg er glad for at det er gjennomtenkt.

Så vil jeg tilbake til – og det er egentlig det spørsmålet mitt går på – innlegget til representanten Olav Gunnar Ballo når det gjelder fastlegenes rolle i dette. Det er klart at vi må ha et system hvor også fastlegene tar sin del av ansvaret. Jeg har nok registrert at det har vært en del motstand mot dette, i hvert fall i pressen. Men skal man få et skikkelig faglig forsvarlig opplegg, må man følge de samme rutinene som vi gjør i andre sammenhenger når det gjelder behandling av andre pasienter: Man må innom fastlegen, man må ha en foreløpig utredning hvis resultatet skal bli det beste, og hvis man ikke skal spille for mye tid. Da er mitt spørsmål til helseministeren: Har man tatt eller har man tenkt å ta kontakt med Den norske lægeforening i denne sammenheng for å forberede denne reformen i forhold til fastlegenes ansvar i dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil i likhet med sosialministeren understreke betydningen av at den reformen vi nå gjennomfører for å tydeliggjøre helsetjenestens ansvar, også innebærer at ansvaret utøves i den helhet som behandlingskjeden i helsetjenesten representerer, både når det gjelder det forebyggende, primærhelsetjenestetilbudet og det spesialiserte tilbudet og det som går på rehabilitering. I så måte mener jeg nok at det står en del tilbake å ønske i forhold til fastlegenes rolle i dette.

Jeg har besøkt kommuner hvor fastlegene har en veldig tydelig rolle, og sett hvordan det kan fungere. Jeg tror det er en utfordring framover å finne en god form på dette, samtidig som det ikke bør bli slik, som også sosialministeren var inne på, at man bygger en høyere terskel for inntak i akutte, spesialiserte institusjoner. Det har vi ikke tenkt å gjøre i form av noe krav om henvisning fra fastlege i slike situasjoner.

Når det gjelder kontakt med Den norske lægeforening, har jeg drøftet disse spørsmålene med Lægeforeningens ledelse, og jeg finner god grunn til å føre en slik dialog videre og inn i mer forpliktende former etter at Odelstinget nå gir sin tilslutning til dette lovforslaget.

Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt spørsmål går litt i samme retning som komitelederens, som jeg synes var en konstruktiv tilnærming til hele spørsmålsstillingen når det gjelder å ivareta det faglige, og også når det gjelder henvisninger.

Det man registrerer i forhold til rusmidler, og ikke minst når det gjelder nye rusmidler, er at det er vanskeligheter knyttet til diagnostikk. Nye partydop er vanskelig å finne ut av, fordi de gir atypiske symptomer, i motsetning f.eks. til alkohol, der man godt vet virkningene, og som er doserelatert. Det man ser, er at fagfolk ofte famler i blinde.

Det vi også registrerer, er at det er litt tilfeldig hva slags fagfolk som blir opptatt av rusmiddelfeltet. En del psykiatere, som Fekjær i Oslo f.eks., har blitt opptatt av det. Vi har sett at noen indremedisinere blir det. Det kan være kirurger som gjennom transplantasjonskirurgi blir det. Men det er vanskelig å se at man har tatt noe overordnet grep der man har en type spesialitet knyttet til rusmiddelfeltet. I dag har man jo innenfor medisinen en rekke subspesialiteter etter at man først har en type spesialitet.

Derfor tenkte jeg også i samme retning som komitelederen, at det måtte være nærliggende å diskutere med Lægeforeningen når man skal styrke fagfeltet omkring rusmidler og se på dagens spesialiteter: Hvordan fanger man dette opp på en sånn måte at psykiateren som psykiater har nok kunnskaper om det, og at indremedisineren har det? Eller man kan rett og slett tenke seg at det er muligheter for å gå videre innenfor feltet og ha en type spesialitet relatert til det, samtidig som man selvfølgelig må forvente at både fastlegen, en psykiater, en indremedisiner eller en kirurg har basiskunnskaper på området.

Så jeg er også litt spørrende i forhold til hvordan helseministeren tenker seg at fagligheten rent konkret skal sikres i den videre utviklingen, uten at jeg her og nå forventer svar på alle spørsmål. Det er jo omfattende spørsmål som stilles.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet om kompetanse er uhyre sentralt for den videre utvikling av denne tjenesten, og derfor satser vi midler på det i inneværende år. Samtidig reiste representanten Ballo et spørsmål om kompetanse også i forhold til innholdet i utdanning og spesialistutdanning innenfor rusmiddelfeltet. Det synes jeg er et meget interessant spørsmål, som jeg vil ta initiativ til å drøfte med Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og andre relevante fora. For jeg tror at skal en få til endring av det vi alle er opptatt av, at møte mellom det enkelte mennesket og tjenestene skal bli bedre, må vi heve dette feltets status. Det går gjennom kompetanse, og det går gjennom utdanning, ikke nødvendigvis gjennom å lage nye spesialiteter, for jeg tror både representanten Ballo og jeg er opptatt av at spesialiseringen på noen områder kan gå for langt. Men generelt hvordan en kan heve dette fagfeltets status i helsefagene, vil jeg fokusere på framover.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det har vært gitt uttrykk for flere ganger her i dag at det er gledelig at vi nå får en helhetlig behandling og vurdering av enkeltindivider som har problemer på rusmiddelmisbrukersiden. Det er jeg enig i. Men jeg blir litt bekymret når jeg hører ting som jeg litt lettvint kan oppsummere slik: Spesialisthelsetjenester er spesialisthelsetjenester og skal behandles som spesialisthelsetjenester. Da er jeg redd for at vi er inne i et for snevert spor, med A4-tenkning, og at de mer sosialfaglige bitene blir borte når vi nå helt klart skal legge ansvaret på den helsefaglige siden. Det er viktig med individuelle behandlingsplaner, og de bør helst ligge der før vedkommende kanskje kommer inn i spesialisthelsetjenestebehandling.

Det er ikke bare pressen som har vært bekymret for at det er fastlegen eller primærlegen som skal ha henvisningsretten. Blant høringsinstansene er det mange som er bekymret for dette. Det som bekymrer meg mest, er kanskje ikke systemet med at dette skal gå gjennom fastlege, men at det er fastlegens vurdering av misbrukerens behov som skal legges til grunn for hvilke hjelpetiltak som skal settes inn, og hvilke institusjoner en skal inn i. Jeg vil derfor spørre helseministeren: Om man ikke skal gi sosialetaten henvisningsrett, er det ikke i hvert fall behov for et samarbeid mellom den helsefaglige og den sosialfaglige biten på førstelinjenivå når man får henvisningen, slik at man blir henvist til riktig hjelpetiltak? Og jeg skulle gjerne sett at man i hvert fall hadde hatt noen forsøksopplegg der også sosialetaten hadde henvisningsrett, for å se om det var noen forskjell, og om det var slik at en kunne praktisere begge deler. Jeg er veldig redd for spesialisthelsetjenestens system nå: rask behandling, rask utskrivning.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Stikkordet bekymring gikk igjen som en rød tråd gjennom denne replikken. Jeg er også bekymret, og det er derfor vi fremmer reformforslag. Både Rusreform I og Rusreform II er uttrykk for at vi er mer enn bekymret for hvordan disse tjenestene blir ivaretatt i forhold til en sårbar gruppe. Men vi kan ikke la bekymringen lamme oss slik at vi ikke handler og ikke staker ut en kurs, og det gjør vi nå.

Representanten Gløtvold må ha hørt veldig dårlig etter under både sosialministerens og mitt innlegg når han etterlyser samhandling og samarbeid på tvers av fagenhetene. Det var et klart budskap fra begge ansvarlige statsråder, og vi har begge understreket betydningen av den individuelle plan som et verktøy for å forankre de ulike ansvarlige instansers medvirkning i så måte. Det forutsetter jeg også på laveste tjenestenivå. Men behovet for nå å iverksette et forsøk med henvisning fra sosialkontoret kan jeg ikke se. Det har man jo forsøkt i årtier, og at dette systemet ikke fungerer tilfredsstillende, er jo bakgrunnen for at man nå har valgt å gjøre endringer.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.