Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver av gruppene, og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Hallgeir H. Langeland (SV) (ordførar for saka): Eg tek opp dei forslaga som SV har aleine, og det forslaget som SV har saman med Arbeidarpartiet i innstillinga.

Med unntak av Framstegspartiet og Senterpartiet er komiteen positiv til at me no får ei miljøinformasjonslov – «lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet», eller meir folkeleg sagt: rett til å få vita, rett til å få deltaka.

Som deltakar på konferansen i Århus på slutten av 1990-talet er det i dag kjekt å få stå for ei oppfølging av denne lova. Elles kan eg nemna at under Århus-konferansen var byråkratane i Miljøverndepartementet og eg sjølv på hotellrommet og såg fotballkampen mellom Noreg og Brasil, og Noreg vann – altså mens denne konferansen gjekk føre seg.

Århuskonvensjonen etablerer at alle menneske har rett til å leva i eit reint miljø, og erkjenner at demokratiske avgjerdsprosessar er ein føresetnad for berekraftig utvikling.

Gjennom å kopla miljø- og menneskerettar blir Århuskonvensjonen noko meir enn ein miljøkonvensjon. Mens vi tidlegare såg på miljøinformasjon som eit verkemiddel i miljøpolitikken, blir rett til miljøinformasjon ein rett for enkeltindividet.

Ein samla komite meiner at det er viktig at folk får større moglegheit til å ta personlege kunnskapsbaserte val, val som fører til eit betre miljø og moglegheit til å påverka samfunnsutviklinga som miljøbevisste forbrukarar med kontroll av offentlege myndigheiter.

Ein liten digresjon: Me beklagar i forhold til det som står i innsstillinga, at Høgre, Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Senterpartiet gjev miljørørsla tips til nye aksjonsformer gjennom at dei fryktar aksjonsverksemd i forhold til dette miljøinformasjonsregelverket. Eg må seia at eg er overraska over den mistilliten som eit fleirtal i Stortinget viser til ei miljørørsle som nettopp ønskjer denne lova.

Det er òg med undring eg har sett at det er somme i Regjeringa som heng igjen i korridorane til organisasjonar som eigentleg ikkje er så opptekne av miljøet, og som nærast kvar gong dei høyrer ordet «miljø», føler at dei må høyra etter og gå imot. Me skal seinare få høyra innlegg frå representantar som gjerne har gløymt å ta av seg den hatten dei hadde då. Men eg vil seia at den som ikkje forstår at miljø er viktig for næring, har eit problem. Me kan f.eks. sjå på korleis norsk sokkel har utvikla seg, og kor flinke dei har blitt når det gjeld miljøet der, og det er nettopp fordi me har stilt krav til miljøet. Det må ein ikkje gløyma.

Så til nokre innvendingar til forslaga. Samansetninga av klagenemnda er uklar. Fokuseringa på staten som innkjøpar og premissleverandør for næringsutvikling meiner SV er svært viktig. SV og Arbeidarpartiet meiner at klagenemnda må vera breitt samansett, og at ein medlem må ha bakgrunn i problemstillingar knytte til offentlege innkjøp. Samtidig meiner òg SV og Arbeidarpartiet at når klagenemnda gjer vedtak, må ein få ei offentleggjering – skriftleg grunngjeven – frå klagenemnda. Dette vil eg spesielt be miljøvernministeren om å seia noko om i innlegget sitt seinare.

Ei anna problemstilling er at i lova legg ein føringar i forhold til eit vesentlegheitskriterium, dvs. ei skjønnsmessig kvalifisering, altså at ein ikkje skal senda ut på høyring ting som nokon trur ikkje er så vesentlege. Det er jo nettopp det som er føremålet med høyringar, at ein skal finna ut om ting er vesentlege eller ikkje vesentlege.

SV er nøgd med at denne miljølova – trass i ein del svake sider – no blir vedteken. Me er òg nøgde med at ein samla komite ønskjer å evaluera lova etter to år. Me reknar med at ein då vil koma tilbake med dei forslaga som SV fremmar i dag.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Synnøve Konglevoll (A): Den saken som vi nå behandler, har ikke vært av dem som har fått mest oppmerksomhet i media – bortsett fra et Høyre-utspill der man kritiserte den. Det er urettferdig, for dette er en ganske stor og viktig miljøsak.

Lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet gjør at Norge har fått på plass et lovverk som muliggjør ratifisering av Århuskonvensjonen av 1998. Loven er også en operasjonalisering av retten til miljøinformasjon, som er stadfestet i Grunnloven § 110 b.

En av hovedtankene bak prinsippet om rett til miljøinformasjon er at folk må få større mulighet til å ta personlige, kunnskapsbaserte valg som gjør at de kan bidra til et bedre miljø som forbrukere, og kan engasjere seg i offentlige beslutningsprosesser. Derfor er dette en lov som følger opp viktige prinsipper om demokrati, om åpenhet og om å gi folk bedre mulighet til å ta ansvar for samfunnsutviklinga.

En av innvendingene mot denne loven er at den vil føre til økt byråkrati og økte byrder, særlig for små og mellomstore bedrifter. Jeg tror det er en overdreven frykt. Virksomhetene er allerede i gjeldende rett pålagt å ha kunnskap om sin egen miljøpåvirkning. Det nye er at folk flest skal få rett til tilgang på denne informasjonen. Vi i Arbeiderpartiet regner for øvrig med at Regjeringa, i samarbeid med næringsorganisasjonene for små og mellomstore bedrifter, legger best mulig til rette for at disse skal kunne oppfylle plikten til å gi miljøinformasjon, uten at det påfører dem unødig mye ekstraarbeid.

Jeg er glad for at det i komiteen er bred enighet om lovendringa. Riktignok er regjeringspartiene her i Stortinget litt halvlunkne til det hele. Det virker på meg som om de gjennom særmerknadene reserverer seg litt i forhold til Regjeringas opplegg. Men de er med, og det er positivt.

Fra Arbeiderpartiets side støtter vi altså Regjeringas opplegg, bortsett fra på ett område: klagenemnda. Vi ønsker en litt annen sammensetning av klagenemnda, at staten skal være bedre representert. Begrunnelsen er at staten har flere roller å ivareta i disse spørsmålene, både som innkjøper og som premissleverandør for næringsutvikling. Vi ønsker videre å lovfeste at vedtakene i klagenemnda skal offentliggjøres fortløpende, bl.a. gjennom Lovdata.

Før jeg avslutter, er det én ting som jeg vil understreke. Det er at jeg håper at dette blir mer enn en papirlov. Jeg håper også departementet ser det som ønskelig at denne loven skal føre til at folk – både som forbrukere og som samfunnsdeltakere – kan ta mer aktive miljøvalg og delta i beslutningsprosesser. Jeg håper derfor at Regjeringa følger dette opp gjennom konkrete tiltak. Ett konkret tiltak er å gå igjennom erfaringen vi har med dagens merkeordninger, og se om det er et virkemiddel som kan forbedres. Jeg tror det er mange i dag som er litt usikre på hvilke produkter som egentlig er miljøvennlige, og som ikke opplever at dagens merkeordninger gir god nok og trygg nok veiledning.

I proposisjonen heter det:

«Dersom man skulle ønske å utvikle mer aktive informasjonsplikter, ville det kreve grundig utredning av samlet virkemiddelbruk, blant annet hvilken handlefrihet man har nasjonalt uten å komme i konflikt med det internasjonale handelsregelverket, og forholdet mellom nasjonal og internasjonal regulering mer generelt. På dette tidspunkt er det derfor et stykke fram til at disse spørsmålene er modne for lovregulering.»

Jeg sitter med en følelse av at departementet her gjør saken litt overdrevent vanskelig. Jeg tror det er mye vi kan gjøre i Norge. Jeg syns dette lukter litt for mye av dersom, hvis, så fremt, i fall. Derfor har Arbeiderpartiet og SV lagt inn en merknad der vi sier at det er behov for en forbedring av merkeordningen og «en mer aktiv bevisstgjøring av forbrukerne». Vi ber derfor om at disse utredningene settes i gang.

I tillegg kan mye gjøres gjennom Lokal Agenda 21, og komiteens flertall viser til at Regjeringa arbeider med Nasjonal Agenda. Jeg håper at dette med både merkeordninger og Lokal Agenda 21 er en utfordring som Regjeringa tar. Dersom statsråd Børge Brende tar denne utfordringen i sitt innlegg i dag, kan vi dessuten korte ned på replikkrunden.

Representanten Hallgeir H. Langeland har allerede fremmet de forslagene som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Leif Frode Onarheim (H): Når Odelstinget i dag behandler forslaget til ny lov om miljøinformasjon, er det flere grunner til det. For det første er dette Norges oppfølging av Århuskonvensjonen. Den innebærer som kjent at vi internasjonalt er forpliktet til å innarbeide retten til miljøinformasjon i det norske lovverket. For det andre har Norge faktisk grunnlovfestet retten til miljøinformasjon.

Miljøinformasjon har hittil vært berørt i enkelte spredte lovbestemmelser, men ikke på en systematisk, helhetlig måte. Mer enn 20 år etter at denne grunnlovsbestemmelsen trådte i kraft, er det derfor ønskelig at den blir operasjonalisert i det norske lovverket. Det er derfor fornuftig at Regjeringen nå formaliserer dette.

Med denne loven får allmennheten og forbrukerne tilgang på viktig miljøinformasjon. Det gjelder produktinformasjon og informasjon om privat eller offentlig virksomhet som kan innebære alvorlige miljøutfordringer. Informasjon om miljøet og muligheten til å leve på en måte som bidrar til å redusere miljøproblemene, angår grunnleggende verdier av stor betydning for enkeltmennesker, for fremtidige generasjoner og for samfunnet generelt. Spesielt viktig er informasjon i forhold til å gjøre valg for seg og sin familie når det gjelder lokale miljøforhold – slik som luftkvalitet og støy, eller utslipp fra virksomhet i nabolaget – eller produkter som man omgås daglig. Større personlig frihet og mangfold i samfunnet generelt forsterker kravet om at enhver må ha rett til å velge og rett til å vite.

Under behandlingen av loven har det imidlertid fremkommet viktige innvendinger fra næringslivet mot en del sider ved lovforslaget. Derfor har det vært riktig å foreta enkelte presiseringer.

Et område som har vakt bekymring, er om bedrifter kan bli tvunget til å offentliggjøre bedriftshemmeligheter vedrørende produksjonsmetoder og produktsammensetning. Denne bekymringen var også Høyre opptatt av under behandlingen av lovforslaget. Næringslivet skal selvfølgelig ikke bli tvunget til å oppgi forretningsmessige hemmeligheter som kan bli misbrukt av konkurrentene.

Jeg vil spesielt understreke at forslaget fra flertallet i komiteen om å stryke annet ledd i § 3 i loven ikke endrer intensjonen om at produkter som omfattes av produktkontrolloven, skal behandles av denne loven og ikke av miljøinformasjonsloven. Det er flertallets klare mening at spørsmål som direkte gjelder det enkelte produkts egenskaper, virkninger, innhold etc. skal reguleres etter de to foreslåtte nye §§ 9 og 10 i produktkontrolloven, slik at hensynet til bedriftenes rett til å beskytte forretningshemmeligheter fortsatt skal gjelde.

Vi har også vært opptatt av at den nye loven ikke må føre til at næringslivet pålegges økt oppgaveplikt og merbelastning, og særlig småbedriftene og småkommunene. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har avvist de mest ytterliggående forslagene fra Miljøinformasjonsutvalget om dette. Det gjelder bl.a. forslaget om kommunal utredningsplikt. Vi mener også at det må sørges for at miljøvernforvaltningen følger nøye de virkninger loven får for små og mellomstore bedrifter, slik at vi ikke øker det allerede for omfattende skjemaveldet ytterligere.

Jeg vil presisere at miljøinformasjonsforpliktelsen, slik den er definert i loven, begrenser seg til allmennhetens rett på tilgang til informasjon som allerede foreligger hos bedriftene av andre lovpålagte hensyn. Derfor har regjeringspartiene i innstillingen sagt at dersom pliktene i loven viser seg å innebære urimelige og utilsiktede byrder for disse, må miljøvernministeren komme tilbake med forslag om hvordan dette bør løses.

Det er også viktig med en særlig aktsomhet overfor misbruk av ordningen, som kan føre til unødvendig belastning for den rapporteringspliktige.

Når representanten Langeland antyder at det er noen som viser frykt bare ordet «miljø» blir nevnt, må jeg få lov til å replisere at jeg nok har jobbet langt mer praktisk med å bedre miljøet og med miljøinformasjon enn noen annen i denne sal.

Med de presiseringer vi har i merknadene og de forutsetningene vi har lagt inn, vil Høyre anbefale at forslaget til ny lov om miljøinformasjon vedtas.

Øyvind Vaksdal (FrP): I proposisjonen fra departementet foreslås «lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet». Det foreslås i tillegg endringer i offentlighetsloven, produktkontrolloven, plan- og bygningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og genteknologiloven.

Den foreslåtte miljøinformasjonsloven skal ifølge departementet styrke og klargjøre gjeldende rett på miljøinformasjonsområdet og bidra til å operasjonalisere – som det heter så fint – retten til miljøinformasjon. Videre hevder departementet at loven vil bringe norsk rett i samsvar med nye internasjonale forpliktelser.

I utgangspunktet skal lovforslaget være en tilpasning til Århuskonvensjonen. Denne konvensjonen gjelder det offentliges plikt til å gi miljøinformasjon, allmennhetens rett til deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet samt adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet.

Regjeringens forslag går imidlertid betydelig lenger enn det som er nødvendig i henhold til Århuskonvensjonen. I lovforslaget skal ikke plikten til å gi miljøinformasjon bare gjelde det offentlige, men også all privat virksomhet. Denne særnorske oppfølgingen av konvensjonen tar vi i Fremskrittspartiet avstand fra, bl.a. på bakgrunn av at verken gjeldende direktiv eller forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv i EU pålegger privat virksomhet å gi slik informasjon. Dette lovforslaget innebærer at norsk næringsliv blir pålagt enda et særnorsk krav. Dette vil vi selvfølgelig ikke være med på. Denne plikten til å besvare ethvert spørsmål av miljømessig art vil medføre betydelige kostnader i store deler av norsk næringsliv, og bidra til å svekke norsk næringslivs konkurranseevne i forhold til konkurrenter i land som ikke har tilsvarende krav. Regjeringens lovforslag har dessverre ikke lagt særlig vekt på hva disse ekstra kostnadene vil bety av merbelastning for norsk næringsliv.

Jeg vil i tillegg understreke at allmennhetens krav om miljøinformasjon må kombineres med andre viktige hensyn, som bedriftenes rett til å skjerme opplysninger om produksjonsmetoder og produktsammensetning samt innsyn fra konkurrerende bedrifter.

Lovforslaget går etter vår mening altfor langt, og langt utover det som er nødvendig. Vi vil derfor stemme mot § 5 annet ledd, og hele kapittel 4, Miljøinformasjon om virksomhet. Vi vil i tillegg stemme mot forslaget om ny § 10 i produktkontrolloven.

Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag, nr. 2, i innstillingen.

Jeg vil samtidig be om at voteringen blir lagt opp slik at vi får anledning til å stemme subsidiært for Senterpartiets forslag når det gjelder §§ 5, 9 og 16. Vi støtter i tillegg Senterpartiets forslag når det gjelder § 2 første ledd punkt b.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bror Yngve Rahm (KrF): Miljøinformasjonsloven som blir vedtatt i dag, skal styrke og klargjøre gjeldende rett på miljøinformasjonens område, og bidra til at forbrukerne skal sikres rett til å vite hvilke miljøkonsekvenser de varene de kjøper, har for det ytre miljø. Videre vil innbyggerne sikres rett til å vite hvilke konsekvenser offentlige beslutningsprosesser har for miljøet. Kristelig Folkeparti mener det er gledelig at loven vil bringe norsk rett i samsvar med nye internasjonale forpliktelser.

Miljøinformasjonsloven vil i første rekke ha følgende konsekvenser:

• Forvaltningsorganer på sentralt, regionalt og kommunalt nivå pålegges et særskilt ansvar for å ha og gjøre allment tilgjengelig oversiktsinformasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innenfor sine respektive ansvarsområder.

• Loven styrker allmennhetens rett til å få miljøinformasjon hos offentlige organer gjennom særskilte innsyns- og saksbehandlingsregler som går lenger enn offentlighetsloven, og ved å gjøre loven gjeldende overfor flere organer enn det som regnes som forvaltningsorgan etter offentlighetsloven.

• Alle som driver virksomhet i offentlig og privat sektor, får nå plikt til å ha kunnskap om forhold i egen virksomhet som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, og allmennheten gis rett til å få miljøinformasjon direkte fra virksomheten. På dette området mener Kristelig Folkeparti at det i privat sektor er tilstrekkelig at en bransjevis skal kunne redegjøre for konsekvensene virksomheten har for det ytre miljø. Vi tror at dette vil bedre den informasjonen som blir gitt, og det vil forenkle arbeidet, spesielt for mange små- og mellomstore bedrifter.

• Det vil bli lovfestet nye rettigheter i forhold til miljøinformasjon om produkter i miljøinformasjonsloven og i produktkontrolloven.

• Den nye loven gir regler for hvordan en i beslutningsprosesser av betydning for miljøet skal sikre allmennheten innflytelse og deltakelse.

Alle disse tiltakene vil føre til at engasjerte innbyggere og miljøbevisste kunder kan sette større krav til varene de kjøper, og hvilke beslutninger det offentlige gjør.

Miljøriktig produksjon er i større og større grad et konkurransefortrinn i et marked med kritiske forbrukere. Videre er det å håpe at innbyggerne kan engasjere seg i offentlige prosesser, som f.eks. utbyggingssaker. Kristelig Folkeparti mener at de viktigste beslutningene når det gjelder bærekraftig utvikling, blir fattet lokalt. At innbyggerne i større grad gis rett til å engasjere seg i disse, er derfor viktig.

Miljøinformasjonsloven, som blir vedtatt i dag, er et viktig bidrag til å øke bevisstheten hos innbyggerne i Norge når det gjelder miljøriktig atferd. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at Stortinget slutter seg til dette viktige skrittet for miljøet. Selv om noen har antydet at regjeringspartiene har reservert seg mot dette lovforslaget, vil jeg understreke at iallfall vi fra Kristelig Folkepartis side setter pris på at denne saken nå er kommet på bordet og får sin avklaring, og vi er selvsagt også glad for at stortingsflertallet nok en gang slutter seg til hovedføringene i Regjeringens politikk.

Karin Galaaen (Sp): Senterpartiet er naturligvis enig i at Århuskonvensjonen skal ratifiseres, og at lovverket skal tilpasses i tråd med det. Men det er i denne sammenhengen nødvendig å peke på at lovforslaget – med svært begrensede unntak – innebærer at det innføres forpliktelser til å gi alle opplysninger som enhver måtte finne det for godt å be om. I § 2 defineres miljøinformasjon til å omfatte

«faktiske opplysninger og vurderinger om miljøet og om faktorer som virker eller kan påvirke miljøet, herunder planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter i miljøet, produkters egenskaper eller innhold, forhold ved drift av virksomhet, og administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser, avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer, samt tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger».

Dette er ikke småtteri. Samlet sett innebærer bestemmelsen et betydelig inngrep i eiers rådighet over egen virksomhet og eiendom.

Plikten til å utlevere miljøinformasjon går utover rene faktaopplysninger som virksomheten har. Det vil også kunne kreves sammenstillinger av data og vurderinger. For en god del enkeltmennesker som driver næring, vil det bli bortimot umulig å oppfylle lovens krav. Tusenvis av små virksomheter, både innen primærnæringene og ellers, mangler administrasjonskapasitet til å oppfylle kravene i loven. Loven setter også forbud mot å ta betalt for arbeidet med å framskaffe og gi ut slik informasjon.

Det kan være på sin plass å minne om at norsk næringsliv generelt er positivt til åpenhet om miljøinformasjon i virksomheten. Hensynet til markedet tilsier at dette er fornuftig. Dette gjør behovet for en detaljert og altomfattende lovpålagt plikt enda mer unødvendig.

Senterpartiet kunne ønsket at lovforslaget ble begrenset til bare å gjelde retten til miljøinformasjon som det offentlige er i besittelse av, og ikke at det også skal omfatte private virksomheter. Det er dette Århuskonvensjonen legger opp til. Det ville dessuten dekket opp det alt vesentlige av miljøinformasjon som allmennheten kan ha interesse av. Ettersom det ikke er mulig å oppnå flertall for det, ønsker Senterpartiet en mer moderat endring for å redusere belastningen. Vi ønsker en nedre grense, slik at små virksomheter ikke blir omfattet av loven. Vi mener det er hensiktsmessig å benytte en eksisterende definisjon som finnes i regnskapsloven. Det ville unnta private enkeltmannsforetak med eiendeler under 20 mill. kr og færre enn 20 ansatte. Aksjeselskap, statsforetak og økonomiske foreninger vil derimot komme innenfor lovens virkeområde. I tillegg til Senterpartiet er det dessverre bare Fremskrittspartiet som ser positivt på en slik begrensning.

Som nevnt er altså Senterpartiet enig i at Århuskonvensjonen skal ratifiseres. Men vi er ikke enig i at norsk lovgivning skal gå vesentlig lenger på dette området enn nødvendig for å få ratifisert konvensjonen, og lenger enn det vi har forstått at de fleste EU-land er villig til å legge seg på. Vi kunne iallfall tatt dette i to trinn, hvis en virkelig kunne dokumentere at dette er samfunnsnyttig.

Det skulle være unødvendig å minne om at store deler av næringslivet er hardt presset, og at en derfor må være svært forsiktig med å pålegge virksomheter større byrder enn det som er nødvendig for å oppfylle viktige samfunnsmessige behov på en tilfredsstillende måte. Senterpartiet kan ikke se at det er gitt tilstrekkelig begrunnelse i proposisjonen for den foreslåtte merbelastningen som loven vil medføre. Det er i liten grad belyst de ekstra plikter lovforslaget innebærer for næringslivet, ekstraplikter som altså ikke blir lagt på konkurrenter i andre land. Det er ikke tvil om at lovforslaget bryter sterkt med de uttalte intensjonene om at det skal bli enklere å drive næringsvirksomhet her i landet.

Representanter fra regjeringspartiene har i media uttrykt bekymring for de økte belastningene for næringslivet loven kan føre med seg. Omsorgen for små bedrifter er spesielt nevnt. Det tok seg godt ut, men det hjelper lite når lovforslaget likevel stemmes igjennom slik Regjeringen har foreslått. Det er heller ingen trøst at omtanken er tatt med i et par merknader. De fleste har erfart at merknader i komiteinnstillinger ofte har besynderlig kort holdbarhetsdato.

Senterpartiet ser faren for at lovhjemlene kan bli misbrukt, og håper forvaltningen vil være spesielt oppmerksom på aksjonsvirksomhet der bedrifter blir forespurt om informasjon gjentatte ganger over kort tidsrom fra samme interessenter. Så får vi se hvordan dette utvikler seg. Vi er i alle fall glad for at loven skal evalueres. Det er bra at en samlet komite har gått inn for en evaluering når vi har sett hvordan loven fungerer i praksis og Klagenemnda har vært i funksjon i to år.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Karin Galaaen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Børge Brende : Retten til å vite om helse- og miljøskader er grunnleggende. Retten til å påvirke beslutninger som berører miljøet, er en viktig rettighet, men forutsetter riktig og tilgjengelig informasjon om miljøet og hvordan det står til. Retten til å delta i beslutningsprosesser og saker er et supplement til det representative demokratiet vi har.

Retten til miljøinformasjon er grunnlovfestet i Norge, som også flere representanter har vært inne på. Det har den vært i mer enn ti år, helt siden Stortinget vedtok miljøparagrafen i Grunnloven, § 110 b, i 1992. De folkevalgte la den gang en binding på seg selv og på fremtidige storting, regjeringer og styrende myndigheter. De vedtok en forpliktelse til å utferdige lovverk og føre en praksis som sikrer borgerne rett til miljøinformasjon. Sivilombudsmannen, som også er Stortingets ombudsmann, har ved en rekke anledninger påpekt at Grunnloven § 110 b ikke er fulgt opp i ettertid gjennom et adekvat lovverk. De som sier at man ikke bør gå lenger enn Århuskonvensjonen når det gjelder miljøinformasjonsloven, sier derfor også at vi ikke skal følge opp på en god måte det som er fastsatt i Grunnloven § 110 b. Sivilombudsmannen har ved en rekke anledninger påpekt at det her er en divergens mellom Grunnlovens krav og det lovverket som vi har til rådighet. Jeg kunne gjerne tenke meg å få utdypet hvordan man har tenkt å løse dette, ikke minst med tanke på Senterpartiets innlegg her i stad.

Vi er ikke alene om å styrke retten til miljøinformasjon. Dragkampen om EUs nye direktiv om miljøinformasjon har vært hard og har pågått i lang tid, helt til nå nylig da direktivet endelig gikk igjennom. Siden 1992 har også arbeidet med miljøinformasjon internasjonalt skutt fart, og vi fikk Århuskonvensjonen i 1998 med sine tre pilarer. Samtidig med forslaget til en egen lov om miljøinformasjon er Stortinget invitert til å samtykke i at Norge ratifiserer Århuskonvensjonen, som allerede har trådt i kraft. Norge vil i så fall være blant de første som ratifiserer denne konvensjonen, som er et viktig bidrag til demokratiserings- og moderniseringsprosessen i Europa.

Det forslaget til lov som Regjeringen har lagt frem, er etter mitt syn både godt fundert og godt balansert. Forslaget har vært gjenstand for en bred høring, hvor mange gav verdifulle råd om forbedringer og mangler som har påvirket sluttproduktet. Det har vært en inkluderende prosess, helt i tråd med Århuskonvensjonens ånd. Men Regjeringen har også våget å gå lenger enn det Århuskonvensjonen krever av oss som et minimum, jf. det jeg sa knyttet til Grunnloven og Sivilombudsmannens krav.

Noe av det jeg kanskje er mest glad for når det gjelder dette, er at næringslivet har vært en så aktiv og konstruktiv medspiller. Et samlet utvalg stilte seg bak forslaget om at også private må gi informasjon direkte til borgerne når det er etterspurt, vel vitende om at næringslivet med dette påtar seg nye forpliktelser. Dette er modige og modne avgjørelser som viser at vi har et moderne og fremtidsrettet næringsliv. På dette punktet ligger vi i forkant i Europa. Men jeg må understreke at loven ikke er en lov om aktiv informasjonsplikt for næringslivet og heller ikke en lov om rapportering til offentlige myndigheter, slik enkelte forsøker å fremstille det. Det sentrale er at den enkelte borger på forespørsel f.eks. skal kunne få vite direkte fra nabobedriften om den forurenser. Slik informasjon vil bedriften stort sett allerede ha og er pliktig til å ha gjennom annet regelverk. Store deler av næringslivet er allerede i dag åpne i forhold til omverdenen om miljøvirkningene av sin virksomhet. En slik åpenhet vil stort sett også være en fordel for næringslivet selv. Det den nye loven innebærer, er å tydeliggjøre den enkeltes rett til å få denne informasjonen. Derfor var også næringslivets organisasjoner, som var med og utredet denne NOU-en, enig i de krav som Miljøinformasjonsutvalget fremmet.

Regjeringen har også ment at det er viktig at loven behandler alle næringer likt. Regjeringen har videreført forslaget om at man skal kunne etterspørre informasjon om miljøproblemer forårsaket av produkter før de kommer til Norge. Dette vil f.eks. gjøre det lettere å etterspørre informasjon om bruk av regnskogtømmer i hagemøbler o.l., jf. den debatten vi hadde om tropisk tømmer tidligere i dag i Stortinget.

Når det gjelder merkeordninger, er det klart at de må ses i forhold til våre forpliktelser gjennom WTO, men jeg vil likevel ta initiativ til å få vurdert nærmere behovet for videre arbeid på dette området.

Det har også avslutningsvis vært viktig for meg å fastslå at når det gjelder forretningshemmeligheter som man innrapporterer til produktregistre, skal man ha trygghet for at de ikke kommer ut. Dette har jeg presisert i loven på en annen måte enn det lovutvalget la opp til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP): Som jeg sa i mitt innlegg tidligere, går dette lovforslaget langt utover det som er nødvendig for å tilpasse oss Århuskonvensjonen og miljøinformasjonsregelverket i EU. Dette medfører store ekstrabelastninger for norsk næringsliv og svekker konkurranseevnen for norske bedrifter.

Vil statsråden gi meg en forklaring på hvorfor man vil ødelegge for norsk næringsliv på denne måten, når det er totalt unødvendig? Hvorfor har ikke statsråden heller lyttet til sin partifelle, Leif Frode Onarheim, som ifølge Dagens Næringsliv også mener at lovforslaget går altfor langt?

Statsråd Børge Brende: Ved bl.a. å lytte til næringslivet og også lytte til de spørsmål som representanten Onarheim har tatt opp, har vi justert loven i forhold til det som lovutvalget kom opp med. Blant annet har jeg fastslått at det man innrapporterer som bedriftshemmeligheter, f.eks. til Produktregisteret, skal man ha full trygghet for ikke skal kunne komme ut. Det var en helt nødvendig presisering.

Jeg har også presisert at det offentlige ikke skal ha noen utredningsplikt hvis det er noen som henvender seg til det offentlige. Dette la lovutvalget opp til, og jeg har sagt at det er for ressurskrevende. I forhold til at dette skal være totalt unødvendig, innebære store ekstra kostnader og være ødeleggende for næringslivet, så er jeg nesten, med all respekt, av den tro at representanten selv innser at dette kanskje er å ta litt kraftig i. Det som hevdes, er jo direkte feil. Næringslivets organisasjoner har selv sittet i utredningsutvalget og anbefalt en lov som faktisk går lenger enn det Regjeringen har fremlagt for Stortinget. Det er en modifisert utgave jeg har fremlagt. Dessuten gjøres det til et hovedpoeng at Århuskonvensjonen ikke krever det vi nå gjør i forhold til private bedrifter, og det de skal stille opp med av informasjon.

Men representanten Vaksdal, som vanligvis har den største respekt for Grunnloven, var jo ikke inne på denne problematiseringen i forhold til hva Grunnloven § 110 b krever av oss. Stortinget har vedtatt at også privat sektor har en informasjonsplikt på miljøområdet. Sivilombudsmannen har over flere år påpekt at det er manglende oppfølging av dette fra Regjeringens side. Jeg vil selvsagt sørge for at Regjeringen ikke kommer i klammeri med kontroll- og konstitusjonskomiteen i dette spørsmålet. Vi har fulgt opp det Sivilombudsmannen faktisk har påpekt. Det er en informasjonsplikt, men det er ikke en plikt til å komme med annen informasjon enn det bedriften allerede sitter med, og som det også er påkrevd at den kommer med i forhold til andre deler av vårt lovverk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Som eg sa i innlegget mitt, hadde SV ein del innvendingar til miljøinformasjonslova. Blant anna kom det under dei grundige høyringane som energi- og miljøkomiteen hadde i forhold til lova, innvendingar frå Forbrukerrådet. SV er alltid lydhøyr overfor Forbrukerrådet, som me meiner har ein svært viktig funksjon i det norske samfunnet.

Eit par spørsmål: Det at lova legg opp til ei skjønsmessig vurdering av eit vesentlegheitskriterium, kan jo fort bli noko som gjer at lova ikkje fungerer, nemleg ved å ha ulike definisjonar på kva som er vesentleg og kva som er uvesentleg. Så mitt spørsmål til miljøvernministeren er om han kan illustrera for Stortinget kva som ligg i omgrepet vesentlegheitskriterium, sånn at ein forstår at vesentlegheitskriterium ikkje er å svekkja lova.

Så gjeld det dette med klagenemnda si samansetjing og korleis vedtak der skal følgjast opp. SV hadde helst sett at det var sanksjonar mot folk som ikkje følgde opp lovverket. Det er det ikkje fleirtal for, men det er noko ein gjerne kan koma tilbake til i neste runde. Men det må vel vera slik at når ein fattar vedtak i klagenemnda, må dei offentleggjerast, slik at det har ein funksjon å klaga, og slik at ein ser at klaga anten blir teken til følgje eller avslått på ein skikkeleg måte.

Til slutt vil eg gjerne utfordra miljøvernministeren når det gjeld samansetjinga av klagenemnda. Det er eit forslag frå SV og Arbeidarpartiet om å ha med nokre som har med offentlege innkjøp å gjera, f.eks. Grøn stat. Er det naturleg at dei sit i klagenemnda?

Statsråd Børge Brende: Når det gjelder offentliggjøring av klagenemndas avgjørelser, er det ikke sagt noe uttrykkelig om dette i lovteksten. Men jeg synes det er fornuftig at nemndas avgjørelser blir offentlige. I det ligger også hele poenget med loven, og det at man skal ha gjennomslagskraft. Derfor har vi valgt ikke å knytte sanksjoner til dette i denne runden, utover det at man blir kjent med nemndas avgjørelser.

Når det gjelder nemndas sammensetning, skal den bestå av representanter fra næringslivet, miljøvernorganisasjonene, media og forbrukersiden. Så kan man selvsagt diskutere om enda flere burde vært med, men jeg synes at dette er tilstrekkelig. Man måtte sette grensen et sted. Samtidig er jeg enig med representanten i at det offentlige har et viktig ansvar i forhold til Grønn stat, at man er seg bevisst sine innkjøpsordninger, men dette mener jeg det er viktigere å ivareta på annen måte enn ved deltakelse i en nemnd som faktisk skal komme med anbefalinger i forbindelse med miljøspørsmål.

Jeg har også vært opptatt av at denne loven ikke skal misbrukes. Det tror jeg er vesentlig. Misbruk av loven vil ikke være tillatt. Selv om representanten mener at det ikke er noen grunn til å fastslå det i dag, tror jeg det er viktig at man skal føle at loven ikke kan brukes i en obstruksjonssammenheng. Selv om jeg ikke her og nå skal antyde at det blir gjort, synes jeg det er greit å fastslå det. Dersom virksomheter utsettes for aksjonspregete krav om informasjon som rammer på en uheldig måte eller på annen måte er åpenbart urimelig, kan bedriften avvise kravet med hjemmel i loven. Det synes jeg også det er greit å ha med når man nå skal se på hvordan loven skal praktiseres.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det var iallfall eit svært positivt signal frå miljøvernministeren når det gjeld offentleggjering av vedtak. Det er klart at med dei signala kan miljøvernministeren gå vidare med dette standpunktet. Han veit at han då vil ha støtte frå Arbeidarpartiet og SV i dette.

Så til spørsmålet om vesentlegheitskriteriet. Poenget med høyringar er jo nettopp at ein skal få fram om ting er vesentlege eller uvesentlege innvendingar i forhold til eit lovverk. Då må det vera om å gjera at ein ikkje driv med skjøn på førehand. Då øydelegg ein for lovas intensjon. Høyringa skal få fram om ting er vesentlege eller uvesentlege. Eg forstår ikkje kvifor ein skal ha med den skjønsvurderinga som ein legg opp til. Eg vil nok ein gong be om at dette blir forklart.

I forhold til samansetjing går forslaget frå SV – som miljøvernministeren tydelegvis ikkje har lest – ut på å ta ut ein av næringslivsrepresentantane til fordel for den representanten i offentleg sektor som har ansvar for å driva med innkjøp, og som dermed har ein svært viktig funksjon i forhold til staten som miljøpådrivar. Eg går ut frå at miljøvernministeren er einig med SV i at det må staten bli. Der er det dessverre ein svært lang veg å gå.

Statsråd Børge Brende: Jeg er helt enig med representanten Langeland i at staten også har en del upløyd mark når det gjelder å få til grønnere offentlige innkjøp. Derfor har vi nå et nært samarbeid mellom Miljøverndepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet om hvordan staten også skal skjerpe seg. Blant annet har jeg vært ute og krevd at det offentlige i større grad også skal bruke returpapir, ikke minst ble det illustrert gjennom den saken vi hadde når det gjaldt de økonomiske problemene som Hurum Fabrikker hadde. Det er også slik at vi skal stille noe strengere krav i forhold til det offentlige når det gjelder at man bare skal bruke sertifisert tømmer, som bl.a. er fra regnskog.

Jeg har litt vanskelig for å se at det er nødvendig at det offentliges innkjøpere, som skal skjerpe seg på disse områdene, må sitte i en nemnd som skal avgjøre miljøspørsmål. Det kan lett bli bukken som passer havresekken hvis staten selv skal være representert i en slik nemnd. Jeg tror at de mer uavhengige aktørene som man nå inviterer, faktisk innebærer en bedre sammensetning av nemnden.

Når det gjelder vesentlighetskriteriet, må jeg si at det er viktig å understreke at alle har rett til å delta i de beslutningsprosessene som er av betydning for miljøet. Det er fastslått i loven. Her stilles det ikke noe krav om at saken må ha vesentlige konsekvenser for at man skal være en deltaker og komme med innspill. Jeg mener imidlertid at det er naturlig å stille et mer omfattende krav til medvirkning i forbindelse med forslag som skal sendes ut på høring. Ellers kan man risikere at det norske samfunnet blir enda mer byråkratisk. Hvis én organisasjon krever at en sak som er ganske kurant, skal sendes ut på en lang høring, kan det også forsinke. Vi hørte på nyhetene i dag tidlig at det var veldig store forsinkelser i forbindelse med boligbygging, fordi en eller annen kommer med en innsigelse, eller at det er store kostnader. Jeg tror det er avgjørende å ha et vesentlighetkriterium i forhold til utredning, men ikke i forhold til deltakelse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar nok ein gong statsråden for svaret, og eg beklagar at han ikkje heilt forstår poenget med dette vesentlegheitskriteriet som SV og Arbeidarpartiet vil ha vekk.

Det eg ønskjer å spørja statsråden om no, går på det med representasjon i klagenemnda. Statsråden gav uttrykk for at ein person som hadde å gjera med offentlege innkjøp, f.eks. knytt til Grøn stat, sannsynlegvis ville få habilitetsproblem. Det høyrest fornuftig ut, synest eg òg. Men det betyr at slik som miljøvernministeren tenkjer, at nemnda skal setjast saman med tre frå næringslivet, så blir altså desse definerte som habile. Det blir lite logisk for meg. Då må eg berre be om ei forklaring på kva statsråden meiner med det han sa i den siste replikken.

Statsråd Børge Brende: Det jeg mente i forhold til at staten skulle la seg representere, var vel at man måtte unngå en situasjon som fremstår som om bukken passer havresekken. Slik som denne nemnden er sammensatt nå, deltar ulike aktører som har en interesse av å bli omfattet av loven. Jeg mener at statens oppgave først og fremst er å gi et godt lovverk, og også følge opp at loven blir fulgt. Men dette er ingen stor sak. Jeg har hatt et avslappet forhold til om staten også skal sitte representert her, men jeg mener at det er avgjørende for legitimiteten til loven at også næringslivet er godt representert. Næringslivet har vært positivt til loven. NHO anbefalte tross alt lovutkastet slik det var i sin opprinnelige form. Deres deltakelse i denne nemnden er viktig. Det er bra at vi spiller på lag med næringslivet, og det ville etter min mening gitt en dårlig signaleffekt å kaste dem ut når de har vært så konstruktive under hele prosessen.

Så har jeg også fått med meg at representanten Langeland mener at jeg ikke forstår Arbeiderpartiet og SVs argumentasjon knyttet til vesentlighetskriteriet og de problemer som kan oppstå i den sammenheng. Jeg tror det representanten Langeland prøvde å si, var at vi ikke er enig i vurderingene knyttet til om det skal være et slikt vesentlighetskriterium. Jeg sier ikke at det er enkelt å stille et slikt vesentlighetskriterium, men jeg mener at det vil være feil at enhver kan kreve i en hvilken som helst sak at den skal ut på en omfattende høring, uten at man ser nærmere på hvilken karakter saken har, og om den er stor nok til dette. Men som jeg også understreket, er det prinsipielt viktige i denne sammenhengen at offentlige myndigheter skal sørge for at allmennheten skal gis muligheter til å komme med innspill og delta i alle beslutningsprosesser av betydning for miljøet. Her stilles det ikke noe vesentlighetskriterium. Men i forhold til å kreve en utredningsprosess gjøres det det. Dette er også en naturlig oppfølging av det arbeidet Regjeringen nå gjør i forbindelse med fremtidige endringer i plan- og bygningsloven. I dag kan man komme med innsigelser og kreve nye utredninger på flere ledd, når man har plansaken, når man har byggesaken, og når man har byggeplanen. Det fører til at det kan gå veldig lang tid i en slik prosess. Det skaper også en manglende respekt for det lovverket vi har. Jeg tror at skal denne loven fungere, kan man ikke kreve svære utredninger i saker som ikke er vesentlige. Så får vi da heller gå inn og jobbe litt mer med hvordan dette vesentlighetskriteriet skal fungere i praksis, men jeg tror ikke det blir så vanskelig. Vi har også skjønnsmessige bestemmelser i lovverket vårt fra før, og her vil det utvikle seg en praksis over tid.

Synnøve Konglevoll (A): Det er ikke for å trekke ut debatten, jeg vil bare presisere at Arbeiderpartiet ikke er med på det forslaget som går på vesentlighetskriteriet. Det kan hende at man bare kunne ha fått strøket det i referatet i ettertid, men jeg synes det kunne være greit å ha sagt det, siden både SV og statsråden har framstilt det slik.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.