Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Som saksordfører for lov om alternativ behandling av sykdom har jeg lyst til å gi helseministeren honnør for å ha lagt fram en sak for Stortinget som utvilsomt betyr et viktig skritt i retning av å modernisere regelverket for alternativ behandling i Norge. Dette innebærer også et skritt i retning av mer ryddighet i bransjen for alternative behandlere og dermed bedre sikkerhet for de mange pasienter som benytter seg av ulike alternative terapier. Jeg vil også gi komiteens medlemmer honnør for konstruktivt arbeid med denne saken.

Jeg må likevel medgi at jeg etter hvert under arbeidet med saken så muligheter og behov for å nå lenger på noen områder enn det både saksframlegget fra Regjeringen innebar, og det som flertallet kom til å stå for. Disse områdene vil jeg kommentere senere i dette innlegget.

Jeg ser framfor alt på det som Odelstinget vedtar i dag, som et viktig ledd i en prosess som må ta noe tid. Dette gjelder ikke minst tiltak på såkalte utenomrettslige områder, som økt satsing på forskning, dokumentasjon, kvalitetssikring på utdanningsområdet, forsterket faglig utvikling både av personell og innenfor ulike terapier, bedre informasjon til pasienter m.m.

Den rettslige reguleringen av alternativ behandling kommer først og fremst til uttrykk i lovens formålsparagraf, der det uttrykkes at loven skal bidra til sikkerhet for pasienter som mottar alternativ behandling. Loven regulerer så utøvernes adgang til å utøve slik behandling.

Loven presiserer entydig at medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, kun skal utøves av helsepersonell. På samme måte er det bare helsepersonell som skal behandle smittsomme sykdommer, slik det defineres i lov om vern mot smittsomme sykdommer § 1-3.

Videre presiserer loven at behandling av andre alvorlige sykdommer og lidelser enn dem som omfattes av § 6 i lov om alternativ behandling av sykdom mv., heller ikke skal utøves av andre enn helsepersonell. Dette lille glimtet inn i lovteksten synliggjør at en foreldet kvakksalverlov nå får nødvendig avløsning.

Det har tatt tid å få en sak om alternativ behandling opp i Stortinget. Det har vært tatt mange initiativ, spesielt fra Stortinget. Uten å gi noen historisk gjennomgang kan jeg peke på komitemerknadene til St.meld. nr. 41 for 1987-1988 Helsepolitikken mot år 2000 i Innst. S. nr. 120 for 1988-1989. Videre kan jeg nevne behandlingen av St.meld. nr. 37 for 1992-1993, St.meld. nr. 50 for 1993-1994 og NOU 1998:21 Alternativ medisin – Aarbakke–utvalgets innstilling av 15. desember 1998.

Mye av dette danner grunnlaget for saken vi har til behandling i dag. Det har vært en betydelig og kontinuerlig økning i bruken av alternativ behandling i landet vårt de siste 15-20 årene. Flere undersøkelser viser at opp mot 40 pst. av de spurte oppgir å ha benyttet alternativ behandling, og stadig flere ønsker disse behandlingsformene som et alternativ eller supplement til ordinær helsehjelp.

Et meget sentralt spørsmål har vært og er problemstillingen omkring såkalte seriøse og ikke-seriøse behandlinger og behandlere. Både for meg og for komiteen har det vært et viktig anliggende å få til både rettslige og ikke-rettslige tiltak som kan være til hjelp i en slik opprydding. Jeg vet at seriøse utøvere i bransjen er sterkt opptatt av dette. Jeg har derfor tro på at vi er på rett vei.

Vi har trolig ca. 5 000 organiserte alternative utøvere. Av disse er ca 1 500 autorisert helsepersonell. En undersøkelse blant Den norske lægeforenings medlemmer viser at 4 pst. av legene praktiserte akupunktur, mens 1 pst. praktiserte en av de andre terapiformene.

Det er også rett å nevne at gruppen av autoriserte behandlere er svært uensartet. Bransjen framstår i dag som meget uoversiktlig, med over 40 utøverorganisasjoner i tillegg til mange små skoler og kursfirma. Kompetansen er svært forskjellig, naturlig nok. Noen har lang utdanning, andre har svært korte kurs, og mange mangler formell kompetanse. Disse forhold gjør det svært vanskelig for brukerne å orientere seg blant behandlingstilbudene, samtidig som det er vanskelig å vurdere den faglige forankringen i mange terapier.

Når dette er sagt, så har jeg i møte med mange som har benyttet seg av alternativ behandling, fått forståelse av at det er et tilbud svært mange vil ha. Og jeg må også i denne sammenheng få understreke den seriøsitet som mange alternative behandlere bygger sitt arbeid og sin terapi på.

Ved siden av den rettslige reguleringen som vi nå gjennom egen lov foretar, er det på høy tid at det fra myndighetssiden gis påtrykk og bidras til forbedringer og tiltak for bransjen. Forslagene fra helseministeren bidrar noe til dette. Komiteens innstilling forsterker dette på noen områder, mens et mindretall ønsker å komme lenger.

Lovfesting av frivillig registerordning for helsepersonell og andre som driver alternativ behandling, er bra, og det har både komiteens støtte og, etter det jeg forstår, bransjens. Dette innebærer at medlemskap i godkjente organisasjoner gir grunnlag for å være med i registerordninger dersom noen vilkår er oppfylt, som f.eks. krav til god forretningsførsel, dokumentasjon av gyldig forsikring som også dekker eventuelt erstatningsansvar overfor pasienter, m.m.

I proposisjonen er det også tilkjennegjort stort sprik med hensyn til organisering og kvalitet innen utdanningen i bransjen. Variasjoner synliggjøres gjennom omfanget av utdanning i alt fra helgekurs til mangeårig deltidsundervisning. Jeg mener at et av hovedgrepene for å sikre en ryddigere og kvalitetsmessig bedre bransje, går gjennom forbedringer i utdanningen for mange. Det er derfor synd at det bare er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som mener at den foreslåtte registerordningen også burde gjelde for de private utdanningsinstitusjonene. Dette kunne ha skapt mer ryddighet og nødvendig oversikt. Jeg oppfordrer helseministeren til å vurdere dette i etterkant av denne behandlingen.

Det er bare de samme partiene som også mener at sikringen av pasientdata bør bedres betydelig. Derfor har vi foreslått en forskriftshjemmel for departementet for å sikre dette etter mønster fra bl.a. lov om behandling av personopplysninger og lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger. Dette kunne ha vært et bidrag til ytterligere å profesjonalisere bransjen. Ryddighet og klarhet i personopplysningsspørsmål er viktig. Jeg ber også departementet overveie dette i ettertid.

Komiteen støtter klart opprettingen av et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene og et felles sekretariat for disse. Dette kan bli viktig og nyttig, spesielt nå i en startfase.

Opplæring og utdanning innenfor feltet er en stor utfordring. Utdanningsfeltet er ikke regulert av offentlige myndigheter, men er stort sett selvregulert, og slik må det trolig i hovedsak være framover. Men komiteen mener at myndighetene i framtiden må gi incentiver til å utvikle utdanningsfeltet i framtiden sammen med bransjen.

Det er imidlertid etter min og mindretallets mening behov for å få opprettet et halvoffentlig utdanningsråd, som kunne settes sammen av representanter for utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene i bransjen og offentlige myndigheter. Et slikt råd kunne vært en inspirator i arbeidet med å kvalitetssikre utdanningstilbudene.

I proposisjonen tas det til orde for en mer hensiktsmessig samordning av bransjen, men virkemidlene og tiltakene mangler i stor grad. Behovet for mer samordning er åpenbart. Over 40 enkeltorganisasjoner som ukoordinert skal forholde seg til bl.a. myndighetene, vil framstå med svak gjennomslagskraft, og myndighetene må forholde seg til en sprikende og dårlig organisert bransje. Den enkelte lille utøverorganisasjon vil vanskelig kunne håndtere store og komplekse utfordringer innenfor egen medlemsmasse og i myndighetskontakten. Jeg mener at departementet burde starte et arbeid med sikte på å få opprettet en hovedorganisasjon for organisasjonene i bransjen. Selv om det bare er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som i innstillingen støtter denne ideen, så burde dette kunne være et tema for det foran nevnte kontaktforumet. Tiden får vise når flere synes at dette blir en nødvendighet.

Forskning er meget viktig. Økt forskningsinnsats og systematisk innhenting av andre lands forskning er viktig. Opprettelsen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin er svært bra, og dette senteret fortjener økt støtte, også med tanke på etablering av satellittmiljøer i neste omgang ved andre forskningsinstitusjoner.

Spørsmålet om autorisasjon er komplekst. Det Stortinget kan og bør gjøre, er å trekke opp grunnleggende retningslinjer med tanke på eventuelt å gi nye grupper autorisasjon. Dette deles vel i prinsippet av hele komiteen, selv om et mindretall ber Regjeringen om å vurdere navngitte terapier for autorisasjon.

Merverdispørsmålet er heller ikke enkelt, men jeg viser her til de merknader der departementet får støtte for å gå videre i vurderingen av andre terapiformer enn dem som i dag er unntatt for merverdiavgift.

Begrepet «alternativ behandling» er neppe det begrepet som best dekker innholdet i bransjens utøvelse, men begrepet er enkelt og folkelig, og flertallet har støttet departementet i dette.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil primært velge begreper som bedre synes å samsvare med det som benyttes i en rekke land, f.eks. betegnelsen «komplementær og alternativ medisin». Etter en såkalt total vurdering, der en ønsker å finne forståelse både i skolemedisinske kretser og i alternative behandlingskretser, har disse to partiene valgt begrepet «komplementær og alternativ behandling».

Jeg tror at den loven vi nå vedtar, og de ikke-rettslige tiltak som fremmes, vil bringe denne saken framover. Det er et stort behov for det, fordi veldig mange bruker disse terapiformene enten som den eneste behandlingsformen eller som et tillegg til andre. Det betyr at myndighetene burde vise litt mer interesse for det enn det som nå kommer fram i flertallsinnstillingen. Jeg tror at tiden snart vil vise at det er nødvendig å komme videre både med tanke på å kvalitetssikre det som skjer av behandling, og samtidig gjøre brukerne tryggere på hvilken behandling de faktisk får.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Vi opplever nå i Norge en betydelig økning i bruken av alternative behandlingsformer. Det er derfor på høy tid å få på plass et moderne rammeverk, en lovproposisjon for å regulere alternativ behandling som legger grunnlaget for at det bedre kan skilles mellom de useriøse og seriøse tilbud som i dag finnes på markedet. En del utøvere av alternativ behandling har lang utdannelse innenfor sitt felt, mens andre alternative behandlere mangler enhver form for formalkompetanse. Det er positivt at Regjeringen nå gjennom en utredning vil ta stilling til autorisasjon av nye grupper av alternative behandlere.

Valgfriheten for pasientene er heldigvis på frammarsj, og tiden er for lengst moden for et mer formelt samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin. Den nye loven innebærer en oppmykning av begrensningene i adgangen til slik behandling i forhold til eksisterende lovgivning. Loven åpner for at alternativ behandling i samarbeid med pasientens lege kan gis som supplement til skolemedisinsk behandling også ved alvorlige sykdommer.

Til tross for at stadig flere benytter seg av alternativ behandling, ser vi at bruken innenfor den etablerte helsetjenesten i Norge er svært beskjeden i forhold til i andre land. Med hensyn til samarbeidsprosjekter og status for integrering av alternativ behandling i den norske helsetjenesten, kan en vise til integreringsprosjekter på Hålogaland sykehus i Harstad og ved Universitetssykehuset i Tromsø. Akupunktur tilbys nå på Aker universitetssykehus og ved Sunnaas Sykehus.

Ser vi utover Norges grenser, finnes tilbudet i økende grad på britiske sykehus. I USA har flere universiteter med medisinutdanning, deriblant kjente Harvard, gått sammen om å fremme undervisning, forskning og behandling innen det som omtales som integrativ medisin. En privat sykehuskjede i USA som kaller seg Santa Monica-klinikkene, bygger på full integrering av alternativ behandling og etablert medisin. Det etableres nå Santa Monica-klinikker også i Tyskland og Polen.

Slik utviklingen er i Norge, er det et klart behov for å fjerne kvakksalverloven og få på plass en rettslig regulering av alternativ behandling. Vi får nå en lov som ivaretar hensynet til pasientenes valgfrihet og sikkerhet, en lov som legger til rette for en tilnærming mellom helsetjenesten og alternativ behandling, og som baseres på ryddighet og redelighet. For å videreutvikle og styrke tilbudet foreslås det en økning på forsknings- og samarbeidsprosjekter. Det foreslås å etablere faglige utviklingstiltak som kan danne grunnlag for en tilnærming mellom alternativ behandling og den etablerte helsetjenesten. Det skal opprettes en egen informasjonsbank og et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene.

Registerordningen innebærer at det blir stilt krav til utøverorganisasjonene og deres medlemmer for å kunne bli registrerte utøvere. Det stilles krav til at utøverorganisasjonene skal ha vedtekter som stiller faglige og yrkesetiske krav til medlemmene, samtidig som det må etableres klageordninger for pasientene.

Høyre er glad for at vi i framtiden skal kunne tilby et trygt, godt og mer variert behandlingstilbud til alle. Vi i Høyre ser fram til et positivt og godt samarbeid mellom alternative behandlere og den etablerte helsetjenesten.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): En lovregulering med positiv innstilling til alternativ behandling har lenge vært etterspurt også her i Stortinget. I så måte er denne dagen egentlig litt historisk i forhold til alternativ medisin kontra skolemedisin.

I Aarbakke-utvalgets utredning NOU 1998:21 om alternativ medisin finner vi forarbeidet til den foreliggende proposisjon og innstilling.

Alternativ behandling blir stadig mer omseggripende i hele verden og også i Norge. Skolemedisinen har også de seneste år vist en mer positiv tilnærming til alternativ behandling. Mange leger praktiserer i dag både skolemedisin og alternativ behandling. Flere og flere leger samarbeider i dag på en mer positiv måte i forhold til sine pasienter enn tidligere, og gir råd og veiledning i bruk av alternative behandlingsformer. Et økende antall helsepersonell har også tilegnet seg kunnskap og opplæring i alternativ behandling, ikke minst gjelder dette akupunktur, manuell terapi, urtemedisin og homøopati.

Proposisjonen drøfter hvilken definisjon en skal bruke for ulike behandlingsformer utenfor helsetjenesten. Fremskrittspartiet støtter definisjonen «alternativ behandling», som ikke gir så sterke assosiasjoner til skolemedisinen som eksempelvis «alternativ medisin». Definisjonen «alternativ behandling» er også pedagogisk en bedre definisjon.

Det finnes både seriøse og useriøse alternative behandlere, så pasientene har i dag problemer med å orientere seg i markedet, og det er derfor godt at vi nå får en lov som et stykke på vei vil sortere mellom de useriøse og de seriøse behandlere. Fremskrittspartiet er stort sett godt fornøyd med Regjeringens proposisjon, der det legges opp til både rettslige og utenomrettslige reguleringer. Innstillingen vil fremme økt forståelse for alternativ behandling, samtidig som loven på flere felt gir brukerne et bedre grunnlag for å velge mellom de ulike tilbudene. Jeg synes Regjeringen har funnet en god balanse mellom den rettslige reguleringen og de utenomrettslige forhold.

Proposisjonen får i store trekk samlet tilslutning i komiteen. Proposisjonens oppbygging og konklusjoner respekterer brukernes frihet til å gjøre egne valg også på dette felt. Jeg er glad for at det også i proposisjonen og i innstillingen åpnes for alternativ behandling i smertelindrende, symptomatisk behandling og støttebehandling i forhold til immunforsvaret selv ved alvorlige sykdomslidelser, noe som tidligere har vært omstridt. Positivt er det også at Regjeringen legger opp til en betydelig økning av forskning på området. På noen områder står Fremskrittspartiet alene om merknader og forslag.

Fremskrittspartiet har en merknad sammen med Arbeiderpartiet, der det understrekes at det i forbindelse med registreringen av alternative behandlere må stilles krav til de private utdanningsmiljøene. Fremskrittspartiet mener allmennutdannelse før videreutdannelse innen faget bør ligge på høyskolenivå.

Fremskrittspartiet hadde forventet at proposisjonen nærmere hadde vurdert å gi autorisasjon til enkelte vel etablerte alternative behandlere, som eksempelvis akupunktører, naprapater, osteopater og homøopater. Særlig er vi skuffet over at akupunktører uten helsefaglig bakgrunn, men med dokumentert faglig bakgrunn og praksis, ikke er vurdert gitt autorisasjon i henhold til helsepersonelloven § 48. Akupunktur er i dag en vel anerkjent behandlingsmetode ved mange ulike lidelser og særlig innen smertebehandling, anestesi og ved fødselshjelp. Akupunktur benyttes i dag ved flere norske sykehus. Jeg kan her vise til at prinsesse Märtha Louise da hun fødte nylig, fikk akupunktur istedenfor vanlig smertebehandling. Jeg viser også til at Verdens Helseorganisasjon i ulike sammenhenger har uttalt seg positivt til bruk av akupunktur i behandlingsøyemed. Det er logisk at proposisjonen ikke vurderer refusjon når man ikke går inn for autorisasjon. Leger som også gir akupunktur, får en form for kombinasjonsrefusjon. Fremskrittspartiet foreslår i innstillingen å gi autorisasjon i henhold til helsepersonelloven til akupunktører. Likeledes ber partiet Regjeringen vurdere å gi refusjon til akupunktører med ikke-helsefaglig bakgrunn.

Slik Fremskrittspartiet ser det, bør det arbeides videre med en større likebehandling av alternative behandlere og helsepersonell når det gjelder merverdiavgift. Seriøse alternative behandlere burde, i likhet med helsepersonell, fritas for merverdiavgift. Fremskrittspartiet er svært positivt til at det med offentlig støtte etableres en informasjonsbank, som jeg tror kan få stor betydning når det gjelder konkret informasjon til brukerne, slik at de, når de skal gjøre sin valg, får skikkelig veiledning i trygghet.

Til slutt tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Gunnar Ballo (SV): Jeg synes det er grunn til å berømme Regjeringen for det arbeidet som er gjort. Dette er ikke noe lett område, og man har klart å lande på konklusjoner som er balanserte, og som ivaretar grupper som fram til nå kanskje har slitt med å få godkjenning, men som nå vil bli vurdert, samtidig som man skaper et skille i forhold til useriøse aktører i markedet. Det er, som andre også har vært inne på, på mange måter historisk i forhold til at den tidligere kvakksalverloven nå vil bli erstattet.

Jeg synes også at saksordføreren har klart å få fram feltet på en god måte.

SV tilhører gjennomgående flertallet for alle de lovforslagene som her ligger, og har ikke noe mindretallsforslag å komme med, og det er jo nettopp fordi vi synes at Regjeringen har gjort et godt og solid arbeid.

Det er viktig å påpeke at det feltet vi her snakker om, er særdeles mangslungent. Man kan få inntrykk av, synes jeg, når noen bruker begrepet «alternativ behandling», at det skulle dreie seg om en slags homogen gruppe, riktignok med ulike tilnærminger med hensyn på å utøve behandling, men at alle under ett burde få tilgang til en type fellesordning der staten også medvirker til å sikre seriøsiteten. Og det er nettopp den type tilnærming som vi i SV har vært uenige i. Derfor er vi her enig med Regjeringen.

Hvis man tenker på hva slags aktører vi snakker om, kan det jo være alt fra personer som har en grunnutdanning innenfor medisin eller innenfor fysioterapi, til sykepleiere som har tatt seg en tilleggsutdanning innenfor et beslektet fagområde, men som ennå ikke fullt ut har godkjenning. Et typisk eksempel på det kan jo være akupunktur, der vi etter hvert får flere og flere forskningsoppgaver som dokumenterer effekter på ulike områder, ikke minst når det gjelder smertebehandling. Og så har man på den andre ytterlighet personer – jeg vil ikke karakterisere dem nødvendigvis som useriøse – som eksempelvis ved bønn stopper blod. Det er jo et fenomen som er vanskelig å forklare og vanskelig å forstå. Men hvis man ser på en del av de forslagene som er fra mindretallet, og skulle tenke seg å ta dem på alvor, tenker man seg da at en som stopper blod ved bønn, skal ha journalplikt, tenker man seg at det skal være en offentlig oppgave å sørge for et forsvarlig utdanningsløp med henblikk på at man skal klare å stoppe blod? Det blir litt karikert – og det er ment å være det, nettopp fordi jeg er helt åpen for at man alltid vil ha ulike personer som kanskje har egenskaper det er vanskelig å forklare, men man må ha et klart skille når staten skal gå inn og ta et ansvar i forhold til godkjenningsordninger. Og det føler jeg at Regjeringen har landet på på en ryddig måte.

Så må det være slik at i den grad man vurderer autorisasjon av nye grupper, må det selvfølgelig foreligge en type søknad som lar seg vurdere med hensyn til autorisasjon. Det er grunnen til at SV har vært tilbakeholdent med å gå inn på å lage en slags liste over nye grupper. Men vi aksepterer det som Regjeringen selv har lagt opp til, fordi vi synes man treffer rimelig godt med de gruppene som der er nevnt, for de ligger akkurat på det punktet hvor det kan synes rimelig at det kan gå i retning av en type autorisasjon. Jeg vil trekke fram kiropraktikk som et eksempel på en yrkesgruppe som lenge lå på siden av det tradisjonelle helsevesenet, og som ble møtt med ganske stor skepsis eksempelvis fra min egen yrkesgruppe, legene, men som etter hvert kanskje i større og større grad har fått en plass der man har akseptert at de har solide kunnskaper både når det gjelder røntgen, og når det gjelder ulike behandlingsformer. Det man i utgangspunktet har kalt alternativ behandling, er mer og mer blitt en del av den tradisjonelle behandlingsformen – som jo er en helt naturlig utvikling. Det samme ser vi innenfor akupunktur. Det som har ligget helt på siden, og som man har hatt problemer med å forstå – man har hatt forklaringsmekanismer knyttet til kinesiske forståelsesmåter – går mer inn i den tradisjonelle medisinen ut fra forståelsesmekanismer om frigjøring av kroppens egne substanser, endorfiner, og så blir dette en del av den tradisjonelle medisinske behandlingen. Så blir det da naturlig ut fra visse gitte kriterier at man etter hvert autoriserer nye grupper.

Men jeg registrerer at noen fra mindretallet mener at man f.eks. skulle vurdere refusjonsordninger for akupunktur uten at man samtidig skal ha definert hva innholdet i utdannelsen skulle være. Og det er SV uenig i.

Hvis man f.eks. gir autorisasjon til osteopater, må det også være en forståelse i bunnen av hva utdannelsen skal handle om, og hva slags faglige krav som skal stilles, slik at man overfor grupper som ikke har den utdanningen, kan si at de ikke med rette kan kalle seg osteopater, for de har ikke den utdannelsen som ligger i bunnen for autorisasjonen. Det må være en gjennomgående logikk på den måten at det man i utgangspunktet kaller alternativ behandling, etter hvert blir en del av det helhetlige helsetjenestetilbudet som det offentlige kan gå god for, og som man kan forklare hvorfor man går god for, gjerne knyttet opp mot vitenskapelige forskningsmetoder som blir brukt på de forskjellige områdene.

Så har jeg registrert ett område hvor vi ikke er enig i Regjeringens resonnement, og det er knyttet til hvorvidt helsepersonell skal være momspliktige eller ikke. Jeg har registrert at det har vært en debatt som har pågått helt siden man skulle innføre meromsetningsavgift på tjenester. En veldig fornuftig tilnærmingsmåte måtte jo ha vært å si at har man autorisasjon som helsepersonell, så unntas man fra momsplikt, og har man det ikke, så unntas man heller ikke. Det dilemmaet man nå kommer opp i, er at enhver gruppe som ikke er unntatt, vil søke om å bli unntatt, med ulike gode eller mindre gode begrunnelser. Men knytter man det til selve autorisasjonen, vil man også kunne stille faglige krav ut fra lov om helsepersonell til den som utfører behandling, og påpeke at hvis det foreligger brudd på det, har det også konsekvenser i forhold til å utføre arbeidet som helsepersonell. På den måten ville man ha hatt en ryddig ordning som var en saklig begrunnelse for hvorfor man eventuelt var unntatt fra momsplikten. For det man i utgangspunktet må anta, er at autorisert helsepersonell – også når de utfører oppgaver som kan være litt på siden av den tradisjonelle medisinen, f.eks. gir akupunktur – tar med seg den fagligheten de har gjennom sin grunnutdanning, og den skepsisen som eventuelt naturlig vil følge med, inn i den alternative behandlingen, og vil ha en annen type restriksjoner med seg enn det den vil ha, som ikke har noen fagutdanning i bunnen.

Men, som sagt, jeg vil understreke at det er et solid dokument Regjeringen har gitt fra seg, og det er et solid arbeid som er gjort av saksordføreren i komiteen. Dette har brakt oss langt videre med hensyn til den lovgivningen vi skal ha på dette området, en moderne lovgivning som vil gjøre det langt lettere i framtiden å håndtere ulike yrkesgrupper som på forskjellig vis søker om aksept ut fra den behandlingen de gir.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Regjeringa legg i Ot.prp. nr. 27 for 2002-2003 fram forslag til ny lov om alternativ behandling av sjukdom. For Kristeleg Folkeparti er det gledeleg at Regjeringa grip fatt i problema og dei moglegheitene som ligg innanfor dette området, og no etablerer eit modernisert rammeverk for alternativ behandling i Noreg. Regjeringa sitt forslag tek i vare omsynet til pasienten med tanke på både valfridom og tryggleik, samstundes som det vert tilrettelagt for ei viss tilnærming mellom ordinær helseteneste og alternativ behandling.

Omfanget av alternativ behandling er aukande. Stadig fleire ser på dette som eit sjølvstendig alternativ, eller som eit supplement til den helsehjelpa som vert tilboden innanfor den ordinære helsetenesta. Parallelt med dette har talet på utøvarar av alternativ behandling auka, både seriøse og useriøse. Synet på alternativ behandling i folket er framleis sterkt varierande.

For Kristeleg Folkeparti er det to overordna omsyn som må takast. For det første må vi sikre befolkninga eit godt helsetilbod, styrkje folkehelsa og arbeide for ei føremålstenleg og samfunnsøkonomisk utnytting av ressursane i samfunnet. Dernest er det viktig at pasientane får vern mot useriøs behandling, samstundes som pasientane sin sjølvråderett og valfridom vert reell.

Kristeleg Folkeparti er glad for at Regjeringa i sitt forslag varetek pasientane sin tryggleik og vernar dei mot risiko. Det er på sin plass å påpeike at gruppa av alternative behandlarar er svært ueinsarta. Ein del behandlarar har, som tidlegare nemnt i debatten, lang utdanning innanfor det feltet der dei utfører behandling, medan andre manglar formalkompetanse. Det er avgjerande at forbrukarane ikkje vert utsette for helsefare eller på annan måte vert leidde til behandling som kan vere direkte bortkasta. Kristeleg Folkeparti støttar derfor forslaget om at medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorleg helserisiko, berre skal utførast av helsepersonell.

Dersom alternative behandlingsmetodar som har dokumentert effekt, skal verte meir anerkjende, er det ønskeleg med eit samarbeid og ei sterkare integrering mellom den ordinære helsetenesta og alternative behandlarar. Dette må skje innanfor ei lov med rammer som både behandlarar og pasientar kan lite på. Proposisjonen oppfyller Kristeleg Folkeparti sitt ønske på dette området.

Kristeleg Folkeparti vil i denne samanhengen understreke at det er naudsynt at styresmaktene vert ein aktiv medspelar til dei alternative behandlarane og samstundes legg til rette for samspel mellom ulike grupperingar og den ordinære helsetenesta.

I dag eksisterer både seriøse og useriøse behandlarar og behandlingsformer i Noreg. Skal samarbeidet mellom den ordinære helsetenesta og dei alternative behandlarane verte fruktbart, er det avgjerande at det vert danna eit grunnlag for å skilje mellom dei useriøse og dei seriøse tilboda. Dette følgjer proposisjonen også godt opp. Fleire tiltak vert skisserte. Kristeleg Folkeparti vil i denne samanhengen særleg trekkje fram den føreslåtte registerordninga.

Eit systematisk samarbeid og integrering formulerer krav til kvalifikasjonar hjå den alternative utøvaren og til innhald i samarbeidet. Samstundes er det viktig at dei alternative utøvarane beskriv sine behandlingsformer og formulerer føresetnadane for at dei alternative behandlingsformene skal fungere som eit alternativ eller eit supplement til skulemedisinen.

Det er eit viktig prinsipp for Kristeleg Folkeparti at pasienten skal ha fridom til sjølv å velje mellom ulike helsetenester, også utanfor det som tradisjonelt har vore ein del av den norske helsetenesta. Dette krev at kunnskapen om alternativ behandling aukar, og at pasientane får høve til å dra nytte av desse kunnskapane. Slik vert valfridomen reell, samstundes som tryggleiken til pasienten vert styrkt. Også på dette området følgjer proposisjonen opp.

Målet med oppbygging av kunnskap er å gi eit betre grunnlag for avgjerder for styresmakter, administrativt nivå og klinisk nivå, samstundes som brukarane vert i stand til å ta informerte og gjennomtenkte val.

Styresmaktene og helsetenesta har behov for å leggje til rette for og anvende dei til kvar tid medisinsk mest effektive og kostnadseffektive behandlingsmetodane, med sikte på best mogleg resultat for pasienten. Men for å kunne ta eit reelt val og gjere reelle prioriteringar mellom tiltak, må det liggje føre dokumentasjon på effekt. Det sterkaste ankepunktet mot alternativ behandling er mangelen på dokumentert effekt. Dette er utgangspunktet for at det er behov for auka forskingsinnsats. Forskinga må ha ei brei tilnærming. Dette gjeld tematisk i forhold til kva slags effekt som vert undersøkt, og metodisk i forhold til kva undersøkingar som vert nytta. Effekten kan både handle om kurering, førebygging og rehabilitering av sjukdom, lindring av symptom samt sjølvopplevd betring og meistring av ein sjukdomssituasjon.

Ein treng ny kunnskap og betre oversikt over den kunnskapen som alt eksisterer, samt ny forsking. Opprettinga av NAFKAM i Tromsø var derfor eit viktig steg, og Kristeleg Folkeparti har i innstillinga, i lag med resten av komiteen, gitt full støtte til at dette senteret vart oppretta, og samstundes påpeika at denne drifta må utvidast for å styrkje det vitskapelege miljøet.

For Kristeleg Folkeparti er det eit sentralt mål at befolkninga kan ta trygge og reelle val når det gjeld alternativ behandling. Ein viktig føresetnad for å sikre vala er at befolkninga og helsetenesta har tilgang til informasjon om alternative behandlingsformer. Regjeringa sitt forslag om å opprette ein informasjonsbank vil vere med på å sikre nettopp dette målet.

Alternative behandlarar har til no ikkje nådd igjennom i ordinære kanalar i helsetenesta, og helsestyresmaktene har derfor pr. i dag lite og i nokon grad tilfeldig samhandling med desse utøvarmiljøa.

Forslaget om å opprette eit kontaktforum mellom organisasjonar av alternative behandlarar, brukarorganisasjonar og styresmakter endrar no på dette.

Oppbygging av forskingsaktivitet, etablering av ein informasjonsbank og kontaktforumet vil gi utdanningsinstitusjonar tilgang på nøytral informasjon om dei ulike behandlingsformene og deira forklaringsmodellar. For å sikre god kvalitet på alternativ behandling vert utdanning viktig. Men Kristeleg Folkeparti meiner primært at utdanningstilbodet innanfor alternativ behandling ikkje skal vere eit offentleg ansvar. Kristeleg Folkeparti meiner òg at det må vere opp til bransjen sjølv å finne ut på kva slags måte dei ønskjer å organisere seg.

Det er i dag inga offentleg godkjenningsordning for alternative behandlarar. Det er fleire grupper alternative behandlarar som har søkt om å verte autoriserte etter at helsepersonellova vart innført. Hovudformålet med autorisasjonsordninga er å ivareta pasientane sin tryggleik. Autorisasjonsordninga skal sikre at helsepersonell har kvalifikasjonar til å inneha ei bestemt yrkesrolle. Autorisasjon av nye grupper etter helsepersonellovgivinga vil stille desse gruppene overfor dei same krava, dei same rettane og dei same pliktene som noverande autorisert helsepersonell. For Kristeleg Folkeparti er det naudsynt at autorisasjonen også betyr at det ligg føre tilstrekkeleg dokumentasjon på at behandlingsmetoden har effekt. At det no vert utgreiingar av om osteopatar, naprapatar og manuelle terapeutar skal kunne autoriserast som sjølvstendige helsepersonellgrupper etter helsepersonellova, vil gi dei alternative behandlingstypane som har dokumentert effekt, ein større aksept.

For Kristeleg Folkeparti inneber det å setje pasienten i sentrum at pasienten også må ha fridom til å velje behandlingsmetodar som ikkje er ein del av den ordinære helsetenesta. Undersøkingar viser at om lag ein tredjedel av den norske befolkninga opplyser å ha nytta alternativ behandling ein eller fleire gonger. For desse fortonar dagens vedtak seg som gledeleg. Det vil no verte betre moglegheit for å skilje mellom seriøse og useriøse behandlarar.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det har vært en økende bruk av alternativ medisin i Norge, ikke minst de siste 10–15 årene, og det er behov for en opprydding innenfor dette feltet. Det er derfor grunn til å gi helseministeren ros for at han nå har lagt fram en proposisjon som skal bringe mer ryddighet innenfor dette feltet.

Aarbakke-utvalget la fram sin innstilling i form av NOU 1998:21, og det har gått en bra stund fra den tiden. Stortinget har vært noe utålmodig med å få fram en politikk ut fra Aarbakke-utvalgets innstilling. Nå er den her, og det skal helseministeren ha ros for. Vi hadde kanskje sett at det hadde vært enda mer spenst her.

Jeg vil også gi saksordfører Asmund Kristoffersen ros for hans behandling av dette stoffet. Jeg synes han har lagt fram dette på en ryddig måte, og han har også evnet å gå noe lenger og vise vei i hvordan denne utviklingen bør være når det gjelder det alternative medisinske feltet.

Alternativ behandling baserer seg på ulike aktører og ulik behandling, og det er viktig da at en klarer å skille mellom det seriøse og det useriøse. Jeg er tilfreds med at proposisjonen har prøvd å balansere dette og få fram en sikkerhet for brukerne. Jeg er også tilfreds med at proposisjonen legger opp til en del tiltak som ikke er av rettslig og lovmessig karakter, men at man prøver å styrke feltet og rydde opp i det, bl.a. ved å understreke behovet for økt forskning innenfor dette området, og å få til en informasjonsbank som kan gi både helsevesenet og brukerne bedre informasjon, og som det går an å forholde seg til.

Det er, som jeg sa, behov for å rydde opp i bransjen, for her er det et konglomerat i dag. Det er over 40 utøverorganisasjoner av ulik størrelse. Et mindretall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ønsker at det offentlige skal ta initiativ i denne sammenheng, og at en i samarbeid med bransjen for de alternative behandlerne får opprettet en hovedorganisasjon for bransjen som en paraplyorganisasjon, som en da kan samhandle mer med, og som kunne gjøre at det offentlige fikk en bedre oversikt samtidig.

Begrepsbruken har vært diskutert i proposisjonen og også i komiteen. Senterpartiet ønsker at man skal bruke begrepet «komplementær og alternativ behandling». Vi mener at dette alternativet vi behandler i dag, er et supplement til skolemedisinen, det er en komplementær behandling, og derfor bør begrepet inneholde det. Samtidig har vi utelatt ordet «medisin» og satt inn ordet «behandling». Det har vi gjort for å komme disse ulike gruppene i møte. Det er noen som ønsker å reservere ordet «medisin» til skolemedisinske behandlingsformer, og for at man skulle klare å balansere mellom disse og komme fram til et begrep som kunne aksepteres av alle parter, ønsket vi at benevnelsen skulle være «komplementær og alternativ behandling»..

Når det gjelder utdanning for å få autoriserte behandlere og utøvere, mener Senterpartiet, i likhet med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, at departementet må ta initiativ overfor høyskolene for å få kartlagt høyskolenes planer når det gjelder utdanning innenfor alternative behandlingsformer, og dernest, i samråd med alternative utøveres organisasjoner, få vurdert hvordan en skal sikre et godt utdanningstilbud. Det er viktig at utdanningen ligger i bunnen før en går til autorisering.

Vi er litt uenige også når det gjelder autorisasjon. Et mindretall ber om at en inkluderer akupunktører og homøopater i den utredningen som skal gjøres med hensyn til osteopati og naprapati når det gjelder autorisasjon og utdanningsgodkjenning.

Til slutt litt om merverdiavgift. Vi mener at flertallet har rett når en prøver å frita de seriøse utøverne for dette. I proposisjonen er det bl.a. nevnt osteopati, naprapati, soneterapi, aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisin når det gjelder spørsmålet om fritak for moms. Vi mener det er riktig, og vi mener også at bl.a. soneterapi bør være med i vurderingen med tanke på autorisasjon.

Statsråd Dagfinn Høybråten: I neste uke feires 400-årsjubileum for den offentlige helsetjenesten i Norge. Gjennom den markeringen blir vi minnet om de mange viktige korsveier i helsetjenestens historie som har brakt oss framover både når det gjelder behandlingsmuligheter, når det gjelder kunnskap om sykdomsårsaker, og når det gjelder utviklingen av et tjenestetilbud for befolkningen.

Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 27 på mange måter vil representere, også for ettertiden, en viktig milepæl i helsetjenestens historie, både i norsk sammenheng og i nordisk sammenheng.

Da Regjeringen den 13. desember i fjor la fram odelstingsproposisjonen om alternativ behandling, var dette første gang en regjering i et nordisk land presenterte et forslag til en helhetlig politikk på feltet alternativ behandling. At Stortingets behandling av denne omfattende proposisjonen skjer ganske nøyaktig et halvt år etter framleggelsen, oppfatter jeg dit hen at Stortinget ser det som viktig at helsemyndighetene har en helhetlig tilnærming til feltet, og at Norge også i framtiden bør ligge i forkant når det gjelder politikkutforming. Jeg er glad og takknemlig for at Regjeringen får tilslutning fra komiteen på alle viktige punkter, og for den anerkjennelse som er kommet til uttrykk i salen her i dag.

I de senere år har det skjedd en markant utvikling på dette området. Antallet alternative behandlere har økt. Antallet personer som har prøvd alternativ behandling, øker. Flere ser på alternativ behandling som et selvstendig alternativ eller et supplement til den helsehjelp som tilbys innenfor den ordinære helsetjenesten.

Innenfor helsetjenesten framheves viktigheten av å sette «pasienten i sentrum». Slik Regjeringen ser det, innebærer dette at pasienten også må ha frihet til å velge behandlingsmetoder som tradisjonelt ikke har vært en del av den alminnelige offentlige helsetjenesten. Samtidig som pasientens ønske om valgfrihet må tas på alvor, finnes det også eksempler på at alternative behandlere ikke har vært i stand til å vurdere rekkevidden av egne kvalifikasjoner eller sitt tjenestetilbud. Politikken på området må derfor også ivareta pasientens krav på beskyttelse, f.eks. mot risikofylt behandling eller uredelig markedsføring og praksis.

To hovedhensyn har derfor ligget til grunn for forslagene i proposisjonen. På den ene side pasientens rett til selvbestemmelse og valgfrihet, og på den andre side pasientens behov for beskyttelse. Disse hensyn må veies mot hverandre, og langt på vei lar de seg kombinere. Der hvor de ikke fullt ut lar seg kombinere, har Regjeringen lagt til grunn at hensynet til ikke å utsette pasienter for unødvendig risiko skal være overordnet. Det er med stor tilfredshet jeg registrerer at komiteen i det alt vesentligste har sluttet seg til Regjeringens tilnærming til feltet og forslag til politikkutforming.

De tiltak som er foreslått i proposisjonen, må ses som ledd i Regjeringens arbeid for å oppnå økt forståelse for og anerkjennelse av alternative behandlingsformer, og legge til rette for et godt samspill mellom den alminnelige helsetjenesten og alternative behandlere, samt ivareta forbrukerhensyn, slik at pasienter i større grad kan bli i stand til å ta trygge og reelle valg av behandling.

Forslagene kan grovt sett sies å bestå av tre hovedelementer: for det første ny rettslig regulering, for det andre registerordning for alternative behandlere og for det tredje faglige utviklingstiltak.

La meg si litt om forslag til ny rettslig regulering. Det foreliggende lovforslaget innebærer en mer moderne og tidsriktig regulering av alternativ behandling. Loven skal erstatte den såkalte kvakksalverloven fra 1936, en lov som mange vil hevde lenge har vært å anse for gammeldags og umoderne.

Som påpekt må det på dette området gjøres en avveining mellom ulike hensyn. Selv om det i lovforslaget er lagt opp til større valgfrihet og selvbestemmelse for den enkelte, er det likevel foreslått enkelte begrensninger i retten til å drive behandling. Det er også foreslått regler for hvilken adgang alternative behandlere skal ha til å markedsføre sin virksomhet. Tilsyn på dette området vil bli fulgt opp gjennom et mer overordnet og aktivt tilsyn fra Forbrukerombudet. Et slikt aktivt tilsyn tror jeg kan bidra til at de mest useriøse utøverne blir luket ut, og at det på sikt kan gi større sikkerhet for forbrukerne.

Etter hvert som forskning eller samarbeidsprosjekter frambringer mer kunnskap, kan det være nødvendig å vurdere behov for endringer i lovverket. Det vil jeg følge med på, og slik sett anser jeg dette lovforslaget som en «førstegenerasjonslovgivning» på dette feltet. Tiden får så vise om loven gir det nødvendige rammeverk for alternativ behandling på lengre sikt, eller om det er nødvendig å ta ytterligere skritt i lovreguleringssammenheng.

Så litt om registerordning for alternative behandlere. Det tiltak som særlig kan bidra til å oppnå et skille mellom seriøse og useriøse utøvere, er forslaget om opprettelse av en egen registerordning for alternative behandlere. Et hovedformål med registerordningen er at den skal bidra til seriøsitet og profesjonalitet når det gjelder den enkeltes yrkesutøvelse, samtidig som ordningen skal sikre ivaretakelse av forbrukerhensyn.

En samlet sosialkomite har sluttet seg til forslaget om opprettelse av en registerordning, og det er et viktig signal både til helsemyndighetene og til utøverorganisasjonene og deres medlemmer om at registerordningen må bli et tungt bidrag i arbeidet med å oppnå et skille mellom de seriøse og de useriøse på dette feltet.

Det tredje elementet i proposisjonen består av ulike faglige utviklingstiltak. Jeg har merket meg at sosialkomiteens flertall har sluttet seg til Regjeringens forslag om å utrede nærmere bestemte terapiformer og i tillegg bedt om at også manuelle terapeuter utredes. Videre har jeg merket meg understrekningen fra en samlet komite når det gjelder behovet for forbedret informasjonsvirksomhet, og komiteens påpekning av behovet for økt forskningsinnsats. Jeg kan forsikre om at Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin i Tromsø – NAFKAM – fortsatt vil bli tillagt en sentral rolle på disse områdene.

Jeg mener at tiden er inne for en ny og moderne tilnærming fra offentlige myndigheters side overfor alternative behandlere. Tiden er inne for at skolemedisinere inntar en mer ydmyk holdning til det som folk flest oppfatter som et viktig bidrag til ivaretakelsen av sine helsemessige behov. Tiden er inne for at alternative behandlere inntar en åpen og konstruktiv holdning til hva som skal til for at samarbeidet med den offentlige helsetjenesten skal fungere bedre. Jeg tror den viktigste nøkkelen til et bedre samarbeid og etter hvert en gradvis økt integrering av alternative behandlingsformer i en offentlig og alminnelig helsetjeneste er å utvide området for dokumentert effekt. Plattformen for skolemedisinen er dokumentert effekt, og plattformen for et samspill mellom alternativ behandling og skolemedisin er etter mitt syn begrepet «dokumentert effekt». Hvordan utvides den dokumenterte effekt? Jo, den utvides gjennom forskning, gjennom samarbeidsprosjekter og gjennom utvikling av relasjoner.

Jeg vil mene at vi gjennom dette lovforslaget og de utenomrettslige tiltak som vi foreslår, bidrar sterkt til en slik tilnærming. Det kommer ikke til å bli lett. Det er et uryddig landskap. Det er et uoversiktlig landskap. Men jeg tror at vi med det vi her gjør, bidrar til større orden i dette hus, og at det vil være til pasientenes beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Som jeg nevnte i mitt innlegg, er dette et første og viktig skritt videre. Kvalitetssikring av utdanning og dokumentasjon blir mer og mer viktig, både fordi befolkningen vil etterspørre det i stadig økende grad, og fordi bransjen selv er i stadig vekst. Jeg mener derfor at det er viktig å vurdere myndighetsmedvirkning for å komme videre i utviklingen av en bransje som er meget uensartet, som veldig mange har vært inne på.

Mitt enkle spørsmål til helseministeren er: Hva er helseministerens vurdering av å kunne medvirke til at bransjen på utdanningssiden jobber hardere mot kvalitetssikring av utdanningen innenfor ulike terapier?

Presidenten: Presidenten vil spørre representanten Kristoffersen om han vil benytte anledningen til å ta opp forslagene som Arbeiderpartiet er med på.

Asmund Kristoffersen (A): Det kunne være greit. Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Asmund Kristoffersen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har merket meg at flertallet markerer utdanning som et viktig hovedgrep for å sikre en ryddigere og kvalitetsmessig bedre bransje. Det er en vurdering jeg deler.

Jeg har også merket meg at komiteen, og delvis komiteflertallet, på flere punkter ber departementet foreta en vurdering av på hvilken måte og i hvilket omfang utdanningsinstitusjonene kan undervise i alternative behandlingsformer, hvilke elementer som bør inngå i utdanningen, og spørsmålet om etablering av et utdanningsråd, som flertallet går inn for.

Jeg vil signalisere at jeg er grunnleggende positiv til disse føringene, og enig i at de ytterligere vil forsterke arbeidet med å skape grunnlaget for et ryddigere landskap på dette feltet.

John I. Alvheim (FrP): Som jeg sa i mitt innlegg, og som vi også har ført inn i merknadene, hadde jeg forventet at man kanskje også i denne proposisjonen tok standpunkt til autorisasjon av enkelte grupperinger av alternative behandlere hvor man – så langt det er mulig i dag – har dokumentert effekt. Jeg tenker da spesielt på akupunktører, som vi også har et forslag om i innstillingen.

Jeg vet at helseministeren av og til er i Kina. Der diskuteres vel dette problemområdet ganske inngående, og jeg har fått inntrykk av at disse diskusjonene er positive, både fra helseministerens og Kinas side.

Jeg vil gjerne vite to ting. Det ene er: Hva er grunnen til at man på dette tidspunkt ikke er i stand til å autorisere akupunktører uten helsefaglig bakgrunn, som man vet har effekt? Det kan bortimot dokumenteres både fra inn- og utland, og fra Verdens Helseorganisasjon. Det andre er: Når er neste korsvei for at denne saken kan reises?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Bakgrunnen for at vi i denne omgang ikke har foreslått autorisasjon for akupunktører, er at denne gruppen ikke har godkjenning som helsepersonell i noen av de andre nordiske landene. Det gis ingen utdanning ved offentlig godkjente utdanningsinstitusjoner, verken i Norge eller i Norden, som fører fram til yrkestittel eller godkjent grad. Selv om det for akupunktur kan sies å foreligge noe dokumentasjon for behandlingseffekt, må det kunne hevdes at effekt av behandlingsformene er dokumentert på et relativt snevert område.

Jeg er imidlertid, som jeg har gitt uttrykk for både her i landet og i Kina, veldig positiv til integrering av akupunktur i den ordinære helsetjenesten, der det utøves av ordinært helsepersonell. Jeg vil følge opp det jeg har sagt i proposisjonen om å utrede utdanningsfeltet med sikte på at en kan skape grunnlaget for en senere autorisasjon.

Olav Gunnar Ballo (SV): Departementet har tilrettelagt for at det i Tromsø skjer forskning i regi av NAFKAM – som er et veldig spennende tiltak – der man ser på ulike alternative behandlere og de mulige resultatene de måtte ha å oppvise.

Det er dette jeg har lyst til å vinkle spørsmålet inn mot, for den typen forskning er det gunstig at man tilrettelegger for. Men det kan da ikke være riktig at man samtidig eventuelt skulle involvere seg i forhold til de gruppene man undersøker, med tanke på kvaliteten på deres utdannelse eller hvordan de tilrettelegger, hvis det man skal finne ut av i utgangspunktet, er om de er seriøse eller ikke. Jeg oppfatter at Arbeiderpartiet her ønsker å gå lenger enn det flertallet gjør i forhold til å skulle kvalitetssikre noe man egentlig ikke vet om representerer en kvalitet i det hele tatt.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Ser han at det i første omgang er viktig å ha en nøytral tilnærming, nettopp for å finne ut om man har med seriøse eller useriøse aktører å gjøre?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis jeg forstod spørsmålet til representanten Ballo riktig, er jeg av den klare oppfatning at det å dokumentere effekt er en selvstendig oppgave, og en oppgave som selvfølgelig i forskningsmessig sammenheng krever den nødvendige vitenskapelige integritet. Det er en oppgave som er grunnleggende forskjellig fra det som vil gå på å vurdere, og eventuelt utvikle, kvaliteten på utdanningstilbudet som skulle føre fram til en type alternativ behandlingsrolle.

Slik oppfatter jeg faktisk også Arbeiderpartiets merknader, og jeg ser ikke nødvendigvis noen motsetning i det, men jeg er enig i at det er to forskjellige oppgaver.

Ola D. Gløtvold (Sp): Helseministeren var i sitt innlegg inne på – noe som også står i proposisjonen – at kontroll med utøvelse og bl.a. markedsføring skal foretas av Forbrukerrådet. Vi har ikke tatt for oss dette i innstillingen, men jeg ser for meg en utvikling med hensyn til komplementær og alternativ medisin der kanskje tilsyns- og kontrollmyndighet mer bør være helsetilsynsmyndighet.

Ser helseministeren behov for at det blir helsetilsynsmyndigheten som går inn på dette feltet, for å trekke komplementær og alternativ behandling faglig sett mer inn i helsevesenet, og på den måten styrke den seriøse og helhetlige delen av dette feltet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på representanten Gløtvolds spørsmål er i denne omgang nei. Grunnen til det er at dette lovforslaget ikke har ambisjon om at det offentlige skal sette et godkjenningsstempel på alternative utøvere ut fra en eller annen helsefaglig vurdering. Det mener vi at det ikke er grunnlag for og mulighet for i dag.

Jeg vil ikke utelukke at det kan komme en gang i framtiden, men det som er lovens formål, er bl.a. å sikre forbrukerhensyn, redelighet, ryddighet og kvalitet. Jeg mener det er en klar sammenheng mellom det og registerordningen, at det faktisk er forbrukerorganene som fører tilsyn med om disse formålene blir ivaretatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.