Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til sakens ordfører og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) (ordfører for saken): Denne lovproposisjonen handler om hvem som skal ha adgang til å frata noen førerkortet som følge av et straffbart forhold. Det foreslås at tap av føreretten overføres til domstolene og behandles som en del av straffesaken.

Et annet viktig moment i denne lovproposisjonen har vært diskusjonen om hvorvidt tap av retten til å føre motorvogn skal gjøres til straff eller ei. Det har vært vektinger både for og imot. Regjeringen har konkludert med at det ikke skal regnes som straff. Det er også slik at Norge fra tid til annen endrer sitt lovverk for å harmonisere det med andre nasjoners lovgivning. Med denne framleggelsen og de endringene som ligger i kortene, vil Norge oppfylle Europarådets resolusjon av 15. oktober 1971 nr. 28, som anbefaler medlemslandene å la inndragning av førerkort avgjøres av den domstolen som behandler straffesaken.

I forkant var denne proposisjonen selvfølgelig ute på høring som seg hør og bør. Et av de temaene som er diskutert – som jeg tidligere har nevnt – er om dette skal regnes som straff eller ei. Man må vel kunne hevde at responsen var delt. Men Regjeringen går som sagt inn for at det å miste sertifikatet ikke er en straff og har lagt opp sitt lovverk deretter. Det betyr bl.a. at det som domstolene ikke skal gjøre, er en del politimessige oppgaver, som går på fagkunnskap til den som ønsker å være trafikant og kjøre bli, og i forhold til kjøretekniske ting, i forhold til kjøretøykunnskapsmessige ting, edruelighet og skikkethet. Selvfølgelig skal legen fremdeles være den som har ansvaret for helsemessige forhold, om man er skikket og egnet til dette.

Trafikksikkerhet er en ting som komiteen også har hatt et blikk på i forhold til dette, for det er viktig. Komiteen har merket seg det som Regjeringen sier, bl.a. at de «har merket seg at flere av høringsinstansene har pekt på muligheten for at antallet hovedforhandlinger vil øke, fordi den tiltalte håper på en mer liberal behandling i retten». Man er med andre ord redd for at retten kan ha en liberal holdning, som igjen vil kunne ramme trafikksikkerheten. Dette har komiteen vært opptatt av. Samtidig registrerer komiteen at Regjeringen så langt har håndtert dette på en fornuftig måte. Regjeringen sier bl.a.:

«Selv om domstolsbehandling sannsynligvis vil føre til at det i noe større grad blir fokusert på den fleksibilitet i reaksjonsfastsettelsen som reglene åpner for, er det av trafikksikkerhetshensyn viktig å unngå en generell liberalisering av praksis.»

I så måte synes komiteen at dette er dekket opp på en forsvarlig og god måte.

Andre ting: Det ligger nå inne en endring i forhold til vegtrafikkloven § 33 nr. 3 som jeg tenkte jeg skulle si noen få ord om. I dag er det slik at hvis man nekter å bistå når det gjelder å ta utåndings- eller blodprøve, kan sertifikatet trekkes inn i minst to år. Denne lovregelen foreslår Regjeringen fjernet, ut fra at de mener at politiet har hjemmel for å få tatt prøvene hvis det er behov for det. Man registrerer videre at denne lovhjemmelen har vært lite benyttet i Norge, og et lovverk som i liten grad benyttes, bør man vurdere hensiktsmessigheten av.

En annen ting som komiteen også har sett på, er dette med midlertidig beslaglegging av førerkort. For enkelte, og kanskje spesielt yrkessjåfører, er det et alvorlig inngrep når førerkortet beslaglegges. Derfor er det viktig at man har en rask, god og forsvarlig saksbehandling som gjør at den som får inndratt sertifikatet, så fort som mulig får avklart om det er et straffbart forhold, eller om det er slik at det ikke er straffbart og vedkommende kan komme tilbake på jobb. Komiteen har i den anledning bl.a. vist til et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui til justiskomiteen, om en sak hvor en person fem uker etter å ha fått beslaglagt førerkortet sitt fremdeles ikke hadde hørt noe. Det synes komiteen ikke noe særlig om, og vi regner med at ministeren vil påse at frister og regelverk overholdes, slik at de ikke rammer utover det som er ønsket med lovverket.

Når man gjør endringer, vil det muligens dukke opp en del kostnader i forhold til innføringen. Dette ble drøftet, og man anså at det kunne bli kostbart, men på samme tid ser man at dette ikke vil bli de store utgiftene for domstolene. I så fall er jeg ikke så veldig bekymret. Nå har jo justisministeren og Regjeringen hatt et veldig trykk på saker til justiskomiteen, med masse ambisjoner og mange visjoner om å gjøre ting bedre. Det setter vi pris på, slik skal det være. Det som da blir utfordringen for justisministeren, er om han er i stand til å få gjennomslag i Regjeringen for å framskaffe midlene, slik at dette blir gjennomført på en god måte, og at det ikke bare blir gode intensjoner. Men dette regner jeg med at han kommer tilbake til når vi kommer til budsjettet til høsten.

Når det så gjelder dette som går på straff eller ikke, er komiteen samstemt i det aller, aller meste, med unntak av en liten bit, hvor Fremskrittspartiet står alene. Det går på om tap av føreretten skal være straff eller ei. Fremskrittspartiet har konkludert med at et inngrep som dette er så alvorlig at vi synes det skal omgjøres til å være en straff. I den anledning mener vi at vi har dekning for det. Jeg vil bl.a. vise til Rettstidende 1977, side 1207, der Høyesterett henviser til professor Andenæs’ definisjon av straff:

«Et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal føles som et onde.»

Hvis man snakker med noen som har mistet sertifikatet, er jeg rimelig sikker, ja særdeles sikker på at de føler det som et veldig onde å ha tapt føreretten. At flertallet likevel velger å si at dette ikke er en straff, tror i hvert fall jeg vil føre til at man også i denne saken dessverre vil oppleve å ha en større avstand mellom det som Stortinget mener er fornuftig, og det som folk ute opplever som fornuftig. Det vil dessverre kanskje føye seg inn i rekken av en del vedtak som gjøres i Stortinget, og som man har problemer med å kjenne seg igjen i ute. Men det er politikk, og slik skal det være.

Jeg skal avslutte med å ta opp vårt mindretallsforslag, som jeg dessverre regner med vil bli nedstemt.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Ola Røtvei (A): Saksordføreren har foretatt en grundig gjennomgang av komiteens innstilling. Jeg skal derfor bare kommentere noen få punkt i innstillingen.

Arbeiderpartiet støtter forslaget om at tap av føreretten avgjøres av domstolene som ledd i behandlingen av straffesaken. I likhet med de fleste høringsinstansene har vi funnet fordelene mer tungtveiende enn ulempene ved en slik omlegging av systemet.

Det er viktig med en samordnet reaksjon. Den domfelte har behov for en hurtigere og samlet fastsetting av konsekvensene av den straffbare handlingen. Raskere avgjørelser gir en bedre preventiv effekt, og en slik omlegging vil kunne forhindre at det blir reist tvil om vedtakets gyldighet.

Vi har registrert at høringsinstansene var delt i synet på om domstolsfastsatt tap av retten til å føre motorvogn skal være straff eller ikke. Det er på dette punktet, som saksordføreren var inne på, at komiteen deler seg. Arbeiderpartiet slutter seg til at tap av retten til å føre motorvogn ikke skal være straff, selv om avgjørelsen skal tas av domstolene. Det er meget tvilsomt hvorvidt det kan ha noen holdningsskapende virkning som fremmer trafikksikkerhetshensyn, at tap av førerett gjøres om til straff.

Tap av retten til å føre motorvogn oppleves utvilsomt som inngripende, uavhengig av om sanksjonen regnes som formell straff eller ikke. Allerede ved å ilegge denne reaksjonen i en straffesak understrekes det klanderverdige ved handlingen som førte til reaksjonen. Det er vanskelig å finne holdepunkter for at etterlevelsen av trafikkreglene vil bli bedre om tap av føreretten gjøres om til straff.

Vi slutter oss videre til at den nye ordningen bare gjelder reaksjoner som følge av en straffbar handling. Det er viktig at politiet beholder kompetansen til å frata noen retten til å føre førerkortpliktig motorvogn som følge av at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene for førerkort. Det samme gjelder for reaksjoner som følge av manglende edrulighet eller sikkerhet.

Som samferdselskomiteens «kårkall» vil jeg si at trafikksikkerhetsarbeidet står mitt hjerte nær. Derfor har jeg lyst til å understreke at hvilke resultater som oppnås i trafikksikkerhetsarbeidet, avhenger ikke bare av hvilke tiltak som prioriteres, men også av hvordan arbeidet utføres.

Her i huset har vi et felles ansvar for å prioritere de tiltak som gir resultat. Det handler om å stille økonomiske ressurser til rådighet i trafikksikkerhetsarbeidet. Det handler rett og slett om å legge til rette for at arbeidet kan utføres. Holdningsskapende arbeid blant trafikantene er viktig, og det har gitt positive resultat. Derfor er denne lovendringen også en viktig brikke i å påvirke dette arbeidet i positiv retning.

Helt til slutt: Trafikksikkerhetsarbeidet er et felles ansvar som vi må stå sammen om.

Linda Cathrine Hofstad (H): Høyre mener det er veldig positivt at Regjeringen nå kommer med konkrete forslag til endringer med hensyn til domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn. Det er ingen tvil om at det er behov for å endre norsk lovgivning slik at loven blir mer i tråd med andre lands lovgivning. Det er særlig et behov for en hurtigere og samlet fastsettelse av konsekvensene av den straffbare handlingen og en økt preventiv effekt ved raskere avgjørelser, og et ønske om å ivareta rettssikkerhetshensynet. Dette er Høyre nå veldig tilfreds med kommer på plass. Selv om det ifølge proposisjonen ikke er grunnlag for å hevde at dagens ordning er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, er det veldig positivt at vi nå får vedtatt et forslag som er i bedre samsvar med EMK.

Norge er det eneste landet i Norden som lar politiet inndra førerkort. Tiden er derfor nå inne for en reform, og det er riktig at vi nå sørger for at det er domstolene og ikke lenger politiet som får anledning til å frata personer retten til å føre motorvogn. Å frata personer retten til å føre motorvogn i forbindelse med en straffbar handling er et så inngripende tiltak at det er riktig at det er domstolene som bør avgjøre dette.

Når det gjelder beslag av førerkort som en midlertidig reaksjon, er det viktig at saksbehandlingen skjer på en god og forsvarlig måte. Det er viktig at domstolsbehandlingen utføres slik at saken ikke drøyer i tid, samtidig som domstolsprøvingen av beslaget er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Spørsmålet skal behandles som ledd i en straffesak, men reaksjonen skal ikke gjøres til straff. Det mener Høyre er det riktige i denne sammenheng. Selv om det kan oppfattes som en straff i seg selv for den det gjelder, er det ingen holdepunkter for at etterlevelsen av trafikkreglene vil bli bedre om tap av føreretten gjøres til straff. Den domfeltes behov imøteses ved at det nå blir en hurtigere og samlet fastsettelse av konsekvensene av den straffbare handlingen.

Jeg er fornøyd med at komiteen slutter seg til at domstolsbehandlingen skal gjelde i saker hvor reaksjonen er en del av en straffesak, og at dersom tap av føreretten skyldes forhold relatert til vegtrafikkloven §§ 33 og 34 om manglende edruelighet eller skikkethet, så videreføres dagens praksis, hvor politiet har denne kompetansen.

Selv om dagens praksis endres, er det viktig at trafikksikkerhetsaspektet ivaretas. I dag er politiets praktisering av reglene om inndragning av førerkort basert på en egen instruks. Av hensyn til trafikksikkerheten er vi enig i at det er veldig viktig å sikre dagens praksis, selv om det er domstolene og ikke politiet som skal avgjøre spørsmålet om føreretten skal tapes.

Det er viktig at det gjøres helt klart i loven at en polititjenestemann kan foreta beslag på landeveien, såkalt midlertidig beslag, men at det videre er en klar regel om at en politijurist må treffe avgjørelsen om å opprettholde beslaget.

Einar Holstad (KrF): Kristelig Folkeparti er enig i at kompetansen til å frata noen retten til å føre motorvogn på grunn av straffbare forhold skal overføres til domstolene, og at avgjørelsen skal treffes i forbindelse med straffesaken. Overføringen av kompetanse skal bare gjelde for førerkortreaksjoner som er begrunnet i straffbare forhold. Et viktig spørsmål som reises, er om tap av retten til å føre motorvogn bør gjøres til straff. Her er Kristelig Folkeparti blant flertallet i komiteen, som konkluderer med at tap av føreretten ikke bør gjøres til straff.

Det er også drøftet i proposisjonen om det bør gjøres enkelte endringer i reglene om beslag av førerkort, men det konkluderes med at de nye reglene bør få virke noen tid før reglene om beslag eventuelt endres. Dette synes å ha bred støtte. Det er fortsatt slik at en polititjenestemann kan foreta beslag på landeveien, og at en politijurist må treffe avgjørelsen om å opprettholde beslaget. Det er imidlertid viktig å presisere at regelverket må overholdes og ivaretas, slik at ingen utsettes for urimelige beslag. Det er grunn til å være tilbakeholdende ved tvil, særlig når førerkortinnehaveren har et sterkt behov for førerkortet.

At inndragning av førerkort bør legges til domstolene, har vært drøftet i flere runder. Det ble bl.a. drøftet av Straffelovrådet i 1987. Påstanden om «et betydelig merarbeid» for retten stanset prosessen for 15 år siden.

Da Strukturutvalget i NOU 1999:22 tok opp problemstillingen, og høringsinstansenes uttalelser var positive, syntes tiden å være inne for å vurdere om avgjørelsesmyndigheten for ulike førerkortreaksjoner burde overføres fra politiet til domstolene.

Etter Kristelig Folkepartis syn er det viktig å vektlegge ønsket om en samordnet reaksjon, den domfeltes behov for en raskere og samlet fastsetting av konsekvensene av den straffbare handlingen og en mer betryggende behandling av spørsmålet. Et tilleggsargument er at en omlegging vil kunne forhindre at det blir reist tvil om vedtakets gyldighet i forhold til EMK. Vi anser det for så vidt klart at en ordning der domstolene avgjør førerkortreaksjonen som en del av straffesaken, er den som stemmer best med EMK.

Skal tap av retten til å føre motorvogn gjøres til straff dersom kompetansen til å ilegge reaksjonen overføres til domstolene? Høringsinstansene var delte i synet på om domstolsfastsatt tap av retten til å føre motorvogn skal være straff eller ikke.

Kristelig Folkeparti ønsker for sin del å opprettholde at tap av retten til å føre motorvogn ikke skal være straff, selv om avgjørelsen skal tas av domstolene.

I forhold til EMK står en i nasjonal rett fritt til å bestemme om førerkortreaksjoner skal være straff eller ikke. Tap av retten til å føre motorvogn oppleves utvilsomt som inngripende, uavhengig av om sanksjonen regnes som formell straff eller ikke. Allerede ved å ilegge denne reaksjonen i en straffesak understrekes det klanderverdige ved handlingen som foranlediget reaksjonen.

Jeg vil si meg enig med Sanksjonsutvalget i at straff bare bør brukes der det er nødvendig for å oppnå den ønskede effekten. I motsatt fall bør andre sanksjoner brukes i stedet. I nødvendighetshensynet ligger det, som utvalget påpeker, to underspørsmål. For det første: Må det være nødvendig å kunne sanksjonere ved overtredelser for å sikre at handlingsnormen etterleves i tilstrekkelig grad? For det andre: Må det være nødvendig at denne sanksjonen er straff? Det foreligger ikke holdepunkter for at etterlevelsen av trafikkreglene vil bli bedre om tap av føreretten gjøres til straff.

Statsråd Odd Einar Dørum: Odelstinget er i dag med på å sette punktum i en lovsak som har blitt utredet i en årrekke. Spørsmålet om å la domstolene, og ikke politiet, bestemme tap av retten til å føre motorvogn på grunn av straffbare handlinger ble vurdert av en arbeidsgruppe så tidlig som i 1975. Ytterligere utredninger som i større eller mindre grad berører problemstillingen, har senere kommet til, i 1981, 1984, 1987 og 1999. Høringsbrevet som ligger til grunn for lovforslaget som nå behandles, ble sendt ut 20. september 2002. Underveis har det vært en klar tendens i retning av stadig større støtte til en reform. I 1975 var det bare den Norske Advokatforening som støttet forslaget, mens forslaget under høringen i 2002 fikk massiv støtte.

Ordbruken «tap av retten til å føre motorvogn» er ikke tilfeldig. Departementet la i proposisjonen vekt på å unngå å bruke den tradisjonelle betegnelsen «inndragning av førerkort». Ikke er det tale om inndragning slik dette begrepet brukes ellers i strafferetten, og strengt tatt er det tapet av føreretten, og ikke førerkortet, som er det sentrale. Den nye terminologien gjenspeiler realiteten på en bedre måte.

Jeg er glad for at Odelstinget slutter seg til forslaget som Regjeringen har fremmet. Domstolsbehandling vil føre til en hurtigere avgjørelse, en enda mer betryggende behandling av saken og en samlet fastsettelse av konsekvensene av den straffbare handlingen. Den nye ordningen vil også være i bedre samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon, selv om det ikke er grunnlag for å hevde at dagens ordning er i strid med konvensjonen.

Den eneste bekymringen reformen har voldt meg, er hensynet til domstolenes arbeidsbyrde. Domstolenes arbeidsbelastning er stor. I en slik situasjon bør det utvises varsomhet med å legge ytterligere oppgaver til dem. I likhet med justiskomiteen har jeg imidlertid ikke sett hensynet til domstolene som noen avgjørende innvending mot forslaget som nå behandles. Spørsmålet om tap av føreretten skal behandles som ledd i en straffesak, og forholdene som har betydning for om føreretten skal tapes, gjør seg i stor grad også gjeldende i straffesaken. Merbelastningen for domstolene vil derfor i den enkelte sak normalt bli begrenset. Dessuten åpnes det for at tap av retten til å føre motorvogn skal kunne vedtas ved forelegg i de tilfeller hvor bot er den rette reaksjon for trafikkforgåelsen. Men viktigere er det at tap av retten til å føre motorvogn ofte har stor betydning for den enkelte, og når grunnlaget for tapet er straffbare handlinger, er avgjørelsen i saken av en slik art at den er en typisk oppgave for domstolene. En presset arbeidssituasjon for domstolene må avhjelpes på andre måter enn ved å la andre organer behandle saker som naturlig hører under dem.

Som det framgår av innstillingen og av debatten her i dag, har spørsmålet om hva slags rettslig status tapet av føreretten skal ha, blitt viet stor oppmerksomhet under behandlingen av lovforslaget. Som det framgår av proposisjonen, kan det anføres gode grunner for begge løsninger.

Jeg er svært tilfreds med at flertallet i justiskomiteen deler departementets standpunkt om at reaksjonen ikke skal være straff. Avgjørende for mitt syn har vært at det ikke er holdepunkter for at den preventive virkningen blir sterkere om reaksjonen gjøres til straff. Ut fra min grunnholdning om at man bør være varsom med å kriminalisere lovovertredelser dersom andre rettslige reaksjoner gjør samme nytten, gikk jeg derfor – i likhet med tilrådingen fra Sanksjonsutvalget, under ledelse av ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre – inn for at tap av føreretten ikke burde gjøres til straff.

Jeg har under hele lovarbeidet vært opptatt av at reformen som nå behandles, ikke må føre til svekket trafikksikkerhet. Dette fikk oppslutning under høringen. I dag er politiets praktisering av reglene forankret i en håndhevingsinstruks, som legger detaljerte føringer på utmålingen av rettighetstapet. En slik løsning gir stor forutsigbarhet, sørger for en ensartet praksis og hindrer at den enkelte førers behov i for stor grad preger utmålingen. Av hensyn til trafikksikkerheten er det viktig konsekvent å luke ut sjåfører som begår straffbare forhold i trafikken.

Når nå domstolene skal behandle tap av føreretten, kan ikke praksis lenger styres gjennom håndhevingsinstruksen. Som varslet i proposisjonen vil jeg derfor sørge for at det blir utarbeidet en ny forskrift, som viderefører retningslinjene i dagens håndhevingsinstruks. Politidirektoratet vil få i oppdrag å forberede et utkast som skal sendes på høring.

Jeg har godt håp om at vi på denne måten kan oppfylle intensjonene i proposisjonen og ivareta trafikksikkerheten, samtidig som domstolene blir en garantist for at vi unngår urimelige resultater i den enkelte sak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.