Presidenten: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletida vert avgrensa til 10 minutt til ordføraren for saka og 5 minutt til kvar av dei andre gruppene.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gitt høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Presidenten ser det som vedteke.

Linda Cathrine Hofstad (H) (ordfører for saken): For meg har denne saken om styrket innsats mot tvangsekteskap vært veldig interessant å arbeide med, men også på mange måter veldig vanskelig, fordi det å møte ofre for tvangsekteskap, høre deres historier og sette seg inn i deres situasjon egentlig har vært forferdelig, og fordi jeg har fått høre historier som jeg egentlig ikke kunne tro er sanne, fordi de er så grusomme.

Jeg har møtt flere ofre for tvangsekteskap som har forsøkt å motsette seg tvangsekteskapet og har opplevd å bli utsatt for kidnapping, vold og drapstrusler. Den belastningen de er påført, er vanskelig å begripe for oss utenforstående. De ofrene som jeg har møtt, har gjort et sterkt inntrykk, først og fremst fordi de er så tapre og kjemper en kamp for sin egen frihet. Jeg er derfor veldig glad for at Stortinget senere i dag kommer til å stemme sammen på nesten hvert eneste punkt i denne loven som styrker innsatsen mot tvangsekteskap.

Det skal være frivillig å gifte seg. Ekteskap bør tuftes på kjærlighet. Frihet til å velge ektefelle er en grunnleggende menneskerettighet. Dessverre får ikke alle mulighet til å gifte seg av kjærlighet eller av egen, fri vilje. Det skremmer meg at tvangsekteskap forekommer så ofte i Norge, og at det er mye mer utbredt enn vi tidligere har trodd.

Tvangsekteskap er brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er et overgrep mot det enkelte menneskets rett til selv å velge sin egen ektefelle. Å bekjempe tvangsekteskap er et samfunnsmessig anliggende og dermed også et samfunnsmessig ansvar. Men vi kan likevel ikke frita individet for ansvar. I siste instans er det den som forårsaker eller utøver tvangen, som er ansvarlig.

Alle skal ha like plikter og like rettigheter her i landet, samtidig som man skal ha frihet til å hevde sine verdier, følge sine kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Rammen skal være norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter.

For Høyre er det viktig at enhver skal få mulighet til å ta personlig ansvar, samtidig som den individuelle friheten som hver og en av oss har krav på, skal respekteres. En grunnleggende frihet for meg er f.eks. å ha muligheten til å bestemme over mitt eget liv og hvem jeg skal gifte meg med. Dessverre har ikke alle denne friheten.

Jeg er veldig glad for at den loven som Stortinget i dag skal vedta, først og fremst er ment å motvirke tvangsekteskap. Dette er et av tiltakene i Regjeringens tiltaksplan mot tvangsekteskap. Lovendringene på strafferettens område er ifølge tiltaksplanen ett av flere tiltak for å forhindre tilfeller av tvangsekteskap.

Jeg er glad for at komiteen står sammen om endringene på straffelovens område for å tydeliggjøre at tvangsekteskap er forbudt i Norge. Det skal ikke være noen som helst tvil om at det å tvinge noen til å inngå ekteskap er brudd på norsk lov.

Muligheten til selv å velge den man skal gifte seg med, er en grunnleggende menneskerettighet. Når vi vet at slike overgrep stadig vekk skjer, ofte uten å bli anmeldt eller at ofre får hjelp, er det på tide at rettsstillingen til dem som rammes, styrkes.

Tvangsekteskap er allerede i dag straffbart etter bestemmelsen om rettsstridig tvang i § 222 første ledd. Men komiteen ser et behov for å løfte fram tvangsekteskap i et eget straffebud og å tydeliggjøre at å tvinge noen til å inngå ekteskap er straffbart. Likeså har komiteen ønsket å presisere hva som skal regnes som tvang i relasjon til tvangsekteskap, og mener det er viktig at lovgiver gjør dette gjennom merknadene til loven. I saker som gjelder brudd på grunnleggende menneskerettigheter og alvorlige overgrep, bør vi som lovgivere veilede i forhold til hvordan loven skal anvendes.

Komiteen oppfatter tvang som det å sette noen ut av stand til å handle frivillig, at den som inngår ekteskap, rent faktisk har vært utsatt for et press. Tvangen må dessuten ha vært utøvet ved rettsstridig atferd eller ved trussel om slik atferd. Et klart eksempel på rettsstridig atferd er f.eks. når noen har blitt utsatt for vold, for frihetsberøvelse eller for vanskjøtsel til vedkommende har akseptert å inngå ekteskap. Trusler og psykisk tvang er nok vanligere enn fysisk tvang ved tilfeller av tvangsekteskap i Norge. Psykisk tvang vil også kunne rammes av forbudet. Hvis man f.eks. truer noen med å avskjære vedkommende fra familien, vil det være et så sterkt press at trusselen er rettsstridig.

Justiskomiteen har presisert i sine merknader at tvangsekteskap er noe annet enn arrangert ekteskap. Begrepet «arrangert ekteskap» henspiller etter mitt syn på at familien deltar aktivt for å finne eller foreslå kandidater til ektemake. Avgjørende for spørsmålet om det foreligger tvang ved arrangerte ekteskap, blir om forslaget til ektemake virkelig gir den unge muligheten til å takke nei.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om ubetinget offentlig påtale i saker om tvang etter § 222 og om trusler etter § 227.

I tilspissede situasjoner, hvor dialog er helt umulig mellom foreldre og barn, mener vi at det vil være en ytterligere belastning for den fornærmede dersom påtale krever dennes begjæring. Det er derfor avgjørende at den fornærmede fritas fra ytterligere press. Det vil nå skje ved at man fjerner påtaleansvaret fra dem som rammes, og overfører det til påtalemyndighetene.

Barn skal sikres at det ikke arrangeres giftermål som bryter med barns rett til å være barn. For å bekjempe handel med og misbruk av barn er det også viktig at de som ikke respekterer barns rett til en fullverdig barndom, straffes. Den nye bestemmelsen om å gjøre det straffbart å inngå ekteskap med noen under 16 år eller medvirke til dette, mener komiteen er positiv og nødvendig.

Komiteen er også fornøyd med de foreslåtte endringene i voldsoffererstatningsloven, og mener hensynet til en mer ensartet praksis blir bedre ivaretatt på denne måten.

Når det gjelder lovendringene om tvangsekteskap, mener Høyre det er viktig å følge opp tiltakene i handlingsplanen og at endringene i straffeloven gjøres kjent blant befolkningen, både av allmennpreventive hensyn og av hensyn til den som utsettes for tvang i relasjon til inngåelse av ekteskap.

Å motvirke at tvangsekteskap blir inngått, er ingen enkel jobb. Utfordringen nå er å få på plass tilfredsstillende kompetanse i hjelpeapparatet. Hjelpen som tilbys, må være alt fra krisehjelp i form av sikkerhetstiltak og terapeutiske tilbud til megling i familiekonflikter og videre oppfølging. Dette er et langsiktig arbeid, som krever at det forebyggende arbeidet prioriteres. Her er jeg trygg på at Regjeringen følger opp det gode arbeidet som er gjort, at den følger opp de tiltakene som er skissert i handlingsplanen, og at det forebyggende arbeidet blir prioritert like mye som sikkerhetstiltak og krisetiltak.

Tvangsekteskapene er kompliserte saker, med mange involverte parter. En egen lovbestemmelse, som vi i dag skal vedta, er et skritt i riktig retning, men det vil aldri være nok til å kunne bekjempe disse alvorlige overgrepene. Det som blir avgjørende i tiden framover, er at de unge selv får muligheten til å bidra i dette arbeidet på sin måte, sammen med dem som makter å formidle de riktige holdningene inn til de berørte miljøene.

Knut Storberget (A): Dette er en svært vanskelig lovsak. Det sies at landet skal bygges med lov. Det er helt sikkert at de vedtak som antakelig fattes i kveld vedrørende tvangsekteskap, ikke alene løser de utfordringene vi står overfor. Jeg deler fullt og helt saksordførers gode introduksjon i forhold til denne loven.

Alene kan lovforbud og straff faktisk bare gjøre vondt verre. Selv om det etter Arbeiderpartiets mening er nødvendig med en lovfesting og straffesanksjonering av tvangsekteskap og også ubetinget offentlig påtale, er det grunn til å påpeke at slike utfordringer i hovedsak må løses på andre arenaer enn den strafferettslige.

Til det kjedsommelige: Her er vi avhengige av kommunikasjon, ikke konfrontasjon, og også forståelse, ikke bare fordømming. En ensom satsing på strafferetten vil derfor ikke føre oss særlig videre. Stigmatiseringen er belastende og lammende nok fra før. Likevel vil et straffebud, sammen med de øvrige tiltak, ha allmennpreventiv effekt og en viss holdningsskapende funksjon. Det er viktig å si ifra hvor grensa går, og hva vi som nasjon aksepterer. I lys av dette arbeidet som Norge har nedlagt vedrørende menneskerettigheter og barnerettigheter, er dagens lovsak åpenbar for Arbeiderpartiet, og det er åpenbart et område for handling.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig at også utilbørlig press medtas i bestemmelsen om ulovlig istandsettelse av tvangsekteskap. Det er ikke alt som kan karakteriseres som trusler, verken fysiske eller psykiske. Også press hvor de yngste blir forespeilet utfrysing av familien eller andre sosiale problemer, vil klart være utilbørlig press som ikke umiddelbart rammes av bestemmelsens øvrige ordlyd. Dette kan også bidra til å lette noe på den bevisbyrde man måtte ha for å bevise de øvrige situasjoner i bestemmelsen.

Så til det som er vanskelig i dette spørsmålet, og det syns jeg vi skal være åpne med, særlig i forhold til hvordan denne bestemmelsen skal forvaltes framover. Det gjelder spørsmålet om ubetinget offentlig påtale. Arbeiderpartiet har valgt å støtte forslaget om ubetinget offentlig påtale, men vi er stilt overfor særdeles vanskelige avveininger i dette spørsmålet. Det har ikke vært lett for noen av oss. Arbeiderpartiet ønsker å frita dem som utsettes for tvangsekteskap fra byrden ved anmeldelse. Samtidig er det et dilemma at påtalemyndighetens ubetingede offentlige påtale vil kunne resultere i at flere vegrer seg for å søke kontakt med det offentlige for å få hjelp. Mange vil ikke ønske sine foreldre straffet, selv om de trenger hjelp i sin situasjon.

Opportunitetsprinsippet i forhold til strafferetten bør bidra til at påtalemyndigheten er varsom med å reise tiltale når fornærmede klart ikke ønsker det. Opportunitetsprinsippet i forhold til strafferetten, og kanskje særlig kriminalpolitikken, bør også lede hen til at dette bør vi som politikere og departementet se videre på hvordan går, hvordan praktiseringen av bestemmelsen blir. Hvis det viser seg at dette bidrar til å bremse de jentene og guttene som trenger hjelp fra det offentlige, i frykt for at man får en offentlig påtale overfor et familiemedlem, syns jeg man skal være såpass fri i de fleste politiske partier, at man bidrar til å reise saken på nytt for å evaluere ordningen.

Regjeringa bør kanskje vurdere å komme tilbake til Stortinget med en straffefritaksregel, med forslag om at hvis den straffeforfulgte faktisk har bidratt til å belyse og løse saken, kan man kanskje innrømmes en viss form for straffefritak, slik at man demper noe av presset på dem som oppsøker det offentlige for å få hjelp. Jeg nevner dette som en mulighet som det er grunn til å be Regjeringa om å vurdere.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det å sitte i justiskomiteen er en utfordring, men det er en spennende utfordring. Grunnen til det er at det er et utrolig bredt spekter av saker som kommer til behandling. Som vi har snakket om før i dag: Hvor viktig en sak er, er på en måte ikke avgjort før man finner ut hvor tungt den berører enkeltmennesker. Slik er det også med denne saken om tvangsekteskap.

Det Stortinget er i ferd med å gjøre i dag, er faktisk å gi et viktig politisk signal som tydeliggjør vår politiske kurs i henhold til tvangsekteskap og hvordan vi skal forholde oss til det innenfor norsk lov.

Jeg synes at saksordføreren, Linda Cathrine Hofstad, på en ypperlig måte har redegjort for innholdet i saken. Det viser bl.a. klart at tvangsekteskap i Norge er forbudt, og det har vært forbudt. Det blir tydeliggjort nå. Man tydeliggjør det bl.a. ved å ta inn et eget straffebud. Noen av oss er i alle fall overbevist om at dette bør og skal virke allmennpreventivt. Grunnen til at det er viktig, er at dette ikke løses, som andre har vært inne på, kun ved en lovregulering. Det som på sikt må inn, og som vil bidra til det, er et forhold mellom det straffemessige og det holdningsmessige aspektet. For det er klart at dette vil ta tid. Dette er mennesker som kommer til Norge med en annen kultur, og som har en annen bakgrunn. Når de skal assimileres i det norske samfunnet, må vi ha en åpning for og en forståelse for at ting kan bli vanskelig. Det betyr ikke at vi skal akseptere ulovligheter, men vi må nok ta innover oss at det vil kunne komme til å skje. Poenget må være at vi må bidra til at endringer oppstår gjennom påvirkning, men også gjennom en klar lov som viser til hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt. Derfor støtter vi det forslaget til endring som nå foreligger, om ubetinget offentlig påtale i forhold til tvang og trusler. Vi tror at det er viktig at man overfører ansvar fra den fornærmede til det offentlige. Hvis ikke tror vi dessverre at det fortsatt i altfor stor grad vil bli tiet i hjel, og det er ingen av oss tjent med.

Det er et samfunnsproblem i Norge at vi har denne typen saker. Da må vi ha en åpenhet rundt det, og vi må ha vilje til å engasjere oss og vilje til å gjøre noe med det. Det gjør Stortinget gjennom denne behandlingen.

Jeg tror også at dette vil være med og bedre rettssikkerheten til den enkelte. Jeg håper, og forutsetter også, at selv om det nok i enkelte sammenhenger vil bli vanskelig – familieforholdene er tette, det er vanskelig å bryte dem – skal dette være et verktøy for dem som ønsker hjelp til å bryte ut av en slik problemstilling for å komme seg videre og kanskje gjøre et valg, som saksordføreren var inne på, gjennom kjærlighet og ikke gjennom tvang. Det er en ganske vesentlig forskjell på de to inngangene til ekteskapet og kanskje også i forhold til hvor vellykket ekteskapet etterpå vil bli.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Mye har skjedd siden Fadime ble drept i et æresdrap i Sverige for ca. halvannet år siden. Mye har også skjedd siden en del tøffe jenter stod fram og fortalte om hvordan de har vært utsatt for tvangsekteskap og om trusler om andre typer overgrep, og også siden jentene fortalte om kjønnslemlestelse og andre overgrep som foregår i noen minoritetsmiljøer også i Norge.

Dette er særdeles alvorlige saker, som krever et stort arbeid som må gå over lengre tid fra et samlet politisk Norge. Jeg tror at det aller viktigste vi kan gjøre, er ikke å bruke straffeloven i disse sakene, men å få på plass en god del tiltak som gjør at ungdom i utgangspunktet slipper å komme i den situasjonen, altså det som kalles forebygging. Jeg vet at Regjeringa omsider har startet et arbeid med å få opp kompetansen på dette feltet innenfor hjelpeapparatet.

Da jeg sjøl i 1995 – tror jeg det var – for første gang møtte ei jente som var fra Tyrkia, og som skulle utsettes for tvangsekteskap, hadde ingen reagert der hun kom fra. Sjøl om alle visste hva som foregikk, var det ingen som turte å ta i dette med ildtang engang, fordi dette var så komplisert, så vanskelig. Det var også noen misforståtte holdninger om kulturrelativisme inne i bildet. Nå er dette borte. Slik som jeg oppfatter debatten nå, er ikke dette et interessant tema lenger. Nå er alle enige om at dette er noe som man virkelig skal ta tak i. Men jeg registrerer allikevel at Senter mot etnisk diskriminering har en noe underlig høringsuttalelse i forbindelse med denne saken, hvor man snakker om at dette dreier seg om å regulere det private, bl.a., noe de egentlig ikke syns er særlig all right. Det mener jeg bør være helt irrelevant i denne sammenhengen. Dette handler faktisk om å forhindre overgrep.

Så vidt jeg vet, har det vært to straffesaker som gjelder tvangsekteskap i Norge. Det er altså ikke slik at det er lovverket det egentlig er noe i veien med, men det å håndheve det lovverket som allerede fins. Jeg mener at det viktigste denne regjeringa egentlig kan gjøre nå, er å få på plass en internasjonal avdeling av barnevernet, det er å sørge for at også de som f.eks. kommer hit på familiegjenforening med mennesker som allerede er bosatt her, ikke de som er flyktninger, men de som f.eks. kommer på familiegjenforening, må omfattes av norskopplæringstiltak og de introduksjonsprogrammene som nå er vedtatt. Jeg mener at det nå også bør bli slik at man bare har mulighet til å ha borgerlig vigsel i Norge, og så kan man heller ha en seremoni i sitt trossamfunn etterpå. Også det er gode tiltak.

Når det gjelder dette med ubetinget offentlig påtale, er SV det eneste partiet som har gått mot dette. Det mener jeg er særdeles uheldig, all den tid det er så mange høringsinstanser som jobber med dette til vanlig, som går imot dette, rett og slett fordi det allerede i dag fins en mulighet til å benytte seg av offentlig påtale dersom man erklærer allmenne hensyn. UDI, Hordaland statsadvokatembete, Krisesentersekretariatet og ikke minst Oslo Røde Kors Internasjonale Senter og flere andre organisasjoner og etater advarer på det sterkeste mot å innføre ubegrunnet offentlig påtale som et virkemiddel. De mener at det viktigste nå faktisk er å benytte seg av det lovverket som allerede ligger der, og ikke å innføre noe nytt uten at vi egentlig vet hva konsekvensene vil bli for dem som blir berørt. Jeg vil anbefale å lese debattinnlegget som stod i Dagbladet den 27. mai 2003 om offentlig påtale mot tvangsekteskap, som er skrevet av Anja Bredal, som er stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning. Hun påpeker noe av hovedproblemet, nemlig at dette kan føre til at en del barn som ikke ønsker at foreldrene deres skal bli straffeforfulgt, ikke tør be om hjelp, rett og slett fordi det er det som kan bli konsekvensen. De ønsker å slippe å bli giftet bort, men de ønsker ikke at foreldrene deres skal bli straffeforfulgt, og det mener jeg vi bør ta på alvor. Vi burde i hvert fall brukt mer tid på å vurdere dette ut fra et bedre grunnlag, og det ville i så fall kreve at vi hadde flere straffesaker å støtte oss til for å se hvordan dette funker. Når vi har to straffesaker, er det en smule tynt grunnlag.

Jeg tar opp forslaget fra SV.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Einar Holstad (KrF): Det er sjelden jeg opprøres sterkere enn når jeg møter mennesker som har vært utsatt for overgrep fra sine nærmeste. I tillegg til de skader selve overgrepet medfører, sliter disse menneskene ofte med at ugjerningen var et svik fra noen de var glade i. De føler ensomheten etter å ha brutt med overgriper, og de føler frykten for gjentakelse og for å la noen komme nær igjen. Som politiker er det lett å kjenne maktesløshet i møte med en slik virkelighet.

Vi kan imidlertid bidra til å redusere antall overgrep gjennom å vedta et tydelig lovverk. Et tydelig regelverk vil ha sterk allmennpreventiv effekt og er dessuten viktig av pedagogiske hensyn.

Ved å vedta lett tilgjengelige straffebestemmelser vil kunnskapen om hva som er forbudt i Norge, kunne nå ut til det brede lag av befolkningen og ikke bare være forbeholdt jurister og andre spesielt interesserte. Skal vi stoppe tvangsekteskap, må foreldregenerasjonen vite at bruk av tvang i forbindelse med ekteskap er straffbart. De må også vite at det å tvinge et barn eller en ungdom til å inngå ekteskap kan medføre fengsel i inntil seks år.

For Kristelig Folkeparti har det vært veldig viktig å bidra til tydelighet rundt det faktum at tvangsekteskap er forbudt. Vi mener at dette best kan oppnås gjennom en egen bestemmelse i straffeloven som forbyr dette. Det er derfor veldig gledelig at Stortinget i dag støtter regjeringspartienes forslag om et eget straffebud mot tvangsekteskap i straffeloven § 222 annet ledd.

Ekteskapsinngåelse skal skje ved frivillighet. Muligheten til selv å velge hvem man vil gifte seg med, er en grunnleggende menneskerettighet, som bl.a. følger av FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 16.

Jeg har med stor bekymring mottatt informasjon fra flere hold om at tvangsekteskap i Norge er mer omfattende enn man tidligere var klar over. Det er helt nødvendig å iverksette tiltak for å styrke rettsstillingen til dem som rammes.

Lovtiltak er imidlertid ikke tilstrekkelig for å forhindre tvangsekteskap. Representanter fra minoritetsmiljøene forteller at trusler og psykisk tvang er vanligere enn fysisk tvang ved tilfeller av tvangsekteskap i Norge. En samlet justiskomite har i sin innstilling presisert at psykisk tvang vil kunne rammes av forbudet mot tvangsekteskap. For eksempel vil trusselen om fullstendig å avskjære en person fra familien om vedkommende ikke gifter seg, kunne utsette personen for et så sterkt press at trusselen er rettsstridig og rammes av forbudet. Ulike former for psykisk press som enkeltvis ikke er å anse som rettsstridig atferd i straffelovens forstand, skal vurderes samlet i relasjon til spørsmålet om det i det konkrete tilfellet har forekommet tvang. Jeg tør påstå at ungdommer som bor i Norge, med dette får et godt strafferettslig vern mot tvangsekteskap.

Tiltale for brudd på forbudet mot tvangsekteskap vil ikke lenger avhenge av begjæring fra den fornærmede. Det skal nå være offentlig påtale i slike saker, som det er i de fleste andre straffesaker.

Å tvinge noen til å inngå ekteskap er et alvorlig overgrep som innebærer brudd på vesentlige menneskerettigheter. Det er naturlig at det overlates til samfunnet å bestemme om et slikt overgrep skal sanksjoneres mot. Det vil dessuten kunne oppleves som en lettelse for offeret å slippe å ta stilling til om tiltale skal reises mot nærstående personer. Tilsvarende betraktninger ligger til grunn for at det er offentlig tiltale ved tilfeller av familievold.

Mitt håp er at forbudet mot tvangsekteskap og den dertil hørende straffetrussel vil virke preventivt, slik at tiltale for brudd på regelverket ikke blir nødvendig. Det vil være best for alle parter.

Om det skjer, avhenger av om foreldregenerasjonen følger loven. Gjør de ikke det, er det samfunnets plikt å straffe dem som forbryter seg mot barn og unges menneskerettigheter.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er et selvfølgelig prinsipp i vår kultur og rettsorden at et ekteskap skal bygge på partenes frie vilje. Regjeringen har med bekymring registrert at det i den senere tid har framkommet informasjon som tyder på at dette ikke er like selvfølgelig i alle miljøer i vårt land. Tvert imot er det mye som tyder på at tvangsekteskap er et mer utbredt fenomen i Norge enn man tidligere har vært klar over. Arbeidet med å bekjempe tvangsekteskap har derfor fått høy prioritet i Regjeringen.

Jeg er på denne bakgrunn svært glad for at en samlet justiskomite stiller seg bak Regjeringens forslag om å skjerpe straffelovgivningen på dette feltet. Et strengere og mer presist regelverk vil utvilsomt være et viktig bidrag til å nå de målene vi har satt oss.

En annen sak er at utfordringene ikke kan møtes med lovendringer alene. Det har flere talere pekt på, og det er en grunnholdning jeg deler. Nettopp derfor er det som kjent utarbeidet en egen tiltaksplan mot tvangsekteskap, hvor forslagene til endring i straffeloven bare utgjør en begrenset del. Jeg er enig med komiteen i at det er viktig å spre kunnskap om tiltaksplanen og lovendringene, slik at tiltakene blir allment kjent, også i de miljøene hvor tvangsekteskap praktiseres. Jeg har godt håp om at dette vil ha allmennpreventiv virkning, slik også komiteen peker på.

Siden tvangsekteskap også er straffbart etter gjeldende rett, så jeg det ikke nødvendig med noe eget straffebud mot denne type tvang. I proposisjonen ble det derfor foreslått å ta inn en presisering av den nåværende bestemmelsen. Justiskomiteen har i stedet valgt å løfte tvangsekteskap fram i en egen straffehjemmel. Også dette var for meg en mulig løsning. Jeg viser i den forbindelse til at en slik løsning ble trukket fram som et alternativ i det høringsbrevet som ble sendt ut i forkant av proposisjonen. Samtidig vil jeg uttrykke tilfredshet med at komiteen understreker at man i utgangspunktet skal vise tilbakeholdenhet med å gi egne straffebud for handlinger som allerede kan rammes av et annet straffebud, men at dette er et virkelig unntakstilfelle.

Jeg er også glad for at et flertall av komitemedlemmene støtter Regjeringens forslag om å endre påtalereglene for tvang og trusler, slik at det nå blir ubetinget offentlig påtale i alle slike saker. De nåværende kravene om påtalebegjæring og allmenne hensyn er etter min mening til hinder for at slike saker får den strafferettslige oppfølgingen de fortjener. Det er viktig å hindre at endringene får utilsiktede konsekvenser, slik komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti frykter.

Jeg har imidlertid tro på at lovendringen ikke vil medføre at det nå blir satt i gang mange straffesaker mot den fornærmedes vilje. Den fornærmede vil fortsatt være et nøkkelvitne i slike saker, og uten noen form for samarbeid vil en straffeforfølgning bli svært vanskelig. Men ved at påtalemyndigheten får en plikt til på eget initiativ å ta tak i slike saker, vil arbeidet måtte prioriteres i langt større grad enn det som i dag er tilfellet i politi og påtalemyndighet. En slik utvikling er etter min mening både ønskelig og selvsagt. Etter mitt syn er det også en verdi i seg selv at den fornærmede fratas den belastningen det er å kreve en nærstående person tiltalt og straffet.

Videre er jeg svært glad for at en samlet justiskomite stiller seg bak forslaget om å innføre et nytt straffebud som retter seg mot den som inngår eller medvirker til at noen inngår ekteskap med noen under 16 år. I slike tilfeller skal det ikke være nødvendig å godtgjøre at den mindreårige er tvunget til å inngå ekteskap. Mindreårige er lett påvirkelige og har vanskeligheter med fullt ut å forstå rekkevidden av en ekteskapsinngåelse. Medvirkning til slike ekteskap bør derfor være straffbart, uavhengig av om den mindreårige er utsatt for reell tvang eller ikke. Innføringen av et slikt straffebud vil ikke minst være et viktig holdningsskapende signal, og jeg betrakter det som et stort framskritt i bekjempelsen av tvangsekteskap.

Jeg er også tilfreds med at en samlet komite støtter de øvrige forslagene i proposisjonen. Rettspraksis har vist at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 155 om påføring av smitte og § 390 a om hensynsløs atferd i visse tilfeller har vært for lav. En straffeskjerpelse vil gjøre at lengstestraffen i de aktuelle straffebudene bedre avspeiler alvorlighetsgraden av handlingene, og en sentralisering av førstehåndsbehandlingen av søknader om voldsoffererstatning vil blant annet sikre en større grad av rettsenhet i disse sakene.

Debatten om tvangsekteskap har bølget i Norge. Liksom representanten Thorkildsen husker jeg den gang man fornektet at det i det hele tatt fantes, og det var helt umulig å få det fram. Jeg husker også hvem som deltok i den debatten på mange måter. Senere kom vi inn i en debatt der det var en viss aksept for at det fantes. Jeg er enig i at vi antakelig nå er kommet dit hen at de fleste erkjenner at det finnes, og at vi må gjøre noe med det. Men i den debatten har argumentene bølget fram og tilbake. På samme måten som noen er redd for at dagens ubetingede offentlige påtale skal føre til at noen blir mer forsiktige, så er det andre igjen som mener at det kan være det riset bak speilet man trenger for å få til kulturendringer i familier som ellers kanskje ikke ville ha vært åpne for det. Det er et mangfoldig landskap. Når jeg har gått inn for disse forslagene, er det ut fra erfaringer og lydhørhet til landskapet, men jeg er enig med ulike talere i at man skal fortsette å ha den lydhørheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det statsråden sier, er jeg fullstendig enig i. Men hvorfor da ikke ta i bruk den muligheten vi allerede har til å ta ut offentlig påtale ved å erklære allmenne hensyn? Da ville man kunnet ha en fleksibilitet i lovverket som blant annet UDI mener er fryktelig viktig. De skriver i sine høringsuttalelser at dagens regelverk gir en mulighet til å reise påtale, men det gir også en anledning til ikke å reise påtale i de sakene der offeret ikke ønsker å reise påtale og kanskje heller ikke er tjent med det. Det er nøyaktig det samme som Krisesentersekretariatet sier.

Jeg vil få lov til å nevne at jeg har erfaring fra en sak av denne typen. Der hadde jeg selv lyst til å kidnappe en jente for å «frigjøre» henne fra hennes egne foreldre, fordi jeg så hva slags press hun var utsatt for. Men hun bestemte seg for å forsone seg med foreldrene sine, og nå har hun et barn og er gift med en mann som hun er blitt glad i etter hvert. Jeg vil ikke kunne ta fra henne det valget som det faktisk er.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det at en sak er kompleks, bør ikke frata noen en rett til å tale på vegne av den undertrykte med så klar røst at den undertrykte oppfatter samfunnets røst. I denne sammenhengen har jeg møtt såpass mange undertrykte – ikke bare i dette land, men også andre steder, at jeg vet at ett sted må samfunnets normer lyde så tydelig at de oppfattes. Jeg har sagt i innlegget mitt at det er ikke nok at det skjer gjennom straffebud eller ubetinget offentlig påtale. Det må skje gjennom kunnskap, dialog, informasjon, kontakt osv. – på alle mulige måter. Jeg er en sterk tilhenger av det, og jeg er ganske overbevist, gjennom å ha møtt mennesker som har møtt tøffe sider av tvangsekteskapskulturen, om at dette kan være til hjelp.

Det er også helt avgjørende til syvende og sist at en aldri i noen som helst sak vil ha en sak uten et vitne. Man vet også at om man henvender seg til offentlige myndigheter, så har de taushetsplikt. Det er således mange måter man kan løse en sak på uten å havne i rettsapparatet. Men er man i nærheten av det, må rettsapparatet bygge opp en kompetanse – slik jeg la vekt på i mitt hovedinnlegg.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg er for så vidt enig i dette også. Men det jeg mener er viktig, er at man foretar en konkret vurdering i forhold til offeret. Hva hvis offeret står i fare for å miste hele sin familie, hele sin slekt, alt som binder, alt det som gjøre et menneske til et menneske, og vedkommende sjøl ikke ønsker å miste dette, men ønsker å forholde seg til dette på andre måter – f.eks. ved å megle hos Oslo Røde Kors Internasjonale Senter? Mener statsråden at det er legitimt og fortsatt skal være mulig til tross for den lovendringen som flertallet vedtar? Jeg mener lovendringen er gal så lenge vi ikke har mer enn to saker å bygge vår kunnskap på, og at vi i stedet bør ta i bruk aktivt den muligheten vi allerede har til å ta ut offentlig påtale.

Statsråd Odd Einar Dørum: Selvfølgelig er megling legitimt, det er til og med i svært mange tilfeller klokt. Men da må meglingen også være reell. Den må være der, slik at den som deltar i meglingen og er den svakere part, føler at man har noen med seg. Jeg tar det for gitt at det er den type scenarioer representanten Thorkildsen spør meg om.

Ja vel, da er min oppfatning at den lovbestemmelsen vi snakker om her, er et nyttig ris bak speilet. Jeg har, liksom representanten, også vært i kontakt med familier som er blitt snudd av viljesterke unger, for å si det på den måten. Jeg har også opplevd at det å ha et ris bak speilet kan påvirke noen, og jeg tror at kulturprosesser alltid tar lang tid. Men på et eller annet tidspunkt må noen sette ned en merkestein til fordel for den som blir offer, selv om virkeligheten er kompleks.

Selvfølgelig er det legitimt å finne fornuftige løsninger. Det er alltid legitimt. Det er når man ikke finner løsninger som fritar for tvang, at hele den straffetenkningen som er reist av komiteen, og også foreslått av meg i proposisjonen, kommer inn. Men kan man få til frivillige løsninger, er det alltid bra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg minner vel mer og mer om en møteplager, men jeg har lyst til å bore litt videre inn i dette.

Betyr det som statsråden nå har sagt, at han mener at det kan være tilfeller der offerets ønske om ikke å forfølge dette i strafferettsapparatet skal telle mer enn samfunnets legitime og helt riktige behov for å markere at dette er dønn ulovlig? Eller mener han ikke det?

Grunnen til at jeg spør, er at jeg vet at de som jobber med dette, bl.a. med megling, sier at en del av disse ungdommene for det første aldri ville tort å be om hjelp hvis de hadde visst at dette ville resultere i en straffeforfølging av foreldrene deres, og særlig ikke i tilfeller der foreldrene ville blitt utvist fra Norge på grunn av at strafferammen her er såpass stor at det kunne blitt konsekvensen dersom de ble domfelt. De føler også at de blir umyndiggjort, at deres ønsker faktisk ikke blir ivaretatt. Jeg vet det, fordi jeg har vært vitne i en hjemmevoldssak der den kvinnen som ble utsatt for vold fra sin eksmann, ikke ønsket å forfølge denne saken videre i strafferettsapparatet og trakk anmeldelsen. Men blant annet på grunn av at jeg hadde vært vitne, kjørte politiet saken videre, fordi de visste at dette kom de til å vinne ved at jeg vitnet. Det syntes jeg var vanskelig, for det var altså en kvinne som ikke ønsket å forfølge sin eksmann når det gjaldt dette, samtidig som det av allmennpreventive hensyn er ekstremt viktig at vi markerer at dette er ulovlig.

Men poenget er altså å ivareta menneskers verdighet til tross for at de er ofre, og ikke umyndiggjøre og stakkarsliggjøre dem mer enn det som er strengt nødvendig, for da opplever de jo at de blir utsatt for doble overgrep, og det er jo ikke det som er hensikten med det vi prøver å få til her. Tvert imot prøver vi å ivareta menneskers rettigheter. Jeg mener at det også må være mulig å se for seg en situasjon der en familie f.eks. har bedrevet utilbørlig press overfor sitt barn, og hvor dette barnet har latt seg overtale og presse til å gifte seg, men hvor barnet seinere faktisk er glad for at det ikke valgte å gå til rettssak, men valgte å forsøke å forsone seg med familien sin igjen. Det må også være mulig, selv om jeg mener at det bør være unntakene og ikke regelen.

Ågot Valle hadde her overtatt presidentplassen.

Linda Cathrine Hofstad (H): Alle som har vært på talerstolen, er enige om at tvangsekteskap er et grovt menneskerettighetsbrudd. For å sette en stopper for dette, må man ta det på alvor, og man må forvente at det offentlige har et ansvar.

Jeg må si at Sosialistisk Venstreparti og representanten Thorkildsens argumentasjonen i forhold til ubetinget offentlig påtale skuffer meg. Når representanten Thorkildsen sier at vi umyndiggjør ofrene og tar fra dem deres verdighet og rettigheter, har vi helt forskjellige oppfatninger av hva dette er, for dette handler faktisk om å ta deres rettssikkerhet på alvor. Dersom man går til politiet eller hjelpeapparatet, som også har taushetsplikt i slike saker, er det ikke noen automatikk i at de går til direkte anmeldelse. Det er ikke slik. Høyre har faktisk tillit til at politi og påtalemyndighet i disse sakene utviser skjønn når man ser at det her er en mulighet for dialog, eller at det er mulighet for at offeret og familien kan komme sammen igjen.

Og så vil jeg bare minne om, siden representanten Thorkildsen nevnte ORKIS, at de har vært veldig aktive på banen, også i forhold til brukerne av ORKIS når det gjelder å fronte hvor negative de er i forhold til offentlig påtale. Jeg er også skuffet over det ORKIS har sagt i media, at det nå vil bli vanskeligere for offeret å oppsøke hjelpeapparatet. Jeg trodde faktisk det var slik at hjelpeapparatet i disse sakene mer enn noen gang opprettholdt taushetsplikten. I disse sakene er det helt grunnleggende. Da må jeg si at jeg ble veldig overrasket over argumentasjonen til ORKIS og SV. Dette er snakk om tilspissede situasjoner, situasjoner som er helt umulige, der foreldre kommer med drapstrusler, der foreldre prøver å kidnappe disse barna – og så skal ikke påtalemyndighetene ta sitt ansvar og gå til offentlig påtale?

Statsråd Odd Einar Dørum: Ut fra dagens bestemmelser om allmenne hensyn kan det offentlige også selvfølgelig reagere, men man må fortsatt ha et vitne, og det vitnet vil da som oftest være den fornærmede. Den fornærmede er helt avgjørende. Også etter den spilleregelen som er foreslått her i dag, trenger man et vitne. Og den fornærmede vil være helt sentral. Vil den fornærmede ikke være vitne, har man ingen sak. Så det man gjør med dette, er – for å si det rett ut – å trekke opp en strafferettslig ideologisk utfordring som går inn i kjernen, at en norsk integreringsdebatt ikke bare handler om hvordan de som utgjør flertallet i denne salen her i dag, skal te seg for å unngå å diskriminere noen i forhold til jobb eller hudfarge, men at en norsk integreringsdebatt heller ikke aksepterer segregering. Man aksepterer altså ikke at man i en eller annen sammenheng praktiserer samlivs- og ekteskapskulturer som utsetter noen for tvang, like lite som man i vårt land historisk har gjort det, og endret det gjennom en lang, lang kamp. Og så kan man, etter min mening med mye unnfallenhet fra det norske samfunnet og mye unnfallenhet fra norsk kvinnebevegelse, si at omsider er frontlinjen også kommet til disse kvinnene. Når en frontlinje er kommet der, føler jeg at vi er med på å gi dem et virkemiddel. Men det virkemidlet hindrer ikke, så langt jeg kan forstå, at noen kan søke løsninger i fortrolighet med noen som kan bidra litt til å hjelpe til med å finne løsninger. Jeg har selv møtt dem, f.eks. i møter med skolerådgivere på videregående skoler i Oslo. De ender som oftest ikke noe sted, fordi det ikke er noen sammenheng, ikke noe trykk, ikke noe som helst. Det inntrykket jeg har dannet meg, er at et aktivt ris bak speilet er helt avgjørende. Jeg har også dannet meg det inntrykk at det er avgjørende at politi og påtalemyndighet bygger opp kulturkompetanse.

Det er slik at den debatten vi nå har i Norge, og som gjerne testes ved den skillelinjen vi har nå, handler om at kompetansen, uansett hvor man er, skal bli bedre.

Jeg vil gjerne minne representantene om at da jeg besøkte Storbritannia for tre år siden, diskuterte man tvangsekteskap blant femte generasjons innvandrere. Da begynte det så vidt å dukke opp til overflaten. I Norge har vi annen generasjon. Noe av det mest lovende i denne debatten er hvordan unge kvinner med annengenerasjons innvandringsbakgrunn uttaler seg i debatten og viser at det er et spenn i det å opptre frivillig, men de trekker altså frontlinjen mot tvang. Jeg er overbevist om at det er den mobiliseringen vi skal stole på, og da tror jeg at alle kloke rådgivingsgrupperinger fortsatt vil kunne klare å opptre klokt for å hjelpe folk til å komme ut av noe.

Man befinner seg i et grenseland her, hvor folk har det ganske beinhardt. Jeg føler at det å møte dem på en forstandig måte ikke ekskluderes av dagens lovarbeid, men jeg føler at noen får et viktig hjelpemiddel i tillegg til dem de har fra før. Men fortsatt er det slik at jeg håper at kulturpresset som nå skal ligge på miljøene, vil underbygges videre. Det er det som er kjernen i debatten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har sittet og fulgt med i denne debatten, og det er mye rart man kan få høre fra denne talerstolen.

Dette dreier seg ikke om kultur; det dreier seg om religion – enten man liker det eller ikke. Det er nå engang slik at muslimske kvinner skal gifte seg med muslimske menn, de kan ikke gifte seg med kristne. En muslimsk mann kan gjerne gifte seg med en kristen kvinne, for kvinnen og hennes barn er mannens eiendom. Slik lever de, og slik er det! Og dette prøver Regjeringen å integrere. Vi har prøvd å integrere dette i over to tusen år og ikke fått det til. Er det noen i denne salen som tror at Regjeringen greier å få det til? Nei, det tror i hvert fall ikke jeg.

Først må man erkjenne at det er et religiøst problem man reiser, og at det tar lang tid å løse det. Det må man erkjenne, enten man vil det eller ikke. Men man foretrekker å lukke øynene, og sier at det er et kulturelt problem. Men det er ikke et kulturelt problem, det er et religiøst problem! Jeg tror det i hvert fall fra vår side er første gang det sies fra denne talerstol, og det må Regjeringen og de øvrige debattantene ta innover seg. Flertallet i denne sal må også ta det innover seg, for de sier at det er et kulturelt problem, og ikke et religiøst problem. Men det er jo det det i realiteten er.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.