Anita Apelthun Sæle (KrF) (ordførar for saka): Dublin-konvensjonen vert no erstatta av Dublin II-forordninga. Det betyr visse endringar i utlendingslova for Noregs del. Det er det saka handlar om i dag.

Dei reelle endringane i forordninga inneber at fristane landa imellom for å koma fram til kven som skal ha ansvaret for ein asylsøkjar og søknaden til vedkomande, no vert skjerpa. Nytt er det også at dersom ein ikkje held ein frist på viktige område, er det likestilt med aksept av ansvar.

Dette betyr raskare realitetsbehandling av søknadene, noko som er positivt for alle partar. Samla sett er det anslått ein reduksjon i saksbehandlingstida på 14 veker.

Det som er svært positivt i endringa, er at omsynet til familien er styrkt. Komiteen er også tilfreds med at forordninga styrkjer einslege mindreårige asylsøkjarar.

Ansvarsfordelinga landa imellom er dessutan klarare definert.

Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeiker at høyringsfristen i denne saka har vore kort. Det har han vore, men forordninga gjeld frå og med 1. september 2003, altså før Stortinget kjem saman igjen. Høyringsbrevet gjekk ut 21. mars, og 26 instansar uttala seg utan å ha innvendingar mot dei aktuelle endringane i utlendingsloven og utlendingsforskrifter.

Nokre av desse høyringsinstansane, i alle fall ein, har likevel generelle innvendingar mot visse moglege negative utslag av Dublin-forordninga. Eit breitt fleirtal i komiteen strekar under at ingen skal verta sende tilbake dersom dei risikerer forfølging, og at prinsippet om non-refoulement vert slått uttrykkjeleg fast i forordninga sin fortale. Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å streka under at slik er det.

Det same fleirtalet strekar også under at Noreg skal føra ein flyktningpolitikk som sikrar at asylretten er reell, og at asylsøkjarane sine behov for vern vert tryggja.

Eg anbefaler den samrøystes tilrådinga.

Karin Andersen (SV): SV kommer til å stemme for lovforslagene. Men det er noen temaer der det er behov for en liten kommentar.

For det første høringsrunden: Det at Regjeringen og flertallet konkluderer med at det er få innvendinger fra høringsinstansene, er – for å si det pent – å tøye sannheten litt, for de fleste av dem sier at de har hatt så kort tid at de ikke har hatt tid til å sette seg inn i saken, og derfor har de ingen kommentarer. Så å ta det til inntekt for saken er ikke helt i tråd med hvordan jeg i hvert fall ville konkludere i en slik sak.

Det andre er at her har man hatt en svært kort høringsrunde. Hvis vi husker tilbake to–tre saker i salen her i dag, hadde vi en annen sak der statsråden argumenterte godt for at det bør være en høringsrunde, særlig i saker som både kan berøre internasjonale konvensjoner som vi er forpliktet av, og som dreier seg om forhold som går på om foreldre og barn skal være sammen. Bruk av Dublin-mekanismene kan gå rett inn i kjernen av det temaet. Derfor mener vi at det hadde vært grunn til å ha en like lang høringsrunde på dette, nettopp fordi det her sjølsagt er behov for å avklare i forhold til disse konvensjonene, men også i forhold til sjølstendig politikk, hva Norge vil praktisere i disse sakene.

SV mener at Norge ikke nødvendigvis har all verden å skryte av når det gjelder å ta hensyn til barn i f.eks. utvisningssaker, enten man nå bruker Dublin-mekanismen, eller man bruker de alminnelige forvaltningsvedtakene som blir gjort. Man legger for liten vekt på de hensynene som statsråden var svært opptatt av i den tidligere saken. Det har f.eks. vært en sak som har vært debattert veldig sterkt i media den siste tida, der familiemedlemmer blir splittet og sendt til ulike land, og der det også er barn i familien.

SV og Senterpartiet er alene om en merknad som SV er veldig forundret over at vi har blitt stående alene om, nemlig at norske myndigheter på sjølstendig grunnlag har ansvar for å forsikre seg om at landene faktisk overholder sine forpliktelser også i praksis, og at tilbakesendelse ikke skal skje når det er tvil om et lands praksis. Dette dreier seg jo ikke om at vi bare skal følge våre forpliktelser på papiret. Å se at et land har skrevet under en slik konvensjon, betyr ikke nødvendigvis at landet følger sine forpliktelser. Vi vet at det i Europa nå er et veldig sterkt press på asylinstituttet i veldig mange land, der det er tatt til orde for svært sterke innstramminger, som er annerledes enn den norske politikken. Når flertallet sier at man faktisk skal forsikre seg om, og Regjeringen også sier at de skal forsikre seg om at man ikke sender noen tilbake til et land der de indirekte kan bli utsatt for forfølgelse fordi de vil bli sendt ut eller tilbake til et land, mener vi at man ikke oppfyller denne forpliktelsen hvis man ikke på sjølstendig grunnlag undersøker at dette faktisk skjer. Det må norske myndigheter ta et ansvar for.

SV konstaterer at Regjeringen sier at de skal gjøre det på papiret, men når det kommer til praksis, virker det som om de rygger litt tilbake. Denne merknaden dreier seg altså ikke om at det er uenighet mellom SV og Regjeringen om det er riktig å sende tsjetsjenske asylsøkere med gresk visum tilbake til Hellas. Der eksisterer det en reell uenighet mellom SV og Regjeringen. Men jeg håper at det ikke eksisterer en reell uenighet mellom SV og Regjeringen og SV og flertallet om at man i praksis har et ansvar for å sjekke at det man sier at man skal gjøre, også faktisk skjer.

Statsråd Erna Solberg: La meg få understreke at jeg er enig i kritikken når det gjelder den korte høringsfristen. Bakgrunnen for det er at med den tilknytningen vi har til Schengen, blir dette gjeldende norsk rett i september. Den korte høringsfristen er satt for at Stortinget skal fatte formalvedtakene, slik at de er en del av norsk lov før det tidspunktet loven faktisk gjelder i Norge. Vi synes det er greit at det står i norsk lov, når det faktisk vil være gjeldende prosedyre og det vi har sluttet oss til. Det gjør at jeg synes at vi bare unntaksvis skal ha slike korte høringsfrister. Men jeg har forståelse for høringsorganet som har problemer med å uttale seg med en så pass kort frist.

La meg så si at dette er en viktig sak for Norge. Dublin-konvensjonen, slik den fungerer i dag, gjør at det tar meget lang tid. Vi har valgt for antatt grunnløse søkere ikke å benytte Dublin-konvensjonen, fordi saksbehandlingen går hurtigere når vi gjør det selv. Vi kan raskere returnere folk. Man unngår at de må sitte, som nå i dag, opptil seks måneder og vente på at et annet land skal bli ferdig med sine prosedyrer for å motta dem. Dette koster som kjent relativt mye, ifølge revidert nasjonalbudsjett. 21 pst. av de vedtakene som ble fattet i 2002 når det gjelder asylsøkere, dreide seg om asylsøkere som ble returnert til et annet Dublin-land på grunn av Dublin-regelverket. Da er det et ganske stort antall hvis denne prosessen tar lang tid. Derfor er det egentlig en gledelig endring, som skal gjøre at dette går hurtigere i Norge.

Jeg har bare lyst til å understreke at vi gjør faktisk det som representanten Karin Andersen sier. Vi foretar på selvstendig grunnlag en vurdering av om andre land overholder disse konvensjonene. Derfor stoppet jeg videre utsendelse til Hellas vinteren 2001-2002, fordi det var satt spørsmålstegn ved Hellas praksis i forhold til tsjetsjenerne. Det ble da både gått runder i Utenriksdepartementet og fattet vedtak som gjorde at man ikke har sendt tilbake de angjeldende tsjetsjenerne, men de har fått oppholdstillatelse i Hellas.

Det er ikke et spørsmålet om hvilken praksis man har i Hellas, men heller et spørsmål om hvilken behandling asylanter får i Hellas. Den er betydelig annerledes enn den behandlingen de får i Norge i forhold til ytelser og mulighet for å bo i landet. Det synes jeg ikke er et grunnlag for å suspendere bruken av Dublinkonvensjonen. Derimot er det helt klart at vi har et selvstendig grunnlag for å sikre oss at ingen blir sendt ut, også ved at vi bruker Dublinkonvensjonen, til situasjoner hvor beskyttelsesbehovene deres ikke blir ivaretatt. Men det har vi ingen klare indikasjoner på at noen av de landene vi har vurdert i den sammenhengen, faktisk har gjort. Vi har også bedt om å få det dokumentert fra de organisasjonene som har jobbet med dette.

Jeg har lyst til å understreke at på det området er det slik at da min statssekretær reiste til Hellas og møtte den greske Helsingforskomiteen, var de glade for det arbeidet vi gjorde, at vi sendte tilbake tsjetsjenere til Hellas for vurdering, og at vi presset på og fulgte så sterkt med på det myndighetene gjorde i forhold til dette. Det bidrog faktisk til å heve Hellas’ fokusering på asylbehandling, i stedet for at vi hadde latt et land som kanskje noen ganger spekulerer litt i sin egen asylbehandling og den lange tiden det tar, vinne når det gjelder byrdefordelingsbiten, og fortsette å ha en dårlig behandling og eventuelt ikke en korrekt behandling. Det er derfor av og til viktig at vi setter ned foten overfor andre land og sier at vi følger med på hva de gjør, at vi undersøker med høykommissæren hva deres faktiske praksis er, og at vi følger enkeltvedtak. Det kommer vi til å forsette å gjøre, slik at vi i Europa får en bedre total behandling av asylsøkere enn det situasjonen er i dag. I den sammenhengen er Norge meget forskjellig fra mange av de landene i det sørlige Europa.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.