Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige partigruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Første taler er Olav Gunnar Ballo, som har ordet på vegne av sakens ordfører, som er medlem av Lagtinget.

Olav Gunnar Ballo (SV): En samlet komite viser til at det i proposisjonen foreslås å overføre finansieringsansvaret for syketransport, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, fra folketrygden til de regionale helseforetakene.

Videre foreslås det at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetakene og kommunene, slik at de regionale helseforetakene får ansvaret for transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvaret for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok følgende:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget (finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten) forberede overføring av finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene.»

Flertallet er tilfreds med at Regjeringen gjennom framleggelsen av Ot.prp. nr. 66 for 2002-2003 følger opp det vedtaket. Flertallet er opptatt av å stimulere til behandling nær pasientenes bosted når det både er til fordel for pasienten og kan representere reduserte utgifter til syketransport.

Flertallet mener at ved å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetakene vil det være mulig å dempe denne kostnadsveksten. Flertallet viser i denne sammenheng til tidligere gjennomførte forsøk med ansvarsoverføring gjennom et prøveprosjekt som ble gjennomført tidlig på 1990-tallet. I dette prosjektet overtok sju fylkeskommuner ansvaret for syketransport på frivillig basis, og resultatet viste at det gjennomgående var en lavere utgiftsvekst til syketransport i prøvefylkene enn i landet for øvrig.

Flertallet viser også til at flertallet i Hagen-utvalget, som i desember 2002 la fram sin innstilling NOU 2003:1 om det framtidige finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten, også foreslår at ansvaret for syketransport overføres til de regionale helseforetakene, mens et mindretall i Hagen-utvalget går inn for at folketrygden fortsatt skal ha ansvaret for syketransport.

Flertallet viser til at departementet i proposisjonen legger til grunn at det er en forutsetning for ansvarsoverføringen at dagens rettigheter til syketransport skal videreføres gjennom å innarbeide denne rettigheten i pasientrettighetsloven.

Flertallet vil sterkt understreke at det ikke gjennom den foreslåtte ansvarsoverføringen må skje noen svekkelse av pasientenes rettigheter når det gjelder nødvendig syketransport, og forutsetter at pasientene i framtida skal ha like klare rettigheter når det gjelder syketransport gjennom pasientrettighetsloven som de i dagens ordning har gjennom foletrygdloven.

Flertallet peker i sin innstilling på at noen kommuner samarbeider med andre instanser for å få til samordnede transportløsninger. Som et eksempel på det kan nevnes Flora kommune i Sogn og Fjordane, som er i gang med et samarbeidsprosjekt med Helse Førde om båttransport, der de inkluderer både ambulanse, syketransport og transport av helsepersonell i det eksisterende båtrutesystemet i regionen. Det er også tenkt inkludert andre transportbehov, som f.eks. transport til arbeid og skole.

Flertallet vil oppmuntre til slike samordnede løsninger der lokale forhold ligger til rette for det, og vil understreke at overføring av finansiering av transport av helsepersonell til helseforetakene og kommunene ikke må være til hinder for slike samarbeidsløsninger.

Flertallet vil understreke at de regionale helseforetakene må samarbeide med kommunene i planleggingen for å sikre behovet for skyss av kommunehelsetjenestens personell. Flertallet forutsetter at det er de regionale helseforetakene som inngår kontrakter og står for det økonomiske oppgjøret med båteierne, og på denne måten tillegges et hovedansvar for opprettelse og drift av ambulansebåter som også utfører annen transporttjeneste.

Asmund Kristoffersen (A): Denne saken er todelt. Departementet har foreslått at finansieringsansvaret for syketransport, oppholdsutgifter og utgifter til ledsager for pasienter skal overføres fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Departementet har også foreslått at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetakene for bl.a. spesialisthelsetjenestens vedkommende, og tilsvarende ansvarsoverføring til kommunene for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag på begge områder. Arbeiderpartiet har lenge ment at det ville være rett at spesialisthelsetjenesten hadde både organisatorisk ansvar og økonomisk ansvar for sine tjenester på transportsiden. Forutsetningen var at spesialisthelsetjenesten får overført beløp tilsvarende det folketrygdens utgifter er.

Slike ordninger kan stimulere til at pasienter får behandling så nært sitt bosted som mulig når dette er faglig forsvarlig. Dessuten kan pasienten unngå å bli sendt unødig mange ganger til og fra behandlingsstedet i og med at den behandlende institusjon også må bære transportkostnadene.

Det er også et viktig poeng å begrense kostnadene, slik også resultater fra prøvefylker viser. Jeg viser her til saksordførerens merknader til dette. Om helseforetakene får til gode og rasjonelle transportordninger, kan de også økonomisk komme godt ut av denne nye ordningen.

Når det gjelder pasientenes frie valg av sykehus, skal denne nye ordningen selvsagt ikke ha noen betydning. Pasientenes rettigheter er allerede lovfestet, og betalingsordningen for slike reiser er på plass. Den tilsvarende ordningen gjennomføres også for kommunene.

Innspill til komiteen og enkeltrepresentanter har gitt uttrykk for bekymring for at kommunene blir påført nye utgifter uten at de samtidig får overført tilsvarende midler. Slik skal det selvsagt ikke være. Arbeiderpartiet forutsetter at kommunene får dekket sine utgifter til transport av helsepersonell som før. Dette må de ansvarlige departement forholde seg til.

Det kan ikke være slik at en ny finansieringsordning skal føre til dårligere tjenestetilbud til innbyggerne eller påføre kommuner økte utgifter. I et brev til Stortinget fra seks kommuner i Møre og Romsdal som har ambulansebåt og legeskyssbåttjeneste, påpekes nettopp behovet for at finansieringen av disse tjenestene blir fullt ut ivaretatt. Jeg forutsetter dette. Jeg sier meg for øvrig enig i saksordførerens synspunkt også på dette området. Både jeg og andre representanter har mottatt slike bekymringsmeldinger fra andre deler av landet.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Ot.prp. nr. 66 for 2002-2003 følger opp vedtaket fra Stortinget om å overføre finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene.

Overføringen av ansvaret er ikke primært å spare samfunnet for utgifter, men å frigjøre deler av de midlene som i dag brukes til syketransport, til økt innsats på pasientbehandling nærmere der pasienten bor.

Utgifter til syketransport som i dag dekkes av Rikstrygdeverket, har hatt en betydelig vekst de siste årene. I 2002 utgjorde utgiftene over 1,5 milliarder kr, som er en vekst på 13 pst. fra året før.

Vi opplever stadig oftere at media fokuserer på at enkelte helseforetak hindrer kostnadseffektive og rasjonelle behandlingsløsninger ved å sende pasienter land og strand rundt for å foreta forholdsvis enkle inngrep, der kostnadene til transport ofte overgår mange ganger kostnadene ved selve inngrepet. Vi opplever også at kronisk syke må foreta hyppige, lange og slitsomme reiser med overnatting for å få nødvendig behandling.

Finansieringsmodellen for syketransport fungerer i dag slik at den instans som utløser transportutgiftene – i dette tilfellet spesialisthelsetjenesten – ikke har finansieringsansvaret.

Høyre og Regjeringen mener det er viktig å stimulere til et desentralisert behandlingstilbud for pasientene i spesialisthelsetjenesten. Gjennom en ordning der helseforetakene får det finansielle ansvaret for syketransport, legges det til rette for at helseforetakene må ta hensyn til de totale kostnadene knyttet til pasientbehandlingen, også de kostnadene som relaterer seg til transport.

Jeg mener at omleggingen vil bidra til å hente inn framtidig gevinst ikke bare for en del pasientgrupper som oppnår å få behandling nærmere hjemmet. Ansvarsoverføringen vil kunne føre til at de regionale helseforetakene i større grad stimuleres til å opprette behandlingstilbud nærmere pasientens hjemsted, f.eks. i forbindelse med dialyse- og cellegiftbehandling. Det vil også kunne gi gevinst for helseforetakene, samtidig som pasientene unngår lange reiser til sykehus, med overnatting og de ulempene det medfører.

Det slås fast i proposisjonen at det gjennom den foreslåtte ansvarsoverføringen ikke vil skje noen form for svekkelse av pasientenes rettigheter når det gjelder nødvendig syketransport. Det slås også fast at pasientene i framtiden skal ha like klare rettigheter når det gjelder syketransport gjennom pasientrettighetsloven, som de i dagens ordning har gjennom folketrygdloven.

Høyre og Regjeringen er kjent med at det i flere fylker og regioner er gjort mye godt arbeid i forhold til å samordne ulike skyss- og transportbehov, og er positiv til at kompetansen som er opparbeidet i kjørekontorene og hos transportkonsulentene, blir ivaretatt.

La det være klinkende klart at retten til fritt sykehusvalg ikke skal begrenses av økonomiske hensyn i forhold til syketransport. Flertallet i komiteen forutsetter at de regionale helseforetakene lojalt forholder seg til det, samtidig som de forplikter seg til å veilede pasientene om hvilke rettigheter de har.

Det vises til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 63 for 2002-2003 foreslo å utvide pasientenes rett til valg av sykehus til også å omfatte private sykehus som de regionale helseforetakene har avtaler med. Videre er valgfriheten foreslått utvidet til å gjelde også for barne- og ungdomspsykiatrien. Som jeg tidligere har vært innom, framgår det også av Regjeringens forslag at pasientenes rettigheter i forhold til dekning av transportutgifter videreføres uendret.

Noen av høringsinstansene er bekymret over at kommunene gjennom ordningen vil bli påført utgifter som de ikke før har hatt, uten at det blir tilført nødvendige midler til å betale disse utgiftene. I innstillingen til proposisjonen understreker flertallet i komiteen sterkt at de midlene som brukes på transport av helsepersonell i kommunene gjennom folketrygden, skal overføres fra folketrygden til kommunene for å sikre at kommunene får det nødvendige økonomiske grunnlag for å påta seg oppgaven.

Det slås fast at de regionale helseforetakene skal ha ansvaret for å inngå kontrakter og stå for det økonomiske oppgjøret med båteierne om opprettelse og drift av ambulansebåter som også utfører annen transporttjeneste. Samtidig skal kommunene, på samme måte som i dag, gis rett til å bruke båtene til skyss av sitt helsepersonell, mot at de betaler helseforetakene for sin bruk av båtene.

Det nye forslaget innebærer at finansieringsansvaret og utgiftsansvaret samles på ett sted. Det vil bidra til mer rasjonelle løsninger og et mer kostnadseffektivt transporttilbud. Lovforslaget legger rammebetingelser for de regionale helseforetakene som kan bidra til desentraliserte helsetjenester, forhåpentligvis med en «vinn-vinn»-situasjon for alle parter.

Harald T. Nesvik (FrP): Regjeringens forslag i denne saken om å overføre finansieringsansvaret for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell fra folketrygden til de regionale helseforetakene, med unntak av den delen som skal overføres til kommunene, er vel med respekt å melde framkommet som en konsekvens av en avtale med Sosialistisk Venstreparti, og er neppe et forslag som har som utgangspunkt å ivareta det frie sykehusvalget. I alle fall er det for oss ikke en tilfredsstillende måte å åpne for ytterligere bruk av private tilbydere av helsetjenester, som skal kunne konkurrere om pasientene, der de faktisk er konkurransedyktige. Ved å vedta de endringene som Regjeringen nå foreslår, innføres det helt klart en skjult begrensning av det frie sykehusvalget i Norge.

Det er interessant å merke seg at i forbindelse med Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2002-2003 fra sosialkomiteen var det bare Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som tok til orde for de forslag til endringer som nå foreligger til behandling.

Det hevdes av regjeringspartiene at de rettighetene som pasientene har til fritt sykehusvalg gjennom pasientrettighetsloven, er tilstrekkelig for å kunne ivareta pasientenes frie valg. Dette er en påstand som bare tiden vil vise om er korrekt. Men jeg vil likevel hevde at med den økonomiske situasjonen vi nå ser ved de forskjellige regionale helseforetakene, og det faktum at ikke alle er like glade for det frie sykehusvalget, og helst sett opp mot de private aktørene, er det grunn til å frykte at ordningen med fritt sykehusvalg ikke kommer til å fungere optimalt etter denne endringen.

Det er ikke grunn til å legge skjul på at det i dag knytter seg stor usikkerhet til hvordan selve ordningen med fritt sykehusvalg er ment å fungere. Når en så i tillegg kan legge merke til at Regjeringen legger til grunn en besparelse både med hensyn til statens del av utgiftene og også for foretakenes del ved den foreslåtte omleggingen, er det grunn til å spørre seg om hva som virkelig ligger bak forslaget til endringer. En kan lese at det forventes at de regionale helseforetakene skal kjøpe denne tjenesten av trygdeetaten, da kompetansen fortsatt skal ligge her, og ansattes stilling forblir uendret.

Det er all grunn til å frykte at LHL, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, får rett i sine betraktninger og sin frykt for at en overføring av finansieringsansvaret for syketransport til de regionale helseforetakene vil kunne få som resultat at rent økonomiske sparehensyn tvinger fram et system der minstestandarder blir gjennomgående.

Fremskrittspartiet vil stemme imot de forslag til endringer i finansiering av syketransport og reiseutgifter for helsepersonell som framkommer i proposisjonen, da vi frykter at dette på sikt vil gå ut på å redusere det frie sykehusvalget, og også kunne føre til et dårligere tilbud for pasienter, grunnet økonomiske sparetiltak.

Representanten Røbekk Nørve sa i sitt innlegg at det ikke var primært for å spare penger at man innførte dette. Da er det faktisk interessant å lese i proposisjonen hva som står når det gjelder hvem som skal utøve selve tjenesten – jeg antar at det ikke vil komme noe manna fra himmelen eller andre ting som gjør at man nå plutselig skal gjøre disse tingene billigere enn det trygdeetaten har klart å få til fram til i dag. Det vil med respekt å melde være å insinuere at trygdeetaten ikke har gjort en god nok jobb. Det står faktisk i proposisjonen:

«Trygdeetaten har kompetanse innenfor syketransportområdet. Departementet mener at det vil være hensiktsmessig å utnytte denne kompetansen, slik at trygdeetaten fortsetter å levere disse tjenestene i 2004. Det legges derfor opp til at de regionale helseforetakene kan kjøpe saksbehandlings- og utbetalingstjenester av trygdeetaten. Det vil også være en fordel for pasientene som fortsatt kan levere inn regningene på sitt lokale trygdekontor.»

Med respekt å melde er dette en sak som er framkommet etter avtale med Sosialistisk Venstreparti, for Høyre har alltid tidligere vært imot å overføre finansieringsansvaret for syketransporten til foretakene. Det er interessant å se at denne avtalen også medfører endringer hos partiet Høyre, noe som ikke er særlig overraskende.

Per Steinar Osmundnes (KrF): I Ot.prp. nr. 66 for 2003-2003 foreslår Regjeringa at dei regionale helseføretaka får ansvaret for sjuketransport og for finansieringa av transport av helsepersonell til spesialisthelsetenesta, medan kommunane får ansvaret for transport av helsepersonell til kommunehelsetenesta. Pasientane sin rett til å få dekt utgifter til sjuketransport blir uendra.

Kristeleg Folkeparti er glad for at ei slik omlegging først og fremst stimulerer til at pasienten blir behandla så nær sin eigen bustad som mogleg når dette er til fordel for pasienten sjølv, samstundes som omlegginga vil føre til eit meir kostnadseffektivt transporttilbod. Det er også viktig at ein i denne samanhengen strekar under prinsippet om at den som utløyser ei utgift, også skal bli ståande igjen med finansieringsansvaret.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig at pasienten blir vareteken ved at ein unngår lange reiser for å få nødvendig behandling. Dette er veldig viktig for kronisk sjuke som treng hyppig behandling. Pasienten blir spart for den belastninga lange og hyppige reiser er, samstundes som helseføretaka over tid kan frigjere midlar til direkte pasientbehandling.

For Kristeleg Folkeparti er det særs viktig med desentraliserte helsetenester. Det nye finansieringsansvaret for sjuketransport er ein stimulans til desentraliserte helsetenester, fordi dei totale kostnadene knytte til pasientbehandling no blir sett i samanheng.

Den omlegginga som vi debatterer i dag, vil derfor vere med på å sikre det desentraliserte behandlingstilbodet som vi har i dag, og som Kristeleg Folkeparti er oppteke av å bevare, samstundes som det kan stimulere til oppretting av fleire desentraliserte helsetenester.

Det er stor forskjell mellom geografi, avstand, kommunikasjon og busetjingsmønster mellom kommunar i dette langstrakte landet. Dette resulterer i store forskjellar i utgifter til transport av helsepersonell mellom kommunar, sjølv om folketalet i utgangspunktet er tilnærma likt. For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande at det blir teke omsyn til distriktskommunane, og at forskjellen i kommunikasjonsstruktur blir tilgodesett når overføringane til kommunane skal gjerast. Det er derfor viktig at det økonomiske grunnlaget blir sikra ved at utgiftene som blir brukte på transport i dag, blir overførte frå folketrygda til kommunane.

Ein del kystkommunar har nokre plassar båtskyss som einaste høve til transport av helsepersonell. Fleirtalet i komiteen har som føresetnad at det er dei regionale helseføretaka som skal inngå kontraktar og stå for det økonomiske oppgjeret med båteigarane og på den måten ta på seg hovudansvaret for oppretting og drift av ambulansebåtar som også utfører annan transportteneste. For Kristeleg Folkeparti er det viktig at kommunane, på same måten som i dag, får rett til å bruke desse båtane til skyss av sitt helsepersonell, og at den enkelte kommunen betalar helseføretaket for bruk av båtane. Dermed blir føretaka sitt overordna ansvar for oppretting og drift av slike båtar og kommunane sin rett til å bruke dei slått fast. Såleis vil ikkje pasientar bli skadelidande sjølv om dei bur i utkantstrok.

Kristeleg Folkeparti trur tvert imot at tilboda i distrikta vil bli styrkte ved denne omlegginga.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er først grunn til å minne om, i forhold til innlegget fra representanten Nesvik, at det var et flertallsvedtak i fjor som gjorde at Stortinget bad Regjeringen om, i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget, å utrede overføringen av finansieringen av syketransporten fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene.

Vi er opptatt av at det skal være et likeverdig og likt tilbud når det gjelder en så alvorlig sak som syketransport landet rundt. Men samtidig ser vi helt klart at her er det viktig ut fra et helhetssyn å få til de beste helhetsløsninger totalt sett.

Vi har flere ganger i denne sal diskutert bl.a. skolenedleggelser, og det i forhold til hvem som har ansvaret for skolens drift, og hvem som har ansvaret for skolebarntransporten. Litt av det samme har vi også i helsesektoren ved at det har vært ulike finansieringskilder og ulikt ansvar for sykehusdriften og for syketransporten. Nå har et flertall her på Stortinget ønsket å se dette i sammenheng for å finne fram til gode løsninger. Og det er grunn til å minne om at vi har hatt forsøksordninger i sju fylkeskommuner, der det viste seg at fylkeskommuner som tok over denne syketransporten på frivillig basis, hadde et bra resultat i form av lavere utgiftsvekst og god erfaring med en slik ordning.

Også Hagen-utvalget, som la fram en offentlig utredning i desember i fjor, konkluderte med – i hvert fall et flertall der – at syketransporten burde overføres til de regionale helseforetakene. I høringsrunden i forbindelse med denne utredningen var det også et flertall som ønsket å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetakene.

Dette er signaler som vi bør justeres inn på. En bør stimulere til og legge til rette for et desentralisert behandlingstilbud i spesialisthelsetjenestene. Gjennom en ordning der helseforetakene får det finansielle ansvaret for syketransporten, legges det til rette for at helseforetakene må ta hensyn til de totale kostnadene knyttet til pasientbehandling, også de kostnadene som er relatert til transport. Dermed kan det i mange tilfeller vise seg å være økonomisk fordelaktig å opprettholde allerede eksisterende desentraliserte behandlingstilbud.

Slik ordningen er i dag, må en del pasienter, særlig kronisk syke, foreta hyppige og lange reiser, slitsomme reiser, for å få nødvendig behandling. Hvis en kan desentralisere tilbudet for denne gruppen pasienter, vil det være positivt for disse. Generelt sett må det også understrekes at et nært sykehustilbud, altså et desentralisert sykehustilbud, er viktig i forhold til de akutte situasjonene og behovene.

Flertallet begrunner ikke sitt forslag med at denne overføringen av finansieringsansvar skal spare samfunnet for penger, men med at den kanskje skal frigjøre deler av transportkostnadene på en slik måte at de kan brukes til økt innsats i pasientbehandlingen. I tillegg har dette den fordelen at pasienten ikke skal transporteres over lange avstander dersom det er hensiktsmessig å gjøre det motsatte.

Vi har summert opp en del premisser for at denne lovendringen skal skje. Syketransporten må være et likt tilbud over hele landet. Pasienten må få det beste tilbudet med hensyn til behandling og reise, uavhengig av kostnad. Pasientens helse og behov skal være avgjørende for hvilket transportmiddel og hvilken følgetjeneste som skal gjelde. Helseforetakene og kommunene må bli tilført økonomi slik at transporttilbudet kan opprettholdes og utvikles, ikke minst kvalitativt, i alle deler av landet. Ulikheter når det gjelder geografi og bosetting, skal ikke ramme pasienten og dennes pårørende. Derfor må det i statens tilskuddsordninger klart kompenseres for ulike avstands- og bosettingsforhold.

Vi vil også understreke at etablerte ordninger som er fleksible, og som fungerer godt lokalt – samarbeidsløsninger lokalt mellom ulike aktører og forvaltningsnivå – bør beholdes og videreutvikles. Det kan f.eks. gjelde samarbeid med båtselskaper og drosjenæring, at en klarer å få disse til å fungere videre og til å kunne utvikle seg.

Vi slår også fast at all transport som er knyttet til spesialisthelsetjenesten, blir finansiert av helseforetakene. Det har vært skapt en del usikkerhet om dette, både i forhold til ambulansetjeneste og i forhold til etablering av distriktsmedisinske sentre. Det må være en klar forutsetning at spesialisthelsetjenesten skal finansiere denne transporten.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det lovforslaget Odelstinget behandler i dag, legger opp til at de regionale helseforetakene overtar trygdeetatens ansvar for dekning av reiseutgifter, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager, for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Det foreslås videre at ansvaret for transport av helsepersonell overføres fra trygdeetaten til de regionale helseforetakene og kommunene. De regionale helseforetakene får ansvar for transport av personell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvar for transport av personell i kommunehelsetjenesten.

Så vel pasientenes som helsepersonellets rettigheter skal videreføres som i dag.

I 2002 var utgiftene til syketransport 1,543 milliarder kr, mens oppholdsutgifter utgjorde 47,7 mill. kr. Utgiftsveksten på stønadsområdet har vært betydelig de seneste årene. Utgiftene til transport av helsepersonell utgjorde nesten 330 mill. kr i 2002. Disse utgiftene har kun vist en moderat vekst.

Et viktig økonomisk prinsipp er at kostnadsansvaret for en tjeneste bør ligge hos den som utløser utgiften. I tilfeller der det er stor avstand mellom den som utløser en utgift, og den som betaler kostnaden, oppstår det en risiko for uønskede virkninger. Og det oppstår en risiko for at de beslutninger som blir tatt, ikke er de mest rasjonelle ut fra samfunnsmessige hensyn.

De regionale helseforetakene har i dag ansvaret for å yte spesialisthelsetjeneste i sin region, men de har ikke ansvaret for kostnader knyttet til transport av pasienter eller helsepersonell. Tilsvarende har heller ikke kommunene noe kostnadsansvar for transport av pasienter eller personell som de tar initiativ til.

Målsettingene med den foreslåtte reformen kan oppsummeres i to hovedpunkter. Det viktigste er å legge til rette for at pasientene får behandling nærmest mulig hjemmet.

I dag er det to hovedtrender i den medisinske utvikling. Den ene krever en stadig større spesialisering – og derfor en sentralisering av enkelte tilbud – for at vi skal opprettholde kvaliteten. Den andre trenden i medisinen gjør det mulig å foreta ulike typer behandling stadig lavere i den medisinske behandlingskjeden, med andre ord: mer desentralisert.

Det er nok av krefter i helsetjenesten og i systemene som drar i retning av sentralisering. De kreftene i medisinen som virker desentraliserende, støter på en del motstand i systemene. En del av den motstanden er knyttet til ordningen for syketransport. Derfor er dette en viktig reform for å sikre at behandlingstilbud som det medisinsk og organisatorisk er fornuftig å legge nærmere der folk bor – som f.eks. dialyse- og cellegiftbehandling – faktisk også blir økonomisk fornuftig å legge nærmere der folk bor. Derfor har Regjeringen i tilknytning til St.meld. nr. 5 for 2003-2004, Inntektssystem for spesialisthelsetjenesten, og i statsbudsjettet for 2004 foreslått at det kan utløses sykehusfinansiering i desentraliserte tjenester for de to diagnosene jeg nevnte, som et ledd i den samlede politikken for å gjøre det enklere å gi tjenester som det ellers er fornuftig å gi i nærheten av der folk bor.

Syketransportområdet har dessuten i flere år hatt en stor utgiftsvekst og en økning utover veksten ellers i spesialisthelsetjenesten. Etter mitt syn kan en ansvarsoverføring til de regionale helseforetakene på sikt føre til at man får en redusert etterspørsel etter syketransporttjenester fordi man får en bedre organisering av den.

Også en overføring av ansvaret for transport av helsepersonell til dem som utløser utgiftene, og som dermed er nærmest til å påvirke dem, antas å være mer rasjonelt enn en fortsatt finansiering gjennom folketrygden.

La meg så avslutningsvis igjen presisere at denne ansvarsoverføringen bygger på den klare forutsetning at pasientenes rettigheter videreføres som de er i dag. Det gjelder selvsagt også retten til det frie sykehusvalget. Dette sikres bl.a. ved at det foreslås bestemmelser i pasientrettighetsloven som gir pasient og ledsager rett til å få dekket nødvendige utgifter, slik de er beskrevet i folketrygdloven i dag. De regionale helseforetakene blir samtidig i spesialisthelsetjenesteloven pålagt en plikt til å sørge for transport av pasienter og til å dekke utgiftene forbundet med dette. Også helsepersonellets rettigheter vil bli videreført som i dag.

Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til forslaget. Det har i denne sal vært mange diskusjoner om dette som ikke har resultert i noe som helst. Endelig blir det en endring, og jeg er overbevist om at det blir en endring til pasientenes beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP): Det har vært mange debatter i denne sal om den endringen som foreslås. En av grunnene til at den ikke er blitt gjennomført, er at bl.a. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har vært imot denne ordningen. Det er derfor den ikke er blitt gjennomført tidligere.

Spørsmålet mitt til helseministeren går på trygdeetaten og de 200 årsverkene som pr. i dag er linket opp til selve denne ordningen. Nå sier helseministeren – og Regjeringen sier i proposisjonen – at man forutsetter kjøp av disse tjenestene i 2004. Så har man lagt inn i budsjettet en innsparing på 50 mill. kr – 25 mill. kr for statens andel og 25 mill. kr for foretakene. Vi ser også hvordan økonomien til foretakene ser ut i disse dager.

Spørsmålet mitt til helseministeren er: Hvor mange av disse 200 ansatte, som det står her, forutsetter helseministeren vil måtte sies opp dersom helseforetakene nå begynner å stå for – holdt jeg på å si – sine egne tjenester og ikke kjøper dem av trygdeetaten, eller skal de tvinges til å kjøpe dem av trygdeetaten?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når en av begrunnelsene for dette forslaget faktisk er at man ønsker en effektivisering av ressursbruken, ville det jo være merkelig hvis Regjeringen ikke tok konsekvensen av det i budsjettforslaget og faktisk viste at man mener alvor med det.

Når det gjelder utøvelsen av disse tjenestene som går på å ekspedere trygdemottakere eller pasienter i forhold til frikort osv., er det tjenester som trygdeetaten allerede har på andre typer egenandeler enn det som går på reiser. Det ville være helt urasjonelt hvis vi skulle bygge opp et helt nytt apparat over hele landet fordi man overfører ansvaret for budsjett og pengestrømmer til de regionale helseforetakene, når vi allerede har et apparat som fungerer. Det ville ikke være brukervennlig. Derfor har vi valgt å videreføre dette som et ansvar for helseforetakene, men slik at det praktisk utføres av trygdeetaten. Og det vil vi bruke eierstyring til å sikre i årene framover.

Olav Gunnar Ballo (SV): For SV har det i mange år vært viktig å argumentere for en endring, slik som den som nå skjer, fordi vi tror at ressursene vil kunne brukes mye mer målrettet inn mot behandling enn mot reise når man i helseforetakene får den disposisjonsretten etter lov om helseforetak.

Men jeg har likevel et spørsmål til helseministeren. Det dreier seg om at dersom man år om annet påregner og forutsetter betydelige innsparinger som ikke frigjøres til behandling, men som går på direkte innsparing av statlige merutgifter, vil mye av den inspirasjonen bli borte, for det betyr at for hver krone man sparer, forsvinner kanskje en krone. For SV vil det være viktig å være klar på og holde fast ved at de midlene som frigjøres som ledd i at man sparer reisekostnader, gir helseforetakene økte muligheter til å behandle flere pasienter, og at det ikke regnes som rene innsparinger.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Ballo i betydningen av at de ansvarlige for dem som skal levere helsetjenester til befolkningen, faktisk også nå kan stå overfor et helt reelt regnestykke når de skal vurdere hvor tjenesten skal ytes. Og hvis de velger å legge tjenestene desentralisert, spares faktisk reiseutgifter, og da spares også pasientene for unødig reising – når man får et desentralisert tilbud.

Når det gjelder representanten Ballos spørsmål om framtidige effektiviseringskrav, er det klart at verken han eller jeg kan stå her og forskuttere framtidige budsjetter. Men noe av intensjonen med forslaget er jo at de som har ansvaret for beslutninger om lokalisering osv., faktisk skal stå overfor en gevinst ved å legge opp transportopplegget rasjonelt og effektivt.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er òg opptatt av at det er tilstrekkelig økonomi i dette, slik at både helseforetakene og kommunene har ressurser til å gi en best mulig syketransport.

Jeg vil spørre helseministeren om han kan garantere at økonomien, dette første året spesielt, når det er overgangsordninger og litt usikkerhet i systemet, er sikret, ved at man f.eks. kan legge inn en form for overslagsfinansiering, på den måten at helseforetakene ikke skal mangle penger til denne syketransporten.

Og så gjelder det òg avklaring på helseforetakenes ansvar for all transport der spesialisthelsetjenesten er delaktig. Det har vært usikkerhet omkring dette. Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet med helseministeren når det gjelder f.eks. ambulansetjenesten i Lebesby kommune. Det er diskusjon i Oppland fylke, vet jeg, om samarbeidsformer og utgiftsdeling når det gjelder etablering av distriktsmedisinske sentra. Er det slik at spesialisthelsetjenesten ved helseforetakene har alle utgifter til transport når det gjelder spesialisthelsetjenestens tilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Til det siste spørsmålet er svaret ja. Forslaget bygger på at de som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, også får ansvaret for transporten knyttet til spesialisthelsetjenesten.

Så har jeg i et brev som svar på spørsmål fra saksordfører redegjort for hvordan jeg mener man bør komme fram til samarbeidsløsninger à la samfunnsbåter osv., der transportmidler brukes både til syketransport for spesialisthelsetjenesten og til andre samfunnsformål. Det mener jeg at jeg har beskrevet på en grei måte i brev av 31. oktober 2003 til saksordfører.

Når det gjelder spørsmålet om risiko for kostnadsutvikling osv., viser jeg til den ordning som er beskrevet i proposisjonen, og som er fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2004, der det er lagt opp til en fifty-fifty-risikodeling mellom staten og foretakene når det gjelder eventuelle budsjettoverskridelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Når jeg bad om ordet, var det ut fra det innlegget som representanten Harald Tom Nesvik holdt. Det er riktig at SV i mange år har argumentert for en endring av ordningen med reisekostnader i tråd med det som flertallet nå går inn for. Vi er naturligvis glad for at det blir et flertall for det. Vi har også tatt til orde for at man burde redusere den innsatsbaserte andelen til sykehusene, fordi vi tror at man her får vridningseffekter, som er kostnadsdrivende og lite målrettet når det gjelder pasientbehandling. Det at man faktisk underveis når det gjelder spesialisthelsetjenesten, vurderer utslag av ordningen og ser om det er fornuftig å endre dem, må da være bra. Noe av det som overrasker meg mest med Fremskrittspartiet, er at man synes å holde fast på modeller som man har et ideologisk forhold til, også når det med all tydelighet viser seg at modellene er ufornuftige. Det man kan oppnå med dette, er jo det som Fremskrittspartiet på mange måter sier at de brenner for, nemlig at hver enkelt pasient kan få et bedre tilbud. Og det er klart at i vårt langstrakte land er det mange ganger fornuftig å stimulere til en behandling nærmere der pasienten bor.

Vi har tidligere vært inne på behandlingstilbud som dialysebehandling. Kostnadene bare gjennom tre måneder for enkeltpasienter som må reise langt for å få en slik behandling, kan ligge i størrelsesorden det samme som et dialyseapparat koster. Så det er helt åpenbart fornuftig å stimulere til større nærhet også for slik behandling.

Vi har sett hvordan cellegiftbehandling med utgangspunkt i at sykehusene bestemmer premissene for den, kan foregå på hjemstedet, slik at pasienter som blir kvalme av den behandlingen, vil kunne være der til kvalmen har gått over og så reise hjem til familien, i stedet for kanskje å ha en reise som er av timers varighet, og som kanskje kan bli et argument for noen for å avslutte en behandling som i beste fall kan være livreddende.

Vi ser hvordan telematikktjenesten har kunnet skape nærhet, men det er ofte behov for å få spesialistene ut til kommunene for å videreutvikle tjenesten og drive veiledning av helsepersonell. Vi ser også hvordan lokalsykehus nå sliter med dårlig økonomi. Likevel kan de ha muligheten til å komme styrket ut gjennom denne typen forslag.

I stedet for at Fremskrittspartiet nærmest frenetisk blir opptatt av snøen som falt i fjor, bør de ha blikket rettet mot framtiden og spørre seg selv: Hvordan kan vi skape bedre tjenester for befolkningen på en måte som ivaretar deres tarv, og som videreutvikler helsetjenestetilbudet ut fra likeverdighet?

Det samme må det være tilrådelig å be Fremskrittspartiet om å gjøre når det gjelder finansieringen av spesialisthelsetjenesten, for det vi ser nå av utslag rundt omkring i de ulike helseforetakene, gir grunn til ettertanke.

Harald T. Nesvik (FrP): At Olav Gunnar Ballo og jeg er uenige både i denne saken og ikke minst når det gjelder innsatsstyrt finansiering, tror jeg ikke overrasker noen.

Sosialistisk Venstreparti har jo vært imot innsatsstyrt finansiering hele tiden. Sosialistisk Venstreparti får i dag gjennomslag for en av de sakene de har tro på, og som de har jobbet for. Det respekterer jeg. Men argumentasjonsrekken til representanten Ballo underbygger faktisk det som jeg var inne på i mitt innlegg, at for å kunne få til disse innsparingene er man faktisk nødt til å redusere pasientens frie valg til å kunne velge andre sykehus enn det som ligger i nærregionen.

Representanten Ballo framhevet bl.a. når det gjelder desentraliserte tjenester, at et dialyseapparat vil kunne spares inn på tre måneder, men det vil man faktisk allerede innenfor dagens system kunne gjennomføre ved en fornuftig bruk av ressursene. Jeg viser bare til den merknaden som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stod alene om i innstillingen til statsbudsjettet for 2003, som gikk på å foreta den endringen av syketransporten som vi nå har til behandling. Selve merknaden som bygger opp rundt alt dette, var faktisk ikke regjeringspartiene med på, men de inngikk senere en avtale med Sosialistisk Venstreparti. Det bærer også saken preg av, at her prøver man å finne en argumentasjon for å gå inn for det en inngått avtale med Sosialistisk Venstreparti innebærer. Det har jeg full respekt for.

I dag kan vi lese på tekst-tv, i media, at et helseforetak må søke om å få ta opp lån for å betale lønninger: 50 mill. kr. for å få betale lønn. I den type situasjon stiller jeg meg spørsmålet: Hva skal det foretaket da velge, når de ikke har penger til å betale lønn i dag? Skal de da prøve eventuelt å redusere på fritt sykehusvalg for å spare penger? Hva slags type lov skal de bryte? Det er faktisk grunn til å spørre seg om dette i denne saken.

Jeg tror at dette vil gå ut over det frie sykehusvalget. Jeg håper virkelig at jeg tar feil, av hensyn til norske pasienter, men jeg tror dessverre at jeg har rett. Og som jeg sa i mitt innlegg: Det vil bare framtiden vise.

Helt avslutningsvis: Representanten Ballo stilte spørsmål til helseministeren om de eventuelle innsparingene skulle gå til økt pasientbehandling. Så vidt jeg forstod på helseministerens svar, bekreftet han det. Det er underlig, for da er det ikke korrekt, det som gjøres. Man foretar en innsparing på helseforetakene allerede fra neste år, som en følge av denne innsparingen, på 25 mill. kr. Jeg synes helseministeren skal bekrefte at så er tilfellet, for da har man allerede fra dag én brutt det som ble sagt til representanten Ballo.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg synes Fremskrittspartiets representant i kjent stil nå slår i flere retninger, og egentlig blir det litt inkonsekvent og paradoksalt, det han tar opp. I innstillingen har Fremskrittspartiet en merknad, der heter det:

«Disse medlemmer er kjent med at det argumenteres med at det er viktig å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og man kan redusere de offentlige utgifter til syketransport. Dette er en målsetting som ingen er uenig i.»

Så kommer dette som Fremskrittspartiet tar opp, om at det er fare for at man ikke kan reise hvor langt som helst, og at det frie sykehusvalget kan bli begrenset. Det er for så vidt et standpunkt som Fremskrittspartiet må få lov til å ha.

Vi mener at det er først og fremst viktig å få til en samhandling her, mellom helseforetak og transport, slik at vi får et nært sykehustilbud for alle, både i forhold til kronikerne og i forhold til de akutte situasjonene. Vi mener også at dette med fritt sykehusvalg og lange reiser må kunne løses, og det har også helseministeren for så vidt bekreftet.

Det sies at med den dårlige økonomien som helseforetakene har, er det fare for at det ikke blir noe til de lange reisene og det frie sykehusvalget. Da må jeg minne Fremskrittspartiet om at er det noen som har ansvaret for dagens sykehusøkonomi, så er det nettopp Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har inngått avtaler med regjeringspartiene to år på rad og budsjettforlik der økonomien også for helseforetakene, spesialisthelsetjenesten og våre sykehus er spikret. Det går derfor ikke an å slå i alle retninger og argumentere slik og så når det passer seg. Man må i alle fall ta ansvaret for det man har vært med på, og si noe om hvordan man skal løse det.

Bent Høie (H): Det er åpenbart at representanten Harald T. Nesvik er overrasket over at bl.a. Høyre har et annet standpunkt i denne saken enn det vi har hatt tidligere. Bakgrunnen for vårt tidligere standpunkt var at på det tidspunktet eide på mange måter sykehusavdelingene sine ventelister. En håndterte dette nærmest som en ordrereserve. Det var utgangspunktet for at Høyre sammen med flertallet her mente at det var viktig at transportordningen var forankret i folketrygden, slik at man lettere skulle kunne bruke avdelinger andre steder. En skulle få en bedre pasientflyt.

Nå er en i en situasjon der en både har fritt sykehusvalg over hele landet, en er i ferd med å få nasjonale ventelister som fungerer, og en har helt andre pasientrettigheter. Da må det jo være grunn til å se på hva de negative utslagene av at vi har en forankring av reiseutgiftene i et helt annet finansieringssystem, er.

Et godt eksempel på det er fra Helse Nord, der en pasient ble sendt fra Tromsø til et mindre sykehus og ble undersøkt gjennom telemedisin av en spesialist som satt i Tromsø. For Helse Nord var det helt uinteressant om den pasienten ble undersøkt i Tromsø eller ved dette sykehuset, fordi reiseutgiftene er dem helt uvedkommende. Derfor kan altså en pasient bli sendt vekk fra der spesialisten sitter, bli undersøkt gjennom telemedisin og bruke et døgn på dette.

Nå begynner de negative utslagene av denne finansieringsordningen å veie tyngre enn de tingene vi var opptatt av tidligere, nettopp fordi vi har sørget for andre mekanismer som sikrer det frie sykehusvalget.

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.

Harald T. Nesvik (FrP): Bare en rask kommentar først til representanten Gløtvold: Fremskrittspartiet har faktisk flere ganger foreslått å øke bevilgningene til sykehusene, gjennom flere typer proposisjoner, uten å ha fått gjennomslag for det i Stortinget, senest i revidert nasjonalbudsjett. At representanten Gløtvold setter spørsmålstegn ved dette, synes jeg er helt greit, for Gløtvold har hele tiden vært imot systemet med innsatsstyrt finansiering.

Så til representanten Bent Høie, som viser bl.a. til saken i Helse Nord. Vel, det er jo med respekt å melde helseministeren som faktisk er foretaksmøte for alle foretakene. Hvis det foregår denne typen virksomhet, så har vi måter å stoppe dette på, gjennom helseministeren som er foretaksmøte for foretaket. Hvis det er den type vanstyring som antydes fra representanten Høie, bør han ta kontakt med sin helseminister, slik at det kan bli grepet inn overfor det foretaket.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.