Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Senterpartiet og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til 3 replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver gruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Dette anses vedtatt.

Odd Roger Enoksen (Sp) (ordfører for saken):Odelstinget har i dag til behandling forslag til lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom.

Loven erstatter gjeldende lov av 31. mai 1974 nr 19, som da oppheves.

Under komiteens behandling ble det den 23. september avsagt dom ved EU-domstolen i saken C-452/01 Ospelt og Weissenberg. Komiteen sendte 13. oktober brev til statsråd Sponheim med ønske om vurderinger av konsekvensene for Norge av EU-dommen. Brevet med statsråd Sponheims vurderinger av konsekvensene for det norske systemet for boplikt ligger vedlagt innstillingen.

Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til ny lov er

• 1 at hensynet til miljøet og framtidige generasjoners behov skal framgå av § 1, formålsbestemmelsen

• 2 at erverv av bebygd eiendom kan skje uten konsesjon dersom eiendommen ikke er større enn 100 dekar, og ikke mer enn 20 dekar er fulldyrket.

• 3 at utlendinger kan erverve eiendom til fritidsformål uten konsesjon

• 4 at erverv av ubebygde enkelttomter til bolig- eller fritidshus kan skje uten konsesjon dersom tomta enten ligger i område som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomteinndelingen er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene, eller dersom tomta ikke er større enn 2 dekar. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget av at tomta bebygges innen fem år

• 5 at erverv av andre ubebygde eiendommer kan skje uten konsesjon dersom eiendommen ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde, eller den ligger i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med plan

• 6 at boplikten ved erverv fra nær slekt endres tilsvarende ny grense i tråd med den nye arealgrensen

• 7 at spekulasjonsbestemmelsen i gjeldende lov § 7 ikke foreslås videreført

• 8 at priskontrollen oppheves for alt annet enn landbrukseiendommer

Kommunene skal imidlertid fortsatt kunne sette konsesjonsgrense null.

Regjeringen foreslår også å oppheve kravet til jord- og skogbruksfaglig kompetanse, slik det framkommer i jordloven og lov om skogbruk og skogvern.

Det er etter min oppfatning interessant at det i innstillingen er et flertall mot to prinsipielt viktige punkter i Regjeringens forslag. Senterpartiet har sammen med Arbeiderpartiet og SV avvist forslaget om arealgrense på 100 dekar, hvorav ikke mer enn 20 dekar må være fulldyrket, og forslaget om å oppheve kravet overfor kommunene om jord- og skogbruksfaglig kompetanse.

Dessverre har disse partiene flertall kun i næringskomiteen, ikke i Stortinget, så mye tyder på at Regjeringen vil komme til å få flertall i salen i dag sammen med Fremskrittspartiet.

Det er oppsiktsvekkende at departementet uten noen form for konsekvensanalyse av forrige endring, allerede nå foreslår å heve konsesjonsgrensen så vidt kraftig.

Ved behandlingen av landbruksmeldingen, som ble framlagt av sentrumsregjeringen ved Kristelig Folkepartis landbruksminister Kåre Gjønnes, var det flertall for å heve konsesjonsgrensen fra 5 dekar til 20 dekar. Vedtaket ble satt i kraft fra 1. januar 2001. Mindretallet ble da utgjort av Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre foreslo å heve konsesjonsgrensen til 50 dekar.

Jeg finner grunn til å minne om at det verken i høringsnotatet eller i proposisjonen er gjort forsøk på å anslå hvor mange eiendommer som nå vil bli konsesjonsfrie. Tall som Norges Bondelag har hentet fra SSB, viser at over 25 500 landbrukseiendommer vil bli konsesjonsfrie med departementets forslag.

Jeg er glad for at et stort flertall i komiteen er med på å påpeke den mulighet kommunene har til å sette konsesjonsgrense null. Det er vesentlig for utøvelsen av lokaldemokratiet at denne retten opprettholdes. Jeg legger til grunn at de kommuner som velger å sette konsesjonsgrense 0, blir respektert, og at kommunenes vedtak ikke undergraves ved en liberal fortolkning av unntaksreglene på dette punktet, noe et stort flertall i komiteen har påpekt.

Departementet har foreslått å fjerne kravet til at det skal være jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunene. Forslaget framstår som uheldig når det skjer samtidig med at departementet vil legge avgjørelsesmyndighet i alle konsesjonssaker og delingssaker til kommunene.

Det er viktig at kommunene som forvaltere av flere økonomiske og juridiske virkemidler besitter jord- og skogsbruksfaglig kompetanse – for det første fordi landbrukskommunene nå er tiltenkt stadig større overføringer til kommunal landbruksforvaltning for å skape grunnlag for ny næringsutvikling og attraktive bosteder, dernest fordi lav kompetanse sannsynligvis vil føre til flere klager og dårligere rettssikkerhet, noe som igjen fører til lengre saksbehandlingstid og behov for større kapasitet og mer kompetanse på fylkesnivå. Samfunnskostnadene ved en slik utvikling vil fort kunne bli store.

På denne bakgrunn går Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og SV, mot forslaget om å fjerne kravet til jord- og skogbruksfaglig kompetanse.

Graden av offentlig kontroll ved omsetning av fast eiendom er selvsagt et viktig spørsmål, både fordi det berører den enkeltes råderett over egen eiendom og fordi en slik kontroll på den annen side er viktig for å nå sentrale politiske målsettinger.

Jeg har selv bodd store deler av mitt liv i ei bygd hvor det over tid har blitt stadig flere ubebodde hus og nedlagte gårdsbruk. Dette er dessverre situasjonen i altfor mange bygdesamfunn. Å legge til rette for at eiendommer blir bebodd av mennesker som har lyst å bo på landsbygda, må derfor være sentralt i vår politikkutforming. Men det er ikke uten videre gitt at dagens konsesjonslov er et hinder i så måte. Dagens lov er selvsagt ikke uten svakheter, svakheter som kan og må bøtes på, bl.a. ved å endre praktiseringen av den. Jeg mener det er god grunn til å åpne for større bruk av dispensasjon fra boplikt i områder hvor det åpenbart ikke finnes alternativ til fritidsbruk. Det ser vi ganske mange eksempler på. Det er utvilsomt bedre at eiendommene blir brukt til fritidsformål, enn at de står ubebodd og forfaller.

Det bør også i større grad åpnes for fradeling av bygningsmasse på eiendommer der det er etterspørsel etter tilleggsjord fra nærliggende gårdsbruk. Bygningene på disse eiendommene kan da omsettes enten som heltidsboliger eller fritidsboliger, dersom dette er alternativet. Det er to justeringer innenfor dagens regelverk som jeg tror vil komme til å forbedre situasjonen betydelig i mange sammenhenger.

Det forslag Regjeringen fremmer i dag, og som ser ut til å få tilslutning i Stortinget, reiser en rekke problemstillinger. Det er ikke tvil om, slik det også framkommer i høringsuttalelsene, at det å heve konsesjonsgrensen til 100 dekar vil komme til å føre til et prispress også på landbrukseiendommer. Betydelig flere eiendommer unndras priskontroll. Når eiendommer opp til 100 dekar er fritatt fra priskontroll fra myndighetene, vil dette uvilkårlig over tid føre til et prispress på eiendommer over 100 dekar. Det vil også vanskeliggjøre tilgangen på tilleggsjord, i og med at prisen på mange av disse eiendommene sannsynligvis kommer til å bli høy, og det vil bli vanskelig for aktive gårdbrukere å konkurrere prismessig i forhold til dem som ønsker eiendommen til andre formål enn å drive landbruk. Det vil derfor komme til å bli vanskeligere for næringsutøvere å få tilgang på nødvendig tilleggsjord. Jeg tror dette vil komme til å åpne for en utstrakt omsetning til fritidsformål, ikke minst i de attraktive områdene rundt Oslofjorden og på sørlandskysten. Når også svært mange av gårdene på Vestlandet, med den størrelsen mange av disse har, vil bli konsesjonsfrie, tror jeg vi kommer til å se en betydelig økning i fritidseiendomsmarkedet.

Dette er ingen god utvikling i områder hvor det utvilsomt er mulig å få til fulltidsbosetting på eiendommene, og hvor det bør legges til rette for at folk skal kunne bo på full tid.

Jeg tror Regjeringen ville ha stått seg på å ha brukt noe mer tid på å evaluere den loven som trådte i kraft i 2001, hvor man foretok en betydelig heving av arealgrensen for konsesjonspliktige eiendommer, fra 5 dekar til 20 dekar. Grensen på 5 dekar hadde stått fast fra 1974. Når man for så kort tid siden som to år hevet grensen såpass kraftig, tror jeg man ville stått seg på å ha brukt noe mer tid før man vurderte å ta nye skritt.

Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling.

Aud Gaundal (A): Saksordføreren har her tatt for seg hovedområdene i behandlingen av denne saken. Jeg vil derfor konsentrere meg om Arbeiderpartiets syn.

Siste gang denne saken ble behandlet, var i 2000. Da var det Bondevik I-regjeringa som mente at en burde heve grensa fra 5 til 15 mål, mens Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mente at en kunne heve grensa fra 5 til 20 mål. Dette ble så vedtatt.

Vi mener det er viktig å sørge for at landets knappe jordbruksareal holdes i hevd. Det er i denne sammenheng riktig å vise til hva som står i St.prp. nr. 1 for 2003-2004, Landbruksdepartementets budsjett:

«Etter at departementet no har tatt i bruk nye metodar for registrering av areal som er bygd ned viser det seg at nedbygginga av dyrka mark er mykje større enn det departementet har lagt til grunn dei siste åra. Sjølv om politikken og retningslinjene knytt til jordvern er klare, er utviklinga når det gjeld nedbygging urovekkjande. Om utviklinga ikkje snur vil grunnlaget for nasjonal matforsyning på lang sikt bli sterkt svekka.»

Departementet skriver at de tar sikte på å arrangere en nasjonal konferanse om jordvern i 2004.

Arbeiderpartiets medlemmer mener at effekten av den reguleringen som ble gjort gjeldende fra 1. januar i 2001, er vanskelig å slå fast, da den kun har vært gjeldende i vel to år.

I brev av 22. oktober 2003 fra landbruksministeren til komiteen heter det:

«Jeg mener det er for tidlig å trekke konklusjoner om hvilken langsiktig betydning endringene har fått eller vil få for eierstruktur og bosettingsmønster. Virkningene for prisnivået på eiendommer under arealgrensen er imidlertid en umiddelbar følge som må antas å slå betydelig sterkere ut i tettstednære områder enn i områder der avstanden til tettsteder er stor.»

Vår bekymring er både jordareal og pris. Vi ønsker at jorda skal drives helst av den som eier jorda. Det er bekymringsfullt at 30-40 pst. av arealene som i dag drives, drives av andre enn dem som eier jorda. Alle vet at jorda blir bedre holdt ved like når arealene eies av driveren.

Prisen på jordareal har betydning for dem som kjøper jorda. Det er, slik statsråden sier i sitt brev, helt klart at særlig i pressa områder, gjerne med god jord, vil prisen øke når gårdbrukere ønsker å kjøpe mer jord. I et landbruk som presses til større og større enheter, er det viktig at matjord ikke gror igjen fordi eiendommer blir fritidsboliger.

Vi mener derfor, slik det står i innstillinga, at det er naturlig at en kommer tilbake til spørsmålet om endrede konsesjonsgrenser i forbindelse med behandlinga av odelsloven. I NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten er også arealgrensene for odel berørt. Da har en fått mer tid til å se på effekten av reguleringen i 2001, og det kan være fornuftig at arealgrensene for odel ses i sammenheng med konsesjonsgrensene.

Det nye i Regjeringas forslag som vedtas her i dag, er at en skiller mellom dyrka og udyrka areal. Slik Arbeiderpartiet ser det, vil dette kunne føre til at enkelte lar jorda gro til, slik at en kan hevde at en kommer under grensa på 20 mål. En annen utfordring er å få likhet i behandlinga av slike saker. Det vil etter vår mening være stor fare for at noen kommuner vurderer dyrka areal annerledes enn andre gjør. Mens konsesjonsloven for svin- og fjørfeproduksjon har som formål å redusere behovet for skjønnsutøvelse og fremme likebehandling, gjør en her etter vår mening det stikk motsatte. Jeg tror at kommunene vil måtte ha mer ressurser til forvaltning av de brukene som nå kommer innenfor en arealgrense på 100 mål.

Vi mener at en ikke skal bygge opp mer byråkrati i tilknytning til landbruket. I en tid der et stort antall bruk som går ut av drift, og hvor enhetene blir større og større, må byråkratiet heller krympes. Men da må en krympe på det riktige forvaltningsnivå.

I en pressemelding fra Landbruksdepartementet 8. oktober 2003 heter det at kommunene får større innflytelse over landbrukspolitikken. Jeg siterer fra pressemeldingen fra Landbruksdepartementet:

«Regjeringen vil iverksette tiltak som gir kommunene økt ansvar og handlingsrom i landbrukspolitikken. Dette skal bidra til sterkere integrering mellom landbruk, annen næringsutvikling og miljøtiltak.»

Videre:

«I budsjettforslaget understrekes behovet for at verdifulle landbruksareal får et bedre vern mot omdisponering …»

Det er dette som gjør at det fra Arbeiderpartiets synspunkt er rett å si at kommunene må ha landbruksfaglig kompetanse. Vi er ikke tjent med at det blir flere klager og dårligere rettssikkerhet, noe som fører til lengre saksbehandling med behov for større kapasitet og mer kompetanse på fylkesnivå.

Det er de som er nærmest eierne av jorda, og de som driver aktivt jordbruk, som også kan finne de beste løsningene når problemene kommer til behandling i kommunene.

Ivar Kristiansen (H): Jeg tar opp mindretallsforslaget fra regjeringspartiene i innstillingen.

Jeg tror man gjør landsbygda og Bygde-Norge en formidabel bjørnetjeneste hvis man ikke evner å se at dette i virkeligheten er en gladdag for Bygde-Norge. Men de som ikke ønsker endring, de som ønsker å si nei til muligheten for milliardinvesteringer i Bygde-Norge, kan bare fortsette å stikke hodet i sanden og la utviklingen få skje i samme tempo som nå, der fraflyttingen fra bygda er større enn vi har sett på mange, mange år.

Vi vet at det er anslagsvis 25 000 bruk som nå vil unntas fra gjeldende konsesjonslov. Vi ser interessen for å komme inn og overta, restaurere, sette i stand, tenne lys i hus i fjerne og fraflyttede bygder – en fraflytting som igjen har resultert i nedlagte skoler, butikker osv. Vi ser at det nå gjennom Sem-erklæringen og gjennom at landbruksministeren har tatt fatt på et nødvendig restaureringsarbeid arvet fra hans forgjengere, åpnes en mulighet til at vi kan fjerne billigsalgsstempelet på landsbygda, at vi gjennom dagens vedtak, som innebærer en lovendring, kan gi en mulighet for dem som ønsker innovasjon, nyskaping og alternativ virksomhet på landbygda. Da nytter det ikke, som jeg registrerer at saksordfører gjør – og som jeg med enda større grad av skuffelse registrerer at Arbeiderpartiet er med på – å blande sammen det som går på muligheten for inntekt og inntektsøkning for bonden, og det som skjer gjennom dagens meget fremtidsrettede reformvedtak. Vil man ha liv, aktivitet, innovasjon og nyskaping på landsbygda, er man nødt til å foreta en endring.

Man etterlyser mer dokumentasjon. Vi har altså kilometervis med dokumentasjon på bordet som viser at dagens tvangspolitikk, som man har knyttet sammen, stått bak og kjempet med nebb og klør for, ikke har gitt annet enn stagnasjon på bygda som resultat. Jeg tror ikke vi trenger mer dokumentasjon. Det vi trenger, er handling. Vi trenger å vitalisere og gi Bygde-Norge en mulighet, og den muligheten åpnes det for i dag.

Når jeg sier at jeg er skuffet over Arbeiderpartiet, mener jeg å huske at for noen år tilbake, da Arbeiderpartiet satt i Landbruksdepartementet, tenkte man faktisk noen nye tanker og var i noen situasjoner villig til å tenke høyt, og man var da inne på å vurdere en arealgrense på 50 dekar. Men jeg ser at nå har man falt tilbake i senterpartifold, som innebærer at man igjen skal kjøre videre med rød lapp-systemet, billigsalgsvignetten, på landsbygda, i tillegg til at man ikke ønsker å se på de muligheter som må tas i bruk for å få vitalisert bygda. Og man sier samtidig nei til den muligheten som man nå åpner for, som også innebærer valgfrihet med hensyn til hvordan vi kan bidra til å utvikle landsbygda.

Jeg tror også man bruker vikarierende argumenter når man ser dette i en landbrukspolitisk kontekst, at man er redd for at tilleggsjord og arealbruk til landbruksformål skal bli redusert gjennom denne nødvendige og viktige reformen vi nå kommer til å vedta. Man later som om det er mulig i norsk landbruk i dag å leve av et bruk på 50-100 dekar. Trenger vi mer dokumentasjon på at det i dag ikke er mulig å eksistere med disse arealgrensene med et aktivt, robust og levende landbruk? Landbruksministeren har nå faktisk tatt alvorlig fatt på oppgaven med å gi den profesjonelle, utøvende og aktive bonden en mulighet til å vitalisere virksomheten, sørge for mer nyskaping, og fremfor alt en mulighet til også å skaffe seg større inntekter og et større grunnlag for å leve av sine eiendommer på landsbygda.

Presidenten: Representanten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Jeg bruker ikke å si at folk ikke har skjønt hva vi holder på med, men noen ganger får jeg lyst til å si det likevel.

Representanten Kristiansen sier at vi hevder at det går an å leve av et jordbruk på mellom 50 og 100 mål. Det har vi aldri hevdet. Denne saken dreier seg om jordvern, å ta vare på de jordbruksarealene vi har.

Når representanten også sier at vi med denne flertallsbeslutningen vil fjerne billigsalgsstemplet på bygdene, lurer jeg på hvor mye mer representanten synes det er riktig at bøndene skal betale for jordbruksareal som de ønsker å kjøpe. Ettersom vi nå skal fjerne billigsalgsstemplet, må det jo bli en betydelig prisøkning for de bøndene som ønsker å kjøpe jord til å dyrke mat på.

Ivar Kristiansen (H): Det er jo en velkjent variant å hevde at andre ikke skjønner hva man holder på med. Jeg tror det er nokså mange hundretusener rundt om på bygda som faktisk ikke skjønner hva norske politikere har holdt på med i flere titalls år, der man har sørget for at flyttelassene går én vei, nemlig fra Bygde-Norge og inn til sentrum. Det er ingen som tar initiativ til å overstyre, priskontrollere, hvis en sønn eller datter fra bygda flytter inn og skal kjøpe seg en leilighet i bymessige strøk, om prisen blir 1, 2 eller 3 mill. kr for noen få kvadratmeter. Det er man mindre bekymret for enn for at man skal drive med dagens variant av priskontroll, offentlig fastsatte priser, som gjør at man ikke får omsetning, som gjør at vi har en mangelfull omsetning av eiendommer, at vi har dødsbo som er store eiendomsbesittere på bygda, fordi det ikke finnes interesse for, incitament eller motivasjon til å foreta omsetning og vitalisering. Dette må vi gjøre noe med.

Inge Ryan (SV): Representanten Kristiansen sa at det var en gladdag for ham i dag. Og som et varmt og godt menneske er jeg glad for at Kristiansen og Høyre har en gladdag, for det er det veldig lenge siden de har hatt. Så det er godt å se.

Men jeg har et spørsmål når man nå øker konsesjonsgrensene først fra 20 og så opp til 100 mål. Når kommer neste økning fra Høyre, som er det største partiet i Regjeringa? Når får vi en konsesjonsgrense på 500 mål eller på 1 000 mål?

Ivar Kristiansen (H): Jeg har svært mange gladdager her i dette forum, og en av disse blir definitivt dagen i dag.

Jeg tror Ryan må se at det egentlig er et formidabelt sprang i riktig retning vi vedtar i dag. Først får vi satt en maksimalgrense på 100 dekar. Hvis vi går tilbake i tid, ser vi hvor radikalt denne grensen er økt. Samtidig vil jeg si: Husk også at grensen på dyrket mark ikke er på 100 dekar. Den er satt til 20 dekar. Og det er det vel verdt å ha med seg – hvis man ikke har fått det med seg – videre på ferden. Ikke la det bli inntrykket som hefter ved denne debatten, at dette er et attentat mot norske bønder, mot skjøtsel av dyrket mark, osv., for det er det stikk motsatte. Når vi vet at det kanskje står tusener i kø som ønsker å investere penger i bygda, er jeg sikker på at når Ryan får tenkt seg om, vil han også innerst inne føle sterk glede når køen kanskje snur det andre veien.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er for det første interessant å høre at Ivar Kristiansen ikke deler den blomstrende beskrivelsen som landbruksministeren gav så sent som i går av situasjonen på landsbygda, hvor vi fortsatt, ifølge landbruksministeren, har 180 000 gårdsbruk, og det er lys i de aller fleste av dem, det er bare svært mange som har sluttet å søke produksjonstilskudd. Det var det man nærmest kunne få inntrykk av av måten landbruksministeren formulerte seg på for et døgns tid siden. Den oppfatningen deles åpenbart ikke av Ivar Kristiansen.

Det er altså ikke slik at man på andre eiendommer enn der man driver intensiv produksjon, lever av et areal på 50–100 dekar, det er ikke det det er snakk om i denne saken. Det det er et spørsmål om, er hvordan man tror prisdannelsen kommer til å bli på eiendommer når eiendommer inntil 100 dekar blir fritatt fra konsesjon. Mange av disse eiendommene er det nødvendig for aktive gårdbrukere å prøve å få hånd om som tilleggsjord. Ikke minst med Høyres landbrukspolitikk er det nødvendig at gårdene blir større, og at man dermed får tilgang på tilleggsjord. Det er hevet over tvil at prisnivået vil øke.

Mitt spørsmål til Ivar Kristiansen er: Hvordan skal man sørge for at prisnivået på jord blir slik at Høyres mål om at norsk matproduksjon skal konkurrere med andre lands, skal kunne gjennomføres, når prisene på jord vil stige?

Ivar Kristiansen (H): Dette beskriver jo på mange måter Senterpartiets genuine, innebygde frykt for at folk ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser og fremme sine egne krav. Man har tillit til og en genuin tro på at de som er best i stand til å ivareta interessene til bygdefolk, er norske politikere og norske byråkrater. Jeg mener at nå har vi tilstrekkelig med dokumentasjon på bordet til å forstå at den tvang som Enoksen var inne på i sitt hovedinnlegg, med fraflyttede bygder, fraflyttede hus osv. som konsekvens, ikke har gitt den vekst og tilføring av aktivitet i Bygde-Norge som vi alle sammen ønsker og går inn for. Jeg tror dette kommer til å regulere seg utmerket av seg selv. Det som representerer frykten til Enoksen, tror jeg vi i løpet av kort tid kommer til å se som en formidabel suksess, med milliardinvesteringer i de deler av landet der vi aller mest ønsker økt aktivitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er positivt at Regjeringen foreslår lettelser i konsesjonsplikten ved kjøp og salg av landbrukseiendommer. Mange saker som tidligere har krevd konsesjonsbehandling, faller bort, og vi får friere bosetting med mulighet for ny aktivitet i norske bygder. Selv om Fremskrittspartiet går langt lenger enn Regjeringen og de øvrige partier og vil oppheve selve konsesjonsloven fordi vi ikke ønsker omfattende regulering ved eiendomsomsetning, hadde vi likevel håpet at Regjeringen hadde beveget seg noe lenger og gitt noe mer frihet til eiendomsbesitterne.

Det er grunn til å understreke at det er flere tiår siden 20 dekar hadde noen betydning i jordbrukssammenheng. På samme måte er det lenge siden 100 dekar skog og utmark genererte verdier av større betydning. Selv om endringen som foreslås, sannsynligvis medfører at mange småbruk vil komme ut på markedet, vil det ha svært liten betydning for landbruket som næring. Ved fortsatt lave grenser vil eiendommer som kunne vært omsatt, heller bli liggende og forfalle i store deler av landet. Ved at eiendommer med lite areal fortsatt skal konsesjonsbehandles, opprettholdes betydelige saksbehandlingskostnader for arealer som ofte kan ha forholdsvis liten verdi. Vi har mange eksempler på at små arealer har vært behandlet flere ganger lokalt, for så å ende opp som klagesak hos Statens landbruksforvaltning. Dette har slett ikke vært med på å bidra til et enklere Norge.

Selv om Regjeringen foreslår en liberalisering, som vil få Fremskrittspartiets subsidiære støtte, vil lovgivningen fortsatt være meget restriktiv og en direkte trussel mot den enkeltes rett til å eie og råde over egen eiendom. Skal den enkelte gårdbruker få den nødvendige frihet til å bestemme utnyttelsen av egen jord og skog og foreta investeringer deretter, må de fleste restriksjoner ved omsetning av eiendom avskaffes, slik man stort sett har gjort i alle andre vestlige land. Det samme gjelder bo- og drivepliktsbestemmelsene og prisreguleringen.

Konsesjonsloven nærmer seg 30 år, og mye har forandret seg i samfunnet. Vi har sett at reguleringene har medført lavere priser og forgubbing i eierskapet til norske landbrukseiendommer. Slik er det blitt fordi det koster lite å sitte med eiendommene, men man får lite igjen ved å selge dem, på grunn av prisreguleringen. Veier, bygninger og tekniske anlegg settes ikke i stand når man ikke får igjen kapitalen som investeres. Det er svært uheldig, mener vi i Fremskrittspartiet. Derfor mener vi at denne loven må oppheves, slik at lav pris og forgubbing i eierskapet kan avløses av muligheter til høyere priser, mer effektiv ressursbruk og flere bosatte på landet. Vi forstår ikke at det skal være så vanskelig å komme lenger på dette området. Og hvorfor kan ikke kjøper og selger selv få bestemme prisen ved omsetning av landbrukseiendommer? Vi trenger ikke et prisforstanderskap til å avgjøre det spørsmålet. Slik er det når man kjøper en bil, bolig eller bedrift både i distriktene og i sentrale strøk. Derfor bør markedsprisen legges til grunn også for landbrukseiendommer over hele landet.

Det er også lite som tyder på at konsesjonsloven vil være et tjenlig redskap til å fremme fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Enten vi liker det eller ikke, de selvstendig næringsdrivende i landbrukssektoren vil i tiden fremover bli tvunget til å ta et større ansvar for egen inntekt. Derfor burde forholdene legges til rette fremfor å tviholde på et lite hensiktsmessig regelverk. Dette kan gjøres gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, og konsesjonsloven står sentralt i dette.

Man kan faktisk være fristet til å spørre: Burde det ikke være slik at ethvert demokratisk land skulle utvise respekt for den private eiendomsretten, samt la innbyggerne selv få lov til å bestemme fritt hvor de vil bo eller eie en bolig i dette landet? I denne saken er det bare Fremskrittspartiet som i praksis viser respekt for det som burde være helt selvfølgelige demokratiske rettigheter og friheter.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inge Ryan (SV): Dette er en av de aller viktigste distriktspolitiske sakene vi har til behandling i denne perioden.

Når vi i SV er sterkt kritisk til det som skjer, føyer det seg nemlig inn i rekken av mange områder der vi ser at distriktene taper. Og så kan vi spørre oss: Hvorfor taper så distriktene? Det har en meget sammensatt forklaring. Men en viktig årsak er at vi har frikoplet mer og mer av samfunnet fra politisk styring. Vi har valgt å legge oss på en bit for bit-tenking, der ulike aktører, foretak, aksjeselskap, ulike instanser, får lov til å drive sin politikk og fatte sine vedtak uten at de blir sett i sammenheng. Da ser vi at landsbygda på en måte blir taper, og derfor har vi betydelig fraflytting fra den norske landsbygda. Vi tror at med dette vedtaket, som føyer seg inn i rekken av mange andre, vil det faktisk også bli situasjonen når man hever konsesjonsgrensen til 20 mål, eller 100 mål totalt, som det nå er lagt opp til.

For hva skjer? Jo, det som vil skje, tror vi, er at mange av disse eiendommene, som er flotte eiendommer for mange å bosette seg på, blir lagt ut for salg, og da blir det de som har godt med penger, som har råd til å kjøpe dem. Det kan selvsagt være noen i bygda som har godt med penger, for all del, og som har tenkt å bo der fast, men jeg ser en stor fare i at mange av disse eiendommene går til godt bemidlede folk som ikke har tenkt å bo der fast, men som har tenkt å ha det som en plass der man rekreerer eller har ferie. Man kan si at det at man har et fint feriested som man bruker både i påska og i sommerferien, i seg sjøl ikke er noe galt. Men det er et problem for ei lita landsbygd hvis veldig mange av husene der blir brukt til det formålet. For da blir det døde landsbygder, med de virkninger det får. Hvis man ser lys i husene kun i påskehelga og i sommerferien, og det er mørkt ellers i året, da blir det langsomt å bo der, for man har ikke naboer å gå til, man har ikke noen å samhandle med. Representanten Kristiansen var inne på at man skal være så innovativ i disse bygdene. Da må man ha noen å samhandle med som kan bidra til det, og som ikke bare er der og koser seg i påskehelga med konjakk og skiturer.

Det største problemet er at vi antakelig får mange fritidsboliger på landsbygda etter at vi har gjort dette vedtaket, som faktisk stenger ute folk som har tenkt å være fastboende, fordi de ganske enkelt ikke har råd til å betale den prisen som blir når det blir fri pris på denne type eiendommer.

Det andre jeg har lyst til å ta opp, og det håper jeg kommunene nå benytter seg av, er dette med nullkonsesjon. Det er enkelte kommuner som har tatt det i bruk i dag. Jeg tror det er ca. 50. Det vil si at man legger alle eiendomsoverdragelser ut til konsesjonsbehandling. Jeg vil sterkt oppfordre til at kommunene nå tar en diskusjon på om man ikke bør gjøre det, for på en måte å motvirke noe av det jeg tok opp i første del av innlegget mitt.

Så til slutt til dette med jordbruksfaglig og skogbruksfaglig kompetanse. Vi er for lokalt sjølstyre – absolutt. Og vi har tro på at vettet er like godt i kommunene som det er i Stortinget, og at man bør få bestemme en del slike ting sjøl. Men i og med at Stortinget nå overfører såpass mye makt til kommunene på dette området, syns vi faktisk vi må sende med en beskjed om at jordbruksfaglig og skogbruksfaglig kompetanse er nødvendig, og at det er et pålegg om det.

Så kan man si at det er veldig mange små kommuner der det er urimelig å kreve at de skal sitte med den kompetansen, fordi de har så liten administrasjon. Ja, det er jeg enig i. Men da må det gå an å samarbeide mellom flere kommuner. Jeg har sjøl vært ordfører i en liten kommune der vi hadde jordbrukssjefen og nabokommunen hadde skogbrukssjefen. Det går an at både tre, fire og fem kommuner samarbeider, at man gjennom interkommunalt samarbeid sørger for at man får til den nødvendige kompetansen, slik at denne saken får en fullgod behandling.

Jeg vil avslutte med følgende: Jeg syns som sagt dette er et steg i feil retning i forhold til bosetting, fordi jeg er redd vi får langt flere fritidshus, og at landsbygda i stedet for å være en levende bygd blir en turistbygd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Spørsmålet til representanten Ryan etter hans innlegg må jo være om han synes det er verre for bygda å se en istandsatt, vedlikeholdt ferie- og fritidsbolig enn å se et fraflyttet, tomt, urestaurert hus. Det var det ene.

Nå beklager representanten Ryan seg over frikopling fra politisk styring. Synes representanten Ryan at dette området som angår konsesjonslov og konsesjonsgrenser, som mest av alt i dette landet er preget av politisk styring, representerer en vellykket politisk styring?

Helt til slutt vil jeg fraråde representanten Ryans kombinasjon av konjakk og skiturer.

Presidenten: Presidenten kan også anbefale vin.

Inge Ryan (SV): Jeg har ikke de erfaringene med konjakk og skitur som representanten Kristiansen har, men jeg skal ta det med meg.

Jeg har lyst til å si følgende: Det er klart jeg syns det er bra at man setter i stand husene på landsbygda. Jeg syns ikke det er feil. Det er flott hvis det blir gjort – både av folk utenfra og av folk lokalt som har kapital til å gjøre det. Men jeg syns det viktigste er at det bor folk der. Jeg vil heller komme til et hus som er noe umalt og litt lite vedlikeholdt, der det er voksne og barn å snakke med, enn å se et flott palass som på en måte står og skinner elleve måneder i året, og der det kommer noen Mercedes-er svingende opp én gang hvert år.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olaf Gjedrem (KrF): Kristeleg Folkeparti stiller seg bak og er glad for den endringa av konsesjonsloven som Stortinget kjem til gjera i dag, der me hevar grensa for konsesjonspliktig omsetning av jordbruksareal til 100 dekar. Kjernepunktet er inntil 20 dekar dyrka mark. Endringa er etter vår meining eit framsteg som gjer at ein kan få meir reell pris for desse eigedomane, som då i neste omgang gjer det meir truleg at ein vil få selt mange eigedomar som i dag ligg passive.

Denne nye gruppa utgjer ca. 25 000 eigedomar. Me er klar over at det eigentleg er kort tid sidan me heva konsesjonsgrensa sist gong. Derfor forventar eg at departementet no vil vera merksamt når det gjeld det som skjer, og gje tilbakemelding til Stortinget på eigna måte om kva desse lovendringane fører til. Det er viktig at me får kunnskap om kva som skjer, slik at me eventuelt kan taka nye grep i tilfelle det skulle visa seg aktuelt.

Kort sagt: Lokaldemokratiet har fått ei ny moglegheit til å få ei reell omsetning av desse eigedomane, få meir buglede og få eigarar som har interesse av å overtaka, og ikkje, som i dag, at folk i stor grad sit passive som eigarar og ser på at eigedomen forfell og gror igjen, og at kulturlandskapet blir svekt.

Grunnen til at Kristeleg Folkeparti støttar at spørsmålet om jordbruksfagleg kompetanse skal falla bort som eit sentralt krav, er at kommunane sjølve vil koma fram til den konklusjonen. Kristeleg Folkeparti har som grunnhaldning at fornufta i stor grad òg finst lokalt. Derfor må Stortinget i større grad avgrensa pålegga sine overfor eit lokaldemokrati som aukar sin kompetanse. Dette er noko kommunane sjølve vil finna ut av, og gje sine tilsette dei nødvendige vilkåra, slik at dei kan behandla desse viktige sakene og òg andre saker som dei no vil få delegert frå fylkesmannen.

Eg vil håpa at kommunane ser på dette som ei moglegheit til å skapa ein ny vekst i landbrukspolitikken sin. Eg vil hevda at kommunane nok i for liten grad tek omsyn til landbruket i kommuneplanlegginga og i andre planleggingsoppdrag dei utfører. Når ein no får så stort tal på eigedomar som kan nyttast meir offensivt og meir aktivt, forventar eg at kommunane tek denne utfordringa og diskuterer korleis dei kan møta ho på ein best mogleg måte – til meir å finna fram til folk som ynskjer å overtaka desse eigedomane, og å oppmuntra eigarar som i dag ikkje har interesse av å bu på eller driva dei, til å få dei omsett. I dei lovendringane me gjer i dag, ligg det jo eit veldig klart incitament i ei prisdanning som gjer at noverande eigarar vil sjå meir meining i å omsetja desse eigedomane.

Elles konstaterer eg at ein har gjeve kommunane ein reiskap til å kunna kontrollera busetjinga. Mange kommunar vil setja som vilkår at dei eigedomane som blir omsette, skal ha fast busetjing. Det er eit lovvedtak som er uendra etter dagens debatt og vedtak, og eg reknar med at kommunane vil bruka dette slik at mange nye eigarar kan få draumeeigedomen sin, kan få skjøtta kulturlandskap og kan få gode oppvekstvilkår. Då er denne regelendringa faktisk ei gåvepakke til dei som no blir i kjøpeposisjon, men òg til kommunane, som kan få bruka desse mindre eigedomane som har avgrensa jordbruksmessig verdi, men som oppfordrar til og styrkjer ei lokal busetjing. Kommunane må kort sagt ha ein meir aktiv politikk på dette området.

Det er viktig at jorda blir driven. Det er jo sagt i samband med desse regelendringane at eigedomar som er på meir enn 20 dekar dyrka jord, ikkje kan konsesjonsfritt omsetjast. Derfor er det viktig at kommunane ser til at òg denne jorda som no fritt kan omsetjast, blir driven og forvalta på ein fornuftig og rett måte. Det er heimel for det i den eksisterande jordloven, og det forventar eg at kommunane følgjer opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Ryan (SV): Jeg har lyst til å stille representanten Gjedrem et spørsmål.

I den forrige regjeringa som Kristelig Folkeparti var med i, var det Kåre Gjønnes fra samme parti som var landbruksminister. Den gangen gikk man inn for å øke arealgrensa fra 5 til 20 dekar. Så har man nå – relativt få år etterpå – plutselig gått opp til 100 dekar. Hva er årsaken til at man så kort tid etter at man la fram et forslag om en økning, nå øker det igjen såpass dramatisk? Har det skjedd ting i løpet av disse tre årene som gjør at det er naturlig å foreta en såpass rask økning av arealgrensene?

Olaf Gjedrem (KrF): Me vedkjenner oss sjølvsagt vår dyktige tidlegare landbruksminister sitt initiativ og det vedtaket som Stortinget følgde opp med i forhold til ei utviding til 20 dekar når det gjaldt konsesjonsfridom.

Som eg sa i innlegget mitt, er det eit krav om at det ikkje må vera meir enn 20 dekar dyrka jord dersom ein i framtida skal kunna omsetja konsesjonsfritt. Så er det 80 dekar som er anna areal, altså mindre produktivt areal.

Så er spørsmålet kvifor me i løpet av så kort tid støttar ei såpass radikal utviding av ei fri omsetjing. Noko av grunnen til at eg bad om at Landbruksdepartementet skulle innhenta opplysningar frå kommunane om kva som skjer med denne lovendringa – me veit litt lite, det innrømmer eg – er at me har ein følelse av at det er altfor mange eigedomar som i dag ligg passive; det er kjøparar, men dei får ikkje lov til å kjøpa. Me får mange spørsmål – eg fekk seinast i dag tidleg ein mail der ein bad om hjelp for å få ein slik eigedom omsett. Eg håpar og trur at dette kan bli eit steg i positiv retning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Lars Sponheim: Lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom gjelder bruk, vern og fordeling av arealressursene. Loven har derfor stor betydning for arealbruken i landet vårt. Jeg er glad for at Regjeringen i dag får støtte til en ny lov som fører til betydelige forenklinger i forhold til gjeldende regler, støtte til en lov som bidrar til å åpne markedet for omsetning av mindre landbrukseiendommer, som mange steder ligger øde og forlatt, og en lov som legger til rette for et lokalt handlingsrom ved vurdering av arealbruken.

Forslaget inneholder forenklinger som vil føre til at ca. en tredel av alle konsesjonssakene nå faller bort. Fra årsskiftet er det også slik at kommunene avgjør alle konsesjonssaker. Samlet innebærer disse to endringene at behandlingstiden ved avgjørelse av konsesjon kan reduseres med flere måneder, til glede for både selger og kjøper av disse eiendommene. Den nye loven innebærer at konsesjonsordningen i hovedsak får betydning ved erverv av større landsbrukseiendommer. Endringene bidrar på denne måten til mindre byråkrati og mer målrettet virkemiddelbruk, samtidig som det legges til rette for lokal styring og innvirkning på viktige lokalpolitiske spørsmål som bl.a. gjelder bruksstruktur og bosetting.

Det er jevn nedgang i antall aktive driftsenheter i landbruket. Årsakene til det er flere, og det var senest i går en diskusjon om disse spørsmålene i forbindelse med spontanspørretimen, hvor undertegnede deltok. Det som er sikkert, er at utviklingen mot færre og større driftsenheter også vil fortsette i tiden som kommer, slik det har vært i alle år etter andre verdenskrig. Den tradisjonelle landbruksdriften vil dermed ikke alene kunne opprettholde bosettingen på bygdene framover. Vi ser samtidig at selv om antall gårdsbruk som søker om produksjonstilskudd, blir stadig færre, har antall gårdsbruk eller eiendommer gjennom mange år ligget relativt stabilt på rundt 180 000. Et flertall av disse eiendommene har først og fremst en funksjon som bosted og som ramme for livsmiljø i arbeid og i fritid. Det er på høy tid at vi utvikler en politikk også for disse eiendommene. Vi må ha en politikk for bolyst, ikke bare for boplikt.

I Sem-erklæringen la Regjeringen til grunn at konsesjonsgrensen heves til 20 dekar fulldyrket mark og 80 dekar annet areal. En sentral del av lovforslaget er oppfølgingen av dette. Det er en økende etterspørsel etter mindre landbrukseiendommer, og samfunnet bør imøtekomme etterspørselen gjennom en friere omsetning av slike eiendommer. Internasjonale trender viser også at stadig flere mennesker – og særlig unge mennesker i etableringsfasen – søker ut fra de store bykjernene og til mer landlige omgivelser med litt albuerom. Det lovforslaget vi i dag diskuterer, er nettopp et virkemiddel for å møte denne trenden her hjemme. Og det må være grunnleggende bra for alle lokalsamfunn som opplever at det er mennesker som søker dit av bolyst, og ikke nødvendigvis bare for å drive tradisjonell landbruksdrift. Det er min påstand at det vil være berikende for alle lokalsamfunn å få en bredere sammensetning både hva gjelder næringsaktivitet og mennesketyper. Nøkkelen for å få levedyktige lokalsamfunn spredt over hele landet er nettopp et mer variert og dermed mer robust næringsliv og en mindre homogen innbyggermasse.

Regjeringens forslag legger nettopp til rette for nye eiere som vil utnytte plussfaktorene i areal og bebyggelse til andre formål enn tradisjonelt landbruk. Det kan føre til at bygdene tilføres nytt blod og nye ideer, og det kan dermed bidra til økt lokal aktivitet.

Det er en stor misforståelse i mange miljøer at Regjeringen med dette forslaget avskaffer boplikt og omgjør 25 000 tradisjonelle landbrukseiendommer til fritidsboliger. Det er riktig at de nasjonale bopliktbestemmelsene som reguleres av konsesjonsloven, forsvinner med den lovendringen som gjøres i dag, men kommunene skal etter forslaget beholde adgang til å fastsette nedsatt konsesjonsgrense, slik som i dag. Dette innebærer at kommunene kan sette konsesjonsfriheten ut av kraft for eiendommer som er eller har vært brukt som helårsboliger. I dag er det om lag 70 kommuner som praktiserer denne ordningen – mange av de kommunene er nettopp kommuner som har mange små gårdsbruk som vil falle inn under de nye konsesjonsbestemmelsene, f.eks. en rekke kommuner i Hallingdal.

Sammen med en generell heving av arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom legger Regjeringen med disse endringene til rette for at kommunene gis handlingsrom og selv vurderer hvilke løsninger som er best lokalt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Både Arbeiderpartiet og Regjeringa er bekymret for en gjengroing og for at jordbruksarealet går ned. Vi deler også statsrådens bekymring i forhold til en nedgang i antall bruk. Det er noen som hevder at sjølforsyningsgraden nå er under 50 pst. Jeg vet ikke om det er riktig. Det hadde vært greit hvis statsråden også hadde en mening om det.

Men spørsmålet mitt er: Hvorfor er det nå så riktig, og hvorfor forsvarer man med slik glød det som står i Sem-erklæringa, når Venstre for bare noen år siden mente noe helt annet, for da mente de 15 mål?

Statsråd Lars Sponheim: Det er dette Venstre har ment hele tiden. Nå satt vi i regjering og lagde et politisk dokument som det var mulig å fremme som forslag. Det er det nye. Det er jo ikke riktig å røpe for mye fra det indre liv i andre regjeringer, men Venstre var heller ikke i den forrige regjering alene om å mene at dette var en fornuftig posisjon når det gjelder hva som bør løftes ut av konsesjonsloven. Det var et kompromiss.

I dag blir det som er Sem-erklæringens ønske, vedtatt, og det er mange av oss glade for, fordi det nå gir en mulighet til å få omsetning på disse eiendommene. Det er et kjempeproblem, det representanten Ryan gav uttrykk for, at det ligger mange eiendommer som det ikke bor folk på, og som ikke er i bruk. Hva gjør man da? Fortsetter man som i dag og lar dem ligge der, eller prøver man å gjøre det slik at det er interessant å selge til noen som har lyst til å bo der – kanskje noen unge mennesker? Vi vet at de som jobber med å få omsetning av små eiendommer for unge mennesker som har lyst til å bo der, møter veggen. Eierne sier at de får for lav pris, da er det bedre å beholde bestefars fødeplass lenger.

Det er det denne lovendringen fører til.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg vil henlede oppmerksomheten på et forslag i innstillingen som skal oversendes Stortinget, og som jeg skal lese opp. Der står:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen, annen aktivitet og utvikling i distriktene.»

Det har aldri noen gang vært seriøst dokumentert hvilken reell betydning boplikten har, og jeg er sikker på at Sponheim som liberaler erkjenner at det er en betydelig frihetsberøvelse å bestemme over enkeltmennesker hvor de skal bo hen. Da bør det jo ikke være slik som flertallet her sier, at det er en tilsiktet virkning. Det må jo være en faktisk virkning, at boplikten har en praktisk betydning og er noe i realiteten. Flere undersøkelser sier nemlig at det er ikke det. Statistisk sentralbyrå har koblet landbruksregisteret og personregisteret. Aanesland og Holm er kjent, og de konkluderer med at boplikten har liten betydning.

Så det jeg spør statsråden om, er: Bør man ikke ha en skikkelig, seriøs utredning på at boplikten faktisk har en betydning, før man pålegger mennesker dette stavnsbåndet, som er en frihetsberøvelse?

Statsråd Lars Sponheim: Det jeg i alle fall kan love representanten Hedstrøm, er at bopliktbestemmelsene kommer til å bli gjenstand for hyppig debatt i det norske samfunn i årene framover. Ikke minst har det sammenheng med hele Odelslovsutvalgets innstilling og behandlingen av det, og vi vet vi har kanskje de strengeste regler for boplikt og personlig boplikt. Det er jo det regelverket som de fleste fanges av, fordi det er så mange av landbrukseiendommene som selges innenfor familiene.

Når man har eid eiendommen en stund, faller boplikten bort. Om jeg skal være litt personlig, var det slik at jeg overtok den gården jeg eier, i 1981, og i 1986 falt min boplikt bort. Like fullt har jeg valgt å bo der i mange år etterpå. Så jeg tror nok at boplikt fungerer i mange tilfeller. Men det er klart at vi får en debatt om dette, og ikke minst forholdet mellom en personlig boplikt og en upersonlig boplikt, som vi vet at en EU-dom som ligger til grunn for behandlingen i dag, også har satt under debatt. Vi tror vi har funnet en god juridisk måte å gå videre med det på, men jeg kan si at vi trenger debatten. Vi trenger også å legge mer vekt på bolyst, at folk har lyst til å flytte til bygdene og drive aktivitet, enn å løfte fingeren så veldig mye og snakke om plikten de har til å bo der.

Inge Ryan (SV): Jeg har lyst til å stille statsråden et spørsmål.

Hvis vi ser fem år fram i tid: Når vi har gjennomført de nye konsesjonsreglene, og det viser seg at det har ført til betydelig omsetning av eiendommer på landsbygda, og det har ført til at de fleste av disse eiendommene har blitt tatt i bruk til fritidsformål, er da statsråden fornøyd med det vedtaket som er gjort? Eller for å være mer presis: Er statsråden fornøyd dersom man får slik omsetning, selv om det går til fritidsboliger?

Statsråd Lars Sponheim: Det er i alle fall én ting jeg er sikker på, og det er at hvis vi lar fem år gå med de gamle virkemidlene vi til nå har hatt, uten at noe skjer, kommer stillheten og mørket til å senke seg over veldig mange norske bygder, ikke minst i Innlands-Norge. Så noe må skje. Jeg tror på dette virkemiddelet, at dette vil bidra til at flere eiendommer kommer til salg. Unge mennesker flytter også til bygdene i dag, men de er altså dømt til å bygge på en utsprengt tomt på et lite mål, mens de egentlig flytter til bygda for å få litt livsrom rundt seg. Og det å ha en mulighet til å lage boplasser ut av disse småbrukene, tror jeg på.

Regjeringen og partiene i Regjeringen tror veldig på lokaldemokrati, og at folk må ta tak i sin egen utvikling lokalt. Derfor tror vi at det er nødvendig at man har virkemidler å bruke. Derfor anbefaler også jeg dem jeg snakker med mange steder, å ta i bruk den mulighet det er til å bruke lokal boplikt. Dette er et skritt framover, og ikke et skritt i feil retning, som Inge Ryan sa. I så fall er hans skritt bakover.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Aud Gaundal (A): Vi erkjenner at det blir et flertall i denne saken. Da blir det viktig å se hva som er erfaringa, både fra det som var i 2001, og det som nå begynner å skje.

Vi kan ha litt høgttenkning omkring det, ikke minst med bakgrunn i at også Regjeringa er veldig klar når det gjelder at gjengroinga av areal er et stort problem, at kulturlandskapet også gjengros. Hvordan skal vi da få gjort noe med f.eks. det at 30–40 pst. av arealet vårt drives av andre enn den som eier jorda? Vi vet at folk ikke grøfter, de kalker ikke – arealets kvalitet går altså ned. Ønsket må være at de som driver, får eie jorda til slutt. Representanten Enoksen sa at en ser for seg en større mulighet til at det som er dyrket areal, må selges. Det er vanskelig på grunn av eiendomsrettene. Men vi kan ha noen tanker om hvordan vi skal dreie det mer mot at de som driver jorda, også får eie den, og se for oss en mulighet til at de som eier og ikke driver, men leier bort, selger.

Jeg vet at det er en vanskelig problemstilling, men det hadde vært greit om statsråden hadde hatt en mening om hvordan vi skal se dette i framtida.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er riktig som statsråden røpet fra Bondevik I’s indre liv, at det den gang var ulike oppfatninger av hvor konsesjonsgrensen burde settes, og han har gitt et nytt eksempel på konsekvensen av at Senterpartiet ble skiftet ut med Høyre i Bondevik II. Jeg er stolt av at Senterpartiet i mange sammenhenger har vært en buffer mot den nesegruse beundringen av liberalismens velsignelse som mange bekjenner seg til, og det er kanskje på sin plass å påpeke at det å være liberal er noe annet enn å være liberalist.

Jeg vil også legge til at i den forrige regjering gjorde undertegnede seg til talsmann for å tillate fradeling av betydelig større tomter enn det som har vært vanlig, tomter på både 10 og 15 dekar, noe for øvrig den forrige regjering også la til rette for. Jeg tror det langt på vei ville ha imøtekommet de ønsker som statsråden gav uttrykk for. For det er én ting jeg er hjertens enig med statsråden i, og det er at de som har lyst til å bo på landsbygda, bør gis en mulighet til det. Det bør legges til rette for at det skal være mulig. Men samtidig må et slikt ønske kunne gå hånd i hånd med ønsket om å ivareta hensynet til norsk landbruk og de andre hensyn som vi som politikere skal ivareta. Jeg tror også, som jeg også har gjort meg til talsmann for i flere år, at én vei å gå kan være i enkelte tilfeller å dele opp større bruk i mange små, slik at de som ønsker å bo, på den måten skal få mulighet til det.

Men jeg har et ønske om at statsråden kommenterer en sak. Priskontroll oppheves nå for alt annet enn landbrukseiendom, og i praksis vil vel det stort sett innebære at eiendommer som er konsesjonsfrie, ikke blir underlagt priskontroll. Jeg vil utfordre statsråden til å gi en vurdering av dette opp mot den adgang som kommunene har nå til å sette arealgrense null for konsesjon.

Når jeg spør om dette, er det selvsagt med en ikke ukjent sak fra Sørlandet friskt i minne, den velkjente Lillesand-saken. Hvordan vil statsråden håndtere en anke fra en selger som ikke er fornøyd med den pris han får fra en potensiell kjøper som har til hensikt å oppfylle kommunens krav om boplikt på eiendommen, i forhold til den kjøper som vil benytte eiendommen til fritidsformål, og byr et langt høyere beløp? Ville statsråden, som i Lillesandsaken, la pris veie tyngre enn lokale vedtak som blir gjort, og dermed på den måten bidra til å undergrave kommunenes mulighet til å sette konsesjonsgrense null?

Statsråd Lars Sponheim: Aud Gaundal reiser spørsmålet om gjengroing. Det er en utfordring. Jeg tror noen av de største gjengroingsutfordringene og -problemene vi har i dag, nettopp er de mange minstebruk som ikke er bebodd, der bruket kanskje har en eier som gjennom arv må ha dette, men som har et mindre engasjement for eiendommen.

Jeg tror de fleste av oss kjenner mange slike eiendommer, og det foregår en aktivitet i mange kommuner for nettopp å kartlegge den type eiendommer og prøve å oppsøke eiere og få dem til å selge. Det er et betydelig engasjement fra idealistiske småbrukarlagkretser, jeg ser SV-representanter er engasjert, og det er mange prosjekter. Det holdes konferanser om hvordan vi kan få la folk som vil ha et lite småbruk, få tak i det. De møter veggen fordi det ikke er mulig å få en pris som gjør at det er noe poeng for eieren å selge det. Jeg tror blod ofte er tjukkere enn et lavt beløp.

En prisutvikling som gjør at det er mulig å få en fornuftig pris, fem-seks-sju-åtte-ni hundre tusen, kanskje over millionen, for mennesker som er vant til å kjøpe et rekkehus rundt Oslo til et par millioner kroner, nettopp kan være en mulighet. Ved at en betaler litt for det, vil en også ha et engasjement for eiendommen. Da har en ikke råd til eller interesse av å snu ryggen til eiendommen eller la den gro igjen. Da finner en kanskje en løsning med naboen i å drive jorda, hvis det da er en fornuftig løsning. Jeg håper mange velger å drive det selv. Selv om en ikke driver tradisjonelt landbruk, går det an å ha mye godt liv med 20 dekar jord og en hobbyhest og andre ting. Det vil faktisk berike landbruket og bygdene hvis vi kan oppnå at vi får flere av dem som lever for gården, og ikke bare av dem som skal leve av gården – og stadig større gårder. Vi vil ikke ha noen virkemidler til å tvinge dem eller få dem på annet vis til å selge disse eiendommene. Jeg håper de skal drive dem selv, de inntil 20 dekarene de måtte ha, og jeg tror mange vil komme fram til gode og fornuftige løsninger med sine naboer for å få en grei drift.

Jordloven kommer til å gjelde for disse eiendommene også. Jordvernreglene våre kommer til å være like strenge for disse eiendommene som de er for andre eiendommer. Jord skal holdes i hevd i dette landet, enten man kjøper lite jord eller man eier mye jord.

Så til Enoksens utfordring til meg. La meg først få lov til å si at jeg oppfatter ikke at forskjellen mellom liberal og liberalisme ligger mellom 20 og 100 dekar, det er nok et atskillig mer komplisert resonnement som må til. Men reglene er fortsatt slik at pålegges man boplikt gjennom kommunens regelverk, så skal ikke det være det samme som at en tar penger fra noen. En skal få den prisen det koster å kjøpe en eiendom som noen ønsker å bo på.

Jeg håper det kan bli omsatt så mye av denne typen eiendommer at kommunene får erfaring med hva som er det rette prisleie for et småbruk med boplikt. Da har en også på et vis krav på å få en pris som ikke ligger altfor langt fra det nivået. Det var det Lillesand-saken handlet om, det var ikke mulig å få en pris som for andre eiendommer brukt til helårsbolig. Da inntreffer regelverket vårt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er også hjertens enig med statsråden i at de som vil bo på et småbruk på 20 dekar og ikke være gårdbruker, men leve det gode liv på bygda, drive med hest eller hva det måtte være, og høste av jorda selv, er en velsignelse for landsbygda. Også på det punktet er vi hjertens enige. Det er noe jeg har gjort meg til talsmann for i flere år.

Men det er altså flere måter å nå dette målet på. Jeg tror faktisk ikke vi er uenige om målet i det hele tatt, men vi er uenige om virkemidlene, ikke minst summen av virkemidler som skal til for å nå disse målsettingene. Jeg vil minne om at det etter et initiativ fra den forrige Bondevik-regjeringen ble opprettet en nettportal, bl.a. i Telemark, hvor man frambyr småbruk til salgs – et tiltak som har vært særdeles virkningsfullt, og hvor mange småbruk har kommet i salg, nettopp fordi man har funnet fram til en organisert måte å gjøre dette på og lagt til rette for at det skal være mulig å få tak i slike bruk. Det er et samarbeid mellom ulike organisasjoner og fylket som har vært vellykket.

Men det var ikke det som var grunnen til at jeg bad om ordet igjen. Jeg kan ikke oppfatte statsråden på noen annen måte i det svaret han gav meg, enn at dersom en kjøper som ønsker å bruke en eiendom til fritidsformål, gir et bud som ligger vesentlig over de bud som har kommet fra kjøpere som vil benytte eiendommen til helårsbolig, vil pris gjelde framfor kommunens krav om å oppfylle boplikten. Jeg er ikke i stand til å oppfatte statsråden på noen annen måte. Statsråden gjør dette til et spørsmål om pris, og hvis prisforskjellen er stor nok, vil en ankesak medføre at den som har gitt den høyeste prisen og ikke vil oppfylle boplikten, får medhold. Er det slik å forstå? Og hvis det er tilfellet, er det en sterk undergraving av den kommunale selvråderett, som man bør legge til rette for i denne sammenheng. Det gir god grunn til å frykte at vi, spesielt i de attraktive områdene i nærheten av de store byene i østlandsområdet og ikke minst langs sørlandskysten, vil få et ganske formidabelt prispress på disse eiendommene, ikke bare til boligformål, men også i aller høyeste grad til fritidsformål.

Statsråd Lars Sponheim: Nei, det er slik at i en kommune som vedtar boplikt, skal det være boplikt på den eiendommen. Men da må det også være mulig for den som selger, å finne en kjøper som vil opprettholde boplikten, og som er villig til å betale en pris på en slik eiendom som samsvarer med prisen på en helårsbolig i området.

Det er alltid farlig å bruke talleksempler, men jeg skal prøve meg med noen enkle tall. La oss si at den type småbruk vi her snakker om, etablerer seg på et prisnivå på rundt 1 mill. kr som helårsbolig. Man har eksempler på at det er solgt tre-fire-fem slike de siste årene. Så kommer det en slik eiendom for salg, men av ulike grunner er det ingen som er villig til å by mer enn et par hundre tusen, kanskje under det, for akkurat den eiendommen for å bo der fast, mens det er mange hyttekjøpere som er villige til å by 2 mill. kr for eiendommen. Kan man da vise at helårsboligprisen for den type småbruk ligger på 1 mill. kr, opererer vi med et parallelt tilfelle som gjør at man må vurdere om man da kan pålegge vedkommende å gi bort eiendommen for 200 000 kr, hvis man ikke er i stand til å finne en kjøper som er villig til å bruke den som helårsbolig. Det er på en måte en rettssikkerhet som den enkelte eier har til ikke å måtte så å si gi bort en eiendom. Men det vil etter mitt skjønn være å oppfatte som en slags sikkerhetsventil og skal ikke undergrave boplikten på noe vis.

Her er det meningen at kommunenes anledning til å bruke boplikt definitivt skal gjelde og være et effektivt virkemiddel. Jeg tok selv initiativ til det virkemiddelet i min egen kommune i sin tid, fordi jeg mener det skal være et aktivt og positivt virkemiddel å bruke for kom-

munene, for å sikre at småbruk blir helårsboliger. Det skal være min oppfordring gjennom det partiet jeg har gleden av å lede, at våre folk rundt omkring skal prøve å ta i bruk dette virkemiddelet for å sikre at det blir helårsboliger på de mange små bruk.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil bare takke statsråden for den presiseringen, for det er en særdeles viktig presisering i forhold til kommunenes muligheter til å opprettholde en reell konsesjonsgrense null. Med det som Stortinget gjør i dag, er det særdeles viktig at den konsesjonsgrensen blir opprettholdt, og at den blir respektert. Det er klart at når definisjonen går på at prisleiet skal ligge i tråd med det som er markedspris i området for helårsboliger, vil det være avgjørende for behandlingen av disse sakene. Om da – som i landbruksministerens eksempel – en som har en eiendom med en markedsverdi på 1 mill. kr, får et bud på 10 mill. kr som fritidseiendom, og det er en som vil innfri boplikten, som vil betale 1 mill. kr, altså betale markedspris, vil det budet bli respektert, og konsesjonsgrensen bli respektert, selv om eieren kan risikere et tap, i dette tilfellet på 9 mill. kr? Jeg ser at landbruksministeren nikker, og det er en svært viktig avklaring i forhold til denne saken.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

Odelstinget har no kome til behandlinga av sak nr. 4 på dagsordenen. Saka som her ligg til behandling, har ikkje lege ute i den reglementsmessige tida, dvs. 48 timar. Men heimel i forretningsordenens § 32 vil presidenten foreslå at Odelstinget likevel behandlar denne saka no.

– Ingen innvendingar har kome mot presidentens forslag, og det er vedteke.