Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe.

Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje blir gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Carsten Dybevig (H) (ordfører for saken): Vi har i dag en ordning der kompetansen til å ta ut tiltale i straffesaker er delt mellom henholdsvis politi, statsadvokat og riksadvokat, avhengig av straffebudets art og strafferamme.

Justiskomiteen har denne høsten behandlet endringer i straffeprosessloven som betyr at politijuristers påtalekompetanse utvides.

Regjeringen foreslår som ny hovedregel å gi politiet påtalekompetanse i alle saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn ett år. Regjeringen går inn for å videreføre politiets påtalekompetanse i sakstyper med høyere strafferamme enn ett år, hvor politiet har kompetansen allerede i dag. Til slutt foreslår Regjeringen å gi politiet påtalekompetanse i ytterligere noen saker, som f.eks. saker om grove og grovt uaktsomme bedragerier og enkelte narkotika- og dopingforbrytelser. Det blir også nødvendig å endre straffeprosessloven for å gi politiet ankekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn ett år.

For ikke å svekke tilliten til politiets uavhengighet er forbrytelser mot den offentlige myndighet for fremtiden også tillagt statsadvokaten.

Målsettingen med omleggingen er at saksbehandlingstiden i straffesakskjeden skal reduseres der politijuristene utferdiger tiltale. Samlet sett vil dette utgjøre et forholdsvis stort antall saker. Ordningen vil også til en viss grad avlaste statsadvokatene. Gjennomføringen skjer etter en nøye gjennomgang av den høyere påtalemyndighetens organisasjon og arbeidsoppgaver.

Det kan ikke utelukkes at det etter at reglene har virket en stund, kan vise seg å være behov for å gjøre ytterligere utvidelser i grensedragningen mellom politiets og statsadvokatenes påtalekompetanse. Dette avhenger selvfølgelig av om den nye utvidelsen blir vellykket, og om målene om forbedret effektivitet i straffereaksjonskjeden oppfylles.

Høringsinstansene som støtter forslaget om å utvide politiets påtalekompetanse, har delte synspunkter på hvor langt man bør gå.

Komiteen går dog enstemmig inn for det minst vidtrekkende forslaget om utvidelse av påtalekompetanse til politijuristene. Det vil si forslaget om å gi politiet påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år. Det har vært sterk motstand i den høyere påtalemyndighet mot å utvide politiets påtalekompetanse. Denne motstanden tilsier at man bør gå skrittvis frem.

Forslaget reduserer statsadvokatembetets involvering i en rekke saker. Målsettingen er at rettssikkerheten styrkes ved at mistenkte og tiltalte raskere skal få sine saker opp for retten. Mange saker går nærmest uforandret fra politiet via statsadvokaten til tingretten. Det finnes heller ingen bastante indikasjoner på at politijuristenes vurderinger og kompetanse har vært mangelfulle og blitt sådd tvil om.

Jeg vil oppfordre Riksadvokaten med sin bekymring til eventuelt å bistå politijuristene med adekvat rådgivning og støtte.

Politijuristene, som ofte jobber nært med etterforskere og kriminalteknikere, har antakelig langt bedre førstehåndskjennskap til saken enn hva statsadvokaten vil ha. Det vil da også være en klar fordel at politiet også prosederer saken for tingretten, fordi denne kunnskapen ville kunne gi saken en grundigere behandling. Forsinkelser og unødig tidstap i saksbehandlingen vil også være faktorer som påvirker eventuelle mistenkte eller tiltaltes rettsvern.

En utvidet påtalekompetanse til politiet vil i mange tilfeller redusere tiden fra gjerningstidspunktet til domsavsigelse. Lang saksbehandlingstid vil svekke omdømmet til aktørene i straffereaksjonskjeden.

Ofte er det hensiktsmessig at den som har tatt ut tiltale, også fører saken for tingretten. Det er grunn til å tro at en slik løsning ofte vil tjene både effektiviteten og kvaliteten i saksbehandlingen. Men dette kan lett skape praktiske komplikasjoner og hindre nyansatte i å aktorere saker. Det kreves derfor ikke at den samme tjenestemannen som tar ut tiltale, skal aktorere saken.

Omleggingen vil bidra til en bedre ressursutnyttelse i straffesakskjeden, og dessuten være viktig for å opprettholde tilliten til sanksjonssystemet. En rask reaksjon styrker virkningen av straffen.

Flere av høringsinstansene støtter forslaget om å utvide politiets påtalekompetanse. Dette gjelder bl.a. tingrettene i Oslo og Trondheim, Domstolsadministrasjonen, Politidirektoratet, Økokrim, Den Norske Advokatforening og Den norske Dommerforening.

Dagens lovhjemmel for politijuristers kompetanse i straffeprosessloven, kombinert med en utfyllende forskrift, kan i praksis oppfattes som noe uryddig og lite oversiktlig. Politiets påtalekompetanse skal fremgå direkte av loven. For å sikre kvaliteten på de tiltaler som tas ut i forbrytelsessaker, bør dette tilkomme de mer kvalifiserte politijurister etter eget delegasjonsvedtak.

Det bør vurderes en ytterligere utvidelse av politiets påtalekompetanse med bakgrunn i de erfaringer som gjøres etter denne lovendring, og da eventuelt etter den evaluering ordningen blir gjenstand for.

Knut Storberget (A): Arbeiderpartiet støtter forslagene og er en del av flertallet i denne saken. Men jeg har lyst til å bemerke at vi tar innsigelsene i forhold til spørsmålet om rettssikkerhet på alvor. De innsigelsene som har kommet, både fra Riksadvokaten og øvrig påtalemyndighet, er av en slik art at det er grunnlag for å stoppe opp og dvele ved om ikke det er riktig, som saksordføreren var inne på i sitt innlegg, at vi nå skal signalisere utad at det er viktig å gå «skrittvis» fram, som han sa. Det er et veldig viktig prinsipp at det å ta ut tiltale, og også for så vidt det å vurdere anke, blir underlagt en veldig grundig vurdering.

Når det gjelder spørsmålet om tiltale, er det helt åpenbart at det i domstolene og i straffesakskjeden skjer noe veldig viktig når tiltale blir tatt ut. Da får saken på en måte en egen dynamikk, og man løfter saken og bevisligheten på mange måter over en terskel som mange av aktørene, enten bevisst eller ubevisst, forholder seg til med i hvert fall en viss grad av ro, i den forstand at man tenker som så at det nå er tatt ut tiltale, og da er bevisene vurdert skikkelig i saken. Og av den grunn har det vært og er det veldig viktig at de alvorligste straffesakene blir vurdert to ganger.

Når Arbeiderpartiet likevel finner grunn til å støtte Regjeringens framlegg på dette feltet, er det først og fremst fordi dette i stor grad innebærer en lovfesting av det som har vært gjeldende praksis. For det andre er hensynet til en rask straffesaksbehandling særdeles viktig. Det å få en rask reaksjon er ofte viktigere enn å få en streng reaksjon. Og endelig er hele den strukturendringen og strukturdiskusjonen vi har hatt i strafferettskjeden i løpet av de siste årene, av en slik art at det også inviterer til å foreta disse endringene. Da vil jeg særlig nevne det man har gjort i forhold til norsk politi. Man har fått flere politijurister samlet på færre steder og bygd opp kompetansemiljøer som faktisk i seg sjøl fører til en sosial og faglig kontroll utover hva man hadde tidligere, da enkelte jurister satt helt alene og måtte innstille på tiltaler, og i enkelte tilfeller også ta ut tiltaler. Man har med andre ord fått større fagmiljøer. Og så har man endelig fått to-instansordningen i domstolene, som sikrer at man behandler saken to ganger, og som også for så vidt inviterer til å gjøre som Odelstinget i dag gjør, å lempe noe på prosessen når det gjelder det å ta ut tiltale og det å vurdere spørsmålet om anke.

For Arbeiderpartiet er det dessuten viktig, og vi mener det er veldig bra, at vi har fått inn et enstemmig forslag om at dette må evalueres nærmere i forhold til kapasitet, og i aller høyeste grad også ut fra rettssikkerhetsbetraktninger.

André Kvakkestad (FrP): Fra Fremskrittspartiets ståsted er utvidelsen av politijuristenes påtalekompetanse en effektivisering der en slipper en del dobbeltarbeid. En slipper på en del avgrensede områder at politijuristen skal foreta arbeid som så skal sendes videre til en ytterligere vurdering av avgjørelsen.

Som saksordføreren påpekte, vil også politijuristens nærhet til saksforløpet fram til eventuell påtale kunne være hensiktsmessig. Også ved prosedering i tingretten vil denne nære kjennskapen kunne ha positive effekter.

Det er riktig at arbeidsoppgaver og kompetanse følges ad, og det er en forutsetning at en sikrer seg at den nødvendige kompetanse foreligger der det gis økt påtalekompetanse. Uansett vil det naturligvis fortsatt være klageadgang ved politijuristenes avgjørelser, oppover i systemet.

Fremskrittspartiet mener det er mye å hente ved å bruke kompetansen der den er å hente. Vi er av den oppfatning at det nok ville være rom for ytterligere delegering og kompetanseoverføring. Likevel ser vi behovet for en god evaluering, der en går igjennom de effekter denne kompetanseoverføringen har. En kan da gå igjennom dette og se hva som kan gjøres bedre, hvor eventuelle ressurser bør settes inn for å få økt effekt, hva som må gjøres, og eventuelt hvor en kan øke kompetansen for politijuristene, for å få en naturlig og god avklaring.

Det som bør være en god effekt av denne utvidelsen av påtalekompetansen, er at en kan få en raskere avklaring av hvorvidt det blir tatt ut påtale eller ikke. Man har snakket mye her i denne salen om behovet for raske reaksjoner på lovbrudd, spesielt blant unge førstegangsforbrytere, og nå vil man altså kunne få en raskere avklaring på spørsmålet om tiltale, og det vil i hvert fall bidra positivt i så måte.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): I dag tar politiet ut tiltale og avgjør andre påtalespørsmål i saker om forseelser og i saker om nærmere bestemte forbrytelser. Politiet har i dag f.eks. påtalekompetanse i saker som omhandler tyveri og legemsfornærmelser.

I proposisjonen foreslår Regjeringen at politiet som hovedregel skal ha påtalekompetanse i alle saker som ikke kan medføre fengsel i mer enn ett år. Fra denne regelen foreslås det gjort unntak. For eksempel foreslås det at forbrytelser mot offentlig tjenestemann skal unntas fra politiets påtalekompetanse. Dette er etter Kristelig Folkepartis oppfatning en fornuftig avgrensning. Påtalekompetansen i saker hvor polititjenestemenn er fornærmet, bør etter vår oppfatning ikke ligge hos politijuristene, av hensyn til objektivitet og tillit til den påtalemessige beslutningen.

I proposisjonen foreslås det også å gi politijuristene påtalekompetanse i noen saker hvor strafferammen overstiger ett år. Dette gjelder f.eks. i saker om narkotikaforbrytelser. Etter Kristelig Folkepartis vurdering er dette klokt, ikke minst fordi det er behov for en raskere straffesaksavvikling.

Effektivitet i straffesaksbehandlingen må alltid veies opp mot kvalitet og den enkeltes rettssikkerhet. Det framgår av proposisjonen at enkelte høringsinstanser mener politijuristenes arbeid ikke er av en slik kvalitet at utvidet påtalekompetanse er forsvarlig. Andre, f.eks. Domstolsadministrasjonen, Dommerforeningen og Advokatforeningen, er uenige og mener politijuristene er fullt ut kvalifisert til å inneha den påtalekompetanse som foreslås i proposisjonen.

At vi har mange svært dyktige politijurister, er det ingen tvil om. Men det er viktig at vi sikrer kvaliteten på det påtalemessige arbeidet i påtalemyndigheten gjennom rekruttering og opplæring. Vi må imidlertid være noe varsomme, slik at ikke kampen om makt mellom de ulike nivåene i påtalemyndigheten resulterer i at politijuristene får et dårligere rykte enn de fortjener.

Når Stortinget skal behandle forslag til ny straffelov, vil det være naturlig å vurdere påtalekompetansen på ny, med bakgrunn i de erfaringer vi da har med kompetansefordelingen innen påtalemyndigheten. I Kristelig Folkeparti er vi ikke fremmede for en ytterligere utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse. Men det forutsetter at vi høster gode erfaringer med de lovendringer som Stortinget gjør i dag.

Av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet skal vi gå forsiktig fram hva gjelder utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse. Det gjør vi gjennom de foreslåtte lovendringer. Framtiden vil vise om det er forsvarlig med ytterligere utvidelse av kompetansen. Vi må være åpne for alle tiltak som bidrar til bedre flyt i straffesakskjeden – men vi må aldri gå på akkord med rettssikkerheten!

Statsråd Odd Einar Dørum: Odelstinget behandler i dag et lovforslag om å gi politijuristene større påtalekompetanse. Politijuristene skal få myndighet til å ta ut tiltale for flere typer forbrytelser enn i dag. Utgangspunktet blir at politiet foruten å ta ut tiltale i saker om forseelser nå også kan ta ut tiltale i saker om forbrytelser som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år. I tillegg skal politiet ha kompetanse til å ta ut tiltale for en del særskilt oppregnede forbrytelser som kan medføre lengre fengselsstraffer.

Med dette lovforslaget følger Regjeringen opp Stortingets vedtak av 5. desember 2002, der Stortinget anmodet Regjeringen om å fremme lovforslag om utvidet påtalekompetanse til politiet. I tillegg inneholder odelstingsproposisjonen forslag om en viss utvidelse av politijuristenes ankekompetanse, mindre endringer i reglene om delegasjon av politimesterens ankekompetanse og en klargjøring av reglene om hvem som skal føre aktoratet i straffesaker. Endringene kommer som et ledd i Regjeringens arbeid med å effektivisere og forbedre straffesaksavviklingen.

I forslaget, som ble sendt på høring, la Justisdepartementet fram to alternative forslag til utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse. Det ene forslaget var mer vidtrekkende enn det andre. Et flertall av høringsinstansene sluttet seg til utgangspunktet om at politiets påtalekompetanse burde utvides, men det var delte synspunkter på hvor vidtrekkende en endring burde være. Enkelte høringsinstanser gikk inn for en mer omfattende utvidelse enn det som var foreslått. Men samtidig ble det fra noen, særlig fra statsadvokatene og Riksadvokatens side, rettet innvendinger mot å flytte mer av påtalekompetansen fra statsadvokatene til politiet. De kritiske synspunktene fra statsadvokatene og Riksadvokaten bidrog til at Regjerings lovforslag baserer seg på det minst vidtrekkende av forslagene som departementet la fram i høringsnotatet. Jeg mener at det foreliggende lovforslaget på en god måte avveier de til dels kryssende hensynene som gjør seg gjeldende på dette området, og som ble understreket under høringen.

Som også justiskomiteen peker på i sin innstilling, vil omleggingen bidra til en bedre ressursutnyttelse i straffesakskjeden. Utvidelsen av politijuristenes påtalekompetanse legger forholdene til rette for en mer hensiktsmessig og effektiv straffesaksavvikling. I denne sammenhengen synes jeg også – på samme måte som justiskomiteen – at det er viktig å framheve den betydningen en rask reaksjon i mange saker vil ha for virkningen av straffen. At systemet evner å gi en rask reaksjon, vil også generelt sett bidra til å opprettholde publikums tillit til politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Lang saksbehandlingstid kan i verste fall svekke straffesaksapparatets omdømme og dermed folks tillit til det offentliges rettshåndhevelse. I forhold til offeret vil lovendringen også sikre en raskere saksbehandling.

Samtidig er det av stor betydning å opprettholde en meget høy kvalitet i påtaleavgjørelsene. Rettssikkerheten for den siktede og for de fornærmede i saken må opprettholdes. Det framlagte lovforslaget ivaretar dette hensynet. Jeg vil særlig framheve at statsadvokaten også i framtiden skal ha ansvar for faglig ledelse av politijuristene i deres arbeid med påtalespørsmål, og at det også i framtiden skal ligge godt til rette for statsadvokatenes utøvelse av denne fagledelsen. Det vil i tillegg bli sørget for målrettet utdanning av politijuristene.

Jeg har merket meg at det er en enstemmig justiskomite som gir sin tilslutning til de vurderingene Regjeringen på disse punktene har gitt uttrykk for i odelstingsproposisjonen. Jeg har også merket meg at en enstemmig komite gir sin tilslutning til de konkrete endringsforslagene i proposisjonen. Dette velger jeg å se som et godt tegn på at det er tverrpolitisk vilje til å arbeide for en mer hensiktsmessig og effektiv straffesaksavvikling.

Videre har jeg merket meg at komiteen vil be departementet vurdere en ytterligere utvidelse av politiets påtalekompetanse med bakgrunn i de erfaringer som gjøres etter disse lovendringene. Departementet vil vurdere den nærmere grensedragningen mellom politiets og statsadvokatenes påtalekompetanse i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Og jeg har selvfølgelig også merket meg komiteens understreking av det positive i alltid å evaluere det man gjør, både for å lære og for å kunne utvikle bedre innsikt og klokskap i de endringer man vedtar.

Jeg har godt håp om at intensjonene med lovendringene vil bli oppfylt, og at vi med dette yter et bidrag til en bedre og mer effektiv strafferettspleie.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg føler behov for å knytte en liten merknad til denne behandlingen.

Fra SVs side var vi veldig usikre på hvor vi skulle lande, fordi det har vært gode innvendinger mot å skulle utvide politijuristenes påtalekompetanse, fra den høyere påtalemyndighets side spesielt, som flere har vært inne på. Det som gjorde utslaget for vår del, var at vi fikk gjennomslag for at det skal foretas en evaluering i etterkant, hvor man også skal vurdere om man skal reversere dette. Dersom det viser seg at effektivitet går på bekostning av kvalitet, eller at det ikke er effektivt i det hele tatt på grunn av manglende kapasitet f.eks., mener vi det må være mulig å gå tilbake på noe vi har gjort, hvis det viser seg å ikke fungere etter hensikten. Så dette er vi veldig glade for.

Det er en skrivefeil på side 5 i innstillingen, hvor det står «Dette medlem fremmer følgende forslag». Det skal stå «Komiteen fremmer følgende forslag».

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.