Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) (ordfører for saken): I Ot.prp. nr. 13 er det foreslått en rekke innstramninger i regelverket som gjelder dem som trenger yrkesrettet attføring. Det er et flertall i komiteen, bestående av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som støtter forslagene. SV og Senterpartiet går imot endringene, og Fremskrittspartiet har verken i denne innstillingen eller i innstillingen til finanskomiteen, som de viser til, tilkjennegitt noe synspunkt. Jeg regner derfor med at de vil tilkjennegi sine synspunkter i debatten. Flertallet vil – regner jeg med – argumentere for sine synspunkter. Jeg skal nøye meg med å ta opp ett av dem, som behandles i en annen odelstingsproposisjon, nr. 10, men er nevnt her, og som dreier seg om samling av vedtaksmyndighet i saker om yrkesrettet attføring i Aetat. Komiteen er enig i at dette kan være hensiktsmessig, og slutter seg til det. Stortinget sluttet seg også til det under behandlingen av Ot.prp. nr. 10, men komiteen ber om at man får tilbake en oversikt over de ressurser som er nødvendig, både i trygdeetaten og i Aetat, for å ivareta det som er hensikten med en slik endring, nemlig at man skal sikre en raskere behandling av sakene. Det kan jo tenkes at en flytting utgjør en forskjell, men det må være ressurser og personale på plass, slik at dette faktisk slår ut i praksis.

Så til endringene: Det er 20 000 færre funksjonshemmede som deltar i arbeidslivet i år enn i fjor. Det blir altså færre av dem med problemer, som makter å stå i arbeid. Utstøtingen fra arbeidslivet øker, uføretrygdingen øker. Vi har inngått en avtale om inkluderende arbeidsliv. På tross av dette blir det flere og flere som ryker ut av arbeidslivet av helsemessige årsaker. Da sier Regjeringen at den ønsker å skreddersy og individrette tiltakene, men i praksis gjør den altså det stikk motsatte. Den lager flere regler, som gjør det vanskeligere for dem som er utenfor arbeidslivet, å gjøre seg nytte av de tiltakene som Aetat kan tilby. Dette gjelder flere områder. For eksempel foreslår Regjeringen i denne proposisjonen en varighetsbegrensning på skolegang som attføringstiltak. Alle undersøkelser viser at hvis en har en funksjonshemming eller yrkeshemming, er det som hjelper en, at en har en utdanning som er over gjennomsnittet. For man konkurrerer i hovedsak ikke med de ufaglærte, man konkurrerer i et arbeidsmarked med høyt kvalifiserte. Veldig mange av dem som er yrkeshemmede, trenger lengre skolegang for å komme seg i arbeid. Noen må jo også begynne ganske langt nede på utdanningsstigen sin. En slik begrensning som man legger nå, vil være en summarisk ordning som blir hemmende for mange av dem som trenger lengre skolegang. Det vil være hensiktsmessig hvis vi ønsker å få flere i arbeid, at vurderingen av om man trenger tre måneder eller fire år, bør ligge i Aetat og i det vedtaket som dreier seg om om man skal få attføring eller ikke.

Like ens fremmer Regjeringen forslag om heving av aldersgrensen for skolegang som attføring fra 22 til 26 år, med argumentasjonen om at alle som er under 26 år, bør gjøre slik andre gjør, og ta utgiftene sjøl. Ja, det er veldig mange som f.eks. ikke har fått grunnleggende, ordentlig, lese- og skriveopplæring i grunnskolen og videregående skole, fordi de har lese- og skrivevansker. Veldig mange av dem er på Aetat. Mange av dem er ungdommer. Dessverre sitter en del av dem også i fengsel. Det er vanskelig å motivere disse ungdommene til å gå inn i et vanlig utdanningsløp. Men de kan kanskje greie det hvis de får det som yrkesrettet attføring.

SV mener at det er veldig kortsiktig innsparing å lage slike regler som nå bare skal gjøre unntak for de aller, aller mest funksjonshemmede. Vi mener at den vurderingen bør ligge i Aetat. Vi mener at Aetat skal få lov til å individrette og skreddersy tilbudene sine innenfor et vidt regelverk. Vi er overbevist om at det er det som vil bidra til at flere kommer i arbeid.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): For kort tid sidan las eg i Sarpsborg Arbeiderblad om Runar Bjørnstad. Han ønskjer mest av alt å føle at han gjer nytte for seg, og ein fast jobb står veldig høgt på ønskelista hans. Men på grunn av at han sit i rullestol, får han ikkje vist kva han duger til. I staden blir han møtt med fordommar hos fleire arbeidsgjevarar.

Til avisa seier han:

«Funksjonshemmede stiller så langt bak i ledighetskøen som overhodet mulig. Jeg kjenner mange som går på uføretrygd, men som er motivert og ønsker å jobbe. Problemet er at de ikke får muligheten i arbeidslivet».

Så forklarer han vidare:

«Det betyr mye for meg å kunne stå opp hver dag, dra på jobb, utrette noe og ikke minst treffe andre mennesker. Jeg har vært mye hjemme, levd på uføretrygd. Det var aldri snakk om omskolering den gangen jeg ble skadet».

Dette seier mykje om behovet for å kunne gje eit tilbod som er samansett og fleksibelt til dei som er i Bjørnstads og liknande livssituasjon. Me må ha eit system som gjev folk moglegheit til å bruke sine evner og ikkje minst si arbeidsevne.

Det er i dag altfor mange som står utanfor arbeidsmarknaden. Det er det mange ulike grunnar til. Men det er eit faktum at me er i ferd med å nærme oss verdstoppen i talet på uføretrygda.

Auken i arbeidsløysa har vore dramatisk dei siste to åra. Men særleg ser ein at det er mange yrkeshemma som slit tungt i arbeidsmarknaden. Ved utgangen av november var det registrert 80 300 yrkeshemma ved Aetat. Dette er første gongen Aetat har registrert meir enn 80 000 yrkeshemma arbeidssøkjarar. Talet på yrkeshemma har auka med meir enn 25 000 i løpet av dei siste fire åra. I løpet av det siste året er det 20 000 færre funksjonshemma som deltek i arbeidslivet. Hittil i 2003 er det registrert ein auke på om lag 9 pst. samanlikna med 2002. Det tilseier at det må til ein langt kraftigare innsats for å få fleire hender i arbeid.

Arbeidarpartiet vil ha eit meir inkluderande arbeidsliv, der det er rom for alle. Det er god arbeidsmarknadspolitikk, god familiepolitikk, god helsepolitikk og ikkje minst god sosialpolitikk. Arbeidarpartiet vil ha eit mindre stressande, eit varmare og eit friskare arbeidsliv.

Derfor vil me ha ein langt meir offensiv politikk for å få folk i arbeid og for å byggje opp kompetanse hos dei som er arbeidslause. Særleg gjeld dette for dei som er funksjonshemma.

Arbeidarpartiet er kritisk til utsegner der det blir hevda at låg stønad vil medverke til at fleire får seg arbeid når dette er mogleg, framfor å søkje om trygd.

Det skal ikkje vere slik at ytingane skal vere så små som mogleg, slik at økonomisk fattigdom tvingar folk ut i dårleg betalte og usikre jobbar. Det er ikkje ei utvikling som gjev ein betre arbeidsmarknad for usette grupper. Dette er det same prinsippet som Regjeringa la til grunn for å redusere dagpengeytingane. Det er me sterkt kritiske til. Å presse menneske til å arbeide i ein periode der dei ikkje burde jobbe, kan derimot føre til at fleire mislykkast og hamnar i varig uføretrygd, altså det stikk motsette av kva som er føremålet.

Arbeidarpartiet er positivt til at vedtak om attføring blir flytta til Aetat frå 1. juli 2004. I dag vurderer trygdeetaten om behovet for yrkesretta attføring er til stades, mens Aetat er ansvarleg for å utforme sjølve attføringsopplegget.

Arbeidarpartiet meiner at intensjonen med endringa er god. Tilbodet som blir gjeve, må bli meir skreddarsydd og tilpassa den enkelte sine behov og moglegheiter. Dette tilseier behov for større fleksibilitet i handteringa av regelverket for lengda på og innhaldet i ein attføringsprosess. Derfor støttar Arbeidarpartiet denne endringa.

Me vil understreke at det er viktig at personalmessige og økonomiske ressursar er på plass så fort som mogleg, slik at dette kan lykkast. Det er av stor verdi at kartlegginga av ressursmessige endringar i Aetat og trygdeetaten som Regjeringa varslar, blir gjort raskt, og at Regjeringa melder endra behov tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett 2004.

Som ei følgje av budsjettforliket vil Arbeidarpartiet stemme for endringar av regelverket som vil vere ei innstramming i forhold til dagens praksis. Dei endringane som no blir gjennomførde, må bli underlagde grundig vurdering. Me kjem til å følgje utviklinga og utslaga veldig nøye i framtida.

Hans Kristian Hogsnes (H): Fra Høyres side er det viktig å understreke at denne proposisjonen viser til at det er et mål at flest mulig skal få delta i arbeidslivet fremfor å være passive trygdemottakere. Det er god dokumentasjon for å hevde at jo lengre tid man er ute av arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme tilbake. Den samlede trygdeperioden for personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, bør kortes ned.

Høyre er tilfreds med at Regjeringens politikk, også historisk sett, har brukt kort tid på å angripe hovedårsakene til stigende ledighet. Økningen i arbeidsledigheten har sitt utspring i den svake internasjonale konjunkturen og den særnorske hovedutfordringen de senere årene som følge av dyre lønnsoppgjør, høy rente og sterk kronekurs. Vi har merket oss at det nå er en gryende optimisme i næringslivet, og at de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå allerede nå viser en nedgang i arbeidsledigheten. Likevel er det verdt å merke seg at det i løpet av de siste årene har vært en betydelig økning i antall personer som mottar attføringsytelser. Utgiftene til attføringsytelser har relativt sett økt sterkere enn antall yrkeshemmede. Det er litt av bakgrunnen for de forslag som i denne saken fremmes som endringer i folketrygdlovens kap. 11 og 21. Forslagene innebærer at aldersgrensen for å få skolegang som attføringstiltak heves fra 22 år til 26 år. Det innføres varighetsbegrensning på tre år på skolegang som attføringstiltak. Retten til enkelte stønader for yrkeshemmede som har ordinær lønn eller lønn under sykdom, begrenses. Dessuten blir vedtaksmyndigheten når det gjelder innvilgelse av attføring i henhold til folketrygdloven, flyttet fra trygdeetaten til Aetat.

Det er grunn til å understreke at samlet sett vil forslagene som fremmes i denne proposisjonen, motvirke at ordinær utdanning finansieres ved folketrygdens midler, og øke incentivene for rask overgang til arbeid. Disse tiltakene er også en del av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, og fra Høyres side er vi glad for at det i denne saken foreligger en anbefaling fra et solid flertall i kommunalkomiteen til Odelstinget om å vedta de foreslåtte lovendringer.

Per Sandberg (FrP): La meg først få lov til å beklage at Fremskrittspartiet har vært litt uklar. Det har tydeligvis vært koordineringsproblemer innad i partiet mellom forskjellige fraksjoner. La meg bare si med en gang at Fremskrittspartiet støtter proposisjonen, det skulle ikke være noen tvil om det, selv om vi i en slik prosess som dette når det gjelder innstramning og endringer i regelverk for enkelte grupper som kanskje har problemer nok fra før i forhold til arbeidsmarkedet, blir litt i tvil når vi får framlagt denne type proposisjoner i sammenheng med budsjettet. Vi hadde helst sett at denne type proposisjoner ble framlagt på et tidligere tidspunkt, slik at Stortinget fikk bedre grunnlag for å behandle denne type saker. Vi hadde helst sett at en slik proposisjon hadde kommet på vårparten, slik at vi hadde fått behandlet den da, med eventuell iverksettelse påfølgende år. Men det er klart det er riktig at man også ser på den type arbeidstakere, og hvilke tiltak en skal sette inn for at disse i større grad skal få innpass i arbeidslivet. Nå har vi faktisk en negativ utvikling, og da er det klart at vi har et bestående regelverk som ikke er godt nok. Det er et vitnesbyrd om dette. Når dagens regelverk sørger for at det blir flere og flere som faller utenom, må vi gjøre noen endringer. Så kan en gjerne diskutere hvorvidt det er riktige endringer som foretas her, men vi får se i ettertid om det får negative konsekvenser eller positive konsekvenser. Slike saker har Stortinget behandlet tidligere, og Stortinget har faktisk reversert endringer fordi det har fått negative virkninger. Så jeg vil prøve å gi uttrykk for at det er under sterk tvil Fremskrittspartiet støtter proposisjonen.

Jeg vil også nevne en sak som ikke er omtalt i proposisjonen. Det gjelder begrensning av rett til attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid. Det har Fremskrittspartiet sagt at vi ønsker vi å utsette. Vi vil gjerne ha en større sak på det i revidert. Det har vi lagt inn i vårt alternative budsjett. Vi ser at det er det som er den største og tyngste posten, og vi er veldig skeptiske til at det blir innført så raskt i forbindelse med et budsjett.

Jeg vil bare til slutt si at det er viktig i en situasjon der en tror at konjunkturene er i ferd med å snu, og der en tror at arbeidsmarkedet vil bli mer åpent i framtiden, at en ikke mister fokuseringen på de menneskene vi snakker om her, og heller ikke mister fokuseringen på den utviklingen som skjer på det norske arbeidsmarkedet i forhold til utvidelsen av EU, osv. Jeg hadde ønsket at ikke bare storting, men også regjering hadde fokusert like mye på den arbeidskraftreserven som ligger her, som på det å hente arbeidskraft innenfor utvidelsen av EU og også hente ufaglært arbeidskraft utenfor EØS-området. Vi har så mange mennesker med arbeidskraftressurser gående i Norge som det er viktig å få ut i arbeid. Derfor hadde jeg ønsket en sterkere fokusering på det også fra Regjeringens side.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er eit problem og ei utfordring for oss alle når kvar femte nordmann i arbeidsfør alder lever på ei eller anna slags yting frå storsamfunnet. Det skal vera svært høgt i forhold til alle land vi kan eller vil samanlikna oss med.

Norske kvinner og menn har rett nok ei høgare yrkesdeltaking enn andre land også. Men er vi verkeleg så mykje meir sjuke og uføre? Det er urovekkjande når talet på personar som tek imot attføringsytingar, aukar med 33 pst. frå 1999 til 2001.

Poenget med denne saka er endringar som skal bidra til at personar som fell ut av arbeidslivet, raskare skal kunna koma tilbake igjen i jobb. Vi kan ikkje slå oss til ro med at halvparten av dei ledige eller sjukmelde må venta i tre år før attføringsløpet er starta. Det vert ofte for seint. Folk vert arbeidsudyktige av å verta parkerte slik, og det vil altså Regjeringa ta tak i.

Sjølvsagt er det også gunstig at raskare overgang til arbeid har verknad både for privatøkonomien og samfunnsøkonomien. Og vi har større arbeidsløyse enn det vi likar. Derfor har Regjeringa adressert dette, og det på ein effektiv måte. Vi har angripe årsaka, ikkje berre sørgt for å minimalisera konsekvensane for den einskilde som vert ramma. Over 4 pst. rentenedgang og svakare kronekurs saman med eit moderat lønnsoppgjer har ført til ein gryande optimisme i næringslivet, og heldigvis er det teikn til nedgang i arbeidsløysa.

Eg skal ikkje gå inn på dei konkrete enkeltforslaga, det har andre gjort greie for. Men fleirtalet vert i denne saka danna av regjeringspartia saman med Arbeidarpartiet, og no har også Framstegspartiet slutta seg til.

Utstøyting frå arbeidslivet er for omfattande, og det er absolutt negativt. Derfor er Regjeringa sin politikk om å skreddarsy og laga individuelle opplegg for den enkelte riktig politikk. Det at vi også satsar meir på Aetat, er ein riktig politikk som ein må føra vidare.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen): Vi kjempar for dei som har det tøffast, heitte det i ei SMS-melding som vart presentert i Dagbladet i september, og det var Kristeleg Folkeparti sin leiar som gjorde ho kjend.

Senterpartiet vedkjenner seg ei slik prioritering. Men vi synest til tider det er vanskeleg å sjå Kristeleg Folkeparti på den linja for tida. Dersom vi skal kjempa for dei som har det tøffast, må vi sikra at fleire får arbeid, vi må sikra ei meir sosial bustadbygging, vi må sikra eit meir finmaska sosialt tryggleiksnett, vi må sikra betre offentlege tenester, men vi må faktisk òg sikra midlar til ei omfordeling. Og midlane ligg der i eit meir rettferdig skattesystem. Det vil Senterpartiet prioritera framfor å stramma inn overfor dei som på mange måtar har det tøffast.

Det ligg føre tal i denne innstillinga som viser at talet på uføre har auka med 3,2 pst. frå i fjor, og at 20 000 fleire funksjonshemma er ute av arbeid enn året før. Frå Senterpartiet si side vil eg streka under at vi støttar forslaget om at yrkesretta attføring skal vurderast så tidleg som mogleg. Vi trur det er svært viktig å intensivera innsatsen i forhold til attføring for at fleire skal ha moglegheit til å bruka den delen av seg sjølv som er disponibel for arbeid. Men vi er svært urolege for at vi samtidig som dette skjer, opplever forslag som gjer at det vert vanskelegare å takla kvardagen reint økonomisk for dei som då prøver ut attføring. Difor er vi ueinig i fleire av dei forslaga som ligg her. Vi vil altså behalda dagens ordning for rett til attføringspengar i vente på høveleg arbeid. Vi ynskjer å oppheva taket på kostnadar for attføringsopplegg, og vi synest dei erfaringane som er presenterte for komiteen så langt, og som gjeld dei som tek IT-utdanning, på den eine sida viser at nokre har langt kortare og billegare opplegg, og det er bra, men det viser òg at det er nokre som både treng meir tid og som skulle hatt moglegheit til ei lengre utdanning som altså kostar over 50 000 kr.

Så føreslår Regjeringa å endra aldersgrensa for skulegang frå 22 til 26 år i samband med attføringstiltak. For vår del ser vi at det går an å diskutera den grensa, men vi tykkjer ikkje Regjeringa har lagt fram eit godt nok grunnlag. Vi er litt skremde, for å seia det slik, i forhold til det som skjedde når det gjaldt fjerning av taket på attføringstiltak på 50 000 kr. Der vart det svært sterkt streka under at det skulle vera så mange unntak. I praksis forstår eg det er vanskeleg å koma inn under dei unntaka. Vårt råd til Regjeringa når dei no ser på aldersgrensa i forhold til skulegang, vil vera at dei ser nøyare på kven som kan ha moglegheit til å koma inn under eit unntak. Difor stemmer vi mot forslaget slik det ligg no.

Elles trur eg at det går fram av innstillinga korleis Senterpartiet røyster.

Lat meg òg seia at det dessverre er ein del innstramingsforslag som får fleirtal i dag. For vår del kjem vi òg til å følgja utviklinga svært nøye. Eg sluttar meg elles, når det gjeld dei andre tema, til det som saksordføraren her presenterte. Det er betryggjande for komiteen at det er Karin Andersen som er saksordførar for desse kapitla, og for lovforslag som dette.

Statsråd Victor D. Norman: La meg begynne med den trivielle observasjonen at politikk handler om å skape flertall. Og det er viktig å være med på å skape flertall for ting som kan hjelpe i forhold til de overordnede målene man ønsker å nå.

Regjeringens overordnede mål er å gi flere mulighet til å klare seg i arbeidslivet, skape flere jobber og derved skape et økonomisk grunnlag for det norske samfunn. Ut fra det skal vi være veldig glad for at det har vært mulig å få et budsjettforlik som gir en budsjettpolitikk som legger til rette for at den oppgangen i norsk økonomi som nå har startet, kan fortsette uten at vi derved får unødig press i økonomien. Det er den eneste måten vi kan skape varige arbeidsplasser på, både for de funksjonsfriske og for alle de andre gruppene i det norske samfunn som fortjener å slippe til i arbeidslivet.

Ut fra det kom Regjeringen til at det var en del tiltak på arbeidsmarkedssiden som selv om de var viktige, ikke var så viktige som den grunnleggende økonomiske politikken som skulle skape grunnlag for flere arbeidsplasser i Norge. Derved inngikk vi et forlik som Regjeringen er veldig godt fornøyd med.

Men det er én side vi har vært så opptatt av i den forbindelse at vi neppe hadde inngått forlik hvis vi ikke hadde fått oppslutning om det. Det er reformer som gjør at flere på attføring og flere yrkeshemmede kan få en reell sjanse til å klare seg i arbeidslivet. Som mange her har påpekt, er det svært viktig at alle de som er på uføretrygd, eller som står i fare for å komme på uføretrygd, faktisk får en sjanse til å slippe til og får den oppfølging og den opplæring som er nødvendig for at det skal skje.

Når Stortinget i dag etter all sannsynlighet gir sin tilslutning til en reform som innebærer at de som skal på attføring, faktisk får attføring før de har gått så lenge passive at de aldri vil kunne slippe til i arbeidsmarkedet, er det en reform av større rekkevidde og av større betydning for folk i Norge med sykdom eller skader enn jeg tror vi overskuer i dag. Vi har veldig mange på attføring i Norge, men mange av dem som er på attføring, har gått så lenge og ventet før de har sluppet til på attføring at de i praksis er blitt uføre av å vente, ikke av sin skade eller av sin funksjonshemning. At vi nå får bred oppslutning i Stortinget om at attføring skal inn på et tidligere tidspunkt, at Aetat skal ha rett til å avgjøre når man skal på attføring, er viktigere enn vi her i salen kanskje aner i dag.

Samtidig er det viktig at vi i forhold til attføringsarbeidet har klart for oss at også på dette området er forebyggende arbeid bedre enn arbeid i ettertid. I Norge bruker vi i dag uforholdsmessig mye på opplæring av folk som er kommet i en posisjon hvor de ikke har kunnet fortsette i sitt gamle arbeid, og vi bruker uforholdsmessig lite på etter- og videreutdanning som kan forhindre at folk kommer i den situasjonen. Skal vi ha mulighet til et mer aktivt forebyggende etter- og videreutdanningsarbeid, må vi gå igjennom med lupe de ordningene vi har for støtte til folk som er på attføring, for å luke ut de delene av systemet som ikke treffer de gruppene vi ønsker å prioritere.

Det er bakgrunnen for at Regjeringen mener at det skal innføres et tak på tre år på attføringsløp, og at aldersgrensen skal heves. Det er ikke for at vi ikke skal ha et godt tilbud til dem som trenger det, men for at vi skal målrette tiltakene og gjennom det få handlingsrom for kanskje å drive et bedre forebyggende etter- og videreutdanningsarbeid.

I den forbindelse har jeg lyst til å presisere at Regjeringens forslag altså ikke har de konsekvensene som representanten Karin Andersen var inne på. Funksjonshemmede er skjermet når det gjelder aldersgrensen, og de som har behov for et særlig utdanningsløp på grunn av sykdom, skade eller lyte, er skjermet fra treårsgrensen. Vi er opptatt av at vi skal ha et svært godt tilbud til dem som har behov for tilrettelagt opplæring som del av sitt attføringsløp. Men samtidig må vi være villige til å bruke også prioriteringskriterier på attføringsutgiftene, hvis vi skal ha mulighet til å drive en kombinasjon av forebyggende og kurativt arbeid på dette området – som vi er tilhengere av å ha også på andre områder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): 10,3 pst. av alle nordmenn mellom 18 og 67 år er no uføretrygda. Det er ein auke på 3,2 pst. frå september 2002. Når me veit at det i tillegg er 232 600 som heilt eller delvis er sette utanfor arbeidsmarknaden, og som søkjer arbeid gjennom Aetat, ser me kor alvorleg denne situasjonen faktisk er.

I sommar behandla Odelstinget Ot.prp. nr. 102 for 2001-2002, og der skriv Regjeringa:

«Generelt vil lav stønad kunne medvirke til at flere fortsetter i arbeid når dette er mulig framfor å søke om trygd.»

Spørsmålet mitt til statsråden blir da: Meiner statsråden at talet på uføre ville ha vore lågare dersom stønadene hadde vore lågare?

Statsråd Victor D. Norman: Det er alltid interessant å ta sitater ut av en sammenheng og bruke dem for andre formål.

Denne regjeringen har et klart syn på at ytelsene til uføretrygdede og andre i Norge ikke er for lave. Vi har intet ønske om å gjøre dem lavere. Derimot har vi sagt veldig klart i andre sammenhenger at vi er opptatt av at vi skal gjøre det lønnsomt for folk å arbeide hvis de har mulighet til det. En av måtene vi ønsker å gjøre det mer lønnsomt å arbeide på, er ved å senke personskattene. Jeg håper Oppebøen Hansens syn også er at det skal være lønnsomt å arbeide, at han kan gi støtte til det synet.

Den setningen som Oppebøen Hansen refererte, er fra en drøfting hvor man bl.a. gikk inn på at også økonomiske incitamenter kan virke. Men Regjeringens syn er altså at uføretrygdede i Norge ikke har det for dårlig. Vi har intet ønske om å gjøre det verre for dem, men vi skulle gjerne gjøre det bedre for dem som jobber.

Karin Andersen (SV): SV er ikke forundret over at Regjeringen velger å legge byrdene på folk med dårlig helse og dem som er uten jobb, og skjerme skatteletten til dem som har millioner i arbeidsfrie inntekter. Men jeg er ganske forundret over at Regjeringen, som sier at den er for skreddersøm og individuelle opplegg, ser seg tjent med å lage flere regler, som de så må ha noen unntak fra, og som er så stramme at man må være meget funksjonshemmet for å komme igjennom nåløyet. De stoler ikke på at Aetat når de gjør et vedtak om et attføringsopplegg, er best egnet til å vurdere om man skal ta tre måneders utdanning, eller f.eks. sju års utdanning, hvis man har lyst til å bli prest. Jeg kjenner ei jente som sitter i rullestol som har lyst til det, men som allerede med de reglene vi har i dag, har fått begrensninger i forhold til det. Hva er grunnen til det? Hvorfor stoler ikke statsråden på at Aetat er best egnet til å gjøre slike vurderinger og finne det attføringsopplegget som gjør at folk faktisk kommer i jobb?

Statsråd Victor D. Norman: Selvfølgelig stoler vi på Aetats skjønn. Jeg har ved flere anledninger fra denne talerstolen understreket at vi ønsker å gi Aetat større muligheter til skjønnsutøvelse enn det Karin Andersen og andre i denne salen har tatt til orde for. Men det at Aetat skal utføre et skjønn, fratar jo ikke regjering og storting plikten til å fastsette innenfor hvilke rammer det skjønnet skal utøves.

Det vi sier nå veldig klart, og som et flertall i Stortinget synes å slutte seg til, er altså at når det gjelder yrkesrettet attføring for personer under den nye aldersgrensen, skal det skjønnet utøves ut fra det kriteriet at det normalt ikke skal gis støtte til yrkesrettet attføring i den aldersgruppen, men at det skal gjøres unntak for ungdom som på grunn av «sykdom, skade eller lyte» er i en situasjon hvor de trenger en spesiell behandling. Det gjelder unge uføre, det gjelder trafikkskadde, og det gjelder andre i samme kategori.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Slik som regelverket no vert sjåande ut, er det særleg viktig å få definert noko nærare kven det skal gjelda for. Kven er det desse unnataka skal gjelda for? Eg ber statsråden nemna eksempel på det han kallar for «sykdom, skade eller lyte», og seia kven som skal ha moglegheit til å koma inn under unnataket og få moglegheit til å bruka meir enn tre år på si utdaning.

Det same gjeld i forhold til dette med å heva aldersgrensa frå 22 til 26 år. Kven er desse gruppene? Kven er det som på grunn av sjukdom, skade eller lyte er i ein vesentleg annan situasjon, som gjer at dei skal kunna koma inn under unnataket?

Statsråd Victor D. Norman: Unntaksbestemmelsen er den samme som den som gjelder i folketrygdloven generelt, altså for personer som på grunn av «sykdom, skade eller lyte» er i en vesentlig annen situasjon enn andre. Der skal det utøves et skjønn.

Når det gjelder aldersgrensen, er det i proposisjonen gitt eksempler. Eksemplene som er nevnt, er yrkeshemmede i gruppen unge uføre, ungdom som er født uføre, personer som er blitt uføre f.eks. etter alvorlige trafikkskader, og personer med alvorlige og langvarige sykdommer. Så skal nettopp Aetat utøve et skjønn innenfor disse rammene som representanten Karin Andersen etterlyste tidligere. Men det er altså ikke et skjønn som skal utøves innenfor noen andre rammer enn de begrepene som allerede gjelder i folketrygden.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2003 blei det vedteke å gjere kutt i ordningane til funksjonshemma og yrkeshemma. Regjeringa blei då bedt om å greie ut kva slags effekt desse kutta ville ha på økonomien og livssituasjonen til brukarane.

Mitt spørsmål blir då: Vil me kunne forvente at Regjeringa snart og snarleg gjer ein total gjennomgang av livssituasjonen og den økonomiske situasjonen for desse gruppene, slik at me her i huset kan vurdere i ein total samanheng kvar me skal kunne rette innsatsen?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg kan ikke erindre – men jeg må ta forbehold om at jeg kan huske feil – at Stortinget har bedt oss om å foreta en total vurdering av situasjonen for alle som er på attføring eller i en tilsvarende situasjon. Vi skal selvfølgelig følge opp alle de anmodninger som kommer fra Stortinget, og det gjør vi fortløpende. Stortinget får rapport om det.

Når det gjelder Oppebøen Hansens mer generelle spørsmål, er det helt klart at Regjeringen løpende i forbindelse med utforming av alle støtteordninger, alle stønadsordninger og alle trygdeordninger vurderer hvordan livssituasjonen til ulike grupper påvirkes. Det er nettopp ut fra det Regjeringen fremmer de forslagene som den fremmer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV): SV forstår at Arbeiderpartiet har en tung dag i dag. Det forstår vi fordi statsråden i sitt innlegg understreket hvor viktig denne saken er for dem. De ville ikke ha inngått et forlik hvis ikke denne saken hadde vært på plass. Det sier litt om hvor viktige disse endringene som gjøres nå, er, og hvor hardt de rammer. Fra SVs side mener vi at disse endringene burde vært like viktige for Arbeiderpartiet som de er for Regjeringen. Det burde vært et ultimat krav at man ikke hadde gått med på dette, for dette rammer dem som trenger vår hjelp mest.

Det er ikke veldig oppsiktsvekkende når Høyre mener at man blir motivert av å få dårlig råd, mindre utdanning og større gjeld. Det gjelder vel å merke dem som har dårlig helse, dem som står utenfor arbeidslivet og dem som har dårlig råd, mens folk i den andre enden av inntektsskalaen som kjent motiveres best ved å få store skattelettelser. SV er dypt uenig i dette og mener at noe av det viktigste vi kunne gjøre, både for å sikre at flere folk kommer i jobb og for å utvikle samfunnet i en mer menneskevennlig retning, ville være å sørge for at folk som har dårlig helse, og som står utenfor arbeidslivet, kunne komme i jobb. Derfor må jeg si at vi er ganske opprørt over at flertallet går inn for dette, over at Fremskrittspartiet, som i veldig mange sammenhenger mener at de skal være de svakes talspersoner, gjør det, og at noen kan mene at flere yrkeshemmede kommer i jobb ved at det blir kortet inn på muligheten til å få utdanning. Vi vet at dét er nøkkelen som yrkeshemmede og funksjonshemmede har til arbeidslivet.

At ventetida i forkant av å få attføring blir kuttet ned, er veldig bra. Men i ettertid kan det hende at man ikke får jobb umiddelbart, for vi vet jo at det er slik at man nesten må slå inn dørene hos arbeidsgiverne og bære folk inn hvis de er funksjonshemmede eller innvandrere, for å overbevise arbeidsgiverne om at det er lurt, her er det en arbeidstaker som det er bra å ansette. Derfor kan det ta lengre tid, og derfor mener SV at det er viktig at denne gruppen har denne inntektssikringen som de nå mister. Og vi er uenig i – hva skal jeg si – den tanken som ser ut til å ligge bak, om at det er folk her som spekulerer i å ligge hjemme på sofaen ett år til, med stønad fra det offentlige. Vi mener at det er feil.

Så dette er en tung dag. Jeg er glad for at det ikke er noen funksjonshemmede som sitter og hører på denne debatten. De hadde vært fryktelig skuffet i dag.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg synes ikke innlegget til representanten Andersen kan stå uimotsagt. Funksjonshemmede er skjermet i de kuttene som er foretatt. Hvis noen sier noe annet, har de ikke lest forslaget og proposisjonen.

For øvrig har jeg lyst til å presisere at da jeg sa at denne saken var så viktig at vi ikke ville inngått budsjettforlik hvis vi ikke hadde fått den med, var det ikke kuttene jeg snakket om, men å få satt inn tiltak for folk som har skade eller sykdom, så tidlig at de faktisk har en mulighet til å ha utbytte av et attføringsløp. Jeg er veldig glad for at det er bred enighet i Stortinget om denne saken, og jeg er fryktelig glad for at vi har støtte fra Arbeiderpartiet i denne saken. Jeg vil på det sterkeste si fra Regjeringens side at vi ikke har betraktet Arbeiderpartiets støtte til innstramningene i ordningene som det sentrale i saken, men støtten til at folk som har krav på attføring, får det tidlig.

Karin Andersen (SV): Det var en interessant opplysning om hva det var som var viktig å få til i budsjettforliket. Men jeg vil bare gjøre oppmerksom på at de funksjonshemmedes organisasjoner har erfaring med hvordan slike unntaksregler blir praktisert, f.eks. nå i forhold til kostnadstaket. Det er ingen gode erfaringer.

Funksjonshemmedes organisasjoner har lest framlegget, de har kommet med sine bemerkninger til Stortinget, og de er entydig negative. De har ingen gode erfaringer med slike innstramninger. Tvert imot peker de på undersøkelse etter undersøkelse som viser at lang utdanning er det eneste som kompenserer for funksjonshemming og yrkeshemming. Det er realiteten. Det kan ikke statsråden se bort fra. Det betyr at disse innstramningene vil virke negativt for folk med dårlig helse som står uten arbeid. Derfor er det også viktig at man går gjennom dette området nøye hvert år, og det kommer også Stortinget til å pålegge Regjeringen å gjøre framover, slik at vi får en total oversikt og kan se utviklingen på dette området i årene framover.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.