Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Riktig legemiddelbruk er et viktig element i den samlede helsepolitikken. Det betyr også at pasientene skal få tilgang til de legemidler som gir best effekt. Dette er en betydelig utfordring for de fagorganer som skal vurdere tilgjengelige legemidler, for dem som skal godkjenne bruken, og for Stortinget som skal bevilge pengene. Selv om Norge slett ikke ligger på topp i legemiddelforbruk, har veksten i utgiftene til legemidler ligget langt over den generelle utgiftsveksten, og dette må håndteres av både storting og regjering.

Denne saken dreier seg egentlig om å gi lovhjemmel for å innføre et system for refusjonskontrakt mellom staten og legemiddelfirmaene, i tillegg til en presisering i legemiddelloven om indekspris og lovhjemmel for å finansiere det offentliges kostnader ved salg av reseptfrie legemidler utenom apotek gjennom gebyrer og avgifter. En samlet komite har likevel i innstillingen gått inn på sentrale sider ved hele blåreseptordningen.

Blåreseptordningen er viktig i forskriving og dermed bruk av legemidler. Komiteen mener det er behov for en bred og helhetlig gjennomgang av alle sider ved blåreseptordningen, alt fra prosedyrer og myndighetsbestemmelser for opptak av legemidler i blåreseptordningen til legens forskrivingspraksis. Komiteen uttrykker at det i mange tilfeller tar for lang tid å få god og kostnadseffektiv medisin inn i blåreseptordningen. Komiteen sier også at våre nåværende prosedyrer for lett bringer Stortinget inn i en slags saksbehandlerrolle i fagmedisinske spørsmål som går på om legemidler skal tas opp i blåreseptordningen eller ikke. Et stort flertall står derfor bak et felles forslag om en bred og helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen.

Mindretallet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, fremmer et eget forslag, som er mer spesifisert, men jeg antar at de elementer de nevner, nettopp er forhold som må ligge inne i en bred og helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen.

Hele komiteen er opptatt av at effektive og kostnadseffektive legemidler skal bli tilgjengelige for pasientene så raskt som mulig. Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Senterpartiet, går i prinsippet inn for systemet med refusjonskontrakter fordi vi tror at dette både kan være en ryddig måte å sikre pasientene riktige legemidler på og en måte å holde kontroll med kostnadene samt unngå at vi på Stortinget blir saksbehandlere. Men vi presiserer en rekke forhold som må vektlegges i et slikt system. Det er selvsagt legene som forskriver legemidler og skal sikre pasientene en riktig behandling. Det er viktig at legene gjør seg kjent med og forskriver etter de fastsatte vilkår. Det er også viktig at departementet vurderer tiltak som i større grad enn i dag ansvarliggjør legene for kostnadsmessige konsekvenser.

Riktig legemiddelbruk er også et informasjonsanliggende, og komiteen vektlegger at myndighetene må ta større ansvar, samtidig som legemiddelindustrien har et ubetinget ansvar for korrekt informasjon. Kvalitetsmessig god informasjon vil ha betydning for legenes forskrivingspraksis og dermed influere på om forutsetningene i inngåtte refusjonskontrakter holdes.

Selv om rettighetshaveren, dvs. legemiddelfirmaet, skal løpe en økonomisk risiko ved at det forskrives legemidler til andre enn de pasientgrupper legemidlet er ment for, og avtalt for, må sanksjoner mot disse stå i et rimelig forhold til rettighetshavernes ansvar for salg utover kontraktfestet volum. Avtalene må være tydelige på forhold der det kan bli aktuelt å kreve tilbakebetaling på grunn av at salgsvolumet overstiger avtalefestet nivå.

En samlet komite gir sin tilslutning til endring av legemiddelloven § 6 tredje ledd for å hindre tvil om det rettslige grunnlaget for beregning av indekspris som tar utgangspunkt i legemiddelleverandørens faktiske utsalgspris. Komiteen gir også sin tilslutning til lovhjemmel for fastsetting av gebyr for omsetning av reseptfrie legemidler utenfor apotek og innkreving av årlig avgift for å kunne omsette slike varer.

Bent Høie (H): Jeg skal prøve å gjøre det godt igjen mot Stortingets president og være kort i mitt innlegg.

Jeg slutter meg til saksordførerens bemerkninger og viser til at dette er en lovhjemmel som har bakgrunn i et vedtak i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Hensikten den gangen var å finne en mulighet for å tilby pasienter som har behov for det, Actos og Avandia. Men ordningen har en mye mer generell begrunnelse, nemlig knyttet til at det i tiden framover vil komme en rekke legemidler som er innovative, svært dyre, og som gir veldig gode resultater for en begrenset gruppe pasienter. Ved hjelp av refusjonskontrakter kan staten og de ulike legemiddelbedriftene sikre at disse legemidlene blir raskere tilgjengelig for pasientene, samtidig som en har kontroll med at en ikke kjører med Rolls-Royce der en kan klare seg med en Volvo – for å bruke et bilde.

Det er viktig å understreke at en refusjonskontrakt vil være et rimelig virkemiddel av forskjellige grunner. For det første er ikke en refusjonskontrakt et vedtak. Det vil være en frivillig sak for legemiddelfirmaet å inngå en slik kontrakt med staten. Det er for det andre det enkelte legemiddelfirma som i refusjonssøknaden gir anslag over forventet salg. Gjennom sin markedsføring har legemiddelfirmaet betydelig innflytelse på hvordan salget faktisk blir.

Jeg vil avslutningsvis si at vi støtter proposisjonen med de endringene som vi har blitt enig med flertallet om. Jeg er veldig glad for at alle partier utenom Fremskrittspartiet og Senterpartiet støtter dette. Jeg er også glad for at vi får en helhetlig sak til Stortinget til høsten som gjennomgår dette området.

I årets statsbudsjett er utgiftene på dette området vokst med 700 mill. kr. Det gir oss betydelige utfordringer. Det er viktig at vi også på dette området har et kritisk blikk på om de offentlige pengene brukes på den beste måten til gode for landets pasienter.

Harald T. Nesvik (FrP): Regjeringen får i dag flertall for å innføre en ordning med refusjonskontrakter i forbindelse med opptak av legemidler med tanke på refusjon. En ordning med denne type kontrakter kan for så vidt virke fornuftig hvis man har som tilnæring at formålet er å få en raskest mulig tilgang på de beste legemidlene, og at det var enighet mellom de enkelte aktørene innen legemiddelområdet om hvordan denne ordningen skulle praktiseres.

De gjeldende forutsetningene som burde vært bakgrunn for innføring av refusjonskontrakter, er så til de grader ikke oppfylt, etter Fremskrittspartiets mening. Slik som denne saken ligger an i dag med flertallets innstilling til vedtak, er dette ikke en sak som har som utgangspunkt at pasientene skal få en rask tilgang til nye og bedre legemidler, men snarere en ordning som har som siktemål å redusere statens utgifter til nettopp dette formålet.

Det er grunn til å frykte at en utstrakt bruk av denne type kontrakter, med dertil et visst antall konflikter om kontraktens innhold og oppfyllelse, faktisk vil kunne føre til en senere – og dermed dårligere – tilgang på de beste legemidlene fordi partene vil stå på sitt og ikke vil ta initiativ til å være imøtekommende, grunnet økonomiske årsaker. Det er grunn til å tro at norske myndigheter vil legge opp til en utstrakt bruk av refusjonskontrakter.

Det er i dag Statens legemiddelverk som innstiller på hvilke pasientgrupper som skal få refundert sine legemiddelutgifter, ut fra gjeldende kriterier for denne type saker. En har imidlertid sett rimelig ofte at departementet ikke følger Statens legemiddelverks anbefalinger, og da mest sannsynlig ut fra et budsjettmessig perspektiv. Det som imidlertid er anført som en årsak til at man ønsker en ordning med refusjonskontrakter, er at en ønsker å sikre seg at legene faktisk skriver ut de enkelte legemidlene bare til dem som oppfyller kriteriene Statens legemiddelverk har satt i sine anbefalinger. Dette er imidlertid bare å anse som synsing, at så er tilfellet. Det er i den forbindelse verdt å merke seg hva en samlet komite uttaler i innstillingen:

«Komiteen har heller ikke noen holdepunkter for å si at det forskrives legemidler i noen stor grad utover det som følger av forskrivingsvilkår.»

Det som imidlertid virkelig bekymrer meg, er at komiteens flertall ber om at departementet vurderer tiltak som i større grad enn i dag ansvarliggjør legen for de kostnadsmessige konsekvensene av forskrivningen. Legene skal etter Fremskrittspartiets mening ha ett hovedfokus for øye, og det er pasientens ve og vel. Dersom en ønsker å rette fokus mot legene, må dette gjøres gjennom dialog og informasjon, ikke gjennom å tvangsinnføre en forskrivningspraksis etter statens økonomiske sparemotiv.

Det blir i dag vedtatt at det til neste år skal foretas en helhetlig gjennomgang av hele blåreseptordningen. Det er etter Fremskrittspartiets syn helt åpenbart at det ikke skulle være nødvendig med denne nye ordningen med refusjonskontrakter før denne evalueringen var foretatt.

Når det gjelder refusjon av de to legemidlene, som er selve utgangspunktet for at denne saken kommer opp, diabeteslegemidlene Actos og Avandia, kan disse refunderes etter § 9 uten ekstra kostnader for staten, da disse legemidlene medfører redusert bruk av insulin, jf. Statens legemiddelverks innstilling. På denne bakgrunn vil Fremskrittspartiet stemme mot § 6 nytt femte ledd.

Fremskrittspartiet var imot at det skulle innføres et indeksprissystem innen legemiddelområdet. Flertallet valgte likevel å gjøre dette mot Fremskrittspartiets stemme. I innstillingen til proposisjonen har Fremskrittspartiet valgt ikke å ta en omkamp på dette området, da det som er framlagt her til forslag til endringer, er å anse som rene presiseringer i loven. Fremskrittspartiet vil derfor stemme for det i dag.

Når det gjelder legemidlene Actos og Avandia, var det faktisk oppnådd enighet i forrige års budsjett om at disse skulle refunderes fra staten. Det er ikke gjort til tross for den avtalen som ble inngått. Jeg synes det er en trasig situasjon som har oppstått, når man har inngått en avtale om dette og det ikke er blitt fulgt opp fra statens og Regjeringens side.

Presidenten: Presidenten går ut fra at representanten Nesvik vil ta opp et forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Harald T. Nesvik (FrP): Det gjør jeg.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget som det ble referert til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det budsjettet som ble vedtatt i Stortinget i dag, innebærer at man i regi av staten kalkulerer utgifter til legemidler neste år på i overkant av 8 milliarder kr – 8 085 000 000 kr for å være nøyaktig. Det er naturligvis en betydelig sum. Det gjør jo at man med rette må være opptatt av at de midlene som bevilges over statlige budsjetter, brukes på en målrettet måte som gir mest mulig effekt overfor befolkningen. SV tror at det ikke er tilfellet i dag.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er bekymret med hensyn til retningslinjer overfor legene når det gjelder forskrivningspraksis og økonomien i det. Jeg tror at det er riktig at man skal være bekymret i forhold til forskrivningspraksis, for mange legemidler har veldig høye kostnader og forskrives på relativt liberale vilkår. Det har vært spesialister som har trukket fram at legemiddelindustrien også tilrettelegger for at nye, dyrere legemidler kommer inn på markedet og forskyver gamle velprøvde preparater som har lav kostnad, og som patentrettighetene er gått ut på, og så stimulerer leger til å forskrive de nye preparatene for på den måten å øke sin egen inntjening. Det man ser, er jo hvilken enorm påvirkningskraft legemiddelindustrien har, også inn i dette huset, og hvordan vi som folkevalgte lar oss bruke av legemiddelindustrien til også å drive ren produktmarkedsføring fra talerstolen ved at man presenterer produktene med handelspreparatet, og man omtaler med indignasjon hvordan disse legemiddelprodusentene da ikke får den inntjeningen som de burde fått, som en konsekvens av at de innlemmes i blåreseptordningen. Det er en bekymring som SV ikke deler. Vi tror at legemiddelindustrien vil klare seg svært godt også om man innfører endrede ordninger som søker å bruke ressursene på en bedre måte enn i dag.

Vi har imidlertid vært uenig i at tilnærmingen når det gjelder refusjonskontrakten, skal være slik at den ikke er basert på frivillighet. For vi tror at man oppnår mer med frivillighet enn med tvang, og at det også vil være en mulighet for å ansvarliggjøre legemiddelindustrien med tanke på markedsføring, ved at man da nødvendigvis må gi en beskrivelse som står i samsvar med de kontrakter man inngår, der målet ikke blir at flest mulig skal bruke et preparat, men at den gruppen av personer som har plager eller disposisjon for å utvikle plager, får preparatet, og ikke flest mulig, også de som ikke måtte ha nytte av det. I så henseende er de medieoppslagene som har vært i det siste, tankevekkende, der det dokumenteres at langt flere enn dem som har nytte av det, ofte bruker til dels svært dyre medikamenter, og mange av dem som får forskrevet disse medikamentene, har ikke bare manglende nytte av det, men har betydelige bivirkninger av preparatene som gjør at deres livskvalitet mange ganger reduseres. Derfor er dette et område SV vil være opptatt av å følge med på, både for å dempe kostnadsveksten der den framstår som helt unødig, og der hvor midlene kunne vært brukt på en mer rasjonell måte, men også for å få til et bedre samsvar mellom innsats og virkning.

SV støtter de forslagene som foreligger her når det gjelder refusjonskontrakter, med utgangspunkt i de endringer som sosialkomiteen fikk til da vi behandlet saken.

Takk for oppmerksomheten.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Refusjonskontrakter ble for første gang nevnt i budsjettet for 2003. Det ble antydet som en mulig løsning på generell refusjon etter § 9 at en kunne inngå en forpliktende avtale med produsentene av legemidlene Actos og Avandia. Dagens forslag viser at en slik løsning kan være aktuell for flere legemidler.

En refusjonskontrakt innebærer at legemiddelprodusentene selv får et ansvar for at refusjonskriteriene etterleves. Kristelig Folkeparti støtter at det opprettes en lovhjemmel for å inngå refusjonskontrakt mellom staten og legemiddelfirmaene i forbindelse med opptak av legemidler i blåreseptordningen. Vi støtter ordningen fordi vi vet at mange mennesker er helt avhengig av nye og dyre medikamenter for å ha et godt liv. For disse er det helt avgjørende at legemidlene blir opptatt i blåreseptordningen.

Flere enn jeg ble vel litt overrasket da vi så Dagbladets forside i går: «Medisin virker ikke på halvparten av oss», sa en legemiddelsjef i en av verdens største legemiddelprodusenter.

For pasientene blir det ekstra viktig at det finnes en medisin på markedet som passer for dem, som gir effekt, og som har få bivirkninger.

Kristelig Folkeparti tror at ved å bruke refusjonskontrakter, så åpnes det opp for et raskere opptak av nye legemidler i blåreseptordningen. Dette kommer pasientene til gode. Gjennom høringen av denne saken fikk vi flere innspill fra pasientorganisasjoner om at det i dag tar altfor lang tid å få god og kostnadseffektiv medisin inn på blåreseptordningen.

I refusjonskontrakten vil et bestemt antall pasienter som skal kunne få legemidler på blå resept, spesifiseres, samtidig som en kan gi sanksjoner dersom kontrakten brytes. En slik sanksjonsform kan være å kreve at legemiddelfirmaet enten får nedsatt pris for alt som er forskrevet utover kontraktfestet pasientantall, eller at firmaet må betale en på forhånd bestemt andel av omsetningen som overstiger det pasientantall en var enige om.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å presisere at ingen pasienter må avbryte sin behandling selv om pasientanslaget viser seg å være feil.

Kristelig Folkeparti antar at lovendringen vil føre til at legemiddelfirmaene vil justere sin markedsføring mer målrettet mot de vilkår som gjelder ved forskrivning av legemidler på blå resept. Dette vil føre til at de pasienter som har et særskilt behov for nye legemidler, vil få det. Det forventes at utgiftene til folketrygden blir redusert.

Kristelig Folkeparti ser behovet for en bred og helhetlig gjennomgang av alle sider ved blåreseptordningen. Det kan omhandle alt fra prosedyrer, en form for overslagsbevilgning, midlertidig godkjenning, saksbehandlingstider, til legenes forskrivningspraksis.

Legene har et stort ansvar for å gi pasientene riktig behandling. Samtidig har de få incitamenter til å gjøre seg kjent med og forskrive etter de fastsatte vilkår. Dette forhold bør også være med i gjennomgangen av blåreseptordningen.

En samlet komite ser behovet for at en kan kreve gebyrer for behandling av omsetning av reseptfrie legemidler utenfor apotek. Dette vil føre til mer tilsyn, og det er etter Kristelig Folkepartis syn rimelig at disse utgiftene belastes de nye utsalgsstedene.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det har allerede vært en lang dag, og jeg skal prøve å være relativt kortfattet i denne saken.

Vi i Senterpartiet er litt skuffet over at ikke flere enn Fremskrittspartiet og Senterpartiet ønsker å presisere mer hvordan en grundig gjennomgang av hele legemiddelområdet og legemiddelpolitikken bør være. Det var en liten fyr som het Marius, som, når det gjaldt latin, snakket om skreppeskogen. Han holdt på å dø i den skreppeskogen. Jeg må si at jeg av og til føler meg som lille Marius, når vi går inn i dette legemiddelområdet. Hele dette området har blitt så uoversiktlig og så komplisert at jeg ser fram til en skikkelig gjennomgang av det. Og jeg tror at det er viktig å få det fram så fort som mulig. Opposisjonen er ofte flink til å stresse en regjering rent tidsmessig, men i denne sammenhengen er det virkelig behov for å få en opprydding på legemiddelområdet snarest mulig.

Så skal jeg ikke gå så veldig mye inn på hvorfor vi ikke ønsker en lovparagraf som hjemler muligheten for refusjonskontrakter. Det er ikke på grunn av bekymring for legemiddelindustrien. Jeg tror, som andre representanter har vært inne på her, at den nok klarer seg. Men jeg er litt redd for at vi her beveger oss inn i et område hvor vi ikke ser konsekvensene, og at det er juridiske konsekvenser som her kan bli skillende.

Først og fremst er jeg skeptisk til konsekvensene overfor brukeren, og til hva som skjer når volumet som er kontraktfestet, er brukt opp for året, og det kommer nye pasientgrupper til, pasienter som har behov for denne medisinen. Derfor går vi imot § 6 nytt femte ledd.

Så litt til dette med de to legemidlene som utløste denne saken, nemlig Actos og Avandia. Vi mener at de diabetespasientene som trenger disse medisinene, og som har veldig god nytte av dem, bør kunne få dem ut fra blåreseptforskriftens § 9. Vi har også tatt høyde for dette i alternativt budsjett når det gjelder kostnader. Men det må ses på som en midlertidig ordning til vi får disse tingene skikkelig på plass igjen.

Så er vi også litt leie for at vi ikke har fått utredet et alternativ til refusjonskontrakter, at vi ikke har fått en ordning for midlertidig godkjenning av legemidler på blå resept, slik som enkelte av våre naboland har, og slik som en del pasientorganisasjoner under høringen av denne saken var inne på at vi kunne ha her i Norge også.

Til slutt en kommentar til dette med gebyr ved salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek. Vi har vært opptatt av at slike gebyrer for godkjenning og salg ikke skal ramme dem som allerede har apotekutsalg i butikk i dag, i regi av et ordinært apotek. Jeg er glad for at en samlet komite forutsetter at de endringer som kommer i legemiddelloven § 16 fjerde ledd, om gebyr og innkreving av årlig avgift, ikke skal gjelde for de medisinutsalgene man har i dag, og også at man ved disse utsalgene skal kunne ha utlevering av medisinpakker med reseptbelagte medikamenter, slik som det foregår i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmål om opptak av legemidler i blåreseptordningen ender ofte opp i Stortinget. Senest i forbindelse med framleggelsen av Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004 ble det diskusjon om ulike legemidler skulle inntas i ordningen.

Like sikkert som at slike saker ender opp i Stortinget, er det at stortingsrepresentantene fra tid til annen sier at de ikke ønsker å ta stilling til enkeltsaker og opptre som saksbehandlere i blåreseptsaker. Jeg skjønner at man i så måte kan oppleve seg som lille Marius. Saksbehandlerjobben bør gjøres av forvaltningen og ikke av Stortinget. Vår jobb som politikere er å prioritere mellom ulike tiltak på helseområdet, slik at pasientene kan få et best mulig tilbud innenfor vedtatte ressursramme.

Mange legemidler det søkes refusjon for, har god effekt, men på en begrenset del av pasientmassen. Det er en utfordring å utforme virkemidler som sikrer at de pasienter som har størst nytte av et legemiddel, får dette på blå resept. Incentivene i dagens system gjør dette vanskelig. Det kan medføre at noen ikke får den behandlingen de burde ha fått. Siktemålet må være et mer målrettet refusjonssystem og et bedre helsetilbud til pasienten.

Stortinget fattet ved behandlingen av budsjettet for 2003 følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at medisinene Actos og Avandia kan refunderes på blå resept etter forskriftens § 9 til de pasienter og etter de kriterier som Legemiddelverket har foreslått. Regjeringen bes fremlegge om nødvendig forslag til nødvendig hjemmel for å oppnå dette gjennom refusjonskontrakt.»

Stortingets vedtak er så langt fulgt opp gjennom framleggelsen av Ot.prp. nr. 88 for 2002–2003, som behandles her i dag. Det er nettopp en oppfølging av budsjettavtalen fra i fjor.

Regjeringen har i odelstingsproposisjonen fremmet forslag om å opprette en egen hjemmel i lov for bruk av refusjonskontrakter.

En refusjonskontrakt beskriver de rettigheter og plikter som folketrygden og legemiddelfirmaet påtar seg ved opptak av et legemiddel i blåreseptlisten. Konsekvenser ved kontraktsbrudd kan være alt fra tilbakebetaling til staten i form av en progressiv avgift som kompensasjon for salg utover det som er spesifisert i kontrakten, til mildere reaksjonsformer. Dette vil bli regulert i den enkelte kontrakt, basert på de enkelte sakenes særegenheter. Hjemmelen gir den nødvendige fleksibilitet.

Muligheten for bruk av refusjonskontrakter vil legge økt press på industrien til å legge realistiske tall til grunn i søknader om refusjon. Refusjonskontrakter vil samtidig gi industrien incentiver til å markedsføre sine produkter overfor legene innenfor rammene som refusjonsadgangen setter. Legene blir med dette bedre informert om refusjonsvilkår og må ta et større ansvar for at forskrivningen er i tråd med de regler som gjelder for forskrivning på blå resept.

I sum vil dette bidra til at forskrivning av legemidler på blå resept i større grad forbeholdes de pasienter som vil ha størst nytte av dem, og som Legemiddelverket mener bør få disse legemidlene på blå resept. Dette vil bidra til at legemidler kan komme raskere inn i blåreseptordningen, til pasientenes beste. Samtidig vil vi få bedre kontroll med folketrygdens utgifter til legemidler.

Når Stortinget i dag vedtar hjemmelsgrunnlaget, vil jeg ta initiativ til at forhandlingene om refusjonskontrakt knyttet til legemidlene Actos og Avandia blir gjenopptatt. Jeg legger til grunn at utfallet av forhandlingene gir et resultat som er til pasientenes beste.

Forhåpentligvis vil bruk av refusjonskontrakter lede til at det blir færre enkeltsaker på blåreseptområdet for Stortinget å forholde seg til. Samtidig vil muligheten til bruk av refusjonskontrakter bidra til at pasientene får et bedre og bredere tilbud.

La meg avslutningsvis si at jeg har forståelse for behovet for en bredere gjennomgang av legemiddelområdet, noe som på ulike måter kommer til uttrykk i innstillingen. Vi er midt oppe i en evaluering av apotekreformen og apotekloven. Vi har en bestilling fra Stortinget når det gjelder en evaluering av indeksprissystemet. Jeg vil for min del ta initiativ til en bred gjennomgang av legemiddelområdet. Jeg vil involvere leger, farmasøyter, pasientorganisasjoner og andre med relevante erfaringer på området, slik at man kan få et godt grunnlag for en diskusjon om den framtidige politikken på dette området.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg skal ikke dra i gang noen stor debatt på dette området, for saken er tapt for meg. Det får jeg bare akseptere. Saken om refusjon for Actos og Avandia på blå resept tapte vi jo i Stortinget, slik at den biten er for vår del et tilbakelagt stadium nå.

Det som jeg vil bruke tid på, og spørre statsråden om, gjelder den gjennomgangen som skal skje. Vi ønsker en bredere gjennomgang, og det er det vårt forslag innebærer. For et år siden stemte bl.a. regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti mot at det skulle foretas en slik bred gjennomgang, men man prøvde da å begrense seg til blåreseptordningen, indeksprissystemet og apotekloven.

Kan vi nå i hvert fall forvente at vi får en egen sak til Stortinget på dette området, og at dette ikke legges inn i revidert budsjett eller i statsbudsjettet for neste år? Dette området er jo så stort og komplisert at det trengs en rimelig behandlingstid i Stortinget – og det bør da fremmes som en egen sak. Vil statsråden si her og nå at det kommer en egen sak til Stortinget om dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si til representanten Nesvik at jeg forholder meg til det vedtaket som Stortinget har gjort, og som – så vidt jeg erindrer – Fremskrittspartiet stemte for, hvor en bad om om nødvendig å få lagt fram et forslag om refusjonskontrakter. Det er det vi behandler her.

Dernest vil jeg si at jeg kommer til å legge an gjennomgangen av legemiddelområdet bredt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med det på egnet måte. Det er det jeg kan si om det i dag. Jeg har ikke tatt stilling til i hvilken form, men jeg har merket meg ønsket fra representanten Nesvik.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har et spørsmål til helseministeren i forhold til legemiddelloven § 16 fjerde ledd, om dette nye gebyret for behandling av omsetning utenfor apotek og innkreving av årlig avgift for å kunne omsette slike varer. Jeg håper helseministeren kan bekrefte at han tar komiteen på ordet, og at dette er et gebyr og en avgift som ikke vil vederfares dem som allerede har slike medisinutsalg. Det er viktig å få avklart dette før en eventuelt stemmer for eller imot.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan bekrefte at jeg vil forholde meg til innstillingen også på dette punktet.

Harald T. Nesvik (FrP): Forslaget som statsråden viste til, om refusjon for Actos og Avandia på blå resept, ble framforhandlet med Fremskrittspartiet i fjor. Men i forslaget står det «om nødvendig», og i henhold til Statens legemiddelverk – SLV – ville det bl.a. på grunn av redusert bruk av insulin som følge av bruk av disse to medikamenter gå opp i opp – det ville ikke hatt budsjettmessige konsekvenser. Da hadde nemlig statsråden hatt mulighet til tidligere å ha fulgt opp dette og refundert disse legemidlene. Eller er det slik at statsråden ikke stoler på sitt eget fagorgan SLV i legemiddelsaker, som man her kan få inntrykk av?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Statsråden stoler både på sitt embetsverk og på de underliggende etater. Men statsråden har et ansvar for hvilke saker som skal legges fram for Stortinget, og på hvilken måte. Det ansvaret tar jeg.

Spørsmålet i tilknytning til den konkrete saken som representanten Nesvik nevner, går på hvilke muligheter man konkret har for å avgrense målgruppen for refusjon. Det er min oppfatning, og det er departementets oppfatning, at en slik avgrensning bare kan oppnås på en ryddig og god måte gjennom en refusjonskontrakt. Forvaltningen har startet forhandlinger med en slik refusjonskontrakt. De forhandlingene strandet. Jeg mener at grunnlaget for å gjenoppta forhandlingene nå foreligger, i og med at Odelstinget i kveld ventelig vil gi sin tilslutning til lovforslaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.