Presidenten: Etter ynske frå sosialkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 10 minutt til Kristeleg Folkepartis gruppe og 5 minutt til kvar av dei andre gruppene.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje vert gjeve anledning til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Dette vert sett på som vedteke.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [12:55:19] (ordfører for saken): Kvinnelig kjønnslemlestelse er en betegnelse som brukes om inngrep der større eller mindre deler av kjønnsorganet fjernes. Ofte fjernes hele kjønnsorganet.

En jente ved navn Fatuma Abdi Muhamed forteller at hun har gjennomgått to inngrep:

«Første gang var en «mild» form, men min far overtalte meg til å gjennomføre det mer omfattende inngrepet, fordi ingen mann ville gifte seg med meg hvis jeg var «åpen». «Ingen kjøper en krukke uten lokk» ble han fortalt.»

Fatuma har opplevd mye smerte, og ber nå om hjelp i kampen mot ondet.

Med slike vanvittig håpløse holdninger som denne faren har, er det avgjørende viktig å drive informasjonsarbeid og å skape holdningsendringer i miljøer der kjønnslemlestelse praktiseres. Som utøvende myndighet har vi i tillegg et klart ansvar for å gripe inn og hindre at slike alvorlige overgrep skjer der dialog ikke når fram. I Norge har vi tradisjon for å kjempe for individets rettigheter. Kjønnslemlestelse er et helsefarlig og grovt overgrep mot kvinner og en alvorlig forbrytelse som representerer et grovt brudd på internasjonale menneskerettigheter.

Menneskerettighetskonvensjonene er innarbeidet i norsk lov, og Norge har vedkjent seg sin plikt til å forhindre overgrep mot enkeltindivider, herunder også plikten til å hindre at jenter og kvinner utsettes for omskjæring.

En samlet komite står bak og støtter Regjeringens forslag til lovendring, som innebærer en styrking av tidligere tiltak. Ansatte i barnehager, barnevernet, helsetjenesten, sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn vil heretter ha en plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Ansatte vil dermed få en langt mer aktiv rolle i kampen mot kjønnslemlestelse, og taushetsplikten skal ikke lenger forhindre at man griper inn for å avverge overgrep.

Det viktige med lovforslaget er ikke å løpe til politiet ved enhver mistanke. Primært skal det jobbes for å avsløre mulige overgrep og invitere berørte parter til dialog og holdningsendring for å avverge at overgrep skjer. Dersom det ikke nytter med dialog, skal lovendringen sikre at vi kan gripe inn for å beskytte kvinner og barn mot overgrep. Vi verken kan eller vil lenger sitte stille og maktesløse og se på at slike umenneskelige overgrep skjer med våre medsøstre.

Regjeringen har allerede iverksatt en handlingsplan med 33 konkrete tiltak mot kjønnslemlestelse. Det nasjonale OK-prosjektet arbeider for å bekjempe slike overgrep, gjennom veiledning til ansatte i ulike deler av hjelpeapparatet og bidrag til kompetanseheving på området. I løpet av perioden 2001-2004 vil prosjektet få tildelt 15 mill. kr. For ytterligere å styrke det arbeidet som gjøres, ber en samlet komite Regjeringen gjennomgå behandlingstilbudet for kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse.

Målsettingen er å etablere et helhetlig behandlingstilbud som sikrer oppfølging både sosialmedisinsk og kirurgisk. Hjelpeapparatets rolle er å gi medisinsk hjelp og veiledning i en vanskelig livssituasjon, ikke å være angivere for politiet. Tilbudet må derfor tilrettelegges slik at kvinnene sjøl frivillig ønsker å kontakte helsevesenet for oppfølgende diagnostikk og behandling. Ved en slik henvendelse skal taushetsplikten fortsatt gjelde, dersom kvinnen sjøl ikke ber om noe annet. For å oppnå tillit hos dem som trenger bistand, og for å unngå at det skal bli vanskelig for hjelpeinstansene å gjøre jobben sin, støtter flertallet, alle med unntak av Fremskrittspartiet, Regjeringen i at taushetsplikten fortsatt skal gjelde der kjønnslemlestelse allerede er foretatt.

Det er viktig at helsetjeneste, skole og andre aktører samarbeider for å nå målet om at ingen jenter skal bli utsatt for denne form for lemlestelse i Norge. Norsk Sykepleierforbund viser i sitt skriv til at det finnes gode lokale eksempler på at slikt samarbeid nytter, og at det i enkelte kommuner er utarbeidet klare retningslinjer og prosedyrer for samhandling dersom et ledd oppdager at noen står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Vi må nå sørge for at ansatte i hjelpeapparatet landet over får denne nødvendige kompetansen, slik at vi som samfunn kan beskytte den enkelte bedre mot slike alvorlige overgrep.

Asmund Kristoffersen (A) [13:00:53]: Vi vedtar i dag et forslag til endringer i loven om forbud mot kjønnslemlestelse for å sikre et bedre vern for jenter som kan bli rammet av kjønnslemlestelse, ved at det blir foreslått nye forskrifter i loven om plikten til å avverge brudd på loven.

Vi har i Norge hatt en egen lov om forbud mot kjønnslemlestelse siden 1995. Grunnlaget har vært at kjønnslemlestelse av kvinner er et diskriminerende og helsefarlig inngrep mot kvinner og et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Dette må vi tydeliggjøre, slik at ingen som bor i Norge, kan være i den minste tvil om at kjønnslemlestelse er totalt uakseptabelt og direkte straffbart for de ansvarlige.

Likevel er det i ulike sammenhenger kommet fram opplysninger om at unge jenter blir utsatt for dette. Lovforandringen må ses på som en intensivering av innsatsen mot kjønnslemlesting, og Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag. Hovedgrepet er å forsøke å hindre at kjønnslemlestelse skjer, og at dette er viktigere enn å bevare taushetsplikten om sensitive opplysninger, dvs. en interesseavveining av disse to forhold.

Likevel er det grunn til å understreke, slik det går fram av komiteens innstilling, at lovendringen bare er ett av mange virkemidler i arbeidet mot kjønnslemlestelse, slik også saksordføreren grundig redegjorde for. En må selvsagt vektlegge informasjons- og holdningsarbeid i forhold til de aktuelle miljøer. Derfor må vi absolutt støtte opp om arbeidet som både frivillige organisasjoner og helsearbeidere, bl.a. helsesøstrene, gjør. Kontakten mellom aktuelle grupper og disse må videreutvikles.

Forslaget innebærer at yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, fritidsordninger og trossamfunn som unnlater, ved anmeldelse eller på annen måte, å søke avverget en kjønnslemlestelse, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Dette gjelder bl.a. yrkesgrupper som i særlovgivningen i utgangspunktet er pålagt taushetsplikt. Lovendringen innebærer altså et unntak fra taushetsplikten, og plikt til å melde fra for å avverge kjønnslemlestelse. Men jeg vil understreke at spørsmålet om straff for de nevnte yrkesgrupper definitivt ikke er det sentrale. Det kan være grunn til å anta at dette sjelden eller aldri kommer til anvendelse, nettopp fordi disse yrkesgruppene vil gjøre alt som står i deres makt for å hindre at noe galt vil skje med de unge jentene.

I høringsrunden var det bred enighet om behovet for å fange opp at unge jenter kan stå i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Ulike innspill i prosessen har vist at det kan være ulikt syn på virkemidlene, men behandlingen i komiteen og de avveininger vi alle måtte gjøre, viste at en samlet komite gikk inn for de foreslåtte endringer.

For helsepersonell er taushetsplikten hjemlet i helsepersonelloven, og for en rekke andre grupper er lovhjemlene å finne i forvaltningsloven. Likevel er ikke taushetsplikten absolutt. To sentrale forhold kan oppheve taushetsplikten. Det gjelder der det gis samtykke til å gi opplysninger videre, og der det er lov eller forskriftshjemmel, f.eks. slik det nå legges opp til, når formålet er å avverge kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelse er en tradisjon i noen kulturer, men er et diskriminerende overgrep, som er uakseptabelt både i Norge og i de aller fleste andre land. Det er også internasjonal enighet om at forbud mot kjønnslemlestelse er omfattet av FNs konvensjon om barnas rettigheter, artikkel 24. Også lovgivningen i de øvrige nordiske land har et entydig forbud mot kjønnslemlestelse, og straffereaksjoner ved lovbrudd.

Taushetsplikten kan også kunne vike når lemlestelse har skjedd og det er behov for nødvendig medisinsk behandling for påførte skader. Også kunnskap om at ei jente er lemlestet, kan indikere at ei yngre søster av jenta kan bli kjønnslemlestet, noe som krever tiltak for å avverge nye kjønnslemlestelser.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:05:49]: Det er en viktig sak vi nå diskuterer, og det er en samlet komite som står bak forslaget til vedtak fra regjeringspartiene, selv om Fremskrittspartiet ønsker å gå lenger i sitt forslag til vedtak, noe jeg snart vil begrunne.

Det er viktig at vi får satt inn kraftige virkemidler for å avverge kjønnslemlestelse. Vi vet alle sammen at dette er knyttet opp mot enkelte, spesielle miljøer, og da er det viktig at en samlet komite, og nå forhåpentligvis et samlet odelsting, sender et signal videre om at man har et ansvar for å avverge når man mottar informasjon som tilsier at kjønnslemlestelse skal finne sted.

Det er imidlertid slik at det forslaget som ligger her i dag, nok ikke kommer til å avverge kjønnslemlestelse i framtiden, selv om det er et viktig signal vi sender ut. Derfor har Fremskrittspartiet, for å imøtekomme noen av de problemene som vi ser, fremmet et eget forslag, som går på at man også skal anmelde når man avdekker at kjønnslemlestelse har funnet sted, og at det skal straffes i de tilfellene der man unnlater å informere om at kjønnslemlestelse faktisk har funnet sted. For det kan bli litt meningsløst. La oss sammenlikne med en annen eventuell kriminell handling. Man kan se på det forslaget som ligger her, og dra en parallell til en situasjon der man ser en person som er i ferd med å skyte noen. Man har plikt til å ringe politiet dersom man ser at vedkommende er i ferd med å skyte. Men dersom vedkommende allerede har skutt, skal man bare gå derifra. Da har man ingen plikt til å melde fra.

Jeg tror nok vi burde gått lenger i denne saken dersom vi virkelig skulle få satt en stopper for de umenneskelige overgrepene som blir gjort mot disse unge jentene. Jeg tror at vi ikke blir kvitt problemet med det som vi gjør her i dag. Selv om det er et viktig signal vi sender, tror jeg at praksis kommer til å fortsette. Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet forslag både om helseundersøkelser og andre virkemidler for å avdekke denne kriminelle handlingen, for det er faktisk en straffbar, kriminell handling å påføre unge jenter dette overgrepet.

Jeg håper – og virkelig håper – at det vil skje noe i denne saken også i framtiden, for dette er ikke nok. Jeg håper at flertallet i denne sal snart vil se at vi også må innføre straffereaksjon i tilfeller der man avdekker at overgrep har funnet sted, men unnlater å rapportere. Jeg tror at her må taushetsplikten vike også på dette området av hensyn til de barna som skal vokse opp, og som ikke må bli utsatt for dette meget alvorlige overgrepet.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:09:25]: SVs utgangspunkt er at kjønnslemlesting er et overgrep, og at man må finne målrettete virkemidler for å hindre at de overgrepene skjer. I det offentlige rom har jeg registrert at noen formulerer seg som om det er grader av kjønnslemlesting, nærmest i retning av at det skulle være en aksept hvis inngrepet var lite. Det er en tilnærming SV overhodet ikke ønsker.

Uansett så skjer dette på kvinner eller barn som i utgangspunktet er friske, og som påføres en varig skade. Det er klart at jo mer omfattende det mutilerende, det ødeleggende, inngrepet er, jo større blir de langsiktige konsekvensene, men det forsvarer selv ikke et mindre inngrep. For SV er det viktig å se på virkemidler som kan ha effekt. Det å ha en plikt til å melde hvis man umiddelbart står overfor faren for at et slikt inngrep kan skje, synes vi er helt riktig. Man kan jo da komme i den situasjonen at nettopp ved at man griper inn, finner ikke inngrepet sted der og da, men vi tror at det har et betydelig forebyggende aspekt, fordi de pårørende som skulle sette i verk de tiltakene, vil, dersom det likevel skjer i ettertid, ha fått et kraftig signal, og det vil være lettere å forfølge det strafferettslig. Det er viktig å straffe overgripere når det har skjedd.

Det er samtidig viktig i forhold til helsepersonell å finne virkemidler som gjør at meldeplikten ikke går så langt at de kvinnene som har vært utsatt for overgrep, av frykt for at det meldes, lar være å oppsøke helsevesenet. Her er jo parallellene helt klare i forhold til andre typer overgrep. En kvinne som har vært utsatt for et seksuelt overgrep, skal kunne oppsøke helsevesenet i trygg forvissning om at de opplysningene som legges fram, legges fram i en situasjon med taushetsplikt. Men helsepersonell må naturligvis opptre på en fornuftig måte, søke å støtte kvinnen i at det er fornuftig å anmelde det overgrepet som faktisk har funnet sted, og tilrettelegge for at det kan skje. Men hvis man i enhver henseende og i enhver situasjon og uten omsvøp gikk til anmeldelse uten å være i dialog med dem som var berørt, ville det være overhengende fare for at en rekke kvinner aldri ville oppsøke helsevesenet, eller andre kvinner som har fått sykdom, og som har behov for behandling, men som er livredde for at dette skal føre til eksempelvis anmeldelse av pårørende. Derfor synes vi i SV at det er en god balanse i loven, slik som Regjeringen legger den fram her, nettopp ved at når faren er overhengende, skal man gripe inn der og da, mens man må vektlegge selve behandlingsaspektet i ettertid. Så må man selvfølgelig tilrettelegge for å støtte den kvinnen som har vært utsatt for et overgrep, bidra med nødvendige legeerklæringer og stimulere til at forholdet blir anmeldt. Men det må man gjøre i en felles forståelse med dem det gjelder.

Så har SV tatt til orde for at man bør gjennomgå de behandlingstilbudene som eksisterer, fordi vi tror at det kan være mange steder man ikke har den nødvendige faglige kompetansen til å gi hjelp. Vi har derfor tatt initiativ til følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå behandlingstilbudet for kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlesting, ut fra målsetningen om et helhetlig behandlingstilbud som sikrer en helhetlig oppfølging så vel sosialmedisinsk som kirurgisk, og som bidrar til at kvinnene selv frivillig ønsker å kontakte helsevesenet for oppfølgende diagnostikk og behandling.»

En samlet komite har sluttet seg til det, og det er vi i SV glad for. Vi synes at i sum har man med den måten komiteen samlet kommer ut på, en offensiv tilnærming. Så må vi gjøre erfaringer underveis og se om det også er tilleggstiltak som bør settes inn, ut fra den felles erkjennelse at dette er en helt uakseptabel atferd overfor kvinner, som selvfølgelig har rett til å beskytte sin kropp, noe enhver skal ha, og som har all mulig grunn til å kreve at samfunnet bidrar med den beskyttelsen som er nødvendig for at overgrep ikke finner sted.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:13:53]: Regjeringen har sagt at den vil forsterke kampen mot kjønnslemlestelse. Dagens odelstingsproposisjon med forslag til en ny bestemmelse i kjønnslemlestelsesloven om plikt til å avverge brudd på loven viser at Regjeringen tar dette på alvor.

Det er et alvorlig problem når nesten 5 000 jenter blir kjønnslemlestet hver dag. De fleste jenter som utsettes for dette, lever i Afrika. Det er anslått at mellom 100 millioner og 130 millioner jenter og kvinner i dag lever med følgene av et slikt inngrep. Noen av disse bor i Norge.

I likhet med resten av partiene på Stortinget kan ikke Kristelig Folkeparti akseptere at kvinner blir krenket på denne måten. Kjønnslemlestelse er en grov krenkelse av barns og kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Denne skikken er med på å undertrykke unge jenter. Og hvem kan forestille seg den smerte og lidelse disse overgrepene fører med seg?

Norge er forpliktet på en rekke konvensjoner som omhandler viktige prinsipper som ikke-diskriminering, retten til liv, retten til kroppslig integritet og størst mulig grad av fysisk og mental helse. På denne bakgrunn arbeides det internasjonalt gjennom samarbeid med myndighetene i de land der kjønnslemlestelse praktiseres. Det gis støtte til frivillige organisasjoner som arbeider med problematikken.

Det gjøres mye for å øke kompetansen både i Norge og i aktuelle samarbeidsland. Kristelig Folkeparti tror at dette er spesielt viktig.

Gir vi den nye generasjon foreldre utdanning, vil de lettere forstå hvilke varige skader de påfører sine døtre. Ved økt informasjon og kompetanse vil kvinnene selv bli bevisst at kjønnslemlestelse er et overgrep mot deres menneskeverd.

Det er viktig å forebygge i vårt eget land. Avvergelsesplikten, som vi behandler i dag, er bare ett av 33 konkrete tiltak som Regjeringen har lagt fram i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Lovforslaget er en oppfølging av det første tiltaket i en egen handlingsplan.

Kristelig Folkeparti vil, i likhet med resten av komiteen, understreke at kjønnslemlestelse først og fremst bør søkes avverget gjennom holdningsskapende arbeid. Det holdnings- og informasjonsarbeidet mange frivillige organisasjoner driver, rettet inn mot miljøer der kjønnslemlestelse praktiseres, er avgjørende for å bekjempe denne skikken.

Det er viktig at denne dialogen fortsetter på en respektfull måte. Det kan virke støtende dersom det norske samfunn bare viser interesse for tradisjoner som mange synes det er smertefullt og vanskelig å snakke om, samtidig som resten av deres kultur neglisjeres. Familiene kan ha andre problemer, som f.eks. vanskeligheter med å få tak i bolig eller arbeid.

Å bekjempe kjønnslemlestelse handler derfor ikke bare om dette grufulle inngrepet. Det handler også om mer vidtgående utfordringer, som f.eks. god integrering og å forhindre at noen grupper marginaliseres.

Kjønnslemlestelse er straffbart etter norsk lov. Dagens forslag innebærer at yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helsetjenesten, sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn får plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Plikten skal også gjelde for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Ansatte eller frivillige i frivillige organisasjoner omfattes ikke av ordningen.

Plikten til å si ifra inntrer på bakgrunn av opplysninger en får gjennom sitt arbeid. Og den gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Unnlatelse fører til straffesanksjoner. Kristelig Folkeparti støtter dette. Hensynet til å avverge må veie tyngre enn hensynet til taushetsplikten.

Når Kristelig Folkeparti støtter at taushetsplikten ikke skal settes til side etter at en får kjennskap til at slike overgrep har skjedd, er det av hensyn til kvinnen. Det kan være helt avgjørende at kvinnen i en slik situasjon tør ta kontakt med helsetjenesten og få nødvendig helsehjelp.

Dagens lov er med på å gi bedre rettigheter for mange kvinner. Det går sakte framover, men jeg tror at kampen mot kjønnslemlestelse vil lykkes.

Ola D. Gløtvold (Sp) [13:19:12]: La meg innledningsvis si at det nok kunne vært mer interessant å få ordet i den forrige saken, som jeg bad om da, fordi det der var mer uavklarte og ubesvarte spørsmål og kanskje også større uenighet i komiteen, men det er ikke denne presidentens ansvar.

Det er først og fremst grunn til å poengtere den store og brede enigheten som er i komiteen når det gjelder denne saken, jf. Innst. O. nr. 55 for 2003-2004. Vi støtter det foreliggende lovforslaget som innebærer at bestemte yrkesgrupper får en straffesanksjonert plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Avvergelsesplikten skal gjelde for ansatte i barnehager, barnevern, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn. Plikten til å avverge slike handlinger skal gjelde uten hensyn til taushetsplikten. En slik avvergelsesplikt gir et klart signal om at kjønnslemlestelse er svært alvorlig, og at samfunnet har et særlig ansvar for å beskytte kvinner og barn mot slike inngrep.

Samtidig er det grunn til å påpeke at taushetsplikten er avgjørende for å sikre et tillitsforhold mellom ansatte i offentlig forvaltning og privatpersoner. Det offentliges utøvelse av myndighet overfor enkeltpersoner må dessuten forvaltes med varsomhet og respekt for privatsfæren. Det er derfor et viktig prinsipp at sensitiv informasjon om enkeltpersoner ikke skal spres unødvendig mellom f.eks. ulike forvaltningsorgan.

Det er også viktig å understreke at denne lovendringen er ett av mange virkemidler i arbeidet mot kjønnslemlestelse. Andre sentrale virkemidler er informasjons- og holdningsarbeid, kompetanseheving og i det hele tatt generell omsorg og hjelp for de gruppene som her er utsatt.

En samlet komite viser til at flere frivillige organisasjoner driver holdnings- og informasjonsarbeid i miljøer der kjønnslemlestelse praktiseres. Dette arbeidet er avgjørende for å bekjempe kjønnslemlestelse, og det må være en reell holdningsendring i disse miljøene som kan gjøre at en får en annen praksis. Komiteen vil understreke at kjønnslemlestelse først og fremst bør søkes avverget gjennom slikt holdningsskapende arbeid.

En samlet komite støtter altså Regjeringens lovframlegg, med en del merknader. Samtidig påpeker en samlet komite behovet for en tett oppfølging av kvinner som allerede er kjønnslemlestet. Vi mener det er behov for en gjennomgang av den samlede kompetansen knyttet til adekvat oppfølging av kvinner som allerede er blitt kjønnslemlestet, både når det gjelder psykososiale tiltak, og når det gjelder kompetanse knyttet til rekonstruktiv kirurgi og behandling. Komiteen mener også det er behov for en gjennomgang av feltet for å sikre en best mulig og en mest mulig helhetlig oppfølging av kvinner som har blitt kjønnslemlestet, der oppfølgingen skjer på en måte som gjør at kvinnene ønsker kontakt med helsevesen og hjelpeapparat, og slik at en kan få en bedring av sin situasjon.

Statsråd Dagfinn Høybråten [13:22:39]: Den lovproposisjon og innstilling Odelstinget behandler i dag, er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. For å sikre et bedre vern for jenter som kan bli rammet av dette, foreslås en ny bestemmelse i kjønnslemlestelsesloven om plikt til å avverge brudd på loven.

Kjønnslemlestelse kan ha vidtrekkende konsekvenser for barns og kvinners helse, både fysisk og psykisk. De helsemessige konsekvensene kan variere sterkt, bl.a. fordi det er ulike typer inngrep som omfattes av begrepet. Felles for dem alle er at det ved inngrepet fjernes en større eller mindre del av det kvinnelige kjønnsorgan. Som helseminister er jeg svært opptatt av at jenter skal slippe å bli utsatt for slike inngrep.

Avvergelsesplikten i lovforslaget er avgrenset til å gjelde ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, dvs. personer som gjennom sitt yrke regelmessig kommer i kontakt med jenter. Dette er personer som i kraft av sitt yrke bør ha de beste forutsetninger for å sette inn relevante tiltak mot kjønnslemlestelse. Det synes rimelig at disse yrkesgruppene har et særlig ansvar for å beskytte jenter mot slike overgrep.

Jeg vil imidlertid understreke at for å forebygge kjønnslemlestelse er det nødvendig at ulike yrkesgrupper, på tvers av sine sektorer, kommuniserer og deler sin kunnskap. Det er derfor helt nødvendig at plikten til å avverge kjønnslemlestelse gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Jeg er glad for at sosialkomiteen enstemmig deler Regjeringens syn i dette spørsmålet.

Avvergelsesplikt er ikke ensbetydende med å anmelde saken til politiet. Dersom det ikke er noen fare for at kjønnslemlestelse vil skje umiddelbart, skal en avverging først søkes gjennomført ved hjelp av informasjon, kunnskap og holdningsendring. Det skal imidlertid ikke være tvil om at ei jente har rett til å slippe å bli kjønnslemlestet eller omskåret. Dersom vedkommende yrkesutøver får kunnskap om at en kjønnslemlestelse, på tross av tiltak, likevel vil skje, eller dette framstår for vedkommende som mest sannsynlig, skal saken meldes til barnevernet eller politiet, som har virkemidler til å sette inn strakstiltak.

For å kunne bekjempe kjønnslemlestelse er det helt avgjørende at de enkelte ansatte får nødvendig opplæring og veiledning om hva de skal gjøre i dette arbeidet, og jeg vil understreke det ansvar arbeidsgivere og sentrale myndigheter har i forhold til kompetansehevende tiltak. Ikke minst er det viktig at det enkelte arbeidssted har gode rutiner for hvordan slike saker skal håndteres.

Det har vært en del debatt om avvergelsesplikten bør straffesanksjoneres. Slik jeg ser det, gir mulighet for straff et klart signal til de aktuelle yrkesutøvere om at de ikke kan forholde seg passivt til kunnskap om en forestående kjønnslemlestelse. En avvergelsesplikt uten straffetrussel vil være en svakere bestemmelse og vil gi signal om at avvergelsesplikten likevel ikke er så viktig. Jeg har bedt Sosial- og helsedirektoratet om å utarbeide retningslinjer for hvordan aktuelle yrkesgrupper og ansatte kan handle for å oppfylle avvergelsesplikten. Retningslinjene skal utarbeides i samarbeid med de berørte parter.

Jeg har merket meg at komiteen ber Regjeringen gjennomgå behandlingstilbudet for kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlesting, ut fra målsettingen om et helhetlig behandlingstilbud. Det vil jeg følge opp på egnet måte.

Jeg har også merket meg at sosialkomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer forslag om at de yrkesgrupper som omfattes av avvergelsesplikten, også skal ha plikt til å rapportere/anmelde en kjønnslemlestelse som allerede har funnet sted. Jeg kan et stykke på vei være enig i at en meldeplikt til politiet i etterkant av en kjønnslemlestelse kan avskrekke noen fra å begå slike lovbrudd.

Slik jeg ser det, vil det imidlertid være en fare for at det skapes vanskeligheter for helsetjenesten dersom en pålegger en anmeldelsesplikt der formålet er å straffe. Det å kunne gjøre unntak fra taushetsplikten kun av straffehensyn er fremmed for helsetjenesten. Innføring av en anmeldelsesplikt kun av straffehensyn vil ikke inngi nødvendig tillit. Vi kan risikere at jenter som har blitt kjønnslemlestet, ikke oppsøker helsetjenesten eller lærere for hjelp, råd og veiledning. På den bakgrunn mener jeg at gode grunner taler for ikke å innføre en slik bestemmelse.

Jeg vil til slutt uttrykke tilfredshet med at sosialkomiteens flertall i sin innstilling har sluttet seg til Regjeringens forslag til endringer i denne loven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.