Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe. Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Trond Helleland (H) [11:37:50] (komiteens leder og ordfører for saken): Denne saken har sin bakgrunn i forrige stortingsperiode, der Stortinget behandlet endringer i straffeloven 382 om vold i billedmedier. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen sa den gang:

"Komiteen er svært positiv til de endringer som foreslås i straffeloven 382. Gjennom den revisjon som nå foretas, slik at nye former for visning og omsetning av film og videogram, oppnås en regulering av elektroniske oppslagstavler og interaktive program.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at filmklubber, som ikke viser filmer i næring, må unntas fra denne bestemmelsen. Det forutsettes at departementet tar hensyn til dette ved utforming av forskriftene. Filmklubbvirksomhet, slik den i dag drives av Norsk filmklubbforbunds medlemsklubber, er etter disse medlemmers oppfatning ikke av næringsmessig karakter. Det presiseres at bakgrunnen for dette unntaket er at filmklubber driver en kunst- og kulturvirksomhet og er uavhengige kritikk- og debattforum."

Dette er altså bakgrunnen for dagens sak, der Regjeringen nå følger opp stortingsflertallet fra den gang.

Komiteens flertall i justiskomiteen nå, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, vurderer det slik at det framlagte forslaget vil utvide informasjonsfriheten og gi økt mulighet til å utøve kritikk mot og holde faglige debatter om bruk av grove voldsskildringer i film. Grove filmatiske voldsskildringer er i dag tilgjengelig for mange gjennom privat import, Internett, satellittkanaler osv. Dette er utbredelsesmåter som ikke rammes av straffeloven når distributøren ikke er underlagt norsk jurisdiksjon. Eksistensen av slike privat tilgjengelige voldsskildringer er etter flertallets mening i seg selv et argument for at en trenger fora for å debattere filmvold, og disse kan etter flertallets syn best etableres om en innenfor snevre rammer gir noen anledning til offentlig visning av de aktuelle voldsfilmene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er glad for at Regjeringen har fremmet lovendringsforslag til straffeloven 382 fjerde ledd, men vil begrense unntaket i loven noe i forhold til departementets forslag. Flertallet mener at unntaket skal omfatte filmklubber som drives på samme ideelle måte som klubbene i Norsk Filmklubbforbund, dvs. en ikke-kommersiell filmklubb, eller at visningen skal skje utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi.

Flertallet har merket seg at et flertall av høringsinstansene i det vesentlige støtter forslaget fra departementet, bl.a. med den begrunnelse at lovendringen vil utvide informasjonsfriheten. Denne vurderingen støttes. Dette flertallet har også merket seg innsigelsene fra et mindretall av høringsinstansene, som bl.a. viser til at voldsskildringer i billedform kan ha en uheldig signal- og påvirkningseffekt. Flertallet har forståelse for denne bekymring, men viser til de vilkår som må foreligge for å kunne vise grove voldsskildringer lovlig. Etter flertallets syn gjør dette at en begrenser framvisningen til et voksent og bevisst publikum. Flertallet viser også til at det ikke blir åpnet for salg eller lovlig utleie av disse filmene i Norge, og slik vil en eventuell visning for annet publikum enn dem som er omfattet av loven, begrenses. Flertallet har også merket seg at unntaket ikke gjelder grove voldsskildringer i dataspill, og støtter det.

Det flertallet foreslår, er en lovendring i 382 fjerde ledd nytt andre punktum, som skal lyde:

"Paragrafen gjelder heller ikke for framvisning av film og videogram til personer over 18 år

• b i regi av en ikke-kommersiell filmklubb, eller

• c når framvisningen skjer utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi."

Det siste trenger litt mer forklaring. Flertallet mener at når politiet skal ta stilling til om tillatelse etter bokstav b skal gis, vil det sentrale vurderingstema være visningens formål. Dersom politiet har grunn til å tro at en ellers ulovlig voldsfilm skal vises i en voldsforherligende eller spekulativ sammenheng, kan politiet avslå søknaden. Det samme kan politiet etter flertallets syn gjøre når det er grunn til å frykte at arrangørene ikke klarer å overholde 18-årsgrensen. På den annen side er flertallet opptatt av at voksne personer eller organisasjoner som ønsker å vise slik film som ledd i en aktuell offentlig debatt, normalt vil få tillatelse. Situasjonen kan f.eks. være at det i en skolekrets har funnet sted voldshandlinger som noen mener er inspirert av voldsscener i en film som ungdommene har sett privat hos hverandre. Foreldrenes Arbeidsutvalg kan ha behov for å informere en større foreldregruppe om det passerte og i den sammenheng vise filmen, slik at foreldrene er like godt informert som ungdommene.

Flertallet vil også bemerke at politiet ved vurderingen av spørsmålet om tillatelse ikke skal ta stilling til om filmen er ulovlig eller ikke, men bygge på søkerens antakelse om at filmen kun kan vises etter tillatelse.

På denne bakgrunn tilrår jeg den lovendring flertallet har stilt seg bak.

Gunn Karin Gjul (A) [11:43:00]: Som sakens ordfører på en grundig måte beskrev, har denne saken en ganske kronglete historie. I forbindelse med at straffeloven 382 ble endret i 1998, gikk flertallet i kulturkomiteen inn for at filmklubber skulle unntas fra bestemmelsen om forbud mot å vise fram grove voldsskildringer. Bare Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk den gang imot.

Ved påfølgende oppfølging av saken i Stortinget den 13. desember 1999 fremmet flertallet i kulturkomiteen et anmodningsvedtak hvor Stortinget påla Regjeringen å utarbeide regler for visning av filmer omfattet av straffeloven 382.

Den framlagte proposisjonen som Odelstinget nå har til behandling, er en oppfølging av stortingsflertallets vilje. Den får støtte fra alle partier i komiteen, med unntak av Kristelig Folkeparti.

Tillatelsen til framvisning av grove voldsskildringer vil helt naturlig skape debatt. Det har vært framhevet som et argument mot at det vil gi en uheldig signaleffekt i forhold til aksept av vold i underholdningsøyemed.

Arbeiderpartiet er også bekymret over framveksten av de ekstreme voldsmiljøene og for at framvisning av grov vold kan påvirke unge mennesker negativt. Men nettopp derfor er det også viktig å få belyst og diskutert de grove voldsfilmene som finnes i markedet. Grove filmatiske voldsskildringer er i dag tilgjengelig for mange gjennom privat import, Internett, satellittkanaler m.m. Dette er utbredelsesmåter som ikke rammes av straffeloven. Eksistensen av slike privat tilgjengelige voldsskildringer er en god grunn for at man trenger fora for å diskutere filmvold. Filmklubber og foreldregrupper er derfor egnede fora for å vise slike filmer, nettopp med det mål å få en kritisk debatt og bevisstgjøring.

Flertallet har valgt å begrense unntaket i loven litt mer enn det departementet legger opp til. Vi ønsker at unntaket bare skal gjelde for filmklubber som drives på samme ideelle måte som klubbene i Norsk Filmklubbforbund, eller at visningen skal skje utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi. Vi mener at slik lovforslaget nå er blitt utformet av komiteens flertall, er det mer på linje med de grensene kulturkomiteen fastsatte for framvisning av grove voldsskildringer.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:45:40]: Dette er en viktig sak, som - som mange av de andre sakene i Stortinget - har å gjøre med å gå opp en del grenseganger for hvordan vi skal forholde oss til en virkelighet som flertallet setter liten pris på, men som likevel er en realitet ute i samfunnet. Således er det prinsipielt viktig.

Det er også viktig å få en avklaring i forhold til hva slags premisser og hvilken arena man kan ha som grunnlag for å ta de nødvendige debattene om hvor grensene skal gå, og under hva slags regime man skal gjøre dette, og - ikke minst - hva slags innsyn allmennheten skal ha som grunnlag for sine debatter. Derfor er det helt betimelig at man får en avklaring av arenaen hvor man kan debattere grensene. Man går opp de politiske skillelinjene, jf. det som saksordføreren og representanten Gjul var inne på i stad. Man ser at f.eks. for Kristelig Folkeparti er det uakseptabelt å være med på dette, noe som bunner i en politisk ideologi. Det skal man ha respekt for.

Det handler også om muligheten til ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Så lenge vi er realister, må vi innse at denne typen materiell forefinnes ute i samfunnet, enten vi liker det eller ikke, og vi må forholde oss til det. Da blir vår oppgave å skape en arena for det, og ikke minst avklare hva som skal straffes av loven, og under hvilke vilkår.

Flertallet går nå inn for å lage en ordning hvor man kan ha en framvisning til personer over 18 år i regi av ikke-kommersielle filmklubber utenfor næring eller etter tillatelse fra politiet.

Det er i utgangspunktet greit nok, men det hadde kanskje vært interessant å høre litt mer om hva en ikke-kommersiell filmklubb er. Er det en klubb med to medlemmer, med tre medlemmer? Skal man ha noen varighet for medlemskap? Kan man melde seg inn på gaten utenfor en framvisning? Hva er problemstillingen her? Vi registrerer og oppfatter helt klart at man har en ambisjon om å følge opp det som ligger i Norsk Filmklubbforbund, men vi stiller oss likevel tvilende til om dette er en fornuftig måte å gjøre det på. Vi tror at dette kun vil føre til kreative og spekulative ordninger for å omgå det lovvedtaket som man her fremmer forslag om.

Så har man også tatt høyde for at politiet skal inn og se på dette, ikke - som saksordføreren korrekt var inne på - om filmen er forbudt eller ei, men om man har adgang til å kjøre framvisning av den. For Fremskrittspartiets del stiller vi oss tvilende til om det er fornuftig å bruke politiets ressurser til dette. At politiet skal kunne foreta stikkprøvekontroll, bør være helt uproblematisk, men at man skal ha en formell godkjenning, er vi skeptiske til. Det tror vi bare vil ende opp som - skal vi kalle det, med all respekt for Stortinget - et politisk alibi for personlig og egen god samvittighet. Vi har altså ikke noen tro på det og ønsker en annen tilnærming.

Vi mener at det er to ting som må ligge i bunnen her. Det er at alle som skal ha adgang til å se slike filmer, må være over 18 år, og det må være en person til stede som er ansvarlig for å sikre nettopp det. Utover det mener vi det ikke er behov for noen særendringer.

På bakgrunn av dette tar jeg opp vårt alternative forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:49:25]: Jeg tror jeg faktisk skal nøye meg med å si at SV er veldig fornøyd med det som er blitt resultatet her. Vi fikk gjennomslag for SVs syn i komiteen, og saksordføreren har på en utmerket måte redegjort for det som er vårt syn. Dermed tror jeg egentlig SV også har sagt hva vi står for.

Einar Holstad (KrF) [11:50:07]: I Ot.prp. nr. 32 foreslår Regjeringen å endre straffeloven 382, slik at filmer "der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer", kan vises offentlig.

Framvisning foreslås imidlertid kun tillatt dersom

• den ikke skjer i næring

• ingen under 18 år er til stede under visningen

• framvisningen skjer i lokaler der det kan føres kontroll med at ingen under 18 år er til stede

• visningen er varslet til politiet

Bakgrunnen for lovforslaget er et anmodningsvedtak fra Stortinget. Vedtaket ble fattet i 1998 uten støtte fra verken Kristelig Folkeparti eller Senterpartiet.

Jeg har merket meg at et flertall av høringsinstansene støtter forslaget i proposisjonen. Det legges vekt på at forslaget vil

• utvide informasjonsfriheten

• gi økt mulighet til å utøve kritikk mot og holde faglige debatter om bruk av grove voldsskildringer i film

• gi økt mulighet til å utøve kritikk mot Filmtilsynets myndighetsutøvelse

Det framheves dessuten at grove filmatiske voldsskildringer i dag er tilgjengelig for mange, bl.a. gjennom privat import, Internett og satellittkanaler. Dette er distribusjonskanaler som i mange tilfeller ikke rammes av straffeloven.

Tunge høringsinstanser som f.eks. Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembete advarer imidlertid sterkt mot lovendringen. De legger vekt på at voldsskildringer kan ha en uheldig signal- og påvirkningseffekt. Videre mener de at det foreslåtte unntaket i straffeloven 382 er for vidtgående, og at vilkårene som oppstilles, vil være vanskelige å håndheve.

Kristelig Folkeparti har ikke endret standpunkt hva gjelder økt adgang til å vise grov voldsfilm. Vi mener fortsatt at straffelovens offentlighetsbegrep, slik regelen i dag gjelder for pornografisk film, må legges til grunn også med hensyn til visning av grove voldsfilmer.

Etter vår oppfatning kan voldsskildringer ha en uheldig signal- og påvirkningseffekt. Det bør derfor ikke åpnes for økt framvisning av filmer med grovt voldelig innhold. Vi mener dessuten at unntaket er for vidtgående, og at vilkårene vil være vanskelige å håndheve.

Jeg vil imidlertid utrykke tilfredshet med at justiskomiteens flertall går inn for at vilkårene for framvisning av grov voldsfilm blir noe strengere og noe lettere å praktisere enn det som foreslås i proposisjonen.

På denne bakgrunn vil Kristelig Folkeparti stemme imot forslagene i innstillingen.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:53:31]: Saken til behandling i dag er i seg selv ikke av de største, men den har linjer til viktige prinsipper i et demokratisk samfunn. Den gjelder informasjonsfriheten, som igjen angår den åpenheten vi vil ha i vårt samfunn. Mer spesielt gjelder saken borgernes muligheter til å holde seg informert om hva som produseres og vises av film, herunder også spekulativ og grov voldsfilm, for bedre å kunne delta i den alminnelige samfunnsdebatten om dette.

Samtidig handler saken om hvordan vi kan kombinere denne åpenheten med behovet for å beskytte barn og unge mot den negative innflytelse og påvirkning som eksponering for grov vold - i virkeligheten eller på film - kan ha på et uferdig sinn. Jeg mener det er riktig at ansvarsbevisste voksne mennesker må kunne se voldsfilm med et kritisk blikk, også i offentlige sammenhenger. Samtidig må vi forhindre at frihet for voksne forvrenges til likegyldighet overfor mindreårige. Jeg mener at både Regjeringens opprinnelige forslag og det forslaget som nå er framsatt av komiteens flertall, ivaretar denne balansen.

Bakgrunnen for Regjeringens forslag om en begrenset liberalisering av forbudet i straffeloven 382 mot offentlig visning av film og videogram "der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer", var et anmodningsvedtak i Stortinget i 1999. I en endring av straffeloven 382 i 1998 falt det såkalte filmklubbunntaket bort, uten at dette egentlig var tilsiktet fra stortingsflertallets side. Dette unntaket innebar at filmklubbene kunne vise voldsfilm uavhengig av straffelovens forbud, fordi filmklubbene ikke drev næring. Det var ikke påvist forhold som indikerte at filmklubbene ikke evnet å håndtere denne tilliten på forsvarlig vis. Regjeringen tok tak i anmodningsvedtaket med den holdning at det kan finnes andre grupper enn dem som søker seg til filmklubbene, som også kan ha en aktverdig begrunnelse for offentlig visning av ellers ulovlige, grove voldsfilmer. Det åpenbare eksempelet er det som komiteflertallet selv viser til i innstillingen: I en skolekrets kan foreldre og skole få mistanke om at en eller flere voldsepisoder blant barn og ungdom er inspirert av en voldsfilm eller voldsskildringer som spres gjennom privat visning av en videofilm, eller som ligger på Internett. Om foreldrene ønsker samlet innsats mot dette, kan det være behov for å vise de aktuelle voldsskildringene på f.eks. et foreldremøte.

Uten et unntak som foreslått vil imidlertid slik visning i prinsippet være ulovlig. For Regjeringen har det derfor vært viktig å utforme et unntak fra forbudet i straffeloven 382 som vil omfatte alle som har en aktverdig begrunnelse for offentlig visning til personer over 18 år av ellers ulovlige grove voldsskildringer.

Jeg er derfor glad for at justiskomiteens flertall har gått inn for en liberalisering av straffeloven 382 som ivaretar dette, selv om flertallet velger en noe annen modell enn Regjeringen. Filmklubbene vil få en ubetinget rett til å vise ellers ulovlig voldsfilm, mens annen visning utenfor næring først kan skje etter tillatelse fra stedlig politi. I den sammenheng er det bra at komiteen understreker at "voksne personer eller organisasjoner som ønsker å vise ellers ulovlig voldsfilm som ledd i en aktuell offentlig debatt, normalt vil få tillatelse". Avslag skal være forbeholdt situasjoner der politiet har grunn til å tro at filmen skal vises i voldsforherligende eller spekulativ sammenheng, eller der det er grunn til å frykte at 18-årsgrensen ikke vil bli effektivt håndhevet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.