Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Beate Heieren Hundhammer får ordet i stedet for ordfører for saken.

Beate Heieren Hundhammer (H) [10:08:50]: Høyre var en del av det flertallet i komiteen som i Innst. S. nr. 82 for 2003-2004 sluttet seg til de hovedprinsippene som ligger til grunn for proposisjonen vi har til behandling i dag.

Vi er imidlertid kjent med at de regionale helseforetakene fortsatt har problemer med å håndtere avtalene med private underleverandører innenfor de tidsfrister som gjelder, og er derfor opptatt av at lovendringen gjennomføres på en ryddig måte med frister som begge parter må forholde seg til.

Høyre mener at ny avtale bør kunne inngås innen 1. mai 2005, slik som forutsatt i proposisjonen, men at endringer i loven først bør tre i kraft 1. september 2005, slik at de private aktørene som eventuelt ikke får avtale, får tid til omstilling.

I proposisjonen legges det opp til at avtalene mellom de regionale helseforetakene og de private virksomhetene, slik som nå, skal regulere hvilken type tjenester som skal kunne leveres fra virksomheten. Vi slutter oss til dette, men understreker samtidig at avtalene må utformes slik at de imøtekommer pasientenes samlede behov.

Vi er bekymret for konkurransevridning ved at avtalene med private er for smale og avgrenset til et ulikt antall undersøkelser, mens egen virksomhet har full styring på egen produksjon. Avtaler skal brukes som et økonomisk styringsverktøy og ikke som verktøy for å skjerme egen virksomhet. Dette må også gjenspeiles i hvordan avtaler blir utformet.

Det er derfor viktig at avtalene ikke er smale og kortvarige, men at de som hovedregel har en varighet på minimum to år. Det må etter vår oppfatning være en forutsetning at avtaler inngås mellom de private virksomhetene og RHF-ene, og ikke det enkelte helseforetak. Dessuten mener vi at det på samme måte som for private sykehus og spesialister må være avtale med et regionalt helseforetak som er avgjørende for refusjon fra Rikstrygdverket.

I proposisjonen brukes begrepet «i pasientens egen bostedsregion», noe som etter Høyres syn ikke er i samsvar med prinsippene som nå ligger til grunn for pasientenes valgfrihet og refusjoner til private helseleverandører i spesialisthelsetjenesten.

Høyre er opptatt av at konkurransesituasjonen mellom offentlige og private virksomheter opprettholdes. Svekkes den private andelen av virksomheten, er vi bekymret for at enhetskostnadene ved de offentlige virksomhetene vil øke. Det er derfor viktig at man ikke legger aktivitetsnivået for 2003 til grunn, men at aktivitetsnivået for 2004 opprettholdes på om lag samme nivå i 2005.

Vi er kjent med at foreløpige aktivitetstall for 2004 er usikre, og ikke gir grunnlag for at departementet kan fastsette et minimumsbeløp for hvert regionalt foretak. Kvalitetssikrede tall vil ikke foreligge før juli 2005.

Vi vet på denne bakgrunn om at det i styringsdokumenter til de regionale helseforetakene som sendes ut før nyttår, forutsettes at de regionale helseforetakene skal ta hensyn til veksten i 2004 når de vurderer omfang av tjenester som skal ut på anbud.

Avslutningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at det har sneket seg inn en feil i innstillingen på side 4 andre avsnitt. Der står det:

«Flertallet vil også understreke at det på samme måte som for private sykehus og spesialister må være avtale med ett RHF som er avgjørende for refusjon fra RHF.»

Det siste ordet skal her være RTV, altså Rikstrygdeverket, ikke RHF.

Presidenten: Da er den feilen rettet opp.

Asmund Kristoffersen (A) [10:12:54]: Denne saken er fra departementets side meget ryddig gjennom forslag til endringer av § 5-5 om stønad fra trygden til dekning av utgifter til private laboratorie- og røntgentjenester.

Det klargjøres at det skal ytes stønad til dekning av utgifter til prøver, undersøkelser og behandling bare når det er avtale mellom de private laboratorier og røntgeninstitutter. Dette er en prinsipiell holdning Arbeiderpartiet er enig i og har vært enig i lenge. Dette er også en oppfølging av det vi sa i Innst. S. nr. 82 for 2003-2004 i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 5 for 2003-2004.

Det slås altså fast at de regionale helseforetakene kan tilby disse tjenestene ved egne helseforetak, eller de kan inngå avtaler med private laboratorier og røntgeninstitutter. Det er gjennom denne formen for reguleringer at pasientene sikres rett til stønad fra trygden og dermed akseptable egenandeler.

Jeg mener, i likhet med departementet, at å regulere denne bruken gjennom avtaler gir helseforetakene god mulighet til å styre den samlede laboratorie- og røntgentjenesten. Det er viktig at henvisende helsepersonell ikke rekvirerer prøver, undersøkelser eller behandling hos private uten at dette er i full forståelse med pasienten. Ellers vil pasienten få kostnader han trolig ikke har regnet med.

Jeg mener, i likhet med det som uttrykkes i proposisjonen, at det er god grunn til å sikre seg en bedre kontroll med de store rekvisisjonsvolumer av laboratorie- og røntgentjenester fra allmennlegenes side. Her må samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og allmennlegene bedres betydelig.

I og med proposisjonens ryddighet og klargjøring er jeg noe forundret over flertallet, det vil si regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, sin meget sterke argumentasjon i merknadene for å legge til rette for privat drift, slik vi også fikk det framstilt fra Beate Heieren Hundhammer. Det går ut over det som uttrykkes i proposisjonen. Men jeg har merket meg at dette ikke har kommet til uttrykk i lovteksten fra flertallets side. Dermed kan vi vedta en lovendring som er ryddig, og som sikrer helseforetakene rimelig god kostnadsstyring både hva angår foretakenes egen økonomi og folketrygdens utgifter, samtidig som det er med på å skjerme pasientene mot unødig egenbetaling.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:16:25]: Innledningsvis vil jeg få slutte meg til det aller meste av det representanten Heieren Hundhammer tok opp i sitt innlegg. Det er viktig at de private røntgeninstituttene og laboratoriene har gode avtaler. Man må sikre seg langsiktighet og forutsigbarhet i avtaleverket, ikke minst innenfor visse rammer, slik at man faktisk vet hva man har å forholde seg til. Det har i en periode vært til dels stor uryddighet i en del foretak når det gjelder hvorvidt man får en avtale eller ikke, og ikke minst om man, når avtalen går ut, automatisk får en reforhandling – eller hvordan foretakene ønsker å forholde seg. Det er også viktig at det blir 2004-tallene som her legges til grunn, slik at man har med seg den veksten som har vært.

Jeg er litt overrasket over representanten Asmund Kristoffersens avslutning på sitt innlegg. Han viser til flertallets merknader og at man der, i merknads form, går lenger enn det som står i selve lovteksten. I den forbindelse er det interessant å kunne påpeke at komiteens flertallsmerknad og det som står i innstillingen, vil være å anse som lovens forarbeid og dermed skal tas med i den vurderingen som det der tas til orde for. Det er ikke slik som man i hvert fall kan få inntrykk av hos representanten Kristoffersen, at man her fritt kan se bort fra de merknadene som flertallet kommer med i innstillingen. De skal tas med i det videre arbeidet.

Men dette er også en sak der man ser en stor forskjell på venstresiden i komiteen og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet når det gjelder hvordan man ser på private tilbydere. Private tilbydere innenfor dette området er veldig viktig, det er det som skaper konkurransen her. Det er både det offentlige og pasientene tjent med, for da kan man måles mot hverandre.

Jeg er glad for at det ligger an til at denne loven blir vedtatt slik den er. Det vil skape mer forutsigbarhet, slik at de private røntgeninstituttene og laboratoriene har mer å forholde seg til å framtiden, og det blir en dypere prosess.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:19:07]: Det vi diskuterer i dag, er altså en lovendring som skal ha som utgangspunkt at det skal være inngått en avtale mellom helseforetakene og private laboratorier og røntgeninstitutter før refusjonsrett utløses. Det er en ordning som SV er for. Vi har tatt til orde for ikke bare at det skal medføre at man får refusjon fra trygden, men at hele refusjonsordningen bør innbakes i helseforetakene, og at helseforetakene i sin helhet bør disponere de midlene som går til utbetaling av tjenester knyttet til private laboratorier og røntgeninstitutter. Vi har tatt til orde for det samme når det gjelder privatpraktiserende spesialister, herav også psykiatere og psykologer.

At det er nødvendig med en slik samordning, slik at man får en kritisk gjennomgang av bruken av ressurser, finnes det mange eksempler på. En tid tilbake hadde jeg selv en personlig erfaring med det. For en relativt bagatellmessig plage i et kne ble jeg henvist til en røntgenundersøkelse og MR-undersøkelse av kneet. Ved en telefon fra den som henviste meg til et herværende privat røntgeninstitutt tok det tre dager å komme til den undersøkelsen. Det var jeg selvfølgelig godt fornøyd med, inntil jeg snakket med en pasient som hadde fått konstatert kreft, og som så skulle ha en oppfølgingsundersøkelse, også det med MR. Vedkommende fortalte meg da at hun skulle til undersøkelse tre uker senere ved et av sykehusene i Oslo. Det var for meg en ganske sjokkartet opplevelse at jeg for noe jeg fint kunne ha ventet med – sikkert i flere måneder – skulle få en undersøkelse tre dager senere, mens en pasient som allerede var operert ut fra en kreftdiagnose, skulle måtte vente ved et offentlig sykehus i over tre uker for å få den samme undersøkelsen.

Man kan godt si, slik representanten Heieren Hundhammer var inne på, at her har man i en konkurransesituasjon vunnet i regi av det private ved at man har utviklet et mer effektivt system. Men det er ikke så enkelt. Det er ikke sånn at pasienten står tilbake som vinner hvis de som skulle hatt den høyeste prioriteringen, slik som i det eksempelet jeg nevner her, ender opp med å måtte vente lengst. Det burde selvsagt være sånn at man samordnet de henviste pasientene til det private røntgeninstituttet og til det offentlige, for så å prioritere dem i helsekøen som hadde det største behovet. Det burde selvfølgelig vært jeg som hadde ventet, og ikke hun.

Jeg merker meg at Heieren Hundhammer sier i sitt innlegg:

«Høyre er opptatt av at konkurransesituasjonen mellom offentlige og private virksomheter må opprettholdes.»

Er det noe som har forundret oss i SV, er det at man holder fast ved den typen målsettinger. Det som skulle kunne gi pasientene et bedre helsetjenestetilbud, kan umulig være konkurransesituasjonen, jf. det eksempelet jeg nevnte. Det må være samarbeidet. Det må jo være slik at ved å få det offentlige og det private til å samarbeide tettere om pasienten, få til kjeder som henger i hop, sikre at de som har det høyeste behovet, også blir prioritert først, utvikler vi et bedre helsevesen.

Helsevesenet er i det hele tatt særdeles lite egnet for konkurranse. Det vi ser i enhver konkurransesituasjon, er at hvis noen vinner i konkurransen, er det andre som taper. Hvis det vi er opptatt av ved å utvikle kjeder i helsevesenet, er at vi skal styrke hvert ledd i kjeden, kan vi selvfølgelig ikke utvikle et system hvor man skal utkonkurrere hverandre i kjeden, sånn at enkeltledd i kjeden går tapt på veien. Det betyr jo at man ikke lenger har en kjede; man har ledd som fungerer helt enkeltvis, men som ikke fungerer i et samforhold seg imellom.

I SV er vi mye mer opptatt av at vi bør se på hvert enkelt nivå og se på hvordan vi kan få det nivået til å fungere i en samforståelse med de andre nivåene, sånn at man i sum sikrer at de pasientene som har de største behovene, også er de som prioriteres i helsekøen. Sånn sett kan dette være et viktig skritt på veien. Selvsagt bør det være i helseforetakenes interesse å inngå driftsavtaler som gjør at man utnytter kapasiteten innenfor det offentlige og det private i et felles samarbeid på en best mulig måte, sånn at de dårligste pasientene får den høyeste prioritet.

Jeg tar opp det forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp) [10:24:03]: Senterpartiet er glad for at vi nå får en forhåpentligvis bedre avtale mellom de private aktørene innen laboratorier og røntgeninstitutter og den offentlige spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at vi sikrer dette på grunn av den enorme veksten i bruk av og utgiftene til private laboratorier og røntgeninstitutt som vi har sett de siste årene. Komiteen har også påpekt at det må bli en bedre kontroll med dette.

Samtidig må vi sikre at pasientens behov har førsteprioritet. Det er veldig viktig, og derfor forundrer det meg litt at flertallet, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, i hvert fall verbalt synes å være mest opptatt av konkurransen innenfor denne sektoren og privatiseringen, nesten koste hva det koste vil. Heldigvis er det slik at i hvert fall lovteksten er så vidt presis at det skulle være mulig med det som nå skjer i dag i lovsammenheng, å få et ryddig forhold og dermed også få kontroll over ressursbruken.

Det er viktig, som også siste taler var inne på, at vi får utnyttet kapasiteten både innenfor offentlig og privat virksomhet når det gjelder laboratorier og røntgeninstitutt. Men det må ikke være slik at konkurransefortrinnet skal gis de private på en slik måte at kostnadsveksten fortsatt blir enorm.

Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tok opp i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2004 og også nå for 2005 at stønad fra trygden til dekning av utgifter til private laboratorie- og røntgentjenester i sin helhet burde overføres til de regionale helseforetakene. Vi mener at gjennom en slik kanalisering vil det bli en bedre prioritering og et bedre samarbeid, og dermed også en bedre ressursutnyttelse, og at det er en betydelig rasjonaliseringsgevinst for disse tjenestene å samordne det slik. Vi tror at spesialisthelsetjenesten på denne måten også kan skaffe seg bedre oversikt over dette arbeidet og derigjennom få til et raskere løp for pasienten der prioritering med hensyn til henvisning og henvisningstid blir bedre. Derfor fremmer SV og Senterpartiet dette forslaget, der vi ber Regjeringen komme med et lovforslag som innebærer at refusjon til private laboratorier og røntgeninstitutt skjer gjennom regionalt helseforetak.

Per Steinar Osmundnes (KrF) [10:27:15]: Denne proposisjonen klargjer at det berre skal bli ytt stønad til dekning av utgifter til prøver, undersøking og behandling som omfattar avtalar mellom tenesteytar og regionalt helseføretak. Dette er ordningar og eit forslag som Kristeleg Folkeparti stiller seg bak. Vi meiner at dette på ein god måte sikrar at det nettopp er pasientane sine behov som blir sett i sentrum.

Formålet med desse foreslåtte endringane i finansieringsordninga for private laboratorie- og radiologitenester er at dei regionale helseføretaka skal få ansvar for og betre moglegheit til å planleggje og prioritere det samla tilbodet for laboratorie- og radiologitenester innan helsesektoren og innan eigen helseregion. Laboratorie- og radiologitenester er vesentleg for å sikre rett diagnose, behandling og etterkontroll, og pasientane skal derfor framleis sikrast god tilgang til slike tenester. Samtidig er det nødvendig å innrette finansieringsordningane slik at desse tenestene blir sett i samanheng med anna behandling og diagnostikk.

Gjeldande rett medfører at ansvaret for å styre tilgangen til desse helsetenestene innan helseregionen og ansvaret for å styre ressursbruken innanfor sektoren ikkje er samla på ei hand. Kristeleg Folkeparti meiner derfor at dagens ansvarsfordeling ikkje varetek omsynet til ei føremålsteneleg fordeling og ei god utnytting av dei tilgjengelege ressursane. Denne ansvarsfordelinga medfører at føretaka ikkje har hatt tilstrekkeleg motivasjon til å leggje vekt på ressursbruken i samband med planlegginga av dei samla laboratorie- og radiologitenestene. Dette er også noko av grunnen til den utrulege auken i volum vi har sett. Den store avstanden mellom den som skal dimensjonere ei teneste, og den som bidreg vesentleg til finansieringa, medfører ein risiko for uønskte verknader, t.d. ved at bruken av tenester blir betydeleg større enn det dei medisinske behova tilseier. Vilkåra om at dei private laboratorie- eller radiologiverksemdene må avtale med dei regionale helseføretaka for å utløyse trygderefusjon for pasienten, vil gi føretaka betre moglegheit til å styre dei samla utgiftene på dette området. Kristeleg Folkeparti stiller seg derfor bak desse endringane frå Regjeringa.

Så er vi frå Kristeleg Folkeparti si side litt overraska over den sterke argumentasjonen som blir brukt om det som ligg i komiteinnstillinga i forhold til private. Det er slik at ein del regionale helseføretak har hatt problem med å handtere avtalar med private underleverandørar innanfor dei tidsfristane som gjeld. Private underleverandørar opplever ofte at avtalar går ut utan at det er teke opp forhandlingar om nye avtaleperiodar, og at ein derfor driv ei verksemd der ein ikkje klarer å ha føreseielege rammer. Kristeleg Folkeparti er derfor oppteke av at lovendringa blir gjennomført på ein ryddig måte, med fristar som begge partar må halde seg til. Kristeleg Folkeparti er derfor i komiteinnstillinga i lag med dei andre med på at endringa i lova først skal tre i kraft nokre månader seinare, slik at private aktørar som eventuelt ikkje får avtale, får den tida dei treng, til omstilling.

Statsråd Dagfinn Høybråten [10:30:27]: De regionale helseforetakene har ansvaret for spesialisthelsetjenester til befolkningen i sin region. Lovforslaget, slik det framgår av Innst. O. nr. 35, vil medføre at de regionale foretakene får økt ansvar for det samlede tilbudet om laboratorie- og radiologitjenester.

I de senere år har utgiftene til laboratorie- og radiologitjenester økt betydelig både i offentlig og i privat sektor. Den ordningen vi har i dag, innebærer at ansvaret for å styre ressursbruken innenfor sektoren ikke er samlet på en hånd. Endringene som komiteen nå foreslår, vil medføre at de regionale helseforetakene får bedre kontroll med bruken av ressursene, til pasientenes beste.

En samlet komite ønsker at avtalene skal være et økonomisk styringsverktøy, ikke et verktøy for å skjerme egen virksomhet.

35–40 pst. av tjenestene fra de private blir i dag utført utenom avtale med regionale helseforetak. De private aktørene er dermed en viktig leverandør av laboratorie- og radiologitjenester. Det har vært en del misnøye med hvordan de regionale helseforetakene har håndtert avtaler med private aktører. Det må understrekes at anbudsprosessene gjennomføres på en ryddig måte, og at anskaffelsesregelverket følges.

Komiteen ønsker å utsette ikrafttredelsen fra 1. mai 2005 til 1. september 2005 og foreslår to klare frister som partene må forholde seg til:

• Avtalene skal være inngått innen 1. mai.

• Lovendringen trer i kraft 1. september.

I budsjettet er det lagt opp til at takstene skal halveres fra 1. mai 2005. Ved en utsettelse av lovendringen til 1. september er det mye som taler for at også den foreslåtte halveringen av takstene bør utsettes til samme dato. Dette vil innebære en flytting mellom budsjettkapitler. Et slikt forslag vil bli fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2005.

For øvrig mener flertallet at pasientenes valgfrihet må ivaretas også innenfor laboratorie- og radiologitjenester.

I odelstingsproposisjonen har departementet lagt opp til at avtalene mellom de regionale helseforetakene og de private virksomhetene skal regulere hvilke typer tjenester som skal kunne leveres fra virksomheten og dermed utløse trygderefusjon. Komiteen slutter seg til dette og understreker at avtalene må utformes slik at de imøtekommer pasientenes samlede behov. Vi må tilstrebe at diagnostisering skjer på best mulig måte for pasientene.

Komiteen ser det ikke hensiktsmessig at avtalene avgrenses til et smalt spekter av tjenester i de tilfeller virksomhetene har en bredde i sitt tilbud, og man understreker også at avtalene som hovedregel skal ha en varighet på minimum to år. Dette er hovedregelen i gjeldende forskrift. Helsedepartementet er enig i at dette prinsippet bør opprettholdes.

Komiteen uttaler at det må være avtale med ett regionalt helseforetak som avgjør om regionale helseforetak skal yte refusjon. Her går jeg ut fra at det siktes til trygderefusjonen.

For å bidra til en god overgang legger helseministeren opp til at de regionale helseforetakene skal kjøpe et minimumsvolum av tjenester i to år. For å kunne tallfeste minimumsvolumet før anbudsprosessene starter, er det fra departementets side opprinnelig forutsatt at volumet for 2003 skal legges til grunn. Flertallet i komiteen forutsetter at foretakene skal ta hensyn til veksten i 2004. Dette vil av departementet bli ivaretatt i bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene. Som komiteen er kjent med, er foreløpige aktivitetstall for 2004 usikre. Foretakene vil derfor måtte anvende et visst skjønn i spørsmålet.

Når det gjelder den foreslåtte endringen i pasientrettighetsloven, som er av rent teknisk karakter, bør den tre i kraft så snart som mulig etter at lovendringen er vedtatt.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.