Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) [10:38:37] (ordfører for saken): Fra å være en minister jeg hadde respekt for i forhold til saklighet og kunnskapsnivå da hun tiltrådte i 2001, står statsråd Erna Solberg i dag for det jeg vil kalle en stadig mer inhuman flyktningpolitikk, der hele målet synes å være at Norge på stadig flere områder nærmer seg den strenge politikken som de andre landene i Nord-Europa står for. Jeg mener at denne saken er et eksempel på dette.

Saken dreier seg om at vi ekskluderer en gruppe mennesker fra å kunne få lov å delta på de introduksjonsprogrammene som ble innført som obligatoriske fra 1. september dette år.

Vi har flere grupper som får anledning til å delta på introduksjonsprogrammene. Vi har gruppen som får opphold som kvoteflyktninger, som er de menneskene som blir overført over FN-kvoten, som kommer fra FNs flyktningleirer. Vi har den gruppen mennesker som får asyl. For 2003 dreide det seg om om lag 600 mennesker. De som får asyl, er de menneskene som får opphold på grunn av at de anses å være individuelt forfulgt i de landene de kommer fra. De får lov til å være med på introduksjonsprogrammene, og kommunen får en sum med penger, som kalles integreringstilskudd, for å finansiere disse programmene.

Vi har stor tro på at introduksjonsprogrammene skal føre til at flere mennesker kommer seg ut i arbeid, og det er også en inntektssikring, der de som deltar på disse programmene, får to ganger grunnbeløpet, omtrent 117 000 kr, mens de deltar i opplæringen. Det er altså et målrettet program som går på norskopplæring, og som går på å sikre folk kompetanse og kompetanseheving, slik at de kan klare seg selv i det norske arbeidslivet.

De flyktningene som får asyl, får med andre ord dette programmet. Tilsvarende får den gruppen med mennesker som får opphold på humanitært grunnlag. Man har én gruppe som får individuelt opphold og dermed asyl fordi de er individuelt forfulgt. Disse menneskene er individuelt forfulgt i den forstand at de f.eks. har drevet med politisk arbeid. Er man flyktning fra Iran, vil man bli regnet som individuelt forfulgt og få asyl. Hvis man er kollektivt forfulgt, som en flyktning fra Darfur, vil man ikke i utgangspunktet få asyl, men man vil gjerne få opphold av beskyttelsesgrunner på humanitært grunnlag. Så er det slik at hvis man har flyktet fra et sted, og familien er igjen et eller annet sted på veien, vil man ønske familiegjenforening med sin kone og sine barn – det er hovedsakelig koner, fordi det ofte er menn som kommer alene. Og da mener Regjeringen at de menneskene som er individuelt forfulgt, i denne sammenhengen er i en helt annen situasjon enn de menneskene som er kollektivt forfulgt.

I innstillingen fra komiteen og i den odelstingsproposisjonen som Regjeringen la til grunn, klarer de altså ikke å fremme ett eneste saklig argument for hvorfor de mener at det skal være en forskjell mellom disse to gruppene. Det eneste argumentet som den framhever med en viss tyngde, er at siden man i 2003 innførte en forpliktelse for dem som får opphold på humanitært grunnlag til å tjene 170 000 kr før de får gjenforening med familien sin, er det dermed også den enkelte persons ansvar å ta vare på disse.

Jeg tror at dette vil føre til at flere kommuner kommer til å nekte å ta imot mennesker som har fått opphold på humanitært grunnlag. Det er flere av storbykommunene på Vestlandet som allerede har varslet det. Statsrådens egen kommune, Bergen, har sagt at dette er en praksis som de finner helt uholdbar.

Jeg tror at dette vil sette integreringen av flyktninger flere skritt tilbake i forhold til det vi faktisk har gått sammen om å oppnå fra 1. september i år. Det er grunnleggende urettferdig, og det er en grunnleggende inhuman praksis, å skille så klart mellom disse to gruppene, altså de som får opphold på humanitært grunnlag, og de som får asyl. I tillegg er det stikk i strid med politikken fra Regjeringen, som går ut på at man særlig ønsker å jobbe for integrering av innvandrerkvinner og -barn.

Jeg vil med dette ta opp det mindretallsforslaget som vi har sammen med Senterpartiet, forslaget om å fjerne forsørgelseskravet for denne gruppen mennesker.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kari Lise Holmberg (H) [10:44:44]: Fra 1. september i år har alle kommuner hatt plikt til å tilby nyankomne flyktninger et toårig introduksjonsprogram. I denne proposisjonen foreslår Regjeringen at personkretsen i introduksjonsloven innsnevres. Det er familiegjenforente til personer som har fått opphold på humanitært grunnlag, som heretter vil få rett og plikt til norskopplæring i stedet for deltakelse i et introduksjonsprogram. Den enkelte kommune kan imidlertid på fritt grunnlag velge å inkludere gruppen i kommunens introduksjonsordning.

Høyre støtter Regjeringens forslag. Ulike forhold tilsier at denne innsnevringen av personkretsen bør gjennomføres. For det første har Stortinget tidligere vedtatt at det fra 1. mai 2003 skal stilles krav til underhold ved familiegjenforening for dem som har fått opphold på humanitært grunnlag. Hensikten er at personen gjennom introduksjonsprogram og tilknytning til arbeidsmarkedet skal bli selvhjulpen. Hvis den som bor her, er integrert på arbeidsmarkedet før gjenforeningen, vil det være lettere å hjelpe familien med tilpasning til et liv i Norge. Det forutsettes med andre ord at vedkommende forsørger egne familiemedlemmer i kraft av sin posisjon som lønnsmottakere. Vi betrakter denne gruppen på lik linje med arbeidsinnvandrere som også forutsettes å kunne forsørge egne familiemedlemmer i kraft av sin posisjon som lønnsmottakere.

Det er i denne sammenheng viktig å bemerke at introduksjonsstønaden på 2 G ikke er høy nok til å oppfylle underholdskravet. Det har fra ulikt hold blitt hevdet at underholdskravet ikke er reelt og derfor ikke fungerer etter hensikten. Vi tar dette til etterretning og ber nå Regjeringen om å vurdere en økning av beløpets størrelse. Både Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står bak flertallsmerknaden om dette.

Norge bør føre en innvandringspolitikk som ikke skiller seg vesentlig fra den politikken som føres i de fleste av våre europeiske naboland – så også i denne saken. Med unntak av Sverige stiller andre land krav til underhold, og i enkelte øvrige land stilles strengere krav for å få familiegjenforening enn i Norge. I Storbritannia må for eksempel hovedpersonen ha bodd i landet i fire år. I Tyskland er utgangspunktet at det ikke gis familiegjenforening for denne gruppen, og i Danmark er reglene strengere enn i Norge.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som gjennomgår og kommer med forslag til ny utlendingslov. Utvalgets forslag skal nå ut på høring. Ifølge utvalget skal utlendinger med beskyttelsesbehov ikke lenger få opphold på humanitært grunnlag, men asylstatus. Om dette blir vedtatt, blir den nye bestemmelsen om humanitært grunnlag i så fall en rendyrket bestemmelse for opphold ut fra humanitære grunner, mens folk med beskyttelsesbehov får asylstatus og bedre rettigheter. Jeg tror en slik endring kan ha mye for seg, og imøteser både høringsuttalelsene og den kommende behandlingen i Stortinget.

Jeg vil avslutningsvis presisere at den nye ordningen om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap ikke blir berørt av endringen i denne saken. Den gruppen vi her omtaler, kommer heretter ikke innunder introduksjonsloven, men vil ha rett og plikt til norskopplæring, minst 300 timer, men på det meste 3 000 timer, etter en individuell vurdering.

Jeg tar opp vårt forslag i saken.

Presidenten: Representanten Kari Lise Holmberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per Sandberg (FrP) [10:48:46]: Regjeringen legger med bakgrunn i to forskjellige argumenter opp til at familiegjenforente som har opphold på humanitært grunnlag, ikke lenger skal få introduksjonsstønad, og til at kommunene hvor de er bosatt, ikke lenger skal få integreringstilskudd.

Det ene argumentet er:

«Hvis herboende er integrert på arbeidsmarkedet før gjenforeningen, vil det være lettere for ham/henne å hjelpe familien med tilpasningen til et liv i Norge.»

Det andre argumentet er:

«Familiegjenforente til personer med en slik oppholds- eller arbeidstillatelse anses ikke lenger for å være en gruppe som den norske stat kan sies å ha et særskilt ansvar for.»

Videre sier Regjeringen:

«En konsekvens av at familiemedlemmer til personer med oppholds- eller arbeidstillatelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd ikke lenger unntas fra underholdskravet etter utlendingslovgivningen, bør være at de ikke lenger omfattes av introduksjonsordningen.»

Fremskrittspartiet deler disse argumentene og disse synspunktene. Det er jo dette som er grunnleggende viktig i den saken som vi har til behandling.

De foreslåtte endringene i introduksjonsloven vil resultere i at introduksjonsprogrammet ikke vil dekke kostnadene for dem som selv kommer inn på familiegjenforening, og som i utgangspunktet er forventet – og det bør forventes av alle – å bli forsørget av dem som står bak familiegjenforeningen. Dette mener Fremskrittspartiet er viktige premisser. Det er også i tråd med den intensjonen som utlendingsloven er bygd opp rundt, akkurat dette med at den som henter inn familiemedlemmer på gjenforening, har et selvstendig forsørgeransvar.

Fremskrittspartiet har en rekke ganger fokusert på at forsørgerkravet er altfor beskjedent. Sett i lys av den foreslåtte endringen understreker dette behovet for strengere krav til forsørgelsesevne, da de som hentes inn på familiegjenforening, også har et stort behov for å integreres.

Hvis disse to momentene ikke ses i sammenheng, vil en kunne risikere at disse menneskene nedprioriterer integreringsprosessen og derfor i større grad faller utenfor samfunnet. Derfor er det viktig et en retter fokus mot underholdskravet, og sannsynligvis også forsterker kravet. Derfor er jeg fornøyd med at Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står sammen om å vurdere hvorvidt dette kravet skal forsterkes. Jeg vil ikke legge skjul på at vi i den sammenheng også vil ha inn krav om egen bolig, det er veldig viktig.

Når det gjelder det som saksordføreren sa om integreringsprosess og kvinner, deler jeg de synspunktene. Men her vil jeg vise til behandlingen av Ot.prp. nr. 50 for 2003-2004, hvor komiteen i særdeleshet la vekt på at det skulle rettes fokus mot kvinner. For jeg tror også, i likhet med saksordføreren, at det er viktig at vi fokuserer på at integreringsprosessen må starte fra den siden. Men det betyr ikke at Fremskrittspartiet vil følge Sosialistisk Venstreparti når det gjelder å yte enda mer bistand i forhold til at disse ikke kan bli integrert som selvstendige i det norske samfunnet.

Vi i Fremskrittspartiet er også, som det blir sagt her, litt skeptiske til hvorvidt dette vil resultere i større utfordringer for kommunesektoren. Derfor er vi våkne for det, og vil allerede nå signalisere – og det tror jeg heller ikke Kristelig Folkeparti og Høyre er motstandere av – at vi fortsatt skal fokusere på hvordan dette vil slå ut for kommunesektoren, og eventuelt komme tilbake og foreta evalueringer og justeringer som er mer treffsikre, hvis det skulle vise seg at dette ikke vil fungere i forhold til integrering i kommunene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:53:33] (leiar i komiteen):Viss ein skulle innhenta råd om ein strategi for å hindra integrering og inkludering av flest mogleg av dei innvandrarane som nyleg er komne hit, trur eg det er sju råd som ville peika seg ut.

For det fyrste: Så tvil om bakgrunnen for at den enkelte innvandrar eller flyktning er kommen til Noreg, ved å sortera veldig nøye grunnlaget for at dei kom. Fekk dei asyl? Fekk dei opphald her fordi dei hadde trong for vern, eller fekk dei opphald på humanitært grunnlag?

For det andre: Ver spesielt oppmerksam på kvinnene. Viss ein integrerer dei, kan ein jo risikera at heile familien blir integrert.

For det tredje: Fjern for all del integreringstilskottet for fleire. Då vil ein sikra at kommunane ikkje satsar så hardt på integrering.

For det fjerde: Reverser det vellukka busetjingsopplegget som har vore for einslege flyktningar, og som KS og departementet saman har kunngjort at dei er svært nøgde med. Det må stoppast med ein gong. Det kan jo føra til at fleire blir integrerte og inkluderte.

For det femte: Set for all del kravet om underhald så høgt at det er vanskeleg både å delta i eit introduksjonsprogram og å spara seg opp pengar for å få familien til Noreg.

For det sjette: Lytt for all del ikkje til kommunane. Ha heilt døve øyre for at innstrammingar på ulike felt kan føra til mindre satsing frå kommunane si side.

Og, som om ikkje det var nok, eit sjuande punkt: Sørg for at framtida deira blir uviss. Kom med nokre reglar det eine året som blir reverserte det andre året. Eg finn i samband med det grunn til å minna om at grunnlaget for familiesameining blei fjerna i 1997, men innført igjen i 2003. Det er lurt med slik uvisse, for det skaper usikkerheit i kommunane om kva dei skal satsa på.

Eg tek med eit åttande punkt: Hald for all del løyvingane låge til organisasjonar som arbeider lokalt med integrering og inkludering.

Ein kunne tru at det var slike råd Regjeringa no hadde lytta til, når ho på den eine sida legg fram ei eiga melding om deltaking og inkludering som skal bli behandla i Stortinget etter jul, og, på den andre sida, i budsjettet for 2005, kjem med dei innstrammingane som ligg i Ot.prp. nr. 2.

Eg har lyst til å seia på vegner av Senterpartiet: Det var mest så vi ikkje trudde det vi las. Kommunalministeren og representantar frå Regjeringa er jamleg ute og seier at dei skal styrkja moglegheitene for å bli integrert i kommunane. Dei skal auka fokuseringa på likebehandling. Dei skal auka fokuseringa på kvinnene sin situasjon. Det blir sagt at dei skal styrkja integreringstilskottet. Samtidig tek dei det vekk for nokre grupper. Dei er nøgde med at dei har busett fleire einslege. Dei seier at dei har god dialog med kommunane. Og så er heile denne proposisjonen eit einaste langt bevis på det motsette.

Senterpartiet tek avstand frå dei forslaga som er fremma her. Vi trur dei vil føra til uvisse for kommunane når det gjeld busetjing. Vi trur det vil føra til at færre blir busette, og vi trur at færre vil bli inkluderte og integrerte.

Heilt til slutt, når det gjeld krav om underhald: Eg skulle lika å sjå dei som klarer både å delta i eit program og å tena så mykje at dei klarer å oppfylla dei krava som er sette til underhald for å få sine pårørande til Noreg. Det kan sjå ut som dei bevisst er sette slik for å hindra at dei som kjem på humanitært grunnlag, òg får familien sin til Noreg.

Steinar Bastesen (Kp) [10:59:04]: Vi behandler i dag en endring i introduksjonsloven. Det er vel kanskje vel og bra. Jeg skal si noen få ord om introduksjonsloven generelt.

Når det er blitt slik at asylsøkere eller innvandrere som er samboere, kan få 2 G når de flytter inn og får status i dette landet, og borgere i dette landet får 1,5 G, er det et spørsmål om ikke borgere i dette landet skulle ha vært asylsøkere, slik at de hadde fått 2 G, de også. Jeg er ikke imot at innvandrere og asylsøkere får 2 G, men jammen må de andre òg ha det. Det er noe som er helt galt når vi gir mer penger til dem som kommer rekende inn i landet. En del av disse folkene kaster papirene sine og nekter å oppgi egen identitet. De kommer ikke fordi de trenger hjelp, men de kommer av helt andre grunner. Og attpåtil, når de har fått asylsøkerstatus og blitt innvandrere, får de 2 G – mye mer enn det folk som bor i dette landet, får. Det henger ikke på greip. Det spørs om vi alle skulle blitt asylsøkere, så vi hadde fått 2 G.

Statsråd Erna Solberg [11:01:12]: Jeg tror ikke at jeg kommer til å la Heikki Holmås’ vurderinger av hva som er saklige begrunnelser, være grunnlag for å si at vi ikke har et eneste saklig argument i denne sammenhengen, slik han som saksordfører innledet med å si.

Det er slik at vi behandler familiegjenforening med personer som har fått opphold på humanitært grunnlag, og det er ikke snakk om kollektiv forfølgelse. Alle som har fått opphold på humanitært grunnlag, er individuelt vurdert i forhold til om de har et beskyttelsesbehov. Det er altså ikke kollektive forfølgelsesgrunner. Vi behandler dem som blir familiegjenforent, på lik linje med alle andre som blir familiegjenforent i Norge, med unntak av de som er familiegjenforent med flyktninger. Det betyr at alle andre som blir familiegjenforente, de som gifter seg hit til landet, og andre, får akkurat den samme behandlingen som de personer som har fått opphold på humanitært grunnlag, får. Man kan selvfølgelig velge å si at dette er en gruppe som man skal sammenligne med dem som får opphold basert på asyl, eller man kan velge å si at man skal sammenligne dem med personer som kommer til dette landet og får en vurdering av om de kan forsørge personen som kommer. Jeg tror det er viktig av integreringshensyn. Jeg tror faktisk at både Magnhild Meltveit Kleppa og Heikki Holmås tar feil hvis de tror at det ikke er viktig å sørge for at det er incentiver som gjør at flere kommer raskere i jobb, selv om vi også har introduksjonsordningen, ved å sørge for at det finnes en gulrot, som bl.a. en familiegjenforening kan være.

Det er slik at vi har rekord når det gjelder å bosette enslige i år, etter at lovforslaget ble fremmet i Stortinget. Lovforslaget er kjent. Vi har økt integreringstilskuddet til kommunene for å komme opp i det kommunesektoren har bedt om. Og ett av spørsmålene som kommunene ofte tidligere har tatt opp, er usikkerheten knyttet til å bosette enslige, fordi de har vært redde for at det kommer flere i familien, og at man dermed får en familiegjenforening senere. At vi innførte forsørgelseskravet, noe som innebar at man ikke etter fem–seks uker plutselig oppdaget at det ville kunne komme flere personer enn dem man først hadde sagt ja til å bosette, synes mange kommuner har vært greit.

Så har jeg lyst til å si at denne regjeringen satser sterkt på integrering. Vi har både utvidet og systematisert integreringsarbeidet. Vi har lagt opp til at det skal være flere retter og plikter innenfor alle grupper av innvandrere som kommer til dette landet. Og det er ikke slik at de som blir familiegjenforent med personer med opphold på humanitært grunnlag, ikke kommer inn under integreringstiltak. De kommer inn under det samme integreringstiltaket, nemlig rett og plikt til norskopplæring, som alle andre som gifter seg til dette landet, får.

Det er også veldig viktig å sørge for at vi har et godt arbeid ute i kommunene. Men det å si at man gir introduksjonsstønad til personer som man i utgangspunktet har sagt skal forsørges, blir ulogisk for mange. Det at man i utgangspunktet sier at man skal prøve ut om en person kan ha forsørgelsesevne for den personen som kommer, og at det er et prinsipp at den som allerede er her, skal forsørge den som kommer, og så vil man etter dag to i Norge faktisk få 2 G i lønn i introduksjonsperioden, blir også ulogisk. Da er det logiske at man deltar i og har rett og plikt til norskopplæring, at man får muligheten. Og vi må styrke arbeidet fremover. Vi må få folk raskere i jobb, også i den gruppen som gifter seg hit til landet, ikke bare de som får opphold i henhold til paragrafene om opphold på humanitært grunnlag.

Det er også viktig at vi sørger for at når man har et forsørgelseskrav, er det et faktisk forsørgelseskrav. Det er ikke dermed sikkert at kommunene får større utgifter med disse enn med utlendinger som gifter seg med nordmenn i Norge. Det er ikke større byrde ved det. Jeg har merket meg at noen kommuner anfører at de da får større økonomiske byrder med dem, bl.a. ved at de skal ha legetjenester, skole og alt slikt – ja, men det skal også alle de som flytter til Norge fordi de har giftet seg med en nordmann og blitt glad i vedkommende, ha. Det er utgifter som enhver kommune har, uansett hvem som måtte flytte dit, eller hvilket hjemmelsgrunnlag i utlendingsloven man må ha for det. Det er faktisk en del av det som kommuneoverføringene skal ta høyde for, å gi den økonomiske hjelpen til kommunene for at de skal kunne ha et generelt tilbud til alle innbyggerne i kommunen. Det vi forsøker å gjøre, er å gjøre dette logisk. Å putte dette inn i et perspektiv om at vi skal være negative til integrering, slik komitelederen forsøkte å gjøre i sitt innlegg, synes jeg er motstridende. Det er faktisk slik at vi systematisk har fremmet forslag overfor Stortinget for å gjøre integreringsarbeidet bedre, både i kommunene og i forhold til retter og plikter for innvandrere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [11:06:41]: Forslaget som ligger til behandling, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, lyder:

«Stortinget ber Regjeringen i det pågående arbeid med et generelt underholdskrav ved familiegjenforening, om å legge vekt på en helhetlig økonomisk vurdering. I denne sammenheng ber Stortinget Regjeringen om også å vurdere en økning av beløpets størrelse.»

Mine spørsmål til statsråden er: Hvilke andre områder er det mulig å vurdere i en helhet for å stille krav ved familiegjenforening? Utover det som går på det generelt økonomiske, finnes det andre områder som statsråden og Regjeringen vurderer i sammenheng med dette?

Mitt neste spørsmål går kanskje litt utover det som er saken i dag. Men det er en rekke personer som ikke blir inkludert når det gjelder disse sakene også. Har statsråden og Regjeringen vurderinger på gang i forhold til f.eks. arbeidsplikt for dem som måtte gå på sosialstønad osv., og som ikke blir inkludert direkte i forhold til denne type innstramminger?

Statsråd Erna Solberg [11:08:03]: Når en av forslagsstillerne ber meg om å gjøre rede for forslaget sitt, vil jeg si at vi skal vurdere hva vi oppfatter ligger i det forslaget som er fremmet av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder familiegjenforening, er det først og fremst spørsmål om å diskutere beløpets størrelse. Innenfor familiegjenforening er det også spørsmål om andre typer økonomi enn bare lønn. Noen personer kan jo ha formue, det er ikke mange av dem som kommer og søker om opphold, som har det, men det fins personer som har det. Noen personer kan ha andre midler å leve av, og som det kan være aktuelt å se nærmere på. Det kan også være spørsmål om garantiforpliktelser, om å se på om det er en økonomisk utvikling hos en person som gjør at man med stor sannsynlighet vil kunne komme over terskelen for familiegjenforening. Men jeg tror vi må bruke litt tid på å se på dette.

Jeg har lyst til å understreke at en av hovedutfordringene med hensyn til å gjøre underholdskravet mer reelt enn det er i dag, er først og fremst spørsmålet om hvordan våre sosiale ordninger er utformet.

Til det andre spørsmålet som ble stilt: I sosialloven er det hjemmel for å kreve arbeidsplikt. Den kunne betydelig flere kommuner enn i dag ha brukt.

Heikki Holmås (SV) [11:09:46]: Jeg gjentar min påstand om at statsråden ennå ikke har klart å frambringe noen saklige argumenter for hvorfor man endrer denne ordningen. Jeg vil gjerne trekke fram paradokset eller motstriden her i forhold til det som sies i odelstingsproposisjonen, der det står:

«Familiegjenforente til personer med en slik oppholds- eller arbeidstillatelse anses ikke lenger for å være en gruppe som den norske stat kan sies å ha et særskilt ansvar for.»

Det er interessant at man på en måte endrer politikken på den måten – spesielt når Kari Lise Holmberg sier at hun mener det vil være bra at man i forbindelse med behandlingen av utlendingslovgivningen legger opp til at en større andel av denne gruppen bør få asyl og dermed nettopp være innenfor den gruppen som staten sies å ta et særlig ansvar for.

Kan Erna Solberg forklare meg samsvaret mellom Høyres politikk på Stortinget og Høyres påstander i regjering? Og kan hun også være så snill å forklare meg hva det er ved ordningen med integreringstilskudd til denne gjengen som har fungert så dårlig, siden hun nå har bestemt seg for å fjerne den?

Statsråd Erna Solberg [11:11:09]: Det er altså slik at det ikke er fremmet noe forslag til ny utlendingslov fra Regjeringens side. Vi kommer til å gå igjennom de forslagene vi får. Det er heller ikke slik at alle som er i denne gruppen, ville fått asyl. Det er relativt mange, men størstedelen av den gruppen som får opphold på humanitært grunnlag, ville ikke kommet inn under asylreglene med den nye loven heller, men en del av dem ville det. Og det er akkurat dette som jeg som statsråd faktisk har vært opptatt av, nemlig at vi har for få som får asyl, og for mange som får opphold på humanitært grunnlag. Det signalet har også utlendingsmyndighetene tatt. Derfor er det flere som får asyl i dag enn det var før denne regjeringen tiltrådte, nettopp fordi vi har vært opptatt av at vi skal imøtekomme kritikken om at man litt for lett avskjærer saker før de kommer opp.

Det er klart at det har skjedd endringer. De viktigste endringene jeg har gjort, med Stortingets tilslutning, sammen med de samme partiene som slutter seg til denne loven, var at vi 1. mai 2003 innførte et forsørgelseskrav for denne gruppen. Vi innførte en lov om en introduksjonsordning som innebærer at alle som kommer inn under denne loven, har rett til å få 2 G i lønn, samtidig som de egentlig skal forsørges av den som allerede har kommet tidligere. Det blir ulogisk, det rydder vi opp i, og det syns jeg faktisk er ganske saklig.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:12:43]: Kva det er som er ein logisk argumentasjon i denne saka, har vore eit spørsmål. For meg er det slik at ein flyktning som har fått opphald på humanitært grunnlag, vil ha den same uroa for sin eventuelle familie som oppheld seg ein eller annan plass. Og då må det vera logisk å syta for at vi får eit regelverk som gjer at det blir lettare og ikkje vanskelegare for den personen å få sin familie busett.

For det andre vil det vera logisk å lytta til erfaringane frå kommunane. Der forstår eg no statsråden slik at KS og kommunane har gitt eit anna signal til departementet enn dei har gitt til komiteen. Vi har altså lese oss til at det er ei rekkje kommunar som seier nei til å busetja fleire flyktningar frå nyttår, på grunn av desse endringane. Vi har òg fått det same formidla frå KS. Eg bed om ei oppklaring frå statsråden.

Statsråd Erna Solberg [11:14:07]: Jeg syns det som Senterpartiet og SV gjør, er helt logisk. De er imot å ha forsørgelseskrav, derfor vil de selvfølgelig også si at kommunene skal ha integreringstilskudd, og at folk skal omfattes av introduksjonsloven. Men de bør da også akseptere at vi mener at rekkefølgen er en annen, at det er en logisk sammenheng her, og at det faktisk henger sammen. Det ville ikke henge sammen å fortsette med å opprettholde et forsørgelseskrav samtidig som man ikke skulle ha en forsørgelsesplikt overfor den personen som kommer, fordi det offentlige overtar forsørgelsen gjennom introduksjonsordningen, noe som altså derfor vil være et rart skille i forhold til andre grupper som har det.

Når det gjelder kommunespørsmålet, gjaldt min henvisning de uttalelser som mange kommuner brukte som begrunnelse for at de ikke ville bosette enslige tidligere, før vi innførte forsørgelseskravet 1. mai 2003. Det var usikkerhet om det ville bli slik at når man bosatte en enslig, ville det komme ytterligere familie.

Det er ingen tvil om at KS og kommunene hadde ønsket at man skulle få integreringstilskudd for denne gruppen, og det har jeg heller ikke sagt noe til. Det er helt logisk at de ønsker seg penger, men det blir ulogisk når det ikke henger sammen med det kravet vi stiller til folk som skal komme til Norge.

Heikki Holmås (SV) [11:15:43]: Statsråden viser her til forsørgelseskravet, som om det er det som gjør at det er logisk at disse tingene henger sammen. Det vi kanskje burde stille spørsmål om, var: Hva var logikken bak innføringen av dette forsørgelseskravet?

Jo, logikken bak dette forsørgelseskravet er at statsråd Erna Solberg mener at det er lettere å sammenlikne en flyktning som får opphold på humanitært grunnlag, og som er analfabet fra Somalia, med en nordmann som gifter seg med en russisk dame, og som det derfor stilles forsørgelseskrav til, enn det er å sammenlikne vedkommende med en annen flyktning, som heller ikke kan norsk, og som kommer fra et annet sted. Det er denne sammenlikningen som er den mest hårreisende, etter min oppfatning, og som gjør at det blir en inhuman flyktningpolitikk istedenfor en flyktningpolitikk der man legger vekt på god integrering av flyktningene som det avgjørende.

Statsråd Erna Solberg [11:17:04]: Det er kanskje viktig å si at det finnes en annen sammenligning her, nemlig at denne somalieren i utgangspunktet var enslig. Det går noen år, og så finner han ut at han vil gifte seg med en fra hjemlandet sitt. Da har vi alltid stilt forsørgelseskrav. Han kan være like mye analfabet, men vi har alltid stilt forsørgelseskrav når man gifter seg på nytt.

Hvis man ikke har stilt forsørgelseskrav tidligere, har det bare vært overfor den gruppen som var forsørget, som altså var gift før de eventuelt kom til Norge. Det er en ganske stor andel der giftermål er inngått etterpå, faktisk en av de største andelene vi har av familiegjenforeninger, av personer som kommer til landet, som nettopp er i den situasjonen at man har kommet hit som enslig, og så gifter man seg på et senere tidspunkt. Det synes jeg er en helt sammenlignbar situasjon, og i slike tilfeller har vi alltid stilt forsørgelseskrav.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Signe Øye (A) [11:18:20]: I dag har saksbehandlingen i Stortinget gått fortere enn jeg klarte å beregne, så jeg beklager at jeg ikke har fått være med på hele debatten.

Det er overraskende at Regjeringen, bare kort tid etter at introduksjonsloven var vedtatt og personkretsen var bestemt, kommer til Stortinget med endring av hvem som skal komme inn under loven. Det var faktisk slik at Regjeringen skrytte uhemmet av introduksjonsordningen da den ble lagt fram, selv om det var en ordning som Regjeringen var pålagt å innføre. Da er det overraskende at innstrammingene kommer før ordningen er skikkelig igangsatt.

Arbeiderpartiet mener at dette er å lure kommunene. Mange kommuner har planlagt å ta imot enslige flyktninger, ut fra at ordningen skulle fungere slik den ble vedtatt. Dette skaper ikke tillit mellom regjering, storting og kommunene, med en felles oppgave i å bosette og integrere flyktninger som trenger beskyttelse i Norge.

Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet har kjøpt forslaget om en innskrenking av personkretsen mot at Regjeringen skal utrede og øke størrelsen på underholdskravet. Det er ikke overraskende.

Arbeiderpartiet er bekymret med hensyn til en innstramming av personkretsen. De som søker om familiegjenforening etter at hovedpersonen har fått innvilget oppholds- og arbeidstillatelse, vil nå falle utenfor introduksjonsprogrammet. Det blir et paradoks når de familier som søker om familiegjenforening samtidig som hovedpersonen, fortsatt skal være omfattet av loven og få introduksjonsstønad. Dette blir ikke enkelt å forklare.

Vi er bekymret over at bosettingen av enslige flyktninger igjen stopper opp. Kommunene skal ha ros for at det i høst er blitt bosatt mange enslige etter at KS, UDI og Husbanken gjennomførte en bosettingsaksjon. Flere kommuner har allerede varslet om sin skepsis til å bosette enslige med familier i hjemlandet.

Arbeiderpartiet har stor forståelse for at med den dårlige økonomien som svært mange kommuner nå har, er det all grunn til å tro at bortfall av introduksjonsstøtte vil være en medvirkende årsak til at færre bosettes. Dette gjelder spesielt i presskommunene, og det er der flyktningene vil bo. Arbeiderpartiet vil derfor følge utviklingen nøye og påberope seg retten til å komme tilbake til saken, hvis det viser seg at det som nå blir vedtatt, sinker bosettingen, at enslige blir boende enda lenger i mottak, osv.

Arbeiderpartiet er ikke enig i at det skal disponeres annerledes innenfor den rammen som flertallet i Stortinget, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, har vedtatt for neste år. At integreringstilskuddet øker, er bra og hjelper på en underfinansiert reform, som Stortinget har pålagt kommunene.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:21:49]: Sjølv om vi kjem seint med i debatten, vil Kristeleg Folkeparti presisera at integrering av innvandrarar er ein tovegs prosess. Det handlar om vilje frå innvandraren til deltaking og om vilje frå storsamfunnet til inkludering.

Like moglegheiter, rettar og plikter er viktige verkemiddel i integreringsprosessen. Å forsørgja seg sjølv og familien sin gjennom arbeid dannar grunnlaget for velferd for familien og er det viktigaste tiltaket mot fattigdom. Arbeid gjev sosial godkjenning, skapar økonomisk sjølvstende og medverkar til auka livskvalitet og gjensidig forståing. Det gjeld ikkje minst personar med innvandringsbakgrunn. Derfor er det ei politisk målsetjing for Kristeleg Folkeparti å sikra innpass og like tilhøve i arbeidslivet for alle. Det fordrar at samfunnet skapar incitament som gjer det formålstenleg å delta aktivt i arbeidslivet framfor å gå ledig. Berre slik kan vi halda ved lag og vidareutvikla velferdsgoda i samfunnet vårt.

1. mai 2003 vart det igjen innført krav om underhaldsplikt ved familiesameining for personar som har fått opphaldsløyve på humanitært grunnlag. Lovgjevinga vi no handsamar, er ein konsekvens av dette og fører til at rett og plikt til introduksjonsprogram fell bort for denne gruppa. Vi trur at det stimulerer til raskare å verta økonomisk sjølvhjelpt. Dersom dei som allereie bur i landet, er integrerte på arbeidsmarknaden før sameininga, vil det vera lettare å hjelpa familien med tilpassing til eit liv i Noreg.

Gjennom lovgjevinga vi no debatterer, signaliserer staten at desse personane sjølve har ansvaret for å forsørgja sine familiemedlemmer. Desse personane vert ikkje sedde på som ei gruppe som den norske stat kan seiast å ha eit særskilt ansvar for, utover det som følgjer av ansvaret for innbyggjarane generelt. Denne gruppa vert no sidestilt med arbeidsinnvandrarar. For dei gjeld også føresetnaden om å kunna forsørgja eigne familiemedlemmer i kraft av sin posisjon som lønnsmottakar.

Underhaldskravet og storleiken kan synast noko låg. Kristeleg Folkeparti er derfor oppteke av at Regjeringa skal vurdera storleiken på beløpet. Det vert lagt vekt på ei heilskapleg økonomisk vurdering. Det må leggjast til grunn at inntektskravet gjev reelt høve til underhald av familien. Dette er naudsynt for å unngå at familien vert avhengig av økonomisk sosialhjelp i påvente av at dei familiesameinte kjem i arbeid.

Språkkompetanse dannar basis for deltaking. Det er derfor viktig for meg å presisera at sjølv om denne gruppa ikkje lenger vert omfatta av introduksjonsprogrammet, vert ho omfatta av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Eg vil også leggja til at kommunane etter eige skjønn kan velja å tilby introduksjonsprogram til disse personane dersom dei finn det formålstenleg.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Holmås (SV) [11:25:02]: Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle gjøre noe så frekt som å prøve å oppsummere denne debatten.

Dette er en debatt der en del av skillelinjene i norsk flyktning- og innvandringspolitikk kommer veldig klart fram. Regjeringen har en klar målsetting om å legge mer vekt på de innvandringspolitiske hensynene. Altså med andre ord: I stedet for å tenke på hva det er som er rett og galt i forhold til denne gruppen, ser man på hva man kan gjøre for at det skal komme færrest mulige flyktninger av denne gruppen, slik som Kari Lise Holmberg sa det, mens man heller burde legge vekt på det som er den gode integreringspolitikken for dem som kommer hit. Det er verdt å merke seg at det ikke er en eneste gruppe, forsamling eller kommune utenfor dette hus som har uttalt at det er en lur integreringspolitikk som vi nå fører. Tvert imot har samtlige sagt det motsatte.

Det er slik at vi nå innfører et klarere skille, for vi har en samlebetegnelse på denne gruppen. Vi kaller dem flyktninger. Det vi gjør nå, er at vi tar en del av flyktninggruppen og sier at for dem gjelder det en annen politikk i forhold til familiegjenforening og integreringstilskudd enn for den andre gruppen av flytninger.

Kommunene er ikke først og fremst opptatt av, slik som Erna Solberg sier, å få mer penger. De er opptatt av å gi et godt integreringstilbud til den gruppen mennesker som kommer. Enten de kommer tidlig eller de kommer sent, blir det nå slik at de ikke vil få integreringsprogram. Det mener kommunene er dårlig integreringspolitikk.

Så stusser jeg over Kristelig Folkepartis familiepolitikk, som i dette tilfellet går ut på at de mener det er riktig at man skal legge til rette for at folk som kommer, som ikke kan norsk spesielt godt, og som dermed vil bruke tid på å komme seg ut i arbeidslivet, skal være lenge atskilt fra sine barn og sine familiemedlemmer. for de mener at det er riktig i forhold til å føre en familiepolitikk. Det er i hvert fall ikke en spesielt god familiepolitikk.

Jeg tenker at jeg bare vil avslutte med å si at vel, nå blir dette slik som det blir. Vi har lagt merke til at Erna Solberg finner seg vel til rette med å være klistret opp til Fremskrittspartiets Per Sandberg i denne saken. Det er mulig at de finner seg vel til rette med det. Vi andre synes det er ubehagelig. Men på den andre siden reflekterer det vel egentlig hvordan politikken på dette feltet har utviklet seg de siste årene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.