Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden fordeles slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Trond Helleland (H) [11:10:02] (komiteens leder og ordfører for saken): Dette er en stor dag for den samiske befolkning og for Finnmark.

Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet gjorde det klart at det i Norge var et stort behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og rettsstilling. I etterkant av denne striden var det bred enighet om at det var nødvendig å finne ut hvilken plass samene skulle ha i det norske samfunn. Det var også behov for en nærmere kartlegging av hvilke særlige rettsforhold som knyttet seg til samisk kultur og virksomhet i områdene som samene tradisjonelt befolket.

Som et svar på dette ble Samerettsutvalget oppnevnt i 1980, og dets første utredning forelå i 1984, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling. Sameloven ble vedtatt i 1987 som en direkte konsekvens av anbefalingene i nevnte utredning. Grunnloven § 110 a om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen ble vedtatt i 1988, og det første sametingsvalget ble avholdt i 1989.

Samerettsutvalget fortsatte etter 1984 arbeidet med å avklare samiske rettsforhold og gi Sametinget en hensiktsmessig rolle i vernet av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Utvalgets samlede forslag til lovregulering av forholdene i Finnmark ble lagt fram i NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. I denne NOU-en tok Samerettsutvalget ikke endelig stilling til de samiske rettsforhold sør for Finnmark. Samerettsutvalget ble derfor gjenoppnevnt 1. juni 2001, med den nevnte problemstillingen som utgangspunkt for mandatet. Forslag til lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke, eller finnmarksloven, som den nå populært kalles, ble framlagt av regjeringen Bondevik II den 4. april 2003. Lovforslaget var et godt utgangspunkt for en forbedret grunnforvaltning i Finnmark. Det gir Sametinget og Finnmark fylkesting en formalisert og faktisk medbestemmelse over arealer som er meget viktige som grunnlag for samisk kultur og for Finnmark som sådan.

Finnmarksloven er en viktig grunnstein i arbeidet med samiske rettigheter, og identifisering av rettigheter som skal finne sted, vil være en ytterligere understreking av dette.

Forslaget til finnmarkslov har skapt stor debatt. Fra flere hold, bl.a. Sametinget, ble det hevdet at lovforslaget ikke fullt ut var i samsvar med konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å overholde. Det ble påstått brudd både på ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Som en følge av dette bad justiskomiteen den 19. juni 2003 Justisdepartementet om å skaffe til veie en kvalifisert, uavhengig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov. Departementet engasjerte professorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo for å foreta vurderingen. Deres utredning «Folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov» ble oversendt Stortinget den 3. november 2003. Ulfstein og Graver konkluderte med at Regjeringens forslag på viktige punkter ikke var tilstrekkelig til å oppfylle ILO-konvensjon nr. 169.

Justiskomiteen bad så den 18. desember 2003 om Regjeringens vurdering av utredningen fra professorene. Departementets tilbakemelding kom ved brev av 6. april og 14. juni 2004.

Regjeringen støttet sine vurderinger på en utredning fra UDs rettsavdeling som på visse punkt var uenig i Ulfstein og Gravers beskrivelse av gjeldende folkerett. Regjeringen mente at lovforslaget ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. For i større grad å sikre en lojal oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om identifisering av opparbeidede kollektive og individuelle rettigheter mente imidlertid Regjeringen at det kunne være hensiktsmessig å vurdere supplerende tiltak. I brev av 14. juni 2004 skisserte Justisdepartementet noen mulige løsninger, bl.a. en kommisjon som skulle anerkjenne eksisterende rettigheter.

På justiskomiteens initiativ er det gjennomført fire konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting i løpet av 2004 og 2005. Norges folkerettslige forpliktelser om å konsultere samene er på denne måten tatt inn i Stortingets arbeid. Dette er en konstitusjonell nyvinning.

Det at Stortinget under saksbehandlingen har konsultert fylkestinget og Sametinget, har vært et viktig og svært nyttig verktøy i arbeidet for å komme fram til en løsning som kan samle bredest mulig støtte. Justiskomiteen har dessuten mottatt utfyllende skriftlige innspill fra Sametinget underveis i prosessen. Det har vært viktig å finne løsninger for Finnmark som er i overensstemmelse med folkeretten, og som kan aksepteres både av Sametinget og av fylkestinget.

Jeg vil nå gå nærmere inn på flertallets forslag til suppleringer i Regjeringens forslag til finnmarkslov.

Det fastslås i prinsipiell form i loven at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Rettigheter til land og vann i Finnmark skal imidlertid anerkjennes uavhengig av etnisk bakgrunn. Også andre innbyggere i Finnmark kan ha opparbeidet rettigheter. Om man er av norsk, samisk, kvensk eller annen avstamning betyr altså ingen ting i forhold til å få anerkjent eksisterende rettigheter. Så vel samenes som andres eksisterende rettigheter skal kartlegges og anerkjennes.

For å kartlegge rettigheter til land og vann i Finnmark opprettes en egen kommisjon – Finnmarkskommisjonen – og en særdomstol – Finnmarksdomstolen. Organiseringen er til forveksling lik Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.

Formålsparagrafen styrkes i forhold til Finnmarks interesser, deriblant samiske interesser, ved at henvisningen til allmennheten utenfor Finnmark går ut. Dette innebærer imidlertid ikke en utestenging av allmennheten. Vi «søringer» skal fortsatt ha adgang til å jakte og fiske i Finnmark. Det følger klart av lovens § 25. Men fordi finnmarksloven først og fremst skal regulere hensynet til innbyggerne i fylket og hensynet til samiske forhold, mente regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at det var riktig å fjerne henvisningen til allmennheten i formålsbestemmelsen, for øvrig med full støtte fra fylkestinget og Sametinget.

ILO-konvensjon nr. 169 vil være en viktig tolkningsfaktor ved anvendelsen av finnmarksloven. Det følger av § 3 at loven skal gjelde «med de begrensninger» som følger av ILO-konvensjonen. Dette innebærer at den går foran finnmarksloven dersom det skulle vise seg at bestemmelser i loven står i motstrid til bestemmelser i ILO-konvensjonen. Hvis man derimot på bakgrunn av ILO-konvensjonen kommer til at loven mangler bestemmelser av et bestemt innhold, vil dette være en oppgave for lovgiverne. Domstolene skal med andre ord ikke bruke ILO-konvensjonen til å bygge ut finnmarksloven.

Det fastslås at forvaltningen av fisket i Tana- og Neidenvassdragene skal være lokal og rettighetsbasert. Flertallet ber dessuten i innstillingen Regjeringen foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Vi ber også om at man utreder og vurderer muligheten for en minimumskvote for båter under ti meter.

I saker om endret bruk av utmark skal offentlige myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, på bakgrunn av retningslinjer utformet av Sametinget. Justiskomiteen har skjerpet offentlige myndigheters plikt til å vurdere samiske hensyn ved endret bruk av utmark i samsvar med Sametingets retningslinjer for denne vurderingen, uten at Sametinget derved er gitt en nektingsrett i saker som gjelder endret bruk av utmark.

Finnmarkseiendommens selvstendighet i forhold til andre myndigheter er videre styrket ved at staten ikke skal oppnevne noen av styremedlemmene, og ved at Finnmarkseiendommen skal ha alminnelig ekspropriasjonsvern. Adgangen til å gi bygdefolk særskilt rett til utnyttelse av utmarksressurser er dessuten utvidet noe, slik at ordningen lettere kan fange opp samiske tradisjoner.

Å være saksordfører for finnmarksloven har vært en utfordring. Det har vært frustrerende, det har vært irriterende, og det har vært engasjerende, men ikke minst har det vært en stor glede. Dette er uten tvil den mest spesielle saken jeg har arbeidet med i mine to perioder på Stortinget. Saken er spesiell fordi den i bunn og grunn handler om å gjøre rett for gammel urett mot landets urbefolkning, men den er også spesiell fordi selve saksbehandlingen har vært unik – ja jeg vil si: historisk. Det er svært gledelig at en grundig og langvarig prosess gir resultat.

Konsultasjoner og behandling av innstillingen i både Finnmark fylkesting og i Sametinget har gitt lovbehandlingen lokal forankring og økt legitimitet. Jeg håper og tror at når loven blir kjent blant innbyggerne i Finnmark, vil den få bred tilslutning. Nå er tiden forbi for dem som vil spre rykter og usannheter om hva finnmarksloven vil innebære for Finnmark. Det er tid for kunnskap om en lov som jeg tror vil gi vårt nordligste fylke en ny giv.

Det har vært tunge stunder underveis, men også mye å glede seg over. Jeg vil takke Sametinget og Finnmark fylkesting for konstruktive og kritiske innspill, og jeg vil takke Knut Storberget og Arbeiderpartiet for ansvarlighet og vilje til å finne felles løsninger til beste for Finnmark. Jeg registrerer med glede at også Senterpartiet slutter seg til flertallsforslaget fra justiskomiteen. SV og Fremskrittspartiet har egne forslag, som de sikkert vil redegjøre for.

Jeg vil også benytte anledningen til sterkt å ta avstand fra de lekkasjer og den mistenkeliggjøring arbeidet er blitt utsatt for. Det er tydelig at enkelte ikke stoler på de demokratiske prosessene. Etter min mening har ingen lovbehandlingsprosess vært mer åpen og demokratisk enn denne. Det er derfor gledelig å konstatere at begge de folkevalgte organer som har vært justiskomiteens konsultasjonspartnere, har gitt sin støtte til den foreliggende innstilling: Sametinget enstemmig og fylkestinget med mer enn 2/3 flertall.

Nå er tiden inne for å se framover. Urett skal erstattes med rett: rett til land, rett til vann, bruks- og eierrettigheter, rett for alle i Finnmark som har opparbeidet rettigheter. Finnmark står overfor en spennende tid. Jeg vil oppfordre til samarbeid om løsninger til beste for alle, og ønsker ikke minst styret i Finnmarkseiendommen lykke til med et viktig arbeid. Gjør kritikernes spådommer til skamme, gi Finnmark en ny start!

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [11:20:24]: Aldri før har vel Stortinget behandlet en sak så grundig og med så rike muligheter for de berørte parter til å komme med innspill. Jeg er enig med saksordføreren i at her står vi på mange måter overfor konstitusjonell nyvinning. Når Arbeiderpartiet i sin tid ønsket at det skulle drives konsultasjoner i Stortinget, var ikke det bare på bakgrunn av ILO-konvensjonen, men det var også fordi vi mente at det ville bringe saken framover.

Jeg vil likevel spørre saksordføreren, i forhold til den prosessen som nå har vært, om det er riktig det som Aftenposten i dag skriver:

«Forslag til lov har skapt bølger i vårt nordligste fylke, kanskje mest fordi lovarbeidet ble holdt hemmelig og man måtte forholde seg til lekkasjer.»

Er det riktig at deler av dette lovarbeidet er blitt holdt hemmelig utover vanlig prosess i Stortinget? Og vil saksordføreren si seg fornøyd med de innspill og den åpenhet som faktisk har vært i denne saken?

Trond Helleland (H) [11:21:39]: Jeg sa i mitt innlegg at jeg mente at dette har vært den mest åpne og demokratiske behandlingen av en lovsak som Stortinget noen gang har hatt. Det begrunner jeg med at det først var ordinær høring, i juni 2003, så hadde vi fire konsultasjoner, hvorav den siste ble åpnet, fordi det ble skapt mistenkeliggjøring rundt hva som foregikk på disse konsultasjonene. Referatene fra alle konsultasjonene er nå frigitt. Det fins altså ingen grunn til å hevde dette, og det er skremmende at en avis som Aftenposten kan skrive noe slikt, når det har vært en åpen prosess. Dokumenter har gått til Sametinget og til fylkestinget, som er de to folkevalgte organene i Finnmark som vi har forholdt oss til.

Derfor mener jeg at denne prosessen har dannet et godt grunnlag, og jeg ser til min tilfredshet at Regjeringen nå også har bestemt seg for å konsultere urfolket, Sametinget, i spesielle spørsmål. Så dette har dannet presedens, tror jeg, for videre behandling av denne typen saker, og er et eksempel til etterfølgelse.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:22:58]: La meg starte med å takke saksordføreren for en grei gjennomgang av saken. Jeg deler også hans synspunkter på prosessen underveis.

Samtidig er det slik at denne saken utvilsomt er kontroversiell i en del sammenhenger. Den utfordrer folk både i Finnmark og i resten av landet. Jeg registrerer også at den gjør det i Høyre. Jeg registrerer at flertallet i Finnmark Høyres fylkestingsgruppe faktisk har stemt imot det forslaget som foreligger her. Da er det i forlengelsen av det fristende å spørre saksordføreren og representanten fra Høyre om det er slik at fylkestingsgruppen ikke har forstått det budskapet som Høyre på Stortinget har stått for, eller ser de en annen konsekvens av dette som saksordføreren og Høyre her nede ikke har fått med seg?

Trond Helleland (H) [11:23:54]: Det har vært en lang prosess knyttet til finnmarksloven. Det har vært betydelige holdningsendringer og endringer av standpunkt i alle leirer i denne saken. I Finnmark Høyre og også i Finnmark Høyres fylkestingsgruppe har det vært betydelige endringer. Fra å starte med et styre i Finnmarkseiendommen som skulle være sammensatt 7–0 i Finnmark fylkestings favør, er det nå altså andre holdninger.

Når ikke flertallet i fylkestingsgruppen til Finnmark Høyre valgte å stemme for loven da de skulle uttale seg, må vi akseptere det. Vi er et åpent og demokratisk parti. Men jeg vil bare slå fast at Høyres stortingsgruppe i dag samlet vil stemme for loven. Vi vil følge opp dette arbeidet videre. Vi vil informere om hva finnmarksloven innebærer. Og Høyres offisielle politikk vil være å bygge videre på det grunnlaget finnmarksloven gir.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:25:08]: Jeg har lyst til å starte med å takke saksordføreren for en veldig godt utført jobb. Den har vært grundig, og den har banet vei for en prosess knyttet opp mot Sametinget som jeg mener vi kan være stolte av i Norge.

Når det er sagt, har Helleland, nærmest helt inntil avgivelse, forfektet at Arbeiderpartiets styremodell ville ha så store konsekvenser at det var umulig for regjeringspartiene å akseptere den. Nå har de altså slukt en kvasivariant, som jeg vil påstå nærmest ble snekret sammen i de sene nattetimer. Det er snakk om § 10. SV er enig med Finnmark Høyre i at den uklare styresammensetningen i Finnmarkseiendommen er en svært dårlig løsning, som vil kunne føre til en polarisering mellom fylkestinget og Sametinget når det gjelder oppnevning av styrerepresentanter i Finnmarkseiendommen. Man antar at det vil være stor fare for at Sametinget kun vil oppnevne styrerepresentanter fra de fem samiske kommuner, og at Finnmark fylkesting vil velge fra de ikke-samiske kommuner. Da lurer jeg på hva Høyres svar er til dette. Hvordan vil man unngå slike scenarioer?

Trond Helleland (H) [11:26:22]: Jeg merket meg at SVs landsmøte vedtok en uttalelse om saharwi-folkets kamp i Vest-Sahara, men når det kommer til stykket i denne salen, sier altså SV nei til å være med på det historiske arbeidet finnmarksloven faktisk er. Jeg synes SV burde gå i seg selv og vurdere hva som faktisk har skjedd i denne saken.

Det står veldig tydelig i ILO-konvensjonen at dersom urfolket, dvs. samene i denne sammenheng, gir sin tilslutning til et forelagt lovutkast, vil det betraktes å være i tråd med folkeretten.

Jeg har tillit til at Finnmarkseiendommens styre, bestående av fylkestingsrepresentanter og sametingsrepresentanter, faktisk vil jobbe sammen for å oppnå det vi alle ønsker, nemlig en enda bedre næringsutvikling i Finnmark, en bedre ivaretakelse av samiske rettigheter og andres rettigheter i Finnmark. Derfor bekymrer jeg meg overhodet ikke over denne styremodellen, for jeg tror den i svært sjelden grad vil bli benyttet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Storberget (A) [11:27:42]: Det er en historisk begivenhet når Odelstinget i dag behandler finnmarksloven. Aldri før har vi foretatt, og vil antakelig aldri mer kunne foreta, en så omfattende disposisjon over så store landarealer. Aldri har vi kunnet overføre så mye makt til det regionale nivået. Aldri før har vi gjennom en lovsak kunnet rette opp urett i et slikt omfang. Et slikt arbeid krever politisk mot og kompromissvilje. Det gir også politikk en mening. Det er grunn til å rette takk til saksordføreren for imøtekommenhet og smidighet. Samtidig vet jeg at uten mitt eget partis lokale håndtering av saken, både ved våre politikere i Finnmark Arbeiderparti, ved vår fylkesordfører, Helga Pedersen, og ved vår sametingsgruppe med Egil Olli i spissen, ville vi vanskelig kunnet skapt en så god politikk som dette egentlig er. De fortjener alle stor takk.

Finnmarksloven er et viktig steg i prosessen med å anerkjenne samenes og finnmarkingenes rettigheter til land og vann. Loven stadfester samenes eksisterende rettigheter og erklærer at den ikke gjør inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd og alders tids bruk. Vi beveger oss fra tesen om tålt bruk til å akseptere rettigheter.

For Arbeiderpartiet var det maktpåliggende med et slikt utgangspunkt, et grunnleggende oppgjør med en del av norsk historie som Norge har liten grunn til å være stolt av. Samene har lidd urett gjennom lang tid. Diskrimineringen har hatt mange ulike ansikter.

Fram til første del av 1800-tallet var ikke læren om statens uinnskrenkede eiendomsrett i Finnmark særlig grunnfestet. Fogden i Øst-Finnmark skrev i 1825 at det «existerer ingen Staten tilhørende Almindinger i Øst-Finnm.». I 1848 kom det til uttrykk fra det offentlige Norge at nomadisme ikke gir eiendomsrett, og at samene var å betrakte som omflakkende nomader.

Det er grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved at Finnmark har vært bebodd av et nomadefolk, uten faste boliger. Reindrift kan vanskelig beskrives som omflakking. Den eldste kjente samiske måten å leve på, veiding, og ulike former for fiske forutsatte også en meget nær kjennskap til naturen i avgrensede områder. Samisk husdyrhold i Finnmark er jo kjent fra tilbake til 1300-tallet.

I andre halvdel av 1800-tallet la staten betydelige hindringer i veien for de stedlige beboernes rettigheter. Det finnes eksempler på at norske – og bare disse – fikk erverve jord.

Et av de mest alvorlige overgrepene skjedde i 1902. Da ble det bestemt at for å kunne eie jord i Finnmark måtte en kunne norsk, jf. jordsalgsloven av 1902 og reglementet til denne. Man måtte tilhøre «skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytte dette til dagligt Brug».

En slik lovgivning stod paradoksalt nok ved lag fram til 1965.

Samenes syn på denne bestemmelsen kommer tydelig fram i den samiske og sosialdemokratiske stortingskandidaten Isak Sabas program foran stortingsvalget i 1906. Han formulerte:

«Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen?»

Dette skjer i en tid da nordmennene i avhandlinger framstilles som de «dannede» med overlegen samfunnsorganisasjon, i motsetning til samenes tilfeldige omflakking og ville, rå og usle levesett – et laverestående folkeferd, ble det beskrevet som, både i åndelig og i legemlig henseende.

Samtidig ble muligheten for utøvelse av eget språk vanskeliggjort. Språkinstruksen fra Stiftsdireksjonen i Tromsø i 1880 og skoleloven i 1889 slo fast at skolens undervisning skulle foregå på norsk, med få muligheter til samisk læring. På noen internat var det forbud mot å snakke samisk også i fritiden, kjenner vi til. Dette foregikk helt fram til 1970-tallet.

100 år etter – det er her vi er i dag – har vi muligheten til å bringe rettferdigheten tilbake.

Det er grunn til å ta avstand fra den fornorskingspolitikk som er ført. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være et foregangsland i arbeidet med urfolks rettigheter. Her trengs mer enn høring og folkeavstemninger. Vi kan ikke snakke oss bort fra folkeretten, og vi vil ikke det. Folkerett er ikke først og fremst det man sier eller skriver, det er det man gjør.

Dette kan og vil bli en vinn-vinn-situasjon for hele Finnmark. Nærhet til egne ressurser, lokal forvaltning og utvikling av samisk og norsk kultur er noe alle kan tjene på, økonomisk og kulturelt. Det er erfaringen også fra andre land, eksempelvis Canada, som har tatt urfolks rettigheter og krav på alvor.

I justiskomiteens arbeid med finnmarksloven har Arbeiderpartiet tatt initiativ til at det ble utarbeidet en uavhengig folkerettslig vurdering. Denne har gitt uvurderlige innspill i det videre arbeidet.

Vi foreslo videre at det skulle gjennomføres konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting under behandlingen av finnmarksloven i justiskomiteen. Tanken bak dette var at statens konsultasjonsplikt overfor urfolk også strekker seg inn i nasjonalforsamlingen. Disse konsultasjonene, egentlig en konstitusjonell nyvinning, har drevet saken framover og ført til en større politisk enighet om bl.a. opprettelsen av en kommisjon og en domstol for å avklare eksisterende rettigheter som følger av alders tids bruk. Konsultasjonsprosessen har i tillegg gitt fylkestinget og Sametinget et eierskap til loven, noe som er viktig for den videre forvaltningen av grunnen i Finnmark.

Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for viktige prinsipper i loven. Arbeiderpartiets styremodell med vekslende flertall for Ytre og Indre Finnmark gjennomføres for vedtak om endret bruk av utmark. Dette sikrer at vedtak blir fattet, og at ingen gis nektingsrett.

Jeg er sterkt uenig i replikanten Inga Marte Thorkildsens beskrivelse av denne styremodellen. Jeg tror modellen kan fungere godt der hvor det vil være bruk for den.

Denne styremodellen er demokratisk og er i tillegg nødvendig ut fra folkeretten. Det vil også være en garanti for at flere vil akseptere Finnmarkseiendommen som felles styringsorgan for Finnmark, og man vil unngå at flere vil kreve å trekke ut sine rettigheter av Finnmarkseiendommen.

Dette vil bidra til å holde mest mulig av eiendommen samlet. Det er dessuten viktig at identifiseringsarbeidet nå får en forankret ramme i kommisjon og domstol. Jeg er glad for at også SV vil identifisere rettigheter av alle typer og i merknad støtter opprettelsen av en kommisjon. Jeg beklager at de når det kommer til stykket, ikke gjør det i vedtak.

Vi skulle gjerne kommet lenger i forhold til kystfolkets fiskerettigheter i havet. De sjøsamiske rettigheter er sterkt svekket og trenger et ekstraordinært vern. Her er et eksempel på at urfolkets rett kan utgjøre vinn-vinn for alle. Vi hadde håpet å få gjennomslag for minimumskvoter for båter under ti meter. Vedtaket om at Regjeringa snarest mulig skal foreta en utredning av samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark og fremme en sak om dette for Stortinget, er et arbeid som vi i Arbeiderpartiet skal følge nøye og være en aktiv pådriver i.

Allmennhetens adgang til jakt og fiske i dag videreføres i finnmarksloven. Å sikre allmennhetens adgang til jakt og fiske er en viktig sak for Arbeiderpartiet. Vi har fått gjennomslag også for en utvidelse ved at allmennheten gis adgang til å plukke multer til egen husholdning. Arbeiderpartiet er derfor glad for at et stort flertall står bak loven. Dette er avgjørende for lovens legitimitet og effektivitet. Vi ser fram til å se resultatene av finnmarkingenes forvaltning av fylket. Den regionale forvaltningen som legges til grunn i finnmarksloven, vil også kunne være modell for utvikling av regional forvaltning i andre deler av landet.

Nå er en lang prosess kommet til ende. Likevel er det nå mye skal starte. Den store oppgaven ligger nå foran Finnmarks befolkning: Hvordan skal vi utvikle land- og vannarealet til felles beste?

Lovvedtaket i dag skulle gi det beste utgangspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Helleland (H) [11:35:41]: Enkelte har forsøkt å skape et bilde av at Finnmark blir privatisert dersom samer og andre får anerkjent sine rettigheter. De fleste samfunns- og aviskommentatorer har heldigvis tatt avstand fra en slik holdning. Det overrasker derfor når den politiske kommentatoren Hallvard Bakke i Arbeiderpartiets hovedorgan, Dagsavisen, i går skrev en artikkel og konkluderte med at finnmarksloven

«bare vil komme en liten del av den samiske befolkning til gode, mens det for mange andre vil kunne bety en innskrenking i deres rettigheter som følge av at områder vil gå over i privat eie og ikke lenger være et felleseie for innbyggerne i fylket».

Deler representanten Storberget Bakkes bekymring? Og hva mener representanten dette sier om behovet for informasjon om hva loven egentlig innebærer?

Knut Storberget (A) [11:36:45]: Nå har ikke jeg identifisert Arbeiderpartiets rettigheter over Dagsavisen i samme grad som det representanten Helleland gjør, men det er helt åpenbart at jeg ikke er enig i den beskrivelsen som kommentatoren har i Dagsavisen – snarere tvert imot. Det som har vært slitsomt å få fram i denne debatten, og som i høyeste grad fortjener oppmerksomhet, er jo: Det er dagens regime, for dem som måtte ønske det, enten det er Sosialistisk Venstreparti eller Fremskrittspartiet, som vil kunne utløse de virkelig store rettighetskampene – da med en langt mer kostbar og slitsom prosess ved at man må henvende seg til de ordinære domstolene. Det er jo dagens regime som virkelig vil kunne bidra til at folk føler at rettighetene ikke blir holdt i hevd, og at man må gå til domstolene for å få trukket dem ut. Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det nettopp slik at når man snakker om de eksisterende rettigheter i Finnmark – og det er det vi snakker om – vil den styremodell som er valgt, bidra til at denne eiendommen i størst mulig grad vil være samlet, og at rettighetshaverne føler at det blir ivaretatt, fordi man nettopp har den makta man har i styret.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:38:09]: Jeg takker representanten fra Arbeiderpartiet for innlegget og tydelighet i forhold til hva Arbeiderpartiet står for i denne saken.

Representanten var selv inne på at allmennhetens tilgang til Finnmark er viktig for Arbeiderpartiet. Da hadde jeg også trodd i utgangspunktet og forventet at man kanskje ville opprettholde allmennhetens adgang i formålsparagrafen, slik det stod i utkast til formålsparagraf. Nå har altså Arbeiderpartiet vært med og tatt initiativ til å ta ut allmennheten derfra og plassere det inne i § 25. Da blir mitt spørsmål til representanten Storberget: Mener han at det ikke ligger et signal i det hele tatt i det å ta ut allmennhetens adgang i formålsparagrafen for deretter å tilpasse det i en helt annen paragraf? Er ikke formålsparagrafen den som gir det tydeligste signalet?

Knut Storberget (A) [11:38:57]: For Arbeiderpartiet har det vært maktpåliggende i arbeidet med loven å sikre at allmennheten får den samme adgangen som man har i dag. Det er helt på det rene at de bestemmelsene som er gitt, som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, sikrer denne adgangen. De utvider den endog, bl.a. i forhold til multer. Det er helt åpenbart at når det gjelder spørsmålet om formålet med finnmarksloven, er den formuleringen som er valgt, mye mer konsis i forhold til hva som faktisk er formålet med finnmarksloven. Men det forandrer ikke allmennhetens adgang overhodet.

Jeg må samtidig si at det jo er trist at Fremskrittspartiet har forlatt sin opprinnelige linje i forhold til statlig eiendom og nå stiller seg på en linje i Stortinget hvor man går for fortsatt statlig styre. Man forlater den linja som jeg oppfatter har vært Fremskrittspartiets credo i mange år, nemlig at man skal beskytte folks rettigheter.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:40:05]: I konsultasjonen som vi hadde i april, uttalte representanten Storberget at

«det ville virke krenkende, ikke bare overfor allmennheten, men det ville også kunne forkludre mye av legitimiteten til bl.a. urfolket, at man plutselig fratar en gruppe rettigheter».

Nå har man gått med på å frata allmennheten rettigheter man hittil har hatt i Finnmark. I andre deler av landet har Arbeiderpartiet vært opptatt av å sikre allmennhetens interesser, men i Finnmark er ikke dette tilfellet på samme måte. Man snakker nå om «adgang», ikke «rett». Jeg vil derfor spørre representanten Storberget hvordan han gjennom de lovparagrafene som nå foreligger, har sikret sanksjonsmuligheter i tilfelle allmennheten i framtida får en dårligere mulighet til jakt og fiske i Finnmark enn det man har med dagens lovverk, i en situasjon der det ikke er knapphet på ressurser.

Knut Storberget (A) [11:41:18]: Jeg må si jeg mange ganger har stusset over SVs holdning i denne saken, og ikke minst når det gjelder det faktum som legges til grunn i debatten både av lokale og sentrale representanter. Jeg får bare gjenta: Jeg mener at loven helt klart viderefører allmennhetens adgang til å høste av utmarksressursene i Finnmark. Det er vel snart på tide at SV påpeker hvor i lovverket allmennheten mister denne adgangen, siden man gjentar og gjentar denne problemstillinga hele tida. Jeg vil oppfordre SV til å gå inn i lovverket, se på hva realiteten er, konsentrere seg om det og kanskje også videreføre noen av de tanker man har i forhold til å det å gjøre menneskerettigheter til gjeldende lov, og ta det på alvor, istedenfor stadig å bruke denne saken til å fiske i rørt vann og prøve å få nye velgere på områder hvor man antakelig ikke får det.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:42:38]: Dette er utvilsomt en viktig dag for ganske mange i dette landet. Den er det for den samiske befolkningen, den er det for den øvrige befolkningen i Finnmark, og den er det garantert også for resten av innbyggerne i dette landet, ut fra at de faktisk står ved et veiskille i forhold til lovgivning, etter mitt skjønn.

Det har vært et stort engasjement både for og mot loven. I den anledning tror jeg jeg skal ta sjansen på å gi honnør til saksordføreren, som jeg synes har gjort en gedigen jobb i den rollen han har hatt som saksordfører, men også i rollen som leder av justiskomiteen, og måten han har håndtert hele denne prosessen på, for at det har vært utfordrende, er hevet over enhver tvil. Så det står stor respekt av den jobben som her er gjort.

Hvis man går videre i forlengelsen av det, er det sånn – i hvert fall slik jeg oppfatter det – at loven tidvis er kontroversiell i forhold til hvordan den oppfattes, og hva intensjonen og formålet med den skal være. Svaret på det blir ganske enkelt at det handler om politikk. Politikk bedrives i dette huset, og politikk har ulike formål ut fra politisk ståsted. Det er også derigjennom man velger sine virkemidler i forhold til løsninger. Og politikk handler selvfølgelig om ønske om å gjøre noe og få til noe. Derfor er det vi som er her, bedriver politikk. Prosesser i de forskjellige politiske partiene fører til forskjellige politiske løsninger. Det er også en del av vårt demokrati.

Hvis det var så enkelt som man har oppfattet underveis at det skulle være når det gjaldt denne loven, burde dette ikke vært en problemstilling. Hvis alt var så tydelig som enkelte hevder, hadde vi ikke trengt å ha debatten, for da hadde det vært så klare føringer fra internasjonalt hold at vi ikke hadde valgfrihet. Men det har vi faktisk, og derfor er det en debatt her i dag.

Flertallet har funnet én løsning, Fremskrittspartiet har en helt annen. Vi mener at folk er individualister, og at de er forskjellige, og det skal vi hensynta. Men det gjør vi ikke gjennom det forslaget som ligger til finnmarkslov i dag. For det spesielle er nå at man lager en spesifikk lov for Finnmark for å ivareta urbefolkningens rettigheter. Spørsmålet man må kunne stille seg da, er: Kunne man gjort dette gjennom ordinær lovgivning? Vi vil mene ja, flertallet mener nei. Vi er bekymret for at dette kan komme til å føre til uro i Finnmark, og det er jo ingen av oss egentlig tjent med. Men det vil kunne komme til å bli en konsekvens av de vedtakene som gjøres i dag.

Vi mener at det ligger en særbehandling i det man nå gjør, ved å tildele særrettigheter i Finnmark som man ikke har andre steder. Særbehandlingen er dessverre noe som veldig mange oppfatter som negativt. Selv om enkelte vil hevde at det har vært ganske tydelige forventninger til loven, har i hvert fall vi mottatt mange henvendelser der man har vært negativ til loven og innføringen av den.

Til litt av bakgrunnen for dette: ILO-konvensjon nr. 169 ble vedtatt i Stortinget 7. juni 1990. Jeg har lyst til å referere deler av det som daværende statsråd, Johan J. Jakobsen, sa i den debatten:

«Konvensjon nr. 169 om urbefolkninger er en foreløpig sluttsten i et ganske omfattende arbeid. Konvensjonen er den første i hele FN-systemet som skal virke som et vern for ca. 300 mill. medlemmer av ulike urbefolkninger. Mange av dem lever i dag under meget vanskelige vilkår, der grunnleggende rettigheter trues.»

For min del oppfatter jeg det iallfall slik at det primære den gang var å ta vare på dem som hadde dårlige kår. Da må man kunne spørre seg: Er det slik vi oppfatter at det er i Norge? Er det slik vi har det her i landet? Er det slik at den samiske befolkningen i Norge føler seg truet, og at rettighetene deres trues her? Eller er det omvendt, slik at nordmenn i Finnmark er truet av den samiske befolkningen på noe vis – eller er det faktisk umulig å ha en sameksistens med dagens lovverk? Vårt svar på det vil iallfall være nei. Det kan ikke være så dårlig stilt når vi har en statsminister som gjentatte ganger står fram og skryter av at vi er det beste landet i verden. Det er vi altså før vi har vedtatt finnmarksloven også. Om den blir den store steinen som flytter det, vet jeg ikke, men vi får se.

Som sagt, vi er bekymret for at loven kan føre til splittelse, hvis man vedtar den slik som den foreligger nå, og vi tror den kommer til å gjøre det. Derfor vil det påhvile flertallet et stort politisk ansvar. Nå har saksordføreren vært inne på at man vil komme til å redegjøre nøye for befolkningen der om konsekvensene, og det tror jeg nok er fornuftig. For det er vel et faktum, iallfall etter mitt skjønn, at det man gjør i dag, det flertallet legger opp til nå, er å lage noe som tilnærmet blir en egen grunnlov for Finnmark. Det er en såpass vesentlig endring at vi er litt overrasket over at flertallet ikke kan tenke seg å legge dette forslaget til lov ut til folkeavstemning i Finnmark. Det burde kanskje vært av interesse for samtlige partier her i huset å høre hvordan befolkningen der oppe stiller seg til det. Eller er det uaktuelt, ut fra at man bekymrer seg for hva svaret kan være? Og hvis svaret skulle bli negativt, vil det være fordi befolkningen ikke forstår det, eller vil det være andre motiver som ligger til grunn for at man kanskje ikke ønsker løsninger her?

Det har vært andre som har kommentert styrets sammensetning, 3–3. Etter mitt skjønn betyr det selvfølgelig en overrepresentasjon på den samiske siden, men det er vel ikke noen overraskelse i denne saken. Et annet moment som kan komme til å dukke opp, er: Hva med urbefolkning som bor andre steder i landet? Vil dette kunne komme til å skape presedens? Vil vi få tilsvarende vurderinger og innføring av lov som gjelder Nordland, Troms, Trøndelag og Hedmark? I så fall skal vi fortsette å kjempe mot det, på samme måte som vi kjemper mot denne loven.

Det er jo et paradoks også, etter mitt skjønn: Man har altså en diskusjon om nødvendigheten av innføring av denne loven, for det er så viktig. Det er ganske få land som har ratifisert konvensjonen. Hvis jeg ikke husker feil, er det 17 land på verdensbasis som har ratifisert konvensjonen – tre i Europa. Da kan man stille seg spørsmål i etterkant av det: Er det slik at de landene som ikke har ratifisert den, har behandlet sine borgere dårligere enn f.eks. vi gjør? Jeg tror ikke de vil gjøre det.

Fremskrittspartiets oppfatning er at vi nå vil få A- og B-borgere i Finnmark, de som bor der, og de som er på besøk. De vil ha vidt forskjellige tilnærminger til dette, med basis i bl.a. tilgang til ressurser der oppe. Finnmark er et kjent reisemål, attraktivt for dem som er opptatt av jakt og fiske. Svært mange av dem som driver med det i stor skala, har vært veldig bekymret for det som kommer til å skje, og man er redd for å bli utestengt. Det tror jeg vel egentlig ingen av oss ønsker, men slik vi ser det, kan det komme til å bli en konsekvens. Jeg mener, selv om representanten Storberget tok til motmæle mot det i stad, at ved å ta allmennheten ut av formålsparagrafen gir man et signal til allmennheten om dette. Representanten Storberget redegjorde for at det var viktig siden loven omhandlet noe annet, men jeg trodde iallfall før at allmennheten også var viktig for Arbeiderpartiet. Jeg opplever i dag at den ikke er det. Konsekvensene videre vil etter vårt skjønn være et delt Norge i forhold til tilgang og rettigheter i Finnmark, og ansvaret ligger selvfølgelig hos regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Jeg registrerer også at det antydes at det er rasistiske holdninger ute og går, understrømninger i denne debatten. Det håper jeg da ikke. Jeg håper vi alle er opptatt av at vi skal behandle folk likt, og at vi faktisk har et lovverk i dette landet som legger til rette for at så skal skje.

Konklusjonen er at Fremskrittspartiet kommer til å stemme mot loven i sin helhet. Hvis det mot formodning skulle skje her i dag at vårt forslag kommer til å falle, ønsker vi en folkeavstemning om innføring av loven. Bakgrunnen for det er at vi mener at det man gjør her, er å skape en forskjellsbehandling, skape grunnlag for bekymring og uro i Finnmark, noe vi ikke ønsker. Vi ønsker likhet for borgerne som bor der, og i hele landet, og derfor mener vi at det vi gjør i dag, vil være et feilslag i så måte.

Presidenten: Presidenten lurer på om representanten skal ta opp forslag.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:50:45]: Da tar jeg opp forslagene.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [11:51:07]: Hvorfor stemte Fremskrittspartiet for ratifisering av ILO-konvensjonen? Hva var bakgrunnen for det? Hvorfor følger man ikke opp holdningene fra den gang og det man da tilkjennegav? Partileder Carl I. Hagen har også i den offentlige debatten om denne saken meget sterkt og med meget harde karakteristikker, bl.a. i forhold til bruk av rasisme- og apartheid-begrepet, prøvd å fiske i dette rørte vannet. Jeg hører også Ellingsen er inne på at man er imot at det skal skapes særrettigheter. Vær så snill å svare overfor Odelstinget nå: Hva slags særrettigheter er det man kan lese ut av denne loven som eventuelt den samiske eller den norske befolkningen i Finnmark får tildelt? Hva slags særrettigheter er det man mener?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:52:23]: Jeg takker replikanten for spørsmålet. Siden han ellers er ganske rimelig når det gjelder å følge med, tror jeg han har fått svaret fra partiformann Carl I. Hagen allerede om hvorfor vi sa ja den gangen, og hvorfor vi sier nei i dag. Vi forutsatte den gangen ILO-konvensjonen ble vedtatt, i 1990, at man kunne gjøre det innenfor gjeldende lovverk. Det vi ser i dag, er et helt annet regime, etter vårt skjønn, som gjør at vi kommer til å gå imot loven.

Når det gjelder særrettigheter, mener jeg det bl.a. ligger i at i år med liten ressurstilgang skal ressursene forbeholdes de innbyggerne som bor i Finnmark.

Linda Cathrine Hofstad (H) [11:53:13]: Etter to års taushet skriver Carl I. Hagen i et innlegg i Dagbladet:

«For FrP er det uansett ikke aktuelt å gi noen grupper, uansett opphav, fordeler andre ikke har.»

Hagen benytter også ordet «apartheid» når en same kan få tinglyst eiendomsretten til grunnen under gården sin. Videre betegner Hagen Finnmarkseiendommen som en «udemokratisk og rasistisk konstruksjon» og skriver at loven i realiteten vil gi samene kontroll over store deler av Finnmarks landområder. Jeg må spørre representanten Ellingsen: Snakker Hagen her på vegne av hele Fremskrittspartiet, og har det gått Fremskrittspartiet hus forbi at loven er etnisk nøytral?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:54:27]: Partiformann Carl I. Hagen snakket selvfølgelig på vegne av hele partiet da han sa det han gjorde. Det kommer partiet til å stå bak, og det vil partiet vise ved konsekvens i dag, bl.a. ved å stemme imot loven.

Vi mener fremdeles at i den grad det er uenighet om rettigheter til land og vann i Finnmark, kan det behandles av ordinære domstoler. Vi trenger ikke en egen særdomstol, en egen særordning for å få det til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:55:11]: Fremskrittspartiet har en historie i samiske spørsmål som på samme måte som partiets historie når det gjelder likestilling, homofiles rettigheter og menneskerettigheter, er en historie til å bli trist av. Fremskrittspartiet bruker enhver anledning til å hevde at ethvert tiltak som skal bøte på direkte og indirekte diskriminering av grupper, i virkeligheten er en diskriminering av den gruppen som allerede har fordeler. Fremskrittspartiet påstår i kjent stil at den finnmarksloven som nå vedtas, er diskriminering av nordmenn, og for øvrig bør Sametinget nedlegges. Representanten Sandberg har gått så langt som å kalle loven for offentlig rasisme. Kan representanten Ellingsen forklare nøyaktig hvilke deler av loven som er rasistisk?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:56:02]: Jeg registrerer at representanten Thorkildsen er opptatt av likebehandling. Det er vel noe vi alle er, selv om vi har ulik tilnærming til hvordan det skal være, og hvordan man gjør det, i denne saken bl.a. Det er altså slik at det er en mulighet innenfor det politiske systemet. Så kan vi godt være uenige om enkeltting innenfor det systemet, men vi ønsker likhet for alle, og det mener vi at det ikke legges til rette for gjennom denne loven.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:56:53]: For godt over et år siden vedtok SVs landsstyre en uttalelse som hadde overskriften «Finnmarksloven – en historisk mulighet for flytting av makt». Landsstyret uttalte at vi så finnmarksloven som en viktig del av implementeringen av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk, og konstaterte at SV er opptatt av at finnmarksloven må legge et godt grunnlag for at ILO-konvensjonen kan bli et redskap for å sikre urfolksrettigheter internasjonalt.

Siden mange har hevdet at SV ikke har hatt noe felles standpunkt i arbeidet med finnmarksloven inntil like før avgivelse, skal jeg referere mer av uttalelsen. Vi sa:

«SVs/SGs overordnede tilnærming til spørsmålet om retten til land og vann i Finnmark er klart formulert i SVs/SGs samepolitiske plattform: «Samene har, ut fra internasjonale konvensjoner og erklæringer og statens godkjennelse, kollektiv rett til land og vann. Denne rett må utøves i samarbeid med den øvrige befolkning som har tilhørighet til de samme områdene. Det er viktig å sikre samene styring og medbestemmelse på beslutninger som angår samisk kultur generelt og samiske næringer i de tradisjonelle samiske områdene.»»

Videre uttalte landsstyret:

«På bakgrunn av dette mener SV/SG at grunnlaget for Finnmarksloven særlig må være de folkerettslige forpliktelser Norge har i forhold til samene som urfolk og ivaretakelse av rettighetene til det samiske folk, samt en anerkjennelse av finnmarkbefolkningens rett til kontroll og forvaltning av grunnen i fylket. SV/SG ønsker ett forvaltningsorgan – Finnmarkseiendommen – for hele fylket.» … «SV/SG ønsker en egen tvisteløsningsordning – for eksempel i form av en kommisjon – for avklaring av enkeltpersoners rettigheter etter prinsippene om «hevd» og «alders tids bruk», slik at ikke folk belastes med dyre rettssaker.»

Landsstyret i SV var også opptatt av at styret for Finnmarkseiendommen skulle sammensettes av et likt antall representanter valgt fra fylkestinget og Sametinget, og at statens representant skulle utgå. Sametinget og fylkestinget skulle stå fritt i å velge sine representanter.

Landsstyret uttalte videre:

«SV/SG krever derfor at saltvannsressursene må vurderes i forhold til folkerettslige forpliktelser og tradisjonell lokal utnytting med sikte på å sikre at folk i Finnmark får forvaltningsrett over ressursene som er i fylket.

Ressursene i havet er den viktigste fornybare ressursen for å sikre bosetting og sysselsetting i Finnmark. Særlig er rettigheter i kystnære områder viktig for den sjøsamiske befolkningen. SV/SG kan derfor ikke godta at behandlingen av Finnmarksloven avsluttes uten at en er kommet videre med dette spørsmålet.»

Det er mye vi er fornøyde med i det som nå er blitt flertallets forslag til finnmarkslov. Særlig gjelder dette forslaget som omhandler kystfisket og sjøsamiske rettigheter, som SV også står bak. SV er også glad for at hensynet til samiske interesser understrekes i formålsparagrafen. Vi støtter den delvise inkorporeringen av ILO-konvensjonen i § 3, som flertallet også foreslår. Vi er fornøyde med at praktiseringen av Sametingets retningslinjer blir mer balansert enn mange fryktet. Og nå vil jeg be representanten Storberget om å høre nøye etter: Vi mener det er positivt at det skal tas aktive skritt for å identifisere eksisterende rettigheter i Finnmark. Dette er noe vi har fremmet et anmodningsforslag om. Det er ikke bare i merknads form, som det har blitt påstått. I tillegg konstaterer vi at styremodellen til en viss grad samsvarer med SVs forslag, men vi er sterkt kritiske til modellen som er lagt til grunn ved endret bruk av utmark. Det ble likevel slik at SV ikke kunne slutte seg til flertallets innstilling til finnmarkslov, og jeg skal redegjøre for hvorfor.

Den første årsaken angår allmennhetens rettigheter. SV har alltid vært sterke forsvarere av allmennhetens rettigheter – i hele Norge. Vi ønsker ikke noe i nærheten av det som mange har formulert som «et Finnmark for finnmarkinger». La meg raskt legge til at resultatet av forhandlingene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ikke kan karakteriseres på denne måten. Men for oss viste prosessen knyttet til konsultasjonene at det var viktig ikke å bidra til å skape tvil om allmennhetens stilling i Finnmark framover. Kombinasjonen av at man har fjernet allmennheten fra formålsparagrafen, byttet ut «rett» med «adgang» i kapittel 3 og svekket hensynet til allmennheten i § 27 bidrog til å gjøre det umulig for oss å delta i et flertall ved avgivelse i komiteen.

La meg ta et par eksempler på uttalelser som har underbygd SVs posisjon. Fylkesordfører Helga Pedersen uttalte i konsultasjonen 2. mars:

«Jeg mener at det vil være feil å innføre i finnmarksloven et nytt prinsipp der allmennhetens rettigheter ikke bare innebærer rett til ferdsel og til å plukke blåbær, for å si det litt flåsete, men der man også skal ha rett til å jakte og fiske. Altså: Det må man gjerne utrede, men ikke i forbindelse med finnmarksloven. Det er feil sted å ta den debatten.»

I tillegg sa hun:

«Vi kan ikke akseptere at grunneierrollen til Finnmarkseiendommen blir svekket ved at allmennhetens rettigheter lovfestes.»

Pedersen mente det ville være politisk umulig, og heller ikke ønskelig, å begrense allmennhetens adgang. Det er SV glad for. Samtidig kunne hun tolkes dit hen at det skulle være mulig å begrense allmennhetens adgang ikke bare ved knapphet, men også i andre sammenhenger. Det kan ikke SV akseptere. Vi aksepterer heller ikke premisset om at Regjeringas opprinnelige forslag var en lovfesting av nye rettigheter for allmennheten. Vi mener i tillegg at det er grunn til å spørre hvorfor man i det hele tatt har vært så oppsatt på å få byttet ut ordet «rett» med «adgang», hvis det er slik som mange hevder, bl.a. representanten Storberget, at dagens tilstand skal videreføres for allmennheten.

Sametingets posisjon gjorde ikke saken enklere. Her hadde man meget vidtgående forslag til endringer, med fjerning av alle referanser til allmennheten fra loven. De ønsket at det skulle være opp til Finnmarkseiendommen å forskriftsfeste adgangen til fylket. Sametingets juridiske rådgiver, Laila Susanne Vars, sa det slik i konsultasjonen 13. april:

«Hvis vi mener at Finnmarkseiendommen skal tre inn i den rollen som Statskog SF har i dag, må den også få den forskriftskompetansen, og man må også ha tillit til at man selvfølgelig ikke skal stenge allmennheten ute. Noe annet tror jeg ville være en økonomisk katastrofe for Finnmarkseiendommen, for det er jo der mye av inntektene ligger.»

SV ønsker ikke å la allmennhetens rett til å høste av naturen være avhengig av økonomiske betraktninger. Vi oppfatter det dessverre slik at også flertallet i justiskomiteen med sitt forslag delvis bygger sitt syn om videreføring av dagens praksis på økonomiske betraktninger. Det mener vi er uheldig.

SV kan ikke se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark har vært til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle. Samtidig er SV opptatt av særlig å verne om samiske interesser. Vi mener at det fins rikelig med muligheter til å foreta innskrenkninger og fortolkninger av loven som vil ivareta samiske interesser i eventuelle konfliktsituasjoner. For SV er det viktig at finnmarksloven blir noenlunde balansert, og at man oppnår økt forståelse for våre folkerettslige forpliktelser overfor samene, ikke motsatt. En finnmarkslov som oppleves som sterkt ubalansert, og hvor store deler av befolkningen ikke føler seg godt ivaretatt, vil ikke styrke ILO-konvensjonen. ILO-konvensjonen gir dessuten rom for lokale løsninger. Som Knut Storberget sa i konsultasjonen i april:

«Artikkel 34 gir adgang til å kunne lage nasjonale ordninger nettopp på bakgrunn av at man har en etablert praksis.»

Storberget understreket den gangen at det ikke bare ville virke krenkende overfor allmennheten, men det ville også kunne forkludre mye av legitimiteten til bl.a. urfolket at man plutselig fratar en gruppe rettigheter.

Den andre hovedinnvendingen SV har, angår spørsmålet om en kommisjon for identifisering av eksisterende rettigheter. SV ønsker også en slik kommisjon, men er imot å fatte detaljerte vedtak om hvordan den skal operere, og hva den skal avdekke, uten å ha hatt en høringsrunde først. Kommisjonsforslaget er svært omfattende, hele 19 paragrafer. Alle partier i Finnmark har ønsket en høringsrunde. Uttalelser i mediene har bidratt til å spre usikkerhet rundt hvor omfattende rettigheter kommisjonen skal kunne tildele. Spesielt har uttalelser fra deler av reindriftsnæringa og fra samisk juridisk hold skapt usikkerhet rundt dette. SV mener det ville være en fordel for tryggheten til Finnmarks befolkning om spørsmålet om mandat og regelverk ble sendt på høring, men anser dette også som et demokratispørsmål. SV foreslår derfor at Regjeringa får i oppdrag å utarbeide et forslag til kommisjon, som så sendes på høring på ordinær måte før saken fremmes for Stortinget.

Advokatforeningens innspill til justiskomiteen i etterkant av avgivelsen kan underbygge behovet for en slik høringsrunde. Advokatforeningen er av den oppfatning at Finnmarkskommisjonen, slik den er foreslått, sannsynligvis vil forsinke prosessen med avklaring av rettighetsforholdene med mange år, noe de anser som svært uheldig med hensyn til å skape ro omkring rettighetsforholdene innen rimelig tid. Det må understrekes at de ikke er imot en kommisjon, sjøl om de riktignok ønsker en annen variant. De mener også at det vil kunne by på problemer å få besatt både kommisjonen og utmarksdomstolen med faglig habile personer. Det mest betenkelige med Finnmarkskommisjonen er, etter Advokatforeningens oppfatning, at den skal avsi en «dom» i henhold til § 33 i form av en rapport, uten at vanlige saksbehandlingsregler for domstoler er fulgt. De mener at dersom saksbehandlinga hadde fulgt tvistemålslovens bestemmelser, ville dette vært en positiv ordning, men slik Advokatforeningen ser det, vil ikke folks rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt med den saksbehandling som det er lagt opp til i § 32. Advokatforeningen har også andre viktige innvendinger og betenkeligheter.

Poenget er at vi burde tatt oss tid til å høre ulike syn i saken for å få en skikkelig kvalitetssikring av en prosess som kommer til å berøre hele folket i Finnmark, og som gjennom bl.a. underskrifter fra store deler av Finnmark har vist at det er betydelig usikkerhet knyttet til dette spørsmålet. Og jeg vil understreke igjen: SV er for en kommisjon, men vi mener at man skal ha ordinære demokratiske prinsipper også.

SV mener det er lite heldig å vedta de detaljerte reglene for denne kommisjonen uten å ha tatt viktige innvendinger og innspill med i betraktningen. Både kommuner, domstolene og organisasjoner, som f.eks. Norges Jeger- og Fiskerforbund, burde altså fått anledning til å uttale seg.

Det tredje forholdet jeg vil trekke fram som et hovedpoeng for SV ved behandlinga av loven, er miljøhensynet. SV mener det er avgjørende viktig å styrke kravet til bærekraftig bruk i hele loven. Vi foreslår dette hensynet tatt inn i flere paragrafer. Videre er det slik at flere av de områdene som i dag er vernet i Finnmark, kun er vernet gjennom administrative vedtak hos Statskog SF. Disse vedtakene er ikke lenger bindende når grunnbokhjemmelen overdras til Finnmarkseiendommen. SV mener det er viktig å videreføre disse vernevedtakene og vil foreslå at alle dagens administrative vedtak skal videreføres på samme nivå av Finnmarkseiendommens styre, inntil det foreligger en verneplan for Finnmarkseiendommens grunn. Vi mener at det bør iverksettes en total gjennomgang/kartlegging av eksisterende vernetiltak og kartlegging av behovet for nye vernetiltak.

SV mener det har vært flere betenkelige forslag i prosessen som har gått, med hensyn til behovet for en bærekraftig forvaltning. Ett eksempel er forslaget til forvaltning av Tana-vassdraget. Her foreslo Sametinget regler som fikk ordførerne i Tana og Karasjok til å uttale følgende: «Forslaget kan øke fiskepresset og true bestanden i elva.» Forslaget ville sterkt utvide garnfisket i Norges største laksevassdrag, og det på et tidspunkt hvor laksebestanden i vassdraget er på et historisk lavmål.

Det vi imidlertid er veldig fornøyde med i det resultatet som foreligger, er at miljøkompetansen i fjellstyrene blir med over i Statens naturoppsyn. Men vi foreslår at kravet om bærekraftig bruk må inn i flere lovparagrafer, og vi foreslår også referanse til våre internasjonale forpliktelser på miljøområdet. I det hele tatt er hensynet til bærekraft og til miljøvern tatt inn som et gjennomgående krav i veldig mange av våre forslag til lovparagrafer.

Til slutt: SV konstaterer at vi ikke fikk gjennomslag for noen av våre forslag knyttet til allmennhetens rettigheter, høringsprosess angående kommisjonen eller hensynet til bærekraft og miljø. Heller ikke når det gjaldt styremodell, fikk vi gjennomslag for vårt forslag til slutt. Vi er også sterkt kritiske til den modellen, som jeg har gitt uttrykk for, når det gjelder endret bruk av utmark. Når våre forslag er falt, vil vi imidlertid stemme for loven i sin helhet. Jeg vil på vegne av SVs stortingsgruppe uansett få ønske Sametinget og Finnmark fylkesting lykke til med det videre samarbeidet, og vi håper sjølsagt at Finnmarks befolkning med dette vil kunne se framover. Som flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, skriver:

«… hjemmelsoverføringen til Finnmarkseiendommen innebærer en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett etnisk og kulturell bakgrunn».

Jeg tar opp de forslagene som SV har i innstillinga.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [12:10:20]: SV har alltid vært et parti til å stole på i spørsmål om menneskerettigheter, urfolks rettigheter, etniske minoriteter og folkeretten. SV har vært forutsigbar i slike saker både nasjonalt og internasjonalt. SV var på samenes side i Alta-striden.

Men hva har så skjedd? For nå er det SV som stiller spørsmål om ILO-konvensjonen. Det er SV som stritter imot når Stortinget velger løsninger som ligger klart innenfor ILO-konvensjonen. Det er SV som har skapt full forvirring om identifisering av rettigheter og etablering av en kommisjon. Her er vi nettopp ved kjernen av spørsmålet om vi skal ivareta urfolks rettigheter i Norge. Partiet har fjernet seg så langt fra sitt idégrunnlag at nå forlater SV-politiker Lene Hansen partiet i protest. Hun sier at én ting er å være for urfolks rettigheter, en annen ting er konkret å gjøre noe.

Jeg håper SV snart finner tilbake til sitt gamle jeg, men det er trist at de ikke var i førersetet i den historiske timen for sitt eget lands urbefolkning.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:11:42]: Det er riktig, som representanten Gjul sier, at SV har en lang tradisjon som forsvarer av urfolks rettigheter. Det er en tradisjon som vi er svært stolte av. Det vi mener i denne saken, er at ILO-konvensjonen også ville være tjent med en mer balansert lov til slutt – noe som også representanten Storberget faktisk har gitt uttrykk for i konsultasjonene – fordi vi tror at det ville styrke ILO-konvensjonen og ikke svekke den, slik som vi frykter.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på Dørums uttalelser i forbindelse med denne prosessen. Regjeringa mente at forslaget, slik det i utgangspunktet forelå, supplert med en kommisjonsordning oppfyller det alt vesentligste av de kravene som Ulfstein og Graver stilte. SV gikk jo lenger enn langt i forhold til akkurat et slikt utgangspunkt. For det første er vi for en kommisjon. Men vi har også gått for å understreke de samiske hensynene i formålsparagrafen. Vi har gått for å inkludere kystfisket, og vi har gått for en delvis inkorporering av ILO-konvensjonen, på samme måte som flertallet har gått for. Så det kan ikke sies at SV går for å svekke ILO-konvensjonen.

Trond Helleland (H) [12:13:04]: Jeg konstaterer at SV valgte å stille seg utenfor det brede flertallet som sluttet seg til dagens lov, inntil dagens debatt. Nå vil SV subsidiært støtte loven. Men det er en del ting som må oppklares.

Inga Marte Thorkildsen var nettopp inne på at en finnmarkslov som oppleves som sterkt ubalansert, og hvor store deler av befolkningen ikke føler seg godt nok ivaretatt, som det er skrevet i merknadene, ikke vil styrke ILO-konvensjonen. Hva er det ved lovutkastet som dere nå vil stemme for, som er ubalansert? Hva er det som er ubalansert?

I Finnmark Dagblad 19. mai sier Olav Gunnar Ballo:

«Underskriverne i underskriftsaksjonen mot finnmarksloven er glad i hjemfylket sitt. De har skjønt at dette vil innebære en privatisering av grunnen …»

Et par dager etterpå går sentrale SV-representanter i Finnmark ut mot Ballo og sier at deres egen stortingsmann driver ren feilinformasjon ved å si at loven vil føre til privatisering av grunnen i Finnmark.

Hvem støtter Inga Marte Thorkildsen? Støtter hun det synet at Finnmark vil bli privatisert, eller støtter hun lokale SV-ere som sier at dette er feilinformasjon?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:14:27]: Jeg tror jeg gjorde ganske klart rede for hvordan vi mener at denne loven er ubalansert, både i de merknadene som vi har hatt gjennom hele innstillinga, og i innlegget som jeg holdt i stad. Det er først og fremst knyttet til spørsmålet om allmennheten. Vi oppfatter det slik at allmennheten med denne loven er blitt skviset. Det standpunktet deler vi faktisk med flere hundre tusen innbyggere i Norge, såkalte søringer, altså de som bor fra Troms og sørover i Norge.

Vi mener også at det endelige vedtaket om styremodell er svært lite heldig. Vi syns generelt at det ikke er heldig å snekre sammen en paragraf natten før en avgivelse, og særlig ikke en så lang og omfattende paragraf på et så sentralt punkt, der også representanten Helleland hele tida har vært sterk motstander av den modellen som Arbeiderpartiet forfektet, hvor man mente at det ikke var i strid med ILO-konvensjonen ikke å gå for det, men nå konstaterer at dette er viktig å få gjennomført i henhold til ILO-konvensjonen.

Når det gjelder spørsmålet om kommisjon, vil vi ha det på høring. Men jeg tror at det er noe jeg har redegjort ganske greit for.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [12:15:56]: SV vil mye. De vil mye, både for ILO, for samer og for allmennheten. Men de får det ikke alltid til å gå opp, og de våger ikke å ta en beslutning. Der hvor det kan skape vanskeligheter og motstand, velger de å si ja takk, begge deler, og framstiller det som om de er for alle.

De greier heller ikke å bli med på et kompromiss når de inviteres til å bli med på en prosess som fører fram til resultater som både Finnmark fylkesting og Sametinget kan godta. Nå har vi hørt at SV subsidiært kanskje vil – som de har fått oppfordring om fra Finnmark – ta til vettet. Og det er vel med en viss lettelse at SV har registrert det gode resultat som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har kommet fram til?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:17:19]: Jeg syns ikke det er så veldig negativt å ville mye. Vi konstaterer også at vi har store organisasjoner i ryggen i forhold til det vi nå har valgt å gjøre. Det gjelder bl.a. Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund og FRIFO. Disse organiserer flere hundre tusen medlemmer i Norge.

Jeg mener at det hadde vært mulig å få til et mer balansert resultat enn det man har kommet fram til. Vi konstaterer at vi kom inn i prosessen kvelden før avgivelsen, og der var det ikke mulig for oss å få gjennomslag for noen av de punktene som vi ønsket gjennomslag for. Da er det naturlig, som et politisk parti, et selvstendig parti som ikke er et vedheng til noen, at man tar det standpunkt at man vil stå utenfor. Og så må vi ta en sjølstendig vurdering av om vi mener at det forslaget som nå foreligger fra flertallet, er bedre enn en videreføring av dagens tilstand. Da mener SVs stortingsgruppe, i hvert fall flertallet, at det er en fordel at man vedtar det som flertallet tross alt går for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [12:19:00]: Finnmarksloven engasjerer. Finnmarksloven forarger. Og finnmarksloven motiverer.

Loven engasjererfordi den berører alle som bor i Finnmark, og fordi den vil ha betydning for forvaltningen av en vesentlig del av fylkets areal. Statskog har fram til nå forvaltet 96 pst. av grunnen i fylket. Nå er det slutt på «statlig overherredømme». Et areal tilsvarende hele Danmark overføres til Finnmarks befolkning og skal styres av representanter fra fylkestinget og fra Sametinget. Dette er en enorm tillitserklæring til alle som bor i Finnmark.

Finnmarksloven forarger fordi den innebærer noe nytt og ukjent. Usikkerhet gjør mange av oss irritable. Loven forarger også fordi flere kunne tenkt seg andre løsninger på f.eks. sammensetningen av styret i Finnmarkseiendommen og på utformingen av behandlingsreglene i saker om endret bruk av utmark. Men ikke minst har loven forarget fordi enkelte – også stortingsrepresentanter – bevisst har feilinformert om lovens innhold og konsekvensene av den. De som har gjort dette, har bidratt til å skape unødig splid i Finnmark og bærer av den grunn et stort ansvar på sine skuldre.

Men ikke minst motiverer loven til utvikling, vekst og samarbeid i Finnmark. Finnmark er et fylke med store ressurser. Det er liten tvil om at disse kan utnyttes på en bedre og mer målrettet måte enn det som gjøres i dag. Målet er nye arbeidsplasser og vekst i vår nordligste landsdel. Nå gis finnmarkingene mulighet til i fellesskap å finne bærekraftige løsninger til beste for en felles framtid. Jeg håper og jeg tror at dette vil skje i et tett og godt samarbeid mellom representanter for fylkestinget og Sametinget.

Hvordan skal så Finnmarkseiendommen styres? Det som fram til nå har vært betegnet som statens grunn i Finnmark, overføres til Finnmarkseiendommen, som skal styres av tre representanter fra fylkestinget og tre representanter fra Sametinget. Styreledervervet skal gå på omgang og lederen gis dobbeltstemme.

I saker som gjelder endret bruk av utmark, gjelder egne regler for saksbehandling. Sametinget skal bl.a. utarbeide retningslinjer som det skal tas hensyn til i vurderingen av om det f.eks. skal opprettes en vindmøllepark på kysten av Finnmark.

Det er imidlertid viktig for meg å presisere at Sametinget ikke er gitt nektingsrett i saker som gjelder endret bruk av utmark. Reglene sikrer imidlertid at man grundig vurderer hvordan en endring vil innvirke på samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Så noen ord om identifisering av rettigheter: Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1980- tallet gjorde det klart at det i Norge var et stort behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og rettsstilling. I etterkant av denne striden var det bred enighet om at det var nødvendig å finne ut hvilken plass samene hadde hatt og skulle ha i det norske samfunnet. Det var også behov for en nærmere kartlegging av hvilke særlige rettsforhold som knyttet seg til samisk kultur og virksomhet i områdene som samene tradisjonelt befolket. Resultatet av denne erkjennelsen var nedsettelse av Samerettsutvalget, vedtakelse av sameloven og av en grunnlovsbestemmelse om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen. Et foreløpig siste kapittel i dette arbeidet skrives når vi i dag vedtar finnmarksloven.

Behovet for å klarlegge samenes rettigheter til land og vann i Finnmark er et bærende hensyn bak finnmarksloven, men – og det er det viktig å understreke, ikke minst i forhold til Fremskrittspartiet – loven er etnisk nøytral og gir ikke samene noen form for særrettigheter til grunnen i Finnmark.

Det nedsettes en kommisjon og opprettes en særdomstol for å identifisere samer og andres rettigheter til land og vann i Finnmark. Rettighetene skal anerkjennes på bakgrunn av alminnelige tingsrettslige prinsipper som hevd og alders tids bruk. En slik identifikasjonsordning er helt nødvendig for at vi skal kunne oppfylle våre folkerettslige forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169. Med dette likestilles finnmarkingenes bruks- og eierrettigheter med andre nordmenns bruks- og eierrettigheter.

At SV går imot at det legges til rette for identifikasjon av individuelle rettigheter, innebærer at SV ikke anerkjenner samers og andre finnmarkingers bruks- og eierrettigheter på lik linje med det andre innbyggere i Norge har. En slik diskriminering mener Kristelig Folkeparti er helt uakseptabel.

Den kartlegging av rettigheter som finnmarksloven legger opp til, har av enkelte blitt betegnet som «privatisering av Finnmarksvidda». Det finnes overhodet ingen dekning for en slik påstand.

Jeg vil for det første presisere at finnmarksloven legger opp til identifisering av eksisterende rettigheter. Loven gir ingen nye rettigheter. For det andre vil jeg minne om at identifikasjonsordningen kun innebærer at den bruk av grunnen i Finnmark som har foregått gjennom lang tid, nå blir formalisert gjennom rettigheter til individer og grupper. Alle som kjenner fylket, vet at det først og fremst blir snakk om å anerkjenne kollektive bruksrettigheter.

SV går imot reglene om identifikasjon og vil at disse skal sendes ut på høring. I innstillingen begrunner partiet dette med bl.a. å si:

«En finnmarkslov som oppleves som sterkt ubalansert og hvor store deler av befolkningen ikke føler seg godt ivaretatt, vil ikke styrke ILO-konvensjonen.»

Finnmarksloven ivaretar alle innbyggerne i Finnmark på en god måte. Det er ikke dekning for å karakterisere loven som ubalansert.

Det er dessuten viktig for meg og for Kristelig Folkeparti å påpeke at menneskerettigheter til vern for minoriteter er gitt nettopp for å beskytte mot overgrep fra majoriteten. Hvorvidt Norge skal oppfylle disse menneskerettighetene, kan ikke avhenge av tilslutning fra den samme majoritet. Det er etter Kristelig Folkepartis oppfatning trist at SV ikke anerkjenner samenes rettigheter i tråd med dette grunnleggende prinsipp.

Finnmarksloven innebærer en historisk svært viktig anerkjennelse av at samer har opparbeidet rettigheter til land og vann i Finnmark. At SV, når prinsipper om minoritetsvern settes på en praktisk politisk prøve, totalt svikter, viser med all tydelighet at partiet ikke er villig til å anerkjenne urfolks rettigheter i Norge.

I Dagsavisen i går påpeker Hallvard Bakke at justiskomiteens behandling av finnmarksloven har vært enestående når det gjelder lovbehandling. Han skriver:

«Justiskomiteen i Stortinget gikk inn i en dialog med Sametinget og endte opp med en lov som langt på vei imøtekom Sametingets innvendinger og som var helt forskjellig fra regjeringens opprinnelige forslag.»

Hallvard Bakke har rett i at Stortingets behandling av denne saken har vært spesiell, men han tar grundig feil når han hevder at vi har kokkelert – og kun invitert Sametinget til å presentere oppskrift.

For første gang i historien har Stortinget benyttet seg av konsultasjoner under behandlingen av en sak. Komiteen har gjennomført fire konsultasjoner med Finnmark fylkesting og med Sametinget. Dette har vært svært konstruktivt og bidratt til å føre saken framover.

Innspill fra Sametinget, fra fylkestinget og ikke minst fra våre fylkespartier i Finnmark har hatt stor betydning for utformingen av loven. Samarbeidet med alle disse har vært svært konstruktivt, og jeg vil benytte anledningen til å takke for godt samarbeid.

Regjeringens forslag til finnmarkslov har fått mye negativ omtale. En del av kritikken var berettiget – det må selv jeg, som representerer et regjeringsparti, medgi – men noe har også vært dypt urettferdig. Justisminister Odd Einar Dørum viste handlekraft, og jeg vil også si stort mot, da han våren 2003 la fram et forslag til lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Vi snakker om en statsråd som i 1981 fikk bot for å aksjonere mot Alta-Kautokeino-utbyggingen. Jeg vil benytte anledningen til å takke Dørum for engasjement og mot, og ikke minst vil jeg takke ham for smidighet og velvilje i forbindelse med justiskomiteens arbeid med supplering av finnmarksloven.

Jeg vil avslutte med å gratulere alle finnmarkinger med dagen og ønske lykke til med samarbeidet for en felles framtid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:28:59]: 11 000 finnmarkinger har protestert – ikke mot det opprinnelige lovforslaget som Dørum la fram, men mot den prosessen i justiskomiteen som har skapt et annet flertall i forhold til det man opprinnelig trodde skulle bli vedtatt.

Jeg registrerer at Marthinsen legger stor vekt på å kritisere SV for en del av den debatten som har vært i det offentlige rom. Men når 11 000 finnmarkinger engasjerer seg, er det naturligvis et langt bredere demokratisk engasjement som ligger til grunn.

Jeg vil sitere hva FRIFO, Friluftslivets fellesorganisasjon, uttalte den 5. mai:

«Arbeidet med ny Finnmarkslov skal sluttføres med stortingsbehandling 24. mai. Det forberedende arbeid i justiskomiteen har tatt en dramatisk vending. Dersom flertallsformuleringen pr. dags dato (3/5) blir Stortingsvedtak, vil vi stå overfor det mest alvorlige angrep på allmennhetens rettigheter i nyere historie. Alle tidligere innskrenkninger og begrensninger i allmennhetens rettigheter blir bagatellmessige i forhold til hva som nå kan skje.»

FRIFO har 500 000 medlemmer.

Mener Marthinsen at dette er bagatellmessige innsigelser, og at allmennhetens rettigheter ikke vil bli påvirket av det vedtaket som nå skal fattes?

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [12:30:26]: Det er ikke vanskelig å skape motsetningsforhold dersom man konstruerer uriktige opplysninger og ber folk om å ta stilling til dem. Det er det som har skjedd i dette tilfellet. Jeg synes det er flott – la meg understreke det – med engasjementet i Finnmark. Det er viktig at man gir uttrykk for synspunkter, men så langt vi har lest disse protestene som har kommet inn, er de protester mot privatisering av Finnmark. Det er ikke det som skjer. Det er ikke det som står i loven. Det er ikke det som vedtas i Odelstinget i dag. Det er heller ikke det som kommer til å bli vedtatt i Lagtinget. Det er heller ikke det som kommer til å stå i den framtidige loven for Norge og for Finnmark på dette punktet.

På bakgrunn av det spørsmål man blir stilt – er du for eller imot privatisering av Finnmark – hadde jeg gjerne lyst til å se den person i denne sal som ville sagt at vi går for privatisering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:31:56]: Dette er ein historisk dag. Justiskomiteens fleirtal har med Ot.prp. nr. 53 som basis, i aktiv dialog med Sametinget og Finnmark fylkesting, laga ei utsegn som bl.a. inneber eit prinsipp om at samane gjennom langvarig bruk av land og vatn har opparbeidd rettar til grunn i Finnmark. Rettane er opparbeidde uavhengig av etnisk bakgrunn, og gjeld òg for andre innbyggjarar i Finnmark. Eksisterande rettar, så vel samane som andre sine, skal kartleggjast og anerkjennast gjennom ein eigen kommisjon og ein særdomstol. Formålsparagrafen er styrkt i forhold til Finnmarks interesser, men det inneber ikkje ei utestenging av allmenta, som framleis skal ha høve til å jakta og fiska i Finnmark.

Lova skal gjelda med dei avgrensingane som følgjer av ILO-konvensjon nr. 169. Finnmarkseiendommens sjølvstende i forhold til andre styresmakter vert styrkt ved at staten ikkje skal velja nokon av styremedlemmene.

Senterpartiet registrerer med glede det engasjementet som har vore frå fleirtalet i komiteen for å få fram forholdet til ILO-konvensjon nr. 169. Justiskomiteen gjekk til det skrittet å bestilla ei uavhengig juridisk vurdering for å få det avklart.

Senterpartiet er ikkje representert i komiteen. Vi har ikkje delteke direkte i justiskomiteens arbeid. Vi har vore invitert til høyringar og konsultasjonar. Vårt syn kjem fram gjennom kommunalkomiteens merknader til slutt i innstillinga. Vi kjem i dag til å stemma for innstillinga slik den føreligg frå fleirtalet i justiskomiteen.

Lat meg understreka nokre punkt. Det er ynskjeleg med ei heilskapleg forvalting. Det er ynskjeleg at Finnmarkseiendommen har ei heilskapleg forvalting. Det stiller store krav til den einskilde styremedlemmen, slik at styret opptrer mest mogleg samla.

Korkje Regjeringas lovforslag eller justiskomiteens innstilling løyser problematikken knytt til dei marine ressursane i fjorden og i kystnære strøk. Sjøsamane sine rettar må styrkjast. Vi er svært nøgde med at Regjeringa no har i oppdrag å utgreia både samane og andre sine rettar til fiske i havet, og at det kjem tilbake som ei eiga sak til Stortinget.

Vi synest òg det er viktig å avklara økonomiske og administrative konsekvensar utover det som allereie er gjort. Det er f.eks. grunn til å stilla spørsmål ved Statskog, som no taper inntekter som følgje av opprettinga av Finnmarkseiendommen. Det vil vera heilt klårt urimeleg dersom desse tapte inntektene skal dekkjast inn ved at andre som er avhengige av Statskog, skal dekkja dei inn.

Oppretting av ein utmarksdomstol for Finnmark må ikkje gå ut over jordskifterettane elles i landet. Kapasiteten i eksisterande jordskiftedomstolar er frå før svært pressa, og det er til dels svært lang ventetid. Eg håpar at justisministeren avklarar korleis det er tenkt gjort.

Så vil eg berre til slutt frå Senterpartiets side gratulera med fleirtalet sitt arbeid så langt og ynskja lykke til vidare med den dialogen som heilt klart må vera mellom Regjeringa, som skal følgja opp det vedtaket som vert gjort i dag, Sametinget og Finnmark fylkeskommune.

Statsråd Odd Einar Dørum [12:37:25]: Odelstingets behandling i dag av finnmarksloven er en historisk milepæl, for Norge som nasjon og spesielt for det samiske folk og Finnmarks befolkning. For den norske stats forhold til det samiske folk vil 2005 bli et historisk år. For det første har Stortinget gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag om en erstatningsordning for samer og kvener på grunn av tapt skolegang og den tidligere fornorskningspolitikken. For det andre har kommunal- og regionalministeren på vegne av Regjeringen tidligere denne måneden blitt enig med Sametinget om en konsultasjonsordning i saker som kan få betydning for samiske interesser. For det tredje, i dag behandler Odelstinget den etter min mening viktigste saken: finnmarksloven.

Arbeidet med finnmarksloven har sin bakgrunn i behovet for en avklaring av statens forhold til det samiske folk, og behovet for å anerkjenne samenes rett til bruk og utnyttelse av naturressurser i samsvar med sin kultur. Særlig striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget omkring 1980 gjorde at dette behovet ble satt på dagsordenen. Og jeg må vel nevne at jeg som daværende stortingsrepresentant var én av 9 i denne sal som stemte imot å bevilge penger til å sende politi til Alta før Høyesterett hadde talt i den saken. Derfor er denne saken, og denne dagen også, spesiell på mange måter for meg og det partiet jeg representerer.

Samerettsutvalget ble derfor oppnevnt i 1980, under striden om Alta-Kautokeino-vassdraget. Utvalget har lagt fram flere omfattende utredninger, som har vært et viktig grunnlag for Regjeringens arbeid med finnmarksloven.

For Regjeringen har det vært en sentral forutsetning at finnmarksloven skal være etnisk nøytral på den måten at enkeltindividers rettsstilling ikke skal være avhengig av deres etniske tilhørighet. Forvaltningen av land og vann i Finnmark må inkludere alle innbyggerne i fylket. Det har derfor vært viktig for Regjeringen at samer, etniske nordmenn, kvener og andre befolkningsgrupper skal ha samme rettigheter.

Regjeringen la fram sitt forslag til finnmarkslov for to år siden. Justiskomiteen og Stortinget skal ha stor ære av den grundige behandlingen saken har fått, og av evnen til å finne nye saksbehandlingsformer etter som saken krevde det.

Også på Regjeringens side har det skjedd en betydelig utvikling de siste to årene. Jeg vil understreke at Regjeringen fullt ut stiller seg bak flertallforslaget i justiskomiteens innstilling, og minner for ordens skyld om at Regjeringen gjennom mine brev 6. april og 14. juni 2004 til justiskomiteen antydet en god del justeringer i forhold til proposisjonen fra året før. Jeg nevner behovet for en ordnet prosess for kartlegging av bestående rettigheter, en styresammensetning uten noe statsoppnevnt styremedlem og et klarere skille mellom finnmarkingenes rett og allmennhetens adgang til å jakte og fiske i Finnmark.

Jeg vil så gå noe nærmere inn på enkelte sider av det foreliggende flertallsforslaget.

Finnmarkseiendommen, Finnmárkkuopmodat på samisk, skal overta Statskog SFs posisjoner i Finnmark. Finnmarkseiendommen blir et eget rettssubjekt av privatrettslig karakter. I forhold til offentlige myndigheter og i forhold til andre private parter blir Finnmarkseiendommen underlagt de samme reglene som andre grunneiere. Finnmarkseiendommen er ikke et offentlig myndighetsorgan. Fra dette utgangspunktet er det gjort enkelte unntak. Det viktigste unntaket er at andre er gitt rettigheter eller adgang til jakt og fiske m.m. på Finnmarkseiendommens grunn. Videre skal offentlighetsloven og enkelte deler av forvaltningsloven gjelde.

Det opprettes en kommisjon og en særdomstol for å ta stilling til eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Kommisjonen og domstolen skal basere kartleggingen på gjeldende nasjonal rett. Enkelte har uttrykt frykt for et skred av rettighetskrav. Til det vil jeg si at det står selvsagt enhver fritt å fremme krav. Det er ikke dermed sagt at kravet vil føre fram. Det skal avgjøres på grunnlag av gjeldende rett etter en samvittighetsfull gransking av de faktiske omstendighetene i det enkelte tilfellet. Jeg minner om at man skal identifisere rettigheter uavhengig av etnisitet. Etter min mening er det vanskelig å finne en god begrunnelse for å være imot en etnisk nøytral identifisering av rettigheter som allerede eksisterer.

Etter min mening har komiteflertallet funnet en god modell for denne prosessen med en kommisjon som av eget tiltak skal kartlegge eksisterende rettigheter, og en særdomstol som skal fange opp eventuelle tvister som ikke løses på annen måte. På kommisjonsstadiet vil konfliktnivået da kunne være lavt, mens man på domstolsstadiet får en alminnelig prosess med utstrakt fri rettshjelp.

Sametinget skal gi retningslinjer om betydningen for samiske interesser av endret bruk av utmark. Utmarksressursene har stor betydning som naturgrunnlag for samisk kultur. Det er meget verdifullt at denne sammenhengen blir nærmere nedfelt i retningslinjer fra Sametinget som offentlige myndigheter plikter å forholde seg til. Den viktigste siden ved denne ordningen er kanskje bevisstgjøringselementet. Loven inneholder derimot ingen regler om vektingen av samiske interesser i forhold til andre interesser ved den endelige avgjørelsen av saken. Det framgår klart av ordlyden i lovforslaget og er understreket i motivene.

Etter at Regjeringen la fram sitt lovforslag, fikk vi en omfattende folkerettslig debatt. Man kan i ettertid slå fast at lovforslaget i seg selv ikke var i strid med folkeretten, men at det ikke var tilstrekkelig til å oppfylle Norges folkerettsforpliktelser. Jeg er enig med justiskomiteens flertall i at med de justeringene som flertallet har foreslått, oppfyller forslaget folkerettsforpliktelsene overfor det samiske folk med hensyn til land og ferskvann i Finnmark.

Om saltvann viser jeg til flertallets forslag til et anmodningsvedtak om samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Regjeringen vil lojalt og ekspeditt følge opp vedtaket.

Når det gjelder forholdene utenfor Finnmark, viser jeg til Samerettsutvalgets pågående arbeid. Utvalget har satt i gang et omfattende historisk forskningsprosjekt. Det vil ventelig avslutte sitt arbeid rundt årsskiftet 2006/2007.

Jeg vender så tilbake til finnmarksloven og folkeretten. Komiteflertallet går inn for at loven skal gjelde «med de begrensninger» som følger av ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er en begrenset inkorporering som Regjeringen støtter. Bestemmelsen vil bety at loven må vike dersom den på enkelte punkter skulle vise seg å være i strid med konvensjonen. På den annen side skal konvensjonen ikke brukes til å bygge ut finnmarksloven.

Jeg skal ikke bruke mye tid på de forskjellige mindretallsforslagene som er framsatt i innstillingen. Jeg vil likevel bemerke følgende: Fremskrittspartiets forslag om en folkeavstemning i Finnmark overser at dette er en nasjonal sak og en sak om minoritetsvern.

En del av SVs ulike forslag til en annen utforming av finnmarksloven er bygd på proposisjonen fra to år siden. Det har skjedd mye de siste to årene som det ennå ikke er for sent å ta innover seg. Og det er med en viss undring jeg registrerer at det går an å overse at en statsråd på vegne av Regjeringen sender brev til Stortinget som svar på skriftlige spørsmål i april og i juni i fjor, hvor Regjeringen, for å si det på folkelig norsk, tar selvkritikk for ikke å være tilstrekkelig på folkerettens grunn. Det er klart at hvis man da spoler debatten tilbake og overser disse dokumenter, så går det an å ønske seg en annen lov enn det som man har lagt fram forslag om. Hvis man da mener det, får man jo polemisere mot Regjeringens framlegg, man må føre en argumentasjon mot det som Regjeringen framlegger, man må ta et oppgjør med de folkerettslige betraktningene. Men hvordan framkommer de? De framkommer etter at Utenriksdepartementets rettsavdeling går gjennom for det første det opprinnelige lovforslaget, så går man gjennom de selvstendige vurderingene gjort av Ulfstein og Graver, og så kommer man fram til at det er nødvendig med supplerende tiltak, ikke for å oppfylle FN-konvensjonene, men for å oppfylle ILO-konvensjonen. Hvis man går inn i en debatt og overser disse brevene fra Regjeringen til Stortinget, så kan debatten selvfølgelig ha en helt annen karakter. Men det er ikke mulig å overse det. Jeg gjentar: På folkelig norsk er dette en selvkritikk. Hvorfor er det det? Og hvorfor er den nødvendig? Jo, det er selvfølgelig fordi saken er spesiell.

Vi tester altså en inkorporert konvensjon, som tørt sagt ikke har veldig grundige rettskilder ved Stortingets behandling. Komiteinnstillingen er svært nøktern, for å si det slik, og debatten gir ikke mange føringer. Da må en regjering – og justiskomiteen deretter – gjøre sitt ytterste for å behandle dette på en skikkelig måte. Vi kan ikke i forhold til folkeretten oppføre oss som om den ikke eksisterer. Vi kan ikke i forhold til folkeretten oppføre oss som om det bare er å velge fritt på den hyllen som passer oss.

Det følger forpliktelser med folkerettslige konvensjoner. Det er ikke avgjørende hvorvidt det er 17 land som har tatt inn denne konvensjonen. Når vi har gjort det, forplikter det oss. Den norske regjering, som jeg sitter i, har tatt den forpliktelsen innover seg, og jeg mener at også justiskomiteen har gjort det – gjennom sin grundige og omfattende flertallsinnstilling.

SVs forslag til anmodningsvedtak om en verneplan for Finnmark synes etter min mening unødvendig. Så vidt jeg vet, er det bare to såkalte administrative vernevedtak som ikke er erstattet av offentlige vernevedtak etter naturvernloven, og de to områdene er allerede vurdert av miljøvernmyndighetene. Fra Miljøverndepartementet har jeg fått opplyst at behovet for øvrig er dekket av de prosesser som allerede er i gang, og av det systematiske naturvernarbeidet som allerede har vært gjennomført over flere år.

Avslutningsvis vil jeg framholde at finnmarksloven vil gi et godt grunnlag for både vern av naturgrunnlaget for samisk kultur og den videre utvikling og verdiskaping i Finnmark. Jeg er overbevist om at framtiden vil vise at disse hensynene kan kombineres på en god måte gjennom den samarbeidsmodellen som loven legger opp til. Jeg er glad for at Finnmark fylkesting med solid flertall og Sametinget enstemmig har stilt seg bak flertallsforslaget fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Jeg er også glad for at Senterpartiet, som ikke er representert i justiskomiteen, støtter flertallsforslaget.

La meg tilføye: Noe av det beste i norsk kultur og noe av det beste jeg har lært å kjenne i samisk kultur, er evnen til å jobbe sammen for å finne løsninger når man har vilje til det. Jeg synes prosessen med denne loven har dokumentert en slik vilje. Det har vært vanskelige avveininger, det har vært en krevende prosess – men viljen har vært der.

Jeg konstaterer at i motsetning til Fremskrittspartiet ønsker SV en finnmarkslov. Jeg er glad for at SV sier at de subsidiært vil stemme for loven. Men da må SV foreta et valg. De kan ikke følge en linje hvor de nærmest dobbeltkommuniserer med det ene settet av representanter for å argumentere mot det lovgrunnlaget som er her, for deretter å stemme formelt for loven. Stemmer man for loven, må man også ta med de forpliktelser og det som følger av den. Men jeg er glad for at man nærmest i ellevte time – for å si det på den måten – velger å stemme subsidiært for lovforslaget.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [12:47:54]: Det som får meg til å ta replikk, er faktisk representanten Olav Gunnar Ballos innlegg. Jeg mener det aktualiserer spørsmålet om informasjon, at man trenger informasjon om hva som egentlig står i denne lovteksten. Vil justisministeren og Regjeringa sikre at innbyggerne i Finnmark blir tilstrekkelig informert om hva som står der? Jeg tror Olav Gunnar Ballo kanskje har et poeng i at man i hvert fall skal ha god kommunikasjon og høre folket. Da er det også litt rart – da det ble foreslått at man skulle velge den tyngste form for det å høre grupper, nemlig konsultasjoner i Stortinget – at Ballo sa til avisen Ny Tid 18. oktober 2003:

«Dette er anstaltmakeri.»

«Det er lite tjenlig og helt unødvendig. Det viktige nå er å se på innholdet i Finnmarksloven og få saken ferdigbehandlet.»

Jeg tar fram dette fordi jeg mener at det egentlig representerer et syn som helt klart viser at vi trenger informasjon både om prosess og om innholdet i denne loven. Vil Regjeringa sørge for at tilstrekkelig informasjon kommer ut ikke bare til representanter fra Finnmark, men også til innbyggerne der?

Statsråd Odd Einar Dørum [12:49:07]: Dette sier veldig mye om norske samfunnsforhold. Med den grunnopplæring jeg fikk, fikk jeg ikke kjennskap til statens umatrikulerte grunn i Finnmark før jeg var 36 år. Jeg skal ikke tilføye mer, men jeg fikk en bratt voksenopplæringskurve. (Munterhet i salen)

Deretter har jeg som søring prøvd å følge det prinsipp at det jo må være bra at man viser folk tillit når det gjelder å forvalte egen grunn. Vi snakker om folket i Finnmark samlet – absolutt alle som er der.

Representanten spør om vi skal sørge for god opplysning. Det skal vi gjøre. Vi skal ikke drive polemikk, men spre informasjon på en skikkelig måte – på de to språk som det skal gjøres på – og sørge for at det når ut.

Når det gjelder enkeltrepresentanter, får de forholde seg til den debatt de deltar i. Jeg baserer meg på at dannelsesnivået er jevnt fordelt mellom partiene. (Munterhet i salen)

Presidenten: Presidentens bemerkning er at det er bra man lærer. Det får ikke hjelpe om kurven er bratt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:50:16]: Jeg takker statsråden for et godt innlegg, med innlevelse. Det er bestandig et tegn på at det er viktig, det man står for.

Statsråden var samtidig inne på et tema som også jeg var inne på i mitt innlegg, nemlig: Hvor mange – eller hvor få – er det som har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169? Det er mulig at antallet ikke er viktig, men det ligger allikevel en markering i det – en anerkjennelse av den konvensjonen. Siden land som bl.a. Canada, som har en stor urbefolkning, ikke har anerkjent ILO-konvensjon nr. 169, forutsetter da justisministeren f.eks. at de har en dårligere lovgivning når det gjelder sin urbefolkning? Eller mener han kanskje at det er mulig at man innenfor ordinært lovverk likevel kan ivareta de behovene som urbefolkningen har?

Statsråd Odd Einar Dørum [12:51:16]: Canada kjenner jeg kun gjennom lesning og noen spredte besøk.

Det er klart at det er mulig å ordne forholdet til minoriteter og urfolk på en annen måte enn gjennom ILO-konvensjonen. Canada har gjort det. Men det avgjørende poenget er at Norge har tatt denne konvensjonen inn i sin lovgivning, og da kan vi ikke oppføre oss som om vi ikke har gjort det. Vi har gjort det. Så kan Stortinget selvfølgelig tenke over hvordan det handler når det tar inn konvensjoner, men det er jo en helt annen debatt. Vi har gjort det, og siden vi til og med har en rettskilde, fra 1990, hvor det – så vidt jeg kan forstå – ikke står noe substansielt, gir det en utfordring for ettertiden. Det er den utfordringen Regjeringen har prøvd å forholde seg til, som justiskomiteen har forholdt seg til, som folkerettslærde har forholdt seg til, og som fylkestinget i Finnmark og Sametinget har forholdt seg til. Man har i fellesskap prøvd å løse noe som har vært krevende og vanskelig.

Hvis det er slik at man mener at man ikke skal ta inn konvensjoner, er det en fri debatt – som man kan føre når som helst og hvor som helst. Men denne konvensjonen er her, og da er det helt avgjørende poenget at vi ikke heter Canada. Vi heter Norge, vi har tatt inn konvensjonen, og vi må oppføre oss som om vi tar den innover oss.

Siri Hall Arnøy (SV) [12:52:46]: En bratt læringskurve kan jo noen hver oppleve, både før og etter at man havner i dette hus. Jeg skal tillate meg å spørre statsråden om han vil bidra til min.

For det første har det i denne debatten, bl.a. fra representanten Marthinsen, hørtes ut som om det å ville sende noe på høring innebærer at man er imot det, mens jeg alltid har trodd at man sender ting på høring fordi man er for det og ønsker hjelp til å gjøre utformingen av en ordning så god som mulig.

Så registrerer jeg at vi er uenige i forhold til om utformingen av kommisjonsforslaget er så god at det bør vedtas i dag, eller om det bør på høring. SV ønsker altså å sende kommisjonsforslaget på høring, fordi vi ønsker en kommisjon og en best mulig kommisjon. Hvis vi hadde vært imot det, hadde vi selvfølgelig foreslått å stemme det ned, og ingen ting annet.

Jeg lurer på om statsråden kan bidra, for sånn som han snakker, høres det nesten ut som om han tror at SV er imot en kommisjon. Da trenger jeg litt voksenopplæring: Er det slik i statsrådens virkelighet at man sender ting på høring fordi man er imot det, eller fordi man er for det?

Statsråd Odd Einar Dørum [12:53:53]: Min oppfatning er at verken representanten Hall Arnøy, representanten Thorkildsen eller representanten Ballo trenger voksenopplæring. Derimot er det åpenbart for meg at det er spenninger i partiet SV i denne saken. Det er en ærlig sak. Det er avklart ved at man vil stemme subsidiært. Jeg er medlem av et parti, så jeg er ikke ukjent med partipolitiske spenninger. Jeg kjenner også alle de grep man da ofte benytter seg av for å komme litt unna dem.

Jeg har oppfattet at SV er for grunnleggende prinsipper. Jeg har også oppfattet at de – for å holde meg til historien i en stor bok – vender tilbake til gjestebudet i tide. Det er bra, det! Det jeg sa, og det er ikke avhengig av voksenopplæring, er at man deretter må bestemme seg for hvilken linje man vil følge. Skal man følge den linjen som baserer seg på angst og frykt, eller skal man følge den linjen som baserer seg på folkeopplysning, følge Luthers katekisme, ta sin neste i beste mening, tolke ham deretter og prøve å sørge for at det organ som opprettes, kan fungere samlende for hele Finnmark og så ta med seg læring? Det var det jeg sa, og det handler slett ikke om folkeopplysning eller en bratt læringskurve. Det handler om å velge politisk hovedlinje når denne saken er ferdigbehandlet her i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [12:55:28]: Svært mange av dagens talere har startet sitt innlegg med å si at det er en historisk lovbehandling Odelstinget gjennomfører i dag. Jeg ønsker å starte mitt innlegg på samme måten. Det er klart en historisk begivenhet når Odelstinget i dag behandler finnmarksloven.

Et flertall i Stortingets justiskomite har samlet seg om en finnmarkslov som legger til rette for samarbeid og for verdiskaping i fellesskap i Finnmark, og den er et viktig ledd i arbeidet med å avklare og sikre samenes rettsstilling i Norge. Et viktig hovedprinsipp bak loven er likebehandling av alle som bor i Finnmark. Arbeiderpartiet har bidratt i prosessen, og vi har oppnådd betydelig gjennomslag for våre synspunkter under arbeidet med denne loven i Stortinget. Vi mener ubeskjedent at det også har bidratt til klare forbedringer av lovforslaget.

Jeg må også få lov til å si at jeg er stolt over det mot og den styrke våre politikere i Finnmark har vist, både i Finnmark Arbeiderparti, i vår fylkestingsgruppe og i Sametinget. Det har kostet mot og styrke å stå imot når det har blåst som verst.

Samarbeidet med regjeringspartiene har vært konstruktivt, og de folkevalgte organer i Finnmark, fylkestinget og Sametinget, har vært viktige medspillere. Derfor er det godt i dag å kunne konstatere at et stort flertall i fylkestinget og et enstemmig sameting har sluttet seg til det forslaget som Odelstinget i dag skal vedta.

Det har vært en lang prosess. Den har gått over flere tiår – siden Samerettsutvalget ble oppnevnt i 1980. Mange her vet at det har vært betydelig usikkerhet underveis i denne prosessen. Derfor er det veldig godt at vi i dag har en avklaring og en så bred tilslutning bak lovforslaget som det faktisk er.

Finnmark får gjennom finnmarksloven en historisk mulighet til å bli «herre i eget hus», som vi har sagt noen ganger. Ved ikrafttredelsen av finnmarksloven overtar finnmarkingene selv 95 pst. av fylkets landarealer.

Det er nødvendig at rettighetene i fylket avklares. Opprettelsen av Finnmarkseiendommen og etableringen av et system for å avklare rettigheter gjør situasjonen i framtiden forutsigbar. Finnmark er et fylke som er særlig rikt på naturressurser, og gjennom finnmarksloven får befolkningen i Finnmark styring over fylkets ressurser og derigjennom muligheter for utvikling.

For Arbeiderpartiet er det viktig å styrke urfolks rettigheter, og det har vært viktig at en ny finnmarkslov klart skal innfri folkeretten. Vi vil at Norge skal være et foregangsland i arbeidet med urfolks rettigheter. Det er Arbeiderpartiets oppatning at vi i dag vedtar en lov som også innfrir folkeretten.

Vi mener at opprettelsen av Finnmarkskommisjonen og en særdomstol som skal identifisere rettigheter til land og vann i Finnmark, er i tråd med våre internasjonale forpliktelser og på basis av norsk rett. Jeg vil også understreke at det ikke skal tildeles nye rettigheter i denne prosessen – som en del av debatten kanskje har gitt inntrykk av – men rettigheter som er opparbeidet på grunn av lang tids bruk m.m., skal avklares.

Lovendringene og styremodellen bidrar til at loven ikke resulterer i en påstått privatisering av Finnmark. Arbeiderpartiets styremodell, med vekslende flertall for Ytre og Indre Finnmark, gjennomføres for vedtak om endret bruk av utmark. Denne styremodellen er demokratisk og er i tillegg nødvendig ut fra folkeretten. Den vil også etter vår oppfatning være en garanti for at flere vil akseptere Finnmarkseiendommen som felles styringsorgan for Finnmark, og en vil unngå at flere vil kreve å trekke ut egne rettigheter. Mange har jo fryktet det.

Det er også viktig for meg å understreke at allmennhetens adgang til jakt og fiske i dag videreføres i finnmarksloven. Å sikre allmennhetens adgang er en viktig sak for Arbeiderpartiet i alle sammenhenger. Det har også vært vektlagt i denne saken. Arbeiderpartiet legger altså til grunn at den loven vi vedtar i dag, viderefører den adgang til jakt og fiske som allmennheten fram til nå har hatt.

Nå begynner en ny tid for Finnmark. Grunnlaget for en vellykket forvaltning av ressursene i fylket blir nå lagt. For det kommende styret for Finnmarkseiendommen vil det være viktig å vite at et stort flertall på Stortinget står bak denne loven.

Jeg vil avslutningsvis si at det har vært viktig for Arbeiderpartiet at en ny finnmarkslov skulle være så klar og så ubestridelig i samsvar med folkeretten at den ville stå seg i historiens lys. Det mener jeg at dagens lovvedtak vil gjøre.

Steinar Bastesen (Kp) [13:00:50]: Finnmark skal fortsatt være under norsk statlig kontroll. Vi går imot finnmarksloven fordi vi tar folk på alvor. Derfor skal jeg garantere at Kystpartiet vil stemme imot finnmarksloven når den skal stemmes over her i Odelstinget.

Jeg vil si meg enig med ordføreren i Måsøy, Ingalill Olsen fra Arbeiderpartiet, når hun i et innlegg i Altaposten hevder at det er «forakt for folk» når flertallet i Finnmark fylkesting ikke tar hensyn til at 11 000 finnmarkinger har underskrevet oppropet mot finnmarksloven. Hun skriver videre at underskriverne representerer 20 pst. av de stemmeberettigede, noe som utgjør 40 pst. av dem som avgav stemme ved siste valg.

Vi kan være enig eller uenig i hvordan forslaget til lov til slutt er blitt, men å framstille det som et historisk øyeblikk er en underlig oppfatning av demokratiet. Aldri har vi sett en slik folkebevegelse og et slikt engasjement i Finnmark. Våre fylkestingspolitikere brydde seg ikke om det. Det er en ganske grei beskjed at 11 000 personer underskrev. De vil ha stemmene, men de bryr seg ikke om hva de mener. Jeg er enig med henne. Flertallet på fylkestinget brydde seg ikke om de 11 000 underskriftene. Men det gjorde Kystpartiets representant, og det gjør Kystpartiets stortingsrepresentant her. Stortingsflertallet, regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, bryr seg ikke om at 40 pst. av Finnmarks stemmeberettigede har protestert mot loven.

Stortingsflertallet mener at finnmarkingene er feilorientert og desorientert. De mener at finnmarkingene ikke har forstått saken. Det kan godt hende det er riktig. For hvordan skulle finnmarkingene og andre få tak i informasjon om finnmarksloven? Ikke engang fylkestingsrepresentantene fikk all informasjon om saken før kvelden før saken kom opp i fylkestinget i Finnmark. Først da fikk Kystpartiets fylkestingsrepresentant dokumentasjon på mer enn 100 sider til gjennomlesning. Komiteen på Stortinget har gjennom hele prosessen unntatt saken fra offentligheten. Da blir det lite relevant å hevde at finnmarkingene ikke forstår eller vet hva saken dreier seg om.

På bakgrunn av denne merkelighet har representantene Storberget, Helleland og Marthinsen gått ut i avisene, slik de gjorde i Dagbladet sist søndag, og hevdet at motstanderne framsetter usannheter, og anklager dem for å villede debatten.

Ordfører Ingalill Olsen fra Arbeiderpartiet tar situasjonen på kornet når hun skriver:

«Vi har sett ekstremistiske utslag knyttet til Finnmarksloven som at sametingspresidenten har krevd samisk eiendomsrett til hele Finnmark».

Videre:

«Ingen tar til motmæle når samiske representanter trakasserer andre. Sannsynligvis fordi de ville blitt kalt rasister alle sammen.»

Jeg er enig med henne. For hva skjer med dem som avviser finnmarksloven fordi den legger opp til en forskjellsbehandling ut fra etnisitet?

Representantene Storberget, Helleland og Marthinsen er ute i avisene og kaller argumentasjonen for samehets. Representantene for Sametinget kaller kritikerne for rasister. Realiteten er jo den motsatte. I denne saken er det samene, Storberget, Helleland og Marthinsen som oppfører seg udemokratisk mot finnmarkingene når de vil ha Odelstinget til å vedta denne loven, som finnmarkingene oppfatter som et overgrep mot Finnmarks befolkning.

Ingalill Olsens holdning står i kontrast til Arbeiderpartiets finnmarksrepresentant Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han er såre fornøyd. Han mener at advokat Geir Haugen, som i flere tiår har ført en rekke saker for å sikre samiske rettigheter, ikke minst når det gjelder reindriftsnæringen i Finnmark, tar feil når han mener at finnmarksloven vil føre til at det på løpende bånd vil komme krav om privat eiendomsrett over store deler av Finnmarksvidda. Haugen, som advokat for reindriftssamene, mener kort og godt at de rettmessige eierne får hele Finnmark. Hvordan kan han si noe som bryter så fundamentalt med hva talspersonene for finnmarksloven sier?

Haugen tror at vi vil oppleve at det reises en rekke saker for Finnmarkskommisjonen i kjølvannet av finnmarksloven. Han er helt sikker på at vi om noen år vil ha et helt annet eiendomskart i Finnmark enn i dag. Der staten i dag er grunneier – og det er de samme områdene som Finnmarkseiendommen er tiltenkt å overta – vil nye grupper eller enkeltpersoner sikres eiendomsretten.

Det vil melde seg en rekke lignende krav fra ulike områder av Finnmark, slår Haugen fast. Men ifølge Schjøtt-Pedersen har nok heller ikke denne rutinerte og erfarne rettighetsadvokaten forstått hva saken dreier seg om.

Jeg mener at Stortinget vil innføre en etnisk lov med utgangspunkt i feil oversettelse av begrepet «indigenous people» i ILO-konvensjon nr. 169, en lov som vil sende Finnmark ut i et kaos av konflikter og rettssaker, og som vil ende med at allmenningen i Finnmark blir privatisert. Derfor vil jeg stemme imot finnmarksloven.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke til representanten Bastesen at uansett om man refererer til eller siterer fra aviser eller annet, har presidenten en oppfordring om ikke å bruke ordet «rasist», verken i denne debatten eller i andre debatter.

Statsråd Erna Solberg [13:06:35]: Denne saken dreier seg også av og til om å diskutere demokratisyn. Er demokrati synonymt med flertallsstyre? Nei, det er iallfall ikke tilstrekkelig i et demokrati at en har et såkalt flertallsstyre. En må alltid sørge for at en har mindretallsrettighetene på plass, de individuelle rettighetene på plass, og at det er grenser for hva flertallet kan gjøre overfor mindretallet. Og i noen sammenhenger, som i sistnevnte talers innlegg, kunne det være grunnlag for å understreke at demokrati er mer enn bare at flertallet bestemmer.

Dette er, som mange har sagt før meg, en historisk dag, i form av at samenes rett til land og vann og avklaringen av rettsforholdene som har ligget som en uløst knute siden vi fikk både Sametinget og grunnlovsbestemmelsen på 1980-tallet, i dag finner en løsning, en løsning som et flertall i fylkestinget har sagt ja til, en løsning som Sametinget har sagt ja til, en løsning som et bredt flertall av norske politiske partier kommer til å si ja til.

Det er da ikke slik at alle har fått gjennomslag for alt. Det er ikke slik at Sametinget har fått gjennomslag for alt de har ønsket. Det er ikke slik at fylkestinget har fått gjennomslag for alt de har ønsket. Det er heller ikke slik at Høyre eller Arbeiderpartiet eller andre partier som inngår i dette flertallet, har fått gjennomslag for alt de har ønsket. Hvorfor er det ikke slik? Jo, fordi dette nettopp preges av at man har laget et kompromiss basert på ulike innfallsvinkler til problemene og ulike standpunkter med hensyn til enkeltområder. Kompromisset i seg selv inneholder elementer som innebærer at alle kan stå for det, og at det er bærekraftig over tid.

Det er derfor ikke mulig å si verken at dette er en etnisk lov, eller at spesielle grupper har fått gjennomslag for sine saker. Dette er en lov som skal skape gode, balanserte styringsforhold i Finnmark fremover, og som legger grunnlaget for å gjøre det innenfor de folkerettslige forpliktelsene som dette landet har påtatt seg. Vi kan godt ta en diskusjon om vi skulle ha påtatt oss disse eller ikke. Regjeringen har i sin maktutredning invitert til en debatt om i hvor stor grad vi skal ta inn over oss nye konvensjoner og lovfeste nye rettigheter. Men det interessante er at enkelte av de partiene som i debatten har satt spørsmålstegn ved dette, er de som har vært mest glade i å inkorporere nye, internasjonale lover og regler i norsk lovgivning.

Etter min mening er det noen problematiske ting som har skjedd i denne prosessen. Overfor de grupper som synes det har vært mye hemmelighetskremmeri, og at det har vært vanskelig, skal jeg innrømme at dette har vært en vanskelig prosess. Jeg er imponert over hvordan justiskomiteen i Stortinget har klart å bære frem saken på en måte og i en arbeidsform som er helt uvant og lite tilpasset de formene for arbeid som Stortinget normalt har. Når komiteer i Stortinget har et ansvar for å drive forberedende komitearbeid og forhandlingene i komitesammenheng er lukket, er det vanskelig å tilpasse dette til de konsultasjoner og de tradisjoner man gjerne ønsker å ha og følge for at prosessene skal være åpne.

Jeg synes justiskomiteen har gjort et godt arbeid. Jeg synes derimot at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan enkelte partier har forsøkt å bruke det faktum at noen har tatt på seg lederrollen når det gjelder å legge frem løsninger, til et partipolitisk spill, og ikke selv har vist sine løsninger i denne prosessen. Et av de problemene som har oppstått i konsultasjonsarbeidet, er at både saksordføreren og det største opposisjonspartiet har vært åpne opposisjoner, mens andre partier har valgt å ikke være det. Det har bidratt til at diskusjonen har blitt vanskelig. Det har bidratt til at man ikke har tatt på seg ansvar som leder for prosessene, og det har bidratt til at denne debatten har blitt betydelig mer usunn enn den kunne ha vært, også i Finnmark.

Basert på den prosessen som har vært, er det klart avdekket at det er viktig at det er Regjeringen som starter arbeidet og fører konsultasjoner. Vi har laget et regelverk for konsultasjoner mellom staten og Sametinget om saker som berører samiske interesser. Det er en avtale undertegnet av undertegnede og Sametinget og sametingspresidenten, og Sametinget skal ha den til behandling og endelig tilslutning senere. Den skal gi oss et bedre rammeverk for oppfølgingen av det arbeidet som justiskomiteen på mange måter har vært en pilot for. I den sammenhengen er det viktig at vi finner frem til konsultasjonsformer som ikke skaper avstand til andre grupper som er berettiget til å bli hørt i de samme prosessene. Det blir også en jobb å gjøre fremover.

Regjeringen har bidratt med sin tilslutning til at loven burde bygges ut med en aktiv identifisering av gjeldende rettsforhold, av hensyn til folkeretten, men også til beste for alle dem som har opparbeidet seg selvstendige rettigheter i Finnmark, uavhengig av kulturell og etnisk bakgrunn. Det er ikke slik at det med denne loven gis noen nye rettigheter, det er spørsmål om en prosess for å identifisere rettigheter som eksisterer, og som det er bra å få avklart.

Stortinget har bidratt med konstruktive konsultasjoner og ved at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har samlet seg i justiskomiteen om en felles innstilling, som igjen gir grunnlag for at både fylkestinget og Sametinget har gått inn for at loven nå bør vedtas. Det er vesentlig at det ikke er tvil om dette, fordi det er disse folkevalgte som sammen får ansvaret for den nye Finnmarkseiendommen, for å bære de vedtakene vi skal fatte nå, fremover i en god og samarbeidsrettet ånd.

Loven om Finnmarkseiendommen åpner for et samarbeid i fylket, både om næringsutvikling og om ressursforvaltning. Som sameiere – jeg har lyst til å understreke at det er det de blir – av mesteparten av grunnen i fylket, får både Sametinget og fylkestinget en ny rolle, som åpner for store muligheter. Finnmarkingene blir herre i eget hus. Men de får også en oppgave med å leve opp til dette, for det er klart at på noen områder vil det bli interessekonflikter som man må finne gode løsninger på.

Staten går ut av sin grunneierrolle, men har fortsatt et ansvar for at folkerettslige forpliktelser overholdes, og for at ressurser forvaltes i tråd med nasjonal politikk og lovgivning. Innenfor disse rammene gis det likevel store muligheter for verdiskaping som Finnmarkseiendommen kan bidra vesentlig til. Nå får finnmarkingene selv utfordringen å utnytte grunnen slik at verdier skapes, og at disse forblir i Finnmark. Allmennheten utenfor Finnmark får en lovfestet adgang til jakt og fiske på linje med det som har vært praksis hittil.

Det har vært mye diskusjon om identifiseringen av eksisterende rettigheter. Jeg har lyst til å understreke at det er for å oppfylle folkerettslige forpliktelser at vi setter i gang en slik prosess. Men jeg blir litt forbauset når jeg i debatt i Finnmark opplever at folk langt ute på venstresiden synes at det er mye greiere med dagens ordning, hvor man har kostbare og dyre prosesser overfor rettsvesenet – altså at det er bare de rike i Finnmark som skal ha mulighet til å få identifisert sine rettigheter, fordi de har råd til å kjøre prosessen, mens andre ikke skal få det. Da blir jeg litt forbauset over at det på en måte fremstår som et politisk og prinsipielt standpunkt.

Disse identifiseringene av eksisterende rettigheter foregår på grunnlag av nasjonal rett. Identifiseringen skjer ikke på grunnlag av folkerettslige forpliktelser, men på grunnlag av vår nasjonale rett, og kommer til å gjelde samer og alle andre finnmarkinger på lik linje. Det er bruken som skaper en selvstendig rett, ikke hvem brukeren er. På grunnlag av ny rettspraksis er det grunn til å forvente at det kan bli fastslått atskillige selvstendige bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, men det er lite trolig at det skjer noen sterk oppdeling av eiendomsrett til mesteparten av utmarksarealene i fylket.

Jeg har lyst til å understreke at det er viktig for oss å ta vare på disse mindretallsrettighetene, og det er altså alder tids bruk som er prinsippet, et prinsipp som har vært i norsk lovgivning lenge. Jeg har vært forbauset over deler av SVs flørting med ønsket om å la disse mindretallsrettighetene undergå en folkeavstemning. I så måte synes jeg venstrepopulismen og høyrepopulismen noen ganger har truffet hverandre i denne debatten for å utnytte grunnlaget for at det er engstelse med hensyn til hvilke endringer som skjer.

Loven er også utformet slik at Finnmarkseiendommen som grunneier skal ta hensyn til brukernes interesser og behov, slik at ingen skal føle seg tvunget til å fremme krav om selvstendige rettigheter. Det blir lagt merke til internasjonalt at finnmarksloven er blitt til gjennom konsultasjoner, og at den har fått tilslutning fra et enstemmig sameting og et stort flertall i fylkestinget. Et bredest mulig flertall i Stortinget for loven vil være en bekreftelse på at vi i Norge har lyktes med noe som er vanskelig i mange andre land: å sikre urfolks rettigheter til grunn og tradisjonell bruk på en rettferdig måte, som åpner for ny verdiskaping til beste for alle i Finnmark.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [13:16:25]: Det er selvfølgelig en grunnleggende misforståelse hvis statsråden tror at en folkeavstemning skulle ha det formål å finne mindretallsrettigheter i Finnmark. Det skal de ordinære domstolene selvfølgelig avgjøre. Det en folkeavstemning måtte være klarert for, var hvorvidt denne nye loven, finnmarksloven, som ligger til behandling i dag, var den riktige. Det er jo litt interessant, for jeg hørte tidligere i dag at justisministeren på en måte avviste folkeavstemning med den begrunnelse at en folkeavstemning aldri måtte kunne komme til å stå over den lovgivende forsamling. Jeg vil gjerne høre hvorvidt kommunalministeren deler justisministerens syn på folkeavstemningen og de føringene folkeavstemningen eventuelt måtte gi.

Så ser jeg at statsråden er opptatt av demokrati. Folkeavstemning alene er ikke demokrati. Men min utfordring til statsråden er: Er det demokrati at den etniske idé settes over den demokratiske idé? Er det demokrati at de som står i samemanntallet, blir mer verdt enn de som står utenfor? Er det demokrati at Finnmark vil bli styrt av to sentralmakter, én i Oslo, Stortinget, og én i Karasjok, Sametinget?

Statsråd Erna Solberg [13:17:49]: Nå er det slik at kravet om en folkeavstemning i Finnmark har fremkommet fra en aksjon som kaller seg «Nei til privatisering av Finnmarksallmenningen», og som altså ikke har utgangspunkt i spørsmålet om å stemme over loven om Finnmarkseiendommen, men i en folkeavstemning hvor grunnlaget er å si nei til identifisering av de rettigheter som allerede eksisterer på eiendomssiden.

At det kan være mulig at det er noe annet Fremskrittspartiet mener vi skal ha folkeavstemning om, er et annet spørsmål. Men den debatten som har pågått i Finnmark, har dreid seg om spørsmålet om identifisering først og fremst. Og det spørsmålet, synes jeg, er klart å frata et mindretall rettigheter i vårt samfunn. Dette er rettigheter som vi har anerkjent i hele Sør-Norge. Det er rettigheter som vi har anerkjent i store deler av de gjennomgangene vi har hatt med hensyn til hvem som har bruksrettigheter og eiendomsrettigheter knyttet til arealer i alle andre fylker. Men det har altså ikke vært gjort i Finnmark, og det er på tide at vi gjør det, både fordi det er en del av våre folkerettslige forpliktelser, og også rett og slett fordi det er på tide å få vekk alle disse tvilsspørsmålene og komme i land med en skikkelig forvaltning også i Finnmark.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:19:17]: Jeg kjenner godt til aksjonene fra Finnmarks befolkning. Det er ikke primært et krav om en folkeavstemning, men det er primært et krav om å endre forslag om lovendringer som er kommet inn fra regjeringspartiene, og som skaper usikkerhet om det framtidige eierforholdet til grunnen i Finnmark. Det har regjeringspartiene selv forårsaket. Trond Helleland sa til Aftenposten den 11. mars:

«Vi snakker om en normalisering av eiendomsforholdene i Finnmark. Det er ikke naturlig at staten skal eie 96 prosent av grunnen i et fylke.»

Da signaliserer jo Høyre at de ikke ser noen fare med denne privatiseringen. Det fulgte Sven-Roald Nystø opp med å si at han «ser ikke noe galt i at eiendomsretten i Finnmark blir privatisert».

Den type reaksjoner i en befolkning er sunne reaksjoner, ikke mot det samiske, men en frykt for å miste et felleseie som man har skjøttet på en bra måte, og som har vært en vesentlig kvalitet ved å bo i Finnmark. Jeg må si at jeg er overrasket over i hvor liten grad regjeringspartiene har tatt på alvor den type reaksjoner. Det å bagatellisere at så mange reagerer så kraftig på det, burde regjeringspartiene ikke gjøre, for man er avhengig av den støtten når dette skal fungere i framtiden.

Statsråd Erna Solberg [13:20:36]: Hvis det er slik at det har vært et felleseie som har vært skjøttet godt over lengre tid, betyr det at alle de som har tatt del i felleseiet, har etablert bruksrettigheter, eller at det ikke går an å hevde individuelle eiendomsrettigheter knyttet til det.

Jeg synes debatten om konsekvensen av dette har vært et samrøre av venstresidepropaganda mot såkalt privatisering, om hva eiendomsrettigheter og bruksrettigheter egentlig dreier seg om, og hva det kan komme til å bety for Finnmark. Det har selvfølgelig hatt et visst etnisk islett. Man kan bare lese oppslagene, avisinnleggene o.a., som sier at nå er det samene som skal få alle rettighetene. Til tross for at dette er en etnisk nøytral lov, så ser man at det har vært spilt på de forholdene. Vi må ikke lukke øynene for at det har vært spilt på det.

Jeg synes at det er rart at representanten Ballo har vært med på dette spillet. Jeg synes det er rart at ingen i SV har stått mer rakrygget når det gjelder de prinsippene de nå skal stemme for – med en subsidiær stemmegivning, har jeg skjønt. Det forbauser meg litt, for jeg synes det ligner mer på Fremskrittspartiet enn det ligner på SV.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Sandberg (FrP) [13:22:07]: Bare for å prøve å rette opp noe av det som statsråden svarte på i min replikk, når det gjaldt den aksjonen som ønsker folkeavstemning i Finnmark: I VG i dag står det klart og tydelig hvilke krav, hvilke forutsetninger og målsettinger denne aksjonen hadde. I de fem fremste argumentene mot lovforslaget pekes det på:

«1: Loven legger til rette for en omfattende privatisering av land og vann i Finnmark.»

Det var riktig det statsråden var inne på. Men i punkt to sa initiativtakeren til aksjonen:

«2: Den etniske idé settes over den demokratiske idé. 3: De som står i samemanntallet, blir mer verdt enn dem som står utenfor. 4: Finnmark vil bli styrt av to sentralmakter; en i Oslo (Stortinget) og en i Karasjok (Sametinget). 5: ILO-konvensjonen om stammefolk og urfolk vil gå foran formuleringer i finnmarksloven.»

Så denne aksjonen var mer omfattende enn det statsråden prøvde å gi antydninger om. I Fremskrittspartiet deler vi disse bekymringene, og vi deler dem i særdeleshet når Ragnhild Nystad uttaler i samme avis – i punkt 5 i hennes fremste argumenter for forslaget:

«Lovprosessen fører også til at statlige institusjoner i større grad må konsultere Sametinget om saker som angår Finnmark.»

Da er vi inne på det grunnleggende for at Fremskrittspartiet er kritisk til loven. Jeg har hørt at mange har snakket om at dette er historisk. Ja, det er historisk i den forstand at vi aldri har tatt så store grep i forhold til å gi rettigheter, selv om statsråd Solberg faktisk påpekte at her er det ikke snakk om å gi noen nye rettigheter. Det er ikke snakk om at det gis noen nye rettigheter, det er et spørsmål om en prosess for å identifisere rettigheter som eksisterer, sier statsråd Solberg. Da er spørsmålet mitt: Hvorfor skal vi ha en så omfattende prosess for å finne hvem som har rettigheter i Finnmark? Jo, det er med bakgrunn i at det har vært usikkerhet og konflikter i Finnmark i lang tid. Jeg tror ikke at de konfliktene vil bli mindre av at vi oppretter flere institusjoner for å lete etter konfliktene. Dessuten er det slik at vi har alminnelige domstolsprosesser, hvor man med letthet kunne ha funnet fram til de enkeltes rettigheter i Finnmark.

Jeg vil gjenta: Jeg tror – og det er ingen som har tilbakevist det heller – at det at finnmarksloven ligger på bordet her i dag, har bakgrunn i én eneste ting, og det er å finne rettigheter for et mindretall i Finnmark, altså samene. At vi bruker så store prosesser og så mange grep for å lete fram rettigheter til vann og land osv. i Finnmark for en gruppe på etnisk grunnlag, synes Fremskrittspartiet i seg selv er meget bekymringsfullt. Selv om flertallet gang på gang skjuler seg bak folkeretten og bak ILO-konvensjonen, er det jo ikke slik at det bør være det eneste riktige.

Jeg registrerer i VG – også i dag – at representanten Storberget faktisk peker på det:

«For Ap er det viktig å styrke urfolks rettigheter. Vi vil at Norge skal være et foregangsland i arbeidet med urfolks rettigheter.»

Men det er ikke noe som sier at Norge blir mer foregangsland for urfolk etter vedtaket av denne loven.

Kommunalkomiteen hadde for ikke så lenge siden et lengre opphold i Canada. De har ikke ratifisert ILO-konvensjonen. Jeg regner med at Canada ivaretar folkeretten på akkurat samme måte som Norge, men det er ikke noen som har kritisert Canada for det. I Canada hadde urfolkene samme muligheter som folk flest i landet. Den eneste forskjellen og det eneste de gjorde i Canada når det gjaldt urfolks rettigheter, var at de lot urfolk være med der prosessene ble gjennomført. Det ble nærmest avvist av urfolk selv i Canada, de ville ikke ha prosesser for egne rettigheter, egne domstoler og egne styreforhold. De ville ha demokratiske prosesser for å finne fram til samme rettigheter som folk flest.

Det er det som er grunnlaget for Fremskrittspartiets kritiske syn på den loven som ligger til behandling. Jeg tror at konfliktene ikke vil bli mindre i framtiden med denne loven, men kanskje de blir løftet opp, slik at vi får synliggjort dem.

Einar Steensnæs (KrF) [13:27:34]: Det er både en historisk og en gledelig begivenhet som nå legger til rette for en forvaltning av Finnmarkseiendommen, som blir en klar lokal og regional forvaltning.

Folkeretten er viktig, men den er ikke noe å skjule seg bak. Folkeretten er forankret både i det regionale forhold til Finnmark fylkesting og i Sametinget. Derfor er alt snakk om demokrati vel ivaretatt for alle dem som måtte være opptatt av det demokratiske ved lovforslaget.

Et viktig hensyn bak finnmarksloven er næringsutvikling i Finnmark. Finnmark er et fylke med enorme ressurser og et stort potensial for vekst og utvikling. Den avklaring av forvalteransvar og rettigheter som finnmarksloven gir, legger til rette for investering og entreprenørskap i fylket. Det er imidlertid viktig at næringsutviklingen skjer ut fra et prinsipp om bærekraft, og at miljøhensyn tillegges betydelig vekt.

Næringsutvikling i Finnmark vil i en del tilfeller fordre aksept for endret bruk av utmark. Avveiningen mellom f.eks. etableringen av et steinbrudd og hensynet til reindriften vil kunne bli vanskelig, og i en del tilfeller vil nok reindriftsinteressene veie tyngst. Men det er viktig for meg å påpeke at finnmarksloven ikke gir samene og Sametinget noen nektingsrett i saker som gjelder endret bruk av utmark.

I saker der det er stor uenighet om hvorvidt man skal tillate endret bruk av utmark, har samene på visse vilkår fått et utsettende veto. Saken kan kreves forelagt for Sametinget til uttalelse dersom to representanter i Finnmarkseiendommens styre begrunner sin motstand med hensynet til samiske interesser. Men den endelige avgjørelsen treffes i styret eller av Kongen.

Jeg har for min del likevel stor tro på at man gjennom drøftinger og forhandlinger finner fram til konsensusløsninger. Finnmark vil ikke være tjent med steile fronter!

Finnmark har også store muligheter innen turistnæringen. Fylkets fantastiske natur, kultur og jakt- og fiskemuligheter utgjør en viktig inntektskilde for fylket.

Allmennhetens rettigheter i Finnmark har vært mye debattert under arbeidet med finnmarksloven. Når regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ble enige om å ta henvisningen til «allmennheten» ut av lovens formålsparagraf, var dette fordi finnmarksloven særlig skal regulere hensynet til innbyggerne i fylket og hensynet til samiske forhold.

I § 25 reguleres allmennhetens rettigheter til naturressurser i fylket. Her gis allmennheten rett til jakt og fangst av småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og plukking av multer. I innstillingen står det klart at flertallet med dette forutsetter at allmennhetens muligheter for jakt og fiske i Finnmark videreføres tilsvarende dagens praksis.

Allmennhetens muligheter til jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig inntektskilde for fylket også i framtiden. Dette sikrer ikke minst at også vi «søringer» f.eks. fortsatt skal kunne glede oss over laksefiske i Altavassdraget.

Loven har særlige regler om fordeling ved ressursknapphet. Det vil ikke være mulig for Finnmarkseiendommen å forbeholde rypejakt for fylkets innbyggere. Dersom det skulle oppstå behov for å regulere uttaket av ryper, skal det skje på en måte som tar hensyn til alle relevante grupper – også folk som bor sør for Sinsenkrysset.

Under arbeidet med loven har både Finnmark fylkesting og Sametinget argumentert sterkt for at finnmarkingenes rettigheter i sjøen måtte reguleres i finnmarksloven. Det kan ikke utelukkes at det foreligger føringer både i folkeretten og i norsk rett for å ta særlige hensyn til fisket i sjøsamiske områder i utformingen og praktiseringen av fiskeriforvaltningen. I forhold til dagens aktuelle situasjon er det imidlertid ikke utredet konkret hvordan disse hensyn mest effektivt og hensiktsmessig kan ivaretas i den løpende fiskeriforvaltning.

Kristelig Folkeparti stiller seg imidlertid bak forslaget om å be Regjeringen foreta en utredning av samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Vi ber også om at man utreder og vurderer muligheten for minimumskvote for båter under ti meter. En sak om dette bør etter Kristelig Folkepartis mening komme til Stortinget så snart som mulig.

Finnmarksloven er en lov preget av optimisme og tro på at samarbeid til felles beste er mulig – ikke minst i Finnmark.

Jeg er sikker på at Finnmark fylkesting og Sametinget vil velge representanter til Finnmarkseiendommens styre som har vilje og ønske om å dra i flokk. Jeg ønsker med dette styret lykke til med et svært viktig arbeid!

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:32:42]: Dette er en stor dag for Finnmark! Finnmarks befolkning får rett til å styre over størstedelen av grunnen i eget fylke.

Da Regjeringen la fram sitt forslag til finnmarkslov for over to år siden, skapte det sterke reaksjoner i Finnmark. I indre Finnmark var reaksjonene sterke på at Regjeringens forslag etter manges mening ville åpne for at 400 mill. innbyggere i hele EU/EØS-området skulle ha de samme rettigheter som folk i Finnmark. Utenfor det samiske kjerneområdet var reaksjonene sterke på at Regjeringen foreslo at Sametinget og fylkestinget skulle ha like stor innflytelse i disponeringen av landområdene, også i kommuner hvor det er svært få som er registrert i samemanntallet.

I Finnmark har vi et svært nært forhold til naturen rundt oss, og vi har en sterk rettferdighetsfølelse, en sterk fellesskapsfølelse. Vi vil ikke ha det systemet som er på Østlandet, hvor private grunneiere rår over grunnen, og hvor en må spørre først den ene grunneieren om lov til å bruke utmarka, og deretter den neste. Jeg er derfor glad for at tusenvis av finnmarkinger har sagt klart fra at vi ikke ønsker en privatisering av grunnen i Finnmark. Vi vil ha en mest mulig enhetlig og felles forvaltning av grunnen. Det er det Arbeiderpartiet har kjempet for hele tiden. For Arbeiderpartiet er det helt uaktuelt å gi særfordeler til en etnisk gruppe. Vi vil ha ett Finnmark for hele fylkets befolkning. Men ved å ivareta hensynet til hele befolkningen i fylket ivaretas også hensynet til den samiske befolkningen.

Det er i hovedsak tre årsaker til at vi trenger en ny lov for grunnforvaltningen i Finnmark.

Den viktigste er at finnmarkingene selv skal kunne råde over grunnen. Hvorfor skal lokalbefolkningen i mange andre lokalsamfunn kunne styre over sine allmenninger, mens grunnen i Finnmark skal bli styrt av staten?

Den andre er at eiendomssituasjonen er uklar. Da staten i sin tid erklærte seg som eier av grunnen, sa man at finnmarkingenes tidligere bruk ikke gav grunnlag for rettigheter. Det gjaldt bl.a. den samiske befolkningens tradisjonelle bruk. I dag oppfattes retten på en annen måte. Høyesteretts forståelse av norsk rett er endret. Folkeretten er endret, eller for å si som Regjeringen, det er etter gjeldende rett «vanskelig å konkludere sikkert med at statens eiendomsrett kan opprettholdes fullt ut».

For det tredje: Folkeretten slår fast at et urfolk har rett til innflytelse over disponeringen av grunnen i områder som de tradisjonelt har benyttet. Og la meg med en gang rydde unna en vanlig misforståelse. Urfolk betyr ikke at samene nødvendigvis kom før de andre nordmennene. Urfolk betyr et eget folkeslag som er i mindretall, og som var til stede i området før grensene mellom landene ble trukket. Det er derfor liten tvil om at eiendomsforholdene må avklares. Det kunne i prinsippet ha skjedd ved at saken ble lagt fram for Høyesterett, som bestemte hvordan Finnmark skal styres. Men det er ingen god løsning, særlig ikke for dem av oss som ønsker en enhetlig styring i Finnmark. Da må det være bedre å komme fram til en helhetlig løsning gjennom lovgivning.

Det er sannsynlig at eventuelle rettigheter opparbeidet gjennom tradisjonell samisk bruk er sterkest i de indre strøk av fylket. Enkelte har derfor foreslått å dele forvaltningen av grunnen i Finnmark i to. Det er Arbeiderpartiet uenig i. Det er viktig at folk i Finnmark behandles mest mulig likt over hele fylket. Arbeiderpartiet har derfor vært helt klar på at vi ønsker én eiendom og én forvaltning. Vi har også gått imot et system som bygger på egen styring i enkelte bygder.

Rettighetene til grunnen i Finnmark er ikke identifisert. Etableringen av Finnmarkseiendommen bygger på en forventning om at det kan være enkelte slike rettigheter knyttet til tradisjonell samisk bruk, og at disse er sterkest i Indre Finnmark. Dette gjør igjen at det er antatt at styringsorganet for Finnmarkseiendommen ikke kan være sammensatt slik at de samiske interessene kommer i mindretall i disse områdene.

Samerettsutvalget løste dette ved en modell hvor de foreslo at fire av styrets medlemmer skulle komme fra fylkestinget og fire fra Sametinget, og at lederskapet skulle gå på omgang. Regjeringen har på sin side foreslått en fordeling 3:3. Det betyr at vedtak ikke kan gjøres hvis alle representantene for fylkestinget har ett syn og alle representantene fra Sametinget har et annet syn. De tre fra Sametinget, eller alternativt de tre fra fylkestinget, kunne altså da blokkere en beslutning de er uenig i. Dette er etter Arbeiderpartiets syn åpenbart uheldig.

Etter mitt syn må det legges avgjørende vekt på å ivareta prinsippene om flertallsstyre. Det burde normalt tilsi at flertallet i Finnmarkseiendommens styre ble valgt av et organ som representerer hele befolkningen i fylket. Jeg har imidlertid erkjent at dette må avveies mot de folkerettslige hensynene, særlig i det samiske kjerneområdet. Det er samtidig utenfor det samiske kjerneområdet – langs kysten av Finnmark – at denne prinsipielle konflikten er vanskeligst. I flere av kystkommunene står under 1 pst. av befolkningen i samemanntallet. For meg har det derfor vært et grunnleggende demokratisk spørsmål at styret for Finnmarkseiendommen må innrettes slik at flertallet av befolkningen også velger flertallet av dem som skal treffe beslutningene om endret bruk av utmark utenfor det samiske kjerneområdet. Jeg er derfor glad for å ha kunnet bidra til en styremodell som ivaretar både én felles forvaltning, hensynet til folkeretten og prinsippet om flertallsstyre så langt det er mulig, og samtidig bidrar til at det blir truffet beslutninger.

Norsk rett slår fast at hvis du har brukt en eiendom i lang tid, får du rett til å bruke den i framtiden. Ja, har du drevet så lenge at du faktisk har trodd at du eide området, brukt det som om du eide det, og den egentlige eieren ikke har hevdet sin rett, så kan du til og med – på visse vilkår – ha ervervet eiendomsretten. Dette er norsk lov. Den gjelder også i Finnmark, helt uavhengig av hvem som står som eier av grunnen. Alle partiene på Stortinget er selvsagt enige om at dette prinsippet skal gjelde selv om eiendommen overføres fra staten til Finnmarkseiendommen. Spørsmålet er hvordan eventuelle rettighetsspørsmål skal avgjøres. Det normale vil være å henvise slike spørsmål til domstolene. En annen mulighet er at de som mener at de har bruksrett eller eiendomsrett, skal kunne henvende seg til en kommisjon som prøver å avklare saken, før den eventuelt sendes videre i rettsvesenet.

En behandling av sakene gjennom en kommisjon vil bidra til ryddighet og enkelhet. I tillegg har staten etter folkeretten plikt til å identifisere hvor urfolk har rettigheter. Dette er selvfølgelig ikke en privatisering av Finnmark. Det etableres ikke en eneste rettighet som ikke allerede følger av norsk lov.

Er det så grunn til å frykte at det finnes mange slike eierrettigheter? Nei. I Troms og Nordland har en slik kommisjon vært i arbeid i årevis. I ett eneste tilfelle har det blitt slått fast eiendomsrett.

Styringsorganene i Finnmarkseiendommen er sammensatt nettopp for å ivareta at det kan knytte seg rettigheter til den tradisjonelle samiske bruken av grunnen i Finnmark. Rett nok fastslår folkeretten at urfolk har rett til innflytelse over disponering av grunn i områder de tradisjonelt har benyttet. Men slik innflytelse tilsier neppe alene et reelt styreflertall, slik Sametinget nå får ved endret bruk av utmark i Indre Finnmark. Dersom det skulle bli identifisert rettigheter knyttet til tradisjonell samisk bruk og forvaltningen av disse blir lagt utenom Finnmarkseiendommen, vil derfor et vesentlig premiss for organiseringen av Finnmarkseiendommen være borte.

Det er altså ikke mulig først å begrunne den styresammensetning som nå vedtas ut fra mulige ikke-identifiserte rettigheter, og så legge forvaltningen av påviste rettigheter til andre organer. Da rakner hele konstruksjonen. Jeg har forstått det slik at både Sametinget og fylkestinget ønsker én forvaltning for hele fylkets befolkning. Da forutsetter jeg at forvaltningen av eventuelle rettigheter som identifiseres, også legges til dette felles forvaltningsorganet. Også i denne sammenheng er Arbeiderpartiets styremodell den beste garantist for å holde forvaltningen av grunnen sammen i én forvaltning.

Etter mitt syn bør styret utøve sin virksomhet på en mest mulig ordinær måte. I sine vurderinger skal det avveie mange hensyn. Blant annet skal det legges vekt på hensynet til samiske interesser. Det er prinsipielt naturlig at det er Sametinget som – på vegne av den samiske befolkning – avklarer hvilke samiske interesser som skal vektlegges. Et mindretall i styret er gitt rett til å fremme mindretallsanke dersom de mener slike hensyn ikke er ivaretatt. Flertallet kan på sin side bringe spørsmålet inn for departementet. Det vil være åpenbart uheldig dersom styrets arbeid blir preget av bruk av mindretallsanke. Jeg har tillit til at styret sammensettes av fornuftige mennesker som i rimelig grad avveier ulike hensyn. Styremedlemmene bør samtidig pålegge seg selv en svært høy terskel for når mindretallsanke fremmes. Dette er én av de mekanismene som mange av oss er svært skeptiske til, og som må evalueres når ordningen har fått virke noen tid.

Den finnmarksloven som i dag vedtas, har ikke bare tilslutning fra et flertall i Stortinget, den har også flertall i Finnmark fylkesting og i Sametinget. Det er altså en lov som har støtte fra de organer befolkningen i Finnmark og det samiske folk har valgt til å representere seg.

Jeg konstaterer at med unntak av Fremskrittspartiet og Kystpartiet er det bred enighet om alle grunnprinsippene i loven. Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre er alle enige om følgende:

• Det skal vedtas en finnmarkslov.

• Eiendommen skal overføres til befolkningen i Finnmark.

• Det skal være én felles forvaltning for hele fylket.

• De rettigheter som gjelder etter norsk lov, skal bestå.

• Det skal oppnevnes en kommisjon for å avklare private og kollektive eier- og bruksrettigheter.

• Sametinget skal ikke kunne nekte vedtak i eiendommens styre.

• Det skal gjelde regler om mindretallsanke.

• ILO-konvensjonen setter rammer for styrets arbeid.

Det burde derfor være grunnlag for en bred enighet om loven. Med bakgrunn i den tilslutning flertallsinnstillingen har fått både i Finnmark fylkesting og i Sametinget, er det en glede å kunne anbefale tilslutning til loven.

Linda Cathrine Hofstad (H) [13:43:33]: Debatten i dag om finnmarksloven er en historisk debatt. Det har vært en god debatt, men det har også vært en debatt preget av en del uklarheter. Fordi det i denne saken har vært så mange uklarheter og feilopplysninger, var det viktigere enn noen gang at alle partier i dag gjorde det klart hvor de står i denne saken, og hva de ønsker for Finnmarks framtid. Det hadde jeg håpet på. Dessverre har ikke Sosialistisk Venstreparti bidratt til å klargjøre sitt standpunkt. Tvert imot, SV har i dag skapt større forvirring i denne saken. Det er ikke bare vi fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som sitter med denne følelsen. Også SVs egne folk, SVs egne folk i Finnmark og en av SVs mest markante samiske skikkelser, Lene Hansen, sitter med denne følelsen i dag. Det er nettopp derfor Lene Hansen i dag melder seg ut av sitt eget parti. Hun melder seg ut av Sosialistisk Venstreparti i protest mot partiets håndtering av finnmarksloven. I dag uttaler hun til Nordlys at Kristin Halvorsen har vist en taushet og en unnfallenhet som er svært skuffende. Hun mener videre at hennes partikamerat Olav Gunnar Ballo nører opp under frykt og mistenkeliggjøring av samer og Sametinget.

Hun sier også i dette intervjuet:

«En ting er å være for urfolks rettigheter. En annen ting er konkret å gjøre noe.»

Uklarhetene Sosialistisk Venstreparti i dag har bidratt til, er flere. For det første bestemte de seg i dag for å stemme for loven. Det er jo i grunnen litt oppsiktsvekkende med tanke på at de er så imot loven slik som den ligger i dag. Det er også feil det representanten Thorkildsen uttaler, at SV aldri har blitt invitert til å delta i forhandlinger. Dette vet representanten så altfor godt selv. For det dette handler om, er at Sosialistisk Venstreparti i dag har hatt en historisk mulighet til å delta aktivt i disse forhandlingene, men åpenbart ønsker de ikke å ta ansvar, og de dekker seg nå heller bak et flertall når det er urfolks rettigheter som står på spill.

Det er trist å se at SV i en så viktig sak viker unna når ting blir vanskelige. Det er nemlig vår jobb som politikere å finne løsninger og å ta ansvar, selv når løsninger kan være upopulære og vanskelige for noen. Finnmarksloven er et viktig ledd i arbeidet med å avklare og sikre samenes rettsstilling. Et hovedprinsipp bak loven er likebehandling av alle som bor i fylket.

SVs og Fremskrittspartiets standpunkter innebærer at de ikke anerkjenner samer og andre finnmarkingers bruks- og eierrettigheter på linje med andre innbyggere i Norge. En slik diskriminering mener Høyre er helt uakseptabel.

I innstillingen til loven skriver SV:

«En finnmarkslov som oppleves som sterkt ubalansert og hvor store deler av befolkningen ikke føler seg godt ivaretatt, vil ikke styrke ILO-konvensjonen.»

Det er ikke bare Høyre som er skuffet over SV i denne saken. Sametingets visepresident, Ragnhild Nystad, uttrykte det på følgende måte i en av våre siste konsultasjoner:

«Men jeg konstaterer også at SV ikke vil avdekke urfolkets rettigheter fullt ut. Thorkildsen sa nettopp at man kun skal avdekke bruksrettigheter, og er det slik at folket med det skal henvises til domstolene? Skal urfolket henvises til domstolene for å få avdekket sine rettigheter? SV er uklar på dette med kommisjon, så jeg konkluderer med at SV ikke anerkjenner urfolks rettigheter i det hele tatt.»

Finnmarksloven vil ivareta alle innbyggerne i Finnmark på en god måte, og det er ikke dekning for å karakterisere loven som ubalansert. For regjeringspartiene er det dessuten viktig å påpeke at menneskerettigheter til vern for minoriteter er gitt nettopp for å beskytte mot overgrep fra majoriteten, og kan ikke avhenge av tilslutning fra den samme majoritet. Jeg har vanskelig for å forstå at SV ikke vil anerkjenne samenes rettigheter i tråd med dette grunnleggende prinsippet.

Eva M. Nielsen (A) [13:49:00]: Nå når Odelstingets behandling av finnmarksloven drar seg mot slutten, tror jeg vi kan oppsummere dagens debatt med at det har vært mange innlegg som har bidratt til å gi oss et historisk tilbakeblikk på bakgrunnen for loven, hvordan arbeidet med loven har utviklet seg, og ikke minst hvor konfliktfylt og følelsesladet deler av diskusjonen i Finnmark har vært.

I alle typer beslutninger er det viktig å ha oversikt over saken, både om historiske forhold og om de faktiske forhold i dag. I denne saken vet jeg med sikkerhet at vi ikke kommer videre ved å se bakover. I denne saken må vi se framover, og jeg vil derfor bruke mitt innlegg til å snakke om framtida for Finnmark.

Fra nå av vil finnmarksloven ligge som et av flere vesentlige elementer for den utvikling og den nyskaping finnmarksungdommen skal virkeliggjøre i årene som kommer.

Sentralt i et slikt utgangspunkt står det faktum at befolkninga i Finnmark har et svært nært forhold til naturen og til ressursene i fylket, til utmarksressurser der bruken har vært nedarvet gjennom generasjoner, uavhengig av om det gjelder fjellet, vidda, kystlandskapet, om det gjelder fisken i havet eller multebær og mygg. Finnmarkingenes nærhet til naturen skal vi ha stor respekt for. Den er en del av vår identitet. Befolkninga i Finnmark, fylkets befolkning, som vi liker å si er en herlig cocktail av nordmenn, samer, kvener og russere, har alltid sett på grunnen og naturressursene i fylket som en felles ressurs, som vi ønsker å forvalte til beste for hele befolkninga. For Arbeiderpartiet har det vært viktig at befolkninga i fellesskap skal sikres retten til og styringa over grunnen og naturressursene i Finnmark.

Det blir i dette kreative, spenningsfylte fellesskapet vår ungdom skal videreføre de tradisjonsbundne basisnæringene som jordbruk, fiske og reindrift, og det er i dette kreative spenningsfeltet framtida skal skapes for mineralutvinning og for olje og gass i nord.

Men aller først har vi en stor jobb å gjøre. Det påhviler Justisdepartementet, i samarbeid med andre departementer, et stort ansvar for å utarbeide et informasjonsopplegg om realitetene i finnmarksloven, og det må være et informasjonsopplegg blottet for departemental språkbruk – et informasjonsopplegg som med enkle ord redegjør for realitetene i loven, som slår fast at allmennhetens rettigheter ikke er rokket ved, som sier at multebær, jakt og fiske fortsatt er en allemannsrett. Det er dessverre blitt spredt så mye vond, negativ desinformasjon i denne saken at det ville være uansvarlig å unnlate å gi befolkninga korrekt og lett tilgjengelig informasjon, det man i gamle dager kalte for folkeopplysning – rett og slett folkeopplysning.

De unge som på dette grunnlaget skal skape en felles framtid i Finnmark, har en soleklar rett. De må gis det aller beste utgangspunkt for å lykkes, og for å lykkes må alle etniske majoriteter og minoriteter ha samme rett, ha samme grunnlag og ha samme muligheter.

Mitt utgangspunkt i dag er forsoning, forbrødring og søstersolidaritet og kyst og innland hånd i hånd.

Fra Stortingets talerstol hilser jeg fylkestinget og Sametinget. Jeg ønsker Finnmark lykke til!

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:53:54]: SV presenterer i dag et gjennomgående, helhetlig lovforslag til en ny finnmarkslov, et forslag som på alle måter er klargjørende med hensyn til partiets syn. Det hersker ingen tvil om hva SV ønsker, og de som ønsker å finne ut av det, kan lese det, paragraf for paragraf, med kommentarer til hver paragraf, utarbeidet på en utmerket måte av partiets justispolitiske talskvinne. Den uklarhet man søker å skape, skapes av andre partier i den hensikt å så tvil om SVs syn. Det er ingen tvil om SVs syn!

Jeg må også si at det er ganske drøyt av justisministeren å gjøre spørsmålet om hvorvidt man skal vedta en kommisjon nå, eller om man skal sikre en demokratisk forankret høring for noe som Regjeringen opprinnelig ikke foreslo, til et spørsmål om for eller imot folkerett. Det vil jeg be om at justisministeren utdyper, om han virkelig mener at forskjellen på om man forsvarer folkeretten eller ikke, er om man vedtar kommisjonen nå, eller om man sikrer at berørte instanser får anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Det er én ting som forbauser meg mye. Justiskomiteens flertall har gjennomgående brukt Graver og Ulfsteins betraktninger og lagt vekt på de krav de stiller til folkerett, og sier at det derfor er helt nødvendig å gjøre endringer i forhold til opprinnelig forslag. Men så ser man hva Utenriksdepartementets egne rådgivere har sagt. Carl August Fleischer skriver i sin rapport om Graver og Ulfsteins vurdering:

«Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å trekke slike konklusjoner. Etter mitt syn er utkastet til Finnmarkslov godt innenfor det folkeretten, og spesielt disse traktatmessige forpliktelsene» – altså ILO-konvensjonen, med spesiell vekt på artikkel 14 – «krever. De premisser forfatterne anfører, og spesielt de oppfatninger de gir uttrykk for vedrørende ILO-konvensjonens Art. 14, er uholdbare på vesentlige punkter.»

Det man får fra Fleischer, er en gjennomgående slakting av de vurderinger som de to juristene har gjort. Det gjør han ikke fordi han ikke er opptatt av at man skal overholde folkerettens forpliktelser, men fordi han er opptatt av at man skal gjøre det på en balansert måte, slik at man ikke skaper konflikter i en befolkning og dermed også truer urbefolkningens rettigheter. Han skriver:

«Det primære burde være hva de reelle hensyn fører til, for så å få se om det virkelig skulle være slik at folkeretten utelukker en slik samlet og rimelig løsning – noe som i tilfelle må få den konsekvens at man må foreta en viss tilpasning av det som ellers skulle fremtre som den samlet riktigste og beste løsning.»

Det er det SV gjennomgående har gjort, og vi har gjort det på en slik måte at det er helt, helt urimelig å komme med påstander, slik som statsråden har gjort her i dag, om at SVs forslag ikke skulle være innenfor folkeretten. Jeg vil be statsråden om å presisere på hvilke områder han ut fra sine egne vurderinger og ut fra vurderingene fra Utenriksdepartementet mener at SVs forslag ikke er innenfor folkeretten.

Trine Skei Grande (V) [13:57:16]: Det er 25 år etter striden om utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget at vi nå i dag behandler finnmarksloven. For meg personlig var Alta-saken kanskje den første politiske konfliktsaken jeg husker. Som tiåring hadde jeg stor sympati for den jobben venstrefolkene gjorde da. Alta-saken la grunnlaget for et grundig utredningsarbeid om de samiske rettighetene gjennom Samerettsutvalget.

Bondevik-regjeringa la fram sitt lovforslag i april 2003. Etter det har det vært en grundig behandling, og det har vært mye debatt, ikke minst i Finnmark. Debatten har nå endt med et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som både et enstemmig sameting og et stort flertall i Finnmark fylkesting har sluttet seg til. Det er gledelig at også Senterpartiet støtter kompromisset, og at SV støtter det subsidiært. Venstre har merket seg at enkelte politikere har lettere for å støtte internasjonale konvensjoner prinsipielt enn å ta dem innover seg når konvensjonene skal implementeres i norsk lov.

Finnmarksloven er en milepæl for samer, samtidig som den ivaretar allmennhetens rettigheter til fiske, jakt og multeplukking. For Venstre, som var sterkt engasjert i Alta-kampen, er det et historisk vedtak som Odelstinget nå skal gjøre. Justisminister Odd Einar Dørum har mye av æren for at finnmarksloven nå kommer i havn. Han tok den fram, og med god hjelp av Kommunaldepartementet, medlemmer av justiskomiteen, særlig saksordfører Trond Helleland, fylkestinget i Finnmark og Sametinget kommer loven nå på plass.

For et lite parti som Venstre hadde det kanskje vært mer behagelig heller å dytte på denne saken og bry oss litt mer om lettvinte, populistiske saker uten vanskelige politiske avveininger og med enkle resonnement som man kan selge til tabloidmedia. Men når vi først har plassert en statsmann i statsrådsstolen, er det liksom ikke den måten det blir gjort på. Historien vil måle oss på jobben vi gjør i akkurat slike saker som denne. Ingenting som er virkelig viktig i politikken, er enkelt, og det er slike saker som denne som skiller klinten fra hveten.

I sin tid kjempet Odd Einar Dørum på Stortinget mot Alta-utbygginga. Nå kan vi i Venstre glede oss over at Alta-kampen tross alt ikke var forgjeves.

Steinar Bastesen (Kp) [14:00:13]: Alle finnmarkinger som ikke er reindriftssamer – det gjelder stort sett alle finnmarkinger – mister mulighetene de har hatt til jakt og fiske helt siden samene kom og bosatte seg i Finnmark.

Sentralt i arbeidet med finnmarksloven står som kjent begrepet «indigenous» i ILO-konvensjon nr. 169. Hva med IWC-konvensjonen, CITES-konvensjonen og andre konvensjoner som Norge har ratifisert, men som vi etter hvert er imot? Hvorfor skal ILO-konvensjonen være så markant viktig i forhold til andre konvensjoner? Et viktig poeng for meg er at samene ikke hører inn under denne konvensjonen, fordi de er en assimilert og akseptert del av Finnmarks befolkning med allerede minst like store rettigheter som andre finnmarkinger.

Det er ikke hjemmel i ILO-konvensjon nr. 169 for å gi samer og personer med samiske aner i Norge rettigheter som ikke den øvrige befolkningen i Finnmark har. Vi i Kystpartiet mener at det i denne saken er konstruert opp rettigheter som ikke har grunnlag i internasjonal rett eller i historiske fakta. Vi er vitne til et lovverk som blir fattet på bakgrunn av en kollektiv dårlig samvittighet blant sentrale politikere og en virkelighet som ikke eksisterer. Derfor har store deler av Finnmark, uansett politisk tilhørighet, reagert så kraftig på finnmarksloven som de har gjort.

Loven er dirigert av aktivistsamer på jakt etter privat eiendomsrett og sentrale politikere som glemmer at det fins andre grupper av samer som ikke blir hørt, og innbyggere i fylket med minst like lange tradisjoner som samene.

Sjøsamene, som det er tre ganger så mange av som reindriftssamer, er heller ikke tatt med i forarbeidet til loven. De er holdt utenfor, på samme måte som det store flertallet av Finnmarks befolkning, som ikke er reindriftssamer.

Konsekvensen av finnmarksloven blir følgende: Finnmark vil oppleve en brann av konflikter. Flere større advokatfirmaer i Oslo har allerede tatt strategiske beslutninger om å satse på å få oppdrag av partene i konfliktene som vil oppstå i kjølvannet av finnmarksloven. Vil noen her i salen si at advokatkontorene foretar en slik vurdering fordi denne loven er såpass god at den vil bli konfliktløsende?

Etter Justisdepartementets oppfatning kan ikke ILO-konvensjonens bestemmelser forstås som et krav om å gi eier- og besittelsesmuligheter til de områder som urfolk tradisjonelt befolker, slik man her legger opp til, men som talspersonene for loven nekter å erkjenne at man legger opp til.

Odelstinget må avvise den foreslåtte loven. Vi må finne andre og mer demokratiske og troverdige veger fram til en samlende nasjonal løsning på eiendoms- og forvaltningsproblematikken i Finnmark. Kystpartiet vil stemme nei til finnmarksloven!

For øvrig er Kystpartiet imot at Norge selges bit for bit.

Kristin Halvorsen (SV) [14:03:47]: Justisministeren tillot seg et historisk tilbakeblikk da han beskrev hvordan han selv var i salen og stemte imot at militære skulle settes inn i kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget. Det var SV og Venstre og noen utbrytere fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet som den gangen stod imot. Og det er en historisk dag, fordi mye av den uretten som da ble begått av flertallet i det norske storting mot den samiske befolkning, startet den prosessen som delvis avsluttes i dag ved å erkjenne de rettighetene som urfolk har i Norge.

Det er to hovedkonflikter. Kystpartiet og Fremskrittspartiet sier at de ikke vil ha noen finnmarkslov, dette til tross for at Fremskrittspartiet ratifiserte ILO-konvensjonen – antakelig med hue under armen, de trodde ikke det hadde noen konsekvenser. Det er en debatt som SV ikke er en del av. SV mener at vi skal ha en finnmarkslov, men vi er uenige i hvordan loven til syvende og sist ble balansert av stortingsflertallet. Det som har vært våre viktigste motforestillinger, har dreid seg om allmennhetens rettigheter, og det har dreid seg om ikke hvorvidt en kommisjon skal opprettes, men om hvorvidt saken skal på høring eller ikke. Som sådant ligger SVs standpunkt i dag hakket nærmere det som var Dørums utgangspunkt da han la fram loven for to år siden, med den endring at SV også mener at det skal opprettes en kommisjon som skal utrede eksisterende rettigheter. Jeg er veldig glad for at alle talere i denne debatten i dag har understreket nettopp det at denne loven ikke oppretter nye rettigheter, men skal utrede eksisterende rettigheter.

Men vår bekymring går på to ting:

Det ene er: Gjennom prosessen i arbeidet med finnmarksloven har det i flere paragrafer blitt gjennomført endringer som har svekket formuleringene rundt allmennhetens rettigheter. Flertallet sier i merknader at de skal framføres som i dag. Men det er ikke rart at det settes spørsmålstegn rundt dette når komiteens leder f.eks. sidestiller Finnmarksvidda med Hardangervidda. Alle som har et visst kjennskap til Hardangervidda, vet at den ikke bør være noe stort forbilde i denne saken.

Det andre er: Det er viktig at man går inn i en prosess som ikke skaper unødige konflikter. Det er ikke hver dag Stortinget vedtar 19 paragrafer som ikke har vært på høring – men som har startet i en komite – det hadde vært en bedre prosess dersom en hadde klart å få til det.

Men la meg avslutningsvis i debatten si: I SV har vi ikke noe ønske om å fyre oppunder dem som nå ønsker å bruke denne loven for å legitimere en privatisering som vi frykter. Nå er det viktig å plukke fram alt som har vært sagt i denne debatten mot at dette er en lov for ytterligere privatisering, for nettopp å understreke den delen som dreier seg om at det som nå skal på plass, er de rettighetene som urfolk etter hevd og historisk alders tids bruk har opparbeidet seg.

Presidenten: Representanten Halvorsen må gjerne tegne seg til et treminuttersinnlegg til hvis det er mer hun vil ha sagt!

Kristin Halvorsen (SV) [14:07:30]: Jeg ser det, president!

Presidenten: Det var bare en antydning om at taletiden var brukt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [14:07:50]: Et bredt flertall i Finnmark fylkesting har appellert til Stortinget om å samle seg om justiskomiteens flertallsforslag til ny finnmarkslov. Også SV i Finnmark fylkesting har appellert til sin egen stortingsgruppe om å stemme for flertallsinnstillingen. Jeg er derfor overrasket over at SVs stortingsrepresentant fra Finnmark fortsatt prøver å skape mest mulig avstand til det hans eget fylkesparti har sluttet seg til, en avstand som faktisk ikke er reell.

Olav Gunnar Ballo ble valgt inn på Stortinget gjennom sin stormende protest mot at Sametinget og fylkestinget skulle ha like mange representanter i Finnmarkeiendommens styre. I dag stemmer han for at Sametinget og fylkestinget skal ha tre representanter hver.

Olav Gunnar Ballo har hisset opp Finnmarks befolkning ved å påstå at en kommisjon for å avklare de bestående rettigheter i Finnmark skulle bety en privatisering av Finnmarksvidda. I dag stemmer han for å opprette en slik kommisjon. Ja, SVs hovedtaler har understreket hvor positivt SV ser på en slik kommisjon.

Olav Gunnar Ballo har bidratt til et bilde av at ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter er noe han er imot. I dag stemmer han for at ILO-konvensjonen skal sette rammer for Finnmarkseiendommens arbeid.

Olav Gunnar Ballo har bidratt til et bilde av at Sametinget skulle vedta retningslinjer som bandt opp behandlingen av saker i styret. I dag stemmer han for disse retningslinjene.

Det som gjenstår, er at Ballo er imot at Finnmarks befolkning skal ha et fortrinn dersom det et år er knapphet på naturressursene i fylket, og at han nå plutselig er imot at fylkestinget skal ha flertall ved behandlingen av endret bruk av utmark i Alta, i Sør-Varanger og i Kyst-Finnmark. Vi andre har trodd at nettopp det var hans hovedsak ved valget for fire år siden!

Det er bra at det blir stor enighet om finnmarksloven, men det blir et dobbeltspill når Olav Gunnar Ballo tviholder på at SV skal stemme mot loven på grunn av noen relativt uviktige forskjeller, uten stor betydning.

SV i Finnmark har åpenbart sett at det er bred enighet om loven. Ballo prøver å framstå som motstander av det han faktisk er for. Enhver stortingsrepresentant må avgjøre om man opptrer ryddig og redelig overfor sine velgere. Enhver representant må også ta ansvar for om han bidrar til å skape alvorlige konflikter mellom ulike folkegrupper som det ikke er grunnlag for.

Det må føles rart. Ballo har utløst en underskriftsaksjon mot en privatisering han hevdet ville følge av opprettelsen av en egen kommisjon. 10 000 mennesker har skrevet under. Så endrer Ballo syn og stemmer for opprettelsen av en slik kommisjon. Plutselig er det 10 000 mennesker som på Ballos anmodning protesterer mot det Ballo selv gjør. Enhver stortingsrepresentant må vurdere om det står respekt av slikt.

Vi som hele tiden har vært mot privatisering, men som også hele tiden har hevdet at opprettelse av en kommisjon ikke har noe som helst med privatisering å gjøre, får bare ønske Ballo velkommen etter!

Jeg mener det er rimelig at han forteller sine velgere at han gjør det motsatte av det han sa for fire år siden, og det motsatte av det han sa for fire uker siden.

Presidenten: Trond Helleland får ordet. Han er fortsatt sakens ordfører!

Trond Helleland (H) [14:11:10]: Jeg håper jeg forblir ordfører ut saksbehandlingen! Nå er vi like før målstreken.

Jeg bet meg merke i et utsagn fra representanten Thorkildsen i SV, at SV kom inn i prosessen kvelden før avgivelse, og at da var det for sent. SV har vært med i prosessen i to år – i likhet med alle andre! SV har hatt alle muligheter, men har konsekvent vært på etterskudd med merknader og avklaringer – mens Arbeiderpartiet har levert merknader og hatt innspill til konsultasjonene som har vært basert på de merknadene regjeringspartiene hadde skrevet. Vi la et løp der avklaringene skulle komme etter hvert. De kom fra regjeringspartiene, de kom fra Arbeiderpartiet, men de kom altfor sent fra SV.

Dette har vært en vanskelig prosess for alle partier, også for Høyre. Viljen til å sikre et bredt flertall, viljen til å ta ansvar og viljen til å løse opp i flokene har vært vårt utgangspunkt. Vi lyktes, men det må sies at det har vært tungt.

Det partiet som ville endre spillereglene ved å åpne den siste konsultasjonen fordi det hadde vært så mye hemmelighetsskremmerier, SV, har brutt spillereglene gjennom ikke å presentere sitt helhetlige syn i konsultasjonene og gjennom å lekke regjeringspartienes merknader til folkeaksjonen mot privatisering av land og vann i Finnmark. Jeg har fått en beklagelse på telefon fra Inga Marte Thorkildsen når det gjelder dette. Men det stod også på Sámi Radios nettside at SV hadde nedsatt en intern granskingskommisjon som skulle finne ut hvor lekkasjene kom fra. Jeg regner med at SV selv vil si hvem som stod bak lekkasjene, slik at uskyldige ikke blir mistenkeliggjort, og slik at SV rydder opp i det rotet de har skapt.

SV hadde muligheten i to år, men i stedet for å komme fram til løsninger ville de lage interne splittelser. Det var viktigere enn et resultat.

Kristin Halvorsen påpeker at saksordføreren, dvs. jeg, har sidestilt Finnmarksvidda med Hardangervidda. Til Kristin Halvorsen vil jeg si: Det representanten Helleland har gjort i denne sammenheng, er å vise til Høifjellskommisjonen i Sør-Norge, som jobbet fra 1908 til 1953 for å dra opp grenselinjene mellom privat grunn og statsgrunn på og rundt Hardangervidda, og til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som avsluttet sitt arbeid i fjor. Det er ikke mer mystisk enn det! Det er denne frykten representanten Ballo har nørt opp under i Finnmark, han har snakket om privatisering – en privatisering som kun eksisterer i folkeaksjonens vokabular. Vi har aldri snakket om privatisering av Finnmark, vi har snakket om anerkjennelse av rettigheter. Samers, nordmenns, kveners, andres rettigheter i Finnmark skal anerkjennes. Jeg er glad for at SV nå sier at de vil stemme for. Da håper jeg også det blir slutt på demagogien rundt dette i Finnmark.

Knut Storberget (A) [14:14:25]: Jeg syns at representanten Kristin Halvorsen holdt et godt innlegg. Budskapet i forhold til ikke å skape unødige konflikter, særlig nå i etterkant av lovbehandlingen, tror jeg vi alle skal legge oss på minne. Det tror jeg denne loven fortjener mer enn noen. Jeg er veldig glad for at SV varsler at man subsidiært vil støtte loven. Jeg tror det er veldig viktig. Jeg tror det er veldig viktig for at vi skal komme oss videre og få maks uttelling for dette.

Derfor er jeg enda mer overrasket over at representanten Ballo ikke velger å høre på sin egen partileder, når han i sitt hovedinnlegg i dag prøver å trekke opp nye og helt unødvendige konflikter ved å gå inn i debatten mellom professorene Fleischer og Graver og Ulfstein, hvor han benevner Graver og Ulfstein-rapporten nærmest som slaktevare. Hvorfor skal man gjøre det i Odelstinget i dag, all den tid selv Ballos eget parti, SV, tar ad notam det som Graver og Ulfstein har kommet med, og går inn for en kommisjon og for å identifisere rettigheter? Hva er da nødvendigheten av å trekke opp til en slik debatt som Olav Gunnar Ballo gjorde i stad, utover det å skape nye konflikter og fiske i rørt vann? Jeg må be alle representanter om å følge stortingsrepresentant Halvorsens gode anmodning om nettopp å prøve ikke å skape unødige konflikter nå.

Jeg har heller ikke i debatten – som jeg oppfatter som en god debatt – hørt et eneste argument som bygger opp under Fremskrittspartiets argumentasjon om at man her skaper særrettigheter. Snarere tvert imot, man prøvde seg på et eksempel, nemlig at muligheten til å begrense høsting av egen utmark når det gjelder jakt og fiske, skulle være en særrett. Det er jo ingen særrett. Det som er spesielt i forhold til Finnmark, er jo nettopp at man åpner opp mye mer enn det man gjør ellers i landet. Det er jo ellers i landet man har særretter. Der har jo de private grunneierne mulighet til nettopp å stenge andre ute. Og når representanten Sandberg i sitt innlegg snakker om rettigheter til et mindretall, så er jo ikke det riktig. Dette gjelder alle mennesker i Finnmark – alle har muligheten til å reise krav om rettigheter, kollektive rettigheter. Dette er ikke avhengig av om man har samisk bakgrunn eller norsk bakgrunn eller hva det måtte være – men når rettigheten skal konstateres, kan den knyttes til et mindretall. Sånn er det også på Nøtterøy. Hvis man har bolig der og blir plaget av at allmennheten går forbi huset, kan man påberope seg en rettighet i forhold til egen eiendomsrett – som ikke er en allemannsrett – og som man selvfølgelig må ta til følge.

Arbeiderpartiet ønsker å sikre urfolkets rettigheter, men det betyr ikke at de skal ha fortrinn framfor de andre. Mitt hovedinnlegg i debatten i dag var et forsøk på å vise at det å sikre urfolks rettigheter nettopp er å sikre at de får de samme rettighetene som andre i samfunnet, noe som bare skulle være rett og rimelig.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum [14:17:45]: Jeg tok ordet for å si at jeg synes det innlegget som representanten Halvorsen holdt, var svært avklarende. Det er ingen tvil om at alle etter denne saksbehandlingen legger seg på sinne den ånd som har vært gjennomgående hos et flertall i salen. Det forslaget som er framlagt, og som vil få subsidiær støtte fra SV, hviler på at folk i Finnmark kan opptre på en fornuftig og omforent måte. Det hviler på at folk har det som utgangspunkt, men fordi det hender at folk kommer i konflikter, er det konfliktløsningsmekanismer også, både i forhold til utmark og i forhold til f. eks. avhending av eiendom. Det er lagt inn i loven, for det skjer at folk kommer i slike konflikter.

Når det gjelder det som jeg redegjorde for i mitt hovedinnlegg, om utviklingen fra lovframlegget i 2003 og fram til i dag, vil jeg vise til det brev jeg sendte til Stortinget den 6. april, og spesielt til brevet av 14. juni – begge fra 2004 – hvor jeg peker på behovet for å identifisere rettigheter. Med andre ord er dette en integrert del av det lovforslaget som foreligger, som er blitt behandlet i en dialog, konsultasjon, som er enestående, og som er utviklet mellom Stortinget, ved justiskomiteen, og Sametinget og fylkestinget. På denne måten har dette fått en behandling som vi kan vedkjenne oss. Så får det heller være slik at noen mener at det skulle ha vært sendt på høring – det er fair play – men jeg mener at Stortingets håndtering av denne saken, dette spørsmålet, har vært skikkelig og god. Derfor har jeg heller ikke hatt noe problem med å si at jeg på vegne av Regjeringen stiller meg bak merknadene fra flertallet i justiskomiteen, og det lovforslag som det fremmer.

Når det gjelder allmennhetens rettigheter, er det helt klart at adgangen er der slik som den har vært, og det står til og med at i år med ressursknapphet – hvis man skulle få en tvist om det lokalt – er det en klageadgang videre i systemet, slik at også for den situasjonen er det ivaretatt løsninger.

Det jeg tok opp i mitt hovedinnlegg, og som jeg fortsatt mener, er at man skal velge den ånd, som nå representanten Halvorsen valgte, nemlig at når loven er vedtatt, må man legge til grunn at det ikke skjer noen massiv privatisering. Det er verken forutsatt eller lagt til grunn. Man legger til grunn at rettigheter skal identifiseres, og det er ikke oppsiktsvekkende at det er rettigheter som består – det skapes ikke nye rettigheter ved denne loven, men det er all mulig grunn til å identifisere dem. Det er tidligere i dag i innlegg skissert hvordan dette var historisk sett; det var nærmest ikke verdsatt på noen som helst måte. Når man nå lager disse spillereglene, legger man også en arena for å opptre sivilisert, det gjelder både majoritets- og minoritetsbefolkningen, og jeg har den tiltroen til borgere i Norge, enten de bor langt i nord eller i sør, at de kan opptre omforent og fornuftig, sammen. Det er det beste i norsk folketradisjon, det er det beste i samisk tradisjon. Det la jeg til grunn da jeg la fram loven. Det legger jeg til grunn også etter denne debatten.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:21:04]: Den loven som vedtas i dag, berører 73 000 finnmarkinger. Den berører i særlig grad den samiske befolkning, og den samiske befolkning har grunn til å være stolt av det resultatet man får. Sametinget har gjort en svært god jobb i sin kontakt mot Stortinget, og de fortjener all ære for det.

Men, og det er et viktig men, jeg synes at flertallet i denne forsamlingen her i dag undervurderer de reaksjoner som er i Finnmark på det som jeg oppfatter som helt ordinære demokratiske rettigheter til å delta i et samfunn og være en del av det. Den bekymringen kan man på en måte ikke forklare med at jeg har satt opp befolkningen i Finnmark. Hva slags innflytelse tror denne forsamlingen at jeg som person har i Finnmark? Det er jo også en ganske grov desavuering av finnmarkinger generelt og deres evne til å tenke selv, til faktisk å sette seg inn i en sak og si at dette er vi bekymret over.

Jeg må òg si at det har vært en viss tendens til skjønnmaling av konsekvensene av konsultasjonene, men det problematiske med de konsultasjonene har jo vært at underveis i prosessen, i en lukket prosess, har man fått inn nye forslag som andre ikke har kunnet ta stilling til. Vi ser nå reaksjonene fra Friluftsorganisasjonenes Fellesorganisasjon. Vi ser det fra Norges Jeger- og Fiskerforbund. Vi ser det fra ganske mange. Det er jo en veldig stor forskjell i forhold til høring. Derfor sa jeg allerede for to år siden at det godt kunne tenkes at noen i SV måtte mene noe annet om det, men at dette var en prosess som ikke var heldig. Jeg mener personlig at den heller ikke har vært det. Det var heldig at man på slutten fikk åpnet den, men den ble åpnet for sent.

Man skal ta reaksjonene på alvor. Jeg tror at tar man dem på alvor, er man lydhør overfor dem, og er det virkelig sant det som sies i denne forsamlingen, at man er opptatt av at fellesskapets ressurser skal bevares som fellesskapets ressurser, kan dette gå bra. Men det er for mange eksempler på en retorikk blant norske politikere der de sier én ting og gjør noe annet, noe som gjør at den utryggheten som har oppstått i Finnmark, er en berettiget utrygghet.

Det Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gjør her, er lettvint. Jeg har både i Vadsø og i Alta, for hvem som helst som har vært interessert, presentert hvilke forutsetninger jeg legger i bunnen for å kunne støtte et lovforslag. Det som jeg er glad for, er at SVs lovforslag ivaretar disse. De skal være balanserte, og de skal være på en slik måte at fellesskapet kan føle seg trygg på at de blir ivaretatt. Da kan jeg gå for en 3–3 løsning, har jeg sagt. Det sitter langt inne, det har jeg også sagt. Grunnen til at det sitter langt inne, er nettopp at etnisitet er med på å bestemme i forhold til styresammensetning. Det er også en for lettvinn retorikk å si at etniske spørsmål, hvorvidt man har den eller den etniske tilknytningen, ikke har betydning med hensyn til den innflytelse man har. Det har den. Det synes jeg vi alle sammen skal være ærlige i forhold til når vi gir uttrykk for hvordan loven er utformet.

Trond Helleland (H) [14:24:26]: Det går vel mot slutten av debatten. I forlengelse av det innlegget representanten Ballo nå holdt, har jeg lyst til å rette en stor takk til Sametinget og til Finnmark fylkesting – de to folkevalgte organene som har deltatt helhjertet i denne prosessen, og som har kommet med nyttige, gode og viktige innspill som har ført til at vi har kommet i land i dag.

Det er nemlig ikke slik at vi på noen måte ignorerer det som rører seg i Finnmark. Det som rører seg i Finnmark, rører seg naturligvis i det folkevalgte organet Finnmark fylkesting, som vi har hatt en tett dialog med. Og det som rører seg i den samiske befolkningen, rører seg i Sametinget. Vi kan naturligvis si at det hadde vært bedre å ha høring etter høring, men jeg tror ikke det hadde kommet så mye konstruktivt ut av det.

Det jeg er glad for, er at Regjeringen nå også har lagt opp til at den vil kjøre en konsultasjonsprosess i saker som bl.a. angår urfolks rettigheter. Jeg tror det er nyttig, jeg tror det er viktig, og det er i tråd med ILO-konvensjonen.

Det blir fortsatt vist til at friluftsorganisasjonene har påpekt slik og slik. Det blir ikke noe mer riktig av det, det blir ikke noe mer riktig av at de har 500 000 medlemmer. Norges Jeger- og Fiskerforbund skrev i går i sin siste uttalelse at de ikke vil ha en kommisjon. De vil altså ikke anerkjenne de opparbeidede rettighetene befolkningen i Finnmark har, de forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom folkeretten, og de menneskerettighetskonvensjonene Norge har underskrevet. Da må jeg melde pass og beklage at det ikke hjelper om man har så mange medlemmer, for når de ikke ønsker å lese teksten i loven, når de ikke ønsker å høre på hva flertallet i denne sal sier, kan ikke jeg gå noe lenger.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra dagens leder i Nordlys:

«Dernest bør forbundet» – altså Jeger- og Fiskerforbundet – «lære seg at det finnes interesser som veier tyngre enn ørretfiske og rypejakt. For eksempel at staten gjør opp gammel urett gjennom et historisk lovvedtak.»

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 622)