Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det forslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
André Kvakkestad (FrP) [13:45:31] (ordfører for saken): Komiteen er samlet når det gjelder hovedpunktene i innstillingen vedrørende ny tvistelov. Alle partier ser behov for å få til forenklinger slik at det er enklere for personer og næringsliv å få sakene behandlet på en rask og kostnadseffektiv måte. I den sammenheng har man forsøkt å legge til grunn et forholdsmessighetsprinsipp der saker ikke skal kreve mer ressurser til behandling enn det som er rimelig i forhold til tvistekravet.
Komiteen ser at alt ikke kan gjøres ved lovverket alene. Det er også behov for aktiv innsats blant alle aktørene som deltar i en slik prosess. Aktiv dommerstyring og bevissthet hos advokatene er avgjørende for å få en god og effektiv saksavvikling.
Av forhold komiteen ønsker skal gi et godt bidrag til tvisteloven, er reglene om småkravsprosess og gruppesøksmål. Småkravsprosessen er en forenklet behandling i saker der tvistesummen er under 125 000 kr. Man ser at det vil være uheldig at man skal benytte større ressurser for å løse en tvist enn det tvisten totalt omfatter. Uansett er det viktig å påpeke at kravet til forsvarlig behandling naturligvis alltid har forrang. Komiteen ser reglene rundt småkravsprosessen som fullt ut tilfredsstillende i den sammenheng.
Når det gjelder gruppesøksmål, er dette en sterk styrking av forbrukernes interesser. Det er ønskelig at identiske saker skal kunne behandles sammen, og at man ikke belaster domstolene med mange saker som vil måtte komme til samme resultat. Forbrukerne har også muligheten til å bli ivaretatt der de hver for seg har små krav, men der summen av flere blir betydelig.
Antakelig vil den største effekten av muligheten for gruppesøksmål være at enkelte markedsaktører vil være mer tilbakeholdne når det gjelder å spekulere i at forbrukerne ikke vil ha styrke til å kreve sine rettigheter. Erfaringer fra andre europeiske land er at antallet gruppesøksmål er begrenset. Det betyr ikke at det dermed er unødvendig.
Komiteen støtter Regjeringen i at en nå vil legge seg på en løsning der vi går noe lenger enn våre naboland. Det er positivt at Norge her kan være i forkant når det gjelder muligheten for folk flest til å hevde sine rettigheter.
Det som kanskje er vel så viktig i forhold til ny tvistelov, er det klare utgangspunktet at tvister løses best mellom partene, og at assistanse vedrørende megling og forlik er viktig. Det er bedre med et magert forlik enn en fet prosess, heter det. Det vil kunne dempe konfliktnivået og på den måten også gjøre det enklere med sameksistens senere. En vil også lettere kunne leve med den løsningen tvisten da har fått.
En minnelig løsning vil også totalt sett gi en billigere tvisteløsning og mindre press på domstolene. Spesielt vil jeg framheve forliksrådene som meget gode til å finne fram til løsninger som kan tiltres fra begge parter. Det vil være interessant å se utviklingen vedrørende rettsmegling og tvisteløsninger i forbindelse med saker som ikke kommer inn for forliksrådene. Det vil være viktig å ta med dette når loven etter tre år skal evalueres, en evaluering hele komiteen stiller seg bak.
Det er naturligvis ikke alt man er enig om i en slik omfattende lov. Jeg forutsetter at de respektive partier selv redegjør for dette i sine innlegg.
Et område der Fremskrittspartiet hadde foretrukket en annen løsning enn flertallet, er barnevernssaker. Fremskrittspartiet mener at det er så mye tvang involvert i disse sakene at det bør være krav om mulighet for to domstolsprøvinger i disse sakene. Fylkesnemndene er administrativ prøving underlagt det administrative apparatet. En situasjon der man etter den administrative prøvingen kun får prøvd sin sak for tingretten, er ikke god. En sterk siling til lagmannsretten er etter Fremskrittspartiets vurdering ikke det samme som en behandling i lagmannsretten. Vi ville foretrukket å fjerne den administrative prøvingen og heller satset på to fullverdige domstolsbehandlinger. Fremskrittspartiet beklager at dette ikke ser ut til å være mulig på nåværende tidspunkt.
Et annet spørsmål er om advokater i en del saker bør ha offentlig fastsatt timesalær. Flertallet mener at det ikke vil være noe behov for en slik form for offentlig regulering av avtaler mellom to parter. Åpenhet rundt priser og konkurranse er erfaringsmessig den beste måten å regulere slike ting på over tid. Maksimalpriser har også den effekt at de raskt blir minimumspriser.
Jeg velger å tolke forslaget fra Arbeiderpartiet og SV som et ønske om å begrense kostnadene for folk flest. Dette er et prisverdig initiativ, men Fremskrittspartiet mener det ville være bedre med en senking av gebyrene og ikke minst fjerning av moms på advokattjenester. Jeg viser i den forbindelse til vårt private lovforslag om dette, som dessverre ble nedstemt. Problemet med disse avgiftene er at bedrifter kan trekke dem fra på sin likning, mens vanlige mennesker må betale 100 pst. av egen lomme, uten mulighet for en tilsvarende reduksjon i sine skatter og avgifter. På den måten skaper man en enda større ubalanse mellom partene i en tvist.
Fremskrittspartiet mener at en heving av terskelen for å kunne få prøvd sin sak i lagmannsretten er uheldig. Flertallet vedtar i dag at saker med en tvistesum på under 125 000 kr ikke skal behandles i lagmannsretten dersom det økonomiske er det vesentlige i saken. Fremskrittspartiet mener at dette er en altfor høy grense. Vårt forslag er at terskelen settes til 70 000 kr. Dette vil være en bedre grense for å ivareta muligheten for folk flest til å få sine saker prøvd også i lagmannsretten. Undersøkelser viser at det er endringer i mange saker som er anket fra tingretten til lagmannsretten. En tvist på 100 000 kr er en rimelig stor sum for vanlige folk. Det vil være uheldig å fjerne den kvalitetssikringen som en lagmannsrettsbehandling er for folk flest.
Utgangspunktet må være at en vinnende part blir holdt økonomisk skadefri for det en rettsbehandling har medført. Spesielt ser en dette der en person er blitt dratt inn i en domstolsbehandling uten at vedkommende er å bebreide for det.
Komiteen har merket seg at redselen for å tape en sak, og spesielt at en kan bli dømt til å betale også motpartens saksomkostninger, kan medføre at sak ikke reises. En kan se på dette som en måte å slippe unødvendige saker på, men det kan også medføre at personer ikke tør å hevde de rettigheter de har. Et rettstap som begrunnes i redselen for å måtte betale store saksomkostninger, er uheldig. På denne bakgrunn er det viktig å ha unntak fra regelen om at den tapende part skal dekke kostnadene til den vinnende part.
Spesielt viktig er det å ta inn over seg at dersom det er en klar ubalanse mellom partene, kan det være urimelig å pålegge den tapende part å dekke den annen parts saksomkostninger. Spesielt ser en dette i saker mellom enkeltpersoner på den ene siden og stat, kommune eller sterke markedsaktører som f.eks. forsikringsselskaper og banker på den andre siden. Det er viktig at domstolen ved fastsettelse av om saksomkostninger skal dekkes av tapende part, tar inn over seg dette. I saker der en har kommet til et annet resultat etter en anke eller behandling i tvistenemnder, bør en være klart tilbakeholden med å ilegge den tapende part saksomkostninger for en motpart som har en slik sterk posisjon.
Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.
Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten André Kvakkestad har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Gunn Karin Gjul (A) [13:54:20]: Fremskrittspartiet ynder å framstille seg som partiet for folk flest, men i denne saken må jeg si at de heller framstår som talsmenn for advokatene og vil sikre advokatenes inntekt. Vi vet at den rettsliggjøringen som vi har i samfunnet, gjør at vanlige folk har et langt større behov enn tidligere for å få ført saker for domstolen. Men det vi opplever i mange av disse sakene, er at folk blir stående med lua i handa – for å bruke et begrep som også Fremskrittspartiet sannsynligvis forstår – i forhold til f.eks. forsikringsselskaper i erstatningsoppgjør, fordi forsikringsselskapene står rustet til tennene når det gjelder juridisk kompetanse, og har mange millioner kroner på bok for å kunne føre sakene. Da har man lite å stille opp med som en alminnelig mann, som kun har inntekten sin til å føre saker med. Da blir det kanskje slik at sjøl om en ikke har rett, så får en rett. Ser ikke Fremskrittspartiet at dette er et problem? Ser ikke Fremskrittspartiet at hvis man skal kunne gjøre noe med disse problemene, må man støtte opp om Arbeiderpartiets forslag og sørge for at det også blir en politikk for folk flest?
André Kvakkestad (FrP) [13:55:44]: Slik jeg har forstått Arbeiderpartiets forslag, var de avgrenset i forhold til sakstyper og ikke i forhold til motparten.
Det at vi ønsker å være sikre på at man ikke blir idømt motpartens saksomkostninger i spesielt viktige saker, mot forsikringsselskaper o.l., er også grunnlaget for at vi har foretatt en endring i forhold til Regjeringens framlegg. Men jeg er ikke så sikker på at det å lage regler som verken advokaten eller parten ønsker, er den beste måten å sikre seg at man får et godt samarbeid, hvor man ikke starter med diverse kreative løsninger for å få betalt salærene.
Knut Storberget (A) [13:56:44]: Saksordføreren var inne på at når noen taper en sak, er det viktig at man kan få fritak for å måtte dekke motpartens saksomkostninger, særlig hvor det er ubalanse mellom partene – der den ene er stor og den andre liten, og der den som taper, er liten.
Så peker han på at han har bidratt til at man har fått en endring av den bestemmelsen. Det er jo et forslag fra Arbeiderpartiets side. Men det man ikke går inn på fra Fremskrittspartiets side, er selve hovedbestemmelsen – det å få kriteriet for å få fritak for saksomkostninger til å være «gode grunner» istedenfor «tungtveiende grunner». Hva er årsaken til at Fremskrittspartiet mener at det fortsatt skal være tungtveiende grunner for at man skal fritas for slike saksomkostninger, når representanten Kvakkestad sjøl fokuserer på at dette er en såpass stor utfordring? Hvorfor griper ikke Fremskrittspartiet sjansen her og hjelper nettopp dem som opplever denne ubalansen?
André Kvakkestad (FrP) [13:57:53]: Når Arbeiderpartiet snakker om gode grunner, kan det svært ofte være alt og ingenting.
Vi mener at det skal være en viss terskel når man faktisk går til sak og man påfører motparten saksomkostninger. Man skal ha tenkt igjennom, uten derved å ha sagt at man skal ha et forbud.
Og så kan man sikkert snakke om ordene i dette forslaget, men når det gjelder selve bestemmelsen som tar utgangspunkt i om det er ubalanse, så har Arbeiderpartiet meldt seg på alle de merknadene som vi har skrevet om hvordan dette skal tolkes. Og hadde Arbeiderpartiet vært misfornøyd, hadde de vel også hatt egne merknader.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:59:02]: Jeg har lyst til å følge opp litt på dette sporet – den lille mann mot den store mann – for Fremskrittspartiet har også foreslått å åpne for at en av sakens parter kan motsette seg behandling etter reglene om småkravprosess. Ser ikke Fremskrittspartiet at den ressurssterke part i realiteten vil kunne forhindre domstolsprøving gjennom krav om en dyrere domstolsbehandling? Det er ikke et alternativ for alle å føre sak etter allmennprosessen. Er ikke Fremskrittspartiet derfor egentlig enig i at en slik løsning både vil stride mot proporsjonalitetsprinsippet og mot ønsket om å gjøre domstolsprøving mer tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk situasjon?
André Kvakkestad (FrP) [13:59:50]: For Fremskrittspartiet har det vært avgjørende å ha en god prosess for begge parter. Som representanten Thorkildsen sikkert er klar over, er altså småkravprosessen en forenkling og sånn sett en nyvinning. Vi mener at all den tid disse sakene som går etter småkravprosessen, ikke har muligheten til å bli behandlet i lagmannsretten, så mener vi faktisk at god, normal behandling i tingretten ville kunne være en forbedring.
Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.
Knut Storberget (A) [14:00:45]: Når Odelstinget i dag blir invitert til å vedta en ny tvistelov, er det en milepæl. Den gamle sivillovgivning er på mange måter gått ut på dato, den passer ikke til de behov som samfunnet i dag melder inn i forhold til domstolene, og den er også i stor grad en lov som ikke reflekterer det forhold som Maktutredningen kom til å konkludere med – i hvert fall som en delkonklusjon – at vi er i ferd med å rettsliggjøre mange av problemområdene i samfunnet i mye større grad enn det vi har gjort tidligere, og at vi henviser folk til rettsapparatet for å få løst sine konflikter i mye større grad enn det vi har gjort tidligere.
Mange vil kjenne seg igjen i forhold til en slik situasjon når de snur seg rundt og ser både på sin egen familie og ikke minst på sine naboer, i forhold til spørsmålet om bolig, i forhold til spørsmålet om barna, i forhold til spørsmålet om arbeidet. Tidligere i dag har det vært debatt – og det vil bli votering – rundt ny arbeidslivslov, hvor også spørsmålet om rettsliggjøring faktisk utgjør et viktig element. Sånn sett er det en usedvanlig viktig lov vi vedtar i Odelstinget i dag, og jeg må si på vegne av Arbeiderpartiet at vi er glad for hovedtrekkene i lovgivningen, som bidrar til å sørge for at vi får en tvistelov som i mye større grad er både moderne og tilpasset den enkelte bruker av domstolene.
Det er også grunn til å si at her står vi overfor et lovarbeid som har et meget godt forarbeid. Tvistemålsutvalget og andre som har bidratt til å gjøre denne loven til det forslaget det faktisk er i dag, fortjener all honnør også fra denne talerstol. Jeg har også lyst til å si at vi er på rett vei i den forstand at domstolene i dag, uavhengig av sivil tvistelovgivning, allerede har tatt opp i seg mange av de tankene som foreligger i det nye lovutkastet. Det er utstrakt mekling, både utenfor og innenfor retten når det gjelder f.eks. barnefordelingssaker, man har kommet veldig langt i forhold til rask saksbehandling på utvalgte områder ved norske domstoler, og vi ser at norske domstoler kanskje i mye større grad er i ferd med å gjenvinne arenaen til fordel for både frivillig voldgift og andre tvisteløsningsmekanismer.
Når Arbeiderpartiet er glad for den tvisteloven og de hovedriss som ligger i loven i dag, er det også fordi vi mener at det er viktig at vi har et solid og sterkt domstolsapparat som skal ta seg av tvister i Norge. Det er de offentlige domstolene som skal ha hovedoppgaven å være tvisteløser, i motsetning til andre, private løsninger, enten det er frivillig voldgift, eller det er andre nemnder.
Arbeiderpartiet har også valgt å vektlegge stort at vi skal ha et alminnelig domstolssystem og søke å forhindre å bygge ut særdomstoler på alle mulige områder. I så måte synes forslaget til tvistelov og det vedtak som skal gjøres i dag, stort sett å være godt i takt med det å kunne sikre allmenne domstoler.
Vi er også glad for det som nå kommer, til tross for iherdig protest fra næringslivet, særlig NHO, i forhold til spørsmålet om gruppesøksmål. Vi tror det er et veldig nyttig instrument. Det er ikke sikkert det blir hyppig brukt, men blir det brukt, kan det ha stor effekt i forhold til anmeldelsesområdet. Det samme gjelder småkravprosessen – der håper vi på en langt mer aktiv bruk enn det gruppesøksmål kanskje vil kunne være gjenstand for.
De endringer som er gjort i komiteen i forhold til lovverket, og som vil bli gjort av flertallet i dag i forhold til barnevernssakene, er vi ikke redd for vil svekke rettssikkerheten, slik Fremskrittspartiet later til å tro. Fremskrittspartiet forutsetter nærmest at det ikke fins noen rettssikkerhetsgarantier ved den viktige, omfattende behandlingen som skjer i fylkesnemndene, og det er ikke riktig. Det er jo i fylkesnemndene folk virkelig har mulighet til å få tatt vare på sine rettssikkerhetsgarantier. Der møter advokater, der prosederes det, man har full kontradiksjon, man har fullt dokumentinnsyn, ja, kanskje mer enn det man ellers opplever ved vanlige domstoler. Så det er vi ikke bekymret for.
Det er en god endring av Regjeringens lovforslag at vi starter med den domstolsmessige behandlingen i tingretten. Det som derimot er trist, er at vi i dag ikke får flertall for at dommerne aktivt kan gå inn og fastsette salær, og for makspris i utvalgte saker – det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg, klokka tikker – og ikke minst at når man står overfor en ubalansesituasjon mellom aktørene og den lille mann taper, skal det fortsatt være tungtveiende grunner for at man skal kunne få dekket sine saksomkostninger. Det er å beklage at vi ikke får flertall her. Det er det som mangler for å gjøre dette lovvedtaket ordentlig godt.
Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.
Presidenten: Representanten Knut Storberget har teke opp dei forslaga han refererte til.
Linda Cathrine Hofstad (H) [14:06:16]: I denne usedvanlig viktige saken har representanten Storberget gjort det til sin store kampsak å lovregulere nok et område i det norske samfunnet. Heldigvis fikk han ikke flertall for det.
En av de største utfordringene våre i norsk politikk er nettopp å sette grenser for politikk, og dessverre ser det ut som om flere og flere norske politikere på venstresiden tror at løsningen på ethvert problem vi har i dette samfunnet, er enda mer politikk. Derfor produserer de forslag om nye lover og reguleringer på løpende bånd, i den tro at man er ferdig med og har løst problemet så snart en ny lov er vedtatt. Jeg må derfor spørre representanten Storberget om han tror at det å gå inn og lovregulere på denne måten og det å sette makspris på advokattjenester er en bedre vei å gå enn at advokatene selv er de som må finne løsningene på dette.
Knut Storberget (A) [14:07:37]: Svaret er ja. Dette er et område hvor vi trenger flere regler, og beklageligvis svikter høyresiden i dette og gir oss ikke støtte. Når man snakker om å utjevne forskjeller mellom folk, om å gi den lille mann rettigheter og om å bekjempe fattigdom, er Arbeiderpartiet overbevist om at da trenger vi faktisk mer enn milde gaver fra Bondevik II-regjeringen, enten det er 100 eller 200 mill. kr. Vi trenger strukturvedtak, vi trenger lovvedtak som faktisk sikrer at folk får rett, og ikke bare har rett. Og dette er viktige saker, langt viktigere enn representanten Hofstad later til å synes. Det gjelder spørsmål om barna dine, det gjelder spørsmål om hus og hjem, og det gjelder spørsmål om arbeid. Jeg er glad for at Regjeringa i sin proposisjon ikke er så avvisende som det representanten Hofstad nå er, når man peker på at man skal komme tilbake til dette regelsettet når man har behandlet reglene om bl.a. advokatnæringen. Så jeg vil oppfordre representanten til å lese regjeringspartienes egne merknader.
André Kvakkestad (FrP) [14:08:57]: Selv om barnevernssaker i utgangspunktet skal være for å oppnå barnets beste, vet man jo at det foregår litt av hvert i den sammenheng. Jeg vil spørre om Storberget ikke ser forskjellen på en administrativ overprøving og et uavhengig domstolsapparat. Det er slik at barnevernssaker har rimelig mye tvang i seg, og jeg går ut fra at Arbeiderpartiet ikke vil forsøke å foreslå en slik behandling for straffesaker som det de nå gjør for barnevernssaker, all den tid det nok vil stride mot Den europeiske menneskerettskonvensjon. Men mener Arbeiderpartiet at man istedenfor to domsbehandlinger i utgangspunktet kan få flere av dagens samfunnsområder overprøvd av en administrativ prøving og så en domstolsprøving?
Knut Storberget (A) [14:10:09]: Slik går det når man er så omtrentlig i forhold til sin tilnærming til barnevernssaker som det saksordføreren for tvisteloven nå er, altså at det skal foregå «litt av hvert» i barnevernssakene. Det er med på – veldig urettferdig – å kaste en skygge over de aktørene som jobber veldig seriøst med disse sakene, bl.a. i fylkesnemndene for sosiale saker. Jeg er ikke redd for, når det gjelder spørsmålet om behandling av disse sakene i fylkesnemndene, at ikke rettssikkerhetsgarantien for både barnet og foreldrene blir tilstrekkelig ivaretatt – jeg holdt på å si, snarere tvert imot. Min erfaring – og jeg har møtt i fylkesnemndene for sosiale saker mange ganger, ikke som klient, men som advokat – er at det ofte er lettere å snu et offentlig vedtak i fylkesnemndene enn i domstolene. Så hvis Fremskrittspartiet nå går rundt og tror at det ikke ligger noen som helst rettssikkerhetsgaranti i prøvelse ved fylkesnemndene for sosiale saker, må jeg igjen få lov til å oppfordre dem om å ta seg en tur ut i landskapet.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.
Linda Cathrine Hofstad (H) [14:11:36]: Forslaget til ny tvistelov er en stor og viktig sak som i større eller mindre grad vil påvirke mange menneskers liv. De fleste av oss håper jo at vi skal slippe å forholde oss til denne loven, for en rettstvist kan være en stor belastning, men i mange tilfeller er det en nødvendighet for å hevde sine rettigheter i en liten eller en stor sak.
Saker som havner i domstolssystemet, er svært forskjellige, både med hensyn til hvor store økonomiske verdier det er snakk om, og hvilket livsområde man befinner seg i. Det er derfor viktig med en lov som er tilpasset det mangfold av saker som hver dag er innom rettssystemet, og det er forslaget til ny tvistelov i høyeste grad.
Dette er en reform med flere viktige hovedmål. Den skal sikre en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene, og bidrar til rettsavklaring. Det er videre et viktig mål at flest mulig tvister bør gis mulighet til løsning ved mekling utenfor domstolene, gjennom konfliktrådene eller gjennom forliksrådene. I tillegg er det et viktig mål å lette tilgangen til domstolene i saker der det er behov for det.
Lovforslaget legger grunnlaget for en kulturendring når det gjelder behandlingen av sivile tvister. Det legges opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelsen og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal dessuten gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at forhandlingens omfang står i forhold til sakens betydning for partene og for samfunnet generelt. Det legges derfor opp til en enklere bevisføring, og det åpnes for økt adgang til fjernavhør. Under saksforberedelsen og i småkravprosessen blir det mulig å avholde fjernmøter.
For å bedre tilgangen til domstolene og for å fremme rettsavklaring foreslås regler om småkravprosess og gruppesøksmål. Disse reglene vil bl.a. ha betydning for krav som hver for seg er av mindre verdi, men som kan reise prinsipielle spørsmål, eller som samlet kommer opp i store beløp. Vi er fra Høyres side veldig tilfreds med at det kommer så klart fram i denne loven.
Småkravprosessen er en enklere og kortere prosess, som legger større vekt på muntlighet enn allmennprosessen. Saker med lavere tvistebeløp enn 125 000 kr skal som hovedregel følge småkravprosessen. I disse tvistene må lagmannsretten samtykke før anke kan fremmes. Dette er en viktig og god løsning som både vil bidra til å redusere kostnadene for folk, og hindre at saker trekkes ut i lang tid.
Gruppesøksmål skal kunne reises både av enkeltpersoner, av organisasjoner og av offentlige organer. I tvister hvor mange forbrukere har like krav, som hver for seg er så små at de ikke vil være prosessbare, vil ordningen med gruppesøksmål styrke forbrukernes rettsstilling og gjøre situasjonen vanskeligere for spesielt de useriøse markedsaktørene.
Det er også et viktig mål å begrense kostnadene ved domstolsbehandling av reelle rettstvister. Regler som fremmer raskere saksbehandling og konsentrasjon om tvistenes kjerne, vil kunne gjøre tvisteløsningen billigere. Det foreslås ulike bestemmelser med sikte på å begrense nivået på saksomkostningene i sivile saker.
Ikke overraskende har Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å innføre makspris på advokatsalær i visse typer saker. Høyre går naturligvis imot det, av flere grunner. Det er ikke ukjent at venstresiden mener det er hensiktsmessig å lovregulere så mye som mulig av innbyggernes liv. Gjennom dette forslaget gjøres nettopp det. Det er et kraftig inngrep i den alminnelige avtalefriheten.
Høyre – og regjeringspartiene – ønsker ikke en ytterligere segregering av advokatmarkedet. For samfunnet er det en fordel at høyt kvalifiserte rettshjelpere også tar på seg saker om hverdagsjus. Dette er viktig både for at disse rettsreglene skal få gjennomslag, og for at de skal bli avklart og videreutviklet på en best mulig måte. Maksimalpriser knyttet til en timesats kan dessuten bidra til at færre vil selge rettshjelpstjenester for en lavere timesats.
Justisdepartementet har nå til vurdering hvordan Advokatkonkurranseutvalgets innstilling bør følges opp. Vilkårene for å yte rettshjelp og være prosessfullmektig vil etter Høyres syn kunne påvirke prisene. Vi mener derfor at ulike tiltak for å redusere prisene på advokattjenester må ses i en større sammenheng. Det var også det jeg var inne på i min replikk til representanten Storberget, og jeg vet utmerket godt at dette står skrevet i Høyres merknader. Vi mener derfor at det er naturlig å komme tilbake til den problemstillingen som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti reiser, om i hvilke saker retten skal fastsette prosessfullmektiges salær i forbindelse med en helhetlig vurdering av advokatsalærene i oppfølgingen av «Rett til rett».
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
Knut Storberget (A) [14:18:30]: Det fins i dag i hvert fall ett område hvor man kan finne makspriser for advokater i Norge, og det er i straffesakene, hvor man ikke bare har en makspris, men en helt fast pris. Og i mange av sakene som går for tingretten, må man også finne seg i at det bare blir godtatt et visst antall timer, slik at man har en stykkpris, som er et enda mer rigid system.
Når representanten Hofstad nå sier at dette vil være et kraftig inngrep i den alminnelige avtaleretten, at det vil fjerne de høyt kvalifiserte advokatene fra slike saker, og endog at det vil være en segregering av advokatmarkedet, mener representanten Hofstad at det har skjedd i forhold til norske strafferettsjurister? Mener hun at det er de segregerte og dårligste advokatene som vi nå ser håndterer, og har håndtert, straffesaker, slike som Tor Erling Staff, Olav Hestenes og Alf Nordhus? Er det disse advokatene hun tenker på når det gjelder spørsmålet om å få en dårligere advokatstand?
Linda Cathrine Hofstad (H) [14:19:50]: Høyres svar til representanten Storberget er at dette er et forslag og en politikk som vil føre folk bak lyset. Det vil gi dem urealistiske forventninger om at dette er utfordringer og problemer som vi politikere kan løse i en håndvending og gjennom en lov. Til min gode kollega, representanten Storberget, må jeg si at verden er ikke så enkel.
Vi har også sett at advokatene nå selv har tatt initiativ til en større debatt om hvordan man kan foreta endringer. At det er utfordringer her, er vi enige om. Men alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har sagt i den saken av man avventer til Regjeringens arbeid med «Rett til rett» kommer tilbake til Stortinget.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:21:27]: SV støtter i hovedsak forslagene til bestemmelser i den nye tvisteloven, men vi er skuffet over at flertallet ikke har villet ta flere grep for å gjøre rettsapparatet mer rettferdig og tilgjengelig for vanlige folk. SV mener, i likhet med Arbeiderpartiet, at det er blitt vanskeligere å få rett i Norge. Advokattjenestene er for dyre for mange, og den frie rettshjelpsordningen er ikke blitt bedre av at Regjeringa og Fremskrittspartiet gjeninnførte egenandeler på fri rettshjelp mot Arbeiderpartiets og SVs stemmer.
Vi lever i en tid da stadig flere saker henvises til løsning i domstolene. Samtidig er terskelen for folk flest høyere for å få en løsning på sine rettslige utfordringer. Det er blitt vanskeligere å delta i en rettssak om hvem som skal ha omsorgsansvaret for barnet, hvem som skal bære ansvaret for mangelen ved huset, eller hvor mye erstatning som skal utmåles til den trafikkskadde. Dette er en utvikling som vi ikke ønsker.
Vi er sterkt bekymret for de utgiftene folk pådrar seg ved å engasjere advokat til nødvendig bistand. Noen advokaters timepris og fakturering har vanskeliggjort at mennesker som har rett, faktisk får sin rett. Dette, sammenholdt med at advokatene nærmest utøver et rettshjelpsmonopol, taler for at kostnadene må ned. En kobling av at man øker den frie rettshjelpssatsen noe og setter maksimal timepris til det samme for utvalgte saker, vil kunne være en mulig løsning. Mange advokater driver i dag virksomhet basert på det offentliges rettshjelpssatser under ordningen om fri rettshjelp, også med begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres – altså stykkpris. Dette kan fint praktiseres på andre områder, og SV og Arbeiderpartiet fremmer forslag om dette for et utvalg saker av sosial art som de fleste av oss kan risikere å havne i. I tillegg bør domstolene i det samme utvalget av forbrukermessige saker – barnefordeling, samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og noen rettighetssaker – få som oppgave å fastsette salær til begge parter. SV mener at dette sammen med en fjerning av egenandelene i fri rettshjelpssaker, et utvidet anvendelsesområde og en heving av inntektsgrensen, vil demokratisere rettsvesenet og gjøre loven likere for innbyggerne. Det er bra at flertallet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, nok en gang ber Regjeringa fjerne egenandelene på fri rettshjelp og fri sakførsel samt gjøre rettshjelpstilbudet mer tilgjengelig. Vi sier at anvendelsesområdet bør utvides, og vi ønsker en vurdering av heving av inntektsgrensene. SV vil dessuten følge opp forslaget fra Jussbuss om å se på den finske rettshjelpsordningen, med sikte på en slik reform også i Norge.
Jeg vil si litt om barnevernssaker. Her mener SV og flertallet at hovedlinjene i gjeldende regler om rettslig prøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren må videreføres. Det er viktig at slike saker forankres og behandles lokalt. Det bør ikke gjelde noen særregler om instansfølgen ved overprøving av vedtak etter barnevernsloven. Hensynet til at det raskt skal bli ro omkring barna, kan ivaretas ved å innføre strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten. Når tingrettens dom går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda, kan imidlertid spesielle hensyn tale for at det gis anledning til ny prøving av saken. Dette kan være aktuelt når fylkesnemnda ikke har tatt barnevernstjenestens forslag om tiltak til følge, og når kommunen i tingretten har lagt ned påstand om mer inngripende tiltak enn det som var foreslått for fylkesnemnda. Før barnevernssakene møter silingsregelen til lagmannsretten, har den vært gjenstand for behandling både i fylkesnemnda og i tingretten. Når saken ikke er prinsipiell, bør det legges vesentlig vekt på om det er sannsynlig at resultatet vil bli et annet etter ankeforhandling, og spørsmålet om bruk av tvang kan under enhver omstendighet bringes inn for fylkesnemnda på ny etter relativt kort tid. Både hensynet til en kortere saksbehandlingstid og hensynet til rettssikkerhet må veie tungt i saker etter barnevernsloven. Derfor mener vi, som flertallet, at det bør innføres en regel om at det i tingretten alltid skal være med én fagkyndig og én lek meddommer. Dette er i stor grad en kodifisering av gjeldende praksis. En slik ordning sikrer fagkyndighet, samtidig som fagdommere eller fagkyndige ikke dominerer sammensetningen. I noen saker kan hensynet til rettssikkerheten veie særlig tungt. Vi vil derfor følge opp Tvistemålsutvalgets forslag om forsterket tingrett i særlige tilfeller. Retten vil da settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav én eller to skal være fagkyndige. En slik sammensetning kan være ønskelig når saken er spesielt vanskelig, eller gjelder tvangsvedtak med uvanlig vidtrekkende konsekvenser.
SV er for en formålsparagraf som omhandler hensyn som rettferdighet, forsvarlighet, tillit samt upartiskhet hos dommerne. Vi var imidlertid lite begeistret for henvisningen til domstolenes samlede ressurser, og i denne forbindelse at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i rimelig forhold til sakens betydning. Det er domstolenes oppgave å fastsette minstemålet for forsvarlig saksbehandling, og det er Stortingets ansvar å vurdere ressursbehovene i forbindelse med de årlige budsjettene. Det blir problematisk hvis domstolenes samlede ressurser skal redusere kravet til hva som utgjør en forsvarlig behandling av saker. SV er derfor fornøyd med at henvisningen til domstolenes samlede ressurser ble tatt ut i løpet av komitebehandlingen.
SV er også fornøyd med at komiteen har senket terskelen for å få saker overprøvd. Dette gjelder spesielt saker der en har å gjøre med verdier som er av en viss størrelse for dem det angår, og der saken ellers kan få store konsekvenser for dem det angår. Regjeringas forslag om å begrense denne muligheten til saker av særlig betydning var en meget sterk begrensning. Dette blir nå endret av komiteen, slik at det skal bli enklere å få saker overprøvd.
SV er fornøyd med at rettsmeklingsordningen nå blir permanent, og at loven nå legger opp til en mer aktiv saksstyring fra dommeren for å sikre framdrift i saksbehandlingen. Vi er opptatt av at sakskostnadene ved domsbehandling skal ligge på et så lavt nivå som mulig. Ordningen med småkravprosess, gruppesøksmål, plikter for partene før sak reises og økt dommerstyring vil bidra til å redusere kostnadsnivået og dermed terskelen for den enkelte til å anlegge søksmål.
Alle forslagene til endringer i sivilprosessen vil ikke kunne inntre uten ytterligere tiltak. For eksempel vil forutsetningen om en mer aktiv dommerstand også være avhengig av ressurser, kunnskaper og arbeidskultur ved den enkelte domstol. For å få en oversikt over om den nye sivilprosessen faktisk fungerer etter intensjonene, skal rettspleien evalueres. SV er veldig fornøyd med at hele komiteen ønsker dette.
SV mener, i likhet med Arbeiderpartiet, at det i noen tilfeller må være lettere å få fritak for å dekke motpartens salær enn det Regjeringa har foreslått i § 20-2, særlig i forhold til saker av velferdsmessig betydning. Det må legges vekt på motpartens ressurser og rimeligheten av å reise søksmål. Vi ønsker derfor en noe videre adgang til å slippe disse saksomkostningene og fremmer forslag om dette. SV og Arbeiderpartiet mener også at ankebegrensing i forhold til tvistegjenstandens verdi til lagmannsrett bør knyttes til en fleksibel størrelse og ikke til et fast beløp i størrelsesorden 125 000 kr. Innføring av en fleksibel størrelse som avgjørende for retten til anke kan skje ved bruk av folketrygdens grunnbeløp, altså G. I tillegg mener vi, og her inngår vi i et flertall, at det bør være en viss mulighet til å overprøve rimeligheten ved avgjørelsen om å nekte en anke fremmet. Vi ber Regjeringa om å vurdere, utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet for å anke avslått henvisning på grunnlag utover saksbehandling i saker som dreier seg om verdier over 125 000 kr.
Til slutt vil jeg framheve forslaget om gruppesøksmål, som SV mener er et stort framskritt for forbrukerne. Vi er veldig glad for at en enstemmig komite går inn for dette, slik at denne adgangen innføres i Norge. Representanten Anne Helen Rui fra Arbeiderpartiet fortjener honnør for å ha vært framsynt i denne saken da hun fremmet forslaget for ti år siden. Slagordet «bedre sent enn aldri» passer innimellom på Stortinget.
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
André Kvakkestad (FrP) [14:29:00]: Representanten Thorkildsen var veldig opptatt av betydningen av å knytte ankesum o.l. til grunnbeløpet i folketrygden. Hvorfor vil hun knytte den til grunnbeløpet i folketrygden og ikke til rettsgebyret, som f.eks. har noe med domstolene å gjøre?
Nå er det slik at grunnbeløpet i folketrygden endres minst én gang i året. Man kan da komme i en situasjon hvor man forbereder en sak for én prosessform, og så, grunnet endring i grunnbeløpet i folketrygden, blir den ført for en annen. Mener SV det gir den nødvendige forutsigbarhet for de involverte?
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:29:58]: Svaret på det er ja. Vi mener faktisk at det gir en forutsigbarhet. Det er ikke vanskelig å regne ut. Det er ganske mange andre ordninger i dag som også Fremskrittspartiet har svelget gjennom sine forlik med Regjeringa underveis, forslag som f.eks. knyttes til rettsgebyret, hvor Regjeringa har lagt seg på en praksis som der i stor grad rammer fattige, og hvor det er en langt mer uforutsigbar situasjon for vanlige folk enn akkurat det å knytte dette til folketrygdens grunnbeløp. Jeg er altså litt forundret over den replikken, i og med at det kanskje er andre saker som det ville være litt viktigere å ta fatt i, f.eks. hvordan vi skal holde advokatsalærene på et lavere nivå, noe Fremskrittspartiet ikke har vært særlig opptatt av.
André Kvakkestad (FrP) [14:30:59] : Det er mulig at representanten Thorkildsen ikke synes dette er viktig, fordi det ikke rammer henne. Men man kommer altså raskt i en situasjon hvor man må beramme en sak for en ordinær prosess. Så kommer man, på grunn av endringen av grunnbeløpet, til å gå inn i f.eks. en småkravprosess, hvilket har en stor betydning også for salærvurderingen. Hvem mener Thorkildsen bør ta den regningen som er mellom advokatsalærvurderingen i småprosesslovgivningen og i den generelle lovgivningen?
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:31:54]: Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstod den replikken heller. Jeg har litt problemer med å forstå hva representanten Kvakkestad henger seg opp i, i veldig mange av de sakene som vi har i Stortinget.
I vår behandling av tvistemålsloven har det vært viktig å fokusere spesielt på at vanlige folk skal ha tilgang til rettsapparatet. Vi mener at der hvor det har vært et skille i disse sakene mellom våre representanter og Arbeiderpartiet på den ene siden og Fremskrittspartiet på den andre siden, er det helt åpenbart at det er venstresiden som har sørget for at vanlige folk har fått en bedre tilgang til rettsapparatet.
Når det gjelder den replikken som representanten Kvakkestad hadde, syns jeg det var veldig vanskelig å forstå hva spørsmålet egentlig handlet om, så kanskje han kunne gjenta det.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Einar Holstad (KrF) [14:33:13]: Justiskomiteen har for første gang behandlet en kultursak. Ot.prp. nr. 51 er både et lovforslag og et grunnlag for en kulturreform i domstolene når det gjelder behandlingen av sivile tvister.
Det er nødvendig å ta grep for å gjøre det enklere og billigere å løse fastlåste rettslige konflikter. Det er også nødvendig å legge til rette for at flest mulig saker kan løses utenfor rettsapparatet. Regjeringen har tatt begge disse problemstillingene på alvor og forelagt Stortinget et godt forslag til ny tvistelov.
Hovedformålet med reformen er å gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene, og bidrar til rettsavklaring.
Lovforslaget legger til rette for at flere tvister enn i dag kan løses ved mekling. Fordi partene må tvinges til å klargjøre sin uenighet på et tidlig stadium, vil det være lettere både for dem og for deres advokater å vurdere muligheten for og hensiktsmessigheten av å inngå forlik. Dette er bra. Ingen er tjent med at uenighet og strid varer lenger enn nødvendig. Det er i den forbindelse også veldig positivt at rettsmekling nå innføres som en fast ordning i alle landets domstoler.
Det legges opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelsen og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal dessuten gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at forhandlingenes omfang står i forhold til sakens betydning og domstolens samlede ressurser. Det blir som en følge av dette lagt til rette for en enklere bevisføring, og det åpnes bl.a. for økt adgang til fjernavhør.
Tvisteloven bygger på eksisterende domstolsstruktur.
Loven innebærer imidlertid en viss endring i saksbehandlingen i Høyesterett. Høyesterett skal i framtiden behandle særlig viktige saker i et storkammer bestående av elleve dommere. Slike saker behandles i dag av Høyesterett i plenum.
For Kristelig Folkeparti er det viktig å sikre at saker som gjelder spørsmål om hvorvidt norsk lov er i strid med Grunnloven, fortsatt skal behandles av Høyesterett i plenum. Dette er viktig, fordi Stortinget ganske sikkert vil ha vurdert forholdet til Grunnloven når en lov blir vedtatt. Kompetansen til å overprøve en slik vurdering bør ikke tilligge andre enn Høyesterett i plenum, og jeg er glad for at en samlet komite har sluttet opp om dette.
I proposisjonen blir det foreslått at barnevernssaker som behandles i fylkesnemndene, kan ankes direkte inn for lagmannsretten.
Kristelig Folkeparti mener at intensjonen bak dette forslaget er svært god. Av hensyn til barnas beste må saksbehandlingstiden reduseres. Det er helt uforsvarlig at saker om omsorgssvikt kan dras både gjennom fylkesnemnda og, i verste fall, hele tre rettsinstanser. Ingen vinner på en slik behandlingsmåte.
Vi i Kristelig Folkeparti har imidlertid sammen med et bredt flertall i justiskomiteen kommet til at behandlingen av barnevernssaker fortsatt bør følge den ordinære instansrekkefølgen. Hensynet til at det raskt skal bli ro omkring barna kan etter vår vurdering ivaretas ved å innføre strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten.
Vi går derfor inn for en streng silingsmekanisme for anker til lagmannsretten. Men når fylkesnemnda nekter å godkjenne tvangsvedtak, og tingretten deretter kommer til motsatt konklusjon, skal ikke anke til lagmannsretten nektes. Det er av hensyn til rettssikkerheten viktig at tvangsvedtak etter barnevernsloven kan overprøves.
For å sikre en rettssikker saksbehandling i tingrettene har vi besluttet å forsterke rettens sammensetning ved behandling av disse sakene. Vi tror at dette, sammen med en snever ankemulighet, er en god løsning som både ivaretar hensynet til effektivitet og rettssikkerhet.
For å bedre tilgangen til domstolene og for å fremme rettsavklaring foreslås regler om småkravprosess og gruppesøksmål. Dette vil bl.a. ha betydning for krav som hver for seg er av mindre verdi, men som kan reise prinsipielle spørsmål, eller som samlet kommer opp i store beløp.
Småkravprosessen er en enklere og kortere prosess, som legger større vekt på muntlighet enn allmennprosessen. Saker med et lavere tvistebeløp enn 125 000 kr skal som hovedregel følge småkravprosessen. I disse tvistene må lagmannsretten samtykke før anke kan fremmes.
Gruppesøksmål kan reises både av enkeltpersoner, organisasjoner og offentlige organer. I tvister hvor mange forbrukere har like krav som hver for seg er så små at de ikke vil være prosessbare, vil ordningen med gruppesøksmål styrke forbrukernes rettsstilling og gjøre situasjonen vanskeligere for useriøse markedsaktører.
Det er et svært viktig mål å begrense kostnadene ved domstolsbehandling av reelle rettstvister. Regler som fremmer raskere saksbehandling og konsentrasjon om tvistenes kjerne, vil kunne gjøre tvisteløsningen billigere. I proposisjonen er det foreslått mange bestemmelser med sikte på å begrense nivået på sakskostnadene i sivile saker, bl.a.
Dette er alle tiltak som utvilsomt vil redusere omkostningene ved saksanlegg og øke tilgjengeligheten til rettsapparatet.
I lang tid har det vært fokusert på advokatenes salær. Det er ofte dyrt å få hjelp av advokat til å løse en sak og føre den for retten. Det er ingen tvil om at tvisteloven vil bidra til å redusere advokatregningene. Loven legger opp til en raskere og billigere prosess. Det vil klart ha positiv betydning for kostnadsnivået. Det vil også bidra til å øke borgernes reelle tilgang til domstolene og øke rettssikkerheten.
Domstolene er, etter Kristelig Folkepartis vurdering, i dag for tilbakeholdne med å sette ned sakskostnadskrav som fremmes fra den ene parts side. Domstolene bør etter vår mening ha en langt mer sentral rolle ved å styre nivået på sakskostnadene enn det de har i dag. Derfor er jeg glad for at domstolene med tvisteloven får mer effektive redskaper til å kontrollere og påvirke advokatenes salærkrav.
Komiteen understreker i innstillingen betydningen av at domstolene benytter muligheten som loven gir, for å sørge for et mer rimelig kostnadsnivå, og jeg forutsetter at dommerne følger opp dette.
Vi i Kristelig Folkeparti har under behandlingen av proposisjonen om tvisteloven grundig vurdert om det var behov for ytterligere grep for å redusere kostnadsnivået ved domstolsbehandling av sivile krav. Utgangspunktet for vurderingen har vært at vi ikke ønsker tiltak som innebærer en ytterligere segregering av advokatmarkedet. Vi ønsker heller ikke tiltak som gjør at de beste rettshjelperne vegrer seg for å ta oppdrag med hensyn til hverdagsjuridiske problemer. Det er viktig at dyktige advokater også er villige til å bistå i familietvister, ved arvefordeling og i arbeidsrettslige spørsmål for at rettsreglene på områder som disse skal få gjennomslag, og for at de blir avklart og videreutviklet på en best mulig måte. Disse innvendingene og betenkelighetene er årsaken til at Kristelig Folkeparti ikke støtter forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om dommerstyrt salær.
Vi vil imidlertid vurdere dette spørsmålet på nytt og i en bredere sammenheng når Regjeringen fremmer en sak til Stortinget med bakgrunn i NOU 2002: 18, Rett til rett. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at den som har rett, også skal få rett.
Etter Kristelig Folkepartis oppfatning er det i de fleste tilfellene rettferdig at den som vinner en sak, helt eller i det vesentlige får erstattet sine sakskostnader av den tapende part. Men i visse tilfeller er det urimelig at den tapende part skal betale vinnerens omkostninger. Det kan f.eks. gjelde når vinneren ikke har oppfylt sine forpliktelser under saksforberedelsen, dersom saken har betydning utover den aktuelle sak for vinneren, dersom saken gjelder et typisk forbrukerspørsmål, dersom det har stor velferdsmessig betydning for den ene part å få prøvd saken, eller dersom det foreligger vesentlig ressursulikhet mellom partene. Kristelig Folkeparti er derfor svært fornøyd med at det ble flertall i komiteen for en viss utvidelse av reglene om unntak fra erstatningsplikt.
Den nye tvisteloven skal avløse dagens tvistemålslov som utgjør en av bærebjelkene i rettsvesenet. Den er en viktig kulturreform og en viktig rettssikkerhetsgaranti. En forutsetning for at Stortinget når sitt mål med loven, er en aktiv dommerstand. Dommerne må nå vise vilje og evne til styring.
Stortinget vedtar i dag en viktig lov for rettsstaten Norge.
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
Gunn Karin Gjul (A) [14:42:54]: Jeg lyttet med interesse til representanten Holstads innlegg, for han hadde veldig gode argumenter for hvorfor man i større grad burde la dommeren få fastsette salærkravet. Han argumenterte så sterkt for Arbeiderpartiets og SVs forslag at jeg synes det nesten er underlig at han ikke tar skrittet fullt ut. Det forundrer meg. Er det slik med Kristelig Folkeparti nå at man i ord er god å ha, men når det kommer til handling, er man altså ikke med? Dette tror jeg ikke minst skuffer Kristelig Folkepartis velgere – for de, som alle andre, er opptatt av hus, hjem og inntekt. Og det er nettopp det det dreier seg om i disse sakene. Det dreier seg om at folk skal få rett når det gjelder saker om hus, hjem og inntekt.
Så jeg har lyst til å utfordre Kristelig Folkeparti: Hva er det som er så skremmende med dette forslaget? Hva er det også som er så skremmende med Arbeiderpartiets og SVs forslag om maksimalpriser på advokatsalær? Det kan ikke være et argument, slik Høyre framfører, at det vil være en trussel mot den frie kontraktsretten. Det er ikke noe godt argument for at vanlige mennesker også skal få en mulighet i domstolene.
Einar Holstad (KrF) [14:44:15]: Jeg mener selv å ha gjort klart rede for hvorfor vi ikke i dag ønsker å gå inn på Arbeiderpartiets og SVs forslag. Vi har valgt å avvente oppfølgingen av den nevnte NOU, Rett til rett, og det arbeidet og forslaget som Regjeringen forhåpentligvis vil legge fram for Stortinget senere. Det gjør vi fordi vi ønsker å se disse tingene i et større perspektiv – ikke bare se på kroner og øre i et gitt øyeblikk i en gitt sak – og også i forhold til rettssikkerhet utover kronebeløpet.
Knut Storberget (A) [14:45:24]: Jeg syns med respekt å melde at det er lite fres i fattigdomsbekjempelsen og forskjellighetsbekjempelsen fra Kristelig Folkepartis side i denne saken, når man her i Odelstinget sier at man skal avvente dette spørsmålet – som er et rimelig enkelt spørsmål, spørsmålet om dommerne skal få lov til å fastsette salær i utrolig viktige saker for folk, enten det gjelder hus, hjem, barnet ditt eller arbeid. Det er saker hvor folk kan kjøre seg helt i grøfta, sosialt sett og psykologisk sett, men ikke minst økonomisk sett.
Kristelig Folkeparti har valgt å flagge veldig tungt at de skal være bekjempere av fattigdom og forskjeller. Her er det en gratismulighet til å være med på å skape flertall, slik at de som kanskje sliter aller mest, kan få litt drahjelp fra oss i forhold til å begrense noen av de kostnadene som for mange kan virke ruinerende. Jeg stusser veldig over at man da velger en så tilbakelent holdning at man vil avvente det, all den tid dette forslaget faktisk har versert i offentligheten og i dette huset i over ett år.
Einar Holstad (KrF) [14:46:43]: Jeg har forståelse for representanten Storbergets skuffelse her i en sak som han personlig har mange aksjer i. Jeg forstår at han gjerne skulle hatt Kristelig Folkeparti med på et flertall i denne sammenhengen. Så vidt jeg minnes, har et flertall sagt at vi ønsker å evaluere tvisteloven, og satt en frist for dette. Jeg tror at man i og med alle de andre tiltakene, utover dommernes muligheter til å fastsette salær, faktisk forventer en endring, en dreining i hvordan tvister behandles i dette landet. Mitt håp, Kristelig Folkepartis og Regjeringas håp, og jeg vil tro mange andre partiers håp, er at dette i seg selv skal gi vesentlig bedring i forhold til økonomiske belastninger ved det å få rett.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Marit Arnstad (Sp) [14:48:11]: Forslaget til ny tvistelov bidrar etter Senterpartiets mening til en nødvendig forenkling og klargjøring av en del av reglene for sivile sakers behandling i domstolene. Samtidig innebærer lovforslaget også betydelige endringer både i mulighetene for å kunne føre sak og i måten saken skal føres for domstolene på.
Tvistemålsutvalget påpekte en rekke behov for reformer. Særlig ble kostnadene ved å føre sak og den lange behandlingstiden vi opplever, framhevet.
Regjeringen foreslår i proposisjonen å gjøre det lettere for folk flest å kunne hevde sin rett gjennom domstolene, men legger også stor vekt på økt grad av mekling og avklaring før en sak reises. I den sammenhengen synes jeg det er grunn til å nevne at ved håpløse krav eller innsigelser skal forenklet domstolsbehandling kunne gjennomføres – det er bra – og at man skal gjøre økt bruk av mekling til en permanent ordning i form av rettsmekling og i større grad bruke annen type mekling for å hindre full behandling i retten, og det er bra. Det skal også gjelde en småkravprosess for saker om formuesverdier på under 125 000 kr.
De siste årene har det skjedd en utvikling i retning av stadig større rettsliggjøring på en lang rekke områder i samfunnet. På en måte bør nok vi som politikere av og til stille spørsmål ved om det er en riktig utvikling at stadig flere av samfunnets ulike saksområder kan bringes inn for en domstol. Men enten vi liker en slik utvikling eller ikke, er vi nødt til å ta konsekvensen av hvordan vi innretter rettsapparatet for å kunne møte den typen utvikling.
Senterpartiet støtter i hovedsak flertallet i innstillingen til ny tvistelov. Jeg har derfor kun tenkt å knytte noen kommentarer til tema som er viet stor oppmerksomhet i media, og som også har vært oppe i debatten her i dag.
Arbeiderpartiet har i sterke ordelag tatt til orde for en makspris på advokattjenester. Senterpartiet deler bekymringen for høye salærer, men vi har vanskelig for å si oss enig i de tiltakene som er skissert i media, og er heller ikke enig i det som skisseres i dagens innstilling. Vi kommer derfor til å stemme imot forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, om en makspris på en del saker innenfor domstolsapparatet. Vi mener at en viktigere og mer vesentlig debatt i første omgang er å se på en utvidelse av dagens rettshjelpsordning både når det gjelder virkeområde og når det gjelder beløpsgrenser, enn det er å la domstolen fastsette salærer i et utvalg av saker. Det blir på en måte en slags delvis innføring av makspris, og Senterpartiet har for sin del tidligere gått imot det, og ment at dette er et spørsmål som må vurderes på et bredere grunnlag enn det vi er i stand til å gjøre gjennom dagens stortingsbehandling.
Senterpartiet støtter derimot forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet og SV, om at det i noen tilfeller må bli lettere å få fritak fra å måtte dekke motpartens salær. Vi ønsker dermed å utvide Regjeringens forslag til å også å kunne gjelde saker av velferdsmessig betydning, og at det legges vekt på motpartens ressurser og rimelighet ved å reise spørsmålet.
Når det gjelder forslagene nr. 3 og 4, fra Arbeiderpartiet og SV, kommer Senterpartiet til å stemme imot dem. Det er sjølsagt en vanskelig vurdering om man skal knytte ankebegrensningen til en fast sum eller til G. Jeg ser argumentene om at det kan være mer fleksibelt, men jeg vet ikke hva som for folk flest er det greieste tema å forholde seg til, at man knytter det opp mot G, eller at man knytter det opp mot en fast sum, som er foreslått fastatt til 125 000 kr. Så kan man sjølsagt diskutere om 125 000 kr er den riktige summen å forholde seg til. Men Senterpartiet har iallfall landet på at vi heller ønsker å støtte at ankebegrensningen knyttes til en fast sum, at ankebegrensningen knyttes til G.
Statsråd Odd Einar Dørum [14:52:22]: I en moderne rettsstat må rettspleien både holde høy kvalitet og være effektiv. De vestlige samfunn er inne i en tid hvor domstolene får større betydning. Det er flere og flere rettsforhold som kan påkalle behov for at domstolene håndhever eller avklarer rettsreglenes innhold. En ny lov må være tilpasset de tvistetyper og den teknologi som vil være aktuell i det 21. århundre.
Hovedmålet med tvistemålsreformen er å gi raskere, billigere og riktigere tvisteløsning. Rettspleien skal bidra til både rettshåndheving og rettsavklaring.
Med bakgrunn i hovedmålet har særlig to momenter vært førende for utformingen av loven. På den ene side er det et mål at tvister, om mulig, skal bli løst utenfor domstolene. Reglene om å avklare tvistens innhold før sak reises, og vektlegging av mekling før stevning, tilgodeser dette momentet. På den annen side skal loven lette tilgangen til domstolene der det er behov for det. Her er det gjort flere grep som samlet sett tar sikte på å utgjøre et paradigmeskifte i rettspleien. De to momentene må ses i sammenheng. At begge parter har en reell tilgang til domstolene, er en viktig forutsetning for at det oppnås minnelige løsninger i samsvar med rettsreglene, slik at disse får gjennomslag med minst mulig kostnader for den som har en rettighet å påberope.
Loven har flere viktige grep som vil gjøre prosessen billigere for partene, samtidig som domstolene fortsatt skal være den konfliktløser som står for den mest betryggende og kvalifiserte saksbehandling.
Proporsjonalitetsprinsippet skal gjennomsyre prosessen. Når en sak er prinsipiell eller av andre grunner har særlig stor betydning for partene, er det grunn til å gjennomføre en grundigere og mer omfattende saksbehandling enn i andre tilfeller. Dette er bakgrunnen for at retten kan sette tidsrammer for hovedforhandlingen og avskjære bevis av begrenset betydning, og at saksbehandlingen skal være enklere i den nye småkravprosessen. Dernest er det avgjørende for en vellykket reform at dommerne ivaretar en mer aktiv rolle med saksstyringen. Det skal ikke føre til at de får økt arbeidsmengde, men at en del av deres arbeid blir forskjøvet fra hovedforhandlingen mot starten av saksforberedelsen. Derved vil uenigheten mellom partene bli presisert så tidlig som mulig, og behovet for mekling kan bli fulgt opp så tidlig som mulig. For at saksstyringen skal bli vellykket, vil det ofte være nødvendig med veiledning. Dommerens ansvar for veiledning er tydeligere understreket i den nye loven. Samlet sett bør dette lede til at domstolene i de fleste små og mellomstore saker bruker vesentlig mindre tid på hver enkelt sak.
Den nye ordningen med gruppesøksmål utgjør også et viktig bidrag til å bedre tilgangen til domstolene. Dette vil først og fremst styrke forbrukerne i møte med sterke markedsaktører.
Jeg slutter meg til komiteflertallets forslag om at barnevernssakene starter i tingretten. Jeg antar at lagmansrettene bare unntaksvis, slik komiteen da har skissert, vil gi samtykke til fremme av anke over tingrettens dom. Derved blir Regjeringens ønske om raskest mulig ro omkring barna ivaretatt. Jeg slutter meg også til flertallets forslag om å vektlegge styrkeforholdet mellom partene ved avgjørelsen av om sakskostnader skal erstattes, og til komiteens forslag til endringer i formålsparagrafen.
Jeg er enig med komiteen i at Stortinget har ansvaret for å bevilge tilstrekkelig med midler til domstolene, men understreker at jeg ikke oppfatter dette å stå i motstrid med at domstollederne og dommerne vil ha ansvar for gjennomføring av de mål for saksavvikling som blir satt med bakgrunn i det som følger av reglene for en forsvarlig saksbehandling.
Det er slik at det har blitt en debatt om kostnadene ved å være i domstol, og jeg synes nesten debatten gir en perspektivvridning. For hele hovedgrepet her er jo kostnadsreduserende. Hele hovedgrepet her er at man skal søke å løse en sak helst utenfor en domstol, og gjerne bruke den lavterskeljusen som ligger i forliksrådene, og dernest i domstol, og gjøre det så enkelt som mulig ved småkravprosessen ved å styrke forbrukerne ved gruppesøksmål og ved aktiv dommerstyring å få ned kostnadene. Det er jo hele hovedgrepet.
Jeg synes det er rart at representanter for det største opposisjonspartiet ikke gleder seg og nærmest jubler over dette hovedgrepet, men nærmest i en knapp setning bare slutter seg til det. Det er jo en jubelens dag. I forrige lovreform på dette punktet var utredningen ferdig i 1915. Første del trådte i kraft i 1927, og deretter i 1935 – og det er ikke et tempo vi skal holde i vår tid i hvert fall. Dette er jo hovedgrepene. Og når det så gjelder kostnadsbegrepet, vil jeg rose Advokatforeningen, som går ut og gir forbrukeropplysning til folk og sørger for at prisen blir kjent, slik at en ikke får en standardsats, og slik at man kan kontrollere f.eks. ved en avtale med en advokat hva en får. Disse spørsmålene har flere pekt på, og Regjeringen vil komme tilbake til disse i forbindelse med Rett til rett.
La meg også understreke det representanten Holstad sa, og jeg tror også andre representanter har vært inne på det, at dette også er en kulturrevolusjon i den forstand at det legges vekt på opplæring av dommere, som i tillegg til å være gode i jusen og kloke i hodet, også skal bli kulturbærere av den forenklingstenkning og den borgertenkning som gjennomsyrer denne reformen. La meg si at det er en stor glede at lederen av reformens utredning sitter og lytter i losjen. Det har han vel fortjent for å ha gjort et godt forarbeid i denne saken.
Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Knut Storberget (A) [14:57:43]: Ja, i kveld blir det fest. Vi jubler alle sammen. Og jeg er helt enig med justisministeren i spørsmålet om hovedgrepene, som vil sikre en billigere rettspleie for mange. Men det justisministeren hopper helt bukk over, er de som på mange måter ikke får fordelen av hovedgrepene, de som ikke får sin sak meklet ferdig, de som må gå hele den tunge veien. Skal vi tvinge dem inn i en ruinsituasjon? Det tar ikke Regjeringa et oppgjør med. Det er jo det man skal gjøre. Bevare meg vel – det hadde vært en stor fordel om alle hadde kommet inn under hovedgrepene og fått meklet saken sin ferdig. Men hva skjer når saken ikke løses? Ser ikke ministeren problemet i forhold til disse? Han beskriver selv den internasjonale situasjonen, bl.a. i Tyskland og i Nederland. Er ikke det gode erfaringer med å styre dette advokatmarkedet nærmere? Og dessuten vil jeg også spørre justisministeren: Oppfatter han at advokatmarkedet i dag er segregert i en dårlig og en god advokatstand på de felt hvor det er regulert mest, altså i strafferetten? Har vi der et segregert advokatmarked?
Statsråd Odd Einar Dørum [14:59:01]: Jeg deler ikke representanten Storbergets uhemmede tro på detaljregulering i forbindelse med de fleste spørsmål.
Da jeg var veldig liten, vedtok man i Norge f.eks. en detaljregulering av alle priser, for det skulle fremme sosial rettferd. Loven har aldri blitt brukt.
Derimot deler jeg det syn at man må gjøre mange reformer for å få ned kostnadene. Jeg deler den tanke som jeg tidligere har gitt tilslutning til i forbindelse med budsjettdebatten, at vi må se på den finske ordningen for rettshjelp, en ordning som gjør at vi kan få en bedre tilgang til rettshjelpsvirkemidlet.
Jeg har rost Advokatforeningen for å ta viktige grep for å inngå skikkelige avtaler med dem de skal betjene, for å gjøre viktige grep og gi uttrykk for priser. Jeg lover å gå nøye inn i de situasjoner som bl.a. handler om hvilke grunner som skal være til stede for at man f.eks. skal slippe å betale saksomkostninger, som flere representanter har vært inne på. Jeg har den samme oppfatning som representanten Holstad om at helheten også overfor de svakeste ligger i den helheten Regjeringen vil takle, når vi ser på Rett til rett.
Det er ingen tvil om at jeg har dette helhetsgrepet. Men representanten Storberget tror mer på gammeldagse sosialistiske dogmer som virkemiddel enn det jeg gjør.
André Kvakkestad (FrP) [15:00:26]: Venstre er opptatt av offentlighet. De er sterke talsmenn for praktisering av mer offentlighet i kommuner og fylkeskommuner over det ganske land. Statsråden er glad for at Stortinget har tatt et grep og også gjort hjelpedokumenter offentlige, i § 9-14 annet ledd.
Statsråden var også inne på tidspunktet for ikrafttredelse. Hvor lenge ønsker statsråden at vi skal vente?
Statsråd Odd Einar Dørum [15:01:10]: På slutten av en stortingsperiode og før valgløftene raser over oss, skal jeg vokte meg vel for å forutskikke mine diskusjoner i Regjeringen, bl.a. med finansministeren.
Men la meg si følgende: Jeg tror at noe av det viktigste som kan skje med denne reformen, er at vi får opplæring, at vi får i gang den kulturprosessen som spesielt representanten Holstad poengterte. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å få en ikrafttredelse så raskt som mulig. Men først skal det jo holdes et valg. Da skal velgerne avsi en dom. Den dommen er vi alle sammen underlagt. Men er det meg og min energi det står på, blir det en ikrafttredelse raskt.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:02:05]: Jeg syns ikke at statsråden tar spørsmålet som er blitt reist, spesielt av Arbeiderpartiet, men også av meg, ordentlig på alvor. Representanten Storberget spurte bl.a. om det er slik at man på strafferettens område har sett en segregering, og at dette er blitt et problem på dette feltet. Det svarte ikke statsråden på. Når man tyr til retoriske grep som at dette handler om gamle sosialistiske dogmer, kan det være fristende å påstå at man er tom for gode argumenter, rett og slett.
Jeg har fått med meg at partiet Venstres leder, Sponheim, har skrytt av at Venstre er partiet som kan skifte mening. Vi klamrer oss da fast i troen på at det kan Venstre gjøre også på dette feltet. Siden flertallet i komiteen faktisk har bedt Regjeringa om å vurdere dette under en senere prosess, vil jeg spørre om det er slik at statsråden da vil vurdere dette på en skikkelig og grundig måte. Eller vil han avfeie det som gamle sosialistiske dogmer?
Statsråd Odd Einar Dørum [15:03:13]: Ikke bare vi i Venstre, men alle tenkende mennesker skifter mening innimellom fordi man går grundig i seg selv. Jeg regner med at dette også gjelder Sosialistisk Venstreparti. Jeg er forresten glad for at det skjedde i forbindelse med behandlingen av finnmarksloven.
Men tilbake til saken her i dag. Når komiteen ber meg vurdere noe skikkelig, gjør jeg det, intellektuelt og redelig. Det er helt konkrete spørsmål som er reist, bl.a. om når man skal sørge for at man slipper å betale sakskostnader. Det er lagt et grundig opplegg for det.
Det jeg hadde et oppgjør med, var den generelle tro på en maksimalpris. Det hadde jeg et oppgjør med fordi jeg tror at en generell maksimalpris lett kan føre til at man får hevet nivået i mange saker hvor man ikke trenger å gjøre det. Jeg tok ikke et oppgjør med dette at folk skulle kunne ha en bedre sjanse. Jeg viste bl.a. til den finske rettshjelpsordningen – som jeg mener er å ta dette på en skikkelig måte – som gir en helt annen tilnærming på disse områdene.
Jeg skjønner på representanten Thorkildsen at vi nærmer oss den stund da det er valgkamp. Jeg har bestemt meg for å slippe meg litt mer løs. Jeg har begynt å gjøre det allerede i dag, for det er på tide at jeg begynner å bli litt mindre statsråd og litt mer – skal vi si – kjempende stortingskandidat.
Presidenten: Det tar vi til etterretning.
Replikkordskiftet er omme.
Eirin Faldet (A) [15:04:39]: Fra mitt ståsted i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil jeg presisere at hovedlinjene i gjeldende regler om rettslig prøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren bør videreføres. Det er viktig at slike saker forankres og behandles lokalt.
Arbeiderpartiet mener at disse sakene bør startes i tingretten for å forenkle og for å redusere belastningen for partene. Hensynet til at det raskt skal bli ro omkring barna, kan ivaretas ved å innføre strenge vilkår for ankebehandling i lagmannsretten. Både hensynet til en kortere saksbehandlingstid og hensynet til rettssikkerhet må veie tungt i saker etter barnevernsloven. Det er viktig at det raskt blir ro omkring barna.
Samfunnet har blitt så komplisert at altfor mange trenger juridisk bistand og advokathjelp. Ikke minst gir dette seg utslag i forbindelse med skilsmisse og barnefordeling. Barnets rettigheter skal og må sikres og styrkes. Jeg vil understreke at det aldri må bli slik at lover og forskrifter tilpasses etter hva som er mest hensiktsmessig for de voksne. Til det er barnets posisjon altfor utsatt og barnet i seg selv altfor viktig.
Barn skal ha rett til bistand. Bruk av sakkyndige eller egen advokat kan være til hjelp for barn i en vanskelig situasjon. Vi snakker først og fremst om barnets rett, ikke om retten til barnet. Det bør også nidkjære besteforeldre merke seg.
Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiets medlemmer i justiskomiteen har satt søkelyset på kostnader knyttet til det å få hjelp fra en advokat. Arbeiderpartiet fokuserer på vanlige menneskers mulighet til å få løst sine hverdagssaker. Det er riktig som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på i sine merknader, at man «ikke kan sitte stille og se på at mange som har rett, ikke får rett» fordi det er for dyrt å få juridisk hjelp. Det er derfor svært viktig å styrke ordningen med fri rettshjelp, slik at flere kan få hjelp til å løse sine juridiske problemer. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre det lettere for vanlige folk å delta i eksempelvis en rettssak om hvem som skal ha omsorgsansvaret for barnet.
Jeg vil i likhet med Arbeiderpartiets medlemmer i justiskomiteen peke på at det er viktig å fjerne egenandelen på fri rettshjelp og vurdere å heve inntektsgrensen, slik at flere har råd til å skaffe seg advokathjelp. Hvis Arbeiderpartiet får flertall for sine forslag, vil det bli lettere å slippe saksomkostninger dersom en taper en sak.
Det er vanskelig å være menneske, er det noen som har sagt. Jeg tror ikke at noen vil misbruke domstolene dersom vi reduserer de økonomiske barrierene. Jeg tror derimot at vi forhindrer at det kun er de med god økonomi som får rett – fordi de har råd til en god advokat. I dagens samfunn, hvor ekteskap oppløses og foreldre og besteforeldre river og sliter i barna, er det viktigere enn noen gang at rettsapparatet er med og fjerner forskjellen mellom folk.
Gunn Karin Gjul (A) [15:08:16]: Det er en gammel lov, fra 1915, som i dag får sin avløsning. Den nye tvisteloven legger opp til en omfattende revidering av saksbehandlingen i de sivile sakene i domstolene. Det er nødvendig for å få til en mer tidsmessig behandling enn det vi har i dag.
Maktutredningen, som flere har henvist til i dag, viser at samfunnet går i retning av mer og mer rettsliggjøring. Vi kan like det eller ikke like det, men det er også et poeng at folk er blitt mer bevisst sine rettigheter, og at folk er langt mer skolert enn hva de var da vi fikk vår første tvistemålslov. Det har resultert i at mange mennesker gjør bruk av domstolene, men det har også resultert i at det er mange som ikke har råd til å gjøre seg bruk av domstolene, men som har behov for det. Problemet i dag er at prosessene er for omstendelige og for kostbare. Det har resultert i at mange ikke har råd til å gå til domstolene.
Forslaget som er presentert av Regjeringen, er et godt forslag. Det forenkler prosessen, det bidrar til mer effektiv saksbehandling, mer aktiv saksstyring fra dommernes side, større vekt på saksforberedelse, kortere hovedforhandlinger og økt vekt på megling, og det fører til innføring av ordninger som småkravprosesser og gruppesøksmål. Alt dette vil gjøre det enklere for folk flest å få tilgang til domstolene. Men så lenge det i tillegg ikke gjøres noe med kostnadsnivået, vil det i seg sjøl virke avskrekkende på mange å gå til domstolene og få prøvd rettighetene sine.
Jeg skjønner at statsråd Dørum har behov for å trene valgkampretorikken sin, for som Venstre-politiker lever man jo et farlig liv i dagene før et valg. Men ideene til de «gammeldagse sosialistiske dogmer», som han framførte at forslagene til Arbeiderpartiet er, er det statsråden sjøl som har satt oss på. Det er statsråden sjøl som har satt oss på ideene. For det er i statsrådens lovforslag en grundig har vurdert både spørsmålet om maksprissatser på advokatsalær og muligheten for dommeren til å fastsette salæret.
I mange tilfeller opplever vi at mange mennesker blir stående med lua i handa når de kommer til domstolene, fordi de ikke har mulighet til å hevde sin rett overfor bl.a. store forsikringsselskaper eller store vareprodusenter når det gjelder saker de har. Vi kan eksempelvis ta forsikringssaker, hvor folk prøver å få erstatning etter f.eks. en trafikkulykke, hvor vi vet at forsikringsselskapene er skodd til tennene når det gjelder juridisk kompetanse, og har et budsjett på mange millioner for å kunne føre en rettssak. Og de er villige til å føre saken helt til topps for å vinne fram. Da nytter det ikke for den lille mann å vinne fram. Sjøl om han har rett, får han ikke rett, fordi det er storkapitalen han kjemper mot. I slike saker er det helt nødvendig at man gjør som Arbeiderpartiet fremmer forslag om, at dommerne i langt større grad får mulighet til å fastsette salærkravet, at vi fastsetter makspris på advokatsalær, men at det i prinsipielle saker også er mulighet for at den tapende part kan slippe å betale saksomkostningene sine.
Hvis også regjeringspartiene mener at vi skal klare å gjøre noe med denne uheldige maktforskyvningen en har i slike saker, er man nødt til å gjøre noe også med de økonomiske spørsmålene i sivile saker. Det nytter ikke bare å gjøre noe med sjølve prosessene og organiseringen i domstolene og forenkle det der. Man må også se på de økonomiske sidene ved det.
Trond Helleland (H) [15:12:49]: Den nye tvisteloven skal avløse gjeldende tvistemålslov fra 1915, og for en tid tilbake vedtok vi her i huset også en ny straffelov. Den gamle hadde hatt sitt virke siden 1902. Regjeringen har altså i løpet av kort tid fremmet forslag til et helt nytt lovverk på to av de mest sentrale områdene i norsk rett, lover som har blitt flikket på og justert over tid, hvor det har vært et stort behov for å forenkle og modernisere.
Den nye tvisteloven har som et sentralt mål å senke kostnadene ved å få løst sivile rettstvister. Det er viktig for at folk skal se seg tjent med å håndheve sine rettigheter ved domstolene. Samtidig har det vært viktig å skape et lovverk som er enkelt og oversiktlig, og som er tilpasset det mangfoldet av tvister som kommer for domstolene. Etter Høyres syn inneholder loven flere viktige elementer, elementer som både vil bidra til en hurtigere og mer effektiv saksbehandling og samtidig senke kostnadene, for samfunnet generelt og ikke minst for partene.
Lovforslaget legger grunnlaget for en kulturendring når det gjelder behandling av sivile tvister. Det legges opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelse og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal dessuten gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at forhandlingenes omfang står i forhold til sakens betydning for partene og for samfunnet generelt. Det legges derfor opp til en enklere bevisføring, og det åpnes for økt adgang til fjernavhør.
Det er et viktig mål å begrense kostnadene ved domstolsbehandling av reelle rettstvister. Regler som fremmer raskere saksbehandling og konsentrasjon om tvistens kjerne, vil kunne gjøre tvisteløsningen billigere. Det foreslås ulike bestemmelser med sikte på å begrense nivået på saksomkostningene i sivile saker.
En samlet komite mener at domstolene bør ha en langt mer sentral rolle med hensyn til å styre nivået på sakskostnadene enn de har i dag, og ser at domstolens tilbakeholdenhet med å sette ned kostnadskrav som fremmes, kan bidra til et høyere kostnadsnivå. En samlet komite viser også til oppfølgingen av NOU 2002:18, Rett til rett, og ber om at ytterligere tiltak for å redusere kostnadsnivået vurderes særskilt.
I denne debatten har det vært fokusert mye på kostnadsnivået ved tvister i rettssalen i dag. Jeg synes det er viktig å understreke at det er et sentralt mål at lovgivningen motiverer partene til å løse tvister utenom de alminnelige domstolene.
En samlet komite er opptatt av at lovfesting av plikter før saken reises, plikt til å varsle motparten, klarlegge krav og opplyse om viktige bevis, vil bidra til å motivere og synliggjøre mulighetene for utenomrettslig løsning. Lovfestet plikt til å forsøke å løse tvisten før saksbehandling, vil gi en bedre utnyttelse av domsstolressursene og gi lavere kostnader for partene. Gjennom forliksrådsmekling, forslag om utenomrettslig mekling og mulighet for å bringe saken inn for en utenomrettslig nemnd, vil partene ha gode muligheter til å løse tvisten.
Vi fatter i dag et svært viktig vedtak. Sivilprosessen forenkles og moderniseres. Det er sakens kjerne. Tvisteloven er ikke et ledd i Regjeringens fattigdomspakke. Der er det for øvrig lagt inn over 3 milliarder kr i denne perioden, men det er ikke dagens tema. Det som er dagens tema, er et lovverk for alle tvister, tvister som gjelder fattig og rik.
Jeg ønsker ikke å gå inn i den sosialistiske retorikken som opposisjonen nå har lagt seg på, og snakke om storkapitalen og fattigdomsbekjempelse. Dette er en tvistelov, og vi er alle enige om at vi skal forsøke å gjøre dette så rimelig, så effektivt og så bra som mulig for partene. Men at Arbeiderpartiet velger å gjøre et av våre viktigste lovvedtak om til en debatt om fattigdomsbekjempelse, overrasker ikke på denne tiden av året – så kort tid før valget.
Fakta står fast – det blir enklere, rimeligere og raskere å få avgjort sivile saker med den nye tvisteloven.
Jeg vil gratulere Tvistemålsutvalget ved dets leder, Tore Schei, justisminister Dørum og oss selv, justiskomiteen, med vel utført jobb. Dette er et vedtak som vil stå som en påle i norsk rettspleie.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) [15:17:23]: Jeg synes det er viktig å understreke det som allerede har vært sagt fra statsråd Dørum, nemlig at det er uheldig å gjøre denne debatten om til en debatt som skal handle om hvem som gir folk en billigst mulig rettssak. Det hele dreier seg faktisk om at man skal forsøke å unngå at man skal bli påført store utgifter. Det er det som ligger i hele innstillingen, og jeg synes det er viktig å understreke nettopp det.
Jeg er imidlertid nødt til – ikke å utvide svaret fra representanten Einar Holstad på vegne av Kristelig Folkeparti – men å understreke det representanten Holstad sa, nemlig at for Kristelig Folkeparti er det i denne sammenheng viktig å understreke at vi ikke i enkeltsaker hopper på forslag som måtte komme, om å redusere utgifter.
Jeg skjønner veldig godt at Arbeiderpartiet benytter anledningen til å angripe Kristelig Folkeparti på det punktet som går på fattigdomsbekjempelse, og som går på å få ned utgifter for de fattige. Vi er opptatt av de spørsmålene i Kristelig Folkeparti. Men vi er ikke så opptatt av dem at vi må trekke dem inn i enhver sak og løsrive dem fra en større sammenheng. Det er nettopp det vi også har sagt når det gjelder denne saken. Det har vært presisert flere ganger, men jeg finner det nødvendig å måtte gjøre det enda en gang: Vi vil komme tilbake til dette.
Det er ikke bare Kristelig Folkeparti som vil komme tilbake til dette fra regjeringspartienes side. Vi vil komme tilbake til det alle sammen. Vi har signalisert klart og tydelig at det skal skje i forbindelse med Rett til rett. Jeg synes ikke det er nødvendig å skulle bli konfrontert med dette flere ganger nå.
Vi har også, i tidligere debatt i denne vårsesjonen, gitt klart og tydelig uttrykk for at ja, vi vil også i en annen sammenheng komme tilbake til det å få reduserte utgifter, f.eks. vet at man skal se på den finske modellen når det gjelder rettsgebyrene. Vi har gitt uttrykk for dette på en slik måte at det bør være klart og tydelig at for Kristelig Folkepartis del handler de enkelte sakene om noe mer enn å gjøre det hele om til et spørsmål om fattigdomsbekjempelse. Vi ser problemet, og vi ønsker å gjøre noe med det. Men vi vil ta det opp i de sammenhengene hvor det er naturlig å ta dem opp. Det har vi signalisert fra denne talerstol både i dag og tidligere.
Knut Storberget (A) [15:20:37]: Dette var en nyttig avklaring, både fra komiteleder Helleland og fra representanten Marthinsen, syns jeg. Det avslører til fulle, som jeg også var inne på i sted, at Kristelig Folkeparti gjør bekjempelsen av forskjellene og bekjempelsen av fattigdom i Norge i stor grad til et spørsmål om kollekt. Høyre gjør det i stor grad til et spørsmål om veldedighet. Begge trekk, begge tiltak, har det til felles at de først kommer inn når det er for seint, når skaden først har skjedd.
Jeg har hevdet det også i mange andre saker her i Stortinget: Jeg mener at å utjevne forskjeller mellom folk er en marsjordre som i hvert fall vi fra Arbeiderpartiet har med oss i alle saker, enten det gjelder spørsmål om boligpolitikk, spørsmål om, som her, hvordan vi skal anrette og lage nye regler for hvordan vi behandler saker i domstolene, eller det gjelder spørsmål om arbeidslivet, osv. Det er det jeg mener er forskjellen på en rød-grønn regjering og den regjeringa vi har i dag, at man nettopp ser dette elementet i alle sakene.
Det er litt rart å høre at samtidig som man nå tydelig sier at dette ikke hører hjemme i forhold til tvistelov og de regler vi nå behandler, sier man i neste setning at dette skal vi komme tilbake til, og at dette skal vi vurdere på nytt. Dette er ikke noen nye forslag som ligger inne, og som er kastet fram i en valgkamp, som det feilaktig ble sagt av representanten Helleland. Dette er forslag som bl.a. ble fremmet også i fjor, som Arbeiderpartiet har stått for meget lenge, og som i stor grad også har vært kjent.
Jeg må si at jeg ønsker justisministeren hjertelig velkommen til å drive valgkamp. Men jeg håper at valgkamp ikke betyr at man ikke skal svare for seg, og at man må ta i bruk den slags karakteristikker som den vi hørte i sted om sosialistiske dogmer. Da skulle vi kunne bruke mye rart, vi andre også.
Men valgkamp skal ikke bety at vi ikke skal kunne svare på de spørsmål som er reist. Det er jo det som kjennetegner regjeringspartiene i dag, også justisministeren, at de ikke svarer på de spørsmålene. Justisministeren har ingen gode, reelle argumenter mot de tiltak som blir fremmet, og som vi ønsker for å få redusert bl.a. advokatutgiftene. Vi har ikke fått svar på hvorfor det er slik i Norge at man i de mest inngripende sakene, nemlig straffesakene, har et langt mer rigid saksomkostningsregelsett enn det vi har foreslått. Man har fast timepris. Og man har også i enkelte saker, de som starter i tingretten, et fast antall timer man har lov til å fakturere. Hva er det som gjør at man i de mest inngripende sakene kan operere med sosialistiske dogmer, mens man ikke kan gjøre det i de sakene som vi har pekt på?
Vi har heller ikke fått svar på hvordan justisministeren vurderer de internasjonale erfaringene, bl.a. fra Tyskland og Nederland. Jeg tror jeg vet hvorfor han ikke svarer. Det er fordi erfaringene er rimelig gode.
Når vi nå skal gå inn i en valgkamp om å bekjempe både fattigdom og å gjøre noe med forskjellene mellom folk, håper jeg at vi skal komme med reelle tiltak på mange fagfelt, og så skal vi unne velgerne den opplevelsen det skal være, å høre at vi politikere skal gi klare svar.
Trond Helleland (H) [15:23:52]: Jeg tror det er gjort klart gjennom diverse innlegg fra regjeringspartienes medlemmer hvordan vi har tenkt å gripe denne saken an.
Vi har i dag en historisk lovdebatt om en tvistelov som det har vært flikket på siden 1915. Nå får vi en ny lov. Så bruker representanten Storberget anledningen til å gjøre dette om til en sak om fattigdomsbekjempelse. Jeg vil påpeke at denne regjeringen har, som den første regjering, lagt fram en pakke mot fattigdomsbekjempelse. Den har bevilget over 3 milliarder kr og har konsekvent lagt opp til en arbeidslinje der det er viktig å få bekjempet fattigdommen gjennom å skape arbeidsplasser, gjennom å få folk i arbeid.
Så bruker altså representanten Storberget, antakelig fortsatt medlem av Den Norske Advokatforening, denne saken til et korstog for å få gjennom sitt særforslag om makspris for advokatsalær. Det interessante er at vi i denne saken nok en gang har fått illustrert at den rød-grønne alliansen spriker. Representanten Arnstad hadde et godt, velbalansert innlegg, der hun klart sa fra om at de forslagene som representanten Storberget har fremmet sammen med SV, vil hun gå imot. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg tror folk bør være obs på hva som er i ferd med å skje. Representanten Storberget har stilt seg i spissen for en kampanje mot fattigdomsbekjempelse knyttet til sivile saker. Det er altså saker der både fattig og rik kan være involvert.
Det er ingen i denne sal som har tatt avstand fra eller sagt at vi ikke ønsker å se på utfordringer knyttet til kostnadsnivået. Men jeg synes det er synd at representanten Storberget gjør hele saken om til en debatt om sitt særforslag om makspris, når hele Tvistemålutvalget og tvistemålsinnstillingen er gjennomsyret av forslag som vil effektivisere, som vil forenkle, og som vil gjøre det enklere for folk å få rett. Derfor synes jeg det er en avsporing av debatten, en beklagelig avsporing som representanten Storberget nå må slutte med.
Statsråd Odd Einar Dørum [15:26:17]: Det var tydelig at representanten Storberget ikke tok valgkampmodus så bokstavelig at jeg skal slutte å være saklig. Nei, det skal jeg ikke slutte med å være, men jeg må få lov til å være ideologisk klar.
Jeg har tatt et oppgjør med at representanten Storberget utenfor denne sal har tatt til orde for en generell makspris. Men her i dag er jo det modifisert atskillig i de forslagene som foreligger. Og så har man da spurt: Skal vi da se på den helt konkrete paragrafen tidlig i tvisteloven? Ja, det har jeg sagt når jeg har blitt spurt om det. Naturligvis skal vi se på det. Men det er noe helt annet enn en generell makspris. Det er jo én debatt for ett formål og en annen debatt her, og det må jeg få lov til å kommentere når jeg står på Stortingets talerstol.
Samtidig er det slik at vi selvfølgelig er opptatt av at ting skal være rettferdige. Jeg vil våge å påstå at det å sørge for at saker løses ved megling, det at saker løses enklest mulig, er et kraftfullt grep. Og ett av de mest kraftfulle, hvis man først skal være opptatt av Forskjells-Norge, er jo gruppesøksmål, som behandles her, nemlig at forbrukere, som ofte kan herjes med fordi de hver for seg er bitte små, kan bli tunge sammen. Det er et svært tungt grep, som Stortinget faktisk kan være stolt av at vi gjennomfører, og som nettopp sørger for overfor dem som har enormt mye makt, at de som har mye mindre makt, til sammen veier ganske mye. Det er nesten et sosialistisk prinsipp, nemlig som Vømmøl Spelemannslag, at hver for seg veier man ikke så mye, men til sammen veier man mange tonn. Det er gruppesøksmålets ideologi, og det er da bredt gjennomført. Og så skal da regjeringspartier som fremmer et slikt prinsipp, ha blitt sosialister! Nei, det har vi ikke blitt! Men vi er opptatt av at forbrukere, borgere i et marked, må ha motmakt mot sterk makt for å kunne klare seg. Er det en del av kampen mot skjevheter i samfunnet? Ja, selvfølgelig er det det! Det er å gi rettsmidler til folk, slik at de kan klare seg bedre. Og så skal vi i alle andre sammenhenger, enten det gjelder boligpolitikk, reformer innenfor arbeidsmarkedet og trygdeetaten, som har vært behandlet i Stortinget, komme rikelig tilbake til hvordan vi skal sørge for at folk får bedre sjanser, inkludert de aller svakeste i samfunnet. Vi har rikelig anledning til å gjøre det.
Når jeg blir engasjert, er det fordi vi sitter med en historisk reform, og så tar vi ut en liten del av den. Jeg hadde jo ventet at Arbeiderpartiets representanter her i dag hadde holdt jublende innlegg om gruppesøksmålet, at de nærmest ville ønsket regjeringspartienes medlemmer velkommen i en eller annen sosialistisk allianse, e.l. Men ifølge min ideologi er jo makt som gis til mange som motmakt til de få som har veldig mye makt, et kraftig grep.
Hvis vi skal ha en tørr avslutning, vil jeg si at jeg ser med spenning fram til den valgkamp som blir ført mellom representanten Storberget og representanten Arnstad når det gjelder tomtefesteloven, for ikke å snakke om advokatpriser. Det kan bli dypt fascinerende innenfor det man kaller for det rød-røde regjeringsalternativet.
Einar Holstad (KrF) [15:29:23]: Kristelig Folkeparti står trygt forankret i de standpunkt vi har tatt i denne saken i forhold til representanten Storbergets angrep hva gjelder fattigdomsbekjempelse.
Jeg tror at helheten i det produkt justiskomiteen har avlevert, og som det skal stemmes over i dag, i form og innhold, er et veldig sterkt og godt argument for å ivareta den svake part i en konflikt. Når Knut Storberget gjør et stort nummer av det ene punktet som går på styringen av salærkostnader, overspiller han faktisk og tilslører alle de merknadene som Storberget og Arbeiderpartiet har sluttet seg til som nettopp går på tiltak som skal ivareta den svake part. Han står altså i fare for å undergrave betydningen av sin egen tilslutning til alle de merknader som nettopp dette lovforslaget inneholder og har fokus på i forhold til å gi rett. Jeg håper at han ikke ved denne ene saken undergraver betydningen av den støtte han har gitt i alle de merknader som faktisk bærer denne saken igjennom og gir den tyngde.
Presidenten: Knut Storberget har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Knut Storberget (A) [15:31:11]: Jeg syns jo at det spriker vel mye i regjeringspartienes argumentasjon. I det ene øyeblikket hører vi fra representanten Helleland at dette er jo ikke en lov som har med bekjempelse av forskjeller eller fattigdom å gjøre. Og så kommer justisministeren opp og holder et flammende innlegg om at gruppesøksmål er nettopp noe slikt.
Jeg er helt enig med justisministeren. Det sa jeg i mitt hovedinnlegg også. Dette er en god reform. Men hva med alle dem som ikke kommer inn under gruppesøksmål – alle de som har individuelle saker knyttet til hjem, barn og arbeid? Stort sett kan man ikke reise gruppesøksmål rundt det. Det er der Arbeiderpartiet vil videre.
Jeg registrerer også – på slutten av en så viktig debatt – at man har spurt justisministeren tre–fire ganger konkret om det er nærmest et sosialistisk overgrep overfor strafferetten i dag at vi har et veldig rigid system for saksomkostninger – både når det gjelder time og pris. Hvorfor kan man bruke det der, når man ikke vil bruke det i de andre sakene? Det har vi ikke fått svar på, og vi har heller ikke fått svar på spørsmålet om de internasjonale erfaringene. Det tyder på at vi må gå inn i den debatten som ligger foran oss, og nettopp se på hvordan erfaringene er på andre områder.
André Kvakkestad (FrP) [15:32:30]: For Stortinget er ingen sak for liten og ingen sak for stor. Her har vi altså en stor og viktig sak, men når enigheten er ganske stor, får vi heller slåss om de små detaljer.
Detaljene er viktige, spesielt for de menneskene som omfattes av dem. Jeg ser jo at vi i utgangspunktet har en debatt om ønsket om å effektivisere og gjøre ting billigere. Det er, som det har vært sagt tidligere også, mye av det som gjennomsyrer det Stortinget nå vedtar. Jeg tror kanskje at man kan ha mye å tjene på å la loven fungere, og se hvordan den virker, før man hiver alle mulige ting på vogna og håper at det bærer godt av sted. Kanskje er det ikke slik at det er hensiktsmessig at man kan avtale pris med advokaten sin når man skal i megling, og at det blir en annen pris når saken går til doms, slik at noen har andre motiver for domstolsbehandling enn det å få tvisten løst.
Jeg er glad for svaret fra statsråden om at han ønsker at loven skal tre i kraft så tidlig som mulig, og på den måten gi mulighet for gruppesøksmål og den effektivisering vi nå prøver å få til.
Jeg ser helt klart poenget med at aktørene må få den nødvendige opplæring og informasjon, men det kunne også være hensiktsmessig at man på et tidlig tidspunkt konkret tok utgangspunkt i en dato, f.eks. 1. januar 2007 eller 1. juli 2007, slik at aktørene fikk vite hva de har å forholde seg til. Det er vel i og for seg slik med domstolsaktører som med andre aktører, at opplæringen og de ekstra kursene tar man sjelden før man er nødt til det.
Presidenten: Trond Helleland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Trond Helleland (H) [15:35:01]: Selvsagt er regjeringspartiene samkjørte. Selvsagt har vi felles merknader, vi har felles forslag, og vi har felles stemmegivning. Storberget trenger ikke å dra det i tvil. Vi er enige om at gruppesøksmål er en svært viktig del av dette forslaget.
Når jeg sier at fattigdomsbekjempelse ikke er hovedformålet med tvisteloven, tror jeg Storberget egentlig er enig med meg.
Men jeg konstaterer at Arbeiderpartiet og SV fremmer fire forslag, og at Senterpartiet har signalisert at de vil stemme imot tre av dem. Jeg er ikke i tvil om hvor spriket er størst, og hvem som har de største utfordringene her.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 891)
Votering i sak nr. 4
Presidenten: Under debatten er det satt fram elleve forslag.
Det er
forslagene nr. 1–4, fra Knut
Storberget på vegne av Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti
forslagene nr. 5–11, fra André Kvakkestad
på vegne av Fremskrittspartiet
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre
slike vedtak:
A.
Lov
om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)
Hvordan tvisteloven er bygd opp
Første
del – Lovens formål. Grunnleggende forutsetninger
for behandling av sivile saker
Kapittel 1. Lovens formål og
anvendelse
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet
Annen del – Mekling
og avklaring
Kapittel 5. Plikter før sak
reises
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet
Kapittel 7. Utenrettslig mekling
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler
Tredje del – Behandlingen
i første instans
Fjerde del – Generelle
bestemmelser
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens
avgjørelser, veiledning og saksstyring
Kapittel 12. Prosesskriv
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker
I Rettsmøter
II Rettsbøker
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål.
Partshjelp
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler
Kapittel 17. Verdifastsetting
Kapittel 18. Virkninger av søksmål mv.
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik
Kapittel 20. Sakskostnader
Femte del – Bevis
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt
Kapittel 24. Vitnebevis
Kapittel 25. Sakkyndigbevis
Kapittel 26. Realbevis
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak
Kapittel 28. Bevissikring
utenfor rettssak
Sjette del – Rettsmidler
Sjuende del – Midlertidig
sikring
Åttende del – Særlige
prosessformer
Niende del – Ikraftsetting
og endringer i andre lover
Presidenten: Presidenten vil først la votere over
forslagene nr. 5–11, fra Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 5 lyder:
Ǥ 5
fjerde ledd tredje punktum i lov 13. august 1915 nr. 5
om domstolene skal lyde:
I særlige
tilfeller kan det bestemmes at saken, eller rettsspørsmål
i saken, skal avgjøres av Høyesterett
i plenum, som da består av alle Høyesteretts
dommere som ikke er ugilde eller har forfall.»
Forslag nr. 6 lyder:
«Tvisteloven § 9-8
første ledd første punktum skal lyde:
Hvis det er åpenbart
at et krav som er fremmet ikke for noen del
kan gis medhold, eller det er åpenbart at innsigelsene
mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter
begjæring avgjøre kravet ved dom eller
forenklet domsbehandling.»
Forslag nr. 7 lyder:
«Tvisteloven § 10-1
andre ledd bokstav b skal lyde:
Saker med tvistesum
på 125 000 kroner eller mer dersom partene samtykker
i behandling etter småkravsprosess,
og retten beslutter dette, eller»
Forslag nr. 8 lyder:
«Tvisteloven § 10-1
andre ledd bokstav c skal lyde:
Saker som ikke
gjelder formuesverdier dersom retten finner at småkravprosess
vil være forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke
en eller begge parter motsetter seg slik behandling.»
Forslag nr. 9 lyder:
«Tvisteloven § 10-3
første ledd andre punktum skal lyde:
Når
det er ønskelig, kan retten samtykke til at partene
gjør avtale om at behandlingen i stedet skal være skriftlig.»
Forslag nr. 10 lyder:
«Tvisteloven § 29-13
første ledd første punktum skal lyde:
Anke
over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten
lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre
enn 70 000 kroner.
Tvisteloven § 29-13
tredje ledd skal lyde:
Er avgjørelse etter
første ledd ikke truffet før
ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det
da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre
enn 70 000 kroner.»
Forslag nr. 11 lyder:
«I lov
17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
§ 7-1
skal lyde:
Saker etter
denne lov behandles etter reglene i tvisteloven kapittel
36.
§§ 7-2
til og med § 7-5 oppheves.
Kapitteloverskriften
til kapittel 7 skal lyde:
Kapittel 7. Saksbehandlingsregler»
Votering:
Forslagene fra Fremskrittspartiet
ble med 58 mot 13 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.03.19)Presidenten: Det voteres så over forslagene nr.
1, 3 og 4, fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti.
Forslag nr. 1 lyder:
«Tvisteloven § 3-8
nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Retten skal fastsette prosessfullmektigenes
salær
a) i sak etter barneloven,
b) i sak som behandles etter kapittel 36, i sak
som har vært behandlet av Trygderetten, og i sak om ytelser etter
sosialtjenesteloven,
c) i sak om individuelle arbeidsforhold,
d) i sak om erstatning til en part selv etter
lov om skadeserstatning §§ 3-1
til 3-5 eller lov om yrkesskadeforsikring,
e) i sak om forsikringsutbetaling til en part selv, unntatt avtaler
om skadeforsikring der den
sikrede hovedsakelig er
sikret som ledd i sin næringsvirksomhet,
f) i sak med en forbruker om varer og tjenester til forbrukeren,
og
g) i sak knyttet til bolig, boligeiendom eller
boligtomt for en part personlig.
Ved fastsetting
av salær etter dette ledd kan det ikke legges
til grunn en høyere timesats enn den som gjelder for betaling
av fri sakførsel. For øvrig får første ledd
annet punktum anvendelse. Prosessfullmektigen kan ikke
motta mer i salær enn retten har fastsatt. Retten
skal unnlate å fastsette salær etter
dette ledd for de deler av saken som ikke omfattes av
oppregningen i første punktum.
Tvisteloven § 20-5
første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Erstatning for
salærutgifter kan ikke settes høyere enn
rettens fastsetting etter § 3-8.
Lovforslagets § 20-5 første
ledd tredje punktum blir fjerde punktum.»
Forslag nr. 3 lyder:
«Ny § 17-6
i tvisteloven skal lyde:
§ 17-6 Verdiregler knyttet til G (folketrygdens
grunnbeløp)
Ved anvendelsen
av verdiregler som knytter seg til G, brukes det siste vedtak om
grunnbeløp truffet før 1. januar det år
da kravet settes fram. Ved anke brukes det siste vedtak
om grunnbeløp truffet før 1. januar det år
anken settes fram.»
Forslag nr. 4 lyder:
«Tvisteloven § 6-2
annet ledd bokstav a skal lyde:
Tvisteloven § 6-10
annet ledd skal lyde:
Gjelder saken
formuesverdier med en tvistesum under 2 G, kan forliksrådet
avsi dom når en av partene ber om det.
Tvisteloven § 10-1
annet ledd bokstav a og b skal lyde:
a) alle saker hvor tvistesummen
er under 2 G
b) saker med tvistesum på 2 G eller mer
dersom partene samtykker i behandling etter småkravsprosess, og retten
beslutter dette, og
Tvisteloven § 10-5
andre ledd første punktum skal lyde:
Når
det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader etter første
ledd bokstav d bare erstattes med inntil 20 pst.
av sakens tvistesum, likevel alltid inntil 1/50
G og aldri mer enn 1/5 G.
Tvisteloven § 29-13
første ledd første punktum skal lyde:
Anke
over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten
lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er
mindre enn 2 G.
Tvisteloven § 29-13
tredje ledd skal lyde:
Er avgjørelse eller
første ledd ikke truffet før
ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det
da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre
enn 2 G.»
Votering:
Forslagene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ble med 45 mot 27 stemmer ikke
bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.03.44)Presidenten: Det voteres over forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti. Forslaget lyder:
«Tvisteloven § 20-2
tredje ledd skal lyde:
Motparten kan
helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret hvis gode
grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt
på
a) om det var god grunn til å få saken
prøvd fordi den var tvilsom eller først
ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller
har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet
partene imellom tilsier slikt fritak.»
Senterpartiet har varslet
at de støtter forslaget.
Votering:
Forslaget fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ble med 41 mot 31 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.04.11)Videre var innstillet:
Første
del – Lovens formål. Grunnleggende forutsetninger
for behandling av sivile saker
Kapittel 1. Lovens formål og anvendelse
§ 1-1
Lovens formål
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig,
forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende
behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang
for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta
den enkeltes behov for å få håndhevet sine
rettigheter og løst sine tvister og samfunnets
behov for å få respektert og avklart rettsreglene.
(2) For å oppnå formålene etter
første ledd, skal
partene få argumentere for
sin sak og føre bevis,
partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens
argumentasjon og bevis,
partene på ett trinn av saken kunne redegjøre
muntlig for den og føre sine bevis
umiddelbart for retten,
saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig
forhold til sakens betydning,
ulikheter i ressurser hos partene ikke være
avgjørende for sakens utfall,
viktige avgjørelser begrunnes, og
avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.
§ 1-2 Folkerettens
betydning for anvendelsen av loven
Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i
folkeretten eller følger av overenskomst
med fremmed stat.
§ 1-3 Søksmålsgjenstand,
partstilknytning og søksmålssituasjon
(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise
et reelt behov for å få kravet avgjort
i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra
en samlet vurdering av kravets aktualitet
og partenes tilknytning til det.
§ 1-4
Søksmålsadgang for organisasjoner mv.
(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål
i eget navn om forhold som det ligger innenfor
organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta,
når vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.
(2) Offentlige organer med oppgave å fremme
særskilte interesser kan på tilsvarende måte
reise søksmål for å ivareta
disse.
§ 1-5 Hvem
søksmål om gyldigheten av offentlige vedtak skal
rettes mot
Søksmål om gyldigheten av
forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen
i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten
gi varsel om søksmålet til en kommune eller
fylkeskommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere
instans.
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere
§ 2-1
Partsevne
(1) Partsevne har
a) enhver fysisk person,
b) stat, kommuner og fylkeskommuner,
c) selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper
og kommandittselskaper,
d) samvirkelag, sparebanker og stiftelser,
e) konkursboer og dødsboer under offentlig skifte,
f) andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter,
når det er særlig bestemt i lov.
(2) Andre sammenslutninger enn etter
første ledd har partsevne så langt dette
følger av en samlet vurdering hvor det særlig
legges vekt på
om sammenslutningen har en fast organisasjonsform,
om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen
utad,
om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning,
om sammenslutningen har egne midler, og
sammenslutningens formål og hva søksmålet
gjelder.
§ 2-2
Prosessdyktighet
(1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre
i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål.
(2) Myndige personer er prosessdyktige om ikke
annet følger av paragrafen her. Det samme gjelder en utlending som etter
sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom utlendingen
ville ha vært myndig etter norsk lov.
(3) Umyndige er bare prosessdyktige
når det følger av særlig lovbestemmelse.
(4) En myndig person som på grunn
av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne
interesser under saken, er ikke prosessdyktig.
Har ikke personen hjelpeverge, skal retten sørge
for at slik verge oppnevnes.
(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke
kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som
misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt
slike saker.
§ 2-3
Stedfortreder
(1) For personer som ikke er prosessdyktige,
og for upersonlige rettssubjekter, ivaretar stedfortrederen alle partens
rettigheter og plikter i rettssaken. En part kan bare ha én
stedfortreder om gangen.
(2) For myndige personer som mangler
prosessdyktighet etter § 2-2 fjerde ledd, er
hjelpevergen stedfortreder.
§ 2-4
Stedfortreder for umyndige
(1) For umyndige er vergen stedfortreder. Er
den umyndiges foreldre verge i fellesskap, får
vergemålsloven § 4 anvendelse.
(2) En mindreårig over 15 år
skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse
om at den mindreårige har rett, men ikke plikt,
til å være til stede i rettsmøtet.
Den mindreårige skal meddeles prosesskriv samtidig med
vergen, hvis ikke den mindreårige selv har erklært
at det er unødvendig.
(3) Gjelder søksmålet midler
som forvaltes av overformynderiet, skal stevningen forkynnes for
overformynderiet. Overformynderiet har rett til å tre inn
i saken. Overformynderiets prosesshandlinger kommer den umyndige til gode
selv om de strider mot den umyndiges egne prosesshandlinger.
§ 2-5
Stedfortreder for upersonlige rettssubjekter
(1) For upersonlige rettssubjekter er stedfortrederen den
person som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet,
jf. domstolloven § 191. Er dette flere enn én person,
velger styret hvem som skal være stedfortreder.
(2) Stedfortrederen kan delegere adgangen til å opptre som
stedfortreder til en annen person som er tilsatt i rettssubjektet eller
tilknyttet den delen av virksomheten som søksmålet
gjelder. Slik delegering kan gjøres for én enkelt sak eller
for bestemte sakstyper og må skje skriftlig.
Delegeringen kan ikke begrense de rettigheter stedfortrederen
skal ha etter § 2-3 første
ledd.
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere
§ 3-1
Rett til å bruke prosessfullmektig
(1) En part kan la seg representere av en prosessfullmektig.
(2) En part kan bare ha én
prosessfullmektig om gangen. Retten kan tillate at en
part har mer enn én prosessfullmektig når det
foreligger særlige grunner. Er det
mer enn én prosessfullmektig til stede i rettsmøtet,
skal det på forhånd gjøres klart for retten
og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre
prosesshandlinger på vegne av parten.
(3) Hvor denne lov bruker uttrykket part, vil
regelen gjelde tilsvarende for prosessfullmektigen når
det ikke er særskilt bestemt eller
følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle rettigheten eller
plikten påligger parten personlig.
§ 3-2
Plikt til å bruke prosessfullmektig
Hvis en part ikke kan framstille
saken på en forståelig måte,
kan retten pålegge parten å møte
med prosessfullmektig.
§ 3-3
Hvem som kan være prosessfullmektig
(1) Advokater kan være prosessfullmektig
i saker som behandles etter denne lov. Ved muntlig forhandling
for Høyesterett kan likevel bare
brukes en advokat med rett til å føre
saker for Høyesterett.
(2) En autorisert advokatfullmektig kan opptre
som advokat etter denne lov når ikke
annet følger av domstolloven § 223 første
ledd.
(3) En av partens nærmeste kan være
prosessfullmektig, unntatt for Høyesterett eller
når retten tilbakeviser vedkommende som uskikket.
Har tvisten tilknytning til næringsvirksomhet, gjelder
det samme for ansatte og andre personer knyttet til denne
delen av virksomheten.
(4) Retten kan tillate at en annen
skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig. Personer som
driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet,
kan bare være prosessfullmektig hvis
de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218.
(5) Utenlandsk advokat kan være
prosessfullmektig når retten etter
sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig.
(6) Kongen fastsetter ved forskrift
i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater
hjemmehørende i andre EØS-stater har
rett til å opptre som prosessfullmektig.
§ 3-4
Prosessfullmakt
(1) Prosessfullmektigen kan foreta alle
prosesshandlinger på vegne av sin part. Begrensninger i
prosessfullmakten er uten virkning i forhold til retten
og motparten.
(2) Advokater behøver bare å legge
fram fullmakt når retten finner grunn til å forlange
det. Andre prosessfullmektiger skal legge fram skriftlig
fullmakt hvis ikke parten er tilstede og bekrefter fullmaktsforholdet.
Er ikke fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan
saksbehandlingen likevel fremmes hvis utsettelse ville
medføre skade.
§ 3-5 Forholdet mellom
partens og prosessfullmektigens handlinger
(1) Parten kan opptre ved siden av prosessfullmektigen.
(2) Prosessfullmektigens handlinger og unnlatelser virker
for og mot parten.
(3) En part som er til stede, blir bundet av
prosessfullmektigens handlinger hvis ikke parten straks
gjør innsigelse.
§ 3-6
Opphør av prosessfullmakt
(1) En prosessfullmakt kan tilbakekalles til
enhver tid. Tilbakekallingen har virkning overfor retten
og motparten når den er meddelt dem.
(2) En prosessfullmektig har rett til å tre
tilbake fra fullmaktsforholdet. En prosessfullmektig som trer tilbake,
har plikt til å utføre de prosesshandlinger som ikke
kan utstå uten at parten utsettes for tap. Tilbaketreden
har virkning overfor retten og motparten når
den er meddelt dem.
§ 3-7
Rettslig medhjelper
(1) En part kan la seg bistå av en
rettslig medhjelper. Den rettslige medhjelperen må fylle
vilkårene for å være prosessfullmektig etter § 3-3.
(2) Retten bestemmer i hvilken utstrekning
den rettslige medhjelperen skal få ordet til innlegg og
eksaminasjon av parter og vitner ved siden av eller i
stedet for prosessfullmektigen.
(3) Det som framføres av den rettslige
medhjelperen, virker for og mot parten hvis ikke parten
straks gjør innsigelse.
§ 3-8 Rettens
fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring
(1) Parten eller prosessfullmektigen
kan be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring.
Ved fastsettingen tas det hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra
parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom
parten og prosessfullmektigen.
(2) Begjæring etter første
ledd må fremmes innen én måned etter
forkynnelse av sakens avgjørelse i vedkommende instans.
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet
I Saklig domsmyndighet
§ 4-1
Saklig domsmyndighet
(1) Forliksrådene behandler saker
som angitt i § 6-2.
(2) Tingrettene er den ordinære førsteinstans
for saker som reises for domstolene, når ikke
annet følger av første og tredje
ledd.
(3) Lagmannsrettene behandler saker som førsteinstans
hvor det er særskilt bestemt, anker som angitt i § 29-1 og
begjæringer om gjenåpning som angitt i § 31-1
tredje ledd.
(4) Høyesterett
behandler saker som angitt i §§ 30-1 og 31-1.
§ 4-2
Overføring av sak fra tingrett til forliksråd
Er søksmål reist direkte
for en tingrett i strid med § 6-2 annet ledd,
skal saken henvises til et stedlig kompetent forliksråd.
Er flere forliksråd kompetente, kan saksøkeren
velge hvilket forliksråd saken skal henvises til. Overføringen
gjør at stevningen anses som en forliksklage.
II Stedlig domsmyndighet (verneting)
§ 4-3
Internasjonalt verneting
(1) Tvister i internasjonale forhold kan bare
anlegges for norske domstoler når saksforholdet
har tilstrekkelig tilknytning til Norge.
(2) Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-4
og 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet,
kan søksmål anlegges ved Oslo tingrett.
Hvis saksøkte har en formuesgjenstand
i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens krav,
kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden
befinner seg.
§ 4-4
Alminnelig verneting
(1) Søksmål kan reises ved
saksøktes alminnelige verneting.
(2) Fysiske personer har alminnelig verneting
der de har bopel. Den som har bopel i flere rettskretser, har alminnelig
verneting i alle rettskretsene.
(3) Virksomheter registrert
i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted
virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen ligger.
Utenlandske næringsvirksomheter med
filial, agentur eller lignende forretningssted i Norge
har alminnelig verneting på dette forretningsstedet dersom
søksmålet gjelder virksomheten der.
(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo.
Fylkeskommuner og kommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen
ligger. Selvstendige offentlige foretak har alminnelig verneting
der styret har sitt sete.
(5) Virksomheter eller sammenslutninger
uten alminnelig verneting etter tredje og fjerde
ledd har alminnelig verneting samme sted som den person stevningen
skal forkynnes for.
§ 4-5
Verneting som kan velges av saksøkeren
(1) Fast eiendom: Søksmål
som gjelder fast eiendom, kan anlegges i den rettskrets hvor eiendommen
ligger. Ligger eiendommen i flere rettskretser, kan søksmål
anlegges i en av disse. Det samme gjelder hvis søksmålet gjelder
flere tilstøtende faste eiendommer som ligger i ulike rettskretser.
(2) Kontraktsforhold: Søksmål
om kontraktsforhold kan anlegges på det sted hvor den forpliktelsen
som ligger til grunn for søksmålet, er oppfylt eller
skal oppfylles. Dette gjelder ikke for pengekrav hvis
saksøkte har alminnelig verneting i Norge etter § 4-4.
(3) Erstatning utenfor kontraktsforhold: Søksmål
om erstatning og oppreisning utenfor kontraktsforhold, og søksmål
mot forsikringsgiver om dekning for slik skade, kan anlegges på det
sted skaden oppstod, eller der virkningen inntraff eller
vil kunne inntre. Har virkningen inntruffet på flere steder,
kan søksmålet anlegges der hovedtyngden av virkningen
har inntruffet.
(4) Arbeidsforhold: Søksmål
fra arbeidstaker mot arbeidsgiver
om krav som reiser seg av individuelle arbeidsforhold, kan anlegges
på arbeidsstedet eller det sted arbeidstakeren
vanligvis utfører sitt arbeid. Er det ikke noe slikt
sted, kan søksmål anlegges på det forretningssted
arbeidstakeren ble ansatt fra.
(5) Sjøfartsforhold: Søksmål
som springer ut av sjøfartsforhold, kan anlegges i den
rettskrets hvor skipet har hjemsted. Er det tatt arrest i skipet,
kan søksmål om det pengekrav arresten sikrer,
anlegges der arrest er tatt. Tilsvarende gjelder der skipet er frigitt eller
arrest avverget ved sikkerhetsstillelse. Søksmål
mot skipsføreren etter sjøloven § 73
og søksmål mot skipsfører eller
mannskap om forpliktelser som er pådradd i tjenesten, kan
reises i den rettskrets hvor skipet ligger i havn når stevningen
forkynnes.
(6) Arveforhold: Søksmål
mot arvinger kan anlegges der avdøde sist hadde alminnelig
verneting. Dette gjelder ikke hvis boet er under
offentlig skifte, hvis skiftet er avsluttet, eller det
har gått mer enn 6 måneder fra dødsfallet.
(7) Forbrukerforhold: En forbruker som har
inngått avtale med en næringsdrivende om varer eller
tjenester til personlig bruk, kan anlegge sak mot den næringsdrivende ved
sitt alminnelige verneting. Dette gjelder ikke hvis forbrukeren
personlig har møtt opp og inngått avtalen på den næringsdrivendes
faste forretningssted.
(8) Saker mot staten og fylkeskommuner: Søksmål mot
staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting.
Søksmål mot fylkeskommuner kan anlegges ved den
domstol i fylket der saksøkeren har sitt alminnelige
verneting.
(9) Saker mot forsikringsselskaper: Søksmål
mot forsikringsselskaper om forsikringsutbetaling kan anlegges ved
saksøkerens alminnelige verneting.
§ 4-6
Avtalt verneting
(1) Søksmål kan anlegges
ved den domstol som partene har avtalt. En slik avtale
kan enten avskjære eller komme i tillegg til
de verneting som følger av §§ 4-3 til
4-5.
(2) En avtale som utvider eller begrenser
norske domstolers internasjonale kompetanse, må være
skriftlig.
(3) En avtale mellom en forbruker
og en næringsdrivende som begrenser søksmålsadgangen
utover det som følger av §§ 4-4 og 4-5,
må inngås skriftlig. En avtale inngått
før tvisten oppstod, er ikke bindende for forbrukeren.
§ 4-7 Behandling
av vernetingsspørsmålet. Overføring
(1) Er søksmål reist ved
en domstol som ikke har stedlig domsmyndighet,
skal domstolen henvise saken til en stedlig kompetent domstol. Er
det flere stedlig kompetente domstoler, kan saksøkeren
velge hvilken domstol saken skal henvises til.
(2) For overføring av sak til annen
domstol gjelder domstolloven § 38.
(3) Hvis ingen norske domstoler har
stedlig domsmyndighet, skal saken avvises.
Annen del – Mekling og avklaring
Kapittel 5. Plikter før sak reises
§ 5-1
Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder for behandlingen av rettslige
tvister før sak reises for tingretten etter kapittel
9 eller 10, unntatt saker om administrative tvangsvedtak etter
kapittel 36.
(2) § 5-2 første
ledd første og annet punktum gjelder også før
sak bringes inn for forliksrådet.
§ 5-2
Varsel om krav og grunnlag for kravet
(1) Før sak reises, skal parten skriftlig
varsle den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet
skal opplyse om det krav som kan bli fremmet,
og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre
den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget.
(2) Den som mottar varslet, skal innen
rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet
helt eller delvis, skal grunnlaget for dette angis. Mener
parten på sin side å ha krav mot den
som har gitt varslet, skal parten samtidig skriftlig varsle
om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre
den annen part til å ta stilling til dette.
(3) Skriftlig varsel etter første
og annet ledd skal være på papir til
private parter hvis ikke annet er avtalt eller partene
har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon
vanligvis skjer elektronisk.
§ 5-3
Plikt til å opplyse om viktige bevis
(1) Den som varsler om et krav eller
bestrider et varslet krav, plikter samtidig å opplyse
om viktige dokumenter eller andre bevis som
parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne
med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset
er til støtte for parten selv eller for den annen
part.
(2) Plikten etter første
ledd gjelder med de begrensninger som følger av reglene
om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler
i loven.
§ 5-4
Forsøk på minnelig løsning
Partene skal undersøke om det er mulig å løse
tvisten i minnelighet før sak reises, og gjøre
nærmere forsøk på dette, eventuelt
gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller
ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet
§ 6-1
Prinsipper for forliksrådets virksomhet
(1) Behandlingen i forliksrådet skal
legge til rette for at partene ved mekling eller dom får
løst saken enkelt, hurtig og billig.
(2) Reglene i lovens første, fjerde
og femte del gjelder for forliksrådet så langt
de passer og ikke annet er bestemt i dette kapittel.
§ 6-2
Saker som behandles av forliksrådet
(1) Forliksrådet kan behandle saker
som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene
for allmennprosess eller småkravprosess i denne
loven. Forliksrådet behandler likevel ikke
a) familiesaker, unntatt saker som bare
gjelder det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd,
b) saker mot offentlig myndighet, institusjon eller
tjenestemann om forhold som ikke er av utelukkende privatrettslig
art,
c) saker om gyldigheten av en voldgiftsdom eller
et rettsforlik,
d) saker avgjort av en nemnd når det er bestemt
ved lov at nemndas vedtak er bindende for partene hvis saken ikke
bringes inn for domstolene, eller
e) andre saker hvor det er bestemt i
lov at mekling i forliksrådet ikke finner sted.
(2) Før en sak om formuesverdier kan
tas til behandling i tingretten, skal forliksrådet behandle
saken når vilkårene i første
ledd er oppfylt. Denne regelen gjelder likevel ikke
når
a) tvistesummen er minst kr 125 000,
og begge parter har vært bistått av advokat,
b) utenrettslig mekling etter kapittel 7 er gjennomført,
c) tvisten er blitt realitetsbehandlet i klage- eller
reklamasjonsnemnd etter samtykke fra den annen part eller i
en slik nemnd som er offentlig godkjent etter særskilt
lovbestemmelse, eller
d) det etter reglene i §§ 15-1
til 15-3 bringes inn et nytt krav eller en ny part etter
at stevning i saken er forkynt.
§ 6-3
Forliksklage
(1) Sak for forliksrådet reises ved
forliksklage. Forliksklagen inngis skriftlig eller muntlig
til forliksrådet etter reglene i kapittel 12.
(2) Forliksklagen skal angi
a) forliksrådet,
b) navn og adresse på parter, eventuelle stedfortredere etter §§ 2-3
til 2-5 og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand
som bestemt angir det resultat klageren i tilfelle krever
ved dom, og
d) en begrunnelse som alltid må angi en konsentrert beskrivelse
av de faktiske forhold kravet direkte bygger på.
(3) Kopi av dokumenter kravet direkte
bygger på, bør vedlegges. Hvis klageren krever
erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving, skal betalingsoppfordringen etter
inkassoloven § 10, jf. § 12, vedlegges.
(4) Hvis forliksrådet ikke
har adgang til å behandle saken, avvises klagen. Feil som
kan avhjelpes, skal klageren først gis adgang til å rette etter § 16-5.
En klage som er inngitt til feil forliksråd etter
reglene i kapittel 4, henvises til rett forliksråd etter § 4-7.
§ 6-4
Tilsvar
(1) Hvis forliksrådet fremmer saken,
forkynnes klagen for klagemotparten med pålegg om å inngi
tilsvar innen en frist som normalt settes til to uker.
Tilsvaret inngis skriftlig eller muntlig etter
reglene i kapittel 12. Forliksrådet skal gi nødvendig
veiledning om hva tilsvaret må inneholde og konsekvensene
av at tilsvar ikke inngis innen fristen, eller
er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal klagemotparten opplyse
om kravet i klagen godtas eller bestrides, eller
om eventuelle innsigelser mot at forliksrådet behandler
saken. Tilsvaret bør dessuten gi en kort begrunnelse
for klagemotpartens standpunkt hvis kravet bestrides. Kopi
av viktige dokumenter bør vedlegges.
(3) Hvis tilsvar ikke inngis i rett
tid, og det ikke er grunn til å tro at klagemotparten
har gyldig fravær etter § 16-12
annet ledd, avsies fraværsdom hvis vilkårene er til
stede. Er det grunn til å tro at klagemotparten har gyldig
fravær, skal forliksrådet enten gi ny frist eller
innkalle til møte.
(4) Hvis klagemotparten i tilsvaret har godkjent
påstanden i klagen, avsies dom i samsvar med dette.
§ 6-5
Innkalling til møte
(1) Forliksrådet innkaller partene
til møte til behandling av saken i henhold til § 13-2.
Møtet bør holdes innen tre måneder etter
at klagen ble inngitt.
(2) I innkallingen skal partene oppfordres
til å sende kopi av eventuelle nye dokumenter
til forliksrådet og motparten innen en uke før
møtet. Partene skal gjøres særskilt kjent
med fristene for å varsle om bevisføring etter § 6-8 fjerde
ledd, for å varsle om bruk av advokat etter § 6-7 femte
ledd og for å kreve behandlingen innstilt etter § 6-11 annet
ledd.
§ 6-6
Partenes møteplikt
(1) En part med alminnelig verneting i kommunen eller en
nabokommune har plikt til å møte personlig eller
ved stedfortreder etter § 2-3 hvis ikke
parten har gyldig fravær. En part i sak som gjelder personlig
drevet næringsvirksomhet, kan i stedet møte
med en av sine ansatte.
(2) En part som ikke har plikt til å møte
personlig etter første ledd, kan møte
ved en prosessfullmektig.
(3) Uteblir klageren uten at det er grunn til å tro
at det foreligger gyldig fravær, avvises
saken. Er det klagemotparten som uteblir, avsies fraværsdom
hvis vilkårene er oppfylt. Er vilkårene for avvisning eller
fraværsdom ikke oppfylt, utsettes saken til nytt møte
hvis ikke den møtende part krever behandlingen
innstilt.
§ 6-7
Prosessfullmektiger og medhjelpere
(1) Som prosessfullmektig for forliksrådet
kan partene bruke
a) advokat og autorisert advokatfullmektig,
b) rettshjelper etter domstolloven § 218
annet ledd nr. 1 til 3,
c) inkassobevillingshaver med inkassooppdrag for saken,
d) ektefelle eller samboer, slektning i rett opp- eller
nedstigende linje eller søsken,
e) ansatt eller annen person med tilknytning til
næringsvirksomhet saken gjelder, eller
f) en skikket myndig person etter tillatelse fra
forliksrådet i den enkelte sak.
(2) Som prosessfullmektig under møte
kan partene dessuten bruke
a) myndig person som er ansatt hos og
står under faglig ledelse av en prosessfullmektig etter
første ledd bokstav a til c, eller
b) medlem av utvalget av faste møtefullmektiger etter sjette
ledd.
(3) Som prosessfullmektig for forliksrådet
kan ikke brukes en person som
a) utfører arbeid eller
verv for forliksrådet, eller
b) driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet
uten å være omfattet av første eller
annet ledd.
(4) Som rettslig medhjelper under møte
kan partene la seg bistå av en som kan være
prosessfullmektig for forliksrådet.
(5) Vil en part møte med
advokat som prosessfullmektig, medhjelper eller stedfortreder,
skal motparten og forliksrådet ha melding om dette senest
en uke før møtet. I så fall kan motparten møte
med advokat uten særskilt varsel.
(6) Ved hvert forliksråd skal det være
et utvalg av faste møtefullmektiger. Medlemmene av utvalget
oppnevnes av kommunen for inntil fire år av gangen.
Kongen gir forskrift om antall møtefullmektiger,
deres kvalifikasjoner og godtgjøring mv.
§ 6-8
Sakens behandling i møte
(1) Forliksrådet skal ved mekling
forsøke å få tvisten løst i
minnelighet i samsvar med formålet med forliksrådsbehandling etter § 6-1
første ledd. § 8-2 gjelder tilsvarende.
Hvis partene har erklært at de ikke ønsker
dom i forliksrådet, kan rådet sette fram forslag
til løsning og gi uttrykk for synspunkter på tvisten
uten begrensningene i § 8-2 første ledd
tredje punktum.
(2) Partene skal gis anledning til å framstille
sitt syn på saken og imøtegå motpartens
syn. Forliksrådet avgjør om en fullmektig eller
medhjelper for en møtende part skal gis ordet i tillegg
til parten.
(3) Dokumenter gjennomgås under partenes
saksframstilling. Framlegger en part nye dokumentbevis i møtet, skal
motparten gis anledning til å vurdere og imøtegå materialet.
Om nødvendig må saken utsettes etter
sjuende ledd.
(4) Forliksrådet kan tillate at andre
bevis blir ført dersom det er av vesentlig betydning og ikke
vil forsinke saken for sterkt. Forliksrådet kan ikke
oppnevne sakkyndig eller pålegge noen å møte
som vitne eller gi tilgang til bevis. Ønsker
en part å føre vitner som møter
frivillig, eller bevis som retten selv skal
undersøke, skal motparten og forliksrådet ha varsel
om dette senest en uke før møtet.
(5) Parter og vitner avgir ikke forsikring,
men skal oppfordres til å forklare seg sannferdig og gjøres
kjent med ansvaret ved falsk forklaring.
(6) Kommer partene til enighet, kan rettsforlik
inngås etter reglene i § 19-11. Har
partene tidligere erklært at de ikke ønsker
dom, avsluttes rettsmøtet når meklingen avsluttes.
Antar forliksrådet at det kan være grunnlag
for å avsi dom etter § 6-10, spørres
partene om de ønsker dette, og om de i tilfelle
har noe ytterligere å anføre.
(7) Saken søkes ferdigbehandlet i
første rettsmøte. Utsettelse besluttes bare
dersom det er grunn til å tro at fortsatt behandling vil lede
til at saken blir avgjort i forliksrådet.
§ 6-9
Offentlighet, innsynsrett og rettsbok
(1) Forliksrådets møter er
offentlige i den utstrekning det er bestemt i domstolloven
kapittel 7. Hvis partene har erklært at de ikke ønsker
dom i forliksrådet, kan meklingen gjennomføres
for lukkede dører hvis begge parter ber om det.
(2) Partene og allmennheten har rett til innsyn
i forliksrådets saksdokumenter i den utstrekning det følger
av kapittel 14.
(3) Rettsboken fra forliksrådets møte
skal inneholde det som er bestemt i § 13-6.
§ 6-10
Forliksrådets adgang til å avsi dom
(1) Forliksrådet kan avsi dom hvis
begge parter samtykker.
(2) Gjelder saken formuesverdier med tvistesum
under kr 125 000, kan forliksrådet avsi dom når
en av partene ber om det.
(3) Etter begjæring fra
klageren kan forliksrådet dessuten avsi dom hvis
a) vilkårene for fraværsdom
er oppfylt, eller
b) klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør
gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart
uholdbare innsigelser.
(4) Forliksrådet kan bare
avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.
§ 6-11
Innstilling av saken
(1) Etter at tilsvar er mottatt,
kan forliksrådet innstille behandlingen dersom det er lite
sannsynlig at saken vil egne seg for videre behandling
i forliksrådet.
(2) Inntil én uke før rettsmøtet
kan klagemotparten kreve behandlingen innstilt dersom saken er brakt
inn for en nemnd som nevnt i § 6-2 annet ledd bokstav c.
Dette gjelder likevel ikke dersom saken tidligere
har vært innstilt etter denne bestemmelsen.
(3) Etter forgjeves mekling innstilles
saken dersom forliksrådet ikke vil avsi dom.
(4) En part kan kreve behandlingen innstilt
når rettsmøtet ikke er avsluttet innen
tre timer. Behandlingen innstilles ved krav fra en part hvis saken ikke
er avsluttet innen tre måneder etter
at forliksklagen ble forkynt. Retten til å sette
fram slike krav kan frafalles.
(5) En sak som er innstilt, kan bare
bringes inn for forliksrådet på ny
a) når det er gått
ett år,
b) hvis motparten på forhånd har samtykket, eller
c) hvis nemndbehandling som nevnt i annet ledd er avsluttet.
§ 6-12
Forliksrådets avgjørelser
(1) Krav som er tvistegjenstand, avgjøres
ved dom. Andre avgjørelser treffes ved beslutning.
(2) Utenom møter treffer forliksrådets
leder – eller forliksrådets
sekretariat i henhold til forskrift etter
domstolloven § 27 sjette ledd – de avgjørelser
om saksbehandlingen som kan treffes av forberedende dommer etter § 19-2 annet
ledd. Hvis det ikke er tvil om avgjørelsen, kan
forliksrådets leder dessuten avsi dom etter § 6-4
tredje og fjerde ledd.
(3) I saker hvor det er tvist, skal dommen
begrunnes. I begrunnelsen skal forliksrådet kort forklare
hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og redegjøre
for de momenter forliksrådet har lagt avgjørende
vekt på ved avgjørelsen. Det er ikke
nødvendig å gjengi partenes påstander hvis
disse er inntatt i rettsbok fra møtet som sendes ut sammen
med dommen.
(4) Beslutninger som avslutter saken, skal
henvise til den lovbestemmelse avgjørelsen bygger på.
(5) Dommen skal avsies innen én
uke etter at saken er tatt opp til doms.
§ 6-13
Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader i forliksrådet
gis bare for følgende poster:
a) rettsgebyret,
b) reiseutgifter for parter med personlig møteplikt,
c) et beløp inntil halvt rettsgebyr for utgifter
til møte for parter uten personlig møteplikt,
d) et beløp inntil fire ganger rettsgebyret
for rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og saksforberedelse ellers,
men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning
for kostnader ved utenrettslig inndriving etter tredje
ledd, og
e) et tillegg til beløpene i bokstav c og d for
den generelle satsen for merverdiavgift når ikke
sakens rettsforhold hovedsakelig
skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.
(2) Krav om erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving
(inkasso) regnes ikke som sakskostnader etter denne
paragrafen.
(3) Krav om erstatning fra staten etter § 20-12
for feil ved behandlingen i forliksrådet settes fram for
tingretten.
(4) Kongen kan gi forskrift om normalsatser
for rettshjelp etter første ledd bokstav
d.
§ 6-14
Rettsmidler mot forliksrådets avgjørelser
(1) Dommer av forliksrådet kan overprøves
ved søksmål for tingretten etter reglene
i kapittel 9 og 10. Fristen for stevning er én måned.
Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen. Om forenklet
stevning gjelder § 9-2 fjerde ledd.
(2) Anke er bare tillatt
over avgjørelser om
a) sakskostnader, rettsgebyr eller
salærfastsettelse, eller
b) endring av en dom i videre utstrekning enn § 19-8 eller § 19-9
tillater.
(3) Anken inngis til tingretten, som treffer
ny realitetsavgjørelse om det som skal overprøves.
Første ledd fjerde punktum om forenklet utforming
gjelder tilsvarende for ankeerklæringen. Saken skal for øvrig
behandles etter reglene for anke til
lagmannsrett over beslutninger.
(4) Det kan ikke begjæres
oppfriskning mot forsømmelser i forliksrådet.
(5) Dommer av forliksrådet kan gjenåpnes
ved begjæring til tingretten etter reglene i
kapittel 31.
Kapittel 7. Utenrettslig mekling
§ 7-1
Avtale om utenrettslig mekling
(1) Partene kan for en rettslig tvist avtale
utenrettslig mekling etter tvisteloven. Avtalen skal være
skriftlig og angi at tvistelovens regler om utenrettslig mekling
skal anvendes. En avtale inngått før tvisten er
oppstått, er ikke bindende for en forbruker.
(2) Partene kan når som helst kreve
meklingen avsluttet.
§ 7-2
Mekleren
(1) Partene kan avtale hvem som skal være
mekler, eller hvordan mekleren skal oppnevnes. På anmodning
fra partene skal tingretten oppnevne en mekler fra rettens
utvalg av rettsmeklere. Anmodningen skal være skriftlig
og undertegnet av begge parter. Den skal opplyse
om hva tvisten gjelder. Avslår retten å oppnevne
en mekler, kan partene i fellesskap anke beslutningen. § 29-3
tredje ledd gjelder ikke.
(2) Mekleren skal være upartisk
og uavhengig av partene og kvalifisert for vervet. Mekleren skal
uoppfordret opplyse om forhold som kan være
egnet til å skape berettiget tvil om upartiskhet eller
uavhengighet. For mekler som oppnevnes av retten, gjelder § 8-4
annet ledd tilsvarende.
(3) Med samtykke av partene kan mekleren benytte
en hjelper. Partene kan kreve at tingretten oppnevner hjelperen,
som ikke behøver å tas fra domstolens
utvalg av rettsmeklere. Annet ledd gjelder tilsvarende for hjelperen.
(4) Mekler og hjelper kan som vilkår
for å delta i den utenrettslige meklingen kreve forskudd eller
sikkerhet for sitt krav på godtgjøring etter § 7-4.
For mekler og hjelper som oppnevnes av retten, kan Kongen
gi nærmere regler ved forskrift.
§ 7-3
Gjennomføringen av meklingen
(1) Parten skal delta i meklingen selv eller være
representert ved en person med fullmakt til å inngå avtale
om minnelig løsning.
(2) Mekleren skal følge partenes avtale
om framgangsmåten for meklingen så langt det gir
en forsvarlig behandling.
(3) I mangel av avtale om framgangsmåten
bestemmer mekleren denne i samråd med partene. Det kan
holdes møter med partene hver for seg eller samlet.
Mekleren skal opptre upartisk og virke for en minnelig løsning.
Mekleren kan sette fram forslag til løsning og gi uttrykk
for styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Det skal føres en protokoll over
meklingen som viser hvem som deltar. Avgis det forklaring fra utenforstående,
skal det angis hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud,
kan kreve dette protokollert.
(5) Meklingen avsluttes ved at det inngås
minnelig avtale, ved at mekleren erklærer at videre mekling
anses uhensiktsmessig, eller ved at en eller
begge parter erklærer at de ikke ønsker
fortsatt mekling. Det skal angis i protokollen at meklingen er avsluttet.
(6) § 8-6 om bevisforbud og taushetsplikt etter
rettsmekling gjelder tilsvarende for utenrettslig mekling etter dette
kapittel.
§ 7-4
Meklerens godtgjøring
(1) Mekleren og hjelperen har krav på godtgjøring
for sitt arbeid. Hvis ikke annet er avtalt, er partene
ansvarlige for like deler av kravene på godtgjøring.
(2) For mekler og hjelper som er
oppnevnt av retten, kan det kreves at godtgjøring skal
fastsettes av retten. Kongen kan gi nærmere regler om godtgjøring
ved forskrift.
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler
I Minnelig løsning og mekling
§ 8-1
Minnelig løsning av tvister for domstolene
(1) Retten skal på ethvert
trinn av saken vurdere muligheten for å få rettstvisten
helt eller delvis løst i minnelighet gjennom
mekling eller rettsmekling, om ikke sakens karakter eller
forholdene for øvrig taler imot en slik løsning.
(2) For forliksrådet skjer dette gjennom
mekling etter reglene i § 6-8.
§ 8-2
Mekling
(1) Mekling foregår ved at retten
i rettsmøte eller ved annen kontakt med partene
søker å legge grunnlaget for en minnelig ordning. Retten
skal under meklingen ikke holde møter med hver
part for seg eller motta opplysninger som ikke
kan gjøres kjent for alle berørte parter. Retten
kan ikke sette fram forslag til løsning, gi råd eller gi
uttrykk for synspunkter som er egnet til å svekke tilliten til
rettens upartiskhet.
(2) Kommer partene til enighet, kan forliket
inngås som rettsforlik etter § 19-11.
II Rettsmekling
§ 8-3
Rettsmekling
(1) Retten kan beslutte at det i
stedet for eller i tillegg til mekling etter § 8-2
skal foretas rettsmekling etter §§ 8-4 til
8-6.
(2) Ved avgjørelsen legges det vekt
på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et
forlik eller en forenkling i saken.
Det legges videre vekt på om ulikt styrkeforhold mellom
partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller
andre forhold gjør rettsmekling betenkelig. Rettsmekling
mot partenes vilje kan bare skje når særlige
grunner tilsier det.
§ 8-4
Rettsmekleren
(1) Rettsmekler kan være
forberedende dommer i saken, en av domstolens øvrige dommere eller
en person fra utvalg av rettsmeklere for domstolen. Retten
kan med samtykke av partene oppnevne rettsmekler utenfor utvalget
av rettsmeklere. Med samtykke av partene kan retten også oppnevne
en hjelper for rettsmekleren.
(2) For rettsmeklere og hjelpere gjelder samme
krav til habilitet som for dommere. Oppnevning av rettsmekler eller
av hjelper kan ankes på grunnlag av inhabilitet.
(3) En hjelper og rettsmekler som ikke
er dommer ved domstolen, skal ha en godtgjøring som fastsettes
av retten. Godtgjøring fastsettes etter satsene
for fri sakførsel med mindre retten, partene
og rettsmekleren eller hjelperen er blitt enige om noe
annet. Kongen kan gi nærmere forskrift om godtgjøring.
(4) Domstollederen skal sette opp et utvalg
av rettsmeklere. Domstoler kan ha felles utvalg. Plikten til å sette opp
utvalg av rettsmeklere gjelder ikke for Høyesterett. Medlemmene
av utvalget bør samlet dekke den fagkyndighet som trengs
ved rettsmekling for domstolen. Rettsmeklere i utvalget skal ha
nødvendig kompetanse som mekler. Kongen kan gi forskrift
om utvalg av rettsmeklere, herunder krav til kvalifikasjoner.
§ 8-5
Saksbehandlingen og innholdet i rettsmekling
(1) Rettsmeklingen foregår utenfor
rettsmøter. Rettsmekleren bestemmer framgangsmåten
i samråd med partene. Det kan holdes møter med
partene hver for seg eller samlet.
(2) Partene skal møte selv
under rettsmeklingen og kan ha med prosessfullmektig.
(3) Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge
partenes interesser i tvisten med sikte på en
minnelig løsning. Rettsmekleren kan peke på forslag
til løsning og drøfte styrke og svakhet i partenes
rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Rettsmekleren bestemmer om, og i tilfelle
i hvilket omfang, bevisføring skal skje under rettsmeklingen. Bevisføring
finner ikke sted uten samtykke av partene og den som i
tilfelle skal legge fram bevis eller gi forklaring.
(5) Rettsmekleren fører en protokoll
for rettsmeklingen som skal angi domstolen, tid og sted for meklingsmøtet,
sakens nummer, mekler, partenes og prosessfullmektigenes navn, om
partene møter personlig, og eventuelt hvem som
møter for dem. Det skal angis om det er avhørt vitner eller
sakkyndige, og hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud,
kan kreve dette protokollert. Protokollen inngår i sakens
dokumenter.
(6) Kommer partene til enighet, kan forliket
inngås som rettsforlik, som skal føres inn i protokollen
for rettsmeklingen. For øvrig gjelder § 19-11
annet til fjerde ledd tilsvarende.
§ 8-6
Bevisforbud og taushetsplikt
(1) Partene kan verken i samme eller
annen sak gi parts- eller vitneforklaring om det som kom
fram under rettsmeklingen. De er likevel ikke
avskåret fra å gi opplysninger om konkrete bevis
som det ble opplyst om, og som ikke er kommet fram på annen
måte, eller om forslag til minnelig løsning
som er protokollert etter § 8-5 femte ledd. De
skal i annen sammenheng bevare taushet om forhold som ble meddelt
under forutsetning om taushet.
(2) Rettsmeklere og andre enn de
som omfattes av første ledd, plikter å bevare
taushet om det som foregikk under rettsmeklingen. De kan likevel
forklare seg om en avtale er i samsvar med det partene var enige
om under rettsmeklingen.
§ 8-7 Videre
saksbehandling hvis enighet ikke oppnås
(1) Dersom saken ikke avsluttes under
meklingen, fortsetter behandlingen ved domstolen. Retten
skal så langt mulig søke å unngå at
forgjeves rettsmekling forsinker framdriften i saken.
(2) En dommer som har vært rettsmekler
i saken, kan bare delta i den videre behandling av saken
hvis partene ber om det, og dommeren selv finner det ubetenkelig. Domstolloven § 109
får ikke anvendelse ved skifte av dommer.
Tredje del – Behandlingen i første
instans
Kapittel 9 Allmennprosess
I Allment
§ 9-1
Virkeområde
Kapitlet gjelder for behandlingen i tingretten
og for behandlingen i lagmannsretten når lagmannsretten
er førsteinstans.
II Saksforberedelsen
§ 9-2
Sak reises. Stevningen
(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen
inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1
annet ledd.
(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand
som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken
dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling
av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.
(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig
behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt
faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik
angitt at saksøkte kan ta stilling
til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon
skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig
for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten
grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige
opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet
partene.
(4) Reises sak for å få overprøvd
dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som
får virkning som dom hvis det ikke bringes inn
for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen
til retten og angi at den ønskes overprøvd,
den endring som kreves, og hva som menes å være
feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene
fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak
som retten prøver etter kapittel 36,
gjelder § 36-2 første ledd
for hvordan sak reises.
§ 9-3
Skriftlig tilsvar
(1) Hvis ikke retten bestemmer
at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5,
skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et
muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet
ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være
tre uker, for saksøkte til å inngi eller
få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig
veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene
av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller
er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal saksøkte
opplyse om det framsatte krav godtas eller
bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser
mot at retten behandler saken.
(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand,
som angir det domsresultat saksøkte
krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling
av saken.
(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke
gå lenger enn det som er nødvendig for å gi
et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.
§ 9-4
Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre
saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk
og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3,
skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter
drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe
nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres
rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b) om saken bør behandles etter særlige
regler,
c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen,
og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre
saken etter et slikt rettsmøte,
d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e) om behandlingen av saken bør deles opp,
f) gjennomgåelse av bevisføringen – herunder
om det kreves befaring eller tilgang til eller
framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør
oppnevnes sakkyndig,
g) om sluttinnlegg skal inngis,
h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis
særlige grunner gjør det nødvendig kan
settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter
at stevning ble inngitt i saken,
i) om det skal være fagkyndige eller
alminnelige meddommere, og
j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet
ledd skal skje i rettsmøte, som kan være
et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller
drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig,
kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller
få den nødvendige avklaring på annen
måte.
§ 9-5
Rettsmøter under saksforberedelsen
(1) Når det ikke skal avgis
skriftlig tilsvar, skal tilsvar avgis i rettsmøte under
saksforberedelsen som partene innkalles til etter § 13-2.
(2) I rettsmøtet skal saksøkte
i samsvar med § 9-3 annet ledd ta stilling til det framsatte
krav og rettens domsmyndighet. Plan for den videre behandling av
saken drøftes og fastsettes etter reglene i § 9-4.
(3) Dersom det er nødvendig eller
hensiktsmessig for den videre saksforberedelse, kan det holdes andre
rettsmøter enn etter første
ledd og § 9-4 tredje ledd. Slike rettsmøter
kan være fjernmøter. Skal retten
under hovedforhandlingen settes med meddommere eller med
mer enn én fagdommer, kan det besluttes at dette også skal
gjelde rettsmøter under saksforberedelsen.
(4) Retten kan avsi dom etter
forhandlinger i rettsmøte under saksforberedelsen om den
har et forsvarlig grunnlag for det og partene har samtykket i slik
behandling.
§ 9-6 Uttalelser,
innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen
(1) Partene skal gis adgang til å uttale
seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen.
(2) En part må sette fram innsigelser
mot prosesshandlinger så snart parten har mulighet for
det. Settes innsigelsen fram senere, kan den bare gjøres
gjeldende hvis parten ikke var kjent med at det var grunnlag
for å gjøre innsigelse, og det vil være
urimelig om den ikke kan påberopes.
(3) Avgjørelser om saksbehandlingen,
herunder om saken skal avvises eller heves, skal treffes
så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Dersom sammenhengen
med de krav som skal avgjøres i saken, eller
andre forhold tilsier det, kan saksbehandlingsspørsmålet
behandles og avgjøres som ledd i hovedforhandlingen. Er
det klart grunnlag for det, kan retten frifinne saksøkte
uten å ta stilling til et tvilsomt spørsmål
om avvisning.
(4) Avgjørelser om saksbehandlingen
under saksforberedelsen treffes etter skriftlig behandling.
Muntlig forhandling holdes når hensynet til lovens formål
om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det. Den muntlige
behandling kan begrenses til særlige spørsmål.
§ 9-7
Avgjørelse ved enighet mellom partene
(1) Er partene enige om et krav, og enigheten
er bindende for retten etter § 11-2,
avgjøres kravet straks på dette grunnlag. Avgjørelsen
av kravet kan utstå til øvrige avgjørelser
i saken om ikke hensynet til noen av partene
taler mot det, og en slik utsettelse ellers er hensiktsmessig.
(2) Det er ikke til hinder for avgjørelse etter
første ledd at partene er uenige om sakskostnader
for behandlingen av kravet.
§ 9-8
Forenklet domsbehandling
(1) Hvis det er klart at et krav som er fremmet, ikke
for noen del kan gis medhold, eller det er klart
at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter
begjæring avgjøre kravet ved dom etter
forenklet domsbehandling. Retten behandler bare
en begjæring om forenklet domsbehandling når
den finner grunn til det. Rettens beslutninger om slik behandling
kan ikke ankes.
(2) Forenklet domsbehandling kan finne sted
når som helst under saksforberedelsen. § 9-6 fjerde
ledd får tilsvarende anvendelse.
(3) Dommen kan ankes etter reglene
for ordinære dommer. Anken kan avgjøres etter § 29-12
annet ledd.
§ 9-9
Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
(1) Sakens tvistegjenstand avgjøres etter
muntlig behandling ved hovedforhandling etter § 9-14 eller
skriftlig behandling etter annet ledd om ikke
avgjørelsen treffes etter § 9-5 fjerde
ledd, § 9-7 eller § 9-8. I saker som
skal avgjøres etter hovedforhandling, inngår
skriftlige redegjørelser etter tredje
og fjerde ledd i avgjørelsesgrunnlaget.
(2) Partene kan med rettens samtykke avtale
at avgjørelsen skal treffes på grunnlag av skriftlig
behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling
og rettsmøte. Samtykke kan bare gis hvor det
vil gi en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling.
(3) Dersom saken reiser særlig kompliserte
rettslige eller faktiske spørsmål, kan retten
fastsette at partene skal inngi skriftlige redegjørelser
for disse avgrensede spørsmålene. Slike skriftlige
redegjørelser kan bare kreves hvis det er nødvendig
for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag,
og prosessøkonomiske hensyn ikke taler mot det.
Det kan treffes nærmere bestemmelser om form og omfang
av redegjørelsene. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig
redegjørelse etter
dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) Retten kan i saker med et uoversiktlig
faktisk forhold pålegge saksøkeren å inngi
en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse
for det faktiske forhold eller deler av dette. Saksøkte
plikter å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den
faktiske beskrivelse som aksepteres, og hvilke deler som ikke
godtas. Om det siste skal det kort angis det faktiske forhold saksøkte
mener er det riktige. Retten kan oppfordre
partene til å samarbeide om redegjørelser etter
denne bestemmelsen.
§ 9-10
Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg
(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før
hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter
et annet tidspunkt.
(2) Retten skal som regel
kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir
et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand,
de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes,
og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge
forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11
annet ledd.
§ 9-11
Forberedelse av hovedforhandlingen
(1) Retten innkaller partene til
hovedforhandlingen, jf. § 13-2.
(2) Etter at saksforberedelsen er
avsluttet, skal retten sørge for å klarlegge
hvordan hovedforhandlingen skal gjennomføres. Dette omfatter
blant annet presentasjonsmåten av tvisten, tidspunkt og
gjennomføringsmåte for forklaringer, spørsmål
om befaring og lengden av ulike innlegg under forhandlingene. I
nødvendig utstrekning skal retten drøfte
gjennomføringen med partene. Retten kan fastsette
tidsrammer for partenes innlegg, partsforklaringer og annen bevisføring
dersom tidsrammer er forsvarlig og hensiktsmessig.
III Hovedforhandlingen
§ 9-12 Rettens
sammensetning under hovedforhandlingen
(1) I tillegg til fagdommeren eller
fagdommerne settes retten under hovedforhandlingen med
to meddommere dersom en av partene krever det eller retten
finner det ønskelig.
(2) Meddommerne skal være fagkyndige
om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det.
(3) De fagkyndige meddommerne oppnevnes fra
de fagkyndige meddommerutvalg eller utenfor utvalgene, slik
at de har fagkyndighet tilpasset saken. Det kan oppnevnes meddommere
med ulik fagkyndighet. Som meddommer med juridisk kyndighet kan bare
oppnevnes en person som begge parter har foreslått.
(4) Domstollederen i tingretten kan beslutte
at retten under hovedforhandlingen skal settes med mer
enn én fagdommer dersom
a) saken reiser særlig kompliserte
faktiske eller rettslige spørsmål, eller
andre forhold tilsier det, eller
b) partene har avtalt en slik behandling og etter
avtalen har frafalt retten til anke og sakens
tvistegjenstand ligger over grensen for anke til lagmannsrett etter § 29-13.
(5) Dersom tingretten skal settes med mer enn én
fagdommer, deltar tre fagdommere. Skal det også være
med meddommere, settes retten med to fagdommere og tre meddommere.
Dommerfullmektiger kan ikke delta i avgjørelsen
av en sak som settes med mer enn én fagdommer. Er det færre
faste fagdommere ved domstolen enn det antall som skal delta i behandlingen
av saken, tilkaller domstolen en dommer etter reglene
i domstolloven § 19 annet ledd. Domstollederen avgjør
hvem som skal være rettens leder.
§ 9-13
Styringen av hovedforhandlingen
(1) Ved åpningen av hovedforhandlingen
kontrollerer retten at det er lagt til rette for at forhandlingene
kan foregå slik som fastsatt under saksforberedelsen,
og slik hensiktsmessig saksavvikling tilsier.
(2) Retten skal sørge for
at hovedforhandlingen skjer konsentrert og forsvarlig
uten unødig tidsspille for retten, parter, vitner og sakkyndige.
Forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, skal nektes.
Det samme gjelder unødige gjentakelser, unødig
omfattende behandling og ellers for spørsmål som
er tilstrekkelig drøftet. Hvis det er avtalt eller
fastsatt tidsrammer for innlegg eller bevisføring,
påser retten at disse holdes og kan foreta nødvendige
avskjæringer.
§ 9-14
Muntlig hovedforhandling
(1) Hovedforhandlingen er muntlig og bevisføringen umiddelbar etter § 21-9.
(2) Kravet om muntlighet er ikke
til hinder for at part, vitne, sakkyndig eller prosessfullmektig
framlegger og viser til hjelpedokumenter til støtte for
sin redegjørelse. Slike hjelpedokumenter skal ikke
utgjøre bevis i saken uavhengig av den redegjørelse
de skal være til støtte for. De skal
heller ikke ha karakter av skriftlig
prosedyre. Hvis motparten på grunn av hjelpedokumentets
kompleksitet eller omfang har behov for å sette
seg inn i det før det gjennomgås, må dokumentet
legges fram så tidlig at motparten har den nødvendige
tid til dette. Legges det ikke fram i tide, kan det nektes
brukt hvis bruken ellers ville føre til en forsinkelse
av framdriften i saken. § 9-16 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 9-15
De enkelte ledd i hovedforhandlingen
(1) Påstander, påstandsgrunnlag
og bebudet bevisføring klarlegges av retten.
(2) Saksøkeren gir en konsentrert
saksframstilling med gjennomgåelse av dokumentbevis og
andre bevis som ikke skal gis gjennom forklaringer eller
befaring.
(3) Saksøkte gis
anledning til å framstille sitt syn. Innlegget skal fortrinnsvis
begrenses til korrigeringer og suppleringer.
(4) Partene avgir forklaring. Når ikke
særlige grunner tilsier noe annet, forklarer saksøkeren
seg først.
(5) Vitner avhøres.
(6) Det foretas annen bevisføring,
herunder avhør av sakkyndige.
(7) Partene får ordet to ganger hver
til avsluttende innlegg. Saksøkeren får ordet
først hvis ikke retten av særlige grunner
bestemmer noe annet.
(8) Retten kan fastsette en annen
rekkefølge for de enkelte ledd under hovedforhandlingen.
Det kan bare skje bevisføring etter
partenes innlegg etter sjuende ledd hvis partene samtykker eller
i hovedforhandlingen får anledning til å argumentere
for sitt syn på denne bevisføringen etter
at den er foretatt. I særlig omfattende saker kan retten fastsette
at det skal forhandles om ett eller flere krav eller tvistepunkter
av gangen, slik at alle eller flere av de enkelte
ledd gjentas flere ganger.
(9) Dersom det under hovedforhandlingen ikke
er mulig å føre bevis partene har krav
på blir ført, kan retten, om det gir en forsvarlig
behandling, gjennomføre hovedforhandlingen slik at bare
denne bevisføringen og argumentasjon til den gjenstår.
Den videre behandling skjer i rettsmøte om ikke
partene samtykker i at de skal gi skriftlige innlegg.
(10) Dersom skriftlig materiale utgjør
vesentlige deler av avgjørelsesgrunnlaget, kan retten
bestemme at partene i stedet for innlegg etter
annet og tredje ledd skal holde hovedinnlegg, med gjennomgåelse
av saken og med faktisk og rettslig argumentasjon, umiddelbart etter
klarlegging etter første ledd. Ved
avslutningen av forhandlingene får partene da ordet til
et kortere innlegg hver, som skal begrenses til det som kom fram
i den annen parts innlegg og den etterfølgende bevisføring.
§ 9-16 Endring
i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis
(1) Etter avsluttet saksforberedelse
kan en part ikke mot motpartens protest sette fram nye
krav, utvide påstanden til et framsatt krav, sette fram
et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis
med mindre det skjer før hovedforhandlingen og
er foranlediget av motpartens sluttinnlegg, eller retten
tillater det. Slik tillatelse skal gis når
a) parten ikke kan bebreides
at endringen ikke er foretatt tidligere, og det vil være
urimelig å nekte endringen,
b) motparten har tilstrekkelig grunnlag for, uten utsettelse, å ivareta sine
interesser etter endringen, eller
c) nektelse vil kunne påføre parten et
urimelig tap.
(2) Retten kan, selv om vilkårene etter
første ledd ikke er oppfylt, tillate
endring på det vilkår at parten pålegges å godtgjøre
motpartens merutgifter ved at endringen skjer etter fristen
for endringer, dersom ikke andre vesentlige hensyn
for motparten taler mot dette.
(3) Retten kan, selv om det ikke
nedlegges protest mot endring etter første
ledd, nekte endring når hensynet til sakens framdrift eller
andre tungtveiende forhold tilsier at endring ikke
bør tillates. Nektelsen skal ikke være
urimelig.
§ 9-17 Saken
tas opp til doms. Fortsatte forhandlinger
(1) Når saken i eller etter
hovedforhandling er klar til avgjørelse, erklærer retten
at saken tas opp til doms.
(2) Viser det seg etter at saken
er tatt opp til doms, at det er nødvendig med ytterligere
forhandlinger for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag
i saken, skal retten sørge for dette.
Kapittel 10. Småkravprosess
§ 10-1
Hovedregel og virkeområde
(1) Småkravprosessen er den ordinære
behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten,
med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset
betydningen av tvisten.
(2) Ved småkravprosess behandles
a) alle saker hvor tvistesummen
er under kr 125 000,
b) saker med tvistesum på kr 125 000 eller
mer dersom partene samtykker i behandling etter småkravprosess, og retten
beslutter dette, og
c) saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner
at småkravprosessen vil være forsvarlig
og hensiktsmessig, og ikke begge parter motsetter seg
slik behandling.
(3) Ved småkravprosess behandles likevel
ikke
a) gruppesøksmål etter
kapittel 35,
b) saker etter spesialprosess med mindre
det er bestemt i vedkommende lov,
c) søksmål om rettsforhold hvor partenes
rådighet er begrenset, jf. § 11-4, eller
d) saker etter annet ledd bokstav a hvor saken
for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist, eller
hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling
ved allmennprosess.
(4) Tvist om en sak skal behandles ved småkravprosess,
avgjøres ved kjennelse. Treffes det uten saksøkerens samtykke
avgjørelse etter tredje ledd bokstav
d om at saken ikke skal behandles ved småkravprosess,
kan saksøkeren frafalle saken uten å oppgi kravet
og uten ansvar for motpartens sakskostnader.
§ 10-2
Saksforberedelsen
(1) §§ 9-2, 9-3 og 9-6 til
9-8 gjelder tilsvarende.
(2) Retten skal gjennom kontakt med
partene og ved nødvendig veiledning etter § 11-5
legge særlig vekt på raskt å bringe på det rene
om det er ytterligere som bør foretas under saksforberedelsen,
og om det kan være grunnlag for en minnelig ordning.
(3) Partene plikter innen en uke
før rettsmøtet etter § 10-3 å varsle
om bevis og sende inn dokumentbevis som ikke tidligere
er varslet eller innsendt. Partene kan innen samme
frist avgi skriftlige utredninger når særlige
grunner taler for det.
§ 10-3
Muntlig sluttbehandling
(1) Retten innkaller til rettsmøte
til sluttbehandling av saken. Når det er ønskelig
av prosessøkonomiske hensyn, kan retten gi samtykke
til at partene gjør avtale om at behandlingen i stedet
skal være skriftlig.
(2) Rettsmøtet kan holdes som fjernmøte.
I innkallingen gir retten den nødvendige orientering
om gjennomføringen og kan sette tidsrammer for rettsmøtet. Bare
hvis særlig sterke grunner foreligger, kan rettsmøtet vare
mer enn én dag.
(3) Retten settes med to fagkyndige
meddommere når det er satt fram krav om det innen én
uke etter rettens mottak av tilsvar, og det er ønskelig
av hensyn til en forsvarlig behandling. § 9-12 tredje
ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende.
(4) Rettsmøtet er muntlig. § 9-14
annet ledd første til femte punktum gjelder tilsvarende.
Bevisføringen er umiddelbar med de presiseringer som følger
av femte ledd.
(5) Ved åpningen av rettsmøtet
kontrollerer retten at det er lagt til rette for at forhandlingene
kan foregå på en hensiktsmessig måte. § 9-15
gjelder tilsvarende, men retten kan forenkle
behandlingen slik at nødvendig konsentrasjon oppnås.
Bevis gjennomgås og føres bare så langt
det er grunn til det ut fra en avveining av hensynene til forsvarlig
og prosessøkonomisk behandling. Eventuelle skriftlige utredninger
inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
(6) Fjernavhør
kan foretas hvis ikke retten finner det påkrevd
at forklaringen gis direkte i rettsmøtet. § 21-10 og § 21-11
første ledd bokstav a og c gjelder ikke.
(7) §§ 9-17 og 16-4 gjelder
tilsvarende.
§ 10-4
Dommen
(1) Hvis ikke saken avsluttes på annen
måte, skal den være avsluttet med dom
innen tre måneder etter at stevning
ble inngitt.
(2) I saker som behandles muntlig, avsies dommen
ved rettsmøtets avslutning hvis dommeren finner grunnlag
for det. Ellers avsies dommen innen én uke etter
at partene er meddelt at den er tatt opp til doms.
(3) Dommen kan avsies ved rettsmøtets
avslutning selv om bare domsslutningen er utformet skriftlig.
I så fall redegjør dommeren muntlig for hovedpunktene
i begrunnelsen. Dommen skrives ut innen én uke
og meddeles partene.
(4) Dommen skal kort forklare hva saken gjelder,
gjengi partenes påstander og påstandsgrunnlag
og redegjøre for de momenter som retten har lagt
avgjørende vekt på. § 19-6 fjerde og
femte ledd gjelder ikke.
§ 10-5
Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader gis bare
for disse poster:
a) partens reise til rettsmøte,
b) rettsgebyr,
c) bevisføring som ikke anses unødvendig eller
uforholdsmessig, og
d) rettshjelp og fagkyndige meddommere.
(2) Når det ses bort fra merverdiavgift,
kan kostnader etter første ledd bokstav
d bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum,
likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer
enn kr 25 000. Merverdiavgift av kostnad som er erstattet etter
første punktum, kan erstattes når ikke
sakens rettsforhold hovedsakelig
skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.
(3) En part som åpenbart uten grunn
har anlagt sak eller tatt til gjenmæle, kan bli
pålagt ansvar for sakskostnader uten de begrensninger som
følger av første og annet ledd. Det
samme gjelder for kostnader parten ved forsømmelig forhold
har påført motparten.
(4) For kostnader ved anke gjelder ikke
første og annet ledd.
§ 10-6
Anke
Dommen kan ankes etter reglene for
dommer i allmennprosess. Anken kan avgjøres etter § 29-12
annet ledd.
Fjerde del – Generelle bestemmelser
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens avgjørelser,
veiledning og saksstyring
§ 11-1
Grunnlaget for rettens avgjørelser
(1) Avgjørelser etter hovedforhandling,
ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5
fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige
redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare
i den utstrekning dette er bestemt i loven.
(2) Andre avgjørelser treffes
på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.
(3) Retten kan ikke bygge
avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke
har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten
må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og
om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17
annet ledd.
§ 11-2
Rettens forhold til partenes prosesshandlinger
(1) Retten kan bare avgjøre
de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge
innenfor rammen av de påstander partene
har nedlagt, og retten kan bare bygge på de
påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene
er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand
på.
(2) Partene har hovedansvaret for å sørge
for bevisføring. Retten kan sørge for
bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten
er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.
§ 11-3
Rettens ansvar for rettsanvendelsen
Retten skal, innen de rammer
som følger av § 11-2 første
ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler. Den skal i samsvar
med § 1-1 sørge for et betryggende avgjørelsesgrunnlag
for rettsanvendelsen. Dersom rettsanvendelsen ikke fullt
forsvarlig kan belyses på annen måte, kan retten
bestemme at det skal føres bevis om
rettsspørsmål, eller tillate partene å føre
slike bevis. Retten bestemmer omfanget av bevisføringen
og hvordan den skal gjennomføres. Juridiske utredninger
foranlediget av saken kan bare legges fram som bevis med
samtykke fra alle parter.
§ 11-4
Unntak hvor partenes rådighet er begrenset
I saker om personstatus, barns rettsforhold etter
barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel
36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes
rådighet i søksmålet, er retten ikke
bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig
med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare
avgjøre de krav som er reist i saken.
§ 11-5
Rettens veiledningsplikt
(1) Retten skal gi partene slik veiledning
om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle
forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine
interesser i saken. Retten skal søke å forebygge
feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at
feil kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder § 16-5.
(2) Retten skal i samsvar med tredje
til sjuende ledd gi veiledning som bidrar til at tvisten får
en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle
regler.
(3) Retten skal virke for at tvistespørsmål
blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter
til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort.
(4) Retten kan oppfordre
en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål
som synes å være av betydning for saken.
(5) Retten kan oppfordre
en part til å tilby bevis.
(6) Retten skal under sakens gang
ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig
har for veiledning.
(7) Retten må utøve
sin veiledning på en måte som ikke
svekker tilliten til at den er upartisk. Retten kan ikke gi
partene råd om hvilket standpunkt de bør innta
til tvistespørsmål i saken, eller hvilke
prosesshandlinger de bør foreta.
§ 11-6
Rettens plikt til aktiv saksstyring
(1) Retten skal legge en plan for
behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektivt
og forsvarlig kan bringes til avslutning.
(2) Retten kan sette frister for
prosesshandlinger etter reglene i domstolloven § 140
og kapittel 8 og ellers treffe de avgjørelser som er nødvendige
for behandlingen.
(3) I enhver sak skal en forberedende dommer
ha ansvaret for saksstyringen.
(4) I rettsmøter og rådslagninger
hvor retten har flere medlemmer, foretar rettens leder
saksstyringen som leder av forhandlingene etter
domstolloven § 123.
§ 11-7
Reaksjon ved manglende saksstyring
(1) Domstollederen skal påse at plikten
til aktiv saksstyring etter § 11-6 følges
opp, og skal gi de nødvendige pålegg for at mangler
ved unnlatt eller for sen saksstyring rettes. En part
kan kreve at domstollederen griper inn.
(2) Ved vesentlig tilsidesetting av plikter etter § 11-6 skal
domstollederen overføre saken til en annen dommer eller
overta den selv, dersom det er nødvendig av hensyn til
en forsvarlig videre behandling.
(3) Domstollederens beslutning kan ankes. Ankedomstolen
har samme adgang til å treffe bestemmelser om saksstyringen
som domstollederen har etter første
og annet ledd, og kan dessuten overføre saken
til en annen domstol.
(4) Er domstollederen forberedende dommer eller
inhabil av andre grunner, avgjøres krav etter
første ledd av overordnet domstol. Det samme
gjelder på begjæring fra en part hvis domstollederen ikke
har truffet noen avgjørelse innen én
måned etter at krav etter første
ledd ble framsatt. Reglene om anke over beslutning etter
tredje ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 12. Prosesskriv
§ 12-1
Generelt om prosesskriv
(1) Partenes innlegg til retten om
saken utenom rettsmøter skal skje i prosesskriv. Reglene
i dette kapittel gjelder tilsvarende for partshjelpere og ved innlegg etter § 15-8 og § 30-13.
(2) Parter uten prosessfullmektig kan muntlig
inngi stevning, tilsvar, anke, begjæring om oppfriskning
og begjæring om gjenåpning ved personlig oppmøte
i retten. For andre prosessfullmektiger enn advokater
kan retten tillate slike muntlige prosesshandlinger. Retten
setter prosesshandlingen opp som prosesskriv. Hvis frammøte
for retten ikke lar seg gjøre eller
er urimelig byrdefullt eller kostnadskrevende, kan retten
tillate at den muntlige henvendelsen skjer som fjernavhør. § 21-10
annet ledd gjelder tilsvarende.
(3) Dersom en ansatt ved domstolen som ikke
er dommer, yter bistand som nevnt i annet ledd, bør prosesskrivet forevises
en dommer før det undertegnes.
(4) En dommer som har gitt bistand etter
annet ledd, kan ikke delta i den videre behandling av
saken.
§ 12-2
Utforming av prosesskriv
(1) Prosesskriv skal nevne
(2) Prosesskriv skal være
undertegnet.
(3) Prosesskriv skal tjene til å klarlegge
tvistespørsmålene og redegjøre for partenes
syn på behandlingen av saken.
(4) Prosesskriv skal utformes og ekspederes
slik at hensynet til orden i kontakten mellom retten
og partene ivaretas.
§ 12-3
Innsending av prosesskriv
(1) Prosesskriv med bilag sendes til retten.
(2) Mellom parter som er representert
ved advokat, skal prosesskriv med bilag sendes direkte til motparten samtidig
som det sendes til retten.
(3) Blir prosesskriv med bilag sendt som papirdokument,
skal det sendes så mange eksemplarer at retten
kan beholde ett.
§ 12-4
Forkynnelse av prosesskriv
Retten sørger for at prosesskriv
som innleder en sak, bringer nye krav inn i saken eller
angriper en rettslig avgjørelse, forkynnes for motparten.
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker
I Rettsmøter
§ 13-1
Rettsmøter og fjernmøter
(1) Partenes innlegg og kommunikasjon med retten skal
skje i rettsmøte når det ikke skjer
i prosesskriv.
(2) Med fjernmøte menes et møte
der ikke alle deltakerne er tilstede, men deltar
ved hjelp av fjernmøteteknikk.
(3) Rettsmøter kan helt eller
delvis holdes som fjernmøter når
(4) Kongen kan gi nærmere forskrift
om fjernmøter.
§ 13-2
Innkalling av parter til rettsmøte
(1) Retten forkynner innkalling til
rettsmøte for parter med personlig møteplikt.
Det samme gjelder hvis det vil bety fravær i
saken at parten uteblir. Til andre rettsmøter varsles
partene på den måten retten finner hensiktsmessig.
(2) Parter med advokat som prosessfullmektig
innkalles ved advokaten. Retten innkaller parter uten
advokat direkte. Det skal gis minst to ukers varsel med mindre særlige
hensyn tilsier en kortere frist.
(3) Retten innkaller parter med personlig
møteplikt direkte, selv om parten har advokat. En part
som er innkalt i samsvar med annet ledd, kan pålegges å møte
personlig med den varselfrist som gjelder for vitner etter § 13-3
annet ledd.
(4) Innkallingen skal angi saken og formålet
med rettsmøtet og gi parten de opplysninger som trengs
for å overholde møteplikten. Den skal kort opplyse
om eventuelle regler om møtegodtgjøring, og om
virkningene av å utebli.
§ 13-3 Innkalling
av vitner og sakkyndige til rettsmøte
(1) Advokater sørger for å innkalle
vitner deres part skal føre, om ikke retten
bestemmer noe annet. Retten kan pålegge parten
selv eller prosessfullmektig som ikke er advokat, å foreta
innkallingen. I andre tilfeller innkaller retten
vitnene. Da skal innkallingen forkynnes.
(2) Vitner skal om mulig gis én ukes
varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet
til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller
det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme
viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten
av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør
kan foretas, plikter å møte straks om dette
kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.
(3) Innkallingen skal inneholde opplysninger
som bestemt for parter i § 13-2 fjerde ledd.
For innkalling av vitner som har rett til å nekte å gi
forklaring, gjelder også § 24-3
annet ledd.
(4) Sakkyndige som skal gi forklaring i rettsmøte etter § 25-5
annet ledd, skal innkalles av retten ved forkynnelse med
passende varselfrist.
§ 13-4
Gyldig fravær
(1) Gyldig fravær fra et rettsmøte
foreligger hvis sykdom eller andre
hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller
uforholdsmessig byrdefullt å møte. Det regnes også som
gyldig fravær at en som ikke personlig er lovlig
innkalt, var ukjent med rettsmøtet uten å kunne
bebreides for dette, med mindre innkalling skjedde ved
offentlig kunngjøring etter
domstolloven § 181.
(2) For en part regnes hindring som
nevnt i første ledd første
punktum ikke som gyldig fravær når parten
har prosessfullmektig eller burde ha skaffet seg prosessfullmektig
i tide, og det ikke er nødvendig av hensyn til
sakens opplysning at parten møter personlig.
(3) En part har også gyldig
fravær dersom prosessfullmektigen er hindret ved forhold
som nevnt i første ledd første punktum,
og prosessoppdraget ikke i tide burde vært
overdradd til en annen.
(4) Den som har gyldig fravær fra
et rettsmøte, skal straks gi retten melding om
dette.
II Rettsbøker
§ 13-5
Føring av rettsbok
I rettsmøte skal det føres
rettsbok i samsvar med § 13-6. Forklaringer
nedtegnes i rettsboken i den utstrekning det er bestemt
i §§ 13-7 til 13-9.
§ 13-6
Rettsbokens innhold
(1) Rettsboken skal angi
a) domstolen, tiden og stedet for møtet,
dommernes og partenes navn, sakens nummer og møtets tema,
b) om partene møter personlig, hvem som møter
for dem, og navnene på vitner og sakkyndige,
c) partenes påstander,
d) de bevis som er gjennomgått,
e) begjæringer og innsigelser om saksbehandlingen,
og
f) rettslige avgjørelser og pålegg dersom
disse ikke utferdiges som selvstendige dokumenter.
(2) Forhandlingens gang nedtegnes etter
hvert. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve det inntatt
i rettsboken.
(3) Nedtegning kan skje ved henvisning til
tidligere rettsbok eller til vedlagte dokumenter. Møter
en part ved prosessfullmektig, kan retten kreve at de
påstander og begjæringer som settes fram, skal
settes opp slik at de kan vedlegges rettsboken.
(4) Rettsboken undertegnes av rettens leder
og protokollføreren.
§ 13-7 Opptak
av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling
(1) Under hovedforhandling skal det foretas
opptak av parts- og vitneforklaringer.
(2) Opptak kan unnlates når
a) saken behandles etter reglene
i kapittel 10,
b) retten ikke har tilgjengelig nødvendig
utstyr for opptak, eller
c) forklaringene innføres i rettsboken, jf. § 13-8.
(3) Den som skal avhøres, skal varsles
om at forklaringen blir tatt opp.
(4) Partene har samme rett til utlån
av opptak som til innsyn i rettens øvrige prosessmateriale.
Samme rett har den som har fått sin forklaring tatt opp.
(5) Skal opptaket skrives ut, kan retten
selv forestå dette eller overlate det
til partene.
(6) Opptaket arkiveres sammen med saken. Kongen kan
gi nærmere forskrift om opptaket.
§ 13-8 Innføring
i rettsboken av forklaringer under hovedforhandling
(1) Under hoved- eller ankeforhandling for
tingrett og lagmannsrett kan retten beslutte at hovedpunkter
i parts- og vitneforklaringer skal innføres i rettsboken. Retten skal
særlig ta hensyn til framdriften i saken og om ressursbruken
vil stå i et rimelig forhold til nytten ved en etterprøving
av sakens avgjørelse.
(2) Retten avgjør om innføring
i rettsboken skal skje under avhøret eller etter
hovedforhandlingen. Nedtegningen gjøres så detaljert
som retten finner grunn til.
(3) Nedtegnede forklaringer sendes partene
i saken senest samtidig med avgjørelsen som blir avsagt etter hovedforhandlingen.
§ 13-9 Parts-
og vitneforklaringer utenfor hoved-
forhandling
(1) Når parter, vitner eller
sakkyndige avgir forklaring utenfor hovedforhandling for å sikre
bevis, skal det enten foretas opptak av forklaringen i samsvar med § 13-7 eller foretas
innføring i rettsboken av forklaringen, som så leses
opp til vedtakelse.
(2) Andre forklaringer fra parter,
vitner og sakkyndige innføres i rettsboken i den utstrekning retten
finner grunn til det.
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett
§ 14-1
Partenes innsynsrett
(1) Partene har rett til innsyn hos domstolen
i prosessskriv, rettsbøker, rettsavgjørelser og
andre dokumenter i saken og kan forlange kopi
av dem eller få dem tilsendt elektronisk.
(2) Innsynsretten gjelder ikke for
rettens interne dokumenter.
(3) Den som har et begrunnet behov i egen rettsstilling, har
samme rett til innsyn som partene i saken.
§ 14-2
Allmennhetens innsynsrett
(1) Allmennheten har rett til innsyn i rettsbøker,
rettsmeklingsprotokoller, rettsavgjørelser og sakskostnadsoppgaver etter § 20-5.
(2) I saker som ikke fullt ut behandles
skriftlig, har allmennheten også rett til innsyn
i disse dokumentene:
a) sluttinnlegg etter § 9-10,
b) innlegg etter § 9-9 annet til fjerde
ledd, § 15-8 annet ledd, § 29-16 tredje
til femte ledd, § 30-10 annet og fjerde ledd og § 30-13
annet ledd,
c) bevis som er påberopt under muntlige forhandlinger eller
i innlegg som nevnt i bokstav b,
d) hjelpedokumenter etter § 9-14 annet
ledd.
(3) Når det er truffet realitetsavgjørelse eller
avgjørelse om sakskostnader i sak som behandles fullt ut
skriftlig, gjelder annet ledd tilsvarende.
§ 14-3 Unntak
fra allmennhetens innsynsrett i rettsbøker og rettsavgjørelser
(1) Retten til innsyn i rettsavgjørelser
gjelder bare så langt det ikke gjelder
forbud mot offentlig gjengivelse. Gjelder det et slikt forbud, er
det rett til innsyn i avgjørelsens slutning om avgjørelsen ikke
er eldre enn fem år. Innsyn i rettsboken kan
kreves hvis den ikke er ført i rettsmøte
for lukkede dører eller offentlig gjengivelse
av den protokollerte forhandlingen eller rettsboken er
forbudt.
(2) Når det er betenkelig av hensyn
til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat å gi
innsyn, eller når det er grunn til å frykte
at kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis, kan innsyn bare
gis i domsslutningen. Det samme gjelder når retten
har gitt pålegg om hemmelighold.
§ 14-4 Unntak
fra allmennhetens innsynsrett i andre saksdokumenter
(1) Retten til innsyn i saksdokumentene
gjelder ikke for
a) saker etter ekteskapsloven,
b) saker etter barneloven,
c) saker mellom personer som er eller
har vært samboere, om fordeling eller tildeling
av formuen, og
d) saker etter denne lov kapittel 36.
Retten kan ved særlige grunner
beslutte at innsyn helt eller delvis skal gis.
(2) Innsyn i saksdokumentene kan avslås
når
a) hensynet til statens forhold til
en fremmed stat krever det,
b) hensynet til privatlivets fred eller strengt
personlige forhold krever det,
c) særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil
vanskeliggjøre sakens opplysning, og det derfor er påkrevd å nekte
innsyn, eller
d) i krigstid hensynet til militære operasjoner eller
militære avdelingers sikkerhet eller andre
særlige grunner krever det.
Dersom det likevel gis innsyn, kan retten
ved kjennelse helt eller delvis forby offentlig gjengivelse.
(3) Retten skal nekte innsyn i bevis
som kan kreves ført for lukkede dører etter
kapittel 22 om
a) drifts- eller forretningshemmeligheter,
b) opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller forholdet
til fremmed stat,
c) forhold undergitt lovbestemt taushetsplikt,
d) rettsforhandlinger hvor det er gitt pålegg om
hemmelighold, eller
e) betroelser til særlige yrkesutøvere.
(4) Innsyn i psykiatriske erklæringer
kan bare gis i den utstrekning det er fastsatt av Kongen
i forskrift.
§ 14-5
Tidspunktet for allmennhetens innsynsrett
(1) Retten til innsyn inntrer etter
hvert som dokumentene mottas av retten. Det kan likevel ikke
kreves innsyn i et bevis før det er påberopt på en måte
som er nevnt i § 14-2 annet ledd bokstav c. Når
saken behandles fullt ut skriftlig, inntrer ikke rett
til innsyn i noen av dokumentene før saken er
avgjort i instansen.
(2) Har en part krevd unntak fra innsynsrett,
kan retten bestemme at avgjørelse
av innsynspørsmålet skal utstå, men ikke
lenger enn til avsigelsen av den dom eller kjennelse som
avgjør saken. I tvilstilfelle bør retten
normalt la spørsmålet utstå til de muntlige
forhandlingene. Er et bevis ført i åpent rettsmøte,
kan retten ikke lenger utsette avgjørelsen
av innsynsrett etter denne bestemmelsen.
§ 14-6
Saksbehandling ved tvist om innsyn
(1) Når innsyn er begjært,
skal retten ta stilling til om innsyn skal nektes
a) når en part motsetter seg
innsyn,
b) når det av hensyn til andre enn sakens
parter kan gjelde regler om taushetsplikt eller taushetsrett.
(2) Retten til innsyn bedømmes
i forhold til hvert enkelt dokument eller del av dokument.
(3) Avgjørelse om å nekte
innsyn etter § 14-3 og § 14-4
annet til fjerde ledd treffes ved kjennelse. Avgjørelse
om å nekte innsyn etter § 14-4 første
ledd treffes ved beslutning. Blir avgjørelsen anket, gis
det ikke innsyn før anken er avgjort.
§ 14-7
Forskrift om innsyn
Kongen kan gi forskrift om gjennomføring
av innsynsrett etter dette kapitlet.
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål.
Partshjelp
§ 15-1 Flere krav
(1) Saksøkeren kan i én sak
sette fram flere krav mot samme saksøkte
dersom
a) kravene hører under norsk
domsmyndighet,
b) domstolen er rett verneting for ett av kravene, og
c) kravene kan behandles av retten med samme sammensetning
og hovedsakelig etter
de samme saksbehandlingsregler. Det er ikke til hinder
for at flere krav settes fram i saken, at retten på grunn
av behandlingen av ett av kravene skal settes med meddommere eller flere
fagdommere. Hvis saken da deles etter § 16-1, settes retten bare
med meddommere eller flere fagdommere for de krav hvor
dette er særskilt begrunnet.
(2) Saksøkte kan
sette fram krav mot saksøkeren dersom vilkårene etter
første ledd bokstav a og c er oppfylt.
(3) Foretas endring etter
første og annet ledd etter avsluttet
saksforberedelse, gjelder i tillegg § 9-16.
(4) Nektes et krav behandlet i saken, og kravet
hører under norsk domsmyndighet, skal kravet behandles
som egen sak hvis parten begjærer dette innen
en frist som retten fastsetter. § 4-7 får
tilsvarende anvendelse.
(5) For inndragning av nye krav i ankeinstansene
gjelder §§ 29-4 og 30-7.
§ 15-2
Flere parter som saksøkere eller saksøkte
(1) Flere parter kan saksøke eller
saksøkes i én sak dersom
a) vilkårene i § 15-1
første ledd bokstav a til c er oppfylt, og
b) ingen parter har innsigelser, eller det er
så nær sammenheng mellom kravene at
de bør behandles i samme sak.
(2) Under saken kan en eller flere
parter trekke inn krav mot tredjeperson dersom vilkårene
i § 15-1 første ledd bokstav a og c
og § 15-2 første ledd bokstav b er oppfylt.
(3) Retten kan nekte en part å trekke
inn krav mot tredjeperson etter annet ledd når
dette i vesentlig grad vil forsinke eller vanskeliggjøre
behandlingen av krav som allerede er gjort til gjenstand for søksmål. Etter
avsluttet saksforberedelse gjelder i tillegg § 9-16 tilsvarende.
(4) § 15-1 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
(5) Bestemmelsen gjelder ikke for
ankeinstansen. Erververen av det formuesgode saken gjelder, kan
likevel trekkes inn i ankesaken.
§ 15-3
Tredjeperson trer inn som part
(1) Tredjeperson kan tre inn som part i en
sak dersom
a) vilkårene i § 15-1
første ledd bokstav a og c er oppfylt, og
b) tredjeperson vil nedlegge selvstendig påstand
om det som er tvistegjenstand i saken, eller vil fremme
et krav som har så nær sammenheng med det opprinnelige
kravet at det bør behandles i saken.
(2) § 15-2 tredje til femte
ledd gjelder tilsvarende.
§ 15-4 Framgangsmåte
ved inndragning av nye krav og endringer i partsforhold
Endringer foretas ved prosesskriv eller
i rettsmøte. Foretas endringen ved prosesskriv, skal det
for endringen fylle kravene til stevning, jf. § 9-2. Retten
bestemmer da om det skal kreves tilsvar til endringen. Kreves tilsvar,
får reglene for tilsvar og mangelfullt eller
uteblitt tilsvar anvendelse.
§ 15-5
Forholdet mellom flere parter på samme side
(1) Flere parter på samme side
i et søksmål betraktes i forhold til motparten
som selvstendige parter. Bevisføringen tillegges betydning
for alle parter.
(2) Dersom det må gis samme dom for alle
parter, kommer prosesshandlinger fra en part andre parter
på samme side til gode, selv om de strider mot
deres prosesshandlinger.
§ 15-6
Forening av saker til felles behandling
Saker som reiser likeartede spørsmål,
og som skal behandles med samme sammensetning av retten
og etter hovedsakelig
de samme saksbehandlingsregler, kan forenes til felles behandling
og til felles avgjørelse. § 4-7 annet ledd får
anvendelse.
§ 15-7
Partshjelp
(1) Partshjelp skal tillates for
a) den som har reelt behov
begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og
b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme
særskilte interesser, i sak som ligger innenfor
deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4.
(2) Partshjelp må erklæres
i prosesskriv eller i rettsmøte før
saken er rettskraftig avgjort. Erklæringen skal angi det
som er grunnlaget for partshjelpen. Den meddeles partene med frist
for å bestride partshjelpen. Bestrides den, avgjøres
spørsmålet om retten til partshjelp
ved kjennelse. En kjennelse som tillater partshjelp, kan ikke
ankes. Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen
i instansen. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp,
kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle
rettigheter etter tredje og fjerde ledd.
(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den
da står. Partshjelperen kan foreta prosesshandlinger til
fordel for den parten støtten skjer til fordel for. Prosesshandlingene må ikke
stride mot partens.
(4) Når grunnlaget for partshjelp
er første ledd bokstav b, er partshjelperens prosessuelle
rettigheter begrenset til ivaretakelse av de interesser
organisasjonen eller organet har i de spørsmål
saken reiser. Partshjelperen kan ikke anvende rettsmidler
mot avgjørelsen av det krav som er reist i saken.
§ 15-8 Skriftlig
innlegg til belysning av allmenne interesser
(1) Skriftlig innlegg til å belyse
allmenne interesser som en sak reiser, kan gis
av
a) foreninger og stiftelser innenfor
rammen av deres formål og naturlige virkeområde, eller
b) et offentlig organ innenfor sitt
ansvarsområde.
(2) Innlegget gis ved prosesskriv. Retten
kan ved kjennelse tilbakevise innlegget hvis det i form, omfang eller innhold
er dårlig egnet til å belyse allmenne interesser
i saken. Blir innlegget ikke tilbakevist, inngår
det i avgjørelsesgrunnlaget i saken og oversendes partene.
§ 15-9
Prosessvarsel
(1) Hvis det er av betydning for en part å varsle
tredjeperson om saken, kan parten varsle tredjeperson
ved prosesskriv, som forkynnes. Prosesskrivet skal inneholde de nødvendige
opplysninger om saken og grunnen til varslet.
(2) Er det av betydning for en som varsles etter
første ledd, å varsle en annen,
kan også denne utferdige varsel etter
første ledd.
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler
I Oppdeling
§ 16-1
Oppdeling av forhandlinger og pådømmelse
(1) Retten kan bestemme
at det skal forhandles særskilt om ett eller noen
av flere krav i saken eller om ett eller flere
tvistepunkter for et krav.
(2) Retten kan avgjøre særskilt
ett eller noen av flere krav i saken eller
en del av ett krav. Avgjørelsen av erstatningskrav eller
andre krav hvor omfanget er omtvistet, kan deles slik
at avgjørelsen av omfanget utsettes. Hvis retten
er enstemmig eller partene samtykker i det, kan den også treffe
særskilt avgjørelse om
a) påstandsgrunnlag som ikke
leder til avgjørelse av et krav,
b) hvilket lands rett et krav skal bedømmes etter.
(3) Avgjøres et krav særskilt
og motparten har fremmet et krav mot dette som ikke avgjøres
samtidig, kan avgjørelsen ikke fullbyrdes uten
at det er bestemt av retten. Retten kan sette
som vilkår for fullbyrdelse at det stilles sikkerhet.
II Omberammelse og utsettelse
§ 16-2 Omberammelse eller
utsettelse av rettsmøter ved fravær
(1) En part som vil ha gyldig fravær
ved et rettsmøte, kan kreve at møtet omberammes.
(2) Hvis en part har uteblitt fra et rettsmøte,
og det er grunn til å tro at parten har gyldig fravær,
utsettes rettsmøtet inntil fraværsgrunnen er avklart.
Er det ikke grunn til å tro at fraværet
er gyldig, avgjøres saken ved kjennelse eller
dom etter § 16-9 eller § 16-10.
Er vilkårene for slik avgjørelse ikke
oppfylt, og saken heller ikke kan fremmes til realitetsbehandling
i partenes fravær, berammes nytt rettsmøte.
§ 16-3
Omberammelse i andre tilfeller
(1) Retten kan omberamme rettsmøter
når det er nødvendig for å sikre
forsvarlig behandling eller tungtveiende grunner ellers
taler for det. Ved avgjørelsen skal retten legge
vekt på behovet for rask, forsvarlig og kostnadseffektiv
behandling.
(2) Ved omberammelsen skal det så vidt
mulig fastsettes ny tid for rettsmøtet.
§ 16-4
Utsettelse under hovedforhandlingen
(1) Blir det under hovedforhandlingen nødvendig å utsette
saken, skal retten treffe beslutninger for den videre behandling
av saken, slik at behandlingen blir minst mulig forsinket.
(2) I rettsmøte etter utsettelse
gjentas forhandlingene fra hovedforhandlingen så langt
det er nødvendig for å sikre et forsvarlig
avgjørelsesgrunnlag.
III Forsømmelser og fraværsdom
§ 16-5
Mangelfull prosesshandling
(1) Har en prosesshandling mangler
som kan avhjelpes, setter retten frist for retting og
gir nødvendig veiledning med opplysning
om følgene av at retting ikke foretas.
(2) En part som er sterkt å bebreide,
gis adgang til retting bare hvis tungtveiende grunner
taler for det.
(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som
riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt.
(4) En prosesshandling som fortsatt ikke
oppfyller nødvendige vilkår for å foreta
den, skal avvises eller tilbakevises med mindre
mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen
for.
§ 16-6
Unnlatt prosesshandling
(1) Er en prosesshandling ikke foretatt
i tide, og unnlatelsen betyr fravær i saken etter § 16-7 eller § 16-8,
kan parten ved oppfriskning etter reglene i §§ 16-12
til 16-14 tillates å foreta prosesshandlingen og fortsette
saken i samme stilling som før forsømmelsen.
(2) Har retten grunn til å tro
at unnlatelsen skyldes gyldig fravær, skal parten gis adgang
til å begjære oppfriskning før det i
tilfelle treffes avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10.
(3) Selv om unnlatelsen ikke betyr
fravær i saken, kan retten ved kjennelse nekte
prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte må utsettes eller
saken vil bli vesentlig forsinket. Om endringer av saken etter
avsluttet saksforberedelse gjelder § 9-16.
§ 16-7
Fristoversitting og fristforelegg
(1) Det betyr fravær i saken at en
part oversitter fristen for
a) betaling av rettsgebyr og nødvendige
sideutgifter etter rettsgebyrloven,
b) sikkerhetsstillelse etter § 20-11,
c) skriftlig tilsvar i søksmål etter § 9-3,
d) anke eller andre rettsmidler, eller
e) første innlegg i skriftlig ankesak etter § 29-16
femte ledd og § 30-10 fjerde ledd.
(2) Har en part unnlatt å foreta en
annen prosesshandling som er av vesentlig betydning for motparten eller nødvendig
for forsvarlig behandling av saken, kan retten ved forelegg
til parten bestemme at det vil bety
fravær i saken om prosesshandlingen ikke foretas
innen en bestemt angitt siste frist. Skal prosesshandlingen
foretas etter krav fra motparten, utstedes forelegg bare etter
begjæring fra denne.
(3) Hvis plikten til å foreta prosesshandlingen
blir bestridt, utstedes ikke fristforelegg før
plikten er bindende fastslått.
(4) Fristforelegget forkynnes for den som har
fristen, og meddeles i tillegg en part som har prosessfullmektig.
§ 16-8
Møtefravær
(1) Det betyr fravær i saken at en
part ikke møter ved
a) rettsmøter for sluttbehandling
av saken, eller
b) rettsmøte for muntlig tilsvar etter § 9-5
første ledd.
(2) For andre rettsmøter
kan retten hvis det er særlig viktig at partene
deltar, beslutte at det vil bety fravær i saken
om de ikke møter.
(3) Hvis en part med personlig møteplikt
unnlater å møte, betyr det fravær i saken
selv om prosessfullmektigen møter.
(4) Første til tredje
ledd gjelder tilsvarende hvis en part
a) forlater møtet uten rettens
tillatelse,
b) nekter å forhandle om det som er tema
for møtet,
c) fratas ordet eller vises ut etter
domstolloven § 133, eller
d) i strid med pålegg etter § 3-2 ikke
møter med prosessfullmektig.
§ 16-9
Avvisning ved fravær
(1) Har saksøkeren fravær
i saken, og retten ikke gir oppfriskning, avvises
saken. Skyldes utfallet en annen grunn enn § 16-7 første
ledd bokstav a eller b, kan det heller ikke
reises ny sak om kravet.
(2) Avvisning ved annen fraværsgrunn
enn § 16-7 første ledd bokstav d forutsetter
at saksøkeren er gjort kjent med følgene.
(3) Første og annet ledd
gjelder tilsvarende ved fravær av ankende part eller
den som ellers har begjært rettergangsskrittet.
§ 16-10
Fraværsdom
(1) Har saksøkte
fravær i saken, og retten ikke gir
oppfriskning, kan saken avgjøres ved fraværsdom.
Fraværsdom kan ikke avsies i saker hvor offentlige
hensyn medfører at saksøktes rådighet
i rettsforholdet er begrenset, jf. § 11-4.
(2) Fraværsdom avsies etter
begjæring fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold
fullt ut eller i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkerens
påstandsgrunnlag etter § 11-2 når
dette er meddelt saksøkte og ikke
framtrer som åpenbart uriktig. § 16-9 annet ledd
gjelder tilsvarende for saksøkte.
(3) Avgjørelser som avviser eller
forkaster en begjæring om fraværsdom, treffes
ved kjennelse.
(4) Første til tredje
ledd gjelder tilsvarende ved fravær hos ankemotparten eller
andre som kravet er rettet mot.
§ 16-11 Rettsmidler
mot avgjørelser etter § 16-9 og
§ 16-10
(1) En avvisningskjennelse eller
fraværsdom kan angripes ved begjæring om oppfriskning.
(2) Har retten samtidig forkastet
en begjæring om oppfriskning, kan avgjørelsen
i stedet ankes med påstand om oppfriskning etter § 16-12.
Anken behandles etter reglene for anke over
kjennelser.
(3) Sakskostnadsavgjørelsen kan ankes
særskilt etter § 20-9 tredje
ledd.
§ 16-12
Vilkårene for oppfriskning
(1) Oppfriskning skal gis en part som hadde
gyldig fravær etter annet ledd og ikke
kan bebreides for å ha unnlatt å søke
fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet
i tide. Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10,
skal oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen
er avsagt med urette.
(2) Det er gyldig fristoversitting når
hindringer utenfor partens kontroll gjør det umulig eller
uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i
tide. Om gyldig møtefravær gjelder § 13-4.
(3) I andre tilfeller kan oppfriskning
gis om det ville være urimelig å nekte
parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen.
Ved avgjørelsen legges særlig vekt på forsømmelsens
karakter, partens interesse i å foreta
prosesshandlingen og hensynet til motparten.
§ 16-13
Fristen for å begjære oppfriskning
(1) Oppfriskning kan begjæres før retten
har avsagt kjennelse om avvisning etter § 16-9 eller
fraværsdom etter § 16-10, eller
som rettsmiddel mot avgjørelsen etter § 16-11.
(2) Fristen for å begjære
oppfriskning er én måned.
(3) Foreligger ikke
avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10, løper
fristen fra forsømmelsen.
(4) Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10,
løper fristen fra avgjørelsen er forkynt. Blir
denne fristen oversittet, kan det gis oppfriskning for det etter
reglene i dette kapittel.
§ 16-14
Behandlingen av begjæring om oppfriskning
(1) Begjæring om oppfriskning avgjøres
av den domstol saken vil høre under
om begjæringen tas til følge. Begjæringen
må grunngis, og behandles for øvrig etter
reglene for anke over kjennelser så langt
disse passer. Samtidig må den forsømte prosesshandlingen
foretas hvis dette er mulig.
(2) En kjennelse som tillater oppfriskning,
kan bare ankes på grunn av feil ved lovanvendelsen eller
saksbehandlingen.
IV Stansing
§ 16-15
Virkning av stansing
(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig,
og frister opphører å løpe. Prosesshandlinger
kan bare foretas med rettens samtykke.
(2) Stansing er ikke til hinder for
at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet
før stansingen.
(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten
begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1
om oppdeling av saken.
(4) Virkningen av stansing opphører
når retten har truffet avgjørelse om å bringe
saken i gang.
§ 16-16
Stansing etter loven
(1) Saken stanser fra det tidspunkt
a) domstolens virksomhet avbrytes av
krigstilstand eller av andre
grunner,
b) en part eller stedfortreder dør, eller
c) saksøkerens bo blir tatt under konkursbehandling, dersom
tvistegjenstanden inngår i bomassen.
(2) En sak som er stanset etter første
ledd bokstav a, bringer retten i gang når domstolen
trer i funksjon. En sak som er stanset etter første
ledd bokstav b og c bringer retten i gang på begjæring
fra rette vedkommende eller motparten.
§ 16-17
Avtalt stansing
(1) Partene kan én gang under sakens
behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avtalen
får virkning når retten har mottatt
den.
(2) Retten bringer saken i gang på begjæring
fra en part.
§ 16-18
Stansing i andre tilfeller
(1) Retten kan stanse saken på begjæring
fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger
av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak.
(2) Retten kan stanse saken dersom
tungtveiende grunner ellers taler for det. Det legges vekt på behovet
for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv
behandling.
(3) Avgjørelse om stansing etter
første og annet ledd treffes ved kjennelse. Virkningen
av stansing inntrer når kjennelsen er avsagt.
(4) Retten bringer saken i gang når
behandlingen kan fortsette.
§ 16-19
Heving av stanset sak
En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring,
heves når den har vært stanset i to år.
Kapittel 17. Verdifastsetting
§ 17-1
For hvilke saker verdien skal fastsettes
(1) Når tvistegjenstandens verdi har
betydning for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten
av eget tiltak ta stilling til verdien.
(2) For saker om formuesverdier fastsettes
verdien etter reglene i §§ 17-2
til 17-5.
(3) Reglene om verdifastsetting får ikke
anvendelse dersom saken for saksøkeren eller
den ankende part gjelder ideelle interesser.
§ 17-2
Grunnlaget for verdifastsettingen
(1) Verdien settes til den verdi
kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet
bringes inn. Ved avgjørelse av om forliksrådet
har domsmyndighet etter § 6-10 annet ledd eller
om småkravprosess etter § 10-1 annet
ledd gjøres fradrag for den delen av kravet som er erkjent
i tilsvaret. Ved anke settes verdien til forskjellen mellom
resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når
anken erklæres.
(2) Går påstanden ikke
ut på et pengebeløp, skal saksøkeren
i stevningen til hjelp for retten verdsette tvistegjenstanden
i penger. Tilsvarende gjelder den ankende part ved anke.
(3) Retten er ikke bundet
av verdiangivelsen.
(4) Retten kan beslutte å innhente
bevis for verdien.
§ 17-3
Hva verdifastsettingen omfatter
(1) Flere krav mot samme eller flere
saksøkte i samme sak legges sammen ved verdifastsettingen.
Krav og motkrav legges ikke sammen.
(2) Renter som er påløpt
før kravet trekkes inn i saken, regnes bare med
i verdifastsettingen dersom rentekravet bestrides særskilt.
Renter og sakskostnader som er påløpt etter
tidspunktet som legges til grunn for verdiberegningen i § 17-2
første ledd, medregnes ikke.
§ 17-4
Særlige beregningsregler
(1) For ytelser som skal betales et ubestemt
antall ganger, beregnes verdien til ti ganger den årlige
ytelsen. Skal ytelsen betales et bestemt antall ganger,
beregnes verdien ved å multiplisere ytelsen med
antall ganger den skal ytes, men likevel ikke
til mer enn ti ganger den årlige ytelsen. Er ytelsene ikke
av samme størrelse, legges ytelsene for det siste året
før saksanlegg til grunn for beregningen.
(2) For saker om panterett eller
annen realsikkerhet legges fordringens størrelse til grunn.
Gjelder sikkerheten et mindre beløp enn fordringen, eller
er sikkerheten mindre verd enn fordringen, legges bare
det sikrede beløpet til grunn.
§ 17-5
Tilsidesetting av verdifastsettingen
(1) Rettens verdifastsetting kan ved anke
settes til side hvis den er i strid med reglene i dette
kapittel. Rettens fastlegging av det faktiske grunnlag for verdifastsettingen eller
skjønnsmessige vurdering, kan bare settes til side hvis
den åpenbart er uriktig og må ha ledet til en
vesentlig for høy eller lav verdifastsetting.
(2) En dom kan ikke ankes på grunnlag
av feil ved verdifastsettingen etter dette kapittel.
Kapittel 18. Virkninger av søksmål mv.
§ 18-1 Saksanlegg
som hinder for ny sak (litispendens)
Reises det ny sak mellom samme parter
om et krav som allerede er tvistegjenstand, skal retten
avvise den. Dette gjelder også når sak
er reist for utenlandske domstoler dersom avgjørelsen
der vil ha rettskraftvirkning i Norge etter § 19-16.
§ 18-2
Når hinder for ny sak inntrer og opphører
(1) Et saksanlegg er til hinder for ny sak etter § 18-1 når
forliksklage er innkommet til forliksrådet, eller
når stevning er innkommet til retten. Det samme gjelder
krav som etter § 15-4 inndras ved prosesskriv.
For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen
når kravet settes fram. For krav som begjæres
pådømt i straffesak etter straffeprosessloven
kapittel 29, inntrer virkningen når begjæringen
er innkommet til påtalemyndigheten eller retten.
(2) Virkningen av saksanlegg etter § 18-1
opphører når saken er rettskraftig avgjort.
(3) Når det følger av lov eller
bestemmelse gitt i medhold av lov
at behandling av saken i en nemnd avskjærer søksmål
for domstolene, kan søksmål likevel
anlegges hvis nemnda ikke har avgjort saken innen
seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren.
I så fall innstilles behandlingen i nemnda.
§ 18-3 Når
andre virkninger av saksanlegg inntrer og opphører
(1) De virkninger som følger av annen
lovgivning av at søksmål er reist, inntrer når
prosesskrivet som reiser saken eller inndrar kravet, er
sendt, slik at fristen er avbrutt etter domstolloven § 146 eller § 146a.
For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen
når kravet settes fram.
(2) Når foreldelse
er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen
dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke
er sendt til retten innen ett år fra
forliksrådet innstilte behandlingen av saken.
(3) Hvis søksmålet avvises eller
ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er
vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter
første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises
i nytt søksmål innen tre måneder
fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting
av tremånedersfristen kan det ikke gis oppfriskning.
§ 18-4
Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt
for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir
kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra
behandling før rettens avgjørelse er truffet.
Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten
at det oppgis hvis motparten
(3) Ved behandling i forliksrådet
kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis,
inntil kravet er avgjort av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises
før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik
I Form og framgangsmåte
§ 19-1
Dommer, kjennelser og beslutninger
(1) Ved dom treffes avgjørelse av
a) krav som er tvistegjenstand i søksmål,
b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje
punktum, eller
c) anke over dom.
(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser
a) som avviser en sak fordi vilkår
for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller
som fremmer saken etter særskilt behandling av
en påstand om avvisning,
b) når saken av andre grunner enn nevnt
i bokstav a blir avsluttet uten realitetsavgjørelse,
c) av anke over kjennelse eller beslutning,
d) ved tvist om bevis, eller
e) som etter loven skal treffes i denne form.
(3) Ved beslutning treffes avgjørelser
om
(4) At en avgjørelse er truffet i
uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller
for adgangen til overprøving. Ved anke følges
reglene for den avgjørelsestype som retten skulle
ha brukt.
§ 19-2 Rettens
sammensetning. Forberedende dommers kompetanse
(1) En avgjørelse som treffes på grunnlag
av et rettsmøte, skal treffes av de dommere som har deltatt
i rettsmøtet.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen
under saksforberedelsen treffes av forberedende dommer. Er forberedende dommer
avskåret fra raskt å treffe avgjørelsen,
kan den treffes av domstolens leder eller en
annen dommer som domstollederen utpeker. Forberedende dommer i saker
for Høyesterett kan henvise avgjørelsen
til Høyesteretts ankeutvalg.
(3) Forberedende dommer i ankesaker kan ikke
treffe avgjørelse om å
a) avvise anken, eller fremme
anken der det er tvist om dette,
b) heve anken eller saken der det er
tvist om dette,
c) oppheve den påankede avgjørelsen, eller
d) samtykke til eller nekte anke.
§ 19-3
Rådslagning og avstemning
(1) I saker som behandles muntlig av domstoler
med flere dommere, bør det holdes rådslagning
med alle dommere til stede så snart som mulig etter
den muntlige forhandling. Når meddommere deltar, skal det
alltid holdes rådslagning, som ikke kan skje
i fjernmøte.
(2) I enhver sak kan en dommer kreve avsluttende
rådslagning. Meddommere skal gjøres kjent med
denne retten.
(3) Det stemmes særskilt for hvert
krav eller prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres.
Er det flere grunner for å avvise, heve eller
stanse en sak, for å oppheve en anket avgjørelse eller
for å begjære oppfriskning eller gjenåpning,
stemmes det særskilt over hver grunn. En dommer som er
overstemt i et spørsmål som gjelder saksbehandlingen,
skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn
til.
(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall
hvis ikke annet er bestemt ved lov. Står
stemmene likt, gjør rettslederens stemme utslaget. Er det ikke
flertall for noe resultat når pengebeløp eller
andre størrelser skal fastsettes, legges stemmene
for høyere beløp eller størrelser
sammen med stemmene for de nærmest følgende til
det blir flertall.
§ 19-4
Avsigelse
(1) En rettslig avgjørelse er bindende
for retten når den er avsagt.
(2) Avgjørelsen er avsagt skriftlig
når alle rettens medlemmer har undertegnet den.
Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, undertegner
til slutt.
(3) Avgjørelsen er avsagt muntlig
når den er opplest i rettsmøte. Retten
kan innkalle partene til eget rettsmøte for muntlig avsigelse
av avgjørelsen.
(4) Når en sak er behandlet muntlig
i Høyesterett, avsies avgjørelsen ved muntlig
avstemning. Avgjørelsen er avsagt når rettens
leder som siste dommer har stemt.
(5) Avgjørelsen skal avsies senest fire
uker etter avslutning av hoved- eller ankeforhandling.
Fristen er to uker i sak med bare én dommer.
Når saken er så arbeidskrevende at det ikke
er mulig å overholde fristen, kan avsigelsen skje senere.
Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i avgjørelsen.
Når en sak er behandlet muntlig, skal retten ved
forhandlingens avslutning meddele partene når avgjørelsen
kan forventes avsagt.
§ 19-5
Underretning om avgjørelsen
(1) Dommer og kjennelser samt beslutninger
som avslutter saken, forkynnes for partene og eventuelle partshjelpere.
Andre beslutninger meddeles dem. Den som har gitt innlegg etter § 15-8 eller § 30-13,
skal meddeles avgjørelsen som avslutter saken.
(2) Avgjørelser som avsies muntlig,
er forkynt for de parter som er innkalt. Når en avgjørelse
forkynnes ved opplesning for parter som er til stede i rettsmøte,
kan en muntlig framstilling av hovedpunktene i avgjørelsesgrunnene
tre i stedet for opplesning av disse. Den nedtegnede avgjørelsen skal
meddeles partene senest dagen etter at den er avsagt.
II Avgjørelsens innhold
§ 19-6
Utforming og begrunnelse
(1) Rettens avgjørelser skal angi
domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene
og sakens nummer.
(2) Avgjørelsen skal være
skriftlig og undertegnet av rettens medlemmer. I småkravprosessen
kan dom avsies etter reglene i § 10-4 tredje
ledd.
(3) Det skal opplyses om avgjørelsen
er enstemmig. Ved dissens skal det opplyses hvem som er uenig, og
hvilke punkter uenigheten gjelder.
(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen
skal omfatte
a) framstilling av saken,
b) partenes påstander med påstandsgrunnlag,
og
c) rettens vurdering.
(5) Saksframstillingen og redegjørelsen
for påstandsgrunnlagene skal konsentrert
beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn
og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt
det er nødvendig for å forklare avgjørelsen.
Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering
og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på. Overordnede
domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller
delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken.
(6) Avgjørelser av Høyesterett
som avsies ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegiving.
(7) Dommer og kjennelser skal inneholde en
slutning som nøyaktig angir resultatet
for de avgjørelser som treffes.
§ 19-7
Oppfyllingsfrist
(1) Kan avgjørelsen fullbyrdes når
den er avsagt, skal retten sette en frist for å oppfylle
forpliktelsen. Fristen settes til en bestemt dato eller
til et bestemt tidsrom regnet fra forkynnelsen. For pengeforpliktelser
skal fristen være to uker fra forkynnelsen når ikke
kravet forfaller senere.
(2) For øvrig fastsetter retten
en frist regnet fra avgjørelsen er rettskraftig, dersom
rettsmiddelfristen ikke gir tilstrekkelig tid til å oppfylle
pålegget.
(3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten hvilken
betingelse som må inntre før avgjørelsen
kan fullbyrdes.
III Retting, tilleggsdom og omgjøring
§ 19-8
Retting av feil
(1) Retten kan beslutte å rette
en avgjørelse som på grunn av skrive- eller
regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller
lignende klar feil har fått en utforming som ikke
stemte med rettens mening.
(2) Retten plikter å behandle
en begjæring om retting som settes fram før avgjørelsen
er rettskraftig. Beslutning om retting skal så vidt mulig
treffes av den dommer som avsa avgjørelsen. Hadde retten
flere medlemmer, kan lederen treffe avgjørelsen dersom
det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.
(3) Beslutning om retting skal tilføyes
avgjørelsen slik at det framgår hva som er rettet. § 19-5
første ledd gjelder tilsvarende.
(4) At avgjørelsen rettes, eller
begjæres rettet, er uten betydning for ankefristen.
§ 19-9
Tilleggsavgjørelse
(1) Er det ikke truffet avgjørelse
om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse
avsies dersom det settes fram begjæring om det innen
ankefristen. § 19-8 annet ledd annet og tredje
punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
(2) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse
stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper
en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til
følge, fortsetter fristen sitt løp.
§ 19-10
Omgjøring
(1) Beslutninger og saksstyrende kjennelser
kan omgjøres av den rett som har avsagt dem hvis hensynet
til lovens formål tilsier det, og omgjøring ikke
er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter
avgjørelsen. Avgjørelser under saksforberedelsen
er ikke bindende ved hovedforhandlingen eller
annet rettsmøte hvor saken avgjøres.
(2) En kjennelse avsagt av ankeinstans i spørsmål
som gjelder saksbehandlingen ved underordnet domstol, er ikke
bindende ved senere avgjørelser om samme spørsmål i
ankeinstansen.
(3) En avgjørelse av overordnet domstol
kan bare fravikes hvis det foreligger
vesentlig nye opplysninger.
(4) Retten kan foreta omgjøring
av eget tiltak eller etter begjæring
fra en part. Retten behandler bare en begjæring om
omgjøring hvis den finner grunn til det. Avgjørelse om ikke å foreta
omgjøring treffes ved beslutning også om
den første avgjørelsen er en kjennelse.
IV Rettsforlik
§ 19-11
Inngåelse av rettsforlik
(1) Rettsforlik føres inn i rettsboken.
(2) Rettsforliket skal undertegnes av partene
og rettens medlemmer.
(3) Retten påser at forliket
nøyaktig angir det partene er enige om, og at det ikke
er i strid med offentlige hensyn som begrenser partenes rådighet
i søksmålet, jf. § 11-4. Skal forliket
kunne fullbyrdes, påser retten at det blir fastsatt
oppfyllingsfrist. Partene skal før inngåelsen
orienteres om virkningen av rettsforlik, jf. § 11-5 første
ledd.
(4) Har forliket ikke bestemmelser
om fordeling av sakskostnadene, skal retten på begjæring
fra partene avgjøre spørsmålet etter
skjønn.
§ 19-12 Virkninger
av rettsforlik. Adgang til å sette rettsforlik til side
(1) Rettsforlik har rettskraftvirkning etter § 19-15.
(2) Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig eller
endres etter de samme regler som gjelder for
ugyldighet og endring av avtaler.
(3) Søksmål etter
annet ledd reises ved tingrett. Det kravet forliket gjelder, kan
bringes inn i saken for pådømmelse etter
reglene i § 15-4.
(4) Søksmål må reises
innen seks måneder fra parten ble kjent med det
forhold ugyldighet er begrunnet med, eller burde ha skaffet
seg kunnskap om dette. Det kan gis oppfriskning for oversitting
av denne fristen etter reglene i kapittel 16 III. Etter
ti år fra inngåelsen av rettsforliket kan det ikke
reises søksmål om gyldigheten basert på forhold
som forelå da forliket ble inngått.
V Tvangskraft og rettskraft
§ 19-13
Fullbyrdelse
(1) Rettslige avgjørelser som pålegger noen
en plikt til å foreta, unnlate eller tåle
en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
(2) En avgjørelse som pålegger
andre enn partene plikt til å gi forklaring eller
forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste
som sakkyndig, kan ikke fullbyrdes før den er rettskraftig.
(3) Angripes en tvangskraftig avgjørelse
med rettsmidler, kan retten på begjæring
beslutte at adgangen til å fullbyrde eller håndheve
avgjørelsen helt eller delvis skal utsettes til
spørsmålet er avgjort. Retten kan beslutte
sikkerhetsstillelse som vilkår for å gjennomføre eller
utsette fullbyrdelsen.
(4) Beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter
tredje ledd treffes av den domstol som behandler
saken. Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet
domstol hvis saken bringes inn for den.
§ 19-14
Når en avgjørelse er rettskraftig
(1) En avgjørelse er rettskraftig
når den ikke lenger kan angripes med ordinære
rettsmidler. Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt
for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.
(2) Angripes en rettskraftig avgjørelse
ved rettsmidler, kan den rett som avgjørelsen bringes inn
for, på begjæring beslutte at rettskraften foreløpig
skal bortfalle.
§ 19-15
Hva rettskraft innebærer
(1) En rettskraftig avgjørelse er
bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten
bindende for andre som på grunn av sitt forhold
til parten ville være bundet av en tilsvarende
avtale om tvistegjenstanden.
(2) En rettskraftig avgjørelse av
et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak
der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre
saken.
(3) Retten skal avvise en ny sak mellom
samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke
saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens
bindende virkning eller andre særlige
forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3.
(4) Har en domstol eller
offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig
avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til
grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel gjøres
gjeldende i ny sak om samme eller andre krav.
§ 19-16
Rettskraft for utenlandske avgjørelser
(1) Er et sivilt krav rettskraftig avgjort
i fremmed stat av deres domstoler eller forvaltningsmyndigheter,
ved voldgift eller ved inngåelse av rettsforlik,
har avgjørelsen eller forliket rettskraft også i Norge
i den utstrekning det er bestemt ved lov eller
overenskomst med vedkommende stat.
(2) Rettskraftige avgjørelser av sivile
krav truffet av utenlandsk domstol har rettskraft i Norge
dersom domsmyndighet er vedtatt i samsvar med § 4-6 for
et bestemt søksmål eller for
de søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold.
(3) Avgjørelser som nevnt i første
og annet ledd anerkjennes ikke dersom dette ville stride
mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende
på rettsordenen.
Kapittel 20. Sakskostnader
§ 20-1
Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning
for sakskostnader i rettssaker. Rettsgebyrloven gjelder for partenes
plikt til å betale det offentlige for rettergangsskritt.
(2) Erstatning for sakskostnader etter
kapitlet kan bare kreves når det er bestemt eller
er avtalt.
(3) Reglene om parter gjelder tilsvarende for
partshjelpere og når staten opptrer i saken etter § 30-13.
§ 20-2
Sakskostnader til en part som har vunnet
(1) En part som har vunnet saken, har krav
på full erstatning for sine sakskostnader fra
motparten.
(2) Saken er vunnet hvis parten har fått
medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller
hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er
frafalt eller ikke hører under domstolene.
Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede
utfallet avgjørende.
(3) Motparten kan helt eller delvis
fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør
det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken
prøvd fordi den var tvilsom eller først
ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller
har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet
partene imellom tilsier slikt fritak.
§ 20-3 Sakskostnader
til en part som har fått medhold av betydning
En part som har fått medhold av betydning
uten å vinne saken, jf. § 20-2, kan helt eller
delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis tungtveiende grunner
tilsier det. I tillegg til momentene i § 20-2 tredje
ledd annet punktum skal det legges særlig vekt på hvor
mye parten har fått medhold, og andelen av sakskostnadene
som knytter seg til den delen av saken.
§ 20-4
Sakskostnader uavhengig av utfallet
En part kan uavhengig av sakens utfall helt eller
delvis tilkjennes sakskostnader
a) når saken er reist uten
fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet,
b) når saken heves på grunn av forhold
utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde
vunnet saken, eller
c) i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.
§ 20-5
Utmåling av erstatning for sakskostnader
(1) Full erstatning for sakskostnader skal
dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken
som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta.
Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige,
legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har
vært rimelig å pådra dem. Parten kan
kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når
det har vært særlig omfattende eller
det ellers måtte ha vært utført av en
prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.
(2) I forliksrådet gis erstatning
for sakskostnader bare innenfor rammen
av § 6-13, og for saker behandlet etter reglene
for småkravprosess bare innenfor
rammen av § 10-5. Tredje til sjette
ledd gjelder ikke for forliksrådet.
(3) I saker som avgjøres etter
muntlig forhandling, skal en part inngi oppgave over sakskostnader
når de kreves erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning.
Dersom størrelsen på noen av postene ikke er
kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter.
Utgiftspostene skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig
grunnlag for å foreta utmålingen. For salærutgifter
skal det alltid angis hvor store beløp og hvor mange timers
arbeid som knytter seg til disse stadier av saken:
a) fram til det blir inngitt stevning eller
tilsvar, eventuelt anke eller anketilsvar,
b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling,
eventuelt ankeforhandling, tar til, og
c) fram til sakens avslutning for instansen.
(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke
salærutgifter erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det
er inngitt kostnadsoppgave etter tredje ledd.
(5) Retten prøver også poster
i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette
kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale
seg.
(6) En part som ikke har inngitt
pliktig kostnadsoppgave etter tredje ledd, tilkjennes ikke
sakskostnader.
§ 20-6
Saker med flere parter på samme side
(1) Er det flere parter på samme side,
avgjøres rett og plikt til sakskostnader i forhold til
motparten særskilt for hver part.
(2) Pålegges flere parter sakskostnader,
kan retten bestemme at de skal hefte
felles for hele eller deler av beløpet.
Det legges blant annet vekt på nærheten mellom
de krav som er behandlet, og motpartens muligheter for å få dekning. Retten
fordeler ansvaret innbyrdes mellom parter som hefter felles,
dersom dette er begjært.
§ 20-7
Kostnadsansvaret for partenes representanter
(1) Ansvaret for sakskostnader påhviler
parten. Blir en sak anlagt av en sammenslutning
avvist på grunn av manglende partsevne, påhviler
ansvaret den som er oppgitt som stedfortreder for sammenslutningen.
(2) Krav om erstatning for sakskostnader som
gjøres gjeldende mot andre enn motparten etter
regler utenfor dette kapittel, kan inndras i saken. Reises kravet
for tingretten, gjelder § 15-2 tredje
og fjerde ledd. Reises kravet for ankeinstansen, kan det nektes
behandlet hvis det mer hensiktsmessig kan behandles i egen sak, eller
saken vil bli vesentlig forsinket.
§ 20-8 Alminnelige
regler for sakskostnadsavgjørelser
(1) Krav på sakskostnader avgjøres
for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken
i instansen.
(2) Kostnader ved avgjørelser av annet
enn krav som er tvistegjenstand, inngår i de sakskostnader
som skal avgjøres etter første
ledd. Ved særskilt anke over disse avgjørelsene
skal kostnadene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt
av ankeinstansen.
(3) Dersom kostnadsavgjørelsen avhenger
av utfallet av deler av saken som ikke er avgjort, utsettes
denne til den senere avgjørelse.
§ 20-9
Overprøving av sakskostnadsavgjørelser
(1) En ankedomstol kan overprøve sakskostnadsavgjørelser
av lavere domstoler i den saken som er anket. Begrensninger i ankedomstolens
kompetanse gjelder også ved denne prøvingen.
(2) Ankedomstolen legger sitt resultat til
grunn når den avgjør krav på sakskostnader
for lavere instanser.
(3) Overprøves ikke sakskostnadsavgjørelsen etter første
ledd, kan den ankes særskilt etter reglene for anke over
kjennelser. Ankedomstolen kan bare prøve lovanvendelsen
og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den
utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Ankedomstolen
kan selv treffe ny avgjørelse om kostnadene hvis den finner
at saken er tilstrekkelig opplyst.
§ 20-10 Prosessfullmektigens
fortrinnsrett til tilkjente sakskostnader
I forhold til sin parts øvrige fordringshavere
har prosessfullmektigen fortrinnsrett til de sakskostnader parten tilkjennes
for sitt tilgodehavende. Prosessfullmektigen kan kreve kostnadsbeløpet
utbetalt direkte til seg.
§ 20-11
Sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar
(1) Saksøkte kan
kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge,
stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen.
Sikkerhet kan ikke kreves hvis det ville stride mot en
folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter
bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller
dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet
og forholdene for øvrig.
(2) Sikkerhet etter første
ledd kan ikke kreves av saksøkte
ved fremme av krav etter § 15-1 annet ledd, ved
avledet anke etter § 29-7, eller
i saker hvor offentlige hensyn medfører at partenes rådighet
er begrenset.
(3) Når det kreves sikkerhet for kostnadene,
må kravet settes fram innen den første
frist parten har til å uttale seg om sakens realitet
i den aktuelle instans.
(4) Retten fastsetter størrelsen
av det beløp det skal gis sikkerhet for. Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6
første ledd gjelder tilsvarende for hva som godtas som
sikkerhet. Stilles ikke sikkerheten innen den
frist som er satt, skal saken avvises, jf. § 16-9 første
ledd. Sikkerheten skal frigis hvis det ikke lenger er
grunnlag for den.
(5) Avgjørelse av krav om sikkerhetsstillelse eller
om frigivelse av sikkerhet treffes ved kjennelse. Anke
over kjennelse som gir pålegg om sikkerhetsstillelse, eller
som frigir sikkerhet, har oppsettende virkning.
§ 20-12
Statens ansvar for partenes sakskostnader
(1) En part som er påført
sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling av
saken, kan kreve tapet erstattet av staten dersom feilen
a) ubetinget skal tillegges virkning etter § 29-21
annet ledd bokstav b eller etter bokstav d fordi
parten ikke var lovlig innkalt, eller
b) skyldes at retten er vesentlig å bebreide.
(2) Er partens sakskostnader påført
ved at feilen har fått virkning for en avgjørelse
i saken, må også vilkårene i
domstolloven § 200 tredje ledd være
oppfylt.
(3) Krav om erstatning etter første
ledd må settes fram innen tre måneder etter
at saken er rettskraftig avgjort. Er det avsagt dom i straffesak etter
domstolloven § 200 tredje ledd bokstav c, løper
fristen fra dommen er rettskraftig. Det kan begjæres oppfriskning etter
kapittel 16 III ved oversitting av fristen. Staten ved Domstoladministrasjonen
er motpart.
(4) Kravet settes fram for den domstol
som har saken til behandling, eller som traff avgjørelsen
i siste instans. Når feilen anføres å være
begått i den domstolen, settes kravet fram for overprøvingsinstansen.
Høyesterett kan overlate avgjørelsen
til Høyesteretts ankeutvalg. Gjelder kravet feil begått
av forliksrådet eller tingretten, kan Høyesterett eller
ankeutvalget bestemme at kravet i stedet skal
avgjøres av lagmannsretten.
(5) For behandlingen av kravet gjelder reglene
om anke over kjennelser tilsvarende så langt
de passer. Fremmes kravet mens saken verserer, kan det forenes med
denne hvis det er hensiktsmessig.
Femte del – Bevis
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis
§ 21-1
Virkeområdet for bevisreglene
Reglene om bevis gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget
i saken.
§ 21-2
Bevisvurderingen
(1) Retten fastsetter ved en fri
bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges
på.
(2) Bevisvurderingen baseres på det
som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre
grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres,
er felles for alle parter i saken eller i saker
forent til felles behandling.
(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at
det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av
en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten
har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis
slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet,
gjelder § 11-1 tredje ledd.
§ 21-3
Rett og plikt til bevisføring
(1) Partene har rett til å føre
de bevis de ønsker. Unntak fra retten til å føre
bevis følger av §§ 21-7 og 21-8, kapittel
22 og øvrige bevisregler i loven her.
(2) I saker hvor offentlige hensyn medfører
begrensninger i partenes rådighet, jf. § 11-4,
har retten plikt til å sørge for at
bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
I andre saker kan retten sørge for
bevisføring med mindre partene motsetter seg
dette.
§ 21-4
Partenes sannhets- og opplysningsplikt
(1) Partene skal sørge for at saken
blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser
og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle
plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang
i henhold til § 21-5.
(2) En part skal også opplyse
om viktige bevis som parten ikke har hånd om,
og som parten ikke har grunn til å regne med
at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset
er til støtte for parten selv eller den annen
part.
§ 21-5
Allmenn forklarings- og bevisplikt
Enhver plikter å gi forklaring om
faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre
bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av
bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler
i loven.
§ 21-6
Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten
hvilke bevis de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre,
og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli
gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne
med at motparten er kjent med denne.
§ 21-7 Alminnelige
begrensninger i retten til å føre
bevis
(1) Partene kan bare føre
bevis om faktiske forhold som kan være av betydning
for den avgjørelse som skal treffes.
(2) Retten kan nekte ført
bevis som
a) ikke er klarlagt som bestemt
i § 21-6 annet ledd,
b) ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget
nevneverdig, eller
c) retten finner det nødvendig å føre
på annen måte.
§ 21-8
Begrensning ut fra proporsjonalitet
(1) Det skal være et rimelig forhold mellom
den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen.
Er det varslet bevisføring av et omfang som går
ut over dette, kan retten begrense bevisføringen
for å oppnå lovens formål etter § 1-1,
men innenfor rammen av de begrensninger som
følger av formålet.
(2) Hvis bevisføringen kan begrenses
på ulike måter, har parten valget mellom
disse.
§ 21-9
Bevisføringen hvor saken behandles muntlig
I saker som behandles muntlig, skal bevisene
føres direkte for den dømmende rett med de unntak
som følger av §§ 21-10 til 21-12 og andre
bevisregler. For bevisføringen i saker som behandles muntlig
i Høyesterett, gjelder § 30-11 første
ledd.
§ 21-10
Fjernavhør
(1) Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres
for den dømmende rett ved fjernavhør
dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller
er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende.
Fjernavhør bør ikke
foretas om forklaringen kan være særlig
viktig, eller hvor andre forhold gjør det
betenkelig. Hvor kostnadene eller ulempene med forklaring
direkte for den dømmende rett er store i forhold til den
betydning tvisten har for partene, kan fjernavhør
alltid foretas. Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til
retten, kan alltid avhøres ved fjernavhør
når ikke særlige forhold gjør
det betenkelig.
(2) Fjernavhør
foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke
tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene etter
første ledd likevel er oppfylt. Retten
bestemmer hvor avhøret skal foretas. Kongen kan gi nærmere forskrift
om fjernavhør.
§ 21-11
Bevisopptak
(1) Til bruk for avgjørelsen i saker
som behandles muntlig, kan det ved bevisopptak etter
reglene i kapittel 27 foretas rettslig avhør av parter,
vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis dersom
a) det må antas at beviset
vil bli sikrere enn om det skal føres for den dømmende
rett, og det ikke vil påløpe uforholdsmessige
merkostnader,
b) det er en nærliggende risiko for at beviset ikke
vil kunne føres for den dømmende rett, eller
c) føring av beviset for den dømmende
rett vil medføre kostnader eller ulemper som ikke
står i et rimelig forhold til bevisets eller
sakens betydning.
(2) Bevisopptak etter
første ledd kan føres ved den muntlige
forhandling hvis partene har hatt muligheter for å ivareta sine
interesser eller vilkårene
i § 21-12 er oppfylt. Bevis som på annet grunnlag
er opptatt eller sikret i samme sak, kan føres
hvis ingen av partene har krevd beviset ført direkte for
den dømmende rett, eller hvis vilkårene
i § 21-12 er oppfylt.
§ 21-12
Skriftlige forklaringer som bevis
(1) Skriftlig erklæring i saken fra
sakkyndig etter § 25-5 kan føres som
bevis.
(2) Skriftlig forklaring i saken fra andre
kan føres som bevis hvis partene er enige om det, eller
hvis de gis adgang til å avhøre den som har gitt
forklaringen. Beviset føres ikke før
det er klart at vedkommende møter. Hvis det er umulig å avhøre
den som har gitt forklaringen, kan den føres som bevis
hvis det ikke strider mot lovens formål etter § 1-1.
§ 21-13
Bevisføringen i saker som behandles skriftlig
(1) I saker som behandles skriftlig, føres
bevisene ved dokumentasjon i henhold til § 26-2.
(2) Når bevis ikke kan føres
for den dømmende rett, kan det til bruk for avgjørelsen
ved bevisopptak foretas avhør av parter,
vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis. Skriftlige
forklaringer kan brukes etter reglene i § 21-12.
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak
§ 22-1 Bevisforbud
om opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller
forhold til fremmed stat
(1) Det kan ikke føres bevis
om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller
forholdet til fremmed stat.
(2) Kongen kan samtykke i at beviset føres.
§ 22-2 Bevisforbud
om drøftelser i regjeringskonferanser
Det kan ikke føres bevis
om drøftelser i regjeringskonferanser.
§ 22-3 Bevisforbud
om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt
(1) Det kan ikke føres bevis
når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som
har opplysningene som følge av tjeneste eller
arbeid for stat eller kommune, postoperatør,
tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller
-tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens
lufthavnselskap.
(2) Departementet kan samtykke i at beviset
føres. Samtykke kan bare nektes når
bevisføring kan utsette staten eller allmenne
interesser for skade eller virke urimelig overfor
den som har krav på hemmelighold.
(3) Etter en avveining av hensynet
til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning
kan retten ved kjennelse bestemme
at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller
at beviset ikke skal mottas selv om departementet har
samtykket. Departementet skal få redegjøre for
sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse.
Redegjørelsen meddeles partene.
§ 22-4 Bevisforbud
om rettsforhandlinger og rettsavgjørelser
(1) Det kan ikke føres bevis
om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en
domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende
taushet om. Den som har krav på hemmelighold, kan samtykke
i at beviset føres.
(2) Det kan ikke føres bevis
med opplysninger fra dommere og lagrettemedlemmer om grunnlaget
for avgjørelser de har truffet.
(3) For bevis om noe som er kommet fram under
utenrettslig mekling eller rettsmekling gjelder § 7-3
sjette ledd og § 8-6.
§ 22-5 Bevisforbud
og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere
(1) Det kan ikke føres bevis
om noe som er betrodd prester i statskirken, prester eller
forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker,
meklere i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller
sykepleiere i deres stilling.
(2) Retten kan frita en part eller
et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd
under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter
domstolloven § 218 annet ledd eller lignende
virksomhet, selv om forholdet ikke omfattes av første
ledd.
(3) Den som har krav på hemmelighold etter
denne paragraf, kan samtykke i at beviset føres.
§ 22-6
Bevisforbud om vandel og troverdighet
(1) Det kan ikke føres bevis
om en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller
alminnelige troverdighet. Retten kan likevel
tillate bevisføring som er av vesentlig betydning for avgjørelsen,
og bestemmer hvordan og i hvilken utstrekning dette kan skje.
(2) Spørsmål om parten eller
vitnet har vært straffet, skal som regel stilles
og besvares skriftlig. Samme framgangsmåte kan brukes ved
andre spørsmål om partens eller
vitnets person eller privatliv.
(3) Skriftlige erklæringer om en part eller
et vitnes gode eller dårlige navn eller
rykte kan ikke brukes.
(4) Det kan ikke føres bevis
om en parts eller et vitnes troverdighet hvor beviset
er grunnet på testing av fysiologiske reaksjoner.
§ 22-7 Forbud
mot bevis framskaffet på utilbørlig
måte
Retten kan i særlige tilfeller
nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig
måte.
§ 22-8 Bevisfritak
for nærstående for opplysninger meddelt
av parten
(1) Partens nåværende og
tidligere ektefelle eller samboer, slektninger i rett
opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi
tilgang til bevis om det som er meddelt dem av parten.
(2) Retten kan frita en parts forlovede,
fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for bevisplikt
om forhold som nevnt i første ledd.
§ 22-9
Bevisfritak for belastende personopplysninger
(1) En part eller et vitne kan nekte å gi
tilgang til bevis som kan medføre straff for
a) vedkommende selv,
b) slektning nevnt i § 22-8 første
ledd og dennes ektefelle eller samboer,
c) nåværende og tidligere ektefelle eller
samboer og dennes slektninger i rett opp- og nedstigende
linje samt søsken, eller
d) person som er gift eller samboer
med noen som er omfattet av bokstav c.
(2) Retten kan gi pålegg
til en part eller vitne om å forklare seg i tilfelle
som nevnt i første ledd, når det er
rimelig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning
for sakens opplysning og følgene for
parten eller vitnet av å gi forklaring.
(3) Retten kan frita for å gi
tilgang til bevis ved fare for vesentlig tap av sosialt
omdømme eller vesentlig velferdstap av annen
art for parten eller vitnet eller noen
av hans eller hennes nærmeste etter
første ledd, når det ut fra en vurdering
av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning
og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge
parten eller vitnet å gi tilgang til beviset.
(4) Retten kan frita for plikt til å gi
tilgang til bevis som berører vedkommendes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn
og fostersøsken som nevnt i første til
tredje ledd.
§ 22-10 Bevisfritak
for drifts- eller forretningshemmeligheter
En part eller et vitne kan nekte å gi
tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig
uten å røpe en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten
kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres
tilgjengelig når den etter en avveining finner
det påkrevd.
§ 22-11
Bevisfritak for massemedia – kildevern
(1) Redaktøren av et trykt skrift
kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter
til en artikkel eller melding i skriftet eller
kilden for opplysninger i det. Det samme gjelder bevis om hvem som
er kilden for andre opplysninger som er betrodd redaktøren
til bruk i dennes virksomhet. Samme rett som redaktøren
har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller
kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.
(2) Når vektige samfunnsinteresser
tilsier at opplysning etter første
ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring,
kan retten etter en samlet vurdering likevel
gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at
navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har
avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort
kjent, kan slikt pålegg bare gis når
det er særlig påkrevd at navnet gjøres
kjent.
(3) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende
for
a) andre som har fått
kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid
for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller
trykkeri, og
b) medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet
som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.
§ 22-12
Taushetsplikt og lukkede dører
(1) Når et bevis omhandlet i dette
kapittel føres med vedkommendes samtykke, skal retten
pålegge de tilstedeværende taushetsplikt, hvis ikke
samtykket bestemmer noe annet. Har retten pålagt
taushetsplikt, skjer muntlig forhandling om beviset for lukkede
dører.
(2) Blir beviset ført i henhold til
pålegg fra retten, kan retten pålegge
taushetsplikt og bestemme at muntlig forhandling
om beviset skal skje for lukkede dører. Det samme gjelder
hvor retten ikke har fritatt for bevisplikt etter
§ 22-5 annet ledd, § 22-8 annet ledd eller § 22-9
tredje og fjerde ledd.
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt
§ 23-1
Parters møteplikt
(1) En part som ikke har gyldig fravær,
har plikt til å møte personlig i rettsmøte
parten innkalles til etter reglene i § 13-2.
Personlig møteplikt pålegges på begjæring
fra en annen part eller når retten
finner det nødvendig at parten deltar. Retten
kan frita en part for å møte etter begjæring
hvis vilkårene for fjernavhør
er til stede eller retten ikke finner
tilstrekkelig grunn til at parten er til stede.
(2) Parten har plikt til å være
til stede under hele rettsmøtet med mindre retten
fritar for det. Retten kan bestemme
at en part som er fritatt for å møte, skal holde
seg tilgjengelig for kontakt i den tiden rettsmøtet pågår.
(3) Innkalles en part som er undergitt frihetsberøvelse i
institusjon, gjelder § 24-2 tilsvarende.
(4) I saker hvor retten etter § 21-3
annet ledd har plikt til å sørge for et forsvarlig
faktisk avgjørelsesgrunnlag, kan den i samsvar med § 24-5
bestemme at en part som uteblir uten gyldig
fravær, skal avhentes, og at en part som møter
beruset, skal fengsles.
§ 23-2
Partsavhør
(1) En part plikter personlig å avgi
partsforklaring hvis en annen part eller retten
krever det. Forklaringen skal gis direkte for retten om
parten er til stede i rettsmøtet. Ellers gis forklaringen
ved fjernavhør etter § 21-10 eller
ved bevisopptak etter § 21-11.
(2) En part avhøres først
av sin prosessfullmektig, så av andre parter
og deretter av retten. En part som ikke har prosessfullmektig,
avhøres først av retten. Retten kan endre
rekkefølgen om det er hensiktsmessig. For øvrig gjelder
reglene om vitneavhør i §§ 24-4, 24-7,
24-8, § 24-9 annet til femte ledd og §§ 24-10
og 24-11 tilsvarende for partsavhør.
(3) Når parter forklarer seg om krav
de ikke har partsstilling for, får reglene om
vitner anvendelse.
Kapittel 24. Vitnebevis
§ 24-1
Vitneplikt
(1) Enhver som kan ha noe å forklare
av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken,
har plikt til å møte som vitne i rettsmøte etter
innkalling i henhold til § 13-3.
(2) Vitneplikten gjelder personer som bor eller
oppholder seg i Norge, og som ikke har gyldig fravær etter § 13-4 første
ledd. For personer som er bosatt eller oppholder
seg i de andre nordiske land gjelder lov 21. mars 1975
nr. 9 om nordisk vitneplikt. Om vitneplikten for barn, sinnslidende
og psykisk utviklingshemmede gjelder §§ 24-10
og 24-11.
(3) Om vitnet skal innkalles til å avgi
forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller
ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i §§ 21-10
og 21-11.
§ 24-2
Møteplikt for vitner som er berøvet friheten
Er vitnet undergitt frihetsberøvelse
i institusjon, plikter institusjonen å sørge for
at vitnet får møte for om mulig å avgi
forklaring. Dersom forklaringen må avgis på annen måte
enn forutsatt i innkallingen, skal institusjonen straks gi melding
om dette til retten.
§ 24-3 Møteplikt
for vitner ved bevisforbud og bevisfritak
(1) Et vitne som bare skal forklare
seg om spørsmål som etter det som er
oppgitt, ikke kan besvares uten samtykke eller
pålegg fra retten, bør som regel ikke
kalles inn så lenge samtykke ikke er gitt, eller
det ikke er grunn til å anta at vitnet
kan bli pålagt å forklare seg.
(2) Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi
forklaring om det forhold det skal spørres om, kan det
i vitnestevningen tilføyes at frammøte
er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare
seg. Melder vitnet tidsnok før rettsmøtet at det
vil nekte å gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles
om nektelsen finnes begrunnet.
§ 24-4 Plikt
til å forberede forklaringen og ta med bevis
(1) Retten kan pålegge et
vitne å ta med dokumenter og andre bevis som
det plikter å legge fram.
(2) Vitnet plikter etter anmodning å friske
opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis
vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv.,
og om nødvendig gjøre notater eller
ta med gjenstander til retten.
§ 24-5
Vitner som uteblir eller møter beruset
Retten kan bestemme
at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes
til samme eller et senere rettsmøte, og at et
vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring
til det blir edru.
§ 24-6 Enkeltvis
avhør – retten til å følge
forhandlingene
(1) Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke
følge forhandlingene før de er avhørt,
med mindre begge parter samtykker og retten
finner det ubetenkelig. Vitner kan stilles mot hverandre
når deres forklaringer gir grunn til det.
(2) Et vitne som i vesentlig grad bistår eller
har bistått en part i det forhold saken gjelder, tillates
i alminnelighet å følge hele forhandlingen
når parten begjærer det. For sakkyndige vitner
gjelder § 25-6 annet ledd.
§ 24-7 Påbud
om å forlate rettssalen under vitneforklaring
Retten kan beslutte at en part eller
andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres,
når det er særlig grunn til å frykte
at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Retten
skal sørge for at spørsmål parten måtte
ha til vitnet, blir stilt. Etter avhøret skal retten
gjøre en utelukket part kjent med forklaringen.
§ 24-8
Innledning til vitneavhør
(1) Retten spør vitnet om
navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold
til partene. Retten kan spørre vitnet om andre
omstendigheter som kan være av betydning for å vurdere
forklaringen.
(2) I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted,
men vitnet kan da pålegges å oppgi sin bopel til
retten. Er det fare for at vitnet eller noen
som vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 22-8,
kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker liv, helse eller
frihet, eller vesentlig velferdstap av annen art, kan
rettens leder beslutte at opplysning
om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses
skriftlig til retten.
(3) Antar retten at vitnet etter
regler om bevisforbud eller bevisfritak vil ha begrenset
forklaringsplikt i saken, gjøres vitnet oppmerksom på dette.
Et vitne som påstår at det ikke har
rett eller plikt til å gi forklaring, må gjøre grunnen
sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter
den med forsikring.
(4) Før forklaring gis, skal retten
formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig
og gjøre klart for vitnet det ansvar som følger
med falsk forklaring og forsikring. Retten spør
deretter vitnet: «Forsikrer du at du vil forklare den rene
og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til
dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg
på ære og samvittighet.»
§ 24-9
Gjennomføring av vitneavhør
(1) Vitnet avhøres først
av parten som har innkalt det, så av andre parter
og deretter av retten. Retten starter avhøret
av vitner den har innkalt av eget tiltak, men kan overlate dette
til partene. Når en part krever det, skal retten
avhøre vitnene for ham.
(2) Vitnet skal forklare seg muntlig. Vitnet
bør normalt gi en sammenhengende forklaring om hele eller
bestemte deler av saksforholdet før
mer detaljerte spørsmål stilles.
(3) Notater kan brukes til støtte
for hukommelsen. Vitnet må opplyse
når, av hvem og til hvilket formål notatet er
gjort. I forklaringen kan vitnet vise til skriftlig forklaring
som er framlagt etter § 21-12, men skal svare
på spørsmål fra partene og retten
i tillegg.
(4) Retten skal påse at
avhøret skjer på en måte som
er egnet til å få fram en klar og sannferdig forklaring,
og som tar hensyn til vitnet. Spørsmål som ved
innhold eller form innbyr til svar i en bestemt
retning, må ikke stilles når det ikke
skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger
som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige
grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål
som ikke angår saken, skal avvises.
(5) Retten skal overta avhøret
dersom det foregår på en utilfredsstillende
måte, eller andre grunner taler for det.
§ 24-10
Barn som vitner
(1) Begjæres barn under 12 år
avhørt som vitne, avgjør retten etter
en avveining av hensynet til barnet og sakens opplysning
om avhør skal foretas. Barnet innkalles bare når
det er grunn til å tro at det kan avhøres.
(2) Er vitnet et barn under 16 år,
bestemmer retten hvordan avhøret skal gjennomføres
under hensyn til barnets interesser og til en
forsvarlig opplysning av saken. Forsikring
avgis ikke.
(3) Barnets verge eller en annen
foresatt gis mulighet for å være til
stede under avhøret hvis ikke særlige
grunner taler mot det.
§ 24-11 Alvorlig
sinnslidende og psykisk utviklingshemmede som vitner
For avhør av vitne som er alvorlig
sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig
grad, gjelder § 24-10 første til tredje
ledd tilsvarende.
Kapittel 25. Sakkyndigbevis
§ 25-1
Hva sakkyndigbevis er
Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av
faktiske forhold i saken.
§ 25-2
Vilkårene for å oppnevne sakkyndig
(1) Retten kan oppnevne sakkyndig etter
begjæring fra en part eller av eget tiltak etter § 21-3
annet ledd når det er nødvendig for å få et
forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Når saken for en part kan få betydning
ut over den konkrete avgjørelsen, og parten av den grunn
vil føre sakkyndige vitner, kan retten
oppnevne sakkyndige om det er nødvendig for å sikre
balanse mellom partene i bevisføringen.
§ 25-3 Antall
sakkyndige. Valget av sakkyndig.
Sakkyndige utvalg
(1) Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis
det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller
forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom
karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller
andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne
nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
(2) Som sakkyndige velges personer som har
den nødvendige kyndighet og erfaring. Er det opprettet
utvalg av sakkyndige, skal det oppnevnes fra utvalget når
det ikke er ønskelig å oppnevne andre.
En sakkyndig som begjæres oppnevnt av begge parter og er
villig, oppnevnes hvis ikke særlige grunner taler
mot det.
(3) En som ville ha vært inhabil som
dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Det
utelukker ikke oppnevning at vedkommende har vært
sakkyndig i lavere instans.
(4) Kongen kan opprette utvalg av sakkyndige
for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere
sakkyndigerklæringer på bestemte
fagfelt.
§ 25-4
Mandat. Instrukser
Retten fastsetter hva den sakkyndige
skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten
kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat
for de sakkyndige.
§ 25-5
Sakkyndigerklæringen. Muntlig forklaring
(1) Den sakkyndige skal avgi en skriftlig erklæring hvis ikke retten
har bestemt noe annet. Flere sakkyndige kan avgi felles
erklæring om ikke retten har bestemt
annet. Retten kan bestemme at den
sakkyndige skal avgi en tilleggserklæring.
(2) Den sakkyndige har plikt til å møte
for å avgi forklaring i rettsmøte etter
innkalling fra retten i henhold til § 13-3 fjerde
ledd. Den sakkyndige innkalles hvis hensynet til utføringen
av oppdraget eller sakens opplysning
ellers tilsier det. Retten skal som regel etterkomme
begjæring fra en part om dette.
(3) Den sakkyndige kan følge forhandlingene,
kan rådføre seg med andre sakkyndige,
og skal tillates å stille spørsmål til
parter, vitner og andre sakkyndige når det er nødvendig
for å utføre oppdraget som sakkyndig.
(4) Den sakkyndige skal før muntlig
forklaring i retten bekrefte med forsikring
på ære og samvittighet at oppdraget som sakkyndig
er utført og vil bli fullført samvittighetsfullt
og etter beste overbevisning. Avhøret
skjer for øvrig etter reglene for vitner.
§ 25-6
Sakkyndige vitner
(1) En part kan føre vitner
som sakkyndigbevis.
(2) Et sakkyndig vitne kan følge forhandlingene
i sin helhet og kan tillates å stille spørsmål
til parter, vitner og sakkyndige. Avhøret skjer for øvrig etter
reglene for vanlige vitner.
Kapittel 26. Realbevis
§ 26-1
Realbevis
Realbevis er personer og gjenstander (fast
eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret
materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller
dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder informasjon
som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget
i saken.
§ 26-2
Føring av dokumentbevis
Dokumentbevis føres ved at beviset
gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Gjennomgåelsen
skal ikke være mer omstendelig enn
behovet for forsvarlig bevisføring tilsier.
§ 26-3
Føring av andre realbevis
Andre realbevis føres ved
at den dømmende rett selv undersøker dem eller
lar dem undersøke etter reglene i kapittel 27.
§ 26-4
Personer som bevis
Personer plikter å stille seg til
rådighet for undersøkelse i den utstrekning dette
kan gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke
er krenkende.
§ 26-5
Gjenstander som bevis
(1) Enhver har plikt til å stille
til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd
om eller kan skaffe til veie.
(2) For å gjennomføre plikten etter
første ledd kan partene og andre pålegges å svare
på spørsmål om de kjenner til bevisgjenstander,
og foreta nødvendige undersøkelser i den forbindelse.
De kan også pålegges å utarbeide
sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger
som kan hentes ut av bevisgjenstander.
(3) Retten kan nekte bevistilgang etter
første eller annet ledd hvis dette
vil medføre kostnader som ikk står i
rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset, eller
som parten har tilnærmet samme mulighet for tilgang til
selv. Retten kan sette som vilkår at den som
har begjært bevistilgang, forskutterer utgiftene.
§ 26-6
Utformingen av begjæring om bevistilgang
(1) En begjæring om tilgang til eller
spørsmål om realbevis skal spesifiseres slik at
det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder.
(2) Retten kan lempe på kravet
til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme,
og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi
tilgang til bevis.
§ 26-7
Tvist om bevistilgang
(1) Ved tvist om tilgang til bevisgjenstander
kan retten kreve gjenstanden framlagt til avgjørelse
av om den utgjør bevis.
(2) Imøtegås begjæringen
om bevistilgang med at det foreligger bevisforbud eller
bevisfritak, kan ikke bevisgjenstanden framlegges uten
at retten i kraft av særlig lovbestemmelse kan
bestemme at beviset likevel skal føres. Er bare
deler av bevisgjenstanden underlagt bevisforbud eller
bevisfritak, skal om mulig det øvrige framlegges. § 24-8
tredje ledd annet og tredje punktum gjelder
tilsvarende.
(3) Retten treffer i nødvendig
utstrekning nærmere bestemmelser om måten beviset
skal gjøres tilgjengelig på, hvordan det skal
oppbevares og andre forhold av betydning for føringen
av beviset. Beviset gjøres ikke kjent før tvisten
om bevistilgang er bindende avgjort.
§ 26-8
Tvangsfullbyrdelse
(1) Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme
rettskraftig kjennelse om tilgang til bevis, kan retten
treffe avgjørelse om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.
(2) Det samme gjelder i forhold til en part
i saker hvor retten har plikt til å sørge
for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. § 21-3
annet ledd.
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak
§ 27-1
Vilkår for bevisopptak
(1) Bevisopptak med rettslig
avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse
av realbevis til bruk for avgjørelsen, kan foretas når
det følger av § 21-11 første
ledd i saker som behandles muntlig, og av § 21-13 i saker
som behandles skriftlig.
(2) Til bruk under saksforberedelsen kan bevisopptak foretas
hvis det er særlig viktig å få tilgang
til beviset på dette trinnet.
§ 27-2
Begjæring om bevisopptak. Rettens avgjørelse
(1) Retten som har saken, kan beslutte
bevisopptak foretatt etter begjæring
fra en part eller av eget tiltak i saker hvor retten etter § 21-3
annet ledd har plikt til å sørge for et forsvarlig
faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Viser det seg å være
behov for bevisopptak, må begjæring om dette settes
fram snarest mulig under saksforberedelsen. Begjæringen
skal begrunnes og bevistilbudet klarlegges i henhold til § 21-6
annet ledd. Er begjæringen satt fram for sent, kan retten
nekte bevisopptaket foretatt etter § 16-6 tredje
ledd.
(3) Bevisopptaket kan foretas av den rett som
har saken, eller av en annen domstol ved rettsanmodning etter domstolloven §§ 44
til 51. Skal bevisopptaket foretas ved annen domstol, skal rettsanmodningen
gi nødvendige opplysninger om saken og det som skal klarlegges.
(4) Hvis sakkyndighet er nødvendig
for å utføre en bevisundersøkelse, kan retten
oppnevne sakkyndig etter § 25-2 og overlate
undersøkelsen til denne.
§ 27-3
Gjennomføringen av bevisopptak
(1) Bevisopptaket gjennomføres i samsvar
med de alminnelige reglene for bevismidlet så langt de
passer.
(2) Partene varsles til rettslig avhør
og rettslig bevisundersøkelse, jf. § 13-2
første ledd. Bevisopptaket kan foretas selv om
partene uteblir. En part som ikke var varslet eller
hadde gyldig fravær, kan kreve nytt bevisopptak. Til bevisundersøkelse
ved sakkyndig skal partene varsles og gis anledning til å ivareta sine
interesser så langt det lar seg forene
med oppdraget.
(3) Innsigelser om forklaringsplikt, plikt
til å gi tilgang til realbevis og andre tvister
i tilknytning til bevisopptaket avgjøres så vidt
mulig av retten som har saken. Vil det i så fall
oppstå uforholdsmessig forsinkelse eller annen
ulempe, kan avgjørelsen treffes av bevisopptaksretten.
(4) Den rett som har saken, kan bringe avgjørelser
truffet av bevisopptaksretten inn for sin overordnede domstol. Er
det en overordnet domstol som har saken, kan den omgjøre
avgjørelser etter første punktum.
(5) Er det mangler ved bevisopptaket,
kan partene kreve at den rett som har saken, retter disse, om nødvendig ved
nytt bevisopptak. Retten kan av eget tiltak rette manglene.
§ 27-4
Direkte avhør og fjernavhør
Bevisopptak som er besluttet
i medhold av § 21-11 første ledd bokstav a, gjennomføres
fortrinnsvis som direkte avhør ved den rett som foretar
bevisopptaket. I andre tilfelle kan bevisopptak
gjennomføres ved direkte avhør eller
ved fjernavhør etter § 21-10.
§ 27-5
Utføring av bevisundersøkelse
(1) Den som foretar bevisundersøkelsen,
skal utføre de tiltak som er nødvendige for å oppnå formålet
med undersøkelsen.
(2) Forklaringer fra parter eller
vitner kan innhentes. I så fall gjelder § 27-4
annet punktum tilsvarende. Retten kan beslutte at opplysninger
til bruk for undersøkelsen skal innhentes ved rettslig
avhør etter § 27-4.
(3) Hvis det er hensiktsmessig og kan gjennomføres uten
vesentlig ulempe eller kostnad, kan undersøkelsen utvides
til å gjelde andre forhold enn det som er gjenstand for
undersøkelse.
§ 27-6
Redegjørelse for
undersøkelsen
(1) Den som har foretatt undersøkelsen,
skal skriftlig eller på annen hensiktsmessig måte
gi en redegjørelse
for undersøkelsen og det som framkom ved den. Det skal redegjøres
for forklaringer som er innhentet.
(2) Retten kan innhente ytterligere
opplysninger om undersøkelsen.
§ 27-7
Bevisopptak utenfor domstolene
Ved enighet mellom partene kan det
foretas bevisopptak utenfor domstolene.
Kapittel 28. Bevissikring utenfor
rettssak
§ 28-1
Bevissikring
Ved bevissikring
utenfor rettssak kan det foretas rettslig avhør av parter
og vitner og gis tilgang til og foretas undersøkelse av
realbevis.
§ 28-2
Vilkårene for bevissikring
Bevissikring
kan begjæres når beviset kan få betydning
i en tvist hvor den som setter fram begjæringen, vil kunne
bli part eller partshjelper, og det enten er en nærliggende
risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket, eller
av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til
beviset før sak er reist.
§ 28-3
Begjæring om bevissikring. Rettens avgjørelse
(1) Begjæring om bevissikring
fremmes for den domstol der sak i tilfelle kunne vært
reist. Er det klart at bevissikringen bør skje ved annen
domstol, kan kravet fremmes for denne. Er det allerede fremmet krav
om bevissikring i saksforholdet, fremmes
det nye kravet for samme domstol. § 4-7 gjelder tilsvarende.
(2) I tillegg til den begjæringen
direkte retter seg mot, angis som motpart den som det er nærliggende
at en eventuell sak vil bli reist mot.
(3) Bevissikring
kan iverksettes straks dersom rask gjennomføring er nødvendig
for å sikre beviset. Om mulig skal motparten
varsles før bevissikringen slik at motparten kan la seg
representere under denne. Dersom varsling ikke lar seg
gjennomføre i tide, skal retten så vidt
mulig oppnevne en representant for motparten og snarest underrette
motparten om det som er foretatt.
(4) Dersom det er grunn til å frykte
at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres,
kan retten treffe avgjørelse om at bevissikring
skal holdes før motparten varsles. Verken motparten eller
allmennheten skal gjøres kjent med saken før bevissikringen
er gjennomført, eller mer enn seks måneder
er gått siden saken ble avsluttet. Den som har framsatt
begjæringen, bør ikke gis tilgang til beviset
før avgjørelsen er endelig, dersom det kan være viktig
for motparten å hindre det. § 32-8 gjelder
tilsvarende. Fristen for å begjære muntlig forhandling
er to uker fra avholdelsen er meddelt.
(5) Dersom det viser seg at den som satt fram
begjæringen etter fjerde ledd, ikke
har krav eller en rettighet som bevissikringen kunne tjene
til å sikre, plikter vedkommende å erstatte den
skade motparten har lidt som følge av bevissikringen. Det
samme gjelder dersom det etter etterfølgende
muntlig forhandling viser seg at begjæringen om bevissikringen etter
fjerde ledd for øvrig var ugrunnet som følge av
at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt
uriktige eller villedende opplysninger om hvorfor det
var grunn til å foreta bevissikringen.
(6) Retten kan stille som vilkår
for avholdelse av bevissikring etter
fjerde ledd at den som har satt fram kravet, dekker eller
stiller sikkerhet for de kostnader som påløper. Retten
kan også stille som vilkår at det stilles
den sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning
til motparten.
§ 28-4
Gjennomføringen av bevissikring
For gjennomføringen av bevissikring
gjelder reglene om tilgang til realbevis og bevisopptak
i rettssak tilsvarende så langt de passer.
§ 28-5
Kostnader ved bevissikring
(1) Den part som begjærer bevissikring,
plikter å dekke de kostnader som påløper
for motparter etter § 28-3 annet ledd, og kostnadene
ved at det oppnevnes representant etter § 28-3
tredje ledd.
(2) Dersom begjæringen om bevissikring
er nødvendiggjort av at en motpart etter § 31-3
annet ledd uten rimelig grunn har motsatt seg å medvirke
til bevissikring og bevistilgang eller
uten rimelig grunn har bestridt begjæringen, kan plikten etter
første ledd helt eller delvis falle bort. Både
den som har fremmet begjæringen, og andre parter
kan i slike tilfeller helt eller delvis tilkjennes sakskostnader
av den part som ikke har villet medvirke.
Sjette del – Rettsmidler
Kapittel 29. Anke til lagmannsrett
§ 29-1
Lagmannsretten som ankeinstans
Lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser
av tingrettene og domstoler som settes med enedommer eller bare
har én fagdommer.
§ 29-2
Avgjørelser som kan ankes mv.
(1) Dommer, kjennelser og beslutninger kan
ankes.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen
kan ikke ankes etter at saken er avgjort.
(3) I saker som behandles muntlig, inntrer
begrensningen i ankeretten etter annet ledd når
rettsmøte for sluttbehandling innledes. Begrensningen bortfaller
hvis saken blir utsatt.
(4) Disse begrensningene i ankeadgangen gjelder ikke for
avgjørelse om å avvise eller heve
saken eller for avgjørelse som er rettet mot
andre enn partene.
(5) Annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende
for avgjørelser om deler av saken.
§ 29-3
Ankegrunnene
(1) En dom eller kjennelse kan ankes
på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold,
rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til
grunn for avgjørelsen.
(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter
loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig
og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller
klart urimelig.
(3) En beslutning kan bare ankes
på det grunnlag at retten har bygd på en
uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten
kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller
på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller
urimelig.
§ 29-4
De krav som kan behandles i ankesaken
(1) En anke kan gjelde krav som er
avgjort ved den avgjørelse som ankes.
(2) Når kravet kan behandles etter
vesentlig de samme saksbehandlingsregler, kan en anke
i tillegg til krav etter første ledd
omfatte
a) krav som er knyttet til krav etter
første ledd, og som ikke kan fremmes i egen sak,
b) krav som har sammenheng med krav etter første
ledd når endringen er knyttet til forhold som er inntruffet så sent, eller
blitt kjent så sent, at kravet ikke kunne ha vært
trukket inn i saken tidligere,
c) krav som har sammenheng med krav etter første
ledd når motparten ikke motsetter seg utvidelsen
og retten ikke finner at vesentlige hensyn taler
mot utvidelsen,
d) krav ellers som har sammenheng med krav etter
første ledd når retten finner
at det nye kravet kan behandles forsvarlig i ankesaken, og tungtveiende
hensyn tilsier at det bør tillates behandlet,
e) nye krav som settes fram som motregningsinnsigelse når
innsigelsen ikke kunne vært fremmet tidligere, eller
motparten samtykker.
(3) Påstanden for et avgjort krav
kan bare utvides hvis motparten samtykker, eller
endringen er begrunnet i forhold som først er blitt kjent
for parten etter hovedforhandlingen i tingretten. For
saker som er ført etter allmennprosessen, kan
endringen også begrunnes i forhold som parten ikke
kan bebreides for ikke å ha blitt kjent med før etter
avslutningen av saksforberedelsen, dersom tingretten har nektet å tillate
endringen.
(4) En part kan sette fram krav etter
annet ledd og utvide påstanden etter tredje
ledd også etter at partens frist for anke eller
tilsvar er utløpt, dersom det er rimelig å tillate
endringen. Krav etter annet ledd bokstav a og påstandsendring
som det ikke var mulig å fremme tidligere, kan
alltid kreves behandlet.
§ 29-5
Ankefrister
(1) Fristen for å anke er én
måned når ikke annet er bestemt
ved lov.
(2) Retten kan fastsette en ankefrist
på én uke for
a) avgjørelser som pålegger eller
nekter tilgang til bevis eller spørsmål
om bevis,
b) avgjørelser som gir pålegg om å avgi
forsikring, og
c) avgjørelser om å oppnevne eller ikke
oppnevne sakkyndige.
(3) For avgjørelse etter
annet ledd bokstav a og b om tilgang til bevis eller avgivelse
av forsikring, som etter § 19-13 annet ledd ikke
kan fullbyrdes før den er rettskraftig, kan retten
kreve anke inngitt straks om den som kan anke
avgjørelsen, er til stede i retten.
(4) Dersom det vil være
særlig store problemer for partene å overholde
fristen etter første ledd, kan retten
ved avsigelsen av en dom fastsette en ankefrist på inntil
seks uker fra forkynnelse.
§ 29-6
Frafall av rett til anke
(1) Retten til anke kan
frafalles. Før avgjørelsen avsies, kan ankeretten bare
frafalles hvis frafallet er gjensidig. Selv om ankeretten er frafalt
før avgjørelsen, kan den likevel ankes
på det grunnlag at det foreligger feil etter
§ 29-21 annet ledd.
(2) Retten til anke må frafalles
uttrykkelig.
§ 29-7
Avledet anke
(1) En part som mangler selvstendig
ankerett fordi ankefristen er oversittet, ankeretten er
frafalt, eller kravet til ankegjenstandens verdi ikke
er oppfylt, får likevel rett til å anke
når motpartens anke ikke er begrenset
til anke over saksbehandlingen.
(2) Anke etter første
ledd er ikke nødvendig dersom parten bare
vil kreve sakskostnadsavgjørelsen endret.
(3) Anke etter første
ledd må inngis innen fristen etter § 29-10
annet ledd.
(4) Anke etter første
ledd faller bort hvis motpartens anke ikke blir
avgjort i realiteten.
§ 29-8
Partsstilling
(1) Partene i søksmålet kan anke
rettslige avgjørelser for å oppnå endring
i sin favør. Den som vil bli berørt av endringen,
skal gjøres til motpart.
(2) Avgjørelser som gjelder prosessuelle
plikter eller rettigheter for noen som ikke
er parter i søksmålet, kan ankes også av
disse. De må ved anke fra andre gjøres
til ankemotparter.
§ 29-9 Anke
uttas. Ankeerklæringen
(1) Anke uttas ved ankeerklæring.
(2) Anken inngis skriftlig eller
muntlig etter reglene i § 12-1 annet ledd til
den domstol som har truffet avgjørelsen som ankes.
(3) Ankeerklæringen skal angi
a) ankedomstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) den avgjørelse som ankes,
d) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare
bestemte deler av den,
e) det krav ankesaken gjelder, og en påstand som
angir det resultat den ankende part krever,
f) de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse
som ankes,
g) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger
feil,
h) de bevis som vil bli ført,
i) grunnlaget for at retten kan behandle anken
dersom det kan være tvil om dette, og
j) den ankende parts syn på den videre behandling
av anken.
(4) Ankeerklæringen skal gi grunnlag
for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Det
skal særlig påpekes hva som bestrides i den påankede
avgjørelsen, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller
rettslig begrunnelse eller nye bevis. For øvrig
gjelder § 9-2 tredje ledd så langt den
passer.
§ 29-10 Foreløpig
behandling av ankesaken ved den domstol som mottar anken
(1) Ser retten at det er mangler
ved anken, eller at fristen for anke kan være
oversittet, gis den ankende part adgang til å avhjelpe
feilen etter §§ 16-5 og 16-6. Avgjørelse av
om anken skal avvises, eller oppfriskning gis, treffes
av lagmannsretten.
(2) Retten forkynner ankeerklæringen
for ankemotparten og setter frist for anketilsvar. Fristen bør
normalt være tre uker for anker over dommer og én
uke for anker over kjennelser og beslutninger.
(3) Etter at anketilsvar er inngitt
og meddelt den ankende part, sendes saken omgående
til lagmannsretten. Det samme gjelder hvis fristen er utløpt
uten at tilsvar er inngitt.
§ 29-11
Anketilsvaret
(1) Ankemotparten bør inngi anketilsvar.
(2) I anketilsvaret bør ankemotparten
redegjøre for sitt standpunkt til anken. Ankemotparten
bør nedlegge påstand og angi det faktiske og rettslige
grunnlaget for sin påstand og de bevis som vil bli ført.
Ankemotparten bør angi sitt syn på den videre
behandling av ankesaken.
(3) Er anketilsvaret etter sitt innhold
en avledet anke, gjelder §§ 29-9 og 29-10 for
denne.
§ 29-12 Avvisning
og opphevelse under saksforberedelsen
(1) Lagmannsretten kan under saksforberedelsen
a) avvise en anke hvor det
foreligger feil som må lede
til avvisning,
b) heve en sak eller en del av den fordi
den ikke hører under domstolene eller
er rettskraftig avgjort, og
c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det
foreligger feil som ubetinget skal tillegges
virkning, jf. § 29-21 annet ledd.
(2) I anke over dom etter forenklet
domsbehandling eller småkravprosess kan lagmannsretten,
i stedet for å fremme anken til behandling, oppheve dommen
hvis det foreligger feil i rettsanvendelsen eller
vesentlige feil ved saksbehandlingen, og videre behandling av saken
heller bør finne sted i tingretten.
(3) § 9-6 gjelder tilsvarende for
behandlingen.
§ 29-13
Krav til samtykke. Nektelse
(1) Anke over dom i en sak om formuesverdier
kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens
verdi er mindre enn kr 125 000. Ved vurderingen av om
samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter,
de behov partene har for overprøving, og om det synes å være
svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller
ved behandlingen av saken.
(2) Anke over dom kan nektes fremmet
når lagmannsretten finner det klart at anken ikke
vil føre fram. En nektelse kan begrenses til
enkelte krav eller ankegrunner.
(3) Er avgjørelse etter
første ledd ikke truffet før
ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det
da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre
enn kr 125 000.
(4) Nektelse etter annet ledd kan ikke
skje uten at parten er gitt varsel om at anken overveies nektet
fremmet. Slikt varsel kan bare gis inntil den videre saksforberedelse er
tatt opp med partene etter § 29-14 tredje
ledd, og inntil én måned etter at lagmannsretten
mottok ankesaken.
(5) Avgjørelse etter første
og annet ledd treffes ved beslutning uten muntlig forhandling. Nektelse etter
annet ledd krever enstemmighet. Beslutningen kan bare
ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. At en anke ikke
er nektet fremmet etter annet ledd, kan ikke
ankes eller brukes som ankegrunn.
§ 29-14
Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres etter §§ 29-12 eller
29-13, fortsetter saksbehandlingen etter
annet eller tredje ledd. Saksforberedelsen konsentreres
om det som skal prøves etter anken, og som er
omtvistet. §§ 9-6 og 9-7 gjelder tilsvarende.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt
på det grunnlag som foreligger ved
oversending av saken til lagmannsretten, med mindre ytterligere
saksforberedelse er nødvendig for å få et
forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Om det er behov for å drøfte
den videre saksforberedelse, gjelder § 9-4 så langt
den passer.
(3) Ved anker over dommer gjelder § 9-4, § 9-5
tredje og fjerde ledd og §§ 9-10 og
9-11 tilsvarende.
§ 29-15 Behandlingsform
og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser
og beslutninger
(1) Anke over kjennelser og beslutninger
avgjøres normalt etter skriftlig behandling.
(2) Muntlig forhandling holdes når
hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det. Den
muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål. § 29-18 får
tilsvarende anvendelse så langt den passer for det som behandles
muntlig.
§ 29-16 Behandlingsform
og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter
muntlig ankeforhandling etter § 29-18 eller
rettsmøte etter § 29-14 tredje ledd,
jf. § 9-5 fjerde ledd. Faktisk framstilling etter
annet ledd, redegjørelser etter tredje
og fjerde ledd og innlegg etter fjerde ledd inngår
i avgjørelsesgrunnlaget i saken. Etter femte
ledd kan det bestemmes at saken skal avgjøres etter
skriftlig behandling.
(2) Den faktiske framstilling i tingrettens
dom kan legges uprøvd til grunn i den grad den ikke
er bestridt.
(3) Retten kan bestemme
at partene skal inngi skriftlige framstillinger om deler av de faktiske eller
rettslige spørsmål i saken hvis det kan føre
til en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling, eller
hvis det er nødvendig for å få et vesentlig
sikrere avgjørelsesgrunnlag. Hvis en part motsetter seg å gi
skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres
spørsmålet ved kjennelse.
(4) § 9-9 annet og fjerde ledd gjelder
tilsvarende.
(5) Gjelder anken bare saksbehandlingen
og rettsanvendelsen, eller reiser den bare i
liten grad faktiske spørsmål hvor umiddelbar bevisføring
vil være av vesentlig betydning, kan retten
bestemme at anken skal avgjøres etter skriftlig
behandling hvis dette vil gi et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Partene skal etter beslutningen inngi skriftlige innlegg,
som sammen med det som framkommer ved eventuelt rettsmøte etter
fjerde punktum, utgjør avgjørelsesgrunnlaget i
saken. De skal hver inngi minst ett innlegg, men har adgang til å inngi
to. Retten kan bestemme at det etter
de skriftlige innleggene skal holdes et rettsmøte til muntlig
behandling av ett eller flere enkeltspørsmål i
saken.
§ 29-17
Meddommere
Når anke over dom ikke
skal avgjøres etter en fullt ut skriftlig behandling,
kan retten settes med to meddommere. § 9-12 annet
og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 29-18
Muntlig ankeforhandling
(1) Den muntlige forhandling i ankesaker skjer etter reglene
i §§ 9-13, 9-14, 9-16, 9-17 og 16-4. Retten
sørger for at forhandlingene konsentreres om det som er
tatt opp i anken og er omtvistet.
(2) For gjennomføringen av ankeforhandlingen
gjelder § 9-15 tilsvarende. Den ankende part får
normalt ordet før ankemotparten. Ved anke fra
begge sider avgjør retten hvem som skal ha det
første innlegget. Retten kan bestemme
at partene skal holde sitt hovedinnlegg etter § 9-15
tiende ledd i alle tilfelle hvor det gir en effektiv avvikling av
ankeforhandlingen.
(3) Når en part har redegjort for,
eventuelt klargjort, sine påstander
og påstandsgrunnlag, kan retten avskjære videre
forhandlinger så langt den finner det klart at de ikke
kan føre fram.
§ 29-19
Frafall av erklært anke
(1) Den som har erklært anke, kan
frafalle anken inntil ankeforhandlingen er begynt, og med motpartens
samtykke til kravet er avgjort. I ankesaker som helt ut behandles skriftlig,
kan anken trekkes tilbake til kravet er avgjort.
(2) Tilbaketrekking av anke er til
hinder for ny anke.
§ 29-20
Rettens prøving av anken
(1) Retten kan bare prøve
de krav som er anket. Retten skal likevel tillegge
feil etter § 29-21 annet ledd virkning for krav mellom
ankende part og ankemotpart som ikke er anket, når
feilen også rammer disse kravene, og det er nærliggende
at feilen har hatt virkninger for avgjørelsen av dem.
(2) Ved anke over saksbehandlingen
kan retten bare prøve de saksbehandlingsfeil
som er påberopt, og kan ikke prøve sakens
realitet. Retten kan utenom anken tillegge feil etter § 29-21
annet ledd virkning.
(3) Ved anke over realiteten er retten
bundet av ankegrunnene, og slik at §§ 11-2 og
11-4 gir rammen for rettens prøving. Retten kan ikke
prøve saksbehandlingen, likevel slik at den utenom
anken kan tillegge feil etter § 29-21
annet ledd virkning.
§ 29-21
Saksbehandlingsfeil
(1) Feil ved saksbehandlingen skal tillegges
virkning hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt
betydning for den avgjørelse som er anket.
(2) Følgende feil skal ubetinget tillegges
virkning
a) at tvingende vilkår for å fremme
saken eller avgjøre kravet var tilsidesatt,
b) at retten ikke var lovlig sammensatt,
c) at det er mangler ved avgjørelsen
som ikke kan rettes etter §§ 19-8
og 19-9, og som hindrer prøving av anken, eller
d) at avgjørelse er avsagt mot en part som ikke
har møtt og som ikke har vært lovlig
innkalt eller som har hatt gyldig fravær.
§ 29-22 Særskilt
behandling og avgjørelse av anke over saksbehandlingen
(1) Er det anket både over saksbehandlingen
og realiteten, avgjøres som regel anken over
saksbehandlingen først.
(2) Selv om det foreligger
saksbehandlingsfeil som skal tillegges virkning etter § 29-21,
kan lagmannsretten fremme saken til realitetsavgjørelse
hvis
a) lagmannsretten er rett domstol
ved overprøving av det krav ankesaken gjelder,
b) tingretten har avgjort kravet i realiteten, og
c) hensynet til partene ikke tilsier at kravet
bør prøves på nytt der.
(3) Fremmes saken til realitetsavgjørelse,
kan det ikke ankes særskilt.
§ 29-23
Lagmannsrettens avgjørelser av ankesaken
(1) Anken avgjøres ved dom eller
kjennelse etter § 19-1.
(2) Kommer lagmannsretten til at anken ikke
kan føre fram, forkastes den.
(3) Hvis en anke over saksbehandlingen
tas til følge, eller en saksbehandlingsfeil av
eget tiltak tillegges virkning etter § 29-21
annet ledd, oppheves den påankede avgjørelse.
Lagmannsretten kan bestemme at den videre behandling
av saken etter opphevelse skal foretas av en annen domstol eller
andre dommere. Tilsier opphevelsesgrunnen at det ikke
er adgang til fortsatt behandling av saken, skal den avvises.
(4) Fører en anke over avgjørelsens
innhold fram, treffer lagmannsretten ny realitetsavgjørelse
om den har grunnlag for det. Ellers gjelder tredje ledd
tilsvarende.
§ 29-24
Videre behandling etter opphevelse
(1) Etter opphevelse sendes saken
til den domstol som skal behandle saken videre.
(2) Retten skal av eget tiltak sørge
for fortsatt behandling av saken. Ved den fortsatte behandling skal
tingretten følge den rettsoppfatning som lå til
grunn for lagmannsrettens opphevelse.
Kapittel 30. Anke til Høyesterett
§ 30-1
Høyesterett som ankeinstans
(1) Høyesterett
er ankeinstans for avgjørelser av lagmannsrettene og for anke
over dommer hvor det er gitt tillatelse til direkte anke etter § 30-2.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres
av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-2
Direkte anke til Høyesterett
(1) En anke over dom som ellers hører
under lagmannsrett, kan med tillatelse bringes direkte inn for Høyesterett.
Tillatelse kan bare gis hvor saken reiser særlig
viktige prinsipielle spørsmål som det er av betydning raskt å få Høyesteretts
standpunkt til, og hensynet til forsvarlig behandling av saken ikke
taler mot direkte anke. Tillatelse til direkte anke kan ikke
gis for anke over dom i småkravprosess eller
dom etter forenklet domsbehandling.
(2) Tillatelse til direkte anke må som
regel gis for hele saken. Dersom det etter § 16-1
er adgang til å dele opp behandlingen og pådømmelsen,
og det er klart hensiktsmessig for den videre behandling av saken
at et krav eller påstandsgrunnlag skilles ut
til særskilt behandling og avgjørelse ved direkte anke etter
første ledd, kan det likevel gis tillatelse
til dette.
(3) Begjæring om direkte anke
kan settes fram av ankende part eller ankemotparten innen
fristen for anketilsvaret. § 29-10 gjelder tilsvarende
for tingrettens forberedelse av ankesaken, men slik at saken sendes
Høyesterett.
(4) Tillatelse til direkte anke kan
omgjøres dersom den videre saksforberedelse viser at anken
av hensyn til bevisføringen bør avgjøres
av lagmannsretten.
(5) Dersom det ikke gis tillatelse
til direkte anke eller tillatelsen blir omgjort etter
fjerde ledd, sendes saken til lagmannsretten som behandler og avgjør
anken etter reglene i kapittel 29. Hvor tillatelse til
direkte anke er omgjort etter fjerde ledd, gjelder ikke § 29-13.
(6) Hvis det gis tillatelse til en begrenset
direkte anke etter annet ledd annet punktum,
sendes anken for øvrig til lagmannsretten.
(7) Avgjørelse om tillatelse etter
første eller annet ledd eller omgjøring etter
fjerde ledd treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-3 Tilsvarende
anvendelse av reglene for anker til lagmannsrett
For anker til Høyesterett
gjelder §§ 29-2 til 29-12 og 29-19 til 29-24 tilsvarende
med de endringer som følger av bestemmelsene i dette kapittel.
Avgjørelser etter § 29-12
kan treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-4
Samtykke til fremme av anke over dommer
(1) Anke over dommer kan ikke
fremmes uten samtykke. Samtykke skal bare gis når
anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor
den foreliggende sak, eller det av
andre grunner er særlig viktig å få saken
avgjort i Høyesterett.
(2) Spørsmålet om samtykke
avgjøres for hver anke. Samtykke kan begrenses til enkelte
krav og til enkelte ankegrunner, herunder til nærmere
konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller
det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.
(3) Avgjørelsen treffes av Høyesteretts
ankeutvalg ved beslutning. Nektelse eller begrensning av samtykke
krever enstemmighet.
§ 30-5 Nektelse
av anke over kjennelser og beslutninger
En anke over kjennelse eller
beslutning kan nektes fremmet dersom den ikke reiser spørsmål
av betydning utenfor den foreliggende sak, og
heller ikke andre hensyn taler for at anken
bør prøves. Anken kan også nektes fremmet
dersom den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. § 30-4
annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 30-6 Særlige
begrensninger i retten til videre anke over kjennelser
Når en anke til lagmannsrett
er avgjort ved kjennelse, kan avgjørelsen ikke
ankes videre. Det gjelder likevel ikke når
a) den avviser en sak fra tingretten
fordi saken ikke hører under domstolene, eller
fordi den er rettskraftig avgjort,
b) anken gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten,
c) anken gjelder den generelle rettslige forståelse
av en skreven rettsregel, eller
d) anken gjelder en avgjørelse om tilgang til bevis etter
§ 22-11.
§ 30-7 Nye
krav, utvidet påstand, nytt faktisk grunnlag og nye bevis
(1) Når det er gitt samtykke til fremme
av anken etter § 30-4 eller gitt tillatelse
til direkte anke etter § 30-2, kan nye
krav, utvidelse av påstanden til framsatt krav, nytt faktisk
grunnlag eller nye bevis ikke gjøres
gjeldende uten at særlige grunner taler for det. Avgjørelsen
treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
(2) Ved behandling av anker over kjennelser
og beslutninger kan det settes frist for utvidelser eller
endringer som nevnt i første ledd.
§ 30-8
Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres
ved nektelse etter § 30-4 eller § 30-5 eller
ved opphevelse eller avvisning etter § 29-12,
jf. § 30-3, vurderer retten om ytterligere saksforberedelse
skal foretas. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves etter
anken og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7 gjelder
tilsvarende.
(2) Anke over kjennelser og beslutninger
avgjøres normalt på det grunnlag som foreligger
ved oversending av ankesaken til Høyesterett, med mindre
ytterligere saksforberedelse er nødvendig for å få et
forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Om det er behov for å drøfte
en videre saksforberedelse, gjelder § 9-4 så langt
den passer. Skal anken avgjøres av Høyesterett etter
helt eller delvis muntlig behandling etter § 30-9
fjerde ledd eller § 30-12, gjelder tredje
ledd.
(3) Ved anke over dommer gjelder §§ 9-4
og 9-5 tredje ledd første punktum tilsvarende.
Det kan bestemmes at partene skal inngi sluttinnlegg etter § 9-10
annet ledd. Det kan fastsettes tidsrammer for partenes innlegg under
ankeforhandlingen.
§ 30-9 Behandlingsform
og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser
og beslutninger
(1) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter
skriftlig behandling.
(2) Dersom Høyesteretts ankeutvalg
enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre
fram, kan den avvises eller forkastes uten annen begrunnelse
enn det.
(3) Dersom det er nødvendig for en
forsvarlig behandling, kan Høyesteretts ankeutvalg bestemme
at det skal holdes rettsmøter til nærmere behandling
av deler av det som er tatt opp i ankesaken. For den muntlige behandling i
ankeutvalget gjelder § 30-11 tilsvarende så langt
den passer.
(4) Dersom det treffes bestemmelse etter
domstolloven § 5 første ledd, jf. § 6
første ledd om at saken skal avgjøres i
avdeling av fem dommere, bestemmes det samtidig om behandlingen
skal være skriftlig eller følge
de regler i §§ 30-10 og 30-11 som gjelder
for anke over dommer. Bestemmelse
om muntlig behandling kan også senere treffes av
forberedende dommer etter § 19-2 annet ledd eller
av den rett som behandler saken.
§ 30-10 Behandlingsform
og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter
muntlig ankeforhandling. Skriftlige redegjørelser etter
annet ledd og faktiske framstillinger etter tredje
ledd inngår i avgjørelsesgrunnlaget. Etter
fjerde ledd kan det bestemmes at anken skal avgjøres etter
skriftlig behandling.
(2) Retten kan bestemme
at partene skal inngi skriftlige framstillinger om nærmere
angitte faktiske og rettslige spørsmål i saken.
(3) De faktiske framstillinger i tingrettens
og lagmannsrettens dommer kan legges uprøvd til grunn i
den grad de ikke er bestridt.
(4) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme
skriftlig behandling hvis sakens spørsmål egner
seg for det. § 29-16 femte ledd annet til fjerde punktum
gjelder tilsvarende. Når det holdes rettsmøte etter
de skriftlige innleggene, gjelder § 30-11 så langt
den passer.
§ 30-11
Muntlig ankeforhandling
(1) Rettsoppnevnte sakkyndige kan avhøres
direkte for Høyesterett. Bevisføringen ellers
foregår etter § 26-2.
(2) For ankeforhandlingen gjelder §§ 9-13,
9-14, 9-17, 16-4 og § 29-18 første ledd annet
punktum, annet ledd annet og tredje punktum og tredje
ledd så langt de passer. Partene får ordet to
ganger hver. Partenes annet innlegg skal begrenses til det motparten
har tatt opp, og til sakkyndiges muntlige redegjørelse.
Sakkyndige som forklarer seg direkte for Høyesterett, gir
sin forklaring etter at partene har holdt sitt første
innlegg med mindre Høyesterett bestemmer
noe annet.
§ 30-12 Behandlingen
av saker som skal avgjøres av mer enn fem dommere
Når en sak eller et rettsspørsmål etter
domstolloven § 5 fjerde ledd skal avgjøres
av Høyesterett satt med mer enn fem
dommere, skal saken eller rettsspørsmålet
alltid behandles etter § 30-10 første
ledd til tredje ledd og § 30-11.
§ 30-13 Statens
rett til å opptre i saker omGrunnloven eller internasjonale
forpliktelser
(1) Når det i sak fremmet for Høyesterett
reises spørsmål om å sette til side eller
fortolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller
stortingsbeslutning fordi reglene kan være i konflikt med
Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet
av i internasjonalt samarbeid, skal Høyesterett
varsle staten ved Justisdepartementet om saken. Staten
har rett til å opptre i saken så langt det er
nødvendig for å ivareta det offentliges interesser
ved den mulige regelkonflikt.
(2) Dersom staten opptrer, kan retten
bestemme at staten skal inngi skriftlige framstillinger
om nærmere angitte faktiske og rettslige spørsmål
i saken.
§ 30-14 Opphevelse
og fortsatt behandling ved lavere rett ved manglende avgjørelsesgrunnlag
mv.
(1) Dersom behandlingen viser at det er eller
kan være feil i det faktiske eller rettslige
grunnlaget for den påankede avgjørelse, men det ikke
er forsvarlig grunnlag for å avgjøre det krav
saken gjelder, skal avgjørelsen oppheves.
(2) Når det i den påankede
avgjørelsen ikke er vurdert bevis som det er
nødvendig å ta stilling til for å avgjøre anken,
kan avgjørelsen oppheves når det av hensyn til
en forsvarlig eller hensiktsmessig saksbehandling er viktig å få bevisene
vurdert i den lavere rett.
(3) Det kan under saksforberedelsen treffes
avgjørelse om at forhandlingene for Høyesterett
skal begrenses slik at det foreløpig ikke forhandles
om tvistepunkter som det kan være aktuelt å henvise
til behandling ved lavere rett etter annet ledd.
§ 30-15
Opphevelse også av avgjørelsen i tingretten
(1) Rammer feil som fører til opphevelse også tingrettens
avgjørelse, skal begge avgjørelser oppheves. Det gjelder
likevel ikke hvis lagmannsretten ved ny behandling
kan avgjøre saken i realiteten, og det gir en hensiktsmessig
behandling.
(2) Oppheves tingrettens avgjørelse
uten at saken også avvises, gjelder § 29-24
for den fortsatte behandling i tingretten.
Kapittel 31. Gjenåpning
§ 31-1
Virkeområde. Gjenåpningsdomstol
(1) Kapitlet gjelder gjenåpning av
saker som er rettskraftig avgjort.
(2) Avgjørelser av forliksrådet
kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten.
(3) Avgjørelser av tingretten og lagmannsretten
kan gjenåpnes ved begjæring til en sideordnet
domstol med rettskrets som grenser til den domstol
som har truffet avgjørelsen.
(4) Avgjørelser av Høyesterett,
herunder Høyesteretts ankeutvalg, kan gjenåpnes
ved begjæring til Høyesterett. Begjæringen
avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 31-2
Avgjørelser som kan gjenåpnes
(1) Rettskraftige avgjørelser som
avslutter behandlingen av et krav, kan gjenåpnes. Midlertidige
avgjørelser kan ikke gjenåpnes.
(2) Har en sak vært behandlet i flere
instanser, er det bare avgjørelsen i siste instans
som kan gjenåpnes. Dette gjelder likevel ikke
hvis grunnlaget for gjenåpning er forhold som lå utenfor
rammen av behandlingen der.
(3) Beslutninger som nekter anke, og kjennelser
som forkaster en begjæring om oppfriskning, kan bare
gjenåpnes på grunn av feil ved rettergangen nevnt
i § 31-3.
(4) Dommer og kjennelser som opphever en avgjørelse,
kan gjenåpnes inntil ny realitetsavgjørelse er
truffet. Tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 31-3
Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen
(1) Gjenåpning kan begjæres
a) hvis en dommer som etter loven ikke
kunne gjøre tjeneste, har deltatt i behandlingen av saken,
b) hvis en dommer, noen som har utført
arbeid eller oppdrag for domstolen, motparten eller noen
som har handlet i saken for motparten, med skjellig grunn kan mistenkes
for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken,
c) hvis et vitne med skjellig grunn mistenkes for falsk forklaring,
d) hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold
er fastslått at saksbehandlingen har krenket en konvensjon
som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, eller
e) når parten ikke møtte ved
behandlingen av saken fordi parten ikke var lovlig innkalt eller
hadde gyldig fravær.
(2) Et straffbart forhold som siktede er frifunnet
for, kan ikke påberopes med mindre retten
har funnet det bevist at siktede har foretatt den rettsstridige
handlingen.
§ 31-4
Gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen
Gjenåpning kan begjæres
a) hvis opplysninger om faktiske forhold
som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst
sannsynlig ville blitt en annen, eller
b) hvis en bindende avgjørelse av en internasjonal
domstol eller en uttalelse fra FNs menneskerettskomité i samme
saksforhold tilsier at avgjørelsen var basert på uriktig
anvendelse av folkeretten.
§ 31-5 Alminnelige
begrensninger i retten til gjenåpning
(1) Gjenåpning kan ikke
begjæres av en grunn som er forkastet ved sakens behandling.
En grunn anses ikke som forkastet ved beslutning om å nekte anke etter § 29-13 første
ledd, § 30-4 og § 30-5.
(2) Gjenåpning kan heller ikke
begjæres av en grunn som parten burde ha gjort gjeldende
under sakens ordinære behandling, ved anke eller
ved begjæring om oppfriskning.
(3) Gjenåpning finner ikke
sted dersom det er rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling
av saken ikke vil lede til en endring
av betydning for parten.
§ 31-6
Fristene for gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning
må settes fram innen seks måneder etter
at parten ble kjent med det forhold begjæringen bygger
på, eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette.
Bygger begjæringen på en straffbar handling, løper
det ny frist fra det tidspunkt siktede er domfelt ved rettskraftig
dom.
(2) Etter ti år kan saken ikke
gjenåpnes. Det kan ikke gis oppfriskning mot
forsømmelse av denne fristen.
§ 31-7
Begjæringen om gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning
inngis til en domstol som etter § 31-1
annet til fjerde ledd kan behandle begjæringen.
(2) Begjæringen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) den avgjørelse som kreves gjenåpnet,
d) om begjæringen gjelder hele avgjørelsen eller bare deler
av den,
e) grunnlaget for gjenåpning etter §§ 31-3
og 31-4,
f) en faktisk og rettslig begrunnelse for at grunnlaget
gir rett til gjenåpning,
g) de bevis som vil bli ført for retten
til gjenåpning,
h) det krav som vil bli gjort gjeldende i gjenåpningssaken,
og en påstand som angir det resultat saksøkeren krever
for begjæringen og for gjenåpningssaken,
i) de bevis som vil bli ført i gjenåpningssaken,
j) grunnlaget for at retten kan behandle begjæringen
dersom det kan være tvil om dette, og
k) saksøkerens syn på den videre behandling
av saken.
(3) § 9-2 tredje ledd gjelder
tilsvarende.
§ 31-8
Rettens behandling av begjæringen
(1) Begjæringen om gjenåpning
behandles etter reglene om anke over
beslutninger og kjennelser så langt disse passer. § 30-5
og § 30-9 annet ledd får ikke anvendelse.
(2) Retten prøver av eget
tiltak om vilkårene for gjenåpning er til stede.
Er som grunn angitt et mulig straffbart forhold uten at forfølgning
er innledet, kan retten anmode påtalemyndigheten
om å foreta etterforskning.
(3) Hvis begjæringen tas til følge,
behandles gjenåpningssaken etter de alminnelige
regler for sakstypen.
(4) Retten kan bestemme
at det etter reglene i tredje ledd skal finne
sted felles behandling av begjæringen og av det krav eller
rettsforhold som er gjenstand for denne.
(5) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme
at en begjæring om gjenåpning eller
en gjenåpningssak helt eller delvis skal henvises
til lagmannsrett hvis utvalget enstemmig finner det klart at hensynet
til bevisføringen gjør det hensiktsmessig.
(6) En dommer som har vært med på å treffe
den avgjørelse som er angrepet, kan ikke delta
i sak om gjenåpning av denne.
§ 31-9
Forenklet avgjørelse av begjæringen
(1) Retten kan avgjøre begjæringen
uten videre behandling dersom det er åpenbart at den må avvises
av grunner som ikke kan avhjelpes, eller forkastes
fordi grunnlaget er utilstrekkelig.
(2) I lagmannsretten og i Høyesteretts
ankeutvalg må avgjørelse av begjæringen etter
første ledd være enstemmig.
Sjuende del – Midlertidig sikring
Kapittel 32. Alminnelige bestemmelser
§ 32-1
Innledning
(1) Midlertidig sikring omfatter
arrest og midlertidig forføyning.
(2) Den som har et pengekrav mot en annen,
kan begjære sikring av dette kravet ved arrest etter
kapittel 33 dersom det foreligger en sikringsgrunn.
(3) Den som har et krav som går ut
på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig
forføyning etter kapittel 34 dersom det foreligger
en sikringsgrunn.
§ 32-2
Forholdet til lovens alminnelige regler m.m.
Reglene i kapittel 1 til 3, §§ 4-1,
4-3, 4-4 og 4-7, kapittel 7 og 8, § 9-6, kapittel 11 til
15, kapittel 16 unntatt §§ 16-2, 16-4 og 16-8,
kapittel 18, kapittel 19 unntatt § 19-13 og kapittel 20
til 31 gjelder tilsvarende i saker om midlertidig sikring
så langt de passer og når ikke annet
følger av reglene i kapittel 32 til 34. Før retten
avsier en kjennelse, skal den så vidt mulig gi partene
anledning til å uttale seg.
§ 32-3 Norske
og utenlandske skip og utenlandske
statlige luftfartøyer
(1) For arrest i skip og midlertidig forføyning
som går ut på tilbakeholding av et skip, gjelder også reglene
i sjøloven kapittel 4.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-5
til 1-7 gjelder tilsvarende for midlertidig sikring.
(3) Reglene for skip gjelder også for
flyttbare innretninger som ikke er skip, men som kan registreres
i norsk skipsregister eller i tilsvarende utenlandske
registre.
§ 32-4
Kompetent domstol
(1) Begjæring om midlertidig sikring
skal settes fram for tingretten i den krets der saksøkte
har alminnelig verneting. En begjæring om arrest
kan også settes fram for tingretten i en annen
krets hvor et formuesgode som tilhører saksøkte
er, eller hvor løsøre som
tilhører saksøkte kan ventes å komme
i nær fremtid. En begjæring om midlertidig forføyning
som gjelder et formuesgode eller en annen gjenstand, kan også settes
fram for tingretten på det stedet hvor godet eller
gjenstanden er eller ventes å komme i nær framtid.
Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-9 gjelder tilsvarende. Begjæring
om utreiseforbud settes fram for tingretten i den krets hvor saksøkte
bor eller oppholder seg.
(2) Begjæring om midlertidig forføyning
mot staten eller fylkeskommuner kan også settes
fram for saksøkerens alminnelige verneting.
(3) Er søksmål om det kravet
som det begjæres midlertidig sikring for, reist
for en annen domstol enn forliksrådet, skal begjæringen
settes fram for denne domstolen.
§ 32-5
Begjæringen
(1) Begjæring om midlertidig sikring
settes fram gjennom prosesskriv eller muntlig.
(2) I begjæringen skal oppgis det
krav som det begjæres midlertidig sikring for,
og sikringsgrunnen. I en begjæring om arrest oppgis også kravets
størrelse med et bestemt maksimum. Begjæringen
skal videre inneholde en redegjørelse for de forhold som
saksøkeren påberoper.
(3) De dokumenter som påberopes og
som saksøkeren er i besittelse av, bør følge
med begjæringen.
§ 32-6
Foreløpig prøving
Dersom retten av eget tiltak skal
avvise saken, treffer den straks avgjørelse om det. Kan
feilen rettes, skal saksøkeren få en frist til å rette
den. Blir feilen ikke rettet, skal saken avvises.
§ 32-7
Rettens forhandlinger
(1) Retten treffer avgjørelse
om midlertidig sikring ved kjennelse etter at
partene har vært innkalt til muntlig forhandling. Dersom
saksøkeren uteblir fra rettsmøtet og det ikke
er opplyst eller sannsynlig at det foreligger
gyldig fravær, avvises begjæringen. Er det opplyst eller
sannsynlig at saksøkeren har gyldig fravær, utsettes
saken. Uteblir saksøkte og det er opplyst eller
sannsynlig at det foreligger gyldig fravær,
kan retten utsette saken.
(2) Dersom det er fare ved opphold,
kan kjennelse som beslutter arrest treffes uten muntlig forhandling.
(3) Dersom det, bedømt på grunnlag
av saksframstillingen i begjæringen, ikke er
adgang til å ta begjæringen til følge,
kan den forkastes straks.
§ 32-8
Etterfølgende muntlig forhandling
(1) Har retten besluttet midlertidig
sikring uten muntlig forhandling, kan partene og enhver
annen som rammes, kreve etterfølgende muntlig forhandling
om sikringen. Det kan også kreves etterfølgende
muntlig forhandling om sakskostnader som er ilagt. Dersom etterfølgende muntlig
forhandling kan kreves etter denne paragrafen, kan avgjørelsen ikke
ankes.
(2) Retten kan helt eller
delvis stadfeste, endre eller oppheve sin første
beslutning og gjøre stadfestelsen eller endringen
avhengig av sikkerhetsstillelse. Avgjørelsen treffes ved
kjennelse.
§ 32-9
Samtidig pådømmelse av hovedkravet
(1) I sak om midlertidig sikring
kan saksøkeren eller saksøkte
for tingretten trekke inn hovedkravet til pådømmelse
dersom dette
a) forsvarlig kan avgjøres
samtidig med begjæringen om midlertidig sikring,
b) ikke vil forsinke avgjørelsen av den
midlertidige sikringen og
c) det ikke nødvendiggjør annen
saksforberedelse.
(2) En begjæring om å trekke
inn hovedkravet til pådømmelse avgjøres
ved beslutning. En beslutning som tillater kravet trukket inn, kan
senere omgjøres om det viser seg at vilkårene etter
første ledd ikke er til stede.
(3) Retten skal normalt nekte samtidig
pådømmelse av hovedkravet dersom det ved avgjørelsen
av den midlertidige sikringen legges til grunn at sikringsgrunn ikke
foreligger og det bare er saksøkeren
som har begjært hovedkravet pådømt. Retten
kan også ellers nekte pådømmelse av
hovedkravet om den finner grunn til det.
(4) Dersom hovedkravet ikke kommer
til pådømmelse etter beslutning om omgjøring etter
annet ledd, eller fordi det nektes pådømt etter
tredje ledd, kan den som begjærte pådømmelse,
innen en frist satt av retten kreve det behandlet
i egen sak. Ville særskilt søksmål om
hovedkravet hørt under en annen domstol, kan retten
bestemme at hovedkravet skal behandles ved denne
domstol.
§ 32-10
Kostnadsansvaret ved midlertidig sikring
Retten kan ilegge sakskostnader også i
en sak som avgjøres uten innkalling til muntlig forhandling.
Pålegges saksøkte kostnader
i en sak om arrest, tas kostnadene med i det beløpet som
det tas arrest for.
§ 32-11
Erstatning ved midlertidig sikring
(1) Dersom midlertidig sikring er
opphevet eller falt bort og det viser seg at saksøkerens
krav ikke bestod da sikringen ble besluttet, plikter saksøkeren å erstatte
den skade saksøkte har lidt som følge
av sikringen eller ved de skritt som har vært
nødvendige for å avverge sikringen eller å få den
opphevet. Det samme gjelder om det viser seg at begjæringen
for øvrig var ugrunnet som følge av at det under
saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller
villedende opplysninger om sikringsgrunnen. Ved midlertidige forføyninger
til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser
som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt, og som
er besluttet på grunnlag av at kravet er sannsynliggjort,
jf. § 34-2 første ledd, og etter
muntlig forhandling, jf. § 32-7 første
ledd, plikter saksøkeren bare å erstatte
skade som nevnt i første punktum dersom, denne visste eller
burde vite at kravet ikke bestod da sikringen ble
besluttet.
(2) Dersom sikringen er skjedd ved utreiseforbud,
kan retten, i stedet for eller i tillegg til erstatning
for økonomisk tap, pålegge saksøkeren å yte
saksøkte et rimelig pengebeløp
i erstatning (oppreisning) for tort og annen skade av ikke-økonomisk
art. Det samme kan retten gjøre i andre
tilfeller dersom sikringen ble besluttet som følge av at
det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller
villedende opplysninger.
(3) Krav om erstatning etter denne
paragrafen kan gjøres gjeldende for tingretten i en sak
om opphevelse av sikringen, eller ved ordinært
søksmål.
§ 32-12
Sikkerhetsstillelse
Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 gjelder
tilsvarende i saker om midlertidig sikring.
§ 32-13
Bortfall av stilt sikkerhet
(1) Dersom saksøkeren i en sak om
midlertidig sikring har stilt sikkerhet for mulig erstatning
til saksøkte, kan sikkerheten på begjæring
kreves frigitt når det er gått mer enn tre måneder etter
at saksøkte fikk underretning om at sikringen er falt bort eller
opphevet uten at søksmål om erstatning er reist.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-7
tredje ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 33. Arrest
§ 33-1
Innledning
(1) Arrest besluttes i skyldnerens formuesgoder
eller, i særlige tilfeller, ved at skyldneren blir pålagt
utreiseforbud. For arrest i formuesgoder gjelder §§ 33-2
til 33-10. For utreiseforbud gjelder §§ 33-11
til 33-14 og ellers §§ 33-2 til 33-10 så langt
de passer.
(2) Pengekrav mot staten, en kommune, en fylkeskommune,
et interkommunalt selskap, et regionalt helseforetak eller
et helseforetak kan ikke sikres med arrest.
§ 33-2
Sikringsgrunn for arrest i formuesgoder
(1) Arrest i formuesgoder kan besluttes når
skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelse av
kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, eller
må skje utenfor riket.
(2) At et pengekrav ikke er forfalt eller
betinget, er ikke til hinder for sikring av
kravet, hvis ikke dette fører til at kravet er
uten verdi.
(3) Arrest i bestemt skip og luftfartøy
kan besluttes uten særlig arrestgrunn når det
begjæres av en fordringshaver med et forfalt pantekrav
i skipet eller luftfartøyet. For luftfartøyer
gjelder dette likevel bare dersom fordringshaveren
har tvangsgrunnlag for pantekravet.
§ 33-3
Sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn
(1) Arrest kan bare besluttes dersom
kravet det begjæres arrest for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten
kan bestemme at saksøkeren som vilkår
for gjennomføringen skal stille slik sikkerhet som retten
fastsetter for mulig erstatning til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold,
kan arrest besluttes selv om saksøkerens krav ikke
er sannsynliggjort. Retten skal i tilfelle bestemme
at saksøkeren som vilkår for gjennomføringen
skal stille sikkerhet.
§ 33-4
Avgjørelsen om arrest
(1) Rettens avgjørelse skal nevne
partene, kravet med et bestemt maksimum og sikringsgrunnen.
Blir det besluttet arrest, kan retten også fastsette
hvilket formuesgode som det tas arrest i. Dersom saksøkeren
pålegges å stille sikkerhet for gjennomføringen
og retten har fastsatt hvilket formuesgode det tas arrest
i, skal retten fastsette en frist for å stille
sikkerheten.
(2) Retten skal på saksøktes
begjæring i avgjørelsen eller i en senere
avgjørelse sette en frist for saksøkeren for å reise
søksmål om kravet, eller for å begjære
tvangsfullbyrdelse dersom saksøkeren allerede har tvangsgrunnlag for
sitt krav. Søksmål i utlandet regnes likt med
søksmål i Norge dersom avgjørelsen
av den utenlandske domstol er bindende
her i riket.
(3) Saksøkte skal
opplyses om sin adgang til å avverge gjennomføringen
ved å stille sikkerhet for saksøkerens krav. Er
det besluttet arrest uten at muntlig forhandling har vært
holdt, skal partene opplyses om sin rett til å kreve etterfølgende
muntlig forhandling.
§ 33-5
Gjennomføring av arrest
(1) En arrest skal gjennomføres straks.
Er saksøkeren pålagt å stille sikkerhet,
skal den gjennomføres straks retten er meddelt
at sikkerhet er stilt. Det hører under gjennomføringen å beslutte
hvilket formuesgode det skal tas arrest i, hvis dette ikke
allerede er gjort etter § 33-4 første
ledd, og å etablere rettsvern for arresten og
gi partene meddelelse om utfallet av gjennomføringen. Retten kan
helt eller delvis overlate gjennomføringen til
namsmannen i et hvilket som helst distrikt. Dersom retten
overlater til namsmannen å bestemme
formuesgodet, kan den bestemme hvilket formuesgode
namsmannen fortrinnsvis skal søke etter.
(2) Om gjennomføringen av arrest gjelder
tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5 til 5-10, 5-13
til 5-16 og 5-19 og §§ 7-8, 7-9 og 7-12 tilsvarende.
Skal arrestgjenstand utpekes, gjelder også tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18,
7-19 og 7-25. Er avgjørelsen ikke forkynt for
saksøkte på forhånd, forkynnes
den under forretningen, eller hvis det ikke
lar seg gjøre, straks etter.
(3) Saksøkte kan
alltid avverge gjennomføringen ved å stille sikkerhet
for saksøkerens krav.
§ 33-6
Valget av formuesgode
(1) Arrest kan tas i ethvert formuesgode som
det kan tas utleggspant i. Arrest kan også tas
i pengekrav som det kan besluttes utleggstrekk
i etter dekningsloven § 2-7 når det
er gått minst en måned siden saksøkte
kunne fått betaling. Det skal velges et formuesgode som
vil gi saksøkeren tilstrekkelig sikkerhet for arrestkravet
og som i tilbørlig utstrekning tar hensyn til saksøktes
interesser. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-13 til
7-16 gjelder tilsvarende.
(2) Dersom en arrest blir besluttet uten muntlig
forhandling og arrest er begjært i et bestemt
formuesgode som det kan tas arrest i, skal det tas arrest i dette.
Det gjelder likevel ikke dersom det finnes klart
at saksøkeren vil være tilstrekkelig sikret med
arrest i et annet formuesgode, og det må antas å være
i saksøktes interesse å velge dette.
§ 33-7
Virkningen av arresten, rettsvern m.m.
(1) Arresten medfører at skyldneren
mister retten til å råde over de arresterte
formuesgoder til skade for arresthaveren. Om skyldnerens råderett
gjelder for øvrig de samme regler som for utleggspant.
(2) Arrest får rettsvern mot saksøktes
rettslige disposisjoner etter reglene for utleggspant
i panteloven. Om etablering av rettsvern m.m. gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20.
(3) Arrest i et formuesgode gir ikke
arresthaveren rett til å kreve tvangsdekning. Dersom det
er nødvendig for å forebygge vesentlig verdiforringelse,
kan retten på arresthaverens begjæring
ved kjennelse bestemme at arresthaveren skal
gis adgang til å begjære tvangsdekning. For andel
av utbytte som faller på arrestkravet gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 8-19
tredje ledd og § 11-36 tredje ledd.
§ 33-8
Særregler om arrest i luftfartøy
Sjøloven § 95 annet og tredje
ledd gjelder tilsvarende ved arrest i luftfartøy. Dette
gjelder likevel ikke dersom luftfartøyet
er satt inn i regelmessig rute som er åpen for allmennheten, eller
dersom luftfartøyet ellers nyttes til befordring av personer eller
gods mot betaling når luftfartøyet er klart til
avgang og arrestkravet ikke gjelder krav som er stiftet
til gjennomføring av reisen.
§ 33-9
Opphevelse av arrest m.m.
(1) Saksøkte kan
begjære arresten helt eller delvis opphevet når
det settes fram nye bevis eller det foreligger endrede
forhold som godtgjør at kravet eller sikringsgrunnen ikke
er til stede. Det samme gjelder hvis arresthaveren etter
at søksmål er reist om kravet eller
tvangsfullbyrdelse er begjært, utilbørlig
forhaler saken.
(2) En begjæring om opphevelse etter
første ledd framsettes for den rett som har besluttet
arresten. Er søksmål reist, kan begjæringen
alltid framsettes for den rett som behandler søksmålet.
Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelse som opphever
arrest har ikke virkning før den er rettskraftig,
med mindre saksøkte stiller
sikkerhet for kravet.
(3) Saksøkte kan
begjære gjennomføringen av en arrest opphevet
ved å stille sikkerhet for kravet. Annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 33-10
Bortfall av arrest og forlengelse av frister
(1) Arresten faller bort uten opphevelse:
a) når det blir tatt utlegg
for saksøkerens krav i det arresterte formuesgode,
b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille
sikkerhet eller for å reise søksmål
om eller begjære tvangsfullbyrdelse av kravet,
og fristen oversittes,
c) når det ikke er satt frist for søksmål eller
begjæring om tvangsfullbyrdelse, og søksmål ikke
er reist eller tvangsfullbyrdelse begjært ett år etter
avsigelsen av arrestkjennelsen,
d) når saksøkte oppfyller
pengekravet, eller det faller bort på annen måte, eller
saksøkte rettskraftig er frifunnet for kravet,
e) når saksøkeren gir avkall på sin
rett etter arresten, eller
f) når saksøkeren har fått fullbyrdelsesdom
for kravet og utlegg ikke blir begjært innen
en måned etter at dommen ble rettskraftig.
(2) Fristene i første ledd
bokstav b, c og f kan på begjæring forlenges. § 33-9
annet ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare gis
dersom begjæringen kommer inn innen utløpet
av fristen. Forlengelse kan etter samme regler
gis på ny.
(3) Er arresten falt bort, plikter saksøkeren
skriftlig å gi avkall på sin rett etter
arresten. Saksøkte kan kreve at retten treffer
avgjørelse om at arresten er falt bort. § 33-9 annet
ledd gjelder tilsvarende.
§ 33-11
Sikringsgrunn for utreiseforbud
(1) Utreiseforbud kan besluttes når
skyldneren er i ferd med å forlate riket under slike forhold
at det er usikkert om skyldneren vil vende tilbake. Et slikt forbud
kan bare besluttes når det er nødvendig
for å sikre tvangsfullbyrdelse, og arrest i formuesgoder ikke
gir tilstrekkelig sikring. Utreiseforbud kan ikke besluttes
når det etter sakens art og forholdene ellers
vil være et uforholdsmessig inngrep.
(2) Utreiseforbud kan ikke besluttes
overfor en person uten fast bosted i Norge for
krav som ikke kan bringes inn for norsk domstol.
§ 33-12 Rettens
avgjørelse, etterfølgende muntlig forhandling
(1) Avgjørelse om utreiseforbud skal
istedenfor opplysning om arrestgjenstanden etter § 33-4,
nevne at skyldneren er underlagt utreiseforbud og ikke
må forlate riket. Det skal besluttes beslag i
skyldnerens pass.
(2) Om nødvendig kan det under særlig
graverende forhold besluttes at skyldneren skal settes i fengslig
forvaring eller undergis andre innskrenkninger
i sin personlige frihet. Har det i disse tilfellene ikke
vært muntlig forhandling innkaller retten av
eget tiltak til etterfølgende muntlig forhandling.
§ 33-13 Forretning
for gjennomføring av utreiseforbud
Dersom det under gjennomføringen av
en avgjørelse om utreiseforbud blir oppdaget at saksøkte
har formuesgoder som det kan tas arrest i, skal den myndighet som står
for gjennomføringen, isteden ta arrest i formuesgodet.
§ 33-14
Bortfall av utreiseforbud
Foruten etter bortfallsgrunnene i § 33-10
første ledd bokstav b, c, d, e og f faller fengslig forvaring eller
andre frihetsinnskrenkninger bort etter tre
måneder hvis ikke retten har besluttet
at den skal falle bort før dette tidspunkt.
Kapittel 34. Midlertidig forføyning
§ 34-1
Sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning
kan besluttes:
a) når saksøktes adferd
gjør det nødvendig med en midlertidig sikring
av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen
av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
b) når det finnes nødvendig for å få en
midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge
en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre
voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.
(2) Midlertidig forføyning kan ikke
besluttes dersom den skade eller ulempe som
saksøkte blir påført
står i åpenbart misforhold til den interesse
saksøkeren har i at forføyning
blir besluttet.
§ 34-2
Sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning kan bare
besluttes dersom kravet det begjæres forføyning
for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan
bestemme at saksøkeren som vilkår
for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen
skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig
erstatning til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold,
kan midlertidig forføyning besluttes
selv om kravet ikke er sannsynliggjort.
(3) Ved midlertidige forføyninger
til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser
som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt,
kan saksøkeren ikke pålegges å stille
sikkerhet som nevnt i første ledd dersom den
midlertidige forføyningen er besluttet etter
muntlig forhandling og kravet er sannsynliggjort.
§ 34-3
Avgjørelse om midlertidig forføyning
(1) Midlertidig forføyning
kan gå ut på at saksøkte skal unnlate,
foreta eller tåle en handling, eller
på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes
besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse. Midlertidig
forføyning kan ikke gå ut
på fengslig forvaring eller andre innskrenkninger
i den personlige frihet.
(2) Rettens avgjørelse om midlertidig
forføyning skal nevne partene, saksøkerens
krav og sikringsgrunnen. Beslutter retten midlertidig
forføyning, skal den fastsette de forholdsregler som den
finner påkrevet. Retten kan samtidig fastsette
hvordan forføyningen skal gjennomføres. Retten
kan gi bestemmelser om når forføyningen skal tre i
kraft og hvor lenge den skal vare. Pålegges saksøkeren å stille
sikkerhet som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring
av forføyningen, skal retten fastsette en frist
for å stille sikkerheten. Retten kan bestemme
at saksøkte kan avverge ikrafttredelse
og gjennomføringen av forføyningen ved å stille
sikkerhet for mulig erstatning til saksøkeren.
(3) Retten kan i avgjørelsen, eller
på saksøktes begjæring i en senere avgjørelse,
sette en frist for saksøkeren for å reise søksmål
om kravet. Søksmål i utlandet regnes likt med
søksmål i Norge dersom avgjørelsen
av den utenlandske domstol er bindende
her i riket.
(4) Er det besluttet midlertidig forføyning
uten at muntlig forhandling har vært holdt, skal partene
opplyses om sin rett til å kreve etterfølgende
muntlig forhandling.
§ 34-4
Gjennomføring av midlertidig forføyning
(1) En midlertidig forføyning
gjennomføres etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 13 II til VI. Forføyningen skal gjennomføres
straks saksøkeren begjærer det. Begjæringen
framsettes for retten. Begjæring om gjennomføringstiltak
som skal utføres av namsmannen, kan framsettes direkte
for den namsmannen som utførelsen hører under.
Framsettes begjæringen for retten, kan retten
overlate til den namsmannen som utførelsen hører under, å utføre
gjennomføringstiltak som krever at det holdes en forretning
på annet sted enn rettens kontor.
(2) Er saksøkeren pålagt å stille
sikkerhet for en midlertidig forføyning, trer forføyningen ikke
i kraft og kan ikke gjennomføres før retten
har meddelt saksøkte at sikkerhet er
stilt, dersom retten ikke har bestemt
annet.
(3) For forretninger for gjennomføring
som holdes på annet sted enn rettens kontor, gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5
til 5-10, 5-13 til 5-16 og 5-19 tilsvarende. Er forføyningskjennelsen ikke
forkynt for saksøkte på forhånd,
forkynnes den under forretningen, eller hvis det ikke
lar seg gjøre, straks etter.
(4) Gjelder en midlertidig forføyning
en rettighet i et realregistrert formuesgode, eller begrenser
den saksøktes rådighet over et realregistrert
formuesgode, kan retten bestemme at
forføyningen skal registreres som ledd i gjennomføringen.
Tilsvarende gjelder for rettigheter registrert i
et verdipapirregister eller i et særskilt register
for immaterialrettigheter.
(5) Går en midlertidig forføyning
ut på å sette et formuesgode i forvaring og det
er tvist om eiendomsretten til gjenstanden, skal avkastning av formuesgodet
utbetales til retten, som plasserer midlene på best mulige
rentebærende vilkår i norsk bank inntil saken
er avgjort.
§ 34-5
Opphevelse av midlertidig forføyning m.m.
(1) Saksøkte kan
begjære forføyningen opphevet eller innskrenket
når det settes fram nye bevis eller det foreligger
endrede forhold som godtgjør at kravet
eller sikringsgrunnen ikke er til stede. Det samme gjelder
hvis saksøkeren etter at søksmål
om kravet er reist, utilbørlig forhaler
saken.
(2) Begge parter kan begjære at det
treffes nye bestemmelser om hvordan en midlertidig forføyning
skal gjennomføres, om når den skal tre i kraft
og om sikkerhetsstillelse.
(3) En begjæring etter første
og annet ledd framsettes for den rett som har besluttet forføyningen.
Er søksmål reist, kan begjæringen alltid
framsettes for den rett som behandler søksmålet.
Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelse som opphever
midlertidig forføyning har ikke virkning
før den er rettskraftig, med mindre saksøkte
stiller sikkerhet for kravet.
§ 34-6 Bortfall
av midlertidig forføyning og forlengelse av frister
(1) Midlertidig forføyning
faller bort uten opphevelse:
a) når en fastsatt tid for
forføyningen er løpt ut,
b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille
sikkerhet eller for å reise søksmål
om kravet, og fristen oversittes,
c) når kravet er avgjort ved rettskraftig dom,
d) når saksøkte oppfyller
kravet, eller det faller bort på annen måte, eller
e) når saksøkeren gir avkall på sin
rett etter forføyningen.
(2) Fristene i første ledd
bokstav a og b kan på begjæring forlenges. § 34-5
tredje ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare
gis dersom begjæring kommer inn innen utløpet
av fristen. Forlengelse kan etter samme regler gis på ny.
(3) Er midlertidig forføyning
falt bort, plikter saksøkeren skriftlig å gi avkall
på sin rett etter forføyningen. Saksøkte
kan kreve at retten treffer avgjørelse om at
forføyningen er falt bort. § 34-5 tredje
ledd gjelder tilsvarende.
§ 34-7 Særregler
om midlertidige forføyninger til sikring av immaterialrettigheter
(1) Til sikring av immaterialrettigheter
kan retten som midlertidig forføyning
mot vareeieren, jf. tolloven § 1 nr. 3, beslutte
at tollvesenet skal holde varer tilbake fra frigjøring,
når innførsel av varen vil utgjøre et
inngrep i en immaterialrettighet. Retten kan beslutte
dette selv om vareeieren er ukjent. Forføyningen skal i
så fall besluttes uten innkalling til muntlig forhandling,
og det skal ikke fastsettes en frist for saksøkeren
til å reise søksmål om kravet. Fra det
tidspunkt tollvesenet holder varer tilbake i samsvar med forføyningen,
får vareeieren stilling som saksøkt.
(2) For midlertidige forføyninger etter
paragrafen her gjelder i tillegg til loven her reglene i tolloven § 39. § 34-4 gjelder
ikke.
Åttende del – Særlige prosessformer
Kapittel 35. Gruppesøksmål
§ 35-1
Virkeområde. Definisjoner
(1) Kapitlet gir særlige regler om
behandlingsmåten for gruppesøksmål i
tingretten og anke over avgjørelser i gruppesøksmål.
(2) Gruppesøksmål er søksmål
som føres av eller mot en gruppe på samme eller
vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent
av retten som gruppesøksmål.
(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler
for gruppesøksmål.
(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller
forpliktelser som faller innenfor den ramme retten
har trukket opp for gruppesøksmålet, og som omfattes
av søksmålet etter § 35-6 eller § 35-7.
(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter
innenfor gruppen.
(6) Grupperegisteret er det register som føres
over gruppemedlemmene etter § 35-6.
(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens
vegne i søksmålet etter § 35-9
første til tredje ledd.
§ 35-2
Vilkår for gruppesøksmål
(1) Gruppesøksmål kan bare
reises hvis
a) flere rettssubjekter har krav eller
forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk
og rettslig grunnlag,
b) kravene ellers kan behandles av retten med
samme sammensetning og hovedsakelig etter
de samme saksbehandlingsregler,
c) gruppeprosess er den beste behandlingsmåten,
og
d) det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter
§ 35-9.
(2) Bare de som kunne reist eller
sluttet seg til et ordinært søksmål for
norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.
§ 35-3
Saken reises
(1) Gruppesøksmål kan reises
av
a) enhver som fyller vilkårene
for å være gruppemedlem hvis søksmålet
fremmes, eller
b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme
særskilte interesser, når søksmålet ligger
innenfor deres formål og
naturlige virkeområde etter § 1-4.
(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett
der en som kan være gruppemedlem, kunne ha reist
et vanlig søksmål.
(3) Stevningen skal gi retten de
opplysninger som er nødvendige for å vurdere om
vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt
og treffe avgjørelser etter § 35-4 annet ledd.
Det skal angis om gruppesøksmålet begjæres
fremmet etter § 35-6 eller § 35-7.
§ 35-4
Godkjenning av gruppesøksmål
(1) Retten skal så tidlig
som mulig avgjøre om gruppesøksmålet
skal fremmes eller avvises.
(2) Fremmes gruppesøksmålet,
skal retten i avgjørelsen om dette
a) beskrive rammen for krav som kan
omfattes av gruppesøksmålet,
b) avgjøre om gruppesøksmålet
skal fremmes etter § 35-6 eller § 35-7,
c) i gruppesøksmål etter § 35-6
fastsette en frist for registrering i grupperegisteret,
d) fastsette et eventuelt maksimalt ansvar og
eventuell forskuddsbetaling etter § 35-6
tredje ledd, og
e) utpeke grupperepresentant.
(3) Viser sakens videre behandling at det er
klart uhensiktsmessig at søksmålet føres etter
reglene for gruppeprosess, eller at rammen for de krav
som omfattes av gruppesøksmålet bør få en
annen avgrensning, kan retten av eget tiltak omgjøre eller
endre avgjørelsen. De som ikke lenger
omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én måned etter
at avgjørelsen om omgjøring eller endring
er rettskraftig, kreve at retten fortsetter
behandlingen av deres krav som individuelle søksmål.
(4) Avgjørelser etter første
til tredje ledd treffes som kjennelse. Ved anke
gjelder ikke § 29-3 annet ledd.
§ 35-5
Varsel om godkjent gruppesøksmål
(1) Når et gruppesøksmål
er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller
på annen måte sørge for at gruppesøksmålet
gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller
som er gruppemedlemmer etter § 35-7.
(2) Varslet eller kunngjøringen
skal gjøre det klart hva gruppesøksmålet
og gruppeprosessen innebærer, herunder konsekvensene av å registrere
seg eller tre ut som gruppemedlem, mulig ansvar for kostnader
som kan påløpe, og grupperepresentantens fullmakt
til å inngå forlik. Frist for registrering i grupperegisteret
skal framgå av varslet.
(3) Varslets innhold, varslingsmåte
mv., bestemmes av retten, herunder om grupperepresentanten skal
besørge varsel eller kunngjøring
og dekke kostnadene forbundet med dette.
§ 35-6 Gruppesøksmål
som krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Gruppesøksmålet omfatter bare
dem som er registrert som gruppemedlemmer, hvis ikke
søksmålet er fremmet etter § 35-7.
De som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet,
kan registreres som gruppemedlem.
(2) Begjæring om registrering må settes
fram innen fristen for dette. Inntil hovedforhandlingen
kan retten i særlige tilfeller godkjenne en forsinket
registrering når ikke hensynet til de øvrige
parter i vesentlig grad taler mot det.
(3) Etter begjæring fra
den som reiser gruppesøksmålet, eller
grupperepresentanten kan retten bestemme
at det skal være et vilkår for registrering
at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp
for kostnader etter § 35-14. Retten
kan etter begjæring bestemme
at hele eller deler av beløpet skal
innbetales til gruppens prosessfullmektig før registrering.
(4) Grupperegisteret føres av retten.
Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om grupperegisteret ved
forskrift.
§ 35-7 Gruppesøksmål
som ikke krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Retten kan bestemme
at de som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet,
skal være gruppemedlemmer uten registrering i
grupperegisteret dersom kravene
a) enkeltvis gjelder så små verdier eller
interesser at et betydelig flertall av dem ikke
kan forventes fremmet ved individuelle søksmål,
og
b) ikke antas å reise spørsmål
som krever individuell behandling.
(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet,
kan tre ut etter § 35-8. Det føres utmeldingsregister.
Reglene i § 35-6 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 35-8
Uttreden som gruppemedlem
(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det
gjøres ved sletting i grupperegisteret eller
ved innføring i utmeldingsregisteret. Utmeldingen er virksom
fra det tidspunkt retten mottar meldingen. Utmelding kan ikke
skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.
(2) Utmelding før det er avsagt dom
som binder gruppemedlemmene etter § 35-11, kan
skje uten at vedkommende taper det materielle krav som var fremmet.
(3) Ved utmelding etter at det er
avsagt dom som binder gruppemedlemmet etter § 35-11
annet ledd annet punktum, fortsetter nødvendig
videre behandling i instansen etter reglene for allmennprosess eller
småkravprosess. Dersom gruppemedlemmets krav er avgjort
i instansen, må den som har trådt ut, erklære
selvstendig anke om overprøving. Anke
kan inngis innen én måned etter
utløpet av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen
er utløpt, kan vedkommende likevel anke
hvor gruppen har anket. Anke må da inngis samtidig
med utmeldingen av gruppesøksmålet, og den må ligge
innenfor den ramme for anke som er
trukket opp i anken fra gruppen.
(4) En anke fra gruppens motpart
omfatter alle som var gruppemedlemmer da det ble avsagt
dom som binder gruppemedlemmene etter § 35-11,
hvis ikke noe annet framgår av ankeerklæringen.
(5) En som har fremmet krav ved individuelt
søksmål, betraktes i forhold til reglene foran
som utmeldt av gruppesøksmålet. For søksmål etter § 35-7
opphører denne virkningen om det individuelle søksmål
heves.
§ 35-9 Ivaretaking
av rettigheter og plikter i gruppesøksmålet. Representasjon
(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet ivaretas
av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt til å påse
at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet.
Særlig gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser
som får betydning for gruppemedlemmenes krav.
(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 35-3 første
ledd, og som er villig til det, kan være grupperepresentant.
(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten.
Representanten skal kunne ivareta gruppens interesser
på en god måte, og kunne svare for gruppens mulige
kostnadsansvar overfor motparten. Retten kan om nødvendig
tilbakekalle en oppnevning som grupperepresentant og oppnevne
en ny. § 35-4 fjerde ledd gjelder tilsvarende for avgjørelser
om tilbakekall og ny oppnevning av grupperepresentant.
(4) Gruppen skal ha prosessfullmektig som er
advokat. Retten kan i særlige tilfeller gjøre
unntak fra dette.
§ 35-10 Tvistepunkter
som kun gjelder én eller få gruppemedlemmer.
Undergrupper
(1) Retten kan bestemme
at reglene for gruppesøksmål ikke skal
gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare
gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall
råder gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene. Retten
avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål skal
behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål som
gjelder gruppen som helhet, før den behandler særspørsmål
knyttet til en eller noen få parter.
(2) Hvor gruppen består av et stort
antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår
samme eller vesentlig like rettslige eller
faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmål
som er felles for gruppen som helhet, kan retten bestemme
at det skal opprettes undergrupper. For opprettelse av undergrupper
og behandlingen av særspørsmålene for
dem, gjelder reglene i dette kapittel tilsvarende.
§ 35-11
Avgjørelse av gruppesøksmålet. Forlik
(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål
binder dem som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
(2) Retten kan dele pådømmelsen
slik at den først avgjør kravene fra ett eller noen
gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør
det upraktisk å treffe realitetsavgjørelse for
kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første
dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser,
så langt det ikke er anført at det foreligger
særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne virkningen
gjelder ikke for fastlegging av faktiske og rettslige
forhold som gruppemedlemmene vil være avskåret
fra å få overprøvd ved anke.
(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 35-7
må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjenning
gjelder § 35-4 fjerde ledd tilsvarende.
§ 35-12
Sakskostnader
(1) Grupperepresentanten har rett og plikt
i forhold til sakskostnader i gruppesøksmålet.
(2) Ved skifte av grupperepresentant bestemmer retten hvordan
rett og plikt til sakskostnader skal fordeles mellom disse.
(3) Første og annet ledd
gjelder ikke for sakskostnader ved tvistepunkter etter § 35-10
første ledd.
§ 35-13
Godtgjøring
(1) Grupperepresentanten har krav på godtgjøring
for sitt arbeid og dekning av sine utgifter, herunder
godtgjøring til gruppens prosessfullmektig og dekning av
dennes utgifter. Godtgjøring og utgiftsdekning til grupperepresentanten
og gruppens prosessfullmektig fastsettes av retten. § 20-9
får anvendelse.
(2) Grupperepresentantens krav kan kreves dekket
av gruppens motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for sakskostnader,
og ellers av gruppemedlemmene innen den ramme som følger
av § 35-14.
§ 35-14
Gruppemedlemmers økonomiske ansvar mv.
(1) Gruppemedlemmer i søksmål etter § 35-6
er ansvarlig overfor grupperepresentanten for
kostnader denne ilegges etter § 35-12, og for
godtgjøring og utgiftsdekning som er fastsatt etter § 35-13,
i den utstrekning slikt ansvar er satt som vilkår for registrering.
Beløp som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales
til gruppens prosessfullmektig.
(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket
fra gruppen etter § 35-4 tredje ledd,
er ikke ansvarlig for kostnader etter
første ledd. Innbetalt beløp etter § 35-6
tredje ledd skal tilbakebetales. Tidligere gruppemedlemmer som
har trådt ut av gruppen ved utmelding, har ansvar etter
første ledd hvis ikke retten
bestemmer noe annet. Ved avgjørelsen skal retten
legge vekt på de økonomiske konsekvensene fritak
fra ansvar vil få for grupperepresentanten, og om ansvaret
vil være urimelig tyngende for det utmeldte gruppemedlemmet,
blant annet under hensyntaken til tidspunktet for utmeldingen.
(3) Etter dekning av eget tilgodehavende
plikter prosessfullmektigen å videreføre innbetalte
beløp etter første ledd til
dekning av kostnadsbeløp som gruppens motpart er tilkjent,
før det skjer utbetaling til dekning av grupperepresentantens
tilgodehavende.
§ 35-15
Gruppe på saksøktesiden
§§ 35-1 til 35-14, med unntak
av § 35-7, gjelder tilsvarende så langt de passer,
når gruppen utgjøres av parter på saksøktesiden.
Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak i helse-
og sosialsektoren
§ 36-1
Virkeområde
(1) Reglene i dette kapitlet gjelder søksmål
som etter særskilt lovbestemmelse kan reises
for rettslig prøving av administrative vedtak om tvang
mot personer. Andre krav kan ikke trekkes inn
i saken.
(2) Søksmål etter
reglene her kan ikke reises etter at vedtaket
er falt bort. Faller vedtaket bort etter at det er krevd
rettslig prøving, heves saken.
(3) Ny rettslig prøving kan bare
skje etter at saken på nytt er behandlet administrativt.
§ 36-2 Hvordan
og hvor søksmål reises.
Virkningene av søksmål
(1) Søksmål reises ved at
det settes fram krav om rettslig prøving overfor den myndighet
som har truffet vedtaket. Vedkommende myndighet skal straks sende
kravet om rettslig prøving og sakens dokumenter til retten.
(2) Saken skal behandles ved tingretten i den
rettskrets der den private part er i samsvar med vedtaket eller
der denne har alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting
før vedtaket ble satt i verk.
(3) Søksmål er ikke
til hinder for at vedtaket settes i verk eller opprettholdes
med mindre retten ved kjennelse bestemmer noe
annet. At det gis oppsettende virkning, fører ikke
til at vedtaket faller bort.
§ 36-3
Partsforhold og prosessdyktighet
(1) Søksmål reises av den
vedtaket retter seg mot, eller av den som etter
særskilt lovbestemmelse er gitt adgang til å reise
sak.
(2) Den vedtaket retter seg mot, kan reise
søksmål på egen hånd dersom
vedkommende er i stand til å forstå hva saken
gjelder. Likevel kan mindreårige under 15 år bare reise
sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse.
(3) Søksmålet rettes mot
staten ved departementet. I saker som gjelder vedtak truffet av
fylkesnemnda for sosiale saker, rettes søksmålet
mot kommunen. Er det kommunen som reiser søksmålet,
må dette rettes mot den eller de private parter
i det vedtak som blir angrepet.
§ 36-4 Tingrettens
sammensetning.
Fagkyndige utvalg
(1) Tingretten settes med to meddommere, hvorav én lek
og én fagkyndig. I særlige tilfeller kan retten
settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav én eller to
skal være fagkyndige.
(2) Kongen kan opprette ett eller
flere utvalg av personer med fagkyndighet i saker som skal behandles etter dette
kapitlet.
§ 36-5
Rettens behandling og prøving
(1) Hovedforhandling skal berammes straks.
(2) Saken skal prioriteres og behandles så hurtig
som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.
(3) Innenfor rammene av
vedkommende lov skal retten prøve alle
sider av saken.
§ 36-6
Partsrettigheter mv. for den private part
(1) Retten kan unnlate å motta
forsikring fra den private part.
(2) Personlig avhør av den private
part kan unnlates dersom retten finner dette ubetenkelig.
(3) Retten kan bestemme
at den private part ikke skal få dokumentinnsyn eller
skal utelukkes fra forhandlingene, i den utstrekning partens helsetilstand eller lave
alder gjør dette påkrevd. I så fall skal
rettens leder, den private partens prosessfullmektig eller
representant gjøre parten kjent med hovedinnholdet i dokumentene eller forhandlingene
så langt opplysningene er av interesse for
saken.
(4) Den private part gjøres kjent
med rettens avgjørelser og reglene for anke på den
måten retten bestemmer.
§ 36-7
Offentlighet og dokumentinnsyn
(1) Sakens dokumenter er unntatt offentlighet.
(2) Rettsmøter holdes for lukkede
dører. Rettsmøter kan likevel holdes
helt eller delvis for åpne dører
dersom den private part begjærer det, og retten
finner dette ubetenkelig ut fra hensynet til sakens opplysning,
til den private part selv og andre.
§ 36-8
Kostnadene ved saken
Staten bærer alle kostnadene
ved saken når ikke annet følger av særskilt
lovbestemmelse.
§ 36-9
Foregrepet virkning mv.
(1) Går dommen ut på at tvangsvedtaket
skal opphøre, får dette virkning straks.
(2) Dersom det foreligger
tungtveiende grunner, kan retten i dommen likevel
bestemme at den ikke skal få foregrepet
virkning. Avgjørelsen kan bare ankes med de begrensninger
som følger av § 29-3 tredje ledd.
§ 36-10
Anke
(1) Ved anke fra den private part
gjelder ikke § 29-9 tredje og fjerde
ledd.
(2) Ved anke over dom gjelder § 36-2
tredje ledd om oppsettende virkning tilsvarende. Ved anke
over dom som går ut på at tvangsvedtaket skal
opphøre, kan den rett som har ankesaken, ved kjennelse
bestemme at tvangsvedtaket likevel
skal stå ved lag til det foreligger
en rettskraftig avgjørelse. Avgjørelse etter § 36-9
annet ledd kan ved kjennelse omgjøres av den rett som har
ankesaken.
(3) Anke over tingrettens dom i sak
om fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester
kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke. Samtykke
kan bare gis når
a) anken gjelder spørsmål
som har betydning utenfor den foreliggende sak,
b) det er grunn til å behandle saken på ny
fordi det er framkommet nye opplysninger,
c) det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller
saksbehandling, eller
d) dommer går ut på tvang som ikke
er vedtatt av fylkesnemnda.
(4) Under muntlig ankeforhandling i lagmannsretten settes retten
med to meddommere, hvorav én lek og én fagkyndig.
For ankebehandlingen gjelder for øvrig reglene i kapitlet
her så langt de passer.
Niende del – Ikraftsetting og endringer i andre
lover
Kapittel 37. Ikraftsetting og endringer i andre
lover
§ 37-1
Ikraftsetting
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre
i kraft til forskjellig tid.
Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov
13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten i tvistemål
(tvistemålsloven).
§ 37-2
Overgangsregler
Kongen kan gi forskrift om overgangsregler.
§ 37-3
Endringer i andre lover
§ 1 skal lyde:
De alminnelige domstoler er:
1. Høyesterett
2. lagmannsrettene
3. tingrettene
Forliksrådene
er meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet som angitt
i tvisteloven § 6-10.
§ 4 skal lyde:
Når saksmengden
gjør det påkrevd, kan Høyesterett, for
saker som skal avgjøres av fem dommere, deles i flere avdelinger etter
bestemmelse av Domstoladministrasjonen.
For saker som skal avgjøres av tre dommere, kan Høyesterett
nedsette ett eller flere utvalg, som betegnes som Høyesteretts
ankeutvalg. Høyesteretts domstolleder leder behandlingen
i avdelinger og utvalg og behandlingen av saker i storkammer eller
plenum, som hun eller han er med i. Ellers ledes behandlingen
av eldste dommer som er med.
§ 5 skal lyde:
I saker som etter
lov skal avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg,
settes Høyesterett med tre dommere.
Det kan bestemmes at slike saker skal avgjøres i avdeling
med fem dommere.
I andre saker
enn etter første ledd første
punktum settes Høyesterett med fem
dommere.
I særlig tidkrevende
saker kan det bestemmes at ytterligere en eller to dommere
følger forhandlingene og deltar i avgjørelsen
i tilfelle forfall.
I saker etter
første og annet ledd som er av særlig
viktighet, kan det bestemmes at saken, eller rettsspørsmål
i den, skal avgjøres av Høyesterett
i storkammer, satt med 11 dommere. Ved vurderingen skal det blant
annet legges vekt på om det oppstår spørsmål
om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett
har lagt til grunn i en annen sak, eller om saken reiser
spørsmål om konflikt mellom lover, provisoriske
anordninger eller stortingsbeslutninger og Grunnloven eller
bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid.
I helt særlige tilfeller kan det bestemmes at saken, eller
rettsspørsmål i saken, skal avgjøres
av Høyesterett i plenum, som da består
av alle Høyesteretts dommere som ikke
er ugilde eller har forfall.
Får noen
av rettens medlemmer forfall i saker etter fjerde ledd,
kan retten avgjøre saken så lenge det
er minst fem dommere tilbake. Er det ved avgjørelsen et like
antall dommere, fratrer yngste dommer.
§ 6 skal lyde:
Avgjørelse om
at Høyesterett skal ha en annen sammensetning enn den som
følger av § 5 første ledd første punktum,
treffes før saken er fordelt til forberedende dommer, av
Høyesteretts domstolleder. Etter fordeling treffes
avgjørelsen av ankeutvalget, men slik at domstollederen
treffer eventuell avgjørelse om at saken skal
behandles i storkammer eller plenum.
Avgjørelse om
at Høyesterett skal ha en annen sammensetning enn den som
følger av § 5 annet ledd, treffes av domstollederen
før den muntlige ankeforhandling er begynt, eller
i skriftlige saker før partene har inngitt sitt siste skriftlige
innlegg. Etter dette tidspunkt, kan to av avdelingens
fem dommere kreve at avgjørelsen skal treffes med en sammensetning etter § 5
fjerde ledd. Domstollederen avgjør da om retten
skal settes med 11 eller med alle Høyesteretts
dommere.
Når det er truffet
avgjørelse om at Høyesterett
skal settes i storkammer, kan Høyesteretts domstolleder
i stedet bestemme at avgjørelsen skal
treffes av Høyesterett i plenum. Det
skal gjøres hvis minst seks av Høyesteretts dommere
krever det. Vedtak etter første punktum
og krav etter annet punktum må i tilfelle settes
fram før ankeforhandlingen eller den avsluttende
skriftlige behandlingen i den forsterkede rett påbegynnes.
§ 7 skal lyde:
Når Høyesterett
skal treffe avgjørelser som ikke gjelder de enkelte
rettssaker, skal fem dommere være med ved avgjørelsen
hvis ikke annet er bestemt ved lov.
I de avgjørelser
som er nevnt i § 8 annet punktum, skal alle dommere være
med, men avgjørelse kan treffes selv om noen
av dommerne har forfall.
§ 8 skal lyde:
Høyesteretts
domstolleder leder rettens forretninger, fastsetter tiden
for dens møter og for behandlingen av sakene og fordeler
forretningene mellom rettens medlemmer og i tilfelle dens
avdelinger og utvalg. Alminnelige regler om dette kan fastsettes
i en forretningsorden.
Har domstollederen forfall,
gjør eldste dommer tjeneste så lenge ingen annen
er oppnevnt.
§ 39 oppheves.
§ 63 a tredje
ledd nytt annet punktum skal lyde:
Taushetsplikten gjelder
heller ikke om det som er framkommet i de deler av et
saksdokument som allmennheten kan gis innsyn i etter reglene
i tvisteloven kapittel 14.
§ 122 første
ledd skal lyde.
Ved retsmøter forstaas de møter,
som en ret holder til forhandling mellem parter eller
for at avhøre parter, vidner eller sakkyndige eller
foreta granskning eller bevisundersøkelse, eller
som loven særskilt har betegnet som retsmøter.
8de kapitel:
Kapitteloverskriften endres til «Frister»
§ 151 tredje ledd oppheves.
§§ 153 til 158 oppheves.
§ 200 nytt tredje
og fjerde ledd skal lyde:
Erstatningssøksmål
om en tjenestemanns eller det offentliges ansvar i anledning
av rettslige avgjørelser kan ikke reises uten
at
a) avgjørelsen
er opphevet eller forandret,
b) avgjørelsen er bortfalt
med den virkning at rettidig anke mot den ikke
kunne tas under behandling eller avgjøres, eller
c) tjenestemannen ved dom er kjent
skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen.
For krav om at staten
erstatter sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling,
gjelder tvisteloven § 20-12.
§ 213 første
ledd nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:
Forliksrådet
kan ikke ilegge straff eller erstatning etter
dette kapitlet. Spørsmål om ansvar i anledning
en sak for forliksrådet kan bringes inn for tingretten.
§ 223 første
ledd skal lyde:
Enhver advokat har rett
til å ha en autorisert fullmektig til å opptre
for seg i rettergang. Fullmektigen kan ikke opptre for
Høyesterett, ved saker som behandles muntlig for lagmannsrett eller
ved hovedforhandling for tingrett i saker om straff for forbrytelser
som etter loven kan medføre fengsel i mer enn
6 år, uten at vedkommende har tillatelse etter § 221 eller § 220
til å være advokat ved vedkommende rett. Lagmannsretten
kan for den enkelte sak tillate at en advokat opptrer ved autorisert
fullmektig ved hovedforhandling i andre saker enn saker
om straff for forbrytelser som etter loven kan medføre
fengsel i mer enn 6 år. I sivile saker kan fullmektigen
opptre for Høyesteretts ankeutvalg når anken gjelder
kjennelser og beslutninger avsagt av lagmannsrettene.
Det samme gjelder for ledsagere
for barn, alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk
utviklingshemmede vitner og for vitner og sakkyndige som møter eller
på annen måte avgir forklaring for gjenopptakelseskommisjonen,
jf straffeprosessloven kapittel 27.
§ 27 tredje
ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Er det etter § 27
b i loven her eller etter særskilt
lovbestemmelse et vilkår for søksmål
at klageadgangen er nyttet, eller at søksmålet
anlegges innen en viss frist, skal parten i underretningen
om vedtaket også gjøres oppmerksom på dette.
I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke
til anvendelse overfor parten.
Ny § 27 b skal lyde:
§ 27
b (vilkår for å reise sak for domstolene om vedtaket).
Det forvaltningsorgan
som har truffet vedtaket, kan bestemme at søksmål
om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning
som følge av vedtaket ikke skal kunne reises
uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage
over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans
som står åpen. Søksmål skal
likevel i alle tilfelle kunne reises når
det er gått 6 måneder fra klage første gang
ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse
fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke
foreligger.
Ny § 3-8 skal lyde:
§ 3-8
(adgang til ny sak)
Et avsluttet oppgjør
om menerstatning eller erstatning for tap i framtidig
erverv eller utgifter kan kreves opptatt til ny behandling
hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt
til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt
for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.
Er sak reist for forliksrådet,
gjelder tvisteloven § 6-11 annet ledd og femte ledd.
§ 15 nr. 1 nytt fjerde
punktum skal lyde:
Foreldelse
avbrytes også ved at fornærmede begjærer at
påtalemyndigheten fremmer kravet i straffesak etter straffeprosessloven § 427.
§ 15 nr. 2 ny bokstav
c skal lyde:
§ 15 nr. 3 første
og annet punktum skal lyde:
Er det avtalt at tvist om en fordring
skal avgjøres ved voldgift, avbrytes
foreldelse når voldgiftsak
er innledet etter voldgiftsloven § 23. Er det
ellers hjemmel for annen særskilt avgjørelsesmåte,
avbrytes foreldelse ved at fordringshaveren
gjør det som fra dennes side trengs for å sette
saken i gang.
Nåværende § 15 nr.
3 annet punktum blir nytt tredje punktum.
Ny § 15 a skal lyde:
§ 15
a (Gruppesøksmål)
1. Ved stevning
i gruppesøksmål avbrytes foreldelsen for de krav
som faller innenfor rammen av søksmålet. Godkjennes ikke
gruppesøksmålet, får avbrytelsen bare
virkning for krav hvor det innen én måned etter at
avvisningskjennelsen er endelig, er tatt nytt skritt til avbrytelse
av foreldelsesfristen.
2. Ved godkjenning av gruppesøksmål
avbrytes foreldelsen for krav som omfattes av godkjenningen, om avbrytelse ikke
allerede har skjedd etter første ledd.
I gruppesøksmål etter tvisteloven § 35-6
blir avbrytelsen bare virksom dersom fordringshaveren
registreres som gruppemedlem.
3. For den som trer ut som gruppemedlem,
fortsetter foreldelsesfristen å løpe
fra det tidspunkt retten mottar melding om uttreden.
§ 22 nr. 1 nytt siste
punktum skal lyde:
Når fornærmede
trekker sin begjæring om å få pådømt krav
i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15
i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller
påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.
§ 27 skal lyde:
§ 27 Anke
Avgjørelser etter denne
lov som er truffet av en domstol, kan ankes til
overordnet domstol. Avgjørelser truffet av Arbeidsretten
kan ikke ankes. Avgjørelser
truffet av Trygderetten kan ankes til
Borgarting lagmannsrett.
For anke etter
første ledd gjelder reglene i tvistemålsloven
og domstolloven dersom ikke annet følger av paragrafen
her.
For den som har fått underretning
om avgjørelsen, er fristen for å erklære anke én måned fra den
dag vedkommende mottok underretningen. For andre er fristen én
måned fra den dag da vedkommende har fått eller
burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen, men likevel ikke
utover tre måneder fra det tidspunkt avgjørelsen
ble truffet.
Domstolen skal tilrettelegge saken for ankedomstolen og gi slik redegjørelse
for saken som er nødvendig for ankedomstolen.
Om dekning av sakskostnader av det offentlige
gjelder forvaltningsloven § 36 første
ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.
§ 2 annet ledd nye tredje,
fjerde og femte punktum skal lyde:
Når retten
har funnet det nødvendig med oversettelser til og fra samisk,
dekkes utgiftene av staten. Sideutgifter som må ses som
en følge av at saken har prinsipiell betydning for den
ene parten, kan denne parten pålegges å betale.
Godtgjøring til rettsmekler og hjelper som er fastsatt etter
tvisteloven § 8-4 tredje ledd dekkes med lik
andel av partene.
§ 3 nye femte og sjette
ledd skal lyde:
Er det ikke
betalt tilstrekkelig forskudd når erklæring om
et rettergangsskritt blir satt fram, skal retten sette
en kort frist for betalingen. Skjer betaling ikke innen
utløpet av denne fristen, skal erklæringen avvises
med mindre reglene i § 5 får
anvendelse. Skjer betaling innen utløpet av fristen,
har det ikke betydning for bedømmelsen av spørsmålet
om når erklæringen ble satt fram, at betaling først
fant sted etterpå.
Ved manglende betaling
for rettergangsskritt som skal betales av en part etter § 2
annet ledd femte punktum, kan rettergangsskrittet likevel
foretas. § 5 annet ledd tredje punktum gjelder
tilsvarende.
§ 5 nye annet og tredje
ledd skal lyde:
Hvis en part som har begjært
et rettergangsskritt, har fått henstand etter
første ledd eller slik henstand kan
påregnes, skal domstolen tillate at vedkommende rettergangsskritt
foretas. I andre tilfeller kan domstolen tillate at et
rettergangsskritt foretas dersom den parten som har begjært
det, ikke kan betale straks, og det vil være
til skade eller vesentlig ulempe for parten
om rettergangsskrittet ikke foretas. Krever rettergangsskrittet
utbetalinger, kan pengene legges ut av det offentlige.
Når rettergangsskritt
er foretatt med henstand, skal retten sette en frist for
betalingen. Inntil betaling har skjedd, eller fristen
er utløpt, skal retten bare foreta
slike skritt i saken som den finner nødvendige. Skjer betaling ikke
innen utløpet av fristen, avsies fraværsavgjørelse etter
tvisteloven § 16-9 eller § 16-10.
§ 7 skal lyde:
For behandling av en sak ved forliksrådet
betales rettsgebyret. Dersom samme sak bringes
inn for forliksrådet på ny etter å ha
vært behandlet i utenrettslig tvistenemnd som omhandlet
i tvisteloven § 6-2 annet ledd bokstav c, gjøres
fratrekk for tidligere betalt gebyr.
Trekkes en forliksklage før pålegg
om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede, påløper ikke
gebyr. Betalt gebyr tilbakebetales.
Blir en forliksklage avvist på grunn
av manglende gebyrbetaling, påløper ikke
gebyr.
§ 8 første ledd
tredje punktum oppheves.
Nåværende fjerde til sjette
punktum blir tredje til femte punktum.
§ 8 annet ledd nytt tredje
punktum skal lyde:
For ny behandling etter
at begjæring om oppfriskning mot fraværsavgjørelse eller
gjenåpning er tatt til følge, betales også som
for særskilt sak.
§ 8 sjuende og nye åttende
og niende ledd skal lyde:
For behandling av anke
mot kjennelser og beslutninger og krav om gjenåpning betales
6 ganger rettsgebyret. Blir anken avvist, nektet fremmet eller
hevet, betales 2 ganger rettsgebyret. Blir anke avvist
på grunn av manglende gebyrbetaling, betales ikke
gebyr. For anke til tingrett over beslutninger
i forliksrådet betales 2 ganger rettsgebyret.
For saker som behandles etter
tvisteloven kapittel 10 betales 3,5 ganger rettsgebyret. Ved anke
mot slik dom gjelder første ledd, men slik at
det bare betales 4 ganger rettsgebyret hvis lagmannsretten
opphever dommen etter tvisteloven § 29-12 annet
ledd.
Når saken først
har vært behandlet i forliksrådet, reduseres betalingen etter
første ledd første punktum
og etter åttende ledd første
punktum med rettsgebyret.
§ 25 nytt tredje
ledd skal lyde:
Har bevillingsvedtaket
vært gjenstand for klage, regnes ikke vedtaket
som endelig før etter utløpet
av søksmålsfristen i § 29 femte ledd.
I kapittel 5 skal ny § 25
a lyde:
§ 25
a Virkeområde
Reglene i dette kapitlet
kommer til anvendelse i saker:
a) om separasjon
og skilsmisse som reises for fylkesmannen, eller
b) om et ekteskap består eller ikke
består, om oppløsning av ekteskap og om separasjon
som reises for domstolene (ekteskapssak).
For spørsmål
som bringes inn i saken etter § 30 d første
ledd bokstav a og c, gjelder § 30 b om norske
domstolers kompetanse og § 30 c om verneting tilsvarende.
For spørsmål som bringes inn i saken etter § 30
d første ledd bokstav b, gjelder barneloven § 64
om norske domstolers kompetanse og denne lov § 30
c om verneting tilsvarende.
Ny § 28 skal lyde:
§ 28
Partsrettigheter for umyndig ektefelle mv.
Sak for fylkesmannen om
separasjon eller skilsmisse og ekteskapssak for domstolene
reises av eller mot en ektefelle personlig også når
han eller hun er umyndig. Når sak er reist, kan
vergen opptre til støtte for den umyndige. Vergen skal
varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal
stevning også forkynnes for vergen.
En verge kan fremme sak
på vegne av en ektefelle som mangler rettslig
handleevne, dersom det er påtrengende nødvendig
av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle
tilfeller av domstolene, som også avgjør om det
er grunnlag for saksanlegget.
Dersom en myndig ektefelle
har fått oppnevnt hjelpeverge i medhold av vergemålsloven §§ 90
a flg., og det faller innenfor hjelpevergens
oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon eller
skilsmisse eller ekteskapssak, gjelder reglene i første
og annet ledd tilsvarende for hjelpevergen.
For behandling av spørsmål
om bidrag og andre økonomiske spørsmål
i forbindelse med ekteskapssak gjelder tvisteloven § 2-3.
Dette gjelder også for en hjelpeverge hvis det
faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre
inn i saken.
§ 29 tredje
ledd nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:
Begjæring om
oppfriskning for oversitting av klagefristen må settes
fram så snart som mulig, og senest én måned etter
at klagefristen løp ut. Er det gitt skilsmissebevilling,
er oppfriskning utelukket dersom en av ektefellene i mellomtiden
har inngått nytt ekteskap.
Nåværende tredje
og fjerde punktum blir nye femte og sjette punktum.
§ 29 fjerde ledd skal
lyde:
Dør en av partene under saken, gjelder § 30 f tilsvarende ved klage
over fylkesmannens avgjørelser.
§ 29 nytt femte ledd skal
lyde:
Søksmål
om gyldigheten av et vedtak om separasjon eller skilsmisse
kan bare reises når parten fullt ut har benyttet
sin adgang til å klage over avgjørelsen. Søksmål
må reises innen én måned etter
det endelige vedtaket ble forkynt for parten, og må rettes både
mot staten ved departementet og den andre ektefellen.
Er det gitt skilsmissebevilling, kan det ikke gis oppfriskning
for oversitting av søksmålsfristen dersom den
ene av ektefellene i mellomtiden har inngått nytt ekteskap. § 30
e annet ledd gjelder tilsvarende. Inngår en av ektefellene
ekteskap etter at søksmål er reist,
skal saken heves.
§ 30 skal lyde:
§ 30
Partene i en ekteskapssak
Ekteskapssak kan bare
reises for domstolene av en av ektefellene selv eller
av den som påstår å være eller ikke være
saksøktes ektefelle, når ikke annet
framgår av loven.
Reises slik sak av den
ene ektefellen, stevnes den andre ektefellen som motpart.
Blir saken reist av andre, stevnes begge ektefeller som motparter.
Blir sak om oppløsning reist på grunn av tidligere
ekteskap, skal også ektefellen i det tidligere
ekteskapet stevnes som motpart.
Nye §§ 30 a til
30 f skal lyde:
§ 30
a Fylkesmannens adgang til å opptre for å ivareta offentlige
interesser
I saker som anlegges for å få dom
for at et ekteskap består eller ikke
består, eller for å få det
oppløst etter § 24 første
ledd, kan fylkesmannen opptre for å ivareta offentlige
interesser. Retten skal gi ham melding om saken. Fylkesmannen
kan erklære anke og begjære gjenåpning.
Ellers er inntreden i saken bare tillatt etter § 30
f.
§ 30
b Når ekteskapssak kan anlegges i Norge
Dersom ikke annet er fastsatt ved
overenskomst med fremmed stat, kan ekteskapssak
reises ved norsk domstol:
a) når saksøkte har
bopel i riket, eller
b) når saksøkeren har bopel i riket og
enten har bodd her de siste to år eller tidligere
har hatt bopel her, eller
c) når saksøkeren er norsk statsborger
og det godtgjøres at hun eller han på grunn
av sitt statsborgerskap ikke vil kunne reise sak i det
land hvor vedkommende har bopel, eller
d) når begge ektefeller er norske statsborgere
og saksøkte ikke motsetter
seg at saken reises for norsk domstol, eller
e) når det blir søkt om skilsmisse på grunnlag
av separasjon som er meddelt her i riket, i løpet av de
fem foregående år.
§ 30
c Verneting
Ekteskapssak anlegges ved saksøktes
alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-3.
I saker som nevnt i § 30 annet ledd annet og tredje
punktum, anlegges saken der en av de saksøkte
har alminnelig verneting.
Hører saken under norsk domsmyndighet
uten at saksøkte har alminnelig verneting
i riket, kan saken anlegges i den rettskrets hvor ektefellene hadde
sin siste felles bopel eller saksøkeren har bopel.
Blir saken reist av fylkesmannen, kan den anlegges
i den rettskretsen hvor en av ektefellene kunne vært saksøkt.
§ 30
d Inndragning av andre krav i en ekteskapssak
I ekteskapssak kan også behandles:
a) spørsmål om bidrag,
b) spørsmål etter barneloven
om felles barn,
c) spørsmål etter ekteskapslovens øvrige
bestemmelser med mindre det er begjært offentlig
skifte, og
d) krav som er en følge av søksmålet.
Hvis ikke spørsmål
som nevnt i første ledd bokstav a og b er trukket inn i
saken, skal retten av eget tiltak undersøke om
partene er uenige om slike spørsmål, og i tilfelle
treffe avgjørelse i saken. Det gjelder likevel ikke hvis
partene er enige om å holde spørsmålet
utenfor, eller den ene parten uteblir, og den møtende ønsker å holde
spørsmålet utenfor, eller hvis en av
partene er bosatt utenfor riket.
Når spørsmål etter
barneloven om felles barn trekkes inn i saken etter første
ledd, får saksbehandlingsreglene i barneloven kap. 7 anvendelse
for behandlingen av disse spørsmålene.
Ellers kan en ekteskapssak bare forenes
med tvistemål om andre rettsforhold så langt
vilkårene i tvisteloven § 15-1 er til
stede, og kun i den utstrekning retten tillater det.
§ 30
e Rettskraft, oppfriskning og gjenåpning
En rettskraftig dom om spørsmål
som nevnt i § 25 a første ledd bokstav
b (ekteskapssak), virker for og mot alle og legges til
grunn i alle forhold hvor spørsmålet
har betydning. Går dommen ut på skilsmisse eller
på separasjon, gjelder det samme selv om dommen ikke
er rettskraftig, hvis ikke annet er bestemt.
Er et ekteskap erklært for ikke å bestå, eller
er det oppløst, er oppfriskning for oversitting av ankefristen
og gjenåpning utelukket hvis en av ektefellene har inngått nytt
ekteskap før avgjørelsen om oppfriskning eller
henvisning til hovedforhandling er forkynt for ham eller
henne.
§ 30
f Parten dør. Barns og arvingers rett til å tre
inn i saken
Dør en part før dom er avsagt
i en sak om hans eller hennes eget ekteskap, heves saken.
Gjelder saken oppløsning av ekteskap etter § 24
første ledd eller spørsmålet
om et ekteskap består, eller om en separasjon
er uten rettsvirkning etter § 20 annet ledd,
kan den likevel fortsettes så vel av som mot
den avdødes barn eller arvinger hvis avgjørelsen
har rettslig betydning.
Dør parten etter at dom
er avsagt, kan under samme betingelse anke og gjenåpning
anvendes av eller mot barna eller arvingene
hvis dommen går ut på oppløsning av ekteskapet eller
på separasjon, eller saken gjelder spørsmålet
om ekteskapet består, eller om en separasjon
er uten rettsvirkning etter § 20 annet ledd.
Har flere søksmåls- eller
ankeberettigede trådt inn i saken, må de opptre
i fellesskap. Har en enkelt trådt inn, kan andre
søksmåls- eller ankeberettigede slutte
seg til.
§ 4A-12 første
ledd første punktum skal lyde:
Vedtak i klagesak etter § 4A-11
annet ledd kan bringes inn for tingretten etter
reglene i tvisteloven kapittel 36.
§ 4A-12 fjerde og femte ledd oppheves.
§ 9-10 skal lyde:
§ 9-10
Overprøving av fylkesnemndas vedtak
Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven
kapittel 36 av den private part eller av kommunen.
Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise
søksmål gjelder § 8-3 annet ledd.
Fristen for å reise søksmål
er to måneder fra den dag den som har rett til å reise
søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning etter tvisteloven
mot oversittelse av fristen.
Kommunen dekker sine egne
omkostninger i saken.
Lovens tittel skal lyde:
Lov om tvangsfullbyrdelse.
I § 1-1 fjernes ordene «og
midlertidig sikring».
§ 1-2 første ledd
annet punktum oppheves. I annet ledd fjernes ordene «eller
sikres etter kapittel 14».
I følgende bestemmelser fjernes uttrykket «eller
midlertidig sikring»:
§ 1-3 første ledd, § 1-6
tredje ledd, § 2-1 annet ledd, § 2-2
tredje ledd og § 3-7 i nåværende
tredje ledd.
I følgende bestemmelser fjernes uttrykket «og
midlertidig sikring»:
§ 1-5 første til
tredje ledd, § 1-6 første
ledd første og annet punktum, § 1-7
første og annet punktum, § 2-8 første
ledd og § 3-6 første ledd.
§ 3-4, § 3-5 og § 3-7
annet ledd oppheves. Nåværende §§ 3-6
og 3-7 blir nye §§ 3-4 og 3-5. Nåværende § 3-7 tredje
ledd blir nytt § 3-5 annet ledd.
§ 4-1 annet ledd bokstav
a skal lyde:
§ 4-1 nye tredje
og fjerde ledd skal lyde:
Når krav på erstatning
for sakskostnader i rettergang er fastsatt i et alminnelig tvangsgrunnlag etter
annet ledd bokstav a, b, d og e, omfatter grunnlaget også forsinkelsesrente
av kravet etter forsinkelsesrenteloven.
Et alminnelig eller
særlig tvangsgrunnlag for krav på forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven gir for den del av kravet som har oppstått etter
grunnlaget, fordringshaveren rett til dekning etter den
rentesats som gjelder etter §§ 3 og
4 i loven. Er det ikke sannsynliggjort om grunnlaget gir
rett til alminnelig forsinkelsesrente eller forsinkelsesrente
i forbrukerforhold, beregnes kravet etter laveste sats.
Nåværende tredje
ledd blir femte ledd.
§ 4-6 skal lyde:
§ 4-6
Hvem som kan begjære tvangsfullbyrdelse
Tvangsfullbyrdelse kan bare begjæres
av den som i tvangsgrunnlaget er nevnt som berettiget, herunder gruppemedlem som er omfattet av avgjørelse
i gruppesøksmål, eller som lovlig
har ervervet kravet.
Når tvangsgrunnlaget
er avgjørelse i gruppesøksmål etter
tvisteloven § 35-7, og slutningen angir framgangsmåten
for direkte oppfyllelse overfor gruppemedlemmene, kan tvangsfullbyrdelse også begjæres
av den som var grupperepresentant i saken.
Tredje del og kapittel 14 og 15 oppheves.
Nåværende fjerde del blir tredje del.
Nåværende kapittel 16 blir nytt kapittel 14. §§ 16-1
til 16-3 blir §§ 14-1 til 14-3.
§ 7-1 (i) oppheves.
§ 7-1 (j) og (k) blir § 7-1
(i) og (j).
Ny § 7-6 skal lyde:
§ 7-6
Rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak
Nemndas vedtak kan bringes
inn for tingretten etter reglene i tvisteloven
kapittel 36 av den private part eller av kommunen. Kommunen
er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål
gjelder § 6-3 annet ledd.
Fristen for å reise
søksmål er to måneder fra den dag den
som har rett til å reise søksmål, fikk
melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av
søksmålsfristen.
Kommunen dekker sine egne
kostnader med saken.
§ 5-9 skal lyde:
§ 5-9
Overprøving av tvangsvedtak
Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for
tingretten etter reglene i tvisteloven
kapittel 36. Dette gjelder også hastevedtak etter § 5-8.
Søksmål
kan reises av den vedtaket retter seg mot eller vedkommendes
nærmeste, av fylkeslegen eller statens helsetilsyn.
En mindreårig kan opptre som part og gjøre partsrettigheter
gjeldende dersom vedkommende er fylt 12 år og forstår
hva saken gjelder.
§ 6-4 åttende
ledd nytt annet punktum skal lyde:
Har saken vært
prøvd for retten etter reglene i tvisteloven
kapittel 36, kan det ikke framsettes slik klage for kontrollkommisjonen
før det er gått minst seks måneder etter
at dommen ble rettskraftig.
§ 7-1 første
punktum skal lyde:
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre
undersøkelse, etablering eller opprettholdelse
av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-8
og 3-9, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste
bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36.
§ 18 annet ledd oppheves.
Nåværende tredje
og fjerde ledd blir annet og tredje ledd.
Presidenten: Presidenten antar nå at når
forslagene er falt, vil Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti subsidiært støtte
innstillingen. – Det nikkes.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig,Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven
i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovforslaget vil bli sendt Lagtinget.
Videre var innstillet:
B.
Stortinget ber Regjeringen om å evaluere
tvisteloven i løpet av tre år etter
at loven er trådt i kraft.
C.
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
og utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om mulighet
for å anke avslått henvisning på grunnlag
utover saksbehandling i saker som dreier seg om verdier
over 125 000 kroner.
Presidenten: B og C blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.