Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter statsrådens innlegg.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:49:12] (ordfører for saken): Jeg skal ikke gjøre denne debatten veldig lang, men først vil jeg få takke komiteen for en skikkelig, men likevel svært rask saksbehandling. Ingen liker vel at saker hoper seg opp – det gjør ikke vi i vår komite heller, og derfor er det bra at vi kan gjøre oss ferdig med én av dem i dag.

Komiteen er av den oppfatning at dette er et viktig spørsmål. Saken som behandles i dag, gjelder spørsmålet om de private krisesentrene skal ha opplysningsplikt til barnevernet når mor flytter tilbake til en partner som har utsatt mor og/eller barn for vold eller trusler om dette. Komiteen er helt samstemt; det er fullstendig uakseptabelt at noen utøver vold mot andre – helt uakseptabelt.

Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om å innføre opplysningsplikt for krisesentrene og begrunner dette med artiklene 3 og 13 i FNs barnekonvensjon, om barns beste, og viser videre til at straffeloven § 139 ikke gir tilstrekkelig vern overfor barn som er vitne til vold.

Dette er en vanskelig sak, også for Fremskrittspartiet, nettopp fordi den dreier seg om dilemmaet hva som er mest hensiktsmessig, og hva som er best for hvem.

Flertallet har skrevet at flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om opplysningsplikt for krisesentrene til barnevernet. Ja, det er riktig det, men for Fremskrittspartiet ble det svært tungtveiende at både KS og ikke minst Krisesentersekretariatet hadde gått imot en slik opplysningsplikt. Og grunnen er åpenbar, om enn svært vanskelig.

For meg har alltid krisesenteret stått som et trygt sted å være når alt er kaotisk – og fylt av redsel – rundt deg, et sted der ikke noe vondt kan nå deg, der du gis et friminutt i et vanskelig liv, der ingen dømmer deg fordi om du bor sammen med en voldelig mann eller ikke makter å bryte ut, og der ingen dømmer deg fordi om du, uansett hvor mye din partner holder deg nede fysisk eller psykisk, velger å gå tilbake.

Nå blir det ikke lenger slik. Kanskje er det jeg som har en helt feil oppfatning av hva et krisesenter er? Men uavhengig av det, kan det være kvinner som velger ikke å oppsøke krisesentrene av frykt for at de skal bli meldt til barnevernet. De bruker andre nettverk isteden, fordi de vet at de kommer til å returnere til sine partnere. Det var jo ikke slik vi ville ha det, for da mister vi jo også oversikten over de kvinnene som burde ha vært fanget opp av systemet.

Ja, kanskje er det til barnas beste at krisesentrene har opplysningsplikt. Men hva hjelper det, hvis mor ikke tar med seg barna og kommer? Hvordan skal man da få bearbeidet de følelser man har når man har vært vitne til vold? Mye av den bearbeidingen har foregått nettopp på krisesentrene, hvor også barna har fått et friminutt fra vold og uro. Men velger man andre løsninger i frykt, er det ikke sikkert at det blir de gode løsningene som blir valgt.

Derfor velger Fremskrittspartiet å ikke støtte forslaget om opplysningsplikt – det finnes i tillegg en rekke ulike instanser i barnas nærmiljø som vil kunne fange opp barn som har det vanskelig, f.eks. helsestasjonen, barnehagen, skolen m.m.

For Fremskrittspartiet er krisesenteret et trygt og lunt sted, der ingen trusler når inn.

May Hansen (SV) [18:53:26]: Vi behandler i dag lov om endring i barnevernsloven, om opplysningsplikt for krisesentre til barnevernstjenesten. Jeg kommer til å gå litt videre, fordi vi ikke har debattert krisesentre og krisetiltak noe særlig i budsjettdebatten.

Vi har hatt en utvikling av vold i hjemmet som bekymrer. Da krisesentrene ble startet opp, trodde vi at bare vi fokuserte på voldsproblematikken, ville den bli borte. Dette er dessverre ikke situasjonen. Krisesentrene er mer nødvendige enn noen gang.

Det gjøres et godt og viktig arbeid på krisesentrene rundt i landet, og det viser seg at når kvinner iverksetter frivillige tiltak, så er det nødvendig. Kvinner i dette landet har satt i gang ulike tiltak som har blitt overtatt av det offentlige, som f.eks. helsestasjonene. De som bor på krisesentre i dag, er ofte i en sammensatt og komplisert situasjon. Det kreves mer kompetanse og tilrettelagte sentre som i større grad er tilpasset barn.

Jeg er glad for at vi nå har fått på plass en lik øremerket finansiering av krise, incest- og voldtektssentre. Det statlige tilskuddet er på 80 pst. av driftsbudsjettet, og det betinger en kommunal andel på 20 pst. Omleggingen av finansieringsordningen for krisesentre ble iverksatt i budsjettet for 2005, og omleggingen av finansieringsordningen for incestsentre iverksettes nå, fra 1. januar 2006. Private gaver og bidrag holdes utenfor tilskuddsordningen. Omleggingen av finansieringsordningene har vært helt nødvendig for at disse viktige tiltakene skal få en forutsigbar ramme for sin drift. Målet for de statlige tilskuddsordningene til drift av krisetiltak er å hjelpe ofrene, samt å bidra til å redusere omfanget av vold, mishandling og overgrep. Jeg vil understreke viktigheten av kompetanseheving og styrking av samarbeidet mellom sentrene og de lokale hjelpeinstansene, som familievernkontorene og barnevernet.

Krisesentrene har nå fått en mer forutsigbar finansiering, og det er viktig at tilbudet til barn på krisesentrene settes i fokus og tilpasses barns behov.

Intensjonene med denne lovendringen er at krisesentrene skal melde fra til barnevernet hvis en kvinne flytter med barna sine fra krisesenteret tilbake til voldsutøveren. Et solid flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget. Kvinner flytter ofte fra krisesenteret og hjem til overgriper. Dette kan bety at barna kommer til en alvorlig livssituasjon, der de selv kan bli utsatt for vold og overgrep eller være vitne til slike handlinger. Barn som er utsatt for direkte eller indirekte vold, kan få alvorlige skader. Slike situasjoner representerer en alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet må få melding slik at de kan gå inn og sikre hjelp og eventuelt sette i gang tiltak for å sikre barnets rettigheter.

Jeg er langt på vei enig med Fremskrittspartiet i at det er et dilemma å ta vare på tillitsforholdet mellom bruker og krisesenter, men jeg mener at det å ha en åpenhet rundt meldeplikten, som man har i hele hjelpeapparatet for øvrig, er nødvendig for å ivareta barnets beste. Som jordmor har jeg vært involvert i mange barnevernssaker, og jeg har faktisk aldri opplevd at åpenhet rundt dette har vært et stort problem.

Så vil jeg til slutt henvise til den politiske plattformen, framforhandlet på Soria Moria, og til budsjettinnstillingen, hvor det sies at Regjeringen skal lovfeste krisesentertilbudet og styrke tilbudet til incestofrene. Dette er helt nødvendig for at vi skal få et tilbud over hele landet. Vi har i løpet av den fireårsperioden som nå har gått, sett at sentre har blitt lagt ned flere steder i landet på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Slik kan vi ikke ha det. Vi er helt nødt til å ha krisesentre på plass rundt omkring i dette landet – også med den begrunnelsen som Fremskrittspartiet var inne på – slik at disse kvinnene og barna blir sett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.