Gunn Olsen (A) [13:39:05] (ordfører for saken):Endringene i proposisjonen som vi nå har til behandling, foreslås for å sikre at norsk lovgivning er i overensstemmelse med de krav som Europarådets biomedisinkonvensjon stiller når det gjelder adgang til å foreta inngrep overfor personer som ikke er i stand til å samtykke. Det framgår av innstillingen at komiteen er svært enig i denne saken.

Ved en inkurie har regjeringsfraksjonen gått inn i en merknad som står i innstillingen på side 4, første spalte, nederst. Vi beklager det, men denne merknaden ville ha som konsekvens en innsnevring av dagens praksis. Det var altså ikke vår hensikt, og jeg skal kort begrunne dette.

Odelstingsproposisjonens forslag til § 9 nytt annet ledd gir anvisning om hvilke hensyn som vil være relevante for vurderingen av om et svangerskapsavbrudd vil være i den klare interessen til en kvinne uten samtykkekompetanse. Lovforslaget nevner ikke alvorlig sykdom, men viser kun til § 2 tredje ledd bokstav c. Dersom alvorlig sykdom skal «forstås som alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter» bare i forhold til kvinner som ikke har samtykkekompetanse, vil ikke lovforslaget kunne vedtas i den form det nå framstår. Så vurderingen av hva som er i kvinnenes interesse, blir knyttet opp til § 2 for å unngå at det blir foretatt en forskjellsbehandling av kvinner med og uten samtykkekompetanse i større grad enn det som er nødvendig. En forståelse av alvorlig sykdom som «alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter» i forhold til kvinnen uten samtykkekompetanse innebærer at reglene for når disse kvinnene kan få innvilget abort, vil være strengere enn for når kvinner med samtykkekompetanse kan få innvilget abort, noe som igjen kan utgjøre usaklig forskjellsbehandling, og vi legger til grunn at prinsippet i norsk rett er at man ikke skal foreta usaklig forskjellsbehandling.

Presidenten: Representanten Gunn Olsen har vist til en feil på side 4 i innstillingen, som vil bli rettet opp.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:42:53]: Høyres utgangspunkt er at spørsmålet om svangerskapsavbrudd reiser vanskelige etiske dilemma. Når offentlige myndigheter samtykker til svangerskapsavbrudd på vegne av mennesker uten samtykkekompetanse, må dette anses som et alvorlig inngrep overfor enkeltmennesker. Det må derfor foreligge tungtveiende hensyn som begrunner et slikt samtykke. Det er vesensforskjell på situasjoner der den gravide selv tar beslutning om svangerskapsavbrudd før tolvte svangerskapsuke, og situasjoner der offentlige myndigheter tar beslutning på vegne av en gravid som ikke har samtykkekompetanse.

I henhold til lov om svangerskapsavbrudd § 2 annet ledd bokstav c kan det legges vekt på om det foreligger stor fare for om barnet får «alvorlig sykdom» når fylkesmannen skal vurdere samtykke til svangerskapsavbrudd. Men hva er en alvorlig sykdom? Konkret skal man altså ta stilling til hvilke sykdommer, tilstander og syndromer som gir grunnlag for svangerskapsavbrudd. Dette dreier seg prinsipielt sett om hvilke tilstander vi mener er uforenlige med et godt liv.

Dette spørsmålet ble drøftet grundig i sammenheng med vilkårene for preimplantasjonsdiagnostikk i debatten om bioteknologiloven. Da loven ble vedtatt, stod Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sammen om å sette en klar grense for hvilke tilstander vi skal tillate at det testes for, for å unngå bortvelging. I innstillingen til bioteknologiloven, Innst. O. nr. 16 for 2003-2004 uttalte disse partiene at det er «viktig å trekke en skarp grense for hvilke tilstander som skal kunne undersøkes, for å unngå at metoden brukes til seleksjon av gitte egenskaper som både er forenlig med liv, og som vil kunne behandles».

Det kan ikke være grunnlag for å tillate en mer liberal praksis med hensyn til hvilke tilstander som kan begrunne svangerskapsavbrudd, enn med hensyn til hvilke tilstander som kan begrunne sortering av befruktede egg, tvert imot. Dette er bakgrunnen for at Høyre har gått inn for å presisere at «alvorlig sykdom» må forstås som en «alvorlig sykdom uten behandlingsmuligheter». En slik formulering er konsistent med det syn vi har gitt uttrykk for i forbindelde med bioteknologiloven. Kristelig Folkeparti gir i innstillingen til Ot.prp. nr. 63 for 2005-2006, som vi nå behandler, uttrykk for et lignende syn, men har et forslag til enda strammere vilkår.

For øvrig er Høyres merknad, som regjeringspartiene nå har gått ut av – hva Venstre gjør, får vi vel høre etter hvert – om hva som må anses som alvorlig sykdom, også relevant for vurderinger av svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, både for dem som har, og dem som ikke har samtykkekompetanse. Således kan det ikke sies, slik saksordføreren var inne på, å innebære en forskjellsbehandling av mennesker uten samtykkekompetanse.

Laila Dåvøy (KrF) [13:46:09]: Ethvert menneske har rett til liv og krav på samme rettsvern. Kristelig Folkeparti ser tilslutning til Europarådets biomedisinkonvensjon som et viktig bidrag for å ivareta enkeltmenneskers rettigheter ved medisinsk forskning og behandling. Det gjelder også det ufødte liv.

Det er positivt at det skal være definerte hensyn for når fylkesmannen skal kunne innvilge svangerskapsavbrudd for kvinner uten samtykkekompetanse. Selv om det er svært få kvinner dette angår, er prinsippene likevel viktige, og det er viktig for disse kvinnenes rettssikkerhet at det er strenge regler for når noen kan be om svangerskapsavbrudd på deres vegne.

Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om at relevante hensyn i helhetsvurderingen vil være om svangerskap og fødsel kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, og at det skal legges vekt på om kvinnen ble gravid under forhold nevnt i straffeloven. Det som Kristelig Folkeparti derimot ikke ser som relevante hensyn i en slik situasjon, er om omsorgen for barnet kan bli en belastning for kvinnen. I det norske samfunnet finnes det mindre inngripende måter å ivareta barnets omsorgsbehov på når kvinnen ikke kan bære denne oppgaven selv, enn svangerskapsavbrudd.

Et annet relevant hensyn som foreslås fra Regjeringen, er at fylkesmannen i vurderingen skal legge vekt på om det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet. Heller ikke dette kan Kristelig Folkeparti se som relevant. Det er svært vanskelig å sette grenser for hvilke arvelige anlegg og sykdommer som vil innebære stor fare for alvorlig sykdom hos barnet. Alvorlig sykdom hos barnet kan imidlertid oppstå som følge av livsnødvendige medisiner som kvinnen bruker under svangerskapet.

Primært ønsker derfor Kristelig Folkeparti at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til lov om svangerskapsavbrudd, der relevante hensyn for svangerskapsavbrudd for kvinner uten samtykkekompetanse ikke skal være om kvinnen har evne til å ta omsorg for barnet, eller om det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom. Kristelig Folkeparti støtter likevel forslaget fra Regjeringen i Odelstinget i dag, siden det innebærer et bedre vern for det ufødte liv og bedre rettssikkerhet for kvinner uten samtykkekompetanse enn det dagens lov gjør.

Jeg vil til slutt ta opp forslaget som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:49:14]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men må si noen ord om representanten Sjølis innlegg. Representanten Sjøli vet at en kan ha ulike oppfatninger om hva som kan være grunner for svangerskapsavbrudd. En vet også at det er det forskjellige oppfatninger om partiene imellom. Men når vi velger å ikke stå på den merknaden, er det fordi at uavhengig av hvilken oppfatning en måtte ha om grunner for svangerskapsavbrudd, er det svært viktig at en ikke forskjellsbehandler kvinner uten samtykkekompetanse og kvinner med samtykkekompetanse. Det ville være veldig feil om en vedtar en lov der en vedtar en forskjellsbehandling, og det er vårt poeng i denne saken.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:50:42]: Spørsmålet om svangerskapsavbrot og sterilisering reiser store og vanskelege etiske dilemma. I demokratiske samfunn som det norske, og som Europarådet eksplisitt omtaler i biomedisinkonvensjonen, er det viktig å ta slike debattar.

Det er gledeleg at komiteen er samstemd i det meste i desse vanskelege dilemma, men uansett lovtekster vil det bli teke avgjerder som har eit visst skjønnspreg i seg. Det er derfor viktig at endringar i lovtekster, spesielt på slike område som det her er tale om, blir gjorde etter gode prosessar. Eg meiner at prosessen i denne saka har vore god, ikkje minst med tanke på den breie høyringsprosessen som det var lagt opp til.

Det er elles på tide at vi i Noreg legg lovgivinga slik til rette at ho blir i samsvar med Europarådet sin konvensjon om vern av menneskerettane og mennesket si verdigheit i samband med bruk av biologi og medisin, kalla biomedisinkonvensjonen.

Eg har elles notert at lovendringa inneber eit snevrare tilgjenge til å tillate inngrep enn det den noverande ordlyden opnar for. Sjølv om eg oppfattar det slik at lovendringa ikkje vil føre med seg store endringar i gjeldande norsk praksis, er Venstre glad for denne innsnevringa.

Heilt til slutt vil eg klargjere at Venstre står saman med Høgre i merknaden som representanten Sjøli viste til.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:52:33]: Jeg registrerer at det er ulike syn i denne saken. Det er for så vidt ikke noe nytt, det har det vært tidligere også, hvor Senterpartiet og SV har stått sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i en del av disse spørsmålene.

Men for Høyre henger ting sammen, og vi står fast på det som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at det ikke kan være grunn for å tillate en mer liberal praksis med hensyn til hvilke tilstander som skal begrunne svangerskapsavbrudd, enn med hensyn til hvilke tilstander som kan begrunne sortering av befruktede egg – tvert imot. Dette er bakgrunnen for at Høyre, og gledelig nok Venstre, går inn for å presisere at «alvorlig sykdom» må forstås som «alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter». Vi mener at en slik formulering er konsistent med hensyn til det synet vi har gitt uttrykk for også i forbindelse med bioteknologiloven. Etter Høyres syn, som vi viser til i vår merknad, må alvorlig sykdom også anses å være relevant for vurderinger av svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, både for dem som har og dem som ikke har samtykkekompetanse. Således kan dette etter Høyres syn ikke sies å innebære en forskjellsbehandling av mennesker uten samtykkekompetanse, slik som representanten Skjælaaen framstiller det.

Statsråd Sylvia Brustad [13:54:15]: Når vi fra Regjeringas side har foreslått å foreta endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering, er det for å sikre at disse er i overensstemmelse med biomedisinkonvensjonens krav. Europarådets konvensjon av 4. april 1997 om menneskerettigheter og biomedisin trådte i kraft 1. desember 1999. Denne konvensjonen ivaretar enkeltmenneskers rettigheter ved medisinsk forskning og behandling. Norge undertegnet denne konvensjonen allerede i 1997, og Regjeringa mener det er på høy tid at Norge nå ratifiserer konvensjonen.

Etter undertegnelsen av biomedisinkonvensjonen har Helse- og omsorgsdepartementet vurdert norsk rett opp mot konvensjonens krav med sikte på ratifikasjon. Dagens regler for når svangerskapsavbrudd, sterilisering og kastrering kan foretas overfor personer som mangler samtykkekompetanse, er sjølsagt gjennomgått som ledd i dette arbeidet. I denne sammenheng er personer uten samtykkekompetanse definert som personer som er så alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i så betydelig grad at de ikke evner å forstå betydningen av inngrepet.

Lovforslaget som Regjeringa har fremmet, understreker at det bare helt unntaksvis skal være anledning til å tillate inngrep etter lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering overfor personer som mangler samtykkekompetanse. Hvert enkelt tilfelle må vurderes grundig, og det er en forutsetning at hensynet til den det gjelder, må veie tyngst. Lovforslaget innebærer en innsnevring i dagens lovverk om svangerskapsavbrudd, sterilisering og kastrering for å styrke vernet av mennesker uten samtykkekompetanse. I lovforslaget gjøres det ingen endringer i vilkårene for når svangerskapsavbrudd, sterilisering eller kastrering kan tillates i andre tilfeller enn der personen mangler samtykkekompetanse.

Jeg har merket meg at flertallet i helse- og omsorgskomiteen støtter Bioteknologinemndas høringsuttalelse, der det etterlyses en beskrivelse av omfanget av nåværende praksis for prevensjon, sterilisering, abort, barn født av foreldre/mødre uten samtykkekompetanse, og hvordan omsorgsovertakelse for barna håndteres. Jeg er enig i at det kunne være interessant å vite mer om dette, og jeg kan opplyse at Sosial- og helsedirektoratet og steriliseringsnemndene holder på å kartlegge hva som er dagens praksis for sterilisering av personer uten samtykkekompetanse.

Jeg har også merket meg at et flertall i helse- og omsorgskomiteen mener at teksten bør gjøres mer forståelig for berørte parter, og at det gis en vurdering av hvilke hensyn som skal tas for å unngå svangerskap/fødsel, der de potensielle barna enten vil bli alvorlig sjuke sjøl eller lide under at foreldrene ikke har omsorgsevne.

Når det så gjelder begrepet «alvorlig sjukdom», forstår jeg at noen partier i helse- og omsorgskomiteen fortsatt mener at det må forstås som «alvorlig, arvelig sjukdom uten behandlingsmuligheter». Jeg har lyst til å si at det i dag ikke er et vilkår i loven at sjukdommen må være arvelig. En slik forståelse, som jeg forstår noen partier fortsatt står for, vil måtte innebære en lovendring som innskrenker dagens adgang til å få innvilget svangerskapsavbrudd. Det er heller ikke et vilkår i loven at det ikke finnes behandlingsmuligheter. I rundskriv I-40/2001 til loven framgår det at det med «alvorlig sykdom» først og fremst siktes til alvorlige sjukdomstilfeller hvor behandlingsmulighetene er små.

Dersom alvorlig sjukdom skal forstås som «alvorlig, arvelig sjukdom uten behandlingsmuligheter» bare for kvinner som ikke har samtykkekompetanse, ville ikke lovforslaget kunne bli vedtatt i den form det nå framstår. Vurderinga av hva som er i kvinnens interesse, ble knyttet til § 2 for å unngå risiko for å forskjellsbehandle kvinner med og uten samtykkekompetanse i større grad enn det som er nødvendig.

For kvinner uten samtykkekompetanse vil alvorlig sjukdom forstått som «alvorlig, arvelig sjukdom uten behandlingsmuligheter» innebære at reglene for når man kan få innvilget abort, ville være strengere for disse kvinnene enn for kvinner med samtykkekompetanse. Dette kan igjen føre til usaklig forskjellsbehandling. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk rett at man ikke skal foreta usaklig forskjellsbehandling.

Til slutt: Jeg er meget glad for at det i helse- og omsorgskomiteen er så bred enighet – med unntak av dette punktet – for at norsk rett skal være i overensstemmelse med denne konvensjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.