Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torbjørn Hansen (H) [15:35:33] (ordfører for saken): Odelstinget skal behandle lovforslaget om endringer i jordloven. Næringskomiteen har behandlet saken, og det er en enstemmig komite som støtter forslagene fra Regjeringen.

Komiteen viser til at forslagene til endringer i odelsloven ikke har vært på høring. Regjeringen gir uttrykk for at endringene i §§ 16 og 31 ikke innebærer realitetsendring, og det er på dette grunnlag at Høyre støtter disse endringene i odelsloven.

Komiteen er enig med Regjeringen i at det ikke er en statlig oppgave å drive strukturrasjonalisering gjennom frivillige statlige kjøp av eiendom etter § 6 i jordloven. Strukturrasjonalisering bør skje gjennom forhandlinger mellom eier og interessent uten statens innvirkning. Komiteen støtter derfor endringene i § 6 i jordloven.

Komiteen støtter også at ekspropriasjonshjemmelen i jordloven tas ut og ser positivt på at dette styrker eiendomsretten.

Regjeringen foreslår ellers å hoppheve en del andre uaktuelle lover. Dette gjelder

• lov om regulering av tilvirkning og omsetning av potetmjøl m.m.

• lov om midlertidige innførselsforbud mv.

• lov om adgang til å utferdige forbud mot omsetning av ustemplet kjøtt og skinn av tamrein

• lov om omsetning av pelsdyrskinn

• lov om importavgift og råvareprisutjevning ved eksport for produkter (eksportrestitusjon) framstilt ved bearbeidelse av jordbruksråvarer

• lov om opphevelse av lov om Statens Landbruksbank m.m.

Komiteen støtter disse forenklingene og slutter seg til at disse lovene blir opphevet.

Selv om samtlige forslag i proposisjonen får enstemmig tilslutning, er det uenighet i komiteen om en viktig prinsipiell sak. Bakgrunnen for dette lovforslaget er et høringsnotat fra Bondevik II-regjeringen med forslag om å oppheve delingsforbudet i jordloven. Dette forslaget har Regjeringen ikke fremmet, med begrunnelse i at en rekke høringsinstanser, i all hovedsak kommuner, har uttalt seg negativt om å oppheve delingsforbudet.

Her viser medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre til at delingsforbudet i jordloven § 12 innebærer en betydelig begrensning i eiendomsretten til grunneierne. Loven legger sterke restriksjoner på eierens rett til å disponere over sin egen eiendom. Delingsforbudet legger unødvendige hindringer i veien for eiernes mulighet til å utvide eller til å etablere alternativ næringsutvikling på landbrukseiendommen.

Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at endringer i jordloven bør legge til rette for en mer effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon, samtidig som eiere av landbrukseiendom bør møte færre forbud når de vil utnytte eiendommen til andre formål.

Endringer av jordloven bør også legge til rette for at de som har inntekt fra annen virksomhet enn tradisjonelt landbruk, skal kunne eie småbruk eller bo på tomter i landbruksområder. En opphevelse av delingsforbudet vil legge til rette for endringer i eier- og bruksstrukturen som i større grad enn i dag er i samsvar med en framtidsrettet landbrukspolitikk.

Forslaget om å oppheve delingsforbudet i jordloven ble fremmet i vår i Dokument nr. 8:27 for 2005-2006, og det vises i innstillingen til behandlingen av dette forslaget.

Hevingen av grensen for konsesjonsbehandling ved omsetning av jordbrukseiendommer i 2004 førte til en økning i omsetning av landbrukseiendommer med bygning til markedspris. Dette bekreftes av statistikk fra Statistisk sentralbyrå offentliggjort i går. I perioden 2000 til 2005 økte omsetningen av landbrukseiendommer til markedspris med 30 pst., og størst har omsetningsøkningen vært for eiendommer under konsesjonsgrensen. Statistikken viser at økte konsesjonsgrenser i 2004 gav en økt omsetning av landbrukseiendommer til bolig og fritidsformål. Tallene bekrefter at konsesjonsregelverket legger sterke begrensninger på eiendomsretten til norske bønder.

Høyre vil, i motsetning til regjeringspartiene generelt og Senterpartiet spesielt, styrke bøndenes eiendomsrett. Derfor vil Høyre ikke bare fjerne delingsforbudet i jordloven, men også fjerne konsesjonsloven.

For øvrig vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Arne L. Haugen (A) [15:40:05]: Jeg vil takke saksordføreren for en ryddig og oversiktlig presentasjon av saken.

Vi i Arbeiderpartiet noterer med tilfredshet at det ser ut til å være enighet om de endringsforslagene som fremmes. I og med at saksordføreren har gått grundig gjennom dette, skal ikke jeg bruke tid på å gjenta det.

Jeg synes imidlertid det er grunn til å understreke det ansvar fylkesmannen, fylkeslandbruksstyret – så lenge vi har det – og kommunen har etter § 6 til å få i gang gode planprosesser rundt utfordringene knyttet til hvordan jordarealene i den enkelte kommune skal nyttes. Enkelte kommuner har kommet langt i det arbeidet i god dialog med brukerne. Det er viktig, og således et godt grunnlag for å få etablert en god lokal landbrukspolitikk.

Det vi behandler her i dag, er en opprydding i og tilpasning av lovverket og en avvikling av ordninger som det ikke er bruk for, som har vært lite brukt og til dels ikke brukt i det hele. Samfunnet, med den utviklingen vi har hatt også i landbruket, har andre utfordringer i dag.

For min del har jeg bare noen enkelte kommentarer. For det første noterer jeg med tilfredshet at det er bred enighet, også hos høringsinstansene, om at en opphevelse av delingsforbudet ville kunne få uheldige følger. Kortsiktige løsninger som ikke ivaretar behovet for å sikre gode, velarronderte landbruksarealer, vil på lang sikt virke negativt i forhold til målsettingen om å ha et levende landbruk i hele landet. Etter min oppfatning, og i relasjon til noe av den landbrukspolitiske debatten som særlig Fremskrittspartiet har initiert, så synes jeg dette er positivt.

Det er viktig for meg å understreke at dispensasjonsadgangen som loven hjemler, må praktiseres med klokskap og forstand og under erkjennelsen av at landbruksproduksjonens betydning er varierende i landet.

Når forpliktelsene i § 6 er ivaretatt på en god måte, har en også det beste grunnlaget for behandling av dispensasjoner. Det er derfor viktig å balansere mellom hensynet til det framtidige landbruks ressursgrunnlag og eventuelle andre viktige samfunnshensyn som bosetting og ønsket om å stimulere til annen næringsutvikling.

Når det gjelder spørsmålet om hvor mye ressurser en sparer gjennom de endringene som en her legger opp til å gjennomføre, har ikke jeg noen særlig tro på at det er overveldende mye, ut fra at det har vært få saker en har hatt til behandling. Men det som er viktig, er selvsagt at forvaltningen på alle nivå har en kontinuerlig fokusering på kostnadseffektiv, rasjonell og god drift.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:44:01]: Stortinget hadde i vårsesjonen en ganske grundig debatt når det gjelder jordloven, da vi behandlet et forslag fra representanter fra Venstre. Derfor kommer ikke jeg til å gå noe særlig inn i denne debatten nå, bortsett fra å vise til de synspunkter som kom frem i debatten som vi hadde i vår. Den debatten viste at det er en ganske stor uenighet i Stortinget når det gjelder hvordan jordlovens regelverk skal være, hvor da flertallet i Stortinget ønsker å ha et rigid regelverk, og ønsker å overstyre både kommuner og grunneiere gjennom et detaljert regelverk i jordloven. Det ønsker ikke Fremskrittspartiet. Vi ønsker å styrke eiendomsretten. Vi ønsker også å styrke kommunenes rett når det gjelder å kunne disponere arealer innenfor egne kommunegrenser. Strengt talt burde ikke fylkesmannen eller staten kunne ha noe med dette å gjøre i det hele tatt. Dette burde være opp til den enkelte grunneier og lokaldemokratiet i kommunene.

Jeg ønsker også å vise til innstillingen. Der skriver flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, fra Sosialistisk Venstreparti og fra Senterpartiet, følgende:

«Lovgivningen må legge til rette for at enkeltbrukene kan utvikle seg innenfor en ramme hvor gårdens samlede ressurser kan utnyttes som en helhet. En oppheving av delingsforbudet vil kunne bidra til å svekke næringsgrunnlaget og redusere mulighetene for ny næringsutvikling.»

Her er det stor uenighet mellom mindretallet og flertallet. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er det grunneierens rett selv å kunne vurdere hvordan gårdens ressurser skal kunne benyttes. Senest i dag fikk jeg telefon fra en gårdbruker som ønsket å selge en tomt til kommunen som skulle benyttes til barnehage. Pengene skulle han reinvestere ved å bygge et nytt og moderne fjøs, en investering han ville ha problemer med å gjøre på annet vis. Jeg mener at det ville være en veldig god forvaltning av gårdens samlede ressurser å sikre videre drift fremover ved å omdisponere ressursene på eiendommen.

For øvrig vil jeg vise til merknadene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre i dokumentet om at en oppløsning eller forenkling av regelverket på dette området på sikt vil bidra til forenkling og til innsparing av ressurser. Det er ingen tvil om at det er store ressurser å spare på landbruksområdet når det gjelder byråkrati. Fordi landbruket er landets mest gjennomregulerte næring, er det her mye å spare.

Til slutt vil jeg vise til det gode innlegget som saksordføreren hadde.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [15:47:41]: Innstillingen fra næringskomiteen om lov om endringer i jordloven mener jeg fortjener bred politisk oppslutning. Det er behov for å endre og tilpasse jordloven til den situasjonen vi har i dag, i tråd med behovene i landbruket og i samfunnet for øvrig.

Departementet valgte å trekke forslaget om oppheving av delingsforbudet. Jeg vil vie resten av innlegget mitt til å si noe om hvorfor det var en veldig klok beslutning.

Utvikling og vekst krever mye tenking og langsiktig planlegging. I et landbrukslandskap, i en landbruksbygd, er det ikke bare den enkelte eiendom som er interessant. Bruken av eiendommene i omgivelsene til den grunneieren som ønsker deling, har veldig stor betydning når det gjelder de eiendommene som blir igjen i det tradisjonelle landbruket.

Vi har hatt en formidabel nedlegging av bruk, men når det gjelder de arealene som har gått ut av produksjon, har det heldigvis ikke vært så dramatisk. Moderne driftsmetoder gjør at vi har holdt nivået på produsert volum relativt høyt.

Når en grunneier eller en gårdbruker velger å forlate næringen, må det være mulighet for å hindre at gården hans deles opp og disponeres på en slik måte at den utgjør en trussel for dem rundt denne gården som velger å bli igjen i næringen. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg en uheldig sammenblanding av landbruksdrift, boligbygging, fritidsaktiviteter, industri eller annen næringsvirksomhet. Det er ikke alle typer næringsvirksomhet som det er mulig å la harmonere med tradisjonell landbruksdrift – for ikke å si med tilleggsnæringer, som f.eks. reiselivsopplevelser.

Det er kommunene som behandler søknader om dispensasjon fra delingsforbudet i jordloven i dag, og det mener jeg de gjør på en forbilledlig måte. Det er tilstrekkelig adgang til å ta hensyn til behovet for omstilling til nye næringer eller til tilleggsnæringer. Her er jeg altså uenig med mindretallet i komiteen, som hevder at delingsforbudet innskrenker grunneiernes rettigheter og muligheter i så stor grad at det burde vært opphevet. Mindretallet mener loven er til hinder for en effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon. Det vil jeg ganske bestemt avvise. Rettigheter og muligheter har vært, og er, til stede i tilstrekkelig monn.

Det er ikke tvil om at det har vært en omstilling i landbruket. Det har vært omstrukturering og effektivisering, gjennom en rekke forskjellige former for samarbeid i større eller mindre grad, som f.eks. maskinsamarbeid, avløserordninger og – i de senere årene – fellesbeite. Det er mange forskjellige former for samdrift, som f.eks. samdrift der dyra står i nybygde, moderne fjøs, og med individbasert fôring og melking. Denne formen for samarbeid har stimulert til flere former for nyskaping og tilleggsnæringer, med utgangspunkt i de samarbeidendes eiendommers areal og bygninger – og i den kompetanse som disse menneskene har. Både små og store bruk inngår i denne typen samarbeid, og det er gitt at de som ikke er opptatt av primærproduksjon, har mulighet til å utvikle reiseliv, eller andre varianter av opplevelsesnæringer, mekanisk verksted – eller hva det nå måtte være.

De som har inntekt fra annen virksomhet enn fra det tradisjonelle landbruket, bor i dag i husene på gårdene, eller i hus på de utskilte tomtene på landbrukseiendommene. Det som gjør at regjeringspartiene ikke ser behovet for å fjerne delingsforbudet, er nettopp dette at dispensasjonsadgangen utøves med fornuft, og at den fungerer på en tilfredsstillende måte.

Kjernen i dette for meg er at landbruksarealene blir tatt godt vare på, selv om det er en rørlegger eller en forfatter som bor i hovedhuset. Vi har ansvar for å ta vare på jorda. Delingsforbudet gjør at landbrukseiendommene i hovedsak blir brukt til det de er best egnet til: produksjon av mat eller av tømmer – eller av biodiesel, hvis det skal være det. Delingsforbudet gjør at lista skal ligge høyt før storsamfunnet velger å la god matkornjord eller høyproduktiv skogsmark bli bygd ned, asfaltert eller på annet vis tatt ut av produksjon.

Jeg mener ikke at en er for rigid. Jeg synes ikke det er noen overstyring her. Her er det en fornuftig forvaltning av en minimumsressurs, som vi kommer til å trenge i overskuelig framtid.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:52:14]: Først må jeg få lov til å gjøre oppmerksom på en skrivefeil i Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen. Der står det at en ønsker «gode verkemidlar som kan stimulera til kreativitet, næringsutveksling og busetnad». Utveksling ønsker en ikke, det er utvikling Kristelig Folkeparti er ute etter. Så jeg håper at den misforståelsen er oppklart.

Det eneste spørsmålet som det er klar dissens om i dag, er forslaget i høringsnotatet fra den forrige landbruksministeren om å oppheve delingsforbudet i jordloven. Utover det innebærer lovforslagene ulike forenklinger i regelverket. Det er vel svært få som vil beklage seg over at regelverket i landbrukspolitikken i hvert fall blir litt enklere å forholde seg til.

Debatten om delingsforbudet i dag er for alle praktiske formål en gjentakelse av debatten i Odelstinget den 1. juni i år om akkurat det samme temaet. Ikke overraskende mener Kristelig Folkeparti det samme nå som forrige gang det ble diskutert.

Vi mener at forslaget om økt eiendomsfleksibilitet i landbruket hadde en god intensjon. Kreativitet og næringsutvikling er minst like viktig i landbruket som i andre næringer for å nå målet om livskraftige samfunn over hele landet. Men det er lov å lytte til gode innspill om de samlede effekter av forslagene, særlig når tilbakemeldingene var så klare som i dette tilfellet.

Det store flertall av høringsinstansene, og da særlig Kommune-Norge, mente at dette forslaget kunne gjøre det vanskeligere å opprettholde en variert bruksstruktur og svekke jordvernet. Begge disse delmålene i landbrukspolitikken er veldig viktige for Kristelig Folkeparti. Et aktivt landbruk i alle deler av landet er et viktig virkemiddel for å opprettholde både hovedtrekkene i dagens bosettingsmønster og et levende kulturlandskap. Dette medfører at en må legge til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer. Et strengt jordvern er viktig for å sikre nasjonal og global matproduksjonsevne.

Vi har tatt konsekvensene av de entydige rådene fra Distrikts-Norge i denne saken og går fortsatt imot en opphevelse av delingsforbudet. Som kjent er det uansett også muligheter i loven for unntak fra delingsforbudet i enkelte tilfeller, ut fra hensynet til bosetting eller ny virksomhet.

Det er lov å lytte til gode råd. Det er lov å justere kursen når andre kommer med argumenter som en faktisk mener er vektige. Det bør alle partier, ikke minst flertallskonstellasjonen, huske på også i andre saker.

Anna Ceselie Brustad (Sp) [15:55:11]: Senterpartiet mener, i likhet med majoriteten av høringsinstansene i denne saken, at en oppheving av delingsforbudet for landbrukseiendommer ville gitt uheldige konsekvenser for norsk landbruk, for det enkelte gårdsbruks framtid og for det generelle jordvernet. I tillegg mener vi at det er foreldet praksis at staten kjøper og selger landbruksjord for videre rasjonell fordeling og salg til nabogårder, når slike transaksjoner best og mest formålstjenlig kan avgjøres mellom eier og interessent selv.

I en tid med stort press mot landbruket og utøvernes inntektsgrunnlag kreves stabile og gode rammer for å hindre en ytterligere utarming av inntektsgrunnlag og framtidsutsikter. Et frislepp for åpen eiendomsutforming ville gitt kortsiktig gevinst for en inntektssvak gruppe.

Flertallet har større visjoner for næringen enn som så. Ressurser og arealer som pr. dato kanskje ikke oppfattes som inntektsgivende, kan i framtiden gi gode inntektsbidrag gjennom f.eks. bioenergi, småkraft, grønn omsorg eller utleie av jakt- og fiskerettigheter. Vi vil legge til rette for en langsiktig forvaltning av ressursene på norske gårdsbruk, noe som gir muligheter, framfor et kortsiktig utsalg av ressursene. Intensjonene er å beholde ressursene der de forvaltes best og skaper størst potensial, framfor en oppstykking av eierskapsforhold og arealer. Senterpartiet mener at det best ivaretas gjennom lokalt eierskap og forvaltning av landbruksressursene.

Næringsutviklingspotensialet og inntektsmulighetene ligger i brukenes samlede ressurser. Dette forutsetter aktivitet og håp i et tradisjonelt landbruk og en landbrukspolitikk som gir næringen muligheter til nettopp det. Heltidsbonden i familiebruket sikrer best sysselsetting, bosetting og mangfold i landbruket, og gjennom å inneha flere og ulike ressurser i bedriften er mulighetene desto større.

Delingsforbudet ble i 1955 innført som en reaksjon på nettopp en storstilt oppdeling av norske gårdsbruk gjennom arv og fordeling av tomter til søsken. Dette førte med seg en oppstykking og en nedbygging av produktive jordbruksarealer og påfølgende svekking av driftsgrunnlaget for mange gårder.

Min egen hjemgård er et godt eksempel på dette. I tidligere generasjoner ble eiendommen fradelt i mange omganger. Min far, som er heltids gårdbruker, har forgjeves prøvd å få tilbake de eiendommene som ble fradelt. Én ting er at dette selvsagt svekker driftsgrunnlaget og fører til en uhensiktsmessig arrondering. En annen ting er at disse eiendommene i dag er fraflyttet eller i beste fall fritidseiendommer. Senterpartiet ønsker ikke at en slik utvikling igjen skal innføres i norske bygder. Dette er ikke framskritt, det er tilbakeskritt.

Gjennom reguleringer knyttet til odelslov, konsesjonslov og delingsforbud har vi bevart et lokalt eierskap til store deler av jord- og skogressursene i Norge. Dette er grunnleggende demokratisk og verdier som Senterpartiet vil fortsette å kjempe for.

Presidenten: Presidenten vil minne om at den reglementsmessige tiden for formiddagens møte snart er omme, men foreslår at møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

André N. Skjelstad (V) [15:58:53]: Det er en enstemmig tilråding fra komiteen, men jeg vil dog bemerke en del momenter.

Medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til behandlingen av Dokument nr. 8:27 for 2005-2006, hvor det ble fremmet forslag om fjerning av delingsforbudet i jordloven. Det vises til at delingsforbudet i jordloven § 12 innebærer en innskrenkning i grunneiers rett til å disponere over egen eiendom og legger unødvendige hindringer for eierens muligheter til å utvide eller etablere alternativ næringsutvikling på landbrukseiendom. En vil videre påpeke at endringene i jordloven må legge til rette for en utvikling mot robuste eiendommer som grunnlag for en mer effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon. En bør videre legge til rette for at de som har inntekt fra annen virksomhet enn tradisjonelt landbruk, skal kunne få eie et småbruk eller få bo på større tomter ute i distriktene. En oppheving av delingsforbudet kan ligge til rette for endringer i eier- og bruksstruktur som i større grad enn i dag vil være i samsvar med en framtidsrettet landbrukspolitikk som fører til forenklinger og forbedringer av eiendomsretten for norske bønder og styrker kapitaltilgangen, ikke minst, til andre investeringer på eiendommene.

Hva er da bygdenes fortrinn? Jo, det er plass, det er mulighet til å lage attraktive eiendommer der vi kan bo, leve og virke til en overkommelig pris. Arealressursene bør derfor disponeres på en måte som gir tjenlig og variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området, med hovedvekt på hensyn til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger.

For bønder som vil satse på en annen virksomhet, ville oppheving av delingsforbud gitt anledning til å kunne realisere kapitalverdier, som igjen kunne ha gitt grunnlag for økt satsing på næringsutvikling på gårdsbrukene. For dem som ønsker å bosette seg i distriktene, kunne en lagt til rette for akkurat dette.

Undersøkelser viser at interessen for kjøp av småbruk er stor. En slik endring ville ha bundet langt færre kommunale ressurser ved behandling av dispensasjonssøknad, og bygdene kunne ha tiltrukket seg andre folk, som kunne ha sett mulighetene i forhold til dette. Mange bygder sliter med fraflytting, og disse grepene kunne ha vært med på å motvirke det.

Jeg vil ellers si at det er positivt at ekspropriasjonshjemlene i jordloven foreslås opphevet. Dette vil være med på å styrke den private eiendomsretten.

Til slutt vil jeg bemerke at det blir litt spesielt for min del hele tiden å høre på denne konserveringspolitikken fra Senterpartiets representanter. Jeg regner med at dette på mange måter også ligger der når vi senere skal høre på ministeren. Det er en konservering av det lite framtidsrettede. En kunne hatt muligheten i forhold til å ha sett på slikt som delingslov, og sett på mulighetene for å få flere til å flytte til landsbygda. Men dessverre ønsker ikke flertallet det.

Statsråd Terje Riis-Johansen [16:01:58]: Odelstinget behandler i dag forslag til endringer i flere av jordlovens bestemmelser. Som en følge av disse endringene er det også nødvendig å endre to bestemmelser i odelsloven. Forslaget innebærer dessuten en opphevelse av seks andre lover. Det gjelder dels forslag som betyr en forenkling og opprydding av lovverket, og dels forslag om å oppheve lovbestemmelser som jeg mener har utspilt sin rolle i dag.

Forslaget gjelder saker som det har vært få av til behandling de siste årene. Jeg regner derfor ikke med at endringene vil frigjøre nevneverdige ressurser i kommunene eller hos fylkesmannen/fylkeslandbruksstyret. Jeg ser at deler av komiteen har uttrykt seg på en annen måte.

Jeg er glad for at det er enighet i komiteen om disse endringene, og ser ikke behov for å kommentere dem noe nærmere. Komiteen er derimot delt når det gjelder spørsmålet om å oppheve jordlovens generelle delingsforbud. Jeg vil derfor bruke resten av innlegget mitt på å si noe om bakgrunnen for Regjeringas syn på dette spørsmålet. Jeg vil også benytte anledninga til å si noe om hvordan enkelte sider ved praksis bør være i disse sakene.

Regjeringa ønsker ikke å oppheve jordlovens generelle delingsforbud. Dette støttes også av den brede enigheten som var blant høringsinstansene om at delingsforbudet bør beholdes. Også næringskomiteens flertall sluttet seg til dette synet i forbindelse med behandlinga av et dokument nr. 8-forslag i juni i år.

Utvikling og vekst i bygdene krever etter mitt syn langsiktig tenking i forhold til hvordan ressursene bør disponeres på den enkelte eiendom, også i forhold til hvordan rammevilkårene utformes. Lovgivinga må legge til rette for at enkeltbrukene kan utvikle seg innenfor en ramme hvor gårdens samlede ressurser – jeg gjentar: samlede ressurser – både arealer og bygninger kan utnyttes som en helhet. Jeg mener en oppheving av det generelle delingsforbudet vil kunne bidra til å svekke næringsgrunnlaget og redusere mulighetene for ny næringsutvikling på landbrukseiendommene. Oppheving vil videre kunne medføre at landbruksfremmed bebyggelse infiltrerer gode landbruksområder og skaper problemer for næringsvirksomheten. Jeg mener dessuten at en opphevelse kan få uheldige følger for jordvernet.

Etter gjeldende regler må det søkes om tillatelse til fradeling forut for eventuelt salg av del av en landbrukseiendom. Kommunene avgjør om det skal gis delingssamtykke etter konkret og individuell vurdering. De kan gi samtykke når de ser at en fradeling ikke vil gi konsekvenser for bruket eller landbruksmiljøet i området rundt. Også kulturlandskapet og plansituasjonen kan det tas hensyn til. Etter mitt syn gir delingsforbudet en god mulighet til å ivareta alle viktige samfunnshensyn.

Jeg mener det er viktig at kommunene ved avgjørelse av delingssøknader fører en praksis som sikrer og opprettholder landbrukseiendommenes ressursgrunnlag, bidrar til en god bruksstruktur og hindrer drifts- og miljømessige ulemper som kan oppstå når landbruksarealene infiltreres med landbruksfremmed bebyggelse.

En rekke delingssøknader gjelder fradeling av bebyggelsen og salg av landbruksarealene som tilleggsjord. Det tradisjonelle familiejordbruket er for meg en viktig bærebjelke i norsk landbruk. Det er viktig å ta vare på små og mellomstore bruk og opprettholde nettopp denne varierte bruksstrukturen vi har, bl.a. av hensyn til bosetting og kulturlandskap. Virkemidlene må derfor kunne brukes ulikt ut fra ulike behov i bygdene og i pressområder nær byer og tettsteder.

Jeg mener å se en uheldig utvikling når det gjelder bygging og fradeling av kårboliger. Etter mitt syn skal det bare gis samtykke til å oppføre kårbolig når det ikke er tvil om at kårbolig er nødvendig av hensyn til drifta av eiendommen. I den forbindelse er det viktig å huske på at landbruket har gjennomgått en stor utvikling de siste årene, og at behovet for kårbolig ikke er like stort som tidligere.

Når det gjelder fradeling av kårboliger skal det i utgangspunktet ikke gis tillatelse til slik fradeling når kårboligen er nødvendig av hensyn til drifta. Vurderinga må ha et langsiktig perspektiv. Dersom kommunen har foretatt en riktig vurdering av behovet for kårbolig i forbindelse med søknad om oppføring, vil det derfor heller ikke ligge an til å gi tillatelse til å fradele boligen med mindre behovet over tid har endret seg vesentlig.

Kårboliger som ligger i tunområde eller ved grense til dyrka jord, bør uansett ikke fradeles. Kårboligen blir etter fradeling en fritt omsettelig eiendom, og det er erfaring for at enkelttomter med slik beliggenhet medfører betydelige ulemper for landbruket. Jeg mener generelt at kommunene bør vurdere nøye om det ved fradeling av enkelttomter i landbruksområder oppstår drifts- og miljømessige ulemper som gjør at deling bør nektes. Vi har sett mange eksempler på at gode landbruksområder gradvis har blitt bebygd med bolighus, og at grunnlaget for landbruksdrift har blitt vanskeliggjort. Fradeling av enkelttomter bør i utgangspunktet skje etter en samlet plan, som ledd i prosesser etter plan- og bygningsloven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.