Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden, og at det ikke blir gitt anledning til replikker.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [14:22:40] (komiteens leder og ordfører for saken): Forslagsstillerne ønsker å oppheve blasfemiparagrafen og begrunner det med at det er en sovende paragraf. Flertallet i komiteen, som består av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og SV, ønsker ikke å ta stilling til dette spørsmålet nå. I løpet av 2008 skal Stortinget få til behandling forslag til straffelovens spesielle del, som vil inneholde de enkelte straffebud. Vi ønsker å ta stilling til om blasfemiparagrafen skal oppheves, i den forbindelse.

Det er mange viktige og prinsipielle avveininger som skal gjøres i forbindelse med den totale gjennomgangen av straffeloven. Løsrevne debatter styrt av enkelthendelser, som karikaturstriden i forbindelse med Muhammed-tegningene i dette tilfellet, er en fragmentarisk og lite tilfredsstillende måte å behandle straffelovens spesielle del på. Da frykter jeg at vi får en dårlig og lite effektiv straffelov.

Flertallet vil ha en samlet og helhetlig vurdering av hvilke handlinger det er som skal være straffbare, og hvordan straffebudene skal utformes. Det vil f.eks. være aktuelt å se blasfemiparagrafen opp mot paragrafene om ytringsfrihet.

Selv om Fremskrittspartiet i dette Dokument nr. 8-forslaget gjerne vil framstå som prinsipielle, er heller ikke det riktig. I 2004 støttet Fremskrittspartiet at vi fortsatt skulle beholde blasfemiparagrafen. To år etterpå foreslo partiet at den skal fjernes. I 2004 framholdt partiet at paragrafen gav troende fra alle trosretninger beskyttelse. Nå mener Fremskrittspartiet at paragrafen kan bli oppfattet som et hinder for legitim religionskritikk, og da spesielt av andre religioner enn kristendommen. Det er verken en særlig prinsipiell eller særlig betryggende tilnærming til viktige spørsmål som Stortinget må ta stilling til i forbindelse med gjennomgangen av straffeloven. Jeg er derfor glad for at flertallet sikrer at vi får en forsvarlig behandling av straffelovens spesielle del, ved ikke å ta stilling til spørsmålet om oppheving i dag.

Carl I. Hagen (FrP) [14:25:05]: La meg først si at jeg tar avstand fra komiteens leder, som sier at Fremskrittspartiet ikke er prinsippfast, fordi vi i 2004 stemte imot et forslag. Vi gjorde det klinkende klart den gangen at vårt prinsipielle standpunkt var at vi ville fjerne blasfemiparagrafen. Men etter sterk anmodning fra Kristelig Folkeparti og før et stortingsvalg hvor det var snakk om samarbeid fra vår side med de daværende regjeringspartier, etterkom vi et ønske om ikke å gjøre det, for å vise vår godvilje overfor Kristelig Folkeparti – akkurat som meget jevnlig i den nåværende situasjon regjeringspartier fra tid til annen stemmer mot forslag fra opposisjonen som de tidligere har vært medforslagsstillere til, fordi man i et samarbeid må gi og ta. Det vet i hvert fall representantene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i en del saker som bl.a. ble behandlet i Stortinget i går og tidligere i dag.

Vårt prinsipielle standpunkt har vært det samme, og det fremkom første gang jeg fremmet forslag om å fjerne § 142, blasfemiparagrafen, som nå har en utforming som ville medført at Arnulf Øverland ville blitt dømt i den berømte saken fra lang, lang tid tilbake. Etter at han ble frikjent, endret man paragrafen for å få ham dømt.

Vi fremmet altså forslag for 17 år siden om å fjerne den. Det som er det artige fra den debatten, den 9. mai 1989, er at Kjellbjørg Lunde fra Sosialistisk Venstreparti uttalte:

«Eigenleg burde denne paragrafen vore oppheva for lenge sidan, for den har, som vi veit, vore ein «sovande» paragraf i lang, lang tid. SV vil som konsekvens av at vi meiner denne paragrafen er unødvendig, stemme for det forslaget som er lagt fram av Carl I. Hagen.»

Den anklagen som komiteens leder rettet mot meg, må hun altså i dag rette mot Sosialistisk Venstreparti.

Lars Velsand fra Senterpartiet sa:

«Jeg kommer også til å stemme for det forslaget som er fremmet av hr. Hagen.»

Reiulf Steen sa:

«Jeg vil komme til å stemme for hr. Hagens forslag, og skal gi en kort begrunnelse for det.»

En person som ofte har ment noe annet enn meg, nemlig Kåre Willoch, stemte ikke for forslaget, men han sa:

«Jeg stemmer for denne konklusjonen, ut fra den forståelse at den ikke på noen måte hindrer en rimelig rask behandling i Regjeringen, slik at Odelstinget da kan ta standpunkt forholdsvis snart.»

Det gjaldt altså et forslag om å oversende forslaget til Regjeringen til uttalelse og vurdering, slik at det skulle behandles i det pågående arbeid med revisjon av straffeloven.

Det flertallet gir uttrykk for her i dag, er nøyaktig de samme formalbegrunnelser om å se det i sammenheng med noe som skal komme om et år, som et samlet flertall offisielt sett gjorde 9. mai 1989. Det legges opp til at det skal behandles reelt sett i 2009. Da vil det være 20-årsjubileum for sist flertallet sa at dette haster og snart skal gjøres. Det er egentlig til å le av at stortingsflertallet til de grader ønsker å latterliggjøre seg selv, når det gjelder at man ikke evner å ta stilling til prinsipielle spørsmål hvor alle synspunkter og standpunkter er vel kjent.

Dette spørsmålet er nå aktualisert, og som Lars Velsand på en god måte sa i debatten den gang:

«Forrige taler sa at etter hans syn kunne Vårherre godt greie seg uten lovbeskyttelse.»

Det har Vårherre måttet gjøre i veldig mange år, og det har ikke vært grenser for bespottelse av den kristne Gud. Nå er spørsmålet om Allah er villig til å akseptere det samme som den kristne Gud har måttet gjennomgå. Det vil være nå blasfemiparagrafen kan brukes mot dem som har kritiske og negative synspunkter på Koranens bestemmelser om den islamske religion. Derfor er det på tide å fjerne denne blasfemiparagrafen, slik at ytringsfriheten kommer i forsetet, og slik at vi får gjennomført det prinsipp, etter endringen av Grunnloven § 100, at ytringer skal kun møtes med andre ytringer og ikke straffereaksjoner.

Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag inntatt på side 2 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte til.

André Oktay Dahl (H) [14:30:36]: Jeg synes vel enkelte her gjør seg vel høye og mørke for å utlede hvor prinsippfaste de er, for det eneste prinsippfaste partiet i denne saken, er vel egentlig Kristelig Folkeparti.

Sist gang Stortinget behandlet blasfemiparagrafen, uttalte Fremskrittspartiet i sine merknader her i Stortinget:

«Etter 11. september 2001 har blant annet flere muslimske barn opplevd økt mobbing og hets. Mye tyder dessuten på at antisemittismen er på fremvekst i Europa. Religiøs diskriminering og religiøst begrunnet hets må etter disse medlemmers oppfatning sies å være en økende samfunnsutfordring. I en slik virkelighet vil etter disse medlemmers oppfatning en oppheving av forbudet mot blasfemi være uheldig.»

Nå er riktignok det en merknad på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, men det var tross alt da en virkelighetsbeskrivelse i 2004 som jeg ikke tror er blitt spesielt annerledes. For øvrig sa man at det var viktig å ha en «etisk referanseramme som har vært med på å forme både samfunnsutviklingen og samfunnsdebatten».

Når vi kommer til Arbeiderpartiet, uttalte Arbeiderpartiet at man ikke trengte

«en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner mot påstått blasfemi, men derimot en mer omfattende og opplyst religionskritikk i full offentlighet».

For egen del og Høyres del skal jeg velge å være liten og mørk og avvente behandlingen av straffeloven, rett og slett fordi vi i likhet med alle andre partier, unntatt Kristelig Folkeparti, ikke har vært fullstendig prinsippfaste i noen som helst sammenheng når det gjelder blasfemiparagrafen. Det er det bare Kristelig Folkeparti som har vært. Jeg synes det er grunn til å gi honnør for at Kristelig Folkeparti iallfall i én sak – det er sikkert flere også – har vært veldig klare på blasfemiparagrafen. Det er det ingen av oss andre som har vært. Men vi får muligheten til å vise om vi står ved de prinsippene vi ved ulike anledninger har hatt, når vi behandler straffeloven neste år.

Jeg synes også komitelederen fortjener ros for å ha behandlet denne debatten på en verdig og realistisk måte i forhold til hva dette faktisk handler om.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [14:32:46]: Ytringsfrihet er helt avgjørende nødvendig for å forhindre og avdekke myndighetsmisbruk og undertrykking. Vi har grunn til å være stolte over at ytringsfriheten har en sentral plass i Grunnloven. Meningsutveksling og debatt har romslige rammer og gode vekstvilkår i Norge.

Ytringsfriheten har imidlertid noen grenser, men grensene setter ikke snevre rammer for ytringsfriheten – tvert imot.

En av grensene for ytringsfriheten finner vi i straffeloven § 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Denne bestemmelsen forhindrer ikke religionsdebatt eller religionskritikk. Bestemmelsen har ikke vært i aktiv bruk de siste årene, men utgjør likevel en skanse for hva som aksepteres i det offentlige ordskiftet.

Fremskrittspartiet, som senest i forrige stortingsperiode var en varm forsvarer av blasfemiparagrafen, ønsker altså nå å oppheve bestemmelsen. Partiets begrunnelse for dette standpunktet kan det sies mye om. Jeg merker meg at representanten Hagen i sitt innlegg sa at han stemte imot opphevelsen av rent strategisk politiske grunner da den sist var oppe til avstemning.

Blasfemiparagrafen rammer den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noens trosbekjennelse eller noe religionssamfunns troslærdommer eller gudsdyrkelse. Bestemmelsen verner altså ikke bare kristne, men alle troende.

Bestemmelsen er en etisk referanseramme og har gjennom mange år vært med på å forme både samfunnsutviklingen og samfunnsdebatten. Det at den ikke har blitt brukt på mange år, betyr på ingen måte at den har vært uten virkning.

Blasfemiske handlinger og holdninger kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Nettopp derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti å bevare et forbud mot blasfemi.

Vi erkjenner og tar på alvor at mange religiøse grupper som kan krenkes gjennom blasfemi, ikke makter å ta til motmæle i offentligheten. Historien har også vist at minoriteter som utsettes for hets, dessverre heller ikke alltid får mulighet til å komme fram med sine synspunkter og tilsvar. Romanifolkets historie er et alvorlig eksempel på dette.

Jeg synes det er leit at et så stort parti som Fremskrittspartiet i realiteten angir behovet for kritikk mot den muslimske minoriteten i landet vårt som en hovedbegrunnelse for at blasfemiparagrafen bør oppheves. Jeg gjentar: Ingen ønsker forbud mot religionskritikk, og det forbyr heller ikke lovverket. Det skulle bare mangle! Men ringeakt og hån overfor andres tro, det ønsker ikke vi i Kristelig Folkeparti å legge til rette for.

Etter den 11. september 2001 har flere muslimer opplevd økt hets. Også andre trossamfunn forteller om mindre toleranse for medlemmers tro og religiøst betingede livsførsel. Blasfemibestemmelsen signaliserer aksept for ulikhet og mangfold og er et viktig verktøy i kampen mot religiøs diskriminering og religiøst begrunnet hets. Derfor er det uheldig om paragrafen skulle oppheves.

Jeg håper at justisminister Storberget vil ta innsigelsene fra Kristelig Folkeparti med seg i det videre arbeidet med forslag til ny spesiell del i straffeloven.

Erling Sande (Sp) [14:37:09]: Ordet «blasfemi» kjem som kjent frå gresk og betyr å snakke stygt eller nedsetjande om det som – av nokre – blir sett på som heilagt. Slike talehandlingar er såleis nært knytte til religion, og blir òg omtalte i Bibelen, m.a. i Andre Mosebok, der det i kap. 22 vers 28 heiter at «Gud skal du ikkje spotta, og ein hovding i folket ditt skal du ikkje forbanna». Alle verdsreligionar har historisk sett hatt strenge straffer for blasfemi. Blasfemiske jødar risikerte steining, blasfemiske kristne kunne ende på bålet, mens dødsstraff var – og somme stader er det framleis slik – det som venta blasfemiske muslimar.

Forslagsstillarane peikar heilt korrekt på at blasfemiparagrafen er såkalla sovande. Den siste som vart dømd for blasfemi her til lands, var Arnfred Olsen. I 1912 skreiv han i bladet Fritenkeren:

«De «kristne» hedninger mindes sin Jesus, den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar.»

Olsen blei ikkje brend, men han fekk ti kroner i bot. Han hadde neppe blitt verken tiltalt eller dømd for den utsegna i dag. Med andre ord: Kva folk oppfattar som blasfemisk, har endra seg. Grensene har blitt flytta.

Noko av årsaka til dette må vere den generelle sekulariseringa. For mange har religion – over tid – blitt mindre viktig, og færre ting, fenomen og handlingar blir oppfatta som heilage. Dermed blir det sosiale og samfunnsmessige grunnlaget for blasfemi redusert. Religionen er blitt meir personleg, mindre offentleg synleg, mens dei livssynsnøytrale verdiane er lyfta fram. Dei livssynsnøytrale verdiane kan til tider sjå ut til å bli lyfta høgare enn andre verdiar. Det kan av og til i debatten gje seg utslag i ein slags sekulærfundamentalisme, som eg personleg tykkjer hijabdebatten liknar på. Det er ei utvikling som vi ser i dag.

Ytringsfridomskommisjonen gjekk inn for å fjerne blasfemiparagrafen frå straffelova, og forslagsstillarane ber til torgs argument for å følgje opp dette i dag. Like fullt støttar Senterpartiet fleirtalet si innstilling, og går inn for at denne saka blir debattert i samband med handsaming av ny straffelov. Alt no kan eg likevel skissere det eg oppfattar som rammene rundt ein slik diskusjon.

Ytringsfridom er ein hard verdi og kanskje sjølve grunnlaget for folkestyret, eit folkestyre som treng kritikk, på same måten som vi må ha surstoff for å leve. På same måten opplever vi no ei fornya interesse for, og spreiing av, religion – mykje grunna innvandring frå område i verda der religion som samfunnsfenomen står sterkare enn i Noreg, slik utviklinga har vore i Noreg sidan Olsen blei dømd i 1912. Om ikkje anna aktualiserer dette ein debatt om nettopp blasfemi, ein debatt som vi i Senterpartiet ynskjer velkomen, og som vi trur kan bli interessant. Kor skal grensene gå mellom retten til å seie meiningane sine og respekten for det som mange, og kanskje stadig fleire, oppfattar som heilag? Som sagt: Ytringsfridomen er ein hard verdi, og eg meiner det skal mykje til for å avgrense han på noko vis. Men i denne debatten er det ikkje minst viktig at dei som forsvarar at blasfemi skal vere straffbart, bruker ytringsfridomen og pregar debatten. Det nyreligiøse miljøet i Noreg, dei nye stemmene, er inntil vidare dårleg representert i denne salen. Derfor er det viktig at debatten blir ført vidt og breitt, at mange andre enn vi som sit her, tek del og tek ordet i den debatten.

Sjølv meiner eg det er noko riktig over å behalde ein sterk ytringsfridom og forsvare han. På same tid veit vi at det er grenser for kva ein bør seie, at tale og skrift somtid og somme stader er regulert – ta t.d. ikkje-parlamentarisk språkbruk. Kanskje er det slik at folkeskikk utgjer yttergrensene til ytringsfridomen i samfunnet vårt.

Debatt er ein heilt nødvendig del av samfunnsbygginga, men samtidig er det klart at vi byggjer ikkje samfunnet vidare ved å trampe på verdiar og meiningar som andre held høgt. Senterpartiet ser fram til ein breiare debatt om blasfemiparagrafen når tida kjem for handsaming av ny straffelov.

Odd Einar Dørum (V) [14:42:06]: Jeg er ved de to siste stortingsvalgene valgt til Stortinget på et partiprogram som går inn for å avskaffe blasfemiparagrafen. Jeg er et aktivt medlem av Den norske kirke, og jeg har alltid ment de senere år at jeg ikke trenger en lovbestemmelse for å beskytte den troen som jeg har inni meg. Samtidig er jeg enig i det som ble sagt i det siste innlegget, at det å få en debatt med klare ytringer om hva som er bra, og hva som ikke er bra, hva som er høyverdig, og hva som ikke er høyverdig, i seg selv er et gode. Jeg mener også at det riktige stedet å få en slik debatt er i forbindelse med den katalogen som straffeloven handler om, fordi den vil utmåle verdier på en rekke områder. Den vil handle om hvordan vi respekterer livet, den vil handle om hvordan vi respekterer den seksuelle integritet, og den vil handle om hvordan vi oppfatter de hellige forhold.

Jeg ser det ikke slik at det i Norge pr. i dag, gitt at man opptrer med normal folkeskikk – og det kan som kjent ikke kodifiseres eller vedtas noe sted – er satt noen grenser for religionskritikk. Religionskritikken lever rundt oss. Jeg, som medlem av Den norske kirke, må f.eks. se at satirikere på TV leker seg med døpefonten i en kirke. Jeg er ikke spesielt begeistret for det. Vi har mange andre eksempler også.

Det jeg vil rette søkelyset mot når vi har en slik debatt, en justispolitisk debatt med justisministeren til stede, er at fordi nettopp religionen i vårt land ikke har vært og aldri kommer til å bli en del av bare den private sfære, men alltid vil være en del av den offentlige sfære, er det i den offentlige sfære desto viktigere at alle overgrep mot tro på to områder som jeg kommer tilbake til, blir voktet på. Jeg skal være konkret:

Alle angrep mot og vandaliseringer av hellige bygg, hva enten de måtte hete kirker, templer, moskeer eller synagoger, må samfunnet slå hardt og konsekvent ned på.

Alle ordensforstyrrelser inne i de hellige rom, hva enten de måtte ha det ene eller det andre navn, må samfunnet slå hardt ned på.

Det er i hvert fall, for å bruke representanten Sandes resonnement, å forsvare kjernen av noe som er viktig og hellig for mennesker, de steder hvor dette utøves. I det store offentlige rom, mener Venstre – som har valgt meg inn på Stortinget og gitt meg den tillit å stå her – trenger vi ikke den lovbestemmelsen. Men i disse rommene trenger vi den bevisstheten som jeg velger å legge inn som et bidrag til den debatten som skal komme. Og jeg deler representanten Sandes oppfatning, at vi i Norge aldri må ende i en situasjon som nærmest er en form for sekulær fundamentalisme. Den sekulære fundamentalismens karakteristikk er at du kan snakke om alt i denne verden, bortsett fra din tro. Jeg får tørt si at vi har to sekulære fundamentalistiske land i Europa. Det ene heter Tyrkia. Det andre heter Frankrike. Det er litt forskjellige grunner til det, men la meg holde meg til Frankrike. Der har man jaget religionen helt inn i det private rom. Det gleder meg at i den stat–kirke-utredningen vi hadde, Gjønnes-utvalget, og debatten etterpå, er det ingen i Norge som har argumentert slik. Alle, enten de har tilhørt Den norske kirke, frikirkene, Muslimsk råd, Det Mosaiske Trossamfunn eller Human-Etisk Forbund, har sagt at tro og livssyn er en del av det offentlige rom, en del av det sivile samfunn, en del av den debatten vi tar med oss.

En debatt om dette, nettopp for å stadfeste at tro og trosverdier hører hjemme i det offentlige rom, inkludert kritikken av tro og trosverdier, for det er faktisk også en del av debatten i det offentlige rom, tror jeg vi skal få i forbindelse med den nye straffelovens spesielle del som justisministeren vil komme med, og som han har bebudet kommer til Stortinget i løpet av denne perioden. I den sammenheng vil både jeg og Venstre med aktivt engasjement gå inn i debatten. Men jeg valgte i dag, bl.a. fordi jeg synes representanten Sande hadde en usedvanlig konstruktiv innfallsvinkel til å tenke framover, å legge inn de vinklingene som jeg nå uttrykker om de hellige rom og de hellige bygg. Det er en klar markering av at vi har respekt for noe som hører troen, livssynet og overbevisningen til, selv om det er forskjellige mennesker og forskjellige trosretninger vi kan snakke om.

Jeg er veldig glad for at i de situasjoner hvor vi har hatt slike overtredelser og overgrep, har norske myndigheter vært konsekvente. Da vi f.eks. hadde attentat mot synagogen i denne byen, var justisministeren raskt på stedet, handlet på en aktiv og riktig måte, og på den måten er det satt en tone for norske myndigheter som jeg synes vi skal ta med oss som retningsgivende når vi skal klare å leve sammen med hverandre i en dialog. Og en dialog skal også være kritisk. Hvis ikke blir det ingen dialog.

Statsråd Knut Storberget [14:47:22]: Ja, representanten Hagen kan kanskje få oppleve at vi får en reell og god avgjørelse i dette spørsmålet om ikke så lenge – sjøl om årene har gått. Man kan jo dvele ved årsaken til at årene har gått når det gjelder dette spørsmålet, tatt i betraktning alle de anledningene man har hatt til å fatte en endelig beslutning, i de diskusjonene vi har hatt om både ytringsfrihet og strafferettens utvikling. Men jeg vil nok si at den vel 105 år gamle spesielle straffeloven vi har – og straffeloven generelt – er klar for revisjon. Vi er parate til å komme til Stortinget med den spesielle delen av straffeloven i løpet av 2008.

Når forslagsstillerne nå foreslår at straffeloven § 142, om blasfemi, oppheves, er det midt inn i det arbeidet. Forslaget er i hovedsak begrunnet med at blasfemibestemmelsen er en sovende paragraf – siste domfellelse var i 1912. Jeg er derfor enig i beskrivelsen av at det er en sovende paragraf, i den forstand at den sjelden brukes i rettssystemet, men det betyr ikke at den ikke har effekt. Det er også vist til at Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen, og at en rekke vestlige land nå har fjernet slike bestemmelser.

Flertallet i justiskomiteen bifaller ikke forslaget om å oppheve blasfemibestemmelsen nå. Flertallet viser til at spørsmålet om å oppheve blasfemibestemmelsen vil bli vurdert i forbindelse med behandlingen av straffelovens nye spesielle del. Der skal vi bestemme hva som skal være straffbart, og hvor strenge straffer vi skal ha i forhold til hvert enkelt straffebud. Det er en viktig gjennomgang. Flertallet understreker også at det er viktig med en samlet og helhetlig vurdering av hvilke handlinger som skal være straffbare. Jeg tror at det er viktigere nå mer enn noen gang. Det er også viktig å se på hvordan straffebudene skal utformes i forbindelse med straffelovens spesielle del. Jeg er enig med flertallet, som på denne bakgrunn ønsker å komme tilbake til spørsmålet om en eventuell opphevelse av blasfemibestemmelsen i forbindelse med dette arbeidet.

Min målsetting er å utarbeide en moderne og tidsmessig ny straffelov, som er effektiv, og som er tilpasset den tida vi lever i. Arbeidet med ny straffelovs spesielle del pågår derfor intenst i departementet nå. Det er et stort arbeid, og det er ønskelig å kunne foreta en bred og helhetlig vurdering av alle straffebud. Det innebærer at man innenfor en rekke områder må ta kriminaliseringsspørsmålet opp til vurdering. Bør den og den handlingen belegges med straff? Vi har utmeislet en rekke vurderingsmomenter som jeg finner grunn til å foregripe ved i hvert fall å si noe om nå. Det viktigste er skadefølgeprinsippet. Skal man vurdere å belegge en handling med straff, bør det i utgangspunktet være slik at den medfører skade på andre mennesker. Det andre prinsippet er subsidaritetsprinsippet, dvs. at straff bare skal brukes mot atferd som kan skade andre enn gjerningspersonen, og bare dersom andre sanksjoner, f.eks. erstatning eller annet, ikke er tilstrekkelig. En slik kriminaliseringsvurdering må også foretas i forhold til straffeloven § 142 om blasfemi. Jeg røper ingen hemmelighet når jeg sier at blasfemibestemmelsen ikke akkurat befinner seg i kjerneområdet for et slikt hensyn. Disse vurderingene vil også bli gjort på bakgrunn av Straffelovkommisjonens utredning, NOU 2002:4, Ytringsfrihetskommisjonens utredning, høringsuttalelsene til disse utredningene samt Stortingets behandling av St.meld. nr. 26 for 2003–2004 om endring av Grunnloven § 100, om ytringsfrihet.

Det finnes også en rekke andre straffebud man kan sette spørsmålstegn ved. Blant annet er det straffbart å ikke videreføre budstikker, som vel kun har relevans for abonnenter i Asker og Bærum. Det er også straffbart å komme med valgløfter som er villedende like før et valg, og man kan i hvert fall stille spørsmål ved om det blir håndhevet i tilstrekkelig grad.

Stortinget vil få seg forelagt spørsmålet om opphevelse eller videreføring av blasfemibestemmelsen enten i løpet av høsten 2007 i forbindelse med en delproposisjon som jeg tar sikte på å fremme, eller senest i løpet av 2008 når hovedproposisjonen om ny straffelovs spesielle del fremmes.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 5.

(Votering, se side 449)