Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kåre Fostervold (FrP) [12:14:16] (ordfører for saken): Lov om endring av lov om offentlige anskaffelser har bakgrunn i Regjeringens handlingsplan mot sosial dumping. Forslaget fra Regjeringen går ut på å pålegge offentlige oppdragsgivere å bruke kontraktsklausuler som skal sikre lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som er normalt for vedkommende sted og yrke.

Komiteen har avholdt høring i saken, og med bakgrunn i bl.a. de innspillene som fremkom der, fant ingen av partiene i komiteen at man kunne støtte lovendringsforslaget slik det ble fremmet av Regjeringen.

Flertallet i komiteen, representert ved Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har fremmet et nytt forslag til lovtekst, som i hovedsak går ut på at man skal legge til grunn landsomfattende tariffavtaler som sammenligningsgrunnlag for lønnsvurdering. Saksordføreren regner med at representanter fra de rød-grønne informerer nærmere om grunnlaget for dette forslaget. De øvrige partiene i komiteen finner ikke å kunne støtte det opprinnelige lovforslaget, eller det nye flertallsforslaget slik det nå foreligger i innstillingen til Odelstinget.

Lovforslaget slik det nå foreligger, er et forslag om en fullmaktslov, der nærmere plikter skal fastsettes i forskrifter. Dette er forslag som Fremskrittspartiet i stor grad er svært skeptiske til, da vi mener at de fleste plikter som Stortinget pålegger andre, i størst mulig grad bør lovfestes. Dette er allikevel ikke den største innvendingen vi har mot det lovforslaget som nå foreligger. Først og fremst kan det stilles spørsmål ved om lovforslaget er nødvendig.

Kommuner og fylkeskommuner har i dag muligheten til å gjennomføre ILO-konvensjon nr. 94, som i stor grad vil ivareta de formål som lovforslaget legger opp til. Samtidig er det innenfor det fagfeltet der såkalt sosial dumping oftest forekommer, nemlig i byggebransjen, en gjeldende allmenngjøringslov. Det kan derfor for Fremskrittspartiets del se ut som om man her prøver å skyte spurv med kanoner.

Det er også å bemerke at lovforslaget medfører en del praktiske utfordringer som fremkommer i de høringsinnspillene komiteen har fått, samt høringssvar som departementet fikk da forslaget var ute på høring. Dette gjelder tolkninger av akseptabelt lønnsnivå, hva i tariffavtaler som skal gjelde når man henviser til arbeidsvilkår, hvem som bør ha etterlevelseskontroll av regelverket, samt en del andre ting som er uklare. Samtidig er det også stilt spørsmål ved hvilken forskrift som skal gjelde hvis forskriftene som er utarbeidet som følge av lovforslaget, kolliderer med forskrifter basert på andre lover.

Fremskrittspartiet kan ikke se at Regjeringen gir klare svar på disse utfordringene, og kan på denne bakgrunn alene ikke støtte forslaget. Samtidig er det et stort ankepunkt at man kan være i tvil om dette lovforslaget er i strid med våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Det er å påpeke at Justisdepartementet i sitt høringssvar også er i tvil om hvorvidt lovforslaget er i strid med EØS-avtalen, noe som burde veie tungt for å utrede dette nærmere.

På spørsmål fra saksordføreren om lovforslaget er forelagt ESA for vurdering, svarer statsråden benektende, at dette ikke har vært aktuelt. På det nåværende tidspunkt er det derfor uklart for Fremskrittspartiet hvorvidt forslaget er gjennomførbart eller ikke. En pekepinn på om lovforslaget er i strid med EØS-avtalen kan vi få i løpet av relativt kort tid, da det nå er en lignende sak i EF-domstolen, som vil bli avgjort i løpet av kort tid. Denne saken er det henvist til i odelstingsproposisjonen, og norske myndigheter har sågar holdt innlegg i saken. Hvorfor Regjeringen ikke vil avvente dommen i denne saken, som i stor grad vil være førende for muligheten til å gjennomføre lovforslaget, kan sikkert statsråden forklare nærmere i sitt innlegg.

Til slutt vil jeg også bemerke at på direkte spørsmål fra saksordfører til representanter fra KS på høringen, svarte KS at de mente lovforslaget var unødvendig for å oppnå intensjonen i forslaget.

Jeg fremmer herved mindretallets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Kåre Fostervold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Arne L. Haugen (A) [12:19:07]: Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjorde offentlige innkjøp i 2006 ca. 315 milliarder kr. Av dette står kommunal og fylkeskommunal forvaltning og forretningsdrift for 106,6 milliarder kr. Det sier seg selv at offentlig sektor med et slikt volum er med på å påvirke utviklingen i privat sektor. Brukt på rett måte kan offentlig anskaffelses- og innkjøpspolitikk bidra til at leverandørene blir mer sosialt ansvarlige, mer miljøvennlige og mer konkurransedyktige. Dette er en utvikling vi alle er tjent med, både som kunder, leverandører og innbyggere.

Lovendringen vi i dag behandler, tar sikte på å sikre at offentlige oppdragsgivere ikke medvirker til utnytting av arbeidstakere.

Etter at landene i Øst-Europa ble med i EU, og dermed ble en del av EØS, har vi hatt en stor tilstrømming av arbeidstakere fra disse landene til Norge. Anslag viser at det har kommet mellom 80 000 og 100 000 arbeidstakere fra de nye EØS-landene. De arbeider for norske arbeidsgivere, er innleid eller er på midlertidige oppdrag for utenlandsk virksomhet i Norge. De fleste er bygningsarbeidere, men også i andre yrker og bransjer ser vi økt tilstrømming av utenlandsk arbeidskraft. Uten disse ville vi hatt en merkbar redusert kapasitet i norsk økonomi. Arbeiderpartiet er positivt til arbeidsinnvandring, men vi forutsetter at disse arbeidstakernes arbeidsgivere holder seg til norsk lønnsnivå og norsk lov hva angår arbeidsvilkår og skatteforhold.

Fra arbeidstilsyn, media og fagbevegelse blir vi stadig minnet på at mange arbeidsgivere driver rovdrift på sine ansatte. Vi hører om grov underbetaling, uverdige boforhold og uakseptable ansettelsesvilkår.

I Regjeringens handlingsplan mot sosial dumping blir det tatt tak i dette, og virkemidler blir satt inn på mange områder. Ett slikt virkemiddel er å pålegge alle offentlige oppdragsgivere å benytte kontraktsklausuler som skal sikre at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn tariffavtaler. Staten har slike klausuler i dag. Nå utvides dette til også å gjelde Kommune-Norge. Med det blir også et av punktene i Soria Moria-erklæringen gjennomført, og vi hindrer at offentlige oppdragsgivere medvirker til utnytting av arbeidstakere.

Under komiteens åpne høring ble det fremsatt forslag om presisering av lovteksten. Komiteens flertall støtter dette og foreslår derfor at lovteksten henviser til landsomfattende tariffavtaler. Jeg viser til flertallets innstilling og forslag til lovtekst på det punktet.

Opposisjonens holdning til den foreliggende sak er, for å si det mildt, underlig. I arbeids- og sosialkomiteens budsjettinnstilling, som ble behandlet for åtte dager siden, var det en samlet komite som viste til lovendringen som foreslås i Ot.prp. nr. 7 for 2007-2008, og som understreket at dette er viktige virkemidler for å hindre sosial dumping. Nå har, som saksordføreren redegjorde for, opposisjonspartiene tverrvendt – og blitt motstandere av disse virkemidlene.

Hva er det som har skjedd på disse åtte dagene? Er vi vitne til en dyp splittelse mellom opposisjonens arbeids- og sosialpolitikere på den ene siden og næringspolitikerne på den andre? I så fall blir det spennende å høre nærmere om det i dag – hva som kommer fram under debatten og voteringen. Eller er det slik at en samlet opposisjon fortsatt mener at forslagene vi behandler, er viktige virkemidler for å hindre sosial dumping, men at man ikke lenger vil hindre sosial dumping? I så fall blir det spennende å høre begrunnelsen for en slik kuvending.

I Dagens Næringsliv tirsdag 11. desember uttaler Torbjørn Hansen fra Høyre:

«En samlet opposisjon går (…) imot forslaget.»

Han sier videre at de ikke engang har tatt seg «bryet med å foreslå endringer».

Man kan spørre seg om de har tatt seg bryet med å drøfte saken med sine partifeller i arbeids- og sosialkomiteen.

La oss for debattens skyld håpe at de iallfall tar seg bryet med å forklare tverrvendingen i synet på sosial dumping. FNs internasjonale arbeidslivsorganisasjon så behovet for slike krav allerede i 1949. Når kan vi regne med at opposisjonen ser det?

Torbjørn Hansen (H) [12:24:20]: Som det framgår av innstillingen og også av forrige innlegg, vil Høyre stemme imot dette forslaget. Men jeg vil understreke, og da særlig overfor representanten Arne Haugen, at det ikke er et signal om at Høyre er varme tilhengere av sosial dumping – verken Høyres medlemmer i næringskomiteen eller Høyres medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen. Arbeidet mot sosial dumping må ha høy prioritet i arbeidslivet – og kanskje særlig innenfor den offentlige delen av arbeidslivet. Dette er et arbeid som foregår på flere områder.

Det forslaget som vi behandler i dag, er dessverre ikke et effektivt tiltak i kampen mot sosial dumping. Det er derfor lett å oppfatte det som markeringspolitikk på et område hvor Regjeringen kanskje mangler gode nok verktøy.

Det som derimot – dessverre – er en åpenbar konsekvens av forslaget, er en ytterligere svekkelse av konkurransen om offentlige innkjøp. Å legge inn et nytt regelverk som pålegger offentlige oppdragsgivere å sikre at lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter ikke er dårligere enn gjeldende tariffavtale, vil medføre en kraftig økning av kompleksiteten i regelverket for offentlige anskaffelser. Vi vet fra før at offentlig sektor har store problemer med å følge anskaffelsesregelverket. Regjeringen har ikke på noen måte fått til grep som motvirker det enorme omfanget av regelbrudd som skjer på dette feltet.

Anbudsregelverket brytes over en lav sko – både av kommunesektoren, av fylkeskommunene og av staten. Det forteller dessverre mye om politikken på området at man på toppen av dette kommer med regulatoriske forverringer, som et forsøk på å markere politisk mot sosial dumping.

Høringen i næringskomiteen viser at saken er dårlig forberedt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet. For det første er dette en ren fullmaktslov. Det foreligger ikke et ferdig lovverk som skaper klarhet i hvordan dette skal settes ut i livet i den virkelige verden. Forslaget åpner for en bred tolkning av hva eventuelle forskrifter vil innebære – og skaper dermed usikkerhet knyttet til flere spørsmål. Det er også usikkert om dette holder mål med hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. I tillegg er det sannsynlig at tjenestedirektivet vil medføre ytterligere innstramming i reguleringsadgangen når det gjelder midlertidig tjenesteyting. Dette bekreftes også av Justisdepartementet, som slår fast at kravet om gjengs lønn kan være i strid med EØS-avtalen, fordi man går lenger enn det som anses som nødvendig for å hindre sosial dumping.

Regjeringen har, som nevnt, store utfordringer med å få offentlig sektor til å følge det anskaffelsesregelverket som Stortinget har vedtatt. Det er ganske alvorlig, fordi det å ikke følge regelverket øker de offentlige utgifter, det skaper økt grobunn for kameraderi og korrupsjon, og, ikke minst, det gjør hverdagen for små og mellomstore bedrifter i dette landet mye vanskeligere.

Regjeringen uttaler fra tid til annen at man tar dette på alvor. Denne saken forteller oss det motsatte. Når kontrollansvaret for dette kompliserte regelverket på toppen av det hele blir lagt over på kommuner og fylkeskommuner, sier det seg selv at denne lovendringen vil føre til at antallet brudd på anskaffelsesregelverket øker.

Vi får altså et lovverk som er mer komplisert å følge opp, og Regjeringen er selv så usikker på dette at man ikke engang etablerer skikkelige kontrollsystemer. Dette lovforslaget er derfor – kort og godt – dømt til å bli en papirtiger.

Måten Regjeringen håndterer innkjøpsområdet på, er ganske besynderlig. Vi hører stadig vekk at Regjeringen, i likhet med Riksrevisjonen, mener at det enorme omfanget av brudd på innkjøpsregelverket er et problem som må løses. Dessverre ser vi at Regjeringen i handling gjør det motsatte. Det første statsråden gjorde etter tiltredelsen, var å legge bort forslaget om forenklet kunngjøringsplikt for innkjøp under anbudsterskelen på 500 000 kr. Dermed ble bedriftenes mulighet til å konkurrere i dette ganske store markedssegmentet satt kraftig tilbake igjen.

Anbudsterskelen var tidligere satt til 200 000 kr, slik at kunngjøringsplikten skulle komme som en erstatning for fullt anbud. Regjeringen gjorde dette om til en protokollplikt, et tiltak som ikke er relevant for bedrifter som er på jakt etter oppdrag for offentlig sektor.

I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen lovet å svekke anbudsregelverket ytterligere gjennom å heve anbudsterskelen opp mot EUs absolutte minstekrav på 1,8 mill. kr. Statsråden antydet i budsjettdebatten at dette i så fall kanskje skulle kompenseres av en kunngjøringsplikt, men resultatet vil jo være en ny svekkelse av konkurransen om offentlige innkjøp.

Dette er et språk som kommunene, fylkeskommunene og staten forstår. De ser at vi har en regjering som riktignok beklager seg over lovbrudd, men som i handling svekker regelverket og gjør det mer komplisert, og som innfører kontrollregimer som ikke har troverdighet. Det er derfor liten tvil om at dagens lovforslag vil føre til – som Dagens Næringsliv skriver 10. desember – mer «innkjøpskaos».

Inge Ryan (SV) [12:29:32]: SV og jeg er glad for at Regjeringa og statsråden går i front i arbeidet med å bekjempe sosial dumping. Jeg må si at jeg er overrasket over at opposisjonen graver seg ned i detaljer. De prøver på en måte å problematisere dette langt mer enn det fortjener – man ser ikke skogen for bare trær. Jeg synes det er synd at man ikke ser hvor viktig det er at Regjeringa går i front og bekjemper dette.

Det er minst tre grunner til at det er viktig. For det første er det viktig at de bedriftene som faktisk prøver å drive seriøst, og som følger lover og regler, ikke opplever at det er noen som ikke følger reglene og dermed får konkurransemessige fortrinn, fordi de rett og slett gjør ting som ikke er i samsvar med det vi ønsker.

For det andre er det viktig i forhold til arbeidstakerne. I Norge er det en kvalitet at arbeidstakerne har hatt tariffer og lover og regler å holde seg til som har gjort at vi har hatt spilleregler i arbeidslivet som vi har vært stolt over. Det vi ser nå, er at mange gir blanke i disse tariffene og spillereglene, og dermed er det arbeidstakerne som får svi for det ved at de blir kraftig underbetalt. Dermed blir det et stort problem hvordan de skal klare seg, og hvordan de skal ta vare på seg sjøl og sin familie.

Men det aller viktigste er at hvis ikke vi gjør noe med sosial dumping i Norge og det offentlige går i spiss, vil vi etter hvert få en annen type samfunn i Norge som jeg ikke tror vi er tjent med. Det som skjer, er at vi vil bygge opp en ny underklasse. Den underklassen består ikke først og fremst av nordmenn, men av importert arbeidskraft. Det betyr at hvis vi ikke får bukt med dette problemet, kommer det inn folk fra Øst-Europa, fra Asia og fra Afrika som jobber her i Norge for latterlig lave lønninger, og som faktisk er nødt til å leve på en annen måte for å fungere i samfunnet, for kostnadene ved å bo i Norge er relativt like for alle – vi må ha hus, vi må ha transport, klær, mat, vi må ha forsikringer, vi må ha tannlege osv.

Det er klart at hvis vi får aksept for at enkelte får 30, 40 eller 50 kr timen for å jobbe i en restaurant eller på en byggeplass, og hvis dette får utarte, får vi en ny type underklasse som vil få helt andre sosiale vilkår å leve under. Derfor er det så viktig at vi er tydelige – også fra Regjeringas side – på at dette er uakseptabelt. Vi ønsker ikke å ha sosial dumping. Derfor er vi nødt til å ta et oppgjør med det. Staten og det offentlige må gå i spiss. Vi må også forvente at de private følger etter. Dette er en svært viktig sak, som jeg er glad for at statsråden og Regjeringa er såpass tydelige på.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:33:04]: I den siste tida har det kome signal om at problemet med sosial dumping er aukande. Dette er ei utvikling som Kristeleg Folkeparti er sterkt uroa over.

Det er ei alvorleg utfordring at utanlandske arbeidstakarar vert tilbydd dårlegare løns- og arbeidsvilkår enn sine norske kollegaer. Dette er ikkje berre uheldig for dei utanlandske arbeidstakarane, det kan òg gje ei utvikling i retning av generelt svekte arbeidstakarrettar og større ulikskap i samfunnet. Dette ville stri mot sentrale norske ideal som solidaritet og likskap – ideal som Kristeleg Folkeparti set høgt.

Kampen mot sosial dumping er òg viktig for å sikra like konkurransevilkår mellom bedrifter, slik at det ikkje skal løna seg å driva på lovstridig vis. Det er difor positivt at Regjeringa prioriterer arbeidet mot sosial dumping, òg i offentlig sektor. Det offentlege som oppdragsgjevar har eit spesielt ansvar for å opptre seriøst og motverka sosial dumping.

Det føreliggjande forslaget gjev Regjeringa anledning til å påleggja offentlege oppdragsgjevarar å nytta kontraktsklausular. Desse kalusulane skal sikra løns- og arbeidsvilkår i offentlege kontraktar som ikkje er dårlegare enn dei som følgjer av gjeldande tariffavtale, regulativ eller det som elles er normalt for vedkomande stad og yrke. Framlegget er ei oppfølging av ILO-konvensjon nr. 94, som Kristeleg Folkeparti stemde for å ratifisera.

Mot ein slik bakvegg er det trist å konstatera at det konkrete forslaget frå Regjeringa har fleire uheldige sider. Eg vil spesielt trekkja fram følgjande:

For det første er lovendringsforslaget ein overordna fullmaktslov, der pålegg om tiltak ikkje er nærare spesifisert i lovverket, men vert fastsett i forskrifter. Kristeleg Folkeparti er skeptisk til dette, fordi det opnar for ei brei tolking av kva lovforslaget inneber. Det er etter vårt syn heller ikkje gjort tilstrekkelege klårgjeringar i høyringsframlegget til forskriftene som skal følgja loven.

For det andre kan Regjeringa sitt forslag vera i strid med artikkel 36 i EØS-avtala om at det ikkje skal vera

«noen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i en annen av EFs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager».

Stort enklare kan det vel ikkje seiast. Tenestedirektivet vil medføra ei ytterlegare innskrenking i det offentlege si reguleringsmoglegheit når det gjeld mellombels tenesteyting, samanlikna med EØS-avtala. Kristeleg Folkeparti meiner difor at det er uklokt å behandla denne saka før Stortinget har fått EU sitt tenestedirektiv til behandling.

For det tredje har Justisdepartementet peika på at Regjeringa sitt forslag til endring kan vera i strid med EØS-avtala, fordi eit krav om «gjengs lønn» går lenger enn det som er nødvendig for å hindra sosial dumping. Kristeleg Folkeparti meiner at endringa av lovteksten frå «gjengs lønn» til «tariff- eller normallønn» ikkje endrar Justisdepartementet sine innvendingar til lovforslaget.

Eg vil visa til Kristeleg Folkeparti sine merknader i komiteinnstillinga, der ein strekar under at arbeidet mot sosial dumping må ha høg prioritet i alle delar av arbeidslivet, ikkje minst i offentleg sektor. Det er avgjerande at me har eit funksjonelt og godt lovverk i denne kampen. Eksisterande lovar og reglar som allmenngjering, ILO-konvensjon nr. 94 og arbeidsmiljøloven er gode verkemiddel i denne samanhengen.

Det er bra at Regjeringa fokuserer på å hindra sosial dumping, m.a. når det gjeld offentlege innkjøp. Men det føreliggjande forslaget er diverre altfor uklårt på sentrale punkt. Nett fordi det er så viktig å ha effektive verkemiddel mot sosial dumping som faktisk kan verka til beste for arbeidstakarane, kan ikkje Kristeleg Folkeparti støtta forslaget. Kristeleg Folkeparti ønskjer velkomen nye og meir treffsikre framlegg til lovar og reglar frå Regjeringa i det viktige arbeidet med å hindra sosial dumping.

Statsråd Heidi Grande Røys [12:37:38]: Representanten Inge Ryan stilte spørsmålet: Kan vi som bur i eitt av verdas rikaste land, sitje og sjå på at medmenneske arbeider under uverdige forhold rett framfor auga våre? Han gav svaret, og Regjeringa gav svaret: Det kan vi ikkje. Kva signal gir det til seriøse verksemder og ærlege arbeidarar dersom skattepengar og offentlege midlar går med til å dele arbeidarar inn i eit A-lag og eit B-lag?

Det er rett at denne regjeringa allereie har sett i gang ei rekkje tiltak som skal verke imot sosial dumping, slik som reglane i allmenngjeringslova, arbeidsmiljølova og rundskrivet frå 2005, som implementerer ILO-94 i statleg sektor. Dette er gode reglar, men dei er ikkje tilstrekkelege aleine. Vi treng ulike sett med verkemiddel som kan ta fatt i problemet frå ulike kantar, for dei siste åra har forholda dessverre vorte verre. Det vert rapportert om aukande problem med useriøsitet og sosial dumping.

Arbeidstilsynet rapporterer om at omfanget av brot på reglane om arbeidsmiljø og løns- og arbeidsvilkår er stort. Dette gjeld fyrst og fremst i byggjebransjen, men òg i meldingar frå tilsyn med delar av industrien vert det peika på manglar, f.eks. når det gjeld krav om arbeidstid og innkvartering. Mange tek kontakt med Arbeidstilsynet fordi dei ikkje får utbetalt den løna dei har avtalt, eller som dei meiner dei har krav på. Arbeidstilsynet peikar dessutan på at inntrykket deira er at arbeidstakarar frå dei nye EØS-landa har dårlegare sikkerheitsforhold enn det som elles gjeld i byggjebransjen. Òg reingjeringsbransjen, hotell- og restaurantbransjen og ikkje minst landbruket mottek eit aukande tal utanlandske arbeidstakarar. Arbeidstilsynet sine rapportar viser at det vert avdekt tilfelle av sosial dumping òg i desse bransjane. Ei slik utvikling kan vi ikkje akseptere. Arbeidet mot sosial dumping må difor framleis ha høg prioritet.

Eg er glad for at alle komitemedlemene med unnatak av Framstegspartiet sine medlemer er einige med oss i at offentleg sektor har ei særleg rolle i dette arbeidet. Offentlege innkjøparar har eit spesielt ansvar for å opptre seriøst og motverke sosial dumping. Då må vi òg ha eit regelverk som legg til rette for at det offentlege kan å ta fatt på dette arbeidet. Det vi legg fram i dag, er, som òg representanten Haugen var inne på, ei utkvittering av eit punkt som er nemnt i Soria Moria-erklæringa. Så igjen: Regjeringa leverer der vi i Soria Moria-erklæringa har sagt vi skal gjere det.

Eg registrerer at Stortinget er delt i synet på korleis offentlege innkjøparar skal gripe fatt i dette ansvaret, og kva skags regelverk som er høveleg. Mens Framstegspartiets, Høgres og Venstres komitemedlemer ønskjer det dei kallar fleksible løysingar og ein fri og dynamisk arbeidsmarknad, er eg i alle fall glad for at Kristeleg Folkeparti sin medlem støttar regjeringspartia si prioritering av arbeid mot sosial dumping, svart arbeid og andre uregelmessigheiter i arbeidsmarknaden.

Regjeringa sitt forslag til kontraktsklausul har ein viktig signaleffekt. Alle offentlege myndigheiter må no fokusere på at arbeidstakarane har krav på verdige løns- og arbeidsvilkår. Det er i seg sjølv viktig. Det offentlege må ha eit bevisst forhold til kva slags kontraktar dei inngår, og medverke til ei likeverdig behandling av menneske frå andre land.

Men sjølvsagt er ikkje signal og fokus tilstrekkeleg. Det er òg nødvendig at oppdragsgivarar fører tilsyn med at klausulane vert overhaldne, og set i verk tiltak overfor leverandørane ved manglande etterleving av klausulane.

Eg registrerer at kritikarane meiner at det vil vere umogleg for dei fleste kommunane å følgje opp desse krava. No har sentrale statlege styresmakter i to år allereie vore pålagde å følgje tilsvarande krav gjennom eit departementsrundskriv frå 2005. Ikkje har eg – og ikkje har nokon andre – registrert særlege problem knytte til gjennomføringa av det. I kommunesektoren har det vore frivillig om klausulane skal nyttast. Då KS gjorde ei spørjeundersøking om bruken av dei, kom det fram at erfaringane var nokså avgrensa, men undersøkinga viste heller ikkje at klausulane har vore så problematiske som ein no skal ha det til.

Det er ikkje uvanleg at nye reglar reiser problemstillingar som kan verke utfordrande på dei reglane gjeld for, og skape ei viss usikkerheit. Eg ser at det òg kan vere tilfellet i denne saka. Men eg vil minne om at vi i tillegg til å gi pålegg òg kjem med verktøy. Frå nyttår av har vi på plass det nye direktoratet for forvaltning og IKT, som får ein eigen seksjon for offentlege innkjøp med stor grad av rettleiing og verktøy for både statlege og kommunale innkjøparar, i tillegg til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sett i gang eit arbeid som skal samordne alt som har med sosial dumping å gjere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [12:43:03]: La meg bare først understreke at jeg tror ingen av opposisjonspartiene er for slavearbeid, selv om vi ser problemet med gjennomføringen av dette forslaget.

Bare for å vise noe av problemstillingen: Jeg har nå fått tak i et utkast til en forskrift som skal følge loven som er sendt ut på høring. Her viser man til at man skal kreve lønn i henhold til «tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». Og i neste setning står det: «Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet.»

Da må man jo begynne å lure på om vi er i ferd med å vedta et lovforslag som medfører at hvis f.eks. en kommune skal gå til innkjøp av en modulbarnehage fra f.eks. Estland, må kommunen kreve at arbeiderne i Estland følger norsk tariffavtale, norske arbeidsvilkår, norsk arbeidsmiljølov, norske lønnsforhold, osv. Eller er det andre hensikter som ligger bak her? Blant annet har man etter § 12 i forskriften også et ansvar for å følge opp og ta stikkprøver.

Det hadde vært veldig greit om statsråden kunne klargjøre dette punktet, for det er en del av de spørsmålene vi stiller oss.

Statsråd Heidi Grande Røys [12:44:14]: Det er litt merkeleg å forstå kritikken frå opposisjonen, for representanten Fostervold sa i sitt hovudinnlegg at dette var å skyte sporv med kanonar, mens han sjølv i replikkrunden no, og òg representanten Torbjørn Hansen frå Høgre, i stor grad problematiserer og seier kor vanskeleg og forferdeleg dette kjem til å bli.

Ja, vi tek høgd for at dette er krevjande for innkjøparar, det er noko nytt å forhalde seg til. Samtidig er hovudmålet å ha ryddige kontraktar og å sikre like løns- og arbeidsvilkår òg for dei vi hentar inn frå utlandet for å gjere ein viktig jobb i dette landet. Det er det som er det overordna.

Det står tydeleg i proposisjonen at dersom arbeidet skal gjerast i eit anna land, er det dei løns- og arbeidsvilkåra som er normale i det distriktet i det landet der arbeidet vert utført, som gjeld. Det står i proposisjonen, og det er det vi held oss til.

Torbjørn Hansen (H) [12:45:19]: Statsråden holdt et engasjert innlegg mot sosial dumping. Det er fint at Regjeringen i likhet med opposisjonen har et slikt engasjement. Dessverre er dette nok en sak hvor Sosialistisk Venstreparti tror at de kan løse et stort samfunnsproblem bare ved å vedta en lovparagraf i Odelstinget.

Jeg tror behandlingen av denne saken viser ganske klart at dette er et lovforslag som ikke kommer til å ha noen påviselig effekt i forhold til sosial dumping. Derimot kommer forslaget til å ha store konsekvenser for overholdelsen av anbudsregelverket.

Regjeringen har heller ikke foreslått et kontrollsystem som gjør at man vil kunne overvåke om dette faktisk blir fulgt opp. Er det slik at Regjeringen nå foreslår et komplisert regelverk og så legger kontrollansvaret hos kommunesektoren for å unngå å få informasjon om at regelverket ikke blir fulgt opp?

Statsråd Heidi Grande Røys [12:46:11]: Nei, tvert imot, vi legg kontrollansvaret på dei som skal inngå kontraktane. Det er det einaste riktige å gjere. Det er kommunane som skal inngå kontraktane, som må sørgje for at ein når ein skriv kontrakt med leverandøren, har løns- og arbeidsvilkår i tråd med det som lovpålegget føreset. Det er forunderleg å høyre at ein på den eine sida seier at dette ikkje kjem til å ha nokon effekt i det heile, medan det på den andre sida ikkje er grenser for kor vanskeleg det vert om dette vert gjennomført.

Eg trur at dei aller fleste kommunane, og òg dei fleste private bedriftene, er veldig opptatt av å få ryddige arbeidsforhold i den norske arbeidsmarknaden. Det er eit konkurransefortrinn for dette landet at vi har ryddige forhold mellom arbeidstakar- og arbeidsgivarorganisasjonane, nedfelte i lov og avtaleforhold. Med denne lova skal vi prøve å unngå å lage eit A-lag og eit B-lag, der B-laget utkonkurrerar dei seriøse norske bedriftene – eller for den del dei seriøse utanlandske bedriftene – som ynskjer å konkurrere på vilkår som gir anstendige løns- og arbeidsvilkår for innbyggjarane.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:47:31]: Kampen mot sosial dumping er viktig og krev difor effektive og treffsikre tiltak. Forslaget som vi har til behandling i dag, har samanheng med EØS-avtala. Spørsmålet er då: Ser statsråden at det ville ha vore ein fordel å ha fått behandla tenestedirektivet før me fekk denne saka til behandling?

Når eg først er inne på tenestedirektivet: Stortinget har fleire gonger spurt kva tid det skal koma til behandling i denne salen. Kan statsråden samtidig gje ein liten peikepinn om kva tid Stortinget får seg førelagt tenestedirektivet?

Statsråd Heidi Grande Røys [12:48:13]: Eg registrerer at det er stor tilslutning til arbeidet mot sosial dumping frå alle parti, unntatt Framstegspartiet, i Stortinget. Det er eg veldig glad for. Men det eg er litt lei meg for, er det som representanten Haugen var inne på i sitt innlegg: Viss det er så viktig, burde ein ha teke seg bryet med i alle fall å leggje fram eit alternativ i staden for berre å stemme imot lova. Kva er alternativet viss ein skal vente på all verdas behandling, t.d. når det gjeld tenestedirektivet, som kan ta tid? Eg har ikkje tenkt å kommentere tidsperspektivet på det i dag. Men òg arbeidet med eventuelle andre internasjonale regelverk vil ta tid.

Tida går, og Arbeidstilsynet fortel oss at omfanget av alvorlege tilfelle av sosial dumping aukar. Skal vi då sitje og sjå på? Nei. Denne regjeringa vel no å ta eit aktivt grep – innføre ILO-konvensjonen som vi varsla i Soria Moria, òg i kommunal sektor, slik at heile offentleg sektor er med – i staden for å sitje og vente på at andre skal bli ferdige med eventuelle andre tiltak ute.

Kåre Fostervold (FrP) [12:49:29]: Jeg har egentlig to spørsmål, men jeg tror ikke jeg rekker begge, vi får se.

Det gjelder saken som har vært i EU-domstolen. Nå kan det hende at det begynner å nærme seg en avgjørelse der, eller at noe har kommet, men det er ikke jeg opplyst om. Det er en sak som er veldig lik det forslaget vi har nå i forhold til innvirkning når det gjelder EØS, og vi har sågar holdt innlegg i den saken.

Hvorfor vil ikke statsråden avvente en endelig dom derfra, sånn at vi er sikre på at vi nå ikke er med på å vedta noe som strider mot EØS-retten?

Statsråd Heidi Grande Røys [12:50:10]: Det er fordi vi òg har tenkt over om det er sannsynleg at EØS-reglane skulle vere til hinder for at vi gjer det grepet som vi gjer i dag, og har kome til det motsette. Vi har kome til at alt tyder på at det vi gjer i dag, kan godtakast av EU-retten. Det står som sagt òg i stortingsproposisjonen. Det er m.a. ni EU-medlemer som har ratifisert konvensjonen. Det er i seg sjølv ein sterk indikasjon på at bruk av arbeidsklausular i offentlege kontraktar er eit allment akseptert verkemiddel i offentleg internasjonal rett. Ein kan vise til EU sitt anskaffingsdirektiv, som er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 7. april 2006 om offentlege anskaffingar, som spesifikt godkjenner kontraktsvilkår som handlar om sosiale omsyn.

Eg trur at her skjer det mykje òg i EU-samanheng, utan at ein slår ned på det. Det er sjølvsagt signal om at dette er akseptert. Vi vel å gjere dette fordi det er viktig å gjere det. Vi har eit aukande omfang av sosial dumping, og difor innfører vi ei lov mot det.

Torbjørn Hansen (H) [12:51:27]: Jeg blir litt oppgitt over Regjeringens holdning til innkjøpsregelverket. Statsråden sa nettopp at det vi vedtar i dag, gjør innkjøpsregelverket mer komplisert. Vi vet at innkjøpsregelverket blir brutt systematisk av hele offentlig sektor – fra kommune til fylkeskommune, til statsetatene, sykehusene og opp på direktoratnivå. Det er et enormt samfunnsproblem at de offentlige innkjøpene på 280 milliarder kr ikke blir gjort i samsvar med anbudsregelverket.

Regjeringen kommer så med et nytt og svært komplisert regelverk som vil forverre denne situasjonen, og tar seg ikke engang bryet med å innføre en kontrollordning som gjør at man får sjekket ut at dette vil bli fulgt opp i virkeligheten.

Det er ganske åpenbart at dette ikke vil bli fulgt opp. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvilken betydning har det at Odelstinget vedtar denne lovendringen, når vi allerede nå kan slå fast at dette ikke vil bli fulgt opp av kommunesektoren, slik Kommunenes Sentralforbund har gitt uttrykk for?

Statsråd Heidi Grande Røys [12:52:31]: Eg må seie eg reagerer litt på påstanden frå representanten Torbjørn Hansen om at kommunar og statlege verksemder systematisk bryt lov om offentlege anskaffingar – det gjer dei ikkje. Men at det finst for mange brot, det er riktig. Kvifor det finst så mange brot, har representanten Torbjørn Hansen og eg diskutert fleire gonger. Det er fleire årsaker til det, fyrst og fremst eit regelverk som var komplisert, som vi har endra. Frå 1. januar i inneverande år fekk vi på plass eit nytt regelverk som har gjennomgått både språkleg opprydding – slik at det vart enklare å forstå – og ikkje minst opprydding i forhold til kompetanse. Med den kommuneøkonomien som førre regjering leverte, er det på desse områda typisk at kommunane måtte kutte i kompetansen og dermed ikkje har tilstrekkeleg kompetanse blant dei tilsette når det gjeld lov om offentlege anskaffingar. Det tredje er mangel på instansar som kan rettleie og lage gode verktøy for offentlege innkjøparar. Det får denne regjeringa òg på plass frå nyttår, gjennom det nye direktoratet, i tillegg til alt det rettleiingsverktøyet som departementet dette året har utarbeidd sjølv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gorm Kjernli (A) [12:54:07]: Endringene som er foreslått i lov om offentlige anskaffelser, vil innebære at alle offentlige innkjøpere må kreve at leverandører og underleverandører tilbyr sine ansatte normale lønns- og arbeidsvilkår. Det er et viktig tiltak og et ledd i Regjeringens arbeid mot sosial dumping.

Næringskomiteen har hatt en åpen høring om saken, og der kom flere holdninger til uttrykk. Noen støttet forslaget, andre var kritiske. Flere mente at det var behov for å gjøre enkelte presiseringer i lovteksten. Dette har vi fulgt opp, og flertallet i komiteen foreslår i innstillingen noen endringer i forhold til den opprinnelige lovteksten.

For det første har vi presisert at arbeidstakerne skal sikres lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av landsomfattende tariffavtaler. I proposisjonen fra Regjeringen var det vist til tariffavtaler, noe som ble litt upresist. Under høringen kom det fram at også uorganiserte bedrifter kan ha interne tariffavtaler, f.eks. med utgangspunkt i en tariffavtale fra et annet land. Dette er ikke intensjonen med loven, og derfor mente vi denne presiseringen var nødvendig. Videre har vi foreslått at henvisningen til regulativ skulle fjernes, da også dette ble noe upresist. Med disse endringene mener vi at vi på en god måte har fulgt opp svakheter ved lovteksten som ble påpekt under høringen.

Opposisjonen sier de er tilhengere av tiltak mot sosial dumping, men vil ikke støtte framlegget. Begrunnelsene i merknadene er flere, noen medfører ikke engang riktighet. Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener lovforslaget åpner for å kreve norske lønns- og arbeidsvilkår for arbeid som utføres i andre land. Da kan de ikke ha lest proposisjonen, som statsråden var inne på. Der står det tydelig at arbeidstakere skal sikres lønns- og arbeidsvilkår som ikke er mindre fordelaktige enn det som gjelder for samme type arbeid i samme geografiske område. For meg framstår dette som vikarierende argumenter.

Hvordan kan representanten Hansen mene at et lovforslag som stiller krav til at ansatte i leverandørbedriftene skal ha normale lønns- og arbeidsvilkår, er markeringspolitikk? En rekke undersøkelser og oppslag i media viser at en betydelig andel av utenlandske arbeidstakere her i landet, f.eks. innenfor byggebransjen, jobber utenfor tariff. Regjeringen vil gjøre noe med dette, og det er jeg glad for.

Jeg deler Regjeringens syn på at det offentlige som oppdragsgiver har et særskilt ansvar for å opptre seriøst og motvirke sosial dumping. Det er viktig at det offentlige som oppdragsgiver stiller krav til både arbeidsstandard og arbeidsmiljø for arbeidstakerne. Det bidrar vi til gjennom denne lovendringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.