Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingrid Heggø (A) [18:06:24] (ordførar for saka): Det er stadig fleire som vel sambuarskap framfor ekteskap, og det vert stadig fleire eldre sambuarar i Noreg. Ved å innføra arverett samt rett til uskifte for sambuarar på visse vilkår, vil, etter komiteen si meining, den norske arvelova verta både moderne og framtidsretta.

I dag har sambuarar ingen rett til å arva kvarandre i kraft av lova. Ein må skriva testament. Har sambuarane livsarvingar, er to tredjedelar av formuen pliktdelsarv for livsarvingane. Sambuarar utan born kan fritt disponera til fordel for kvarandre via testament i dag. Denne lovendringa endrar ikkje på dette.

Lovendringa inneheld for det første at sambuarar med felles born i krav av lova skal ha rett til å arva kvarandre direkte med inntil 4 G. Men det er ikkje tale om full likehandsaming for ektefellar og sambuarar vedrørande arverett.

Felles born vil seia at ein har, har hatt eller ventar born med sambuar. Heretter kallar eg dette berre for felles born.

Komiteen har ikkje samla syn på beløpsgrense og fordeling mellom sambuar og livsarvingar. Fleirtalet i komiteen, alle unnateke Framstegspartiet, går inn for at arv etter lova skal vera avgrensa til fire gonger grunnbeløpet, og at den lovbestemte arva skal gå framfor livsarvingane sin pliktdelsarv der buet ikkje er stort nok til å dekkja begge delar. Framstegspartiet går inn for at dersom arven er under 8 G, skal sambuar berre ha rett til halvparten av arven. Den andre halvparten skal delast likt mellom livsarvingane.

Det er komplisert og vanskeleg å finna det rette forholdet mellom ein attlevandes rett til arv og særskilte livsarvingars arverett. Dei økonomiske rammene og oppfatninga av rettferd vil variera frå familie til familie. Ved fortrinn for sambuar vil det i små bu, under 4 G, innebera at borna ikkje mottek arv frå mor eller far, og dei har heller ikkje rett til avdødes personlege gjenstandar, ting kan ha stor affeksjonsverdi for borna. Når sambuar arvar alt, følast nok det meir urett for særkullsborn enn for fellesborn. Fellesborn har som regel ein interessefellesskap med sin attlevande mor eller far.

Ein kan sikra at gjenstandar med stor affeksjonsverdi og liknande kjem til særkullsborn via testament eller tolking av testament. Ein kan også velja å sjå bort frå arv til sambuar via testament. Kravet er at sambuar skal vera kjent med dette. Ved ekteskap kan ein ikkje avvika denne fortrinnsretten til ektefelle på 4 G.

Lovendringa vil òg gjelda for sambuarar som ikkje har felles born, men som har vore sambuarar i fem år eller meir. Då er ein avhengig av testament. Denne problemstillinga gjeld også dersom ein har inngått nytt ekteskap, men som sagt: Der kan ein ikkje avvika ektefellearva på 4 G ved testament, slik som for sambuarar.

Fleirtalet har merka seg at Regjeringa signaliserer at i samband med oppfølginga av Skiftelovutvalets innstilling, vil ein koma attende til beløpsgrensa. Ein legg til grunn at både ekteskap og sambuarskap vert drøfta der, og også forskjellige fordelingsmetodar for små bu.

Framlegget frå Framstegspartiet har ikkje vore korkje til utgreiing eller på høyring. Det vil medføra at alle borna ikkje arvar likt etter lova. Det er avhengig av om arv skjer etter ekteskap eller sambuarskap. For å bøta på dette foreslår Framstegspartiet sant nok at det også skal vurderast å endra lova for ektefellar, slik av livsarvingar etter avdøde får lik rett til arv som attlevande ektefelle.

Manglande konsekvensutgreiing og manglande høyring vil framleis vera der, sjølv om ein foreslår å endra også reglane for ekteskap. Endringane vil dessutan gjelda langt fleire. Det er heller ikkje beløpsavgrensing på delingsframlegget. Det verkar noko panikkaktig og lettvint når Framstegspartiet her meiner seg best skikka til å konkludera med meir rettferdige grenser og delingsmodellar – og det heilt utan konsekvensutgreiing og høyringar.

Det andre store grepet som vert gjort i arvelova, er retten for sambuarar til å sitja i uskifta bu. Også her er retten bunden opp mot felles born. Uskifteretten omfattar felles bustad, innbu, bil og fritidseigedom med innbu som har vore til felles bruk for sambuarane. Samtidig vert det innført arv av all gjeld for sambuarar. Retten til å sitja i uskifte dersom ein har særkullsborn, vil for sambuarar verta som for ektefeller, nemleg avhengig av samtykke frå særkullsborna.

Rett til å sitja i uskifte gjev også rett til innsyn i den avdødes økonomi, elles ville det ha vore umogleg å seia ja eller nei til uskifte eller arv.

Eg sa faktisk feil då eg sa at det ikkje var beløpsavgrensa, for det er ei beløpsavgrensing på inntil 8 G, så det tek eg tilbake.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:11:17]: La meg også her takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av saken. Jeg tillater meg å si som Vidar Karlsen ville ha sagt det: Fremskrittspartiet er enig i behovet for endringer i arveloven og kan således slutte seg til mye av det Regjeringen foreslår.

I dagens samfunn lever ca. 25 pst. av norske par i samboerskap. Dette er et mye større antall enn det som var tilfellet på 1970-tallet, da arveloven ble innført. Dette er grunnen til at vi ser behov for endringer som i større grad tar inn over seg etterlattes situasjon i de tilfeller der en samboer går bort. Reglene som har virket til nå, har ikke tatt hensyn til samboere i slike situasjoner. Arveloven må til en viss grad følge med på samfunnsutviklingen. Det er derfor behov for noen av de endringene som blir presentert her.

Fremskrittspartiet er imidlertid bekymret for særkullsbarns situasjon dersom de foreslåtte reglene blir innført. Med Regjeringens forslag vil barn avdøde hadde fra tidligere forhold – det være seg ekteskap eller tidligere samboerskap – bli arveløse etter den ene forelderen dersom boet ikke har større verdier enn 4 G. Samboeren vil i disse tilfellene sitte igjen med alt. Fellesbarn avdøde hadde med siste samboer, vil fortsatt bli tilgodesett i form av arv etter lengstlevende forelder. Dette er en skjevfordeling som vi finner det vanskelig å være med på. Det er også grunnen til at vi har foreslått en alternativ utforming av de nye reglene, som vi mener sikrer en mer rettferdig fordeling av arven i de minste boene, og som sikrer særkullsbarn arv, også der det ikke er så mye til fordeling.

Vi innser at denne problemstillingen gjør seg gjeldende for særkullsbarn der avdøde har inngått nytt ekteskap. Den nye ektefellen vil også her få alt etter avdøde dersom boet ikke inneholder mer enn 4 G.

Vi er enig med Regjeringen i at arven ikke skal falle ulikt ut, alt etter hvilken samlivsform foreldrene har valgt. Derfor har vi bedt Regjeringen se på denne problemstillingen og vurdere om ikke tiden er moden for å gjøre endringer også på dette området.

Så vil jeg bare si at jeg er enig i det saksordføreren sa. Dette er ikke enkelt. Det leser jeg også ut fra det svarbrevet statsråden sendte til komiteen. Men likevel har det vært Fremskrittspartiets ambisjon på en bedre måte å søke å ivareta særkullsbarn i bo som har en begrenset – skal vi kalle det – økonomisk verdi. Det har vært intensjonen vår. Så kan man selvfølgelig diskutere om vi treffer for godt eller for dårlig. Det oppfatter jeg at saksordføreren hadde synspunkter på. Intensjonen vår har iallfall vært å ta bedre vare på særkullsbarn enn det vi oppfatter at Regjeringens forslag gjør.

Så tar jeg selvfølgelig opp de forslagene vi har.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Akhtar Chaudhry (SV) [18:14:13]: En stor del av Norges befolkning har valgt å leve sammen i parforhold uten å gifte seg. En del av disse forholdene er kortvarige forhold, men mange er stabile ekteskapslignende forhold. I mange tilfeller har samboerne felles barn.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at forholdet mellom samboerskap og ekteskap er om lag en av fire. De anslår at det totale antall samboere i 2007 var om lag 600 000, dvs. 300 000 samboerpar. Ved årsskiftet hadde vel 17 pst. av de hjemmeboende barna samboende foreldre.

I dag har samboere få rettigheter til arv når den ene dør. Samboere har i dag ingen arverettigheter dersom de ikke har skrevet testament, og de har ikke rett til å sitte i uskiftet bo. De kan opprette gjensidig testament, men bare for den delen som ikke omfatter pliktdelsarv. At man formelt og i praksis har hatt felles økonomi, har ingen betydning. Konsekvensen er at den som mister sin samboer, i verste fall ikke mottar arv overhodet og heller ikke kan sitte med det som tidligere var samboernes felles hus. Dagens regler fører i verste fall til en svekket økonomi og en stor ekstrabelastning i det som allerede i utgangspunktet er en vanskelig situasjon – når man mister en som man er glad i og deler livet med. Endringene i arveloven som vi behandler i dag, gir samboere nye og bedre rettigheter.

SV har lenge vært opptatt av at lovverket skal være tilpasset de nye familiestrukturene. Vi har fremmet flere forslag til nytt regelverk for å sikre at samboere som lever i ekteskapslignende forhold, sikres gode rettigheter. Vi er veldig fornøyd med at denne regjeringen tar samboeres rettigheter på alvor. Tidligere i regjeringsperioden er det også vedtatt endringer som innebærer at samboere likestilles med ektefeller når det gjelder dokumentavgift ved salg av bolig til hverandre og i forbindelse med arveoppgjør – en endring som er av stor økonomisk betydning for mange.

Regjeringens forslag som vi diskuterer i dag, vil gi samboere rett til arv og mulighet til å sitte i uskiftet bo på visse vilkår. Muligheten for samboere som har, har hatt eller venter barn, til å sitte i uskiftet bo vil for mange være avgjørende for fortsatt å kunne bli boende i felles bolig. Det betyr at man kan utsette arveoppgjøret når samboeren dør, slik at den gjenlevende samboeren får sitte med eiendelene som har vært til felles bruk, som f.eks. bolig og bil.

Samboere har i dag begrenset mulighet til å sikre hverandre gjennom testament siden barnas arverett setter grenser for dette. For samboere med felles barn vil de nye reglene innebære at de har rett til arv etter hverandre i kraft av loven. For samboere som ikke har barn, men som har vært samboere i minst de siste fem årene, har gjenlevende samboer rett til arv dersom det er fastsatt i testament.

SV er enig i at det er naturlig å ta utgangspunkt i minstearven til ektefeller, slik at en samboer gis rett til en arv på inntil 4 G, dvs. om lag 280 000 kr.

En har mer enn nok å tenke på dersom samboeren faller fra, om man ikke i tillegg skal få problemer med arv. Gjennom disse lovendringene sikrer vi at gjenlevende samboer materielt sett kan opprettholde tilnærmet samme liv som før.

Statsråd Knut Storberget [18:18:33]: Det er historisk sus over dette lovforslaget, ikke bare fordi det gir samboere rettigheter som samboere ikke har hatt, men også i et internasjonalt perspektiv.

Jeg mener at de endringene som nå foretas i arveloven, og som Odelstinget behandler i dag, innebærer en betydelig styrking av gjenlevende samboers stilling der paret har felles barn. Retten til uskifte som foreslås, går langt, men etter mitt skjønn passe langt. Gjenlevende kan etter lovforslaget sitte i uskifte med hus, hytte, innbo og bil – for å nevne det viktigste. Arveretten går ikke så langt, som nevnt, men også her mener jeg at vi har funnet et godt balansepunkt ved arven på fire ganger grunnbeløpet.

Om forslaget vedtas, vil vi bli først i Norden til å gi et slikt arverettslig vern for gjenlevende samboer. Men ikke bare det – så langt vi har klart å bringe på det rene, blir vi også først i Europa. Vi er for øvrig heller ikke kjent med lovgivning ellers i verden som går lenger i å verne gjenlevende samboer. Disse lovendringene kommer ganske sikkert til å bli sett og vurdert ellers i verden.

Det kan kanskje hevdes at vi kunne ha gjort dette før, men denne saken har trengt modning, og vi får stadig flere samboere. Dette lovforslaget innebærer derfor et langt skritt, og som nevnt er vi tidlig ute. Jeg er særlig fornøyd med at jeg tror at vi har funnet et godt balansepunkt i dette forslaget som nå er lagt fram. Det gleder meg derfor at store deler av komiteen følger forslaget helt ut.

Forslaget omfatter ikke alle samboerforhold. Det er de typiske kjernefamiliesamboerne med felles barn som først og fremst vernes av forslaget. Etter mitt syn er det de samboerne som lever stabilt sammen, har felles barn og fortsatt er samboere når den ene faller fra, som bør gis arverettigheter i forhold til hverandre. Samboere som ikke har felles barn, er en mindre homogen gruppe. For disse samboerne kan det ikke uten videre legges til grunn at de normalt vil ønske arverettigheter i forhold til hverandre. Særlig gjelder dette hvis den ene eller begge har særkullsbarn. I forbindelse med høringa av lovforslaget fikk Justisdepartementet flere henvendelser fra privatpersoner som var opptatt av at det ikke må komme regler som gir samboeren rett til arv på bekostning av særkullsbarna. Forslaget om at samboere som ikke har felles barn, men som har bodd sammen i minst fem år, til en viss grad uhindret av pliktdelsarven, kan bestemme i testament at samboeren skal ha rett til arv, gir etter mitt syn en hensiktsmessig fleksibilitet på dette området. Det blir opp til en sjøl å bestemme at samboeren skal gis arv, men testasjonsretten gjelder bare opp til fire ganger grunnbeløpet hvis man har særkullsbarn.

Et viktig element ved lovforslaget er at både når det gjelder retten til arv og retten til å sitte i uskifte, kan man fastsette i testament at den andre samboeren ikke skal ha slike rettigheter. Men samboeren må varsles om en slik testamentbestemmelse.

Forslaget bygger etter dette på en grunnleggende valgfrihet for samboere. Samboerskap og ekteskap er ikke det samme, og det skal ikke være det samme. Av den grunn er det viktig at samboere gis adgang til å velge om lovens regler om arv skal gjelde for dem eller ikke. Dette trekket ved lovforslaget innebærer etter min mening at samboerskapets egenart ivaretas på en god måte.

Så legger jeg merke til at komiteens mindretall er opptatt av særkullsbarnas stilling i små bo under 4 G, der vi for ektefeller har, og nå for samboere foreslår, regler som prioriterer gjenlevende samlivspartner. Jeg innrømmer at disse reglene i små bo kan gjøre barna arveløse om ikke den gjenlevende til slutt foretar en fordeling til begges livsarvinger. Det har imidlertid vært en grunnleggende tanke i den vestlige verden at det i et moderne samfunn er behov for å styrke den gjenlevendes stilling på bekostning av barnas arverett. Dette har bakgrunn i at det ikke lenger er slik at en gjenlevende ektefelle eller samboer kan forvente – eller ønske – at barna forsørger ham eller henne. Og for å unngå at det behovet oppstår, bør den gjenlevende få beholde deler av de «fellesmidlene» paret har spart opp gjennom samlivet. Vurderingen har vært at i bo som utgjør mindre enn 4 G, er ressursene dessuten så små at det er lite å dele på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.