Presidenten: Etter ønske frå finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 30 minutt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå finansministeren og tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane frå kvar partigruppe og andre medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Deretter foreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Alf E. Jakobsen (A) [19:50:55] (ordfører for saken): Vi har tidligere i dag behandlet bevilgningene i forbindelse med opprettelsen av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond i Stortinget. Det vi nå skal behandle, er lovene som regulerer opprettelsen av disse to fondene, gjennom Innst. O. nr. 48.

Finanskrisen har raskt utviklet seg til å bli en svært alvorlig økonomisk krise. Usikkerheten har vært, og er fortsatt, svært stor. Den rød-grønne regjeringen har vært veldig klar på å ha en løpende overvåking og en handlingsberedskap i forhold til utviklingen. Vi har understreket at vi raskt vil komme med nye tiltak dersom situasjonen krever det. Og det er nettopp det vi gjør når vi nå behandler disse nye tiltakene for å bedre lånemulighetene for husholdninger og bedrifter.

Fra enkelte politiske hold er det kommet ytringer om at det er for lite og for seint. Når vi nå ser det vi samlet er kommet med gjennom eksempelvis bankpakken i oktober, tiltak rettet inn mot GIEK, Eksportfinans, Kommunalbanken, gjennom statsbudsjettet for 2009, tiltakspakken for kort tid siden og nå kredittpakken, kan neppe noen beskylde oss for at det kommer for lite.

Når det gjelder kommentarene om at dette kommer for seint, har jeg lyst til å gå over i den medisinske verden. En amputerer ikke foten til en pasient som har lungebetennelse, men man gir penicillin. En hjerteopererer ikke en pasient før en har prøvd forebyggende tiltak. Med det prøver jeg å si at målrettede tiltak må settes inn raskt etter hvert som en ser hvilken vei sykdomsutviklingen går. Dersom vi skulle komme med alle tiltakene samlet for å dempe finansuroen, kunne vi fort komme i fare for å sette inn feil tiltak på feil tidspunkt. Jeg tror vi skal være så ærlige å si at det knytter seg stor usikkerhet til utviklingen av finanskrisen både nasjonalt og – ikke minst – internasjonalt. Det jeg kan si, er at det ikke skal være tvil om at Regjeringen vil komme med konkrete tiltak når utviklingen krever det.

Hensikten med Statens finansfond er å tilby kjernekapital til banker som oppfyller de alminnelige soliditetskravene. Det er nødvendig for å opprettholde normal utlånsvirksomhet. Formålet med Statens obligasjonsfond er å bidra til økt likviditet i og kapitaltilgang til obligasjonsmarkedet gjennom kjøp av andeler av norske utstederes rentebærende instrumenter til kommersielle vilkår. Obligasjonsmarkedet er som kjent langt på vei tørket ut.

Statens finansfond er foreslått opprettet som et eget rettssubjekt med et eget styre som oppnevnes av Kongen. Jeg ser det har vært litt spekulasjon om hvordan et slikt styre skal sammensettes. Etter min mening er det viktig å vektlegge at et slikt styre har behov for faglige kvalifikasjoner for å løse de oppgavene det er satt til. Med det mener jeg at styremedlemmene må ha høy kompetanse eksempelvis innenfor økonomi og jus og regnskaps- og revisjonsrettslig kompetanse. Så tror jeg det er et annet forhold som er viktig, og det er at vi må finne kompetente personer som har en tilstrekkelig avstand eller uavhengighet til banksystemet.

Det vi nå gjør, er å tilby kapital til bankene som kan godkjennes som kjernekapital. Denne formen for kapitaltilførsel vil bli klassifisert som et statsstøttetiltak. Ordningen må derfor utformes på en slik måte at den kan godkjennes av ESA.

Når det gjelder Statens obligasjonsfond, foreslås dette som kjent opprettet etter modell av Statens pensjonsfond – Norge. Finansdepartementet skal forvalte selve obligasjonsfondet og vil plassere et separat kapitalinnskudd i Folketrygdfondet. Så er det Folketrygdfondets oppgave å investere i ordinære obligasjonslån utstedt av norske utstedere på markedsmessige vilkår. Her er situasjonen enklere i forhold til statsstøtteregelverket, da statlige investeringer normalt ikke regnes som statsstøtte.

Disse to tiltakene vil utfylle hverandre og bidra til å lette situasjonen for næringsliv og husholdninger. Det er min vurdering at disse tiltakene, som er veldig godt mottatt både av næringsliv og banker, er gode og treffsikre virkemidler i den situasjonen vi befinner oss i.

Så over til finanskomiteens innstilling. På samme måte som ved behandlingen av bevilgningsspørsmålet har det vært stor vilje i komiteen til å behandle saken raskt, dog uten at det har gått ut over komiteens mulighet til å ha en forsvarlig behandling.

I de muntlige høringene har jeg registrert at NHO har vært sterkt opptatt av kapitalinnskuddenes varighet. Her er det jo slik at preferansekapitalinnskuddenes varighet er fem år. Så framgår det av proposisjonen at dersom kapitalen ikke er innløst etter fem år, vil kapitalinnskuddet automatisk bli konvertert til ordinære aksjer eller grunnfondsbevis.

Når det gjelder fondsobligasjonene, utformes disse i utgangspunktet som evigvarende, men med incentiver til innløsning anslagsvis etter fire eller fem år. Her kommer det som kjent egne forskrifter. Intensjonen er altså at ordningene skal være midlertidige, ikke at staten skal bli sittende med disse kapitalinnskuddene på permanent basis.

Opposisjonen har opptrådt konstruktivt, og det har vært stor vilje til å synliggjøre bred enighet om tiltakene. Det var også tilfellet ved behandlingen av bankpakken i fjor høst og da Stortinget behandlet den finanspolitiske tiltakspakken for kort tid siden. Nyanser i syn er det alltid, og jeg vil si at det skulle bare mangle. Men hovedelementene er det bred oppslutning om, og det er jeg glad for.

Dette synliggjør veldig klart at de politiske partiene på Stortinget er handlekraftige og løsningsorienterte. Det er viktig når vi nå befinner oss i en alvorlig og utfordrende situasjon. Alle ønsker vi å bruke det handlingsrommet vi har gjennom solide statsfinanser, til å dempe virkningene av den internasjonale krisen. Ikke alle parlament har vært like samlet når finanskrisen internasjonalt har krevd samlende politiske vedtak. Uten sammenligning for øvrig så vi i fjor høst tautrekkingen rundt forslag til krisepakken i USA og særlig da Representantenes hus i slutten av september stemte ned denne pakken.

Det er viktig at departementet og Regjeringen har handlingsrom, slik at ordningene kan utformes på en mest mulig hensiktsmessig måte. Stortinget gir derfor Regjeringen vide fullmakter.

Jeg registrerer at Finansnæringens Hovedorganisasjon, ved Arne Skauge, i den muntlige høringen uttrykte tillit til at Finansdepartementet ville håndtere denne fullmakten på en god måte. Denne tilliten er bl.a. basert på positive erfaringer ved håndteringen av bankpakken i fjor høst. Er det store og omfattende endringer som må gjøres, er det imidlertid naturlig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.

Så er det slik at Stortinget naturlig nok ønsker at det skal etableres en ordning der en har faste rutiner for rapportering tilbake til Stortinget om virksomheten og status i fondene. Dette har alle partiene vært inne på i sine merknader, delvis også med konkrete forslag. Fra regjeringspartienes side har vi selvsagt også vært opptatt av det. Vi har lagt til grunn at Regjeringen rapporterer om virksomheten i Statens finansfond og Statens obligasjonsfond, og vi har lagt opp til at det ville være formålstjenlig om vi brukte Kredittmeldingen, som legges fram hver vår, til dette formålet.

Fremskrittspartiet gjør et poeng av at vi ved behandlingen av bankpakken i fjor høst ikke la inn begrensninger i lederlønninger og bonus. Til det har jeg lyst til å bemerke at det er en vesentlig forskjell på det som gjøres nå, og virkemidlene i bankpakken.

Hovedpoenget er at det ikke stilles vilkår om lønnsbegrensning mv. i forbindelse med offentlige tiltak som ikke innebærer statsstøtte. For eksempel er det ingen vilkår knyttet til likviditetstilførsel fra Norges Bank på standard vilkår eller andre markedsmessige tiltak som ikke er statsstøtte. Bankpakken innebar et rent markedsmessig tiltak som ikke blir definert som statsstøtte. ESA har sluttet seg til dette – det er nok å vise til ESAs beslutning av 18. desember 2008 om at bytteordningen ikke er notifiseringspliktig statsstøtte.

Tiltaket som nå gjennomføres gjennom Statens finansfond, er statsstøtte til banker. Da er det naturlig at det stilles vilkår, inkludert vilkår om kostnadsbegrensninger, ikke minst i form av begrensninger på lønn og annen godtgjørelse til ledere. Ordningen må også notifiseres av ESA, da det støter an mot EØS-regelverket. Vi har imidlertid godt håp og tro, og det er allerede en kontakt med hensyn til at dette vil være greit å få notifisert, ikke minst fordi det er en midlertidig ordning. Forskjellen på bytteordningen i fjor høst og dagens kredittpakke er ikke mer hokuspokus enn dette.

Høyre og Venstre har også merknader der en viser til at det ikke er en statlig oppgave å regulere lønningene i private selskaper. Disse partiene synes imidlertid at det er akseptabelt å stille krav når staten stiller opp med gunstige ordninger.

Regjeringen har etter min mening laget greie avklaringer med tidsavgrensninger der lederlønninger og øvrige ytelser ikke skal økes, det samme gjelder honorering av bonus.

Så har opposisjonspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merknader i forhold til varsomhet i begrensninger i utbytte. Hovedbudskapet er at disse ordningene må være tidsbegrenset.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til spørsmål i tilknytning til en banks adgang til å gi utbytte til aksjonærer eller grunnfondsbeviseiere. Dette reguleres som kjent gjennom lovgivningen. Generelt er det ikke adgang til å utbetale utbytte som i for stor grad svekker foretaket.

I dagens situasjon er det etter min mening naturlig at det føres en restriktiv utbyttepolitikk. Dersom en bank tilføres kapital gjennom Statens finansfond, er det viktig og nødvendig å unngå at denne kapitaltilførselen svekkes gjennom eksempelvis høye konsernbidrag, utbytter til aksjonærene eller grunnfondsbeviseiere.

Her vil jeg bemerke at løsninger i forhold til utbyttebegrensninger vil bli beskrevet nærmere i en egen forskrift, og at fondet skal avtale dette med hver enkelt bank.

Flere har vært inne på behovet for et aktivt arbeid for et internasjonalt samordnet eller globalisert regelverk. At det er et slikt behov, er jeg enig i. Jeg vet at Regjeringen er aktiv på flere plan i internasjonale fora i forhold til dette spørsmålet. Verken statsminister eller finansminister sitter med beina på bordet i dette spørsmålet og venter på høyvann, som vi sier i Finnmark.

Avslutningsvis vil jeg anbefale komiteens enstemmige innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:04:00]: Det blei nemnt at det er stilt vilkår til denne kredittpakken, mens det ikkje blei stilt vilkår til den første kredittpakken. Det blir frå representanten Jakobsen forklart med at her er det subsidieelement, her er det ikkje marknadsvilkår, mens den første pakken var gitt til marknadsvilkår og marknadsrente. No er det jo godt dokumentert at den renta som bankane fekk, var langt lågare enn den ein kunne få ved å låne inn frå marknaden. Då er spørsmålet mitt, dersom han framleis seier at det er marknadsvilkår: Meiner representanten Jakobsen at bankane når det gjeld bankpakke 1, kredittpakke 1, kunne gått ut i marknaden og lånt like gunstig som ein fekk låne hos staten?

Alf E. Jakobsen (A) [20:04:56]: Nå var jo situasjonen den at det andre markedet var tørket inn, eller at rentene var økt veldig kraftig. Jeg vil fortsatt påstå at dette ikke var statsstøtte, og det var heller ikke imot EØS-regelverket. Det ble avklart i forhold til ESA at dette ikke var notifiseringspliktig, dvs. at du ikke trengte å notifisere det. Jeg vil påstå at dette er en helt annen ordning enn den første ordningen som vi hadde, som kom i oktober i fjor. Så her er vi vesentlig uenige i måten å tenke på. Og jeg vil si at det er på samme måte som å få overført penger fra Norges Bank, på vanlige markedsmessige vilkår. Det var en bytteordning, du leverte inn boligobligasjoner, fikk tilbake sikrere statspapir, og det var betinget av den situasjonen vi var oppe i. Men etter min mening er det ikke statsstøtteelement i det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Neste talar er Gjermund Hagesæter, som har ei taletid på inntil 20 minutt.

Lars Sponheim (V) (fra salen): Hold ut, Gjermund!

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:06:27]: Eg registrerte at du var litt bekymra over at eg skulle bruke heile tida, og vi får jo sjå om det er nødvendig. Det er nok mogleg at eg greier meg med kortare tid enn det.

Saka vi i dag behandlar, er jo, som saksordføraren var inne på, ein ny bankpakke, ein ny kredittpakke, som har som mål å styrkje den finansielle stabiliteten og leggje til rette for tilførsel av kreditt til føretak og hushald. Som saksordføraren var inne på, er det brei einigheit om denne pakken, og det er jo bra.

Dette er ein kredittpakke som totalt er på 100 milliardar kr. Vi har tidlegare behandla ein kredittpakke på 350 milliardar kr. Til saman blir det altså 450 milliardar kr, noko som utgjer nesten 100 000 kr pr. innbyggjar i Noreg. Det betyr at kredittpakkane i Noreg er vesentleg større enn i dei fleste andre land. Eg trur ikkje det er noko land som har hatt større pakke pr. innbyggjar enn Noreg har hatt. Det viser at denne krisen slår minst like sterkt innover Noreg som han gjer i andre land.

Allereie i fjor sommar var det klart at som følgje av den internasjonale økonomiske uroa blei det frå fleire hald meldt om utfordringar på området for å skaffe kapital.

Bakgrunnen for denne krisen var jo at vi hadde ei boble i økonomien. Det starta i USA. Enkelte har då blindt argumentert for at dette nærmast er kapitalismens fallitt, og at det trengst reguleringar osv. Vi er sjølvsagt ikkje imot reguleringar, men det må ikkje vere for mange av dei, og dei må vere riktige. Uansett viser denne krisen at marknaden korrigerer når vi får bobler i økonomien. Det skjer gong på gong. Heilt frå tulipanspekulasjonane i Holland på 1600-talet til IT-bobla og no til suprimekrisen, har marknaden korrigert når boblene i økonomien blir for store. Det er bra, og det viser at marknaden er den beste reiskapen i denne samanhengen. Gong på gong viser det seg at når marknaden har korrigert, byggjer han seg opp igjen med ein sunn vekst i økonomien. Spørsmålet er berre kor lang tid det tek før ein når botnen, og før ein kan begynne å byggje opp igjen.

Slik Framstegspartiet ser det, er ein kredittpakke med sitt formål kanskje eitt av dei viktigaste tiltaka for å kunne kome tilbake til meir normale tilstandar i norsk økonomi og for at ein på sikt skal kunne sjå betre tider og dermed sikre arbeidsplassar, skape nye arbeidsplassar for dei som blir ramma, og redusere auken i den varsla arbeidsløysa.

Regjeringa har brukt god tid på å få på plass desse verkemidla, og enkelte meiner at dette burde ha blitt avklart tidlegare. Men Stortinget har behandla saka raskt og bidrege til at tiltaka kan setjast i verk forholdsvis raskt. Vi forventar også at Regjeringa parallelt med Stortinget si behandling har utarbeidd nødvendige forskrifter om gjennomføringa av ordningane.

Etableringa av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond inneber at Stortinget gir Regjeringa vide fullmakter til den vidare utforminga av regelverk og vilkår knytte til fonda og verksemda. Det er derfor naturleg at Regjeringa på eigna måte regelmessig orienterer Stortinget om verksemda og status for forvaltninga av fondet sine midlar. Det at fleirtalet legg til grunn ei orientering gjennom kredittmeldinga, vil bety at Stortinget i liten grad vil få fortløpande informasjon. Så vi håper framleis at Regjeringa, uansett merknaden frå fleirtalet, ser fornufta i at Stortinget blir orientert noko meir hyppig.

Ved behandlinga av bankpakke 1 for eit par månader sidan foreslo Framstegspartiet avgrensingar i leiarlønn og utbytte dersom eit føretak nytta ordninga. Det var vi då aleine om. At Regjeringa no kjem med slike avgrensingar trass i hard kritikk mot eit slikt tiltak berre for nokre månader sidan, er bra og nødvendig, og dette, meiner vi, viser at Regjeringa er mottakeleg for gode råd frå opposisjonen.

To bankpakkar/kredittpakkar har til no vore nødvendig for å få kredittmarknaden på fote igjen. Då er sjølvsagt tida inne for at ein ser på om regelverket og reguleringane i finanssektoren har hatt riktig innretning. Løysinga er neppe meir regulering, men riktigare regulering. Reguleringane må ikkje i for stor grad opne for politisk skjønn og kortsiktige politiske gevinstar. Finansmarknaden er integrert, over landegrensene, og harmonisering av regelverket internasjonalt er ei nødvendigheit.

Framstegspartiet ønskjer derfor i første omgang å setje ned ein bankkommisjon for å greie ut kva veikskapar systemet har, og på kva område systemet burde betrast. Vi har tidlegare i Stortinget i dag fremma forslag om dette, og håper at ein gjennom eit slikt arbeid også får sett på kva tiltak som bør gjennomførast for å sikre stabilitet i framtida.

Komiteen har gjennomført høyring om den framlagde pakken, og eg konstaterer at verkemidla får brei oppslutning både blant dei som skal omsetje kapitalen, og blant våre finansinstitusjonar. Samtidig er det gjennom høyring og innspel til komiteen i dette arbeidet kome fleire fornuftige påpeikingar. Eg håper derfor at Regjeringa tek desse innspela med i sitt arbeid med å setje i verk kredittpakken – for å sikre at pakken får den effekten vi alle ønskjer, og at alle delar kan nyttiggjere seg tiltaka. Eg nemner derfor det som det er viktig at Regjeringa ser på i samband med implementeringa. Det er bl.a. moglegheita for sparebankar som nyttar grunnfondsbevis som finansieringskjelde, til å kunne nyttiggjere seg av innskot av preferansekapital frå Statens finansfond. Det er også moglegheitene for tradisjonelle sparebankar som ikkje er grunnfondsbevisbankar, å nyttiggjere seg preferansekapitalen. Og det er at regelverket og kriteria for kredittrisiko blir utarbeidde slik at det gir den nødvendige fleksibiliteten i forhold til at tiltaket også skal kunne treffe bedrifter med ei meir ordinær gjeldsrating. Vi meiner også at styret i Statens finansfond må vere profesjonelt, og at det ikkje må vere partiutnemningar der, og så vidt eg forstod av saksordføraren, er det også i tråd med fleirtalet sitt syn i saka.

For Framstegspartiet er det viktig at ordninga blir utforma slik at ho kan vere til gunst for heile spekteret av norsk næringsliv, og ikkje berre dei største og mest solide føretaka. Det har då også Finansdepartementet og Regjeringa moglegheit til å sjå på. Det er viktig at desse pakkane femnar breitt, og at dei er innretta på ein slik måte at ein sikrar at veksten i økonomien tek seg opp igjen, og at ein dermed får redusert arbeidsløysa og får avgrensa krisen mest mogleg.

Framstegspartiet gir altså si fulle tilslutning til den framlagde pakken. Vi håper at departementet jobbar raskt, og at ein får ei god innretning, slik at desse pengane fort kjem til å verke.

Då avsluttar eg der, trass i at eg har over 10 minutt igjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [20:15:49]: Da kan vi bruke litt tid i replikkordskiftet.

Fremskrittspartiet skriver i innstillingen at

«løsningen ikke nødvendigvis er mer reguleringer, men riktige reguleringer».

Og så kommer det:

«Reguleringene må ikke i for stor grad åpne for politisk skjønn og kortsiktige politiske gevinster».

Vi har et uttrykk i Finnmark som heter at vi er «skinnflat forfær» når vi er en smule forbauset. Mener Fremskrittspartiet at den norske reguleringen av finanssektoren er for omfattende, og er den preget av «politisk skjønn og kortsiktige politiske gevinster»? Hvor kommer i så tilfelle det politiske skjønnet og kortsiktige politiske gevinster inn i f.eks. det regelverket som Kredittilsynet er satt til å utøve?

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:16:48]: Eg vil berre gjenta det som vi har sagt her, at vi trur ikkje det er nødvendig med fleire reguleringar, men vi må kanskje ha riktigare reguleringar. Så har vi peikt på ein del ting, og i dei formuleringane ligg det ikkje nødvendigvis at det er slik i dag, men at vi fryktar at ein kanskje bruker denne finanskrisen til å påføre næringsliv og banksektor fleire reguleringar, som også kanskje er unødvendige. Det er det vi åtvarar mot.

Som eg sa i mitt innlegg, viser jo nettopp denne krisen at når det blir boble i økonomien, korrigerer marknaden dette sjølv. Dersom ein har for mykje reguleringar, kan ein kanskje oppnå det stikk motsette, at marknaden ikkje regulerer seg sjølv, og at ein ikkje får hol på dei boblene som vi altså har fått hol på no.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:17:54]: Jeg hørte representanten Hagesæter i sin innledning snakke om riktige reguleringer. Han pratet ikke om sjølregulerende markeder; det begrepet var i det innlegget forlatt.

Men så kom det oppsiktsvekkende. Representanten sier at markedet korrigerer seg sjøl ved bobler som blir for store. Samtidig går altså representanten på vegne av Fremskrittspartiet inn for at staten skal gripe inn for å korrigere konsekvensene av at bobla brast. Det er sjelden jeg har opplevd en så stor inkonsistens i et innlegg. Her rir Fremskrittspartiet to hester: tilsynelatende markedstilhenger, men velger staten, som skal rydde opp.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:18:59]: Korkje eg eller Framstegspartiet rir på hestar. Vi har slått fast her at det er viktig med riktige reguleringar. Men samtidig har vi tru på marknadskreftene, og vi trur altså at når det blir boble i økonomien, anten det er IT-boble, eller det er bustadboble, eller det er tulipanspekulasjon i Holland på 1600-talet, regulerer marknaden dette etter ei stund. Eg er heilt overbevist om at alle bobler på eit eller anna tidspunkt vil bli regulerte av marknaden.

Men det hindrar sjølvsagt ikkje at ein også skal ha fornuftige reguleringar frå myndigheitene, og det hindrar sjølvsagt ikkje det som vi meiner, at når det kjem ein nedgangskonjunktur, skal staten inn og bidra på ein slik måte at ein avgrensar verknadene av nedgangskonjunkturen, både ved å sikre likviditet til bankar og føretak og ved å stimulere aktiviteten i økonomien på andre måtar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:20:05]: Teoretisk er jeg jo helt enig i at alle bobler i økonomien reguleres i et marked over tid. Problemet som vi står overfor, er imidlertid at den bobla som nå har sprukket, har sånne konsekvenser for menneskers liv og for den sosiale situasjonen i verden at alle partier internasjonalt går inn med en offensiv stat for å ta konsekvensene av at bobla sprakk. De tar altså ansvar. Det er jo det beste beviset på at det som representanten her snakker om, at markedet ordner opp, er direkte feil.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:20:55]: Eg kan ikkje sjå at eg tek feil på nokon måte. Poenget er at i ein fri marknad som har fornuftige reguleringane frå myndigheitene, som dei må ha, blir boblene korrigerte. For eksempel i gamle Sovjetunionen var det inga boble som sprakk, men der kollapsa økonomien. I eit marknadsbasert samfunn kollapsar ikkje økonomien, men der sprekk boblene ein etter ein når dei blir for store. Marknaden korrigerer boblene på eit eller anna tidspunkt, og då er det sjølvsagt viktig at ein også frå myndigheitene si side både har fornuftige reguleringar i marknaden og kjem med tiltak for å avgrense konsekvensane av at boblene har sprokke. Det er ein av dei tinga som vi støttar opp under her, at ein sikrar likviditet og sikrar kapital til bankar og finansinstitusjonar.

Presidenten: Da er replikkordskiftet om boblene over.

Svein Flåtten (H) [20:22:29]: Saksordføreren har på en svært grundig og god måte gitt en gjennomgang av denne saken, både av posisjonens standpunkter og for så vidt også av opposisjonens merknader. Jeg skal bare knytte noen få kommentarer til selve saken.

Før jeg gjør det, tenkte jeg å si litt til saksordførerens innledning, hvor han sier at opposisjonen og kanskje også andre hele tiden sier at det er «for lite og for seint», og hvor han peker på at den doseringen som er gitt, er den riktige. Man må ikke amputere når man heller skal ha penicillin, osv. Det er jeg enig i. Men nå ser vi over hele verden en stor krise, og løsningene er forskjellige i de forskjellige land. Jeg har til gode å høre noen som er helt sikre på hva som er resepten på dette. Jeg tror at vi står oss på å ha en viss ydmykhet i forhold til både doseringen og hvilken medisin som til enhver tid skal gis. Det kan komme til å forandre seg. Jeg er ikke helt sikker på om den norske regjeringen og de rød-grønne har funnet akkurat den løsningen som er riktig. Jeg tror dette er et bevegelig mål som hele tiden kommer til å endre seg.

Når det er sagt, har behandlingen av pakken også denne gangen gått raskt og greit i finanskomiteen. Vi begynner å bli vant til denne måten å behandle sakene på, ekspressbehandling. Det er selvsagt avhengig av et godt samarbeid mellom partiene her på huset og ikke minst mellom Regjeringen og Stortinget, mellom statsråden og komiteen. Sett fra Høyres side synes vi det har fungert godt. Jeg må si at i den situasjonen vi er i, ville det også vært oppsiktsvekkende om komiteen hadde presentert en innstilling med store sprik. Denne kredittpakken er en alvorlig pakke, en stor pakke som får betydelig virkning for norsk næringsliv og for norsk bankvesen, og det er bra at vi er enige om dette.

La meg bare kort kommentere dette med sparebankene, som hele komiteen er opptatt av. Sparebankene er viktige over hele landet, også i Distrikts-Norge. Vi står i en merknad som etter vår mening ytterligere understreker det som for så vidt også flertallet har sagt, nemlig at både grunnfondsbevisbanker og andre sparebanker bør kunne nyttiggjøre seg preferansekapital fra fondet, som nå blir mulig. Vår merknad der er ytterligere en understrekning. Jeg tror nyansene er ganske viktige i disse sakene, derfor har vi understreket det litt ekstra.

Når det gjelder begrensninger av utbytteutbetalinger, forutsetter vi også i en merknad sammen med andre at man viser forsiktighet med absolutte utbyttebegrensninger. Dette er ikke noen klassisk innstilling om å få mest mulig utbytte til eierne. Dette har å gjøre med at det ordinære egenkapitalmarkedet hurtigst mulig må fungere, og derfor er det viktig at man vurderer hvert tilfelle for seg. Særlig er det viktig i forhold til grunnfondsbevisene, som er et mer rendyrket utbyttepapir enn andre. Ellers er det også slik at banker som er solide eller blir solide, må få anledning til å betjene egenkapitalen på normal måte.

Når det gjelder lederlønninger, mener vi prinsipielt at det ikke er en statlig oppgave å gripe inn i lønnsfastsettelsen. Men her stiller staten opp med gunstige ordninger. Det er ingen tvil om at det ligger subsidier i ordningene, og næringsorganisasjonene aksepterer forutsetningen. Det tar vi til etterretning, selv om vi også der, på samme måte som når det gjelder utbytte, mener at man må se hvert tilfelle for seg og vise fleksibilitet. Jeg tror at det er viktig. Ingen av institusjonene er like.

Når det gjelder Statens obligasjonsfond, er vi selvsagt positive til forslaget, men vi understreker også der, litt sterkere enn komiteen, at det bør være en balanse mellom hvilken kredittrisiko man skal ta, og det å få med flest mulig inn i ordningen. Vi understreker da også denne anførselen om at det ikke skal være forbud mot å investere i obligasjoner lavere enn såkalt «investment grade». Det står i proposisjonen. Det har flertallet sagt noe om. Vi understreker det ytterligere og sier at hensikten er at det skal kunne opereres fleksibelt, og at man skal treffe også bedrifter med mer ordinær gjeldsrating.

Så bare en bitte liten visitt til dette med oppfølging og tilbakemelding til Stortinget. Der er det også nyanser. Saksordføreren og flertallet vil ha tilbakemelding i kredittmeldingen. Vi har valgt en litt annen formulering. Grunnen til det er egentlig relativt enkel. I den tiden vi er inne i, skjer ting veldig fort. Kredittmeldingen kommer en gang i året, og det kan hende at man kanskje kunne få rapporteringer oftere. Nå er jo jeg rimelig sikker på at hvis det skjer ting som er av viktighet for Stortinget, både vil og bør Regjeringen informere gjennom de ordinære budsjetter, som de har mulighet til, og også i revidert budsjett.

De merknadene som vi står i i denne saken, er ikke sterkt avvikende. Jeg vil heller si at de er nyanserende, og hele opposisjonen er med på de fleste.

I tråd med det jeg sa innledningsvis om det gode samarbeid og den felles kriseforståelse som har rådet i komiteen, regner jeg med at statsråden og Regjeringen akkurat i denne saken ser litt nøyere på mindretallsmerknader enn det som kanskje er det vanlige.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [20:29:35]: Høgre hevdar i innstillinga at ein bør vere forsiktig med absolutte utbytteavgrensingar. Regjeringa legg ikkje opp til eit generelt forbod mot utbytte. Forslaget om ein generell utbytterestriksjon blir støtta av regjeringspartia. Vi meiner òg at Statens finansfond kan utforme nærare vilkår om utbytteavgrensing. Bakgrunnen for dette er at ein bank som blir tilført kapital gjennom fondet, ikkje skal kunne motverke den ønskte effekten ved å betale utbytte til aksjonærar eller eigarar av grunnfondsbevis.

Spørsmålet til representanten Flåtten blir derfor: Er Høgre samd i at det ville vere uheldig dersom bankane bruker den kapitalen som blir tilført gjennom fondet, til å betale utbytte, framfor å auke tilførselen av kreditt til føretak og hushald?

Svein Flåtten (H) [20:30:43]: Ja, jeg synes det. Men som jeg sa i innlegget mitt, er det en balanse her. Det kan godt hende at selv om bankene benytter seg av dette tilbudet og øker kapitalen, vil de allikevel kunne ha en soliditet både med bakgrunn i den posisjonen de hadde, og den de får, selv om de også øker utlånene, som gjør at de vil kunne betjene kapitalen til en viss grad. Og jeg tror, som jeg sa, at det er viktig. For jeg tror at det nå som det kanskje er vanskelig å få inn annen egenkapital, men også på litt sikt, er viktig å vise at man vil gi aksjonærene noe tilbake for å få dette til å fungere på veldig lang sikt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:31:47]: Både opposisjonens merknader og representanten Flåttens innlegg er preget av nøkternhet. Hovedpoenget i innlegget til representanten Flåtten var ydmykhet i forhold til dosering og løsninger, altså i forhold til doseringsbehov og løsningsalternativer framover, fordi Høyre, som oss andre, ikke i dag har oversikt over krisas alvor og karakter. En er altså ukjent med hva som kan være situasjonen til høsten. Det som skjer, er at Høyres innlegg nå er fritt for all tidligere høyreideologi om skepsis til en aktiv stat. Og det er sånn at dess større alvor i finanskrisa, dess større avstand til Høyres ideologiske fundament: Sats på det frie marked. Det er en interessant observasjon, men fra Senterpartiets side og Regjeringas side er vi glad for at det er en slik utvikling på gang i Høyre.

Svein Flåtten (H) [20:32:56]: Representanten Lundteigen ser talsmenn for det helt frie marked hos alle som er på den andre siden av streken, men slik er det jo ikke. Høyre har alltid vært for en blandet markedsøkonomi. Jeg tror ikke representanten Lundteigen finner noen gode eksempler på den virkelig liberalistiske politikken i Høyre. Vi er for reguleringer, det viser jo historien. En kan gå tilbake bare til den nære historie de senere årene. Jeg husker ikke et eneste eksempel på at vi har stemt imot de endringene som har kommet fra denne regjeringen. Det kom også reguleringer under den forrige regjeringen. Så kan man sikkert diskutere om dette – både under den forrige regjeringen og under denne – har vært tilstrekkelig; burde vi gjort ting på en annen måte? Men at Høyre har vært talsmann for det totale frislepp i økonomien, som en kan få inntrykk av når en hører på representanten Lundteigen, er jeg uenig i.

Rolf Terje Klungland (A) [20:34:12]: Det er en usikker tid vi er inne i. Representanten Flåtten viste til at det er krise i hele verden, men at «løsningene er forskjellige i de forskjellige land.» Representanten er ikke sikker på om Regjeringen har kommet med de rette løsningene. Da blir mitt spørsmål: Hvilke land er det Høyre vil vise til som har mer rette løsninger enn det Norge har? Vil de da vise til land som har lavere arbeidsledighet, som har større velferd eller høyere levestandard? Hva er egentlig kriteriene for Høyres rette medisin?

Svein Flåtten (H) [20:34:53]: Jeg tror representanten Klungland oppfattet mitt innlegg og min lille korreks til representanten Jakobsen feil. Det jeg forsøkte å si, og som ikke har gått helt opp for representanten Klungland, er at ingen vet hva som kommer til å skje. Det bør vi ha ydmykhet i forhold til. Og det blir helt feil når representanten Klungland spør om hvilke steder jeg vil peke på som gjør det mer riktig enn her – altså hans utsagn er at her er alt optimalt. Det kan jeg ikke svare på. Det kan ingen svare på. Men jeg tror det er viktig at vi har den ydmykheten alle sammen, inklusiv representanten Klungland.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Heikki Holmås (SV) [20:35:54]: Vi vedtar nå en finanspakke med finansiering til bedrifter gjennom Statens obligasjonsfond og finansiering av bankene gjennom de pengene som vi nå skyter inn i hybridkapital for å sørge for at bankene får betalt for å drive bank, som vi diskuterte tidligere i dag.

Det som er interessant, er to ting: Det ene er jo at dette viser en gang for alle at høyrebølgen, den ideologiske høyrekraften som har skyllet over verden, har bidratt til å skape et system som har vært grunnleggende ustabilt. Høyresidens ideologi blir på mange måter – og da snakker jeg om høyrefundamentalistene som har stor tro på markedets evne til å regulere seg selv – skrotet på historiens skraphaug. Det andre er at den runden som vi har her og den gjennomgangen vi har hatt, og det vi foreslår nå, viser at høyresiden i Norge, når det gjelder den økonomiske politikken, for hver dag som går, er mer villig til å bruke sosialdemokratiske virkemidler, slik som det er når staten stiller opp på den måten den gjør for å få markedet til å fungere. Det er ikke bare slik at vi regulerer, som deler av høyresiden ofte har vært for, men det er faktisk sånn at vi stiller opp ekstra for næringer, for banker, når det er nødvendig av hensyn til samfunnet og samfunnets beste. Det er jo bra. Det er kjempeflott. Hvis det betyr at vi i stadig større grad ser et ideologisk tilbakeslag for høyresiden, er vi på venstresiden fornøyd med det.

Det har vært tatt opp et par forskjellige punkter her. Det ene, som jeg synes er viktig å ta i diskusjonen videre framover, når vi begynner å analysere bankkrisen og finanskrisen og skal se videre på ting, er å få sett på obligasjonenes rolle i finansieringen av næringslivet. Det har vært flere kritiske stemmer i forhold til hvor mye mer sårbare bedrifter og banker er enn vi trodde de var, når de har finansiert seg gjennom kortsiktige lån, kortsiktige obligasjoner, fordi man forventet at dette skulle være et godt og likvid marked, som plutselig ikke var der, og som skaper risiko og usikkerhet for bedrifter. Der stiller vi nå opp med Statens obligasjonsfond. Men det var ikke selvsagt at et samfunn og en stat ville komme til å gjøre det. Det er altså usikkerhet om finansieringen, som det er nødvendig å gå igjennom og se på om skal vektes på andre måter i forhold til risiko osv. i tiden som kommer. Det må vi ta en vurdering på.

Det andre spørsmålet som har vært reist, er om sparebankene kommer til å være med. Fra regjeringspartienes side mener vi at komiteens merknad er veldig klar. Vi viser til det Finansdepartementet holder på med, og det som kommer til å skje for å sørge for at alle de forskjellige innenfor banksektoren får muligheten til å være med.

Sparebanksystemet er et veldig viktig system for vår regjering. Vi har vært opptatt av å sørge for sparebankenes framtid. Det er helt åpenbart at når vi lager en pakke som vi gjør nå, sørger vi også for at sparebankene skal få være med. Jeg oppfattet heller ikke Flåttens innlegg som et angrep eller en slags mistillit mot det vi holder på med, men som en ytterligere presisering for å vise at også høyresiden og sentrum er opptatt av sparebankene.

Så er det en siste ting som jeg synes det er nødvendig å ta opp. Det er Fremskrittspartiets snuoperasjon. For oss som tilhører venstresiden, er det bare å si til Fremskrittspartiet: Velkommen etter! Når Fremskrittspartiet nå mener at det er nødvendig å gå inn og regulere lederlønninger, sier vi: Velkommen etter! Dette har Fremskrittspartiet aldri tidligere vært med på. De hadde oppe et forslag i forbindelse med den forrige bankpakken, men det var altså en snuoperasjon av de store fra værhanepartiet Fremskrittspartiet da de gjorde det. Vi er veldig glad for at de er med på det i forbindelse med denne pakken. Men vi stiller oss litt undrende til én ting: Er det slik at Fremskrittspartiet i alle sammenhenger der staten går inn og støtter, mener at vi skal være inne og stille krav til lederlønninger? Er det slik at Fremskrittspartiet neste gang vi skal behandle eierpolitikken i Norge, vil være villig til å si at når staten eier andeler, skal man også ha anstendige lønninger og legge begrensninger på lønns- og bonusordningene i bedriftene? Eller vil de fortsatt snu kappen etter vinden, og snu seg enda en gang?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:41:17]: Når representanten Holmås snakkar om å snu seg endå ein gang, er han tydelegvis inne på eit område som han har god kjennskap til. Då vi hadde den førre bankpakken, var det faktisk Framstegspartiet som gjekk inn for å stille vilkår og krav dersom ein skulle nytte seg av desse pakkane. SV gjekk imot. Så det er SV som har snudd i denne saka.

Men det eg tenkte å stille spørsmål om, er reguleringar, som representanten Holmås er veldig oppteken av. Det verkar nesten som at dess fleire reguleringar ein har, dess betre er det. I USA har ein ei regulering som gjer at dersom ein bustadeigar får problem med å betale gjelda på bustaden, kan ein gå til banken og levere nøkkelen, og ein er kvitt problemet, heile gjelda, sjølv om gjelda overstig bustadens verdi. Då er mitt spørsmål: Synest representanten Holmås dette er ei fornuftig regulering, som vi kanskje òg burde innføre i Noreg?

Heikki Holmås (SV) [20:42:19]: Jeg synes ikke vi burde innføre det i Norge, men representanten fra Fremskrittspartiet, Hagesæter, burde jo vite at Fremskrittspartiet hele tiden har støttet opp under den form for avregulering, deregulering, som man har hatt bl.a. av de amerikanske forretningsbankene, som da Lehman Brothers gikk overende, som var hovedårsaken til og på en måte utløste den dominoeffekten som førte til at vi fikk trøbbel i alle verdens finansmarkeder, nettopp fordi man hadde ingen reguleringer. Fremskrittspartiet har snudd i hele politikken sin og gått fra å mene at man skal ha minst mulig reguleringer til å begynne å si at man skal ha riktige reguleringer. Men poenget er at ingen reguleringer, som Fremskrittspartiet tidligere gikk inn for, er iallfall veldig dumt.

Jeg ser at Hagesæter har bedt om en ny replikk. Da er det mulig at representanten selv kan svare på det veldig enkle spørsmålet jeg stilte, nemlig: Kommer Fremskrittspartiet nå til å gå inn for at der staten eier aksjer, skal man også legge begrensninger på lederlønningene?

Svein Flåtten (H) [20:43:36]: Jeg håper det er greit at jeg ikke svarer på spørsmålet som representanten Holmås stilte til Fremskrittspartiet.

Holmås har flere ganger i dag tatt et sterkt oppgjør med markedsøkonomien. Jeg må si han har kommet sterkt tilbake etter sin rekonvalesens, og har snart tatt igjen det han har tapt i den tiden han har vært borte!

Denne krisen går jo over hele verden. Men jeg oppfattet – det er mulig jeg oppfattet feil – at representanten Holmås sier at den rammer mindre i Norge. Kan representanten Holmås peke på land i verden som har en annen innretning i sin økonomiske politikk, som kommer godt unna krisen, fordi de har vært så lure å holde seg godt unna markedsøkonomien?

Heikki Holmås (SV) [20:44:42]: Nei, det kan jeg ikke gjøre. Jeg har ikke den oversikten foran meg der en går gjennom alle land i verden for å se på det.

Jeg vil peke på to gode grunner til hvorfor vi ligger såpass bra an som vi gjør. Den ene grunnen som jeg mener er god, er at vi har en stor offentlig sektor i Norge. Høyre vil som kjent bygge ned og at en mindre andel av økonomien skal være offentlig. Det har de gjennom sin skattelettepolitikk en klar linje på. Gjennom alle programmer, gjennom alle budsjetter de har lagt fram, har de sagt at veksten i det private skal være større enn veksten i det offentlige.

Grunnen til at det offentlige er stabiliserende, er for det første at vi er i stand til å tåle risiko. Og for det andre: Vi har såpass mange automatiske stabilisatorer inne i den måten vi driver politikk på, at vi sørger for at gjennom bare det å være stor, stabiliserer vi økonomien. Jeg tror veldig mange, også selskaper, er glad for at de har offentlig eierskap i denne tiden. Det andre er god regulering av finanssystemet. Det er to av de tingene som gjør at vi kommer godt ut.

Lars Sponheim (V) [20:45:46]: Får jeg først si at når jeg hørte representanten Holmås her begynne å replisere til replikanten, og egentlig hadde mest lyst til å ta replikk på seg selv, minner det meg om et innslag jeg hørte for 20–25 år siden, da Billy Graham var i Norge – han hadde en god oversetter til norsk, og oversetteren ble så ruset på det som ble sagt, at han lå i forkant og sa det som Billy Graham skulle si, før Billy Graham fikk sagt det. Men det er lov å komme sterkt tilbake også i stortingssalen.

Mitt spørsmål går litt på dette postulatet som representanten kom med – at nå er markedsøkonomien havnet på historiens gravhaug. Og det er jo slik at Holmås er sosialistlederen i hovedstaden vår, så vi bør høre på representanten når han kommer med tungtveiende ideologiske innlegg. Nå er hans parti riktignok deltaker i en regjering som administrerer mye god markedsøkonomi ved hjelp av atskillig mer moderate partier, og spørsmålet mitt er: Hvor mye av markedsøkonomien vil representanten Holmås ha på historisk skraphaug som ikke er der i dag?

Heikki Holmås (SV) [20:46:55]: Hvis en sammenlikner Norge med f.eks. USA, så er det en god del ting som man lar markedet gjøre i USA, som vi utmerket godt klarer å løse i fellesskap her. Jeg ser ikke bort fra at det er flere ting som vi bør løse i fellesskap i Norge – tvert imot, jeg kan peke på flere. Jeg mener f.eks. at det ville være fornuftig om tannhelsesystemet i Norge i mindre grad var overlatt til det private, og i større grad var offentlig finansiert. Barnehager, som tidligere var rent markedsstyrt gjennom at man hadde lav støtte og stort innslag av private, har vi i dag sørget for er et offentlig ansvar. Og sånn kan vi peke på flere områder som jeg mener det er nødvendig at fellesskapet overtar.

Jeg tror generelt jeg vil si at de tingene som det er viktig å sørge for at alle har, bør vi sørge for er under offentlig kontroll, i tillegg til det som går på nøkkelverdier og nøkkelinstitusjoner. Jeg tror vi f.eks. – som både finansministeren og jeg har vært inne på tidligere i dag – må se på om vi har større behov for offentlig mulighet til å stabilisere når det gjelder utlån til næringslivet. Det viser nettopp denne debatten oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er over. – Representanten Holmås kan gå og setje seg.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:48:21]: Jeg så at representanten Holmås gjerne ville bli stående og ha ytterligere replikker. Men det var vel ikke mulig denne gangen. Jeg må si det er virkelig et imponerende comeback når det gjelder energi – om det er Snåsamannen man tyr til i SV, eller om det fortsatt er tran, er jeg ikke sikker på, men noe bra er det helt sikkert – det er åpenbart.

Jeg kunne også vært fristet til å gi representanten Sponheim en liten forklaring på hvordan det var mulig for oversetteren å ligge foran Billy Graham, men vi hadde kanskje nok teologisk debatt i Stortinget før i dag.

Så over til saken om obligasjonsfond og finansfond. Jeg synes kanskje det er begrenset hvor mye jeg greier å presse ut av den sitronen som vi har hatt til debatt her, annet enn at det er stor enighet. Jeg skal bare peke på et par punkter som vi fra Kristelig Folkepartis side er opptatt av. Det er for det første sparebankenes tilgang til fondene. Jeg har merket meg også at flertallet er opptatt av det i sine merknader. Det ser vi positivt på, fordi akkurat her måtte vi ha en justering av den første bankpakken som vi hadde til behandling i komiteen. Der ble vi også enige om å justere pakken, slik at den traff bedre i forhold til akkurat sparebankene – eller noen av dem i hvert fall.

Det andre er knyttet til obligasjonsfondet og hvilken risikoprofil fondet skal legge seg på. I proposisjonen står det jo klart at man skal ha meget moderat risiko, og det ble også underbygget i den høringen vi hadde. Jeg merker meg at flertallet har lagt inn merknader som kanskje modifiserer dette lite grann. Uansett står det vel fast at fondet ikke skal gå inn og fullfinansiere noen bedrifter, men at man skal gjøre det i samarbeid med enkeltstående finansinstitusjoner. Kanskje den største effekten av obligasjonsfondet er at bankene som sådanne indirekte vil bidra til en større grad av finansiering av det næringslivet det er nødvendig å ha, ved at man stiller opp med 50 milliarder kr til de mer sikre investeringene, og at det gir bankene mer mulighet til større risikoplasseringer ellers. Det er et viktig anliggende for oss i Kristelig Folkeparti. Én ting er at vi mister arbeidsplasser fordi det ikke er avsetning på produkter, en helt annen ting er hvis vi mister arbeidsplasser fordi sunn forretningsdrift ikke får tilgang på nødvendig kreditt og nødvendig kapital. Det er det siste jeg håper at denne pakken virkelig vil bidra til å forhindre. Hvis den gjør det, har den oppfylt det som har vært formålet med den, og på den måten også bidratt til å redde arbeidsplasser som vi etter de siste tallene i dag mister så altfor mange av i altfor høy fart.

Per Rune Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:52:12]: Vi behandler nå bankpakke II, en bankpakke som er et resultat av at det internasjonale finansmarkedet er i krise – en systemkrise, jf. mitt innlegg i Stortinget tidligere i dag. Vi kjenner ikke konsekvensene. Vi trenger en systemdebatt, og det er helt avgjørende at vi får den debatten, slik at vi får overhøyde over situasjonen.

Bankpakka inneholder to deler. Den første er Statens finansfond. Fondet er aktuelt for norske finansinstitusjoner, som kommer inn under norsk finansreguleringslovgivning, altså ikke danske Fokus Bank eller svenske Handelsbanken. Det er aktuelt for de banker eller finansinstitusjoner som har svak egenkapital, svak kjernekapitalprosent, altså har en brøk hvor egenkapital i teller er for liten i forhold til en vektet forvaltningskapital i nevner.

De banker og finansinstitusjoner som er solide nok, vil ikke være interessert i å trekke veksler på Statens finansfond. For norskregulert bankvesen skal det gjelde for alle, uansett selskapsform – for sparebanker med eller uten grunnfondsbevis, med stor eller liten forvaltningskapital. Det blir sentralt for Finansdepartementet, som skal følge videre opp komiteens merknader, at en får et regelverk som påser at dette blir realiteten i praksis.

Det stilles krav til begrenset utbytte, lønn og godtgjørelse til finansinstitusjoners ledelse – det er sjølsagt. Enhver rett, som i dette tilfellet, må følges av forpliktelser. Det er en solid norsk tradisjon.

Når det gjelder Statens obligasjonsfond, har en samlet komité understreket at det ikke vil være forbud mot å investere i obligasjoner som av fondet er kredittvurdert lavere enn såkalt investment grade. Det er videre åpning for å investere i obligasjoner med en noe høyere kredittrisiko. Og det er en samlet komité som legger til grunn at obligasjonsfondets investeringer om lag vil gjenspeile sammensetningen av et normalt – jeg understreker normalt – norsk obligasjonsmarked. Obligasjonsfondet er altså aktuelt for både børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Ikke-børsnoterte selskaper har ikke kredittrating, slik børsnoterte har. De ikke-børsnoterte selskapene må ha en tilfredsstillende sikkerhet, med garanti i realkapital, eksempelvis bygninger og produksjonsutstyr.

Opprettelsen av Statens obligasjonsfond er tuftet på en situasjon hvor markedet ikke fungerer så godt som før, men hvor det dog er forutsatt at det fungerer, altså at private investorer deltar i obligasjonsmarkeder hvor risikoen er forsvarlig. Dersom det skulle vise seg at det er mange foretak som ikke får nødvendige lån, på tross av at vedkommende selskap har forutsetninger for forsvarlig drift og overlevelse dersom det får løst sitt kredittbehov, bør myndighetene på det tidspunkt sørge for at det etableres en egen statlig låneinstitusjon, på samme måte som en i tidligere tider har gjort det for å få løst kredittbehov som det private marked ikke har klart å dekke, altså hvor markedet ikke fungerer godt nok.

Det må være en sentral premiss at en opptrer slik at en kan ivareta et næringsliv i Norge. Dersom det har livets rett, skal det ikke stå på den nødvendige kreditt for å sikre at virksomheten på en trygg måte kan føres videre framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [20:56:44]: Eg registrerte at representanten Lundteigen forklarte at det var naturleg å stille vilkår i samband med bonuslønn og utbytte til dei som tok imot denne hybridkapitalen, denne kredittpakken. Han argumenterte med at «enhver rett bør følges av forpliktelser».

Forholdet er at då vi behandla den første bankpakka, som var på 350 milliardar kr, der staten tilbydde bankane lån til ein langt lågare kostnad enn i den ordinære marknaden – viss ein i det heile hadde greidd å skaffe finansiering i marknaden – og altså gjekk inn og tok ein risiko som ein ikkje tok betalt for, meinte representanten Lundteigen at det ikkje var naturleg å stille krav til lønn, bonus og utbytte. Då er mitt enkle spørsmål: Kva har skjedd i mellomtida? Kva er det som gjer at det er naturleg å stille vilkår når det gjeld denne pakken, og ikkje den førre?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:57:54]: Det har løpende vært en diskusjon – i forbindelse med både den første bankpakka og denne pakka – om pliktene. Jeg har nok vært av dem som hele tida har ment at retter skal følges av plikter, og det har jeg på ulike måter fremma i det offentlige ordskiftet. I forbindelse med den første bankpakka fant en det ikke naturlig, etter en totalvurdering, å gå inn på det. Nå er i hvert fall på det punktet skapet satt på en annen plass.

Svein Flåtten (H) [20:58:46]: Jeg hører at representanten Lundteigen mener at den saken vi nå behandler, kanskje er forløperen til en statlig utlånsinstitusjon, en statlig bank. Jeg er glad for at finansministeren tidligere har avvist det. Jeg har heller ikke tenkt å spørre Lundteigen om det, så han behøver ikke svare på det.

Det jeg håper han vil svare på, gjelder innledningen hans, hvor han sa at vi trenger en systemdebatt, og at det må komme en systemdebatt – etter at han også hadde gitt til beste hva han syntes om markedsøkonomien. Kan representanten Lundteigen si noe om hvor den systemdebatten kommer fra? Kan Stortinget forvente at det er Regjeringen som kommer med den, i revidert eller på andre måter, eller er det noe som kommer til å foregå bare i Senterpartiet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:59:48]: For det første har jeg lyst til å understreke at Senterpartiet og representanten Lundteigen er tilhengere av en markedsøkonomi. Vi har aldri i denne salen uttrykt oss annerledes enn at vi står på det fundamentet. Vi står på den markedsøkonomien som altså er regulert, som er et produkt av en aktiv stat.

Når det er sagt, viser jo denne krisa at vi er inne i en systemkrise, og det forstår jeg at representanten Flåtten er enig i. Og representanten Flåtten ønsker å delta i en systemdebatt. Hvor kommer den fra? Jo, den kommer fra internasjonale fora. Den kommer opp i saker à la den vi har i dag, og den vil komme opp i flere situasjoner i Stortinget framover. Og Stortinget kan også på eget grunnlag ta opp det spørsmålet. Finansministeren har sagt at det skal nedsettes en finansmarkedskommisjon, og det vil bli en anledning til å følge opp det arbeidet.

Jeg forstår spørsmålet slik at Høyre ønsker å delta i den debatten, og det er gledelig.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:01:02]: Eg oppfatta at svaret frå Lundteigen på mitt førre spørsmål om den store forskjellen mellom bankpakke I og denne bankpakken med omsyn til vilkår, var at det no hadde gått ei tid, at ein hadde fått lov til å drøfte problemstillinga om vilkår, og at ein derfor no hadde sett skapet på plass og altså stiller vilkår. Så gjentok også Lundteigen at kvar rett bør følgjast av ei forplikting.

Då er mitt spørsmål: Meiner representanten Lundteigen at ein også gjerne kunne stilt vilkår i samband med bankpakke I, både når det gjeld lønn, når det gjeld bonus, og når det gjeld utbytte – på same måten som vi no gjer med denne pakken?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:01:56]: Det er en avgjørende forskjell, sjølsagt, mellom bankpakke I og bankpakke II. I bankpakke I stilte staten til disposisjon kreditt gjennom auksjon. I bankpakke II, som vi nå diskuterer, stiller staten til disposisjon egenkapitalinstrumenter gjennom såkalt hybridkapital eller superhybridkapital. En går altså inn direkte med kapital som i bankenes virksomhet er medvirkende til å øke egenkapitalprosenten i institusjonen. Det er altså et mye mer aktivt inngrep i forhold til bankens situasjon enn det forrige. Derfor er det gode grunner til at en i dette tilfellet gjør det. Det var ikke så gode grunner for det i den forrige bankpakka.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Lars Sponheim (V) [21:03:11]: Jeg skal prøve å unngå å bidra i den polemikken som er. Vi står altså her med en innstilling hvor det ikke er noen uenighet, og da går det selvsagt an å hente fram noe gammel uenighet og diskutere den. Slik er det med debattglade politikere.

Jeg har lyst til å bruke min tilmålte tid til å snakke litt om hele denne problemstillingen, den alvorlige situasjonen vi står oppe i. Dypest sett handler dette, som i en del andre krisepakkehåndteringer som har vært, om en enorm tillitskrise i økonomien. Det er det det handler om. «Sikkert som banken» er et uttrykk som mange av oss er vokst opp med. Vi har vel langt på vei grunn til å si det ennå, men det er hos mange av oss en litt gnagende usikkerhet om det er grunnlag for å si det. Det er kjernepunktet i en tillitskrise som er der, og en er veldig usikker på hvor omfattende dette blir. Er det slik at selv våre trygge, sikre banker vil få problemer?

Det Odelstinget vedtar i dag, og som Stortinget behandlet før i dag, er rett og slett at staten tilbyr å gi sin tillit til banker, og i neste omgang til bankenes bedriftskunder, fordi den norske stat, som en av de mest solide som finnes i verden, har så mye tillit at man kan gi tillit til bankene, og på den måten ta vekk noe av den usikkerheten som mange føler med hensyn til om bankene er i stand til å stå igjennom en så usikker og ukjent framtid som vi nå står foran. Derfor er dette viktig og riktig, og derfor er det et samlet storting og odelsting som i dag slutter seg til det som nå skjer.

Det at opposisjonen i merknader gir uttrykk for at en er opptatt av å følge Regjeringens bruk av de utstrakte fullmakter som er der, må oppfattes som å være opposisjonens plikt på vegne av Stortinget – at når man gir så utstrakte fullmaktslover som dette, er det nødvendig at vi får drive den nødvendige parlamentariske og demokratiske kontroll med hvordan Regjeringen utøver sine fullmakter. Jeg legger uten videre til grunn at finansministeren og Regjeringen sørger for at Stortinget løpende får den informasjonen som er nødvendig for hvordan man håndterer sine fullmakter.

Ett punkt har opposisjonen pekt på, og det er hvordan Regjeringen bruker sine fullmakter til å lage forskrifter om utbytteregulering. Det er åpenbart nødvendig med utbytteregulering når staten trår til på denne måten, men det er helt avgjørende – og det er det som er opposisjonens anliggende i det som står her – at den utbyttereguleringen skjer på en slik måte at det vil være mulig for bankene i et forhåpentligvis mer ordinært egenkapitalmarked å hente inn egenkapital for å erstatte de midlertidige bidrag som staten her gir. Det er langt på vei det det handler om. Og skulle en stramme dette så hardt til at ingen har tiltro til å ville være eiere av banker i framtiden, vil staten sitte permanent med dette eierskapet, og det er – iallfall sett fra mitt ståsted – ikke ønskelig. Derfor er det vi ønsker å ha en løpende informasjon og ha muligheter til å være i dialog med Regjeringen gjennom Stortingets behandling framover når det er nødvendig.

Så har jeg lyst til å si at Finansfondet mer direkte skal gå inn i bankene og sette bankene i stand til – hvis de føler behov for det – å få mer egenkapital og dermed kunne låne ut mer penger. Vi har i høringer i komiteen fått høre at kanskje rundt halvparten av f.eks. sparebankene vil være interessert i å gjøre seg nytte av det.

Jeg har lyst til å understreke – for det har ingen sagt tidligere i denne debatten – at virkningen av denne pakken, denne ordningen med finansfond, er der helt uavhengig av om bankene kommer til å bruke den eller ikke, for det handler om at staten har fortalt hele verden at vi stiller opp for bankene våre. Vi gir dem statens tillit til at de kommer til å stå igjennom dette, og alle som måtte sitte ute i verden og se på Norge, skal vite at bankene våre kommer til å stå igjennom dette, fordi staten har sagt at vi skal sørge for det. Det er virkningen som kommer til å treffe alle banker, helt uavhengig av om de gjør seg bruk av denne pakken eller ikke. Det er kanskje det viktigste. Det bør f.eks. kunne bety at flere burde være rimelig trygge på at de kan sitte med norske kroner og ikke flykter fra valutaen vår og dermed bidrar til å svekke valutaen – som et eksempel.

Når det gjelder obligasjonsfondet, har jeg tro på at det kan få en ganske rask virkning, ved at vi med dette er sikre på at vi vil få en tilbudsside i obligasjonsmarkedet igjen. Forhåpentligvis blir ikke denne ordningen og staten alene, det vil være nok til at mange andre også tør å melde seg på i obligasjonsmarkedet. Det er denne indirekte virkningen som er det viktige. Igjen er det staten som leverer sin soliditet og tillit ut i dette markedet, og som gjør at andre tør gjøre det også. Langt på vei er det dét det handler om. Det er faktisk slik at om ingen skulle gjøre seg nytte av disse pakkene, så vil virkningen like fullt være ganske sterk inn i finansnæringene og økonomien vår.

Statsråd Kristin Halvorsen [21:08:41]: Jeg vil gjerne starte med å takke Stortinget for et godt og konstruktivt samarbeid i denne saken, og for rask behandling i forbindelse med opprettelsen av Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Det har stor betydning for aktørene i markedet å se at Stortinget – opposisjon og posisjon – kan samarbeide, at det kan være så bred enighet om viktige tiltak som fremmes. Vi vet at andre land har slitt med at det har blitt spill og politisk spetakkel rundt tiltak mot virkningene av finanskrisen. I Norge har vi bevist at vi på tvers av partier først kan få på plass en bytteordning for bankene og likviditetsvirkemidler fort – det klarte Regjeringen og Stortinget å få plass raskt i løpet av oktober måned – og nå er vi raskt på plass med to nye virkemidler. Det gir tillit.

Representanten Sponheim har et veldig viktig poeng når han sier at selv om ikke disse rammene skulle bli brukt, har bare det at disse institusjonene opprettes og eksisterer, at Regjeringen har foreslått det, og at det er en visshet om at det er enstemmighet i Stortinget om det, gjort at pengemarkedsrenten er på vei ned. Jeg kan ikke si at det er likhetstegn mellom dette, men det har i hvert fall gjort at en har fått litt lavere skuldre. Vi ser også at den auksjonen som var i forbindelse med bytteordningene denne uken, har blitt utnyttet i mindre grad enn tidligere. Det kan være flere forklaringer på det, men én av forklaringene kan være at nå har bankene litt lavere skuldre, fordi de vet det er flere virkemidler på gang.

La meg ta noen av de sakene som det reises spørsmål om. Jeg har merket meg at komiteen er opptatt av at alle sparebanker, også de små sparebankene, skal ha mulighet til å benytte seg av de virkemidlene som nå fremmes gjennom Statens finansfond. Det vil være slik at sparebanker uten grunnfondsbevis ikke utelukkes fra dette preferansekapitalinstrumentet, men det vil være en stor jobb for de sparebankene som ikke har grunnfondsbevis, å innrette seg på en slik måte at de kan benytte seg av det. Derfor vil jeg tro at fondsobligasjonene vil være et raskere virkemiddel å bruke for dem, men det er altså den andre delen av virkemidlene i Statens finansfond.

Så dette spørsmålet som Fremskrittspartiet stadig terper på: Hvorfor ble det ikke stilt noen krav med hensyn til lønn og bonuser i forrige runde med bytteordning til bankene? Det er en veldig god grunn til det. Det er at disse forslagene vi nå fremmer, er statsstøtte. Det er vår jobb å sørge for at det er lovlig statsstøtte. Men det er ingen tvil om at vi nå er inne med mye kraftigere virkemidler med hensyn til bankenes kjernekapital, enn det bytteordningen var, som var et virkemiddel i forhold til likviditet, og som altså blir auksjonert ut. Det er ingen land som har stilt noen type betingelser knyttet til likviditetstiltak, men det er mange land som har stilt krav til lederlønn, til bonuser og til utbytte knyttet til denne typen tiltak som vi nå diskuterer. Jeg oppfatter at det Fremskrittspartiet holdt på med før jul, var noen litt desperate populistiske hallingkast fordi de skjønte at de kom veldig dårlig ut, som Norges eneste liberalistiske parti, av en krise der markedsliberalismen gikk fallitt rett foran nesa på hele verden.

Så til et annet spørsmål som har vært tatt opp, også fra Fremskrittspartiets side, nemlig at det skulle være et slags bevis for at finanskrisen har slått ekstra hardt inn over Norge, når vi fremmer så omfattende tiltak som vi gjør. Det er riktig at vi fremmer omfattende tiltak, og vi fremmer godt tilpassede tiltak også på et tidlig tidspunkt, fordi de bankene som kan benytte seg av disse virkemidlene som vi nå foreslår, skal være solide banker, de skal være godkjent av Kredittilsynet. Dette er ikke krisetiltak for bankene. Men det er ingen dekning for å si at fordi vi foreslår omfattende tiltak, er bankene i Norge ille ute. Bankene i Norge er generelt sett solide, og bankene i Norge kan dra ned sin balanse for å verne om sin egen kjernekapitaldekning. Det ville næringslivet lidd under. I tillegg har vi problemet med det internasjonale kapitalmarkedet og obligasjonsmarkedet som ikke fungerer som før, og det er bakgrunnen for disse tiltakene.

Så til et spørsmål som dreier seg om sammensetning av styret for finansfondene, for der er det også noen som tydeligvis tror at vi først og fremst har tenkt å saumfare våre egne medlemslister når vi oppnevner medlemmer til dette styret. Det har vi ikke tenkt. Det vi trenger her, er kompetente folk som vet hvordan bankene fungerer, som er gode forhandlere på vegne av staten, fordi vi skal komme fram til prising av de virkemidlene som nå gjelder, på en slik måte at bankene benytter seg av dem, på en slik måte at ESA godkjenner dem, og på en slik måte at vi forvalter statens midler skikkelig og forsvarlig.

Det er også viktig med begrensninger i utbytte, og jeg skjønner av debatten at det ikke er noen i komiteen som mener at det ikke skal være noen former for begrensninger i utbytte. Noen land har koblet sine tiltak i tilknytning til kredittsituasjonen til forbud mot utbytte. Det har vi også diskutert. Men grunnen til at vi ikke har fremmet et bombastisk forslag om forbud mot utbytte, er bl.a. det spesielle i Norge med sparebanksektorens store andel av vårt bankmarked, med grunnfondsbevisenes spesielle kjennetegn, og det er fordi vi mener at vi gjennom dialog med bankene på dette området kan sørge for at man stiller krav på en slik måte at det også kan være mulig for bankene å finne kapital i markedet. Det er vel egentlig de problemstillingene som er tatt opp.

Men la meg si avslutningsvis at jeg hopper i stolen når jeg hører Fremskrittspartiets talsperson beskrive bakgrunnen for krisen, og det som nå skjer. Når representanten Hagesæter sier at markedet nå korrigerer de boblene som er blitt for store, og at det er bra, må man langt ut på høyresiden i alle de land vi kan tenke oss, for å finne et lignende stempel på at det som nå skjer av korrigeringer i markedet, er bra.

Det som er erkjennelsen i veldig brede miljøer, også blant dem som er ihuga markedsfundamentalister, eller var, er at markedet ikke kan korrigere seg selv. Dette er beviset på at markedet ikke kan korrigere seg selv. Det er det som sies verden over. Det er derfor vi nå diskuterer hvordan vi skal sikre soliditet, hvordan vi skal sikre tilsyn, hvordan vi skal sikre objektiv rating, og hvordan vi skal sørge for at denne type bobler ikke oppstår av seg selv. Det er jo fordi en boble av dette omfang har så enorme konsekvenser for arbeidsplasser, for folk, for velferd og framgang. Det er jo nettopp slik at nå kaver man verden rundt med statlige virkemidler, fordi markedet ikke kan korrigere seg selv. Det Obama holder på med nå, er å prøve å finne sterke nok virkemidler som gjør at det på ett eller annet tidspunkt blir et slags tillitsgolv å stå på, slik at det faktisk blir mulig å ha tillit til å gjøre investeringer igjen for framtiden. Det er det motsatte av å la markedet korrigere seg selv. Det sitatet skal vi få mye glede av i tiden framover, for det viser jo nettopp at det ikke er høyresiden som har svarene på de utfordringene vi nå står overfor. Dette er vår dagsorden, og vi må nå bidra i den internasjonale debatten for å få på plass de felles spillereglene som er nødvendige i en globalisert økonomi, der vi kan fremme forslag som er nasjonale, og som kan hjelpe våre bedrifter og våre banker til å betjene våre bedrifter, og der andre land gjør det samme, og der summen av dem forhåpentligvis er nok til å skape ny tillit. Men det er ikke fullgode svar på hvordan vi skal klare å forhindre en lignende krise i å oppstå på nytt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [21:19:02]: Eg blir nokså forundra og litt oppgitt over finansministeren, som vil gå inn og regulere, slik at det ikkje oppstår bobler i økonomien. No er det altså to bobler. Det er eigedomsbobla, og det er også aksjebobla, som har gjort at vi har fått den nedturen som vi har no. Det er ingen tvil om at det var grådigheit som stod bak, og som gjorde at desse boblene fekk vekse. Finansministeren bør kjenne til at det også var grådigheit som gjorde at Regjeringa ønskte å auke aksjeandelen i Statens pensjonsfond – Utland. På grunn av at ein hadde sett at mange hadde tent pengar på aksjemarknaden, ønskte ein også å auke denne aksjeandelen, fordi ein ville vere med på dansen rundt gullkalven.

Då er mitt spørsmål: Dersom ein skal regulere seg vekk frå at det i framtida ikkje skal vere noka som helst boble, kva for reguleringar er vi då nøydde til å setje i verk for å hindre det?

Statsråd Kristin Halvorsen [21:20:02]: Jeg synes nesten det er litt uvirkelig at man under den alvorligste krisen globalt sett i verdensøkonomien siden den andre verdenskrigen – på 60 år – snakker om bobler som om det er noe som oppstår i dette omfanget annethvert år.

Jeg tror ikke at en markedsøkonomi og en kapitalisme vil være på det jamne hele veien. Man vil ha svingninger. Men dette er jo hinsides det vi har sett før! Dette er en enorm nedgang i økonomien, med veldig store konsekvenser for veldig mange mennesker, for verdiskaping, for nesten alt vi kan tenke oss. Problemet er at det ennå ikke er fremmet forslag til virkemidler som gjør at vi vet at nå har vi nådd bunnen, og at pilene går oppover igjen.

Jeg synes det er en oppsiktsvekkende beskrivelse av den finanskrisen som vi nå er inne i, og som er så enormt alvorlig. Vi trenger internasjonale spilleregler, som jeg var innom i mitt innlegg, og vår regjering vil stå på for å få dem på plass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Rolf Terje Klungland (A) [21:21:35]: Fremskrittspartiet stilte i dag spørsmål om renten på innlån gikk ned med den forrige bankpakken.

La meg presisere: Det var markedet som sviktet. Det var markedet som ikke fungerte. Det er vel ikke noen som burde skjønne bedre enn Fremskrittspartiet at prisen går opp når det ikke er et marked. Jeg tror at det er vanskelig for Fremskrittspartiet å innrømme det, men til og med Fremskrittspartiet må jo skjønne de problemene som vi nå har i finanskrisen. Markedet fungerer ikke uten statens bidrag.

For oss andre er det ikke så vanskelig. I de tiltakene som nå foreslås, er forskjellen fra det som vi vedtok i forbindelse med bankpakken, og som Stortinget behandlet før jul, at bankpakken var ment å løse et akutt likviditetsproblem. Bankene stolte ikke på hverandre og torde ikke låne penger til hverandre. En bank som ikke får refinansiert sine innlån, kan gå konkurs, uansett hvor solid den er. Bankpakken bidrog altså til å få i gang pengemarkedet igjen, selv om det ennå ikke er normalt.

• Tiltakene som nå foreslås, tar sikte på å løse to problemer som har oppstått. Selv om bankene har nok egenkapital i forhold til myndighetenes kapitalkrav, krever markedet høyere kapitaldekning før de låner penger til bankene. Det er derfor nødvendig å styrke soliditeten i bankene.

På kort sikt er det ikke noe problem for bankene om de ikke får tilført egenkapital, siden de oppfyller de lovpålagte kravene. Men det blir et problem for dem dersom bedrifter går konkurs fordi bedriftene ikke får finansiering og dermed ikke kan betjene sine lån i bankene. Det er derfor i bankenes interesse at problemet blir løst. For å styrke soliditeten i bankene får de tilbud om statlig kapitalinnskudd. Vilkårene knyttet til innskudd, f.eks. pris, er fortsatt ikke bestemt, og det er derfor ikke sikkert hvor mange banker som vil ta imot tilbudet.

Det andre problemet er at bedrifter som vanligvis finansierer seg ved å låne i utlandet, eller ved å utstede obligasjoner, ikke får lån. Obligasjonsmarkedet har nesten tørket ut, dvs. at ingen er interessert i å kjøpe selskapsobligasjoner. Det er heller ingen løsning for bedriftene å henvende seg til norske banker, fordi disse stort sett ikke gir lån til nye kunder. Statens obligasjonsfond skal derfor gå inn og kjøpe slike obligasjoner.

Det er viktig å understreke at opprettelsen av de to statlige fondene har en umiddelbar signaleffekt, noe representanten Sponheim var inne på tidligere i dag. Selv før tiltakene begynner å virke, gir vi et signal om at myndighetene er villige til å gå inn og treffe tiltak for å normalisere markedet. Et slikt signal er viktig, fordi noen av problemene skyldes mangel på tillit i markedet.

Jeg stilte tidligere i dag et spørsmål til representanten Flåtten fra Høyre om hvilke land han mente hadde en bedre medisin enn Norge. Det kunne han ikke svare på, men han stilte i alle fall tilnærmet det samme spørsmålet til representanten Heikki Holmås i replikkordskiftet etterpå.

Representanten Sponheim sa at en skulle høre på Heikki Holmås, fordi han var en sosialistisk leder i hovedstaden vår. Ja, det kan være en veldig fordel å høre på sosialister når det gjelder den krisen som nå har oppstått, fordi denne regjeringen har medisin i forhold til det vi nå har sett i hele perioden. Vi har historiske overføringer til kommunene, vi har økt rammene til Innovasjon Norge, vi har økt ledighetstrygden, vi har økt kampen mot sosial dumping, vi har en historisk satsing på veisektoren, vi har en historisk satsing på jernbane, vi har en historisk miljøsatsing, og vi har nå en større offentlig satsing for å motvirke ledighet enn vi har hatt på over 30 år. Det er det grunn til å være stolt over.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.