Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til saksordføreren, 5 minutter til de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Karin S. Woldseth (FrP) [15:49:19] (ordfører for saken): Vi skal i dag behandle endringer i barnevernsloven. Mange av endringene er svært viktige og svært nødvendige. Som saksordfører vil jeg understreke at mange av de endringene som er foreslått fra Regjeringen, står det en samlet komité bak. På et par punkter er vi ikke enige i Regjeringens forslag til endringer, og disse vil jeg komme tilbake til. Til slutt vil jeg også si litt – hvis tiden strekker til – om forslaget som Fremskrittspartiet står alene om.
Det er en samlet komité som mener det er grunnleggende for ethvert barn som vokser opp i Norge, at de får nødvendig beskyttelse og omsorg. Det klare utgangspunktet er at dette er foreldrenes plikt. Der hvor foreldrene av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi sine barn den nødvendige kjærlighet og omsorg, må det offentlige inn, enten som en veileder og tilrettelegger for familien, eller også overta omsorgen i de tilfeller hvor det er nødvendig. Barnevernsloven er fundert på det minste inngreps prinsipp, noe som betyr at tiltak først og fremst skal settes i verk for barnet og familien i hjemmet.
Det er en samlet komité som slutter seg til forslaget fra Regjeringen om å evaluere tiltaksplaner for hjelpetiltak. Det skal ikke være nok at man lager en tiltaksplan og ikke følger den opp. Når man setter inn tiltak for barnet i hjemmet, kan det skje at tiltakene ikke har den tilsiktede virkningen. Da er det viktig å fange opp dette, slik at man kan tilby barnet og familien tiltak som faktisk kan bedre barnets situasjon. I mange tilfeller har vi erfart at tiltaksplanene er lagt, og så evalueres de ikke fordi man er i den tro at dette fungerer godt. Derfor er en samlet komité glad for at en evaluering nå blir nedfelt i loven.
Komiteen støtter også Regjeringens forslag om å innføre kommunal plikt til å begrunne hvorfor ungdom som har hatt hjelp av barnevernet, ikke lenger skal motta hjelp etter fylte 18 år. Komiteen er kjent med at noen ungdommer møter vanskeligheter ved overgangen mellom det å være under offentlig omsorg og det å få et selvstendig liv. Noen kommuner med et trangt barnevernsbudsjett flytter ungdom over på sosialhjelpsbudsjettet og mener dermed at man er kvitt en utgiftspost. Slik skal det ikke være. Disse ungdommene kan når de fyller 18 år føle seg som fuglen som flyr ut av buret, men virkeligheten kan komme brått, og da står de totalt uforberedt til å møte den virkelige hverdagen.
En samlet komité mener at dette er helt uakseptabelt. Har det offentlige tatt på seg ansvaret for å fostre opp et barn, så slutter ikke det brått fordi om barnet blir 18 år. Man må hjelpe og veilede ungdommen til å stå på egne ben, og til å skape seg sin egen framtid. Så når kommunene heretter gir en ungdom over 18 år et avslag, skal det begrunnes, slik at ungdommen har en mulighet til å anke avslaget. Vi i opposisjonen viser til at vi tidligere har fremmet forslag om en samordning mellom barnevernstjenesten og sosialtjenesten som setter fokus nettopp på rettigheter, ansvarsområder og tiltaksplaner.
Komiteen slutter seg også samlet til Regjeringens forslag om en individuell plan i barnevernet. En individuell plan for barn betyr et formalisert samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester, som f.eks. barnepsykiatri, leger m.m. Det kan oppfattes som en premiss for at barnet skal ha en individuell plan at barnet skal ha et langvarig tilbud fra barnevernet, og at omsorgen er overtatt av det offentlige. Dette er opposisjonen skeptisk til. Et barn kan ha opplevd svært traumatiske ting i livet sitt selv om det kun har et kortvarig tilbud fra barnevernet. Opposisjonen mener at alle barn som har behov for det, skal ha en individuell plan, noe som kan resultere i at de fleste barn der barnevernet er inne, kan ha behov for dette. Et tidsaspekt i denne sammenheng synes ikke opposisjonen er nødvendig.
Komiteen slutter seg også samlet til Regjeringens forslag om å lovregulere sentrene for foreldre og barn, og at tilsynsansvaret blir tydeliggjort i loven.
Komiteen er også glad for at man nå flytter det overordnede tilsynet med barnevernet til Statens helsetilsyn. Fremdeles kan de ulike ansvarsforholdene virke litt uavklarte, og det er viktig at ansvaret ikke pulveriseres slik at ingen i realiteten har noe ansvar i det hele tatt. Men dette er komiteen trygg på at man i Regjeringen vil finne klare retningslinjer på. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger fremmet forslag om et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Vi ser at dette er et steg i riktig retning og støtter derfor forslaget.
Så langt er vi alle enige.
Men så kommer noen endringer som er svært kontroversielle, og som er vanskelige, hvor opposisjonen har valgt å gå imot forslag fra Regjeringen. La meg ta det første først. Det handler om § 4-21 om presisering av kriteriene for tilbakeføring etter omsorgsovertakelse. Opposisjonen har her en ulik tilnærming. Jeg antar at de andre partiene vil redegjøre for sine synspunkter, så jeg vil snakke om Fremskrittspartiets standpunkt.
Vi vil på det sterkeste advare mot en slik lovendring. Fremskrittspatiet er av den oppfatning at man skal være svært varsom med å hindre tilbakeføring av barn til biologiske foreldre når disse har kommet over en vanskelig livssituasjon. Dessverre kjenner jeg til flere konkrete eksempler på at barn fortsatt har blitt hos fosterforeldrene, selv når biologiske foreldre har kommet seg over en psykisk kneik. Slik skal det ikke være. Vi vil også vise til flere dommer fra Høyesterett der man har lagt til grunn at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Når slike saker bygger på skjønnsmessige vurderinger, kan det hende at den enkelte saksbehandler som skal vurdere tilbakeføring til biologiske foreldre, har et tettere og nærmere samarbeid med fosterforeldrene og av den grunn gjør vurderingene på feil grunnlag. Vi er også kjent med saker der det har gått så prestisje i saken at biologiske foreldre har måttet gå rettens vei for å få barnet tilbakeført. Dette trygger ikke rettssikkerheten verken til barnet eller til de biologiske foreldrene. Slik Fremskrittspartiet ser det, bryter dette også med det minste inngreps prinsipp.
Videre vil jeg vise til hva Advokatforeningen skriver i sitt høringssvar, hvor de peker på at ved at man nå skjerper tilbakeføringsreglene, vil dette kunne være i strid med de europeiske menneskerettighetene. Også fylkesnemnda i Oslo og Akershus har en viktig påpeking i denne forbindelse, nemlig at det i svært liten grad gis medhold til private parter. I 11 av 13 saker fikk ikke foreldrene medhold i sak om tilbakeføring. Fremskrittspartiet kan ikke støtte noe som kan bryte med menneskerettighetene eller med barnekonvensjonen.
Fremskrittspartiet har ved en rekke anledninger fremmet forslag om å avvikle fylkesnemndene. Vi mener at det ordinære rettsapparatet bør håndtere omsorgsovertakelsessakene. Derfor fremmer vi dette forslaget nok en gang. Det bringer meg over på det neste punktet der opposisjonen ikke støtter Regjeringens forslag, nemlig økt brukt av adopsjon som barnevernstiltak.
Dette er vanskelig, og det gjør meg skremt at man kan fremme et slikt forslag og begrunne det på den måten som statsråden gjør. La meg forklare: Regjeringen ønsker altså å åpne for å øke bruken av adopsjon som tiltak i barnevernet, og statsråden svarer på et spørsmål fra undertegnede på følgende måte:
«Siden departementets forslag i proposisjonene ikke dreier seg om spørsmålet om det skal åpnes adgang for adopsjon uten foredrenes samtykke, men gjelder et spørsmål om å endre praksis innenfor gjeldende barnevernlov, anså departementet det ikke nødvendig å vise til denne konvensjonen i proposisjonen.»
Konvensjonen man viser til, er den nylig reviderte adopsjonskonvensjonen fra Europarådet. Så vidt Fremskrittspartiet kan se, fratar man foreldrene omsorgen, ofte imot foreldrenes samtykke, for så å adoptere barnet bort, og begrunner det med at nå er det det offentlige som har omsorgen, og dermed gis det også mulighet for å adoptere barnet bort. Da er det jo i mange tilfeller mot foreldrenes ønske og samtykke. Dette betrakter Fremskrittspartiet som et av de groveste overgrep av alle. Staten tar et barn og gir det til noen andre.
Hvilke garantier har det offentlige for at barnet faktisk får det bedre, når vi vet hvilke sterke bånd det er mellom biologiske foreldre og barn? Hvordan kan det offentlige være sikker på at de biologiske foreldrene aldri kommer seg ut av de problemene de har? At flertallet velger å se bort fra artikkel 9 i FNs barnekonvensjon som omhandler beskyttelse mot at barn blir skilt fra foreldrene, får stå for deres regning, men dette kan ikke Fremskrittspartiet støtte. Adopsjon er ingen reversibel handling og bør derfor brukes svært forsiktig.
Fremskrittspartiet er svært redd for at å åpne for bruk av adopsjon som et tiltak i barnevernet faktisk kan bidra til at det offentlige overtar omsorgen for yngre barn, uten kanskje å ha prøvd alle de nødvendige tiltak i hjemmet først.
Det er en grunn til at man har adopsjonskonvensjonen i Europa. Grunnen er at i noen land tok det offentlige barn og solgte dem videre til adopsjon i andre land. Vi må sørge for at slikt ikke kan skje – jeg sier ikke at det skjer, men det må ikke gis mulighet for at dette kan skje – og at dette ikke gir noen mulighet til å omgå ulike regler og konvensjoner, ved å bruke argumenter som statsråden gjør.
Fremskrittspartiet mener at dette er et overgrep mot barn og foreldre, og håper at dette forslaget kan prøves for Menneskerettighetsdomstolen. Vi mener at dette lovforslaget i tillegg til å bryte med adopsjonskonvensjonen også bryter med barnekonvensjonens artikler 7, 8, 9 og 16.
Vi er prinsipielt uenig i denne saken, og det blir ikke bedre når man leser i proposisjonen at hvis flere adopterer fosterbarn, vil dette bidra til å få kostnadene i barnevernet ned. Jeg kan ikke støtte slike uttalelser. Alle barn i Norge skal føle seg trygge og så langt som det er mulig, ha det bra, og da betyr ikke penger noen ting.
Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag.
Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte til. Det er nå igjen et halvt minutt av formiddagens møtetid. Det betyr at møtet heves nå, og nytt møte settes kl. 18.
(Debatten fortsatte på kveldsmøtet)