Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Britt Hildeng (A) [18:36:57] (ordfører for saken): Etter vedtak i dag vil det bli et kommunalt ansvar å sørge for at personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner, har et tilbud om vern, hjelp og oppfølging. Veien mot denne lovfestingen har en historie som likner historien til andre velferdstilbud som i dag er en del av velferdsstaten, der et behov for hjelp som ikke imøtekommes, er blitt løst gjennom frivillig innsats, og at ansvaret så overtas av fellesskapet.

Det var kvinnesolidariteten som utviklet seg i feminismens kjølvann på 1970-tallet, som åpnet familiens lukkede rom og synliggjorde den tabubelagte volden i nære relasjoner. Med synliggjøringen kom motet fra voldsofrene til å søke hjelp. Krisesentrene har gjennom frivillig innsats basert på idealisme og søstersolidaritet i alle disse årene gitt hjelp til kvinner og barn som er blitt utsatt for vold. Det er en utrolig innsats som er gjort, en innsats som har betydd enormt for mange, mange kvinner. Når et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet og Venstre, nå ønsker å lovfeste kommunenes ansvar, er det for å sikre et krisesentertilbud til alle som utsettes for vold, og for å understreke fellesskapets ansvar.

Innholdet i de tjenestene som nå skal sikres, er i stor utstrekning basert på de samme tilbudene som i dag gis av krisesentrene. Hele komiteen understreker betydningen av at den kompetanse og det engasjement som er utviklet i krisesentrene, blir ivaretatt og videreført.

Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at lovforslaget forutsetter samarbeid kommunene imellom, og at det må bli mer forpliktende enn hva tilfellet er i dag. Både en vertskommunemodell og en modell med interkommunale selskaper kan være egnet til å organisere oppgavene etter loven.

Loven understreker at alle, dvs. kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, skal sikres et krisesentertilbud. Det innebærer også at det er behov for å tilrettelegge for grupper som i dag ikke får god nok hjelp. Menn utsatt for vold er en slik gruppe.

Kommunene får plikt til å sikre et tilpasset tilbud i tråd med brukernes behov, iberegnet kjønnsspesifikke behov. På denne bakgrunn støtter flertallet lovforslaget om at botilbudene til kvinner og menn skal være fysisk atskilte.

Det har vært reist spørsmål om en bør ha en forskriftshjemmel som gir muligheter for å avgrense krisesentertilbudet overfor voldsutsatte uten lovlig oppholdstillatelse. Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Venstre, er enig med departementet og med flertallet av høringsinstansene i at loven skal gjøres gjeldende for alle voldsutsatte som oppholder seg i riket, uavhengig av oppholdsstatus, og mener at en slik forskrift lett kan komme i strid med de menneskerettslige forpliktelser Norge har. Flertallet støtter forslaget om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering når krisesentertilbudet blir lovfestet som kommunalt ansvar, og legger til grunn at dette skjer ett år etter at loven har trådt i kraft.

Ulike mindretall i komiteen ønsker ikke lovfesting av krisesentrene og ønsker en annen overgangsordning. Jeg regner med at disse mindretallene selv vil begrunne sine standpunkter.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:42:00]: Fremskrittspartiet mener at Norge i dag ikke kan greie seg uten et krisesentertilbud. Hverdagen for enkelte og dessverre så altfor mange er både rå og brutal, og disse kvinnene, barna og mennene har behov for et trygt sted å være, inntil man har fått oversikten over hva hjelpeapparatet og det offentlige kan bidra med for å trygge livssituasjonen. Så for å understreke: Vi er altså ikke imot krisesentrene og krisesentertilbudet, de har gjort og gjør en formidabel jobb, mange helt frivillig, for at de som er utsatt for psykisk eller fysisk vold, skal få et trygt sted å være.

Bekjempelse av vold i nære relasjoner må foregå på alle plan, fordi dette er en trussel mot liv og helse og rammer alle, menn, kvinner og barn. Vi støtter også Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner, så vår motstand mot lovfesting av det kommunale krisesentertilbudet har en helt annen årsak. Jeg vil også legge til at denne regjeringen faktisk skal ha ros for den formidable innsats den har gjort mot vold i nære relasjoner. Det står det stor respekt av.

Så til hvorfor vi er imot krisesentertilbudet: Jeg vil begynne med å minne om at krisesentrene som startet opp for 30 år siden, var av privat og frivillig karakter. Uten en rekke flotte og engasjerte kvinner hadde vi ikke hatt et tilbud til kvinner som var utsatt for vold. Da gjør det meg betenkt at vi skal «offentliggjøre» dette flotte tilbudet, som har greid seg på tross av det offentlige i så mange år. Men, som det går fram av innstillingen, Fremskrittspartiet ønsker altså ikke å lovfeste krisesentertilbudet. En lovfesting av det kommunale krisesentertilbudet kan få som en konsekvens at de krisesentrene som drives i dag, må avvikles. Det står sågar at kommunene må ansette folk «med relevant kompetanse». Man trenger ikke nødvendigvis mer kompetanse på et krisesenter enn det å være medmenneske. Det har holdt til nå, og jeg kan ikke forstå at det er nødvendig med noe mer.

Krisesentrene har til nå vært et lavterskeltilbud til alle som måtte ha behov for å komme unna vold i nære relasjoner. Det har dessuten vært et svært vellykket tiltak. Krisesentrene begynte ikke sin virksomhet som kommunale foretak. De ble åpnet av kvinner for kvinner og barn, og ingen stilte egentlig noen som helst spørsmål. Det var og er et trygt sted og et friminutt for kvinner og menn som har levd under svært vanskelige kår, med psykisk og fysisk terror. Det kan ikke være nødvendig å lovfeste alt i den tro at tilbudet blir bedre av den grunn. Til og med KS er imot en slik lovfesting, fordi de mener at dette er et unødvendig inngrep i kommunenes selvstyre.

Det er ikke først og fremst selvstyre som bekymrer meg, men å lovfeste uten at man kan forsikre innbyggerne om at dette tilbudet finnes i den enkelte kommune, blir på en måte ikke noe annet enn en papirlov.

En rekke krisesentre blir i dag drevet av frivillige og får det meste av sin finansiering via staten. Hva skjer så i en kommune med lite ressurser og et frivillig krisesentertilbud? Vil det resultere i at det ikke kan finansieres, og at tilbudet må avvikles? Vil kommunen hevde at det ikke er nok kompetanse, og så avvikle? Hva med sikringstiltak? Hva om et privat krisesentertilbud ikke er godt nok sikret, vil det da bli avviklet? I Regjeringens iver etter å lovfeste vil det frivillige tilbudet forsvinne helt?

Den tredje sektor gjør en fantastisk jobb på en rekke felter, og krisesentertilbud er ett av dem. Har Regjeringen sett på konsekvensene ved å pålegge kommunene å ha et tilbud? Eller er lovfesting av tilbudet rett og slett en måte å gjøre alle krisesentrene til offentlige institusjoner på? Jeg bare spør, for hvorfor røre ved noe som gjennom så mange år har fungert aldeles utmerket uten lovfesting?

At vi i 2005 fikk økt de statlige tilskuddene til krisesentrene fra 50 til 80 pst., og kommunene tok resten, gjorde at sentrene fikk en skikkelig finansiering. Vi ønsker at alle krisesentre skal sikres en skikkelig finansieringsform, og det må gjerne lovfestes, men det er langt fra det samme som å lovfeste et kommunalt krisetilbud.

Med dette tar jeg opp det forslaget som Fremskrittspartiet er med på.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har teke opp det forslaget ho refererte til.

André Oktay Dahl (H) [18:47:01]: Høyre er i hovedsak enig med Regjeringen i det grep som nå tas i forhold til krisesentrene. For mange har tilbud om krisesentre vært et spørsmål om liv eller død. Krisesenterbevegelsen hadde jo en trang fødsel. Noen få pionerer greide mot veldig dårlige odds å skape et tilbud, på tross av at veldig mange syntes det var unødvendig, at det var å bry seg med ting ingen hadde noe med – det var veldig store motforestillinger. Mangelen på kunnskap og til tider direkte vrangvilje er heldigvis en tid som er forbi, selv om det fortsatt finnes den type mekanismer i deler av samfunnet. Men det er heldigvis på vikende front.

Gjennom mange år har man fått god erfaring med hva krisesentre kan bety, og ikke bety, og nå er tiden inne for å gjøre tilbudet tilgjengelig for alle i hele landet, på lik linje med andre viktige velferdstilbud, og også for menn. Høyre mener det er bra at man innser at også menn har behov for et slikt tilbud. For det er veldig mange tabuer og fordommer knyttet til menn som har vært utsatt for overgrep eller vold, ikke minst hvis noen av voldshandlingene begås av en kvinne. Man er ikke skikkelig mann hvis man blir utsatt for vold av en kvinne, er det veldig mange som får seg til å skrive i diverse blogger osv. Som lovgiver har vi en plikt til å sende et tydelig signal til alle som blir utsatt for dette, uansett hvilket kjønn de måtte ha.

Det er altså et poeng at man ikke skal stenges ute som ansatt ved krisesentrene på grunn av sitt kjønn. Alt må skje på brukernes premisser. Men jeg synes det er verdt å lytte til hva man har opplevd på flere av landet incestsentre. Vi har stilt direkte spørsmål til både ansatte og brukere om det ikke var et kjempeproblem at det var både menn og kvinner der, og da begynner de å le. For det hadde vært kjempegalt for ti år siden, men nå er det ingen som kritiserer det lenger, rett og slett fordi de finner ut at de har mye å gi hverandre, og at det er veldig uproblematisk å gjøre dette på brukernes premisser. Ønsker man en mann å snakke med, får man det, ønsker man det ikke, så slipper man det. Det løses veldig greit i praksis, og både menn og kvinner, enten de er brukere eller ansatte, har stor glede av at man faktisk også på et slikt senter forholder seg til at det er to kjønn i denne verden, som også er ganske bra pedagogisk. Så jeg synes vi skal lære av en del av incestsentrene når det gjelder frykten enkelte har for at man både har menn som brukere og som ansatte også på et krisesenter.

Vi stiller likevel spørsmål ved at man i proposisjonen, i kommentarene til de ulike paragrafene, ikke bruker kjønnsnøytrale begrep, men fremhever krisesentrene som et tilbud til kvinner. – Bare slik at Regjeringen legger seg på minne at det ikke bare er lovteksten, men også forarbeidene, som skal være fremtidig rettskilde, og at man legger en ensartet begrepsbruk til grunn.

Det vi derimot ikke er enig i, er at man velger å overføre oppgaven og finansieringen til kommunene før nødvendig omstilling i tråd med nytt lovverk er gjennomført. Den finansieringsordningen vi har i dag, er forutsigbar, og bør kunne fungere godt i en omstillingsfase. Så får staten sørge for å øke bevilgningen slik at omstillingen leder til en innfrielse av lovens krav. Først når tilbudet er utviklet i tråd med loven, bør ansvaret for finansieringen overføres til kommunene.

Et godt eksempel på hva som kan skje hvis man ikke tar seg noe tid, er Follo krisesenter. Dette senteret har allerede iverksatt de kvalitetsmessige forbedringene som lovforslaget forutsetter, men de frykter å få et kutt i den statlige overføringen på 2,8 mill. kr, av et totalbudsjett på i dag 10 mill. kr. Det er noe å legge seg på minne. Det er også flere krisesentre som varsler om at anslagene er så pass lave at man risikerer å måtte legge vekk en del av de kvalitetsforbedringene de har gjort, før loven har trådt i kraft.

Vi støtter altså ikke forslaget om at det øremerkede tilskuddet skal avløses av rammefinansiering samtidig som lovfesting trer i kraft. Selv om vi på prinsipielt grunnlag er for lokalt tilpassede løsninger og lokalt selvstyre, har signalene på høring vært så pass klare. Vi tror ikke at dette har vært Regjeringens intensjon, men vi er redd for at det kan bli konsekvensene av dagens vedtak.

Så har jeg til slutt lyst til å komme med en liten kommentar til Fremskrittspartiet i tilknytning til dette: Jeg er helt enig i at det er viktig å være et medmenneske. Skal man gjøre en god jobb som profesjonell, er det en forutsetning at man også er et all right menneske. Men jeg tror ikke det holder. Hvis man f.eks. skal arbeide med døve, eller med kvinner med en helt annen etnisk bakgrunn, med en spesiell problematikk som en del har, tror jeg man kan være et så fantastisk menneske man bare vil, men det hjelper ikke hvis man ikke har kunnskap om hva problematikken dreier seg om. Selv om dette er et lavterskeltilbud, er min erfaring fra krisesenterbevegelsen, etter å ha sittet i styret i et av forbundene, at mangel på f.eks. lederkompetanse har gjort at man en del steder har så mye konflikter at jeg nesten ikke skjønner hvordan man får tid til å hjelpe brukerne.

Så det er ikke til forkleinelse for frivillig arbeid at man også fokuserer på kvalitet og kunnskap i lederutdanningen, og at man får mer formell kompetanse inn i krisesentrene. Det er ikke til forkleinelse for frivillig arbeid, men jeg tror ikke vi i dag, med de utfordringene vi har, bare kan satse på såkalt frivillige. De er jo også deltidsansatte og får lønn. De jobber ikke der fullstendig frivillig. Så det er jo egentlig et misvisende begrep i forhold til hvordan det brukes.

May Hansen (SV) [18:52:43]: Det første Dokument nr. 8-forslaget fra SV jeg var med på å fremme på Stortinget for snart åtte år siden, var om lovfesting av krisesentertilbudet. Det er derfor veldig bra å kunne stå her i dag og være med på å behandle lovfestingen av et kommunalt krisesentertilbud.

Vi har hatt en voldsutvikling i hjemmet som bekymrer, og når krisesentrene ble etablert, trodde vi at hvis vi bare fokuserte på voldsproblematikken, ville den bli borte. Det har ikke gått slik. Krisesentrene er dessverre mer nødvendig enn noen gang. Det gjøres et godt og viktig arbeid på våre krisesentre rundt omkring i landet.

Det har vist seg veldig mange ganger, noe mange har vært inne på før i debatten, at når kvinner iverksetter frivillige tiltak, er det helt nødvendig. Kvinner i dette landet har satt i gang flere tiltak som har blitt overtatt av det offentlige fordi det har vært nødvendig. Et annet godt eksempel er helsestasjonene.

De som i dag bor på krisesentrene, er ofte i en situasjon som er sammensatt og komplisert. Det kreves mer kompetanse og tilrettelagte senter som i større grad er tilpasset barn, bevegelseshemmede osv. Det er helt nødvendig at krisesentrene får en forutsigbar ramme for sin drift også i framtida, slik at målet med å hjelpe ofrene samt å bidra til å redusere omfanget av vold, mishandling og overgrep, blir ivaretatt også i framtida.

Noen kommuner har ikke et krisesentertilbud, og de har argumentert med at det ikke er vold i deres kommune. Derfor er en lovhjemling nødvendig. Det skal være et tilbud i alle kommuner, nå også til menn. Vold i nære relasjoner rammer både kvinner, menn og barn. 2 pst. av menn og 8 pst. av kvinner mellom 20 og 54 år er utsatt for grov vold av sin partner. Det er en undersøkelse fra 2007 som viser at gutter og jenter i oppveksten er om lag like mye utsatt for vold fra sine foreldre. Barn opplever like ofte grove fysiske krenkelser i oppveksten fra sine mødre som fra sine fedre.

Lovfesting vil tydeliggjøre at det offentlige har et ansvar for å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging. Lovforslaget forutsetter samarbeid kommunene imellom, og det understrekes at samarbeidet utvikles og blir mer forpliktende enn det som eksisterer i dag, og de økonomiske avtalene kommunene imellom må ta høyde for at tilbudet skal være et gratis lavterskeltilbud, som det er i dag.

Kvinner fra etniske minoriteter er en stor brukergruppe av eksisterende krisesentre, og det er behov for særskilt tilrettelegging for hjelpen som gis denne gruppen. SV støtter forslaget om at det i loven stilles krav om at kommunene skal sørge for nødvendig tolketjeneste i forbindelse med tilbudet. Loven skal gjøres gjeldende for alle voldsutsatte som oppholder seg i riket, uavhengig av oppholdsstatus.

SV er bekymret for de signalene som har kommet fram under høringene om at beregningene som er gjort i forbindelse med overføring til rammetilskudd, er for lave. Det er svært viktig at vi nå får et krisesentertilbud framover som er styrket og ikke svekket, både når det gjelder opprusting av sentrene og kvalitet og innhold. Det er behov for en overgangsordning. Jeg mener at utviklingen må følges nøye, slik at vi ikke får et svekket tilbud, og overgangen må skje i nært samarbeid med de eksisterende krisesentrene og med den nødvendige fleksibilitet slike omorganiseringer krever.

Jeg vil understreke fra SVs side at de økonomiske konsekvensene av et kommunalt ansvar for et krisesentertilbud, med de føringene som ligger i lovforslaget, er usikre. Jeg vil også understreke det vi sier i innstillingen, at utgiftsøkningene som skyldes kvalitetsforbedringene som følger av lovforslaget, skal dekkes. Det er svært viktig at departementet kommer tilbake til merkostnadene ved lovforslaget i forbindelse med de årlige budsjettforslagene. Lovhjemling av tilbudet må bli en styrking av tilbudet til barn, kvinner og menn som er utsatt for vold, ikke en svekkelse.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:57:37]: Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som særlig rammer kvinner og barn, men også menn. Vi vet at vold i familien er et økende problem som krever økt innsats. Kristelig Folkeparti mener at samfunnet har et ansvar for å forebygge og avdekke den volden som skjer i hjemmet, sammen med familien.

Krisesentrene har lenge hatt en sentral plass i arbeidet mot vold i nære relasjoner, og Kristelig Folkeparti stemmer i dag for lovfesting for å tydeliggjøre at det offentlige har et ansvar for å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging. Vi stemmer for at krisesentertilbudet skal lovfestes for å sikre krisesentertilbud til alle, dvs. til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner. Vi stemmer for lovfesting for å sikre et krisesentertilbud i alle landets kommuner og for å bidra til bedre kvalitet på tilbudet.

Når det gjelder finansieringsmodellen, er Kristelig Folkeparti imidlertid ikke enig med flertallet. Kristelig Folkeparti er prinsipielt for det lokale selvstyret, og vi ønsker at kommunene selv skal kunne disponere kommunale midler til beste for kommunens innbyggere. Vi er derfor i utgangspunktet positivt innstilt til at mest mulig av statens tilskuddsmidler til kommunene overføres gjennom rammetilskuddet.

Men i dette tilfellet frykter vi at en beslutning om rammeoverføring, spesielt i en overgangsfase, vil føre til at eksisterende tilbud blir vesentlig redusert. Det vil skje fordi en utbygging må komme i kommuner som ikke allerede har et krisesentertilbud. Dersom bevilgningen ikke økes radikalt, vil alle eksisterende krisesentre måtte bygge ned sin virksomhet for at alle kommuner som ikke har etablert tilbudet, skal få etablert dette. Mange eksisterende krisesentre frykter at de må bygge ned sin virksomhet dersom bevilgningene ikke økes radikalt.

I tillegg vet vi at krisesentertilbudet har behov for betydelige omstillinger i den nærmeste framtid for å oppfylle lovens krav. Nye grupper skal gis et tilbud, herunder menn, stadig flere kvinner og menn med en annen etnisk og kulturell bakgrunn, og barn. Behovet for ny og bedre kompetanse er stort, og skolering av ansatte og frivillige i krisesentrene er påkrevd. Det bør også skje en utvikling av samarbeidet med andre hjelpeinstanser, og det vil kreve mye tilrettelegging og midler. Tilbudet må fortsatt være et lavterskel gratistilbud, men kvaliteten skal fortsatt være god. Det skal være et gratistilbud med høy profesjonell kompetanse. Det er det ingen motsetning i.

Kravene til de nye krisesentrene er mange, og de er kostnadskrevende. Kristelig Folkeparti mener tilbudet må utvikles til den standarden loven nå krever. Vi må vite mer om kostnadene ved det kommende krisesentertilbudet. Så kan vi se på finansieringsmodellen og endre den.

Kristelig Folkeparti støtter altså ikke forslaget om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering samtidig som lovfestingen trer i kraft. Når så mange kommuner og krisesentre uttaler at ressursene som følger med loven er for knappe, mener vi det må tas på alvor.

Det viktigste for Kristelig Folkeparti er å sikre stabil fullfinansiering av krisesentrene. Bondevik II-regjeringen økte i budsjettet for 2005 det statlige tilskuddet til krisesentrene fra 50 pst. til 80 pst., slik at finansieringen av krisesentrene ble 100 pst. offentlig. Vi mener at denne finansieringsordningen bør fortsette en stund til, og at Stortinget skal komme tilbake til ny finansieringsordning og rammefinansiering på et senere tidspunkt. Det er vår begrunnelse for å fremme forslag sammen med de øvrige opposisjonspartiene om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag om en helhetlig finansieringsplan for krisesentre.

Trine Skei Grande (V) [19:02:24]: Historiske sett er det sånn i det norske samfunnet at de aller fleste velferds- og omsorgstilbudene vi har – ja, alle jeg kan komme på – har begynt med et frivillig initiativ, fra sykehus til barnehager osv. Jeg har følelsen av at jeg har begynt mange innlegg med akkurat den setningen, men den er veldig relevant her. Som mange talere før meg har sagt, har krisesentertilbudet nettopp blitt til ved et engasjement mellom søstre, et tilbud om det som trengs på akkurat det området.

Når vi i Venstre i dag ikke stemmer for det forslaget som Regjeringa har lagt fram, er grunnen til det litt av ideologien bak krisesenteret, men det handler også om det vi tror gir best virkning av den jobben som gjøres. Det er faktisk ikke sånn at den viktigste jobben krisesentrene har gjort, har vært i selve krisesentrene. Like viktig som sjølve krisesentrene har det opplysningsarbeidet som krisesentrene har bedrevet, vært. Ja, den tiggerrunden de har hatt rundt omkring i kommunene betyr at hvert kommunestyre har måttet behandle dette temaet med jevne mellomrom. Jeg husker fra min tid i Unge Venstre i Nord-Trøndelag en arbeiderpartiordfører fra Meråker som var gammelungkar. Han nektet for at det fantes mannfolk i Meråker som kunne slå kjerringene sine, så dette måtte være en post han kunne spare inn på. Så han satte seg på trappa på krisesenteret og ventet for å se om det var noen kjerringer fra Meråker som møtte opp der. Det skapte selvfølgelig en kjempedebatt – og den debatten hadde Nord-Trøndelag veldig godt av.

De debattene som krisesentrene har fått til på grunn av den finansieringsmodellen som har vært opp igjennom tidene, har faktisk vært veldig viktig opplysningsarbeid, holdningsarbeid og endring av holdning-arbeid. Det er en av grunnene til at vi ønsker at denne symbiosen mellom stat og kommune skal fortsette. Det skal ikke være et kommunalt pålegg, men kommunene skal diskutere seg fram til at dette faktisk er en veldig viktig del.

Da vi satt i regjering, og vår justisminister i 1999 la fram den første handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, var det viktig å øke finansieringen til krisesentrene fra 50 pst. til 80 pst. Vi i Venstre mener at det hadde vært et mye bedre tiltak for å sikre kvaliteten og driften hvis vi kunne øke prosentandelen som staten kan stå for. Det hadde vært et viktigere grep enn å pålegge kommunene å drive denne aktiviteten. Vi er veldig redde for det byråkratiet det kan føre til. Vi er veldig redde for at kvinner og menn kan føle at de ikke kan komme dit og være anonyme, vi er redde for behandlingsgarantier og varslingsplikter og tilsyn som byråkratiserer dette tiltaket.

Jeg er enig i mye av det som André Oktay Dahl sa, at det er viktig å få profesjonalitet inn i tilbudet. Men det å tro at kommunalt eierskap automatisk fører til profesjonalitet, kan ikke jeg forstå. Det å tro at kommunalt eierskap aldri fører til konflikter eller dårlig lederskap, er i hvert fall ganske fjernt. I forhold til Oktay Dahls argumenter må jeg si at det å få inn faglighet handler om finansiering. Det å få ned konfliktnivået handler om godt lederskap. Men det gode lederskapet forutsetter ikke kommunalt eierskap. Godt lederskap, er kommunalt eierskap ganske enkelt ikke noen garanti for. Hvis man beveger seg i institusjoner rundt omkring i kommunene, ser man at det også fins kommunale institusjoner med høyt konfliktnivå.

Ut fra dette mener vi i Venstre at vi kunne ha sikret krisesentrene mye bedre ved å orke å ta belastningen med en større statlig finansiering istedenfor å pålegge kommunene denne driften. De garantiene som Regjeringen nå holder på å utstede på alle områder, er faktisk ikke det som sikrer drift, sikrer faglighet, sikrer god utvikling på området best. Man må innrømme at skal man få til bedre sikring, trengs det mer penger. Skal man få til en god lokal forankring, gjøres ikke det nødvendigvis ved kommunalt eierskap, men ved et stort frivillig engasjement og kommuner som alltid tar debatten om at dette faktisk er et viktig område for dem.

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:07:33]: Det er riktig at mange av de velferdstilbudene som vi har i det norske samfunnet, har blitt startet gjennom frivillig arbeid – helsestasjoner er startet av sanitetsforeninger, og husmorlag har startet mange barnehager. Men det er jo ingen av oss som ønsker oss tilbake til den tiden da det var tiggerunden som var kjernen i engasjementet. Nettopp derfor er det så riktig å lovfeste krisesenterbevegelsen – ikke fordi vi ønsker kommunalt eierskap, men fordi vi ønsker at det skal være et kommunalt ansvar å gi kvinner og menn som trenger det, en reell beskyttelse.

Én av de kommentarene som representanten Skei Grande kom med i diskusjonen, og som jeg må si at jeg reagerte relativt kraftig på, var at nå skulle man snakke om varslingsplikten i krisesentrene. Det handler altså om hvordan barn blir mottatt på krisesentrene. Halvparten av brukerne er jo ikke kvinner, det er barn. Og de barna som er på krisesenter, har rett til beskyttelse selv om mor er på krisesenter. Så det at vi skal få mer profesjonelle krisesentre og ha fagfolk som skal ta seg av disse barna, synes jeg er en helt riktig utvikling. Gjennom denne lovfestingen skal vi ikke bare skal bruke noe av de midlene vi i dag bruker på krisesentre, men vi skal faktisk øke dem kraftig. Vi legger opp til at det skal være en økning i den statlige støtten på 40 pst. Det betyr at samfunnet skal ta økt ansvar. Jeg mener at ansvaret for denne gruppen kan vi ikke overlate til idealisme. Vi er avhengige av idealisme for å skape stor diskusjon om barneoppdragelse og om folkehelse, men det er ikke tiggerunder som gjør at vi får bukt med dette ondet som vold mot kvinner og menn er.

Det har også vært noe diskusjon om vi skal ha krisesentertilbud for menn, og jeg understreker at vi ikke ønsker at dette skal være de samme botilbudene. Det kan være vanskelig for et krisesenter i Oslo eller Bergen når en mann ringer på døra – kanskje sent om kvelden – å slippe ham inn, til alle døgnets tider. Men jeg vil understreke at det er et offentlig ansvar å gi menn som har behov for beskyttelse, samme grad av omsorg og beskyttelse som norske kvinner får.

Så tror jeg det var en misforståelse i representanten Bjørg Tørresdals innlegg, for vi legger opp til en lang overgangsperiode i dette lovforslaget. Loven trer i kraft 1. januar 2010, men det øremerkede tilskuddet vil bli beholdt enda et år, så vi har god tid på en overgangsordning i forbindelse med denne loven.

Det at vi nå får lovfestet krisesentre, viser at vi utvider velferdsstaten på et viktig område. Man snakker om velferdsstaten på 1970-tallet som den tiden da vi var flinke til å ta vare på hverandre, men det som kvinnebevegelsen har reist av ny diskusjon på dette området, viser at det er mange hull, og at det er deler av velferdstilbudet som ikke har vært godt nok. Derfor er jeg veldig stolt av at denne regjeringen foreslår å lovfeste krisesentrene. Vi kan ikke drive dette kun gjennom idealisme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

André Oktay Dahl (H) [19:11:12]: Ser man på alle de kostbare tilrettelegginger som loven krever, men som ikke er avklart – det må nødvendigvis komme senere i form av kompetansekrav osv. – hva er grunnen til at Regjeringen ikke er villig til å vurdere lengre overgangsperiode før man skal ha dette som en del av rammefinansieringen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:11:34]: Det ligger nettopp en overgangsordning i dette forslaget.

André Oktay Dahl (H) [19:11:37]: Jeg sa «lengre overgangsperiode».

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:11:39]: Ja, men vi mener at dette er en lang overgangsordning. Vi sier også at dette vil koste mer penger. Det er sjelden vi politikere får anledning til å si at vi ønsker å øke en satsing med 40 pst., men det er altså det som ligger inne i dette forslaget til lov. Det er en omfattende satsing som ligger til grunn for dette lovendringsforslaget.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:12:09]: Kristelig Folkeparti er enig med Regjeringen i at det er fornuftig å lovfeste tilbudet. Vi er også enig i det som er sagt fra Regjeringens side, når det gjelder kompetanse. Og ut fra debatten i dag er det helt klart at vi skal ikke bare få en lovfesting, men vi skal også få et bedre krisesentertilbud. Så vår eneste bekymring i dag, når vi skal vedta denne lovfestingen, er at man kanskje ikke helt har oversikt over hva dette vil koste. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti vil ha noe lengre tid enn et år, for det tar et år å komme i gang med utbyggingen – etter at en har lovfestet, skal en altså bygge ut tilbudet og få en bedre kvalitet. Vår bekymring går på at det er for liten tid til å få riktige tall. Så hvorfor ikke lytte til – i det minste vurdere – gode råd i debatten om å ha en litt lengre overgangsperiode før det overføres til rammene?

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:13:04]: Jeg mener at dette stortinget ved å lovfeste et krisesentertilbud har overført vesentlig større og nyere oppgaver som medfører langt større arbeidsbelastning på kommunene. Vi mener at det er en lang overgangsordning, det er et og et halvt år til det øremerkede tilskuddet vil forsvinne. Det mener vi er en lang overgangsordning. Når vi i tillegg skal bruke ekstra penger på dette, mener vi at dette er forsvarlig.

Trine Skei Grande (V) [19:13:34]: Det er tydelig at statsråden misforstod meg i forhold til varslingsplikt. Når det gjelder varslingsplikt for barn og varsling til barnevernet, har man det også i dag. Så statsråden mener vel ikke at det blir noen endring på akkurat det området?

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:13:53]: På dette området ønsker vi en praksisendring. En del av de kvalitetsforbedringene vi ønsker å bidra til gjennom dette lovforslaget, handler nettopp om at den barnefaglige kompetansen skal sikres. Det innebærer at barna skal få et bedre tilbud når de bor på krisesenter, og at de som jobber der, skal ha bedre informasjon om varslingsplikten til barnevernet. Så alt i alt mener jeg at barnas interesser er langt bedre ivaretatt gjennom denne lovfestingen enn ved det som er tilbudet på krisesentre i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

André Oktay Dahl (H) [19:14:50]: Jeg skal være kort.

Det var en utfordring fra representanten Skei Grande som jeg måtte kommentere. Det er ikke slik at jeg har forutsatt at kommunalt eierskap gjør at alle konflikter blir borte. Kommunalt eierskap er ingen forutsetning i vårt forslag.

Det jeg mente, og sa, er at vi trenger en større grad av profesjonalitet og kompetanse ved krisesentrene. Det er merkelig at hele krisesenterbevegelsen ønsker denne loven velkommen. Det krisesenterbevegelsen er kritisk til, er måten det skjer på, at man ikke har lang nok overgangsordning i forhold til kvalitetssikring og finansiering av tilbudene.

Jeg har så langt ikke møtt en eneste person i krisesenterbevegelsen som synes det er en dum idé at man faktisk lovfester og får klarere plassert ansvaret for krisesentrenes fremtid. Problemet i dag er jo at veldig mange krisesentre føler at de står mellom barken og veden. De har altfor mange å forholde seg til. Det at det ikke er lovregulert, er et problem for dem. Da synes jeg vel egentlig at representanten Skei Grande når det gjelder akkurat det spørsmålet kunne lytte litt mer til dem som faktisk driver med dette.

Det jeg er enig i, er at en lovfesting i seg selv – for raskt – kanskje vil bidra til det motsatte. Derfor er hele opposisjonen opptatt av at vi må ha flere overgangsordninger, slik at man får tid til å utvikle den kvaliteten som lovforslaget forutsetter. Lovfesting er et tveegget sverd – det er jeg enig i. Men jeg synes kanskje man bør lytte til den bevegelsen vi sier vi alle støtter, når det er virkningen av lovfestingen vi snakker om.

Trine Skei Grande (V) [19:16:42]: Først til det representanten Oktay Dahl sa, at det er en helt samlet krisesenterbevegelse. Jeg skjønner at representanten Dahl sitter i styret til Krisesenterforbundet, men det er nok et litt mer sammensatt bilde enn det det ble gitt uttrykk for her, for veldig mange av dem som har kontaktet meg, har vært veldig kritiske til det som nå skjer.

Jeg mener at i dag er varslingsrutinene soleklare, og ansvaret knyttet til barn er helt soleklart. Hvis folk ikke gjør det de skal, er det fordi de ikke har fått god nok opplæring. Kommunalt ansvar betyr ikke at man nødvendigvis får god nok opplæring – det sikrer ikke den kommunale opplæringen. Det jeg snakket om – varslingsplikt – er jo at vi i dag f.eks. har et offentlig påtaleapparat når det gjelder vold mot kvinner, også vold i hjemmet. Vil det offentlige påtaleapparatet også kunne slå inn når det gjelder krisesentre, er jeg spent på hvilke følger dette får – når et slikt omsorgstilbud altså blir sauset sammen med et offentlig omsorgstilbud som blir helt annerledes. Sjøl om veldig mange av velferdstilbudene i samfunnet er blitt overtatt av det offentlige, betyr ikke det at alt skal overtas av det offentlige. Jeg syns speiderbevegelsen gjør en fantastisk jobb. Jeg synes 4H gjør en fantastisk jobb. Mange av dem har ansatte, mange av dem er profesjonelle. Noen av dem har konflikter i egen organisasjon, men jeg mener ikke at det blir bedre ved at kommunen overtar dem. Det er noe med at roten til frivillighet og frivillig engasjement faktisk har en merverdi i samfunnet. Den merverdien mister vi når vi kommunaliserer alle velferdstilbud. Dette velferdstilbudet har vært veldig bra på utsiden, som et tillegg til det det offentlige har å tilby. Jeg er redd for at vi mister det tillegget – nemlig at dette er et sted der man kommer blant søstre eller brødre, og at det er noe annet enn om man kommer inn under en kommunal handlingsplan. Jeg er redd for at vi mister mye av det gode som det har medført, at man har hatt det søster- og brødrefellesskap som er blitt laget ved disse tiltakene. Jeg ville gjerne ha finansiert dem bedre. Jeg ville gjerne ha sørget for at kvaliteten blir bedre, med flere fagfolk. Men å tro at kommunene sikrer alt, er jeg ikke enig i.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 941)