Syver Berge (Sp):
Eg stiller fylgjande
spørsmål til kulturstatsråden:
Ut frå oppslag i pressa skal det her i
landet prioriterast eit skianlegg med status « Nasjonalt anlegg for
vinteridrett ».
Kva vert lagt til grunn når dette
valet skal takast, og når vil avgjerda verte teken?
Statsråd Åse Kleveland:
Jeg er glad
for å få anledning til å redegjøre for den prosessen vi her er inne i, men
jeg ber om å få gå litt utover tiden for å kunne svare presist.
Spørsmålet fra representanten Syver
Berge retter søkelyset mot en søknads- og tilskuddsordning for idrettsanlegg
som er under utarbeidelse i Kulturdepartementet. Dersom denne blir vedtatt,
vil et begrenset utvalg anlegg få betegnelsen nasjonalanlegg for respektive
idrettsgren. Nasjonalanlegg vil være anlegg som tilfredsstiller kravene til
internasjonale mesterskap og større internasjonale konkurranser. Ski
nordiske grener, som representanten Berge kan sikte til med sitt spørsmål,
omfatter øvelsene langrenn, hopp og kombinert, og er bare en av flere
aktuelle idrettsgrener i denne sammenheng.
Fra starten av 1980-årene har
Kulturdepartementet hatt en søknads- og tilskuddsordning for såkalte
riksanlegg. Denne kategori ble opprettet for å dekke behovet for anlegg som
kunne ta internasjonale mesterskap og større internasjonale konkurranser.
I juni 1991 ble det innført en
midlertidig stopp i tildelingen av status som riksanlegg, dette fordi
utbyggingen av riksanlegg på det tidspunkt hadde et omfang som ikke stod i
forhold til det en med rimelighet kunne hevde var uttrykk for naturlige
behov for slike anlegg i Norge. Departementet anså det derfor nødvendig å
begrense tilgangen på midler til utbygging av riksanlegg, all den stund
ordningen også svekket overføringene til kommunale idrettsanlegg gjennom
fylkeskommunene.
Gjennom behandlingen av St.meld.nr.41
(1991-1992) « Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse » og
Innst.S.nr.28
(1992-1993) sa Stortinget seg enig i at tildeling av riksanleggsstatus
skulle stilles i bero til etter 1995.
I desember 1994 tok
Kulturdepartementet initiativ til en utredning som skulle se nærmere på
kategorien riksanlegg. Dette arbeidet avdekket en rekke svakheter ved
tildelingssystemet. Hovedproblemet var at ordningen stimulerte til bygging
av kostnadskrevende anlegg, med uklart bruks- og driftsansvar for særforbund
og kommuner.
Gjennom en ny søknads- og
tilskuddsordning for nasjonalanlegg søker departementet å ivareta to
overordnede forhold:
- Å
skape en systematisk og rasjonell utbygging av nasjonalanlegg, med henblikk på
å sikre norsk idrett et utvalg av anlegg for krevende internasjonale idrettsarrangement
som er aktuelle i Norge.
- Å
pålegge aktuelle aktører - først og fremst særforbundene og kommunene - de forpliktelser
og det ansvar som er nødvendig for å sikre forsvarlig drift, vedlikehold og videreutvikling
av anleggene.
Anlegg som skal tilfredsstille kravene
når det gjelder internasjonale mesterskap og konkurranser, er store og
kostnadskrevende. Derfor er det helt nødvendig å redusere statens
omkostninger i forhold til den totale utbyggingen av slike anlegg. Bare et
begrenset antall idretter og anlegg kan derfor inngå i en ny
tilskuddsordning. Det er en forutsetning at en utnytter eksisterende
bygningsmasse for de idretter og idrettsgrener som kommer i betraktning.
Hvilke idrettsgrener og anlegg som får
status som nasjonalanlegg, vil avgjøres etter en vurdering basert på et sett
av kriterier. Idrettsgrenenes nasjonale betydning, omfang og omkostninger
ved internasjonale mesterskap og konkurranser, muligheten for regelmessige
mesterskap og konkurranser i Norge samt norske utøveres evne til å hevde seg
på høyt internasjonalt nivå vil være viktige elementer i en slik vurdering.
Økonomiske analyser skal søke å avklare om aktuelle anlegg kan drives på en
økonomisk forsvarlig måte, ikke minst i tiden mellom de store
idrettsarrangementene.
Når det gjelder lokalisering, er det
selvsagt flere hensyn å ta. Plasseringen må imidlertid ses i sammenheng med
eksisterende anlegg for de aktuelle idretter, fordi anlegg og omgivelser
skal fungere som sentrum for nasjonal og internasjonal toppidrett i Norge.
Norges Idrettsforbunds styre gav i
sitt møte den 17. januar d.å. sin tilslutning til de vurderinger som er
presentert i departementets foreløpige høringsdokument av juli 1995. Det er
således etablert en felles forståelse mellom Norges Idrettsforbund og
departementet om nødvendigheten av å komme fram til kriterier og
bestemmelser som begrenser, men samtidig sikrer nasjonale interesser på
dette felt.
Men det er ikke - som så ofte ellers -
de prinsipielle sider av den nye søknads- og tilskuddsordningen som har
skapt debatt. Oppmerksomheten har i hovedsak blitt rettet mot hvilke anlegg
som skal fremstå som nasjonalanlegg for ski nordiske grener. Aktualiteten
skyldes først og fremst at en har aktuelle anlegg i både Oslo, Lillehammer
og Trondheim.
Internasjonale særforbund har hatt en
tendens til relativt ofte å endre sitt regelverk, slik at kostnadskrevende
ombygginger av anlegg har blitt fremtvunget. Departementet ønsker av den
grunn ikke å komme i en posisjon hvor en på grunn av rullering av
internasjonale mesterskap mellom flere aktuelle arrangørsteder i Norge blir
tvunget til å bidra finansielt til oppjustering av flere anlegg for ski
nordiske grener.
Det må presiseres at anlegg som ikke
kommer inn under ordningen, selvsagt kan benyttes til visse internasjonale
konkurranser hvis anleggseieren for egen regning holder anlegget i hevd.
Men hvor grensene skal gå mellom bundne og frie arrangement, vil bli
gjenstand for drøftinger mellom Norges Idrettsforbund, det aktuelle
særforbund, den aktuelle kommune/anleggseier og departementet.
Departementet er nå i ferd med å
avslutte arbeidet med et utkast til generelle krav og retningslinjer for
nasjonalanlegg. Disse vil bli sendt på høring omkring 1. mars d.å., med
høringsfrist 1. juli. Et endelig vedtak om hvilke bestemmelser som skal
gjelde for nasjonalanleggsordningen, vil derfor ikke kunne foreligge før
senere i høst. I forlengelsen av dette vil en foreta et valg av
idrettsgrener og anlegg. Avgjørelsen om hvilke anlegg som skal være
nasjonalanlegg for ski nordiske grener, vil derfor sannsynligvis ikke
foreligge før tidligst sent dette år eller i første halvår av 1997.
Syver Berge (Sp):
Eg takkar statsråden
for eit grundig svar, og eg har stor forståing for at det her må ei streng
styring til og ei prioritering av anlegg. Men grunnen til at eg reiser
spørsmålet, er uroa og uvissa som har oppstått rundt dette med
klassifisering av anlegg for vinteridrett. Eg har fått forståinga av at det
her, som statsråden òg sa no, skal prioriterast anlegg som skal ha nasjonal
status. Ei slik prioritering kan få som resultat at ein set distrikt der
idretten og det offentlege har investert f.eks. 1,5 milliardar kr i
oppbygging av anlegg, ut av spel når det gjeld store internasjonale
skimeisterskap - distrikt som har opparbeidd seg både nasjonalt og
internasjonalt ry for gode arrangement. Meiner statsråden at dette er ein
god idrettspolitikk òg ut frå ei brei samfunnsvurdering?
Statsråd Åse Kleveland:
På bakgrunn av
den prosess som jeg nettopp har beskrevet, vil ikke jeg nå forskuttere den
videre behandling og de endelige vedtak som dette kommer til å føre frem
til. Men det er klart at de investeringer som er gjort, og også ønsker om å
gå forpliktende inn i forhold til videre drift, vedlikehold og utvikling av
anleggene, vil være svært viktige momenter å ta med seg i den endelige
vurdering.
Vi har i Norge i dag investert nærmere
900 mill. kr i riksanlegg. Mange av disse blir ikke brukt. De er ikke
oppdatert i dag til å brukes, de kan bare brukes dersom det investeres
ytterligere midler. Og at vi i en tid hvor folkeidretten, breddeidretten og
barneidretten skriker etter mindre lokalanlegg, er nødt til å gjøre slike
prioriteringer, det ber jeg om forståelse for.
Syver Berge (Sp):
Eg takkar for
svaret, og eg har full forståing for statsråden sine synspunkt. Eg må seie
eg er glad for det som statsråden trekte fram om å ta omsyn til det som
tidlegare har vore gjort av avtaler når det gjeld etterbruken av dei anlegga
som er oppførte, og der føresetnaden har vore at ein skulle køyre dette
vidare og utnytte det i næringssamanheng. Så eg håpar at det òg blir lagt
skikkeleg vekt på når statsråden skal vurdere dette i sitt vidare arbeid.