Torbjørn Andersen (Frp): Jeg har følgende spørsmål
til helseministeren:
«I Norge ligger mange boliger svært
nært høyspentlinjer. Mange mennesker mener de
blir syke av strålefeltet rundt disse høyspentlinjene.
Eksperter på området mener denne strålingen
kan være farlig for den menneskelige organisme.
Mener statsråden det er behov for å se
nærmere på dette og å vurdere å innføre
strengere retningslinjer for hvor nært høyspentlinjer
kan legges inntil boligfelt og boliger?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter et langt og grundig utredningsarbeid
la en tverrdepartemental gruppe frem NOU 1995:20 «Elektromagnetiske
felt og helse Forslag til en forvaltningsstrategi» i august
1995. Utredningen bygger på en rapport om lavfrekvente
og magnetiske felts betydning for helsen, fra en ekspertgruppe.
Den bygger videre på fagkompetansen i departementenes underliggende
instanser, som Arbeidstilsynet, Elektrisitetstilsynet, Statens strålevern,
Statens institutt for folkehelse, Statens Arbeidsmiljøinstitutt,
Norges vassdrags- og energiverk og Radiumhospitalet. Anbefalingene
som ble gjort i NOU 1995:20, er følgende:
1. Ved anlegg av nye kraftlinjer bør
man søke å unngå nærføring
til boliger, barnehager og skoler m.v. Tiltak forutsetter små kostnader
og må ikke medføre andre ulemper av betydning.
Aktuelle tiltak er i første rekke traséendringer.
2. Ved anlegg av nye boligområder,
skoler, barnehager m.v. bør man unngå nærhet
til kraftledninger. Der det er mulig, bør man (utfra flere
hensyn) velge en noe større avstand enn de minstegrenser
som er fastsatt av sikkerhetshensyn for avstand mellom kraftledninger og
bebyggelse.
…
På grunn av usikkerheten som fortsatt
er til stede når det gjelder negative helseeffekter av
lavfrekvente elektromagnetiske felt, mener embetsgruppen at i valgsituasjoner
bør man inntil videre velge løsninger med lavest
mulig feltstyrke når dette kan gjøres uten merkostnader.»
Utredningen har vært på en
bred offentlig høring, og det var stor oppslutning om gruppens
forslag. Disse føre var-strategiene er retningsgivende
på området i påvente av eventuelle nye
forskningsresultater.
Som en oppfølging av arbeidet med
NOU 1995:20 fikk Statens helsetilsyn i oppdrag å lage en
rapport om eloverfølsomhet med forslag om helsevesenets
fremtidige håndtering av symptomer antatt relatert til
elektriske eller magnetiske felt. Departementet fikk oversendt rapporten
i april i år og arbeider med videre oppfølging.
Stortinget sluttet seg til konklusjonene i
utredningen, jf. Innst. S. nr. 252 for 1997-98 til St. prp. nr.
65 for 1997-78, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år. Og
det ble samtidig gjort klart at det fortsatt skal drives forsknings-
og utviklingsarbeid på området. Departementet
tildelte Norges forskningsråd i 1997 og 1998 årlig 500 000 kr
over statsbudsjettet til dette formålet. Videre har Statens
Strålevern fått 500 000 kr i
1998 for å utrede et eget informasjonsopplegg om dette.
I St. prp. nr. 1 for 1998-99 er det sagt:
«Det
vil i 1999 bli lagt fram et nasjonalt informasjonsopplegg i forbindelse
med oppfølgingen av forvaltningsstrategien NOU 1995:20
Elektromagnetiske felt og helse.»
Det skal videre forberedes en ny gjennomgang
av saksfeltet innen år 2000. Problemområdet har
også stor internasjonal oppmerksomhet, og Norge deltar
i flere aktiviteter, bl.a. via Verdens Helseorganisasjon, for å belyse
strålefare og eventuell sykdomsrisiko. Inntil nyere viten
er dokumentert, vil føre var-strategiene fra NOU 1995:20,
som altså Stortinget har sluttet seg til, være
gjeldende.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og selvfølgelig er jeg kjent med den – skal vi
kalle det – motargumentasjon, iallfall den argumentasjon som
ble fremført av statsråden.
Det er et faktum at det satses lite på dette
området i Norge. Jeg er vel for så vidt skuffet
over det svaret jeg fikk. Selv om det jobbes med det, er det små bevilgninger
og små ressurser som settes inn på dette området.
Det jeg vil kalle den avvisende holdning som norske myndigheter
har hatt til dette spørsmålet, er bemerkelsesverdig så lenge
en vet at en både i Danmark, Sverige og Finland anerkjenner
at elektromagnetiske strålinger kan ha en til dels alvorlig
innvirkning på den menneskelige organisme. En del undersøkelser
viser at det er klare sammenhenger her: kreft hos barn som har bodd
i et nærmiljø tett inntil kraftledninger. Det
jeg vil spørre statsråden om, er: Hvorfor er det
strengere bestemmelser i flere andre land når det gjelder
krav til avstand mellom bolighus og høyspentlinjer,
enn det det er i Norge?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har vanskelig for å forstå representanten
Andersens karakteristikk av det svaret jeg gav, for jeg presenterte
ikke motargumentasjon, jeg presenterte den faglige vurdering som
lå til grunn for at departementet og statsråden
kom til Stortinget i vår med en anbefaling av hva som burde
være retningsgivende forvaltningsstrategi på dette
området. Den forvaltningsstrategien, det forslaget, sluttet
Stortinget seg, så vidt jeg husker, enstemmig til. I det
ligger det fra min side ingen avvisende holdning, men tvert imot
en oppfølging av en meget sterk faglig anbefaling om en føre
var-strategi på dette området.
Det jeg registrerer, er at representanten Andersen
har et ønske om at man – utover de midler som
er bevilget til forskning på dette området – bør
satse sterkere. Det vil jeg notere meg med tanke på senere
budsjettopplegg. Men det er helt klart min tanke at en del av oppfølgingen på dette
feltet skal være fortsatt forskning, og inntil vi har
mer kunnskap enn det vi har i dag, følger vi en føre var-strategi.
Torbjørn Andersen (Frp): Det andre svaret jeg fikk fra statsråden,
føler jeg er mer betryggende. Jeg mener at dette er en
sak som er så alvorlig at den må ses nærmere på.
Det som jeg etterlyste, var en sterkere satsing på dette området.
Det var det som var budskapet i min første replikk.
Jeg mener at det vel finnes indisier på at
norske myndigheter og bransjer, fagbransjen selv, prøver å bagatellisere
de realiteter som kanskje ligger i dette med elektromagnetisk stråling.
Det er veldig uheldig, dersom det er slik at andre land har akseptert
at det ligger en betydelig helsefare i dette problemet, at en kanskje
på bakgrunn av at det betyr mye økonomisk å gjøre
noe med det i Norge, prøver å bagatellisere det
og feie det under teppet. Det kan jeg ikke akseptere.
Mitt spørsmål avslutningsvis
må da bli: Forstår jeg det slik at statsråden
nå vil satse mer på dette området?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg beklager å måtte si
at jeg tror at representanten Andersen er litt på villspor når
han karakteriserer det slik at norske myndigheter bagatelliserer
dette problemet. Det er ikke bagatellisering når man nedsetter
et offentlig utredningsutvalg med all den ekspertise som kan oppdrives
i Norge på dette feltet, og ber dem lage en forvaltningsstrategi.
Det er ikke bagatellisering når norske myndigheter følger
opp konklusjonene fra den samlede fagekspertise. Det er ikke å feie problemet
under teppet, men tvert imot å gjøre en del foranstaltninger
som det isolert sett ikke er vitenskapelig grunnlag for å si
at man må gjøre, men som man gjør fordi
man vil være føre var.
Så jeg må igjen ta avstand
fra karakteristikkene, men like fullt vil jeg bekrefte: Vi deltar
i det internasjonale samarbeidet om disse spørsmål,
og vi vil satse på forskning om disse spørsmål.
Og jeg har notert meg representanten Andersens anliggende om at
vi bør satse sterkere på forskning.