Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalere fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Utgangspunktet for kriminalpolitikken må være offerets situasjon. Vi må spørre oss hvordan ofrene for kriminalitet opplever vårt rettssamfunn, og dernest må vi gi svar på om det er slik vi vil ha det, eller ei. Og hvis vi ikke vil ha det slik, må vi være villige til å forandre noe, både virkemidler, pengebruk og lovverk.

De som sier at kriminalitetsbildet er overdrevet og som bare har motforestillinger mot alle løsningsforslag som fremmes, sier samtidig at det ofrene opplever i dag, er noe de må regne med, og noe vi må finne oss i.

Jeg vil ikke ha det slik, og Høyre er villig til å prøve både store og små tiltak for å vise at ofrene har rett til et langt bedre vern enn i dag.

Dette handler om noe langt mer enn voldsoffererstatning. Det kommer jo bare som et bitte lite plaster på såret, i etterkant. Spør foreldrene til barna som ble ranet, om hva dette dreier seg om.

En 13-åring ble ranet med kniv på Karl Johan:

• Ingen voksne som gikk forbi, hjalp ham

• Politiet hadde ikke tid til å ta imot anmeldelsen da de møtte opp på Oslo politikammer

• Det tok over to år fra ranet skjedde til ungdomsranerne ble stilt for Oslo Byrett

• I mellomtiden utførte ungdomsgjengen en rekke groteske, skremmende ran – og er siktet for voldtekt.

Gutten hadde ingen å søke beskyttelse hos ved trusler om represalier fra gjengen, og da det nærmet seg vitneforklaring, ble gutten fysisk syk, ute av stand til å gå på skolen. De siste to årene har gutten knapt sovet en god natt, og barnets lege nektet ham å stille i retten hvis han måtte møte «det tihodede trollet» ansikt til ansikt. Det «tihodede trollet» er fem hardkokte, voldelige unge kriminelle og fem av landets beste forsvarsadvokater i sorte kapper – sittende på rekke og rad – mot ettbarn, som må ta ordet alene.

Redselen for represalier, redselen for å bli gjenkjent på gaten, redselen for å bli «utstilt» foran hånflirende overgripere med støttespillere på tribuneplass er følelser ingen barn burde oppleve.

I dette helt spesielle tilfellet lukket dommeren retten og sendte de tiltalte ut, men opplyste samtidig at det var usikkert om loven gav tilstrekkelig grunnlag for det. De andre barna som bad om samme behandlingsmåte, fikk nei – en ny seier til overgriperne. Ofrene trakk seg, og aktor måtte frafalle på grunn av bevisets stilling.

Foreldre har fortalt om representanter for rettsvesenet og andre fagfolk som kjenner gjengene, som har anbefalt barna ikke å stå ved anmeldelsene, for det blir for farlig. Flere saker ble trukket før de kom opp for domstolene, og vitnenes frykt har blitt ranernes viktigste våpen.

I den voksne verden har vi en parallell utvikling. Mafiamiljøer med mafiametoder truer så vel politifolk som ofre, og som en representant i etterretningsseksjonen sa det: Hvis dette får fortsette, er vi i en situasjon der «vi vet alt, men får dømt ingen».

Justiskomiteen har det siste året fått et inngående kjennskap til de forhold som gir slike utslag som jeg har beskrevet. Kripos-rapporten om kriminalitetsbildet i 1998 og Oslo politikammers halvårsrapport for 1998 er to ferske rapporter som dokumenterer den samme virkeligheten. Derfor må vi handle. Vi kan ikke late som om dette er overdrivelser, finne oss i at straffereaksjoner Stortinget ber om, ikke følges opp, eller tro at situasjonen går over hvis vi lukker øynene og sitter musestille.

Det er gledelig at Høyre og Fremskrittspartiet har klart å dra sentrumspartiene i riktig retning når det gjelder bevilgning og vedtaksforslag knyttet til budsjettet. Komiteflertallet gir 100 mill. friske kr til drift til Oslo-politiet og pressede regioner for å få flere føtter ut på gatene for at noen skal kunne ta imot ransanmeldelsene, og for at sakene skal kunne sendes til domstolene i langt større tempo enn i dag.

Vi bevilger dessuten 20 friske millioner til domstolene, konsentrert om flaskehalser som gjør at ranere og andre går fri og kan true sine ofre, og som etterlater et inntrykk hos folk flest om at overgrep ikke blir møtt med reaksjon. Det er særlig viktig at unge lovbrytere raskt møter domstolen, og en hurtigere måte å få disse frem i rettsapparatet på, ved hjelp av tilleggsbevilgningene, må gis høy prioritet.

I tillegg til de 20 friske millionene er det Regjeringens ansvar at en tilstrekkelig del av statsbudsjettets lønnsmidler – da tenker jeg på ymseposten som skal gå til lønnsforhandlinger – brukes til den varslede oppjusteringen av dommerlønningene som skal til for å beholde og nyrekruttere dommere til våre embeter. Dette er en forutsetning fra flertallet, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, i innstillingen. Hvis Regjeringen ikke har satt av nok på denne posten til lønnsforhandlinger, må den komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett, slik Høyre og Fremskrittspartiet ber om, for å skaffe nødvendig inndekning.

Det er viktig at adgangen til å bruke varetekt utnyttes der det er åpenbart urimelig å la være. Når eldre mennesker skamslås og gjerningsmannen er kjent, er det i strid med den alminnelige rettsoppfatning at overgriperen spaserer rett ut i det fri etter avhør, og ved grove voldshandlinger med kjent gjerningsmann er det en så stor belastning for offeret å møte overfallsmannen umiddelbart etter overfallet, at både hensynet til mulige gjentakelser og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning må tillegges større vekt ved domstolene.

Den beste måten å sikre at dette skjer på, er ved å tydeliggjøre de lovparagrafer som berører dette, noe Høyre har fremmet privat lovforslag om, som kommer til behandling på nyåret. Mitt håp er at ikke noen partier i utgangspunktet avviser dette, men at vi kan samles om flertallsløsninger som bringer praksis mer i samsvar med alminnelig rettsoppfatning og mer ut fra hensynet til offeret enn det som er tilfellet i dag.

Komiteen fremmer i dag et enstemmig forslag om økt bruk av varetekt overfor gjengangere samt en mer effektiv prosess i straffesaksgangen i tilfeller med kjent gjerningsmann. Her må ulike, hurtigere domstolsløsninger utprøves. Oslo Byrett og Borgarting lagmannsrett er sentrale domstolsembeter for dette.

Vi er videre kjent med at mange politifolk og familiene deres opplever trusler. Derfor står komiteen enstem-mig bak et forslag om å styrke politiets sikkerhet, både ved å åpne for økt grad av anonyme vitnemål og ved å styrke det strafferettslige vern av polititjenestemenn. Dessuten får vi Metodeutvalgets innstilling til behandling, antakelig før påske, og da kan vi få lovfestet virkemidler som er tilpasset den virkeligheten vi lever i.

Forebygging er også viktig. Å forebygge er bl.a. å sørge for at gjengangerne holdes borte fra gaten, og en rask reaksjon mellom pågripelse og dom. Men det er også forebygging å ta New York-modellen på alvor, slik at småtyveri, hærverk og gatebråk slås ned tidlig. Jeg håper at justisministeren er enig i at det ikke er akseptabel praksis at butikktyveri flere steder ikke fører til straffereaksjon.

Nå må departementet sammen med landets politimestre skjerpe reaksjonene her, slik at vi kan stoppe bl.a. ungdommer i starten av en forbryterkarriere. Det er mer alvorlig å stjele i en butikk enn å feilparkere, men dagens straffereaksjoner tilsier ofte det motsatte. Derfor må vi forandre det.

Forebygging er også hjelp til frivillige organisasjoner, og jeg er utrolig glad for at vi har samlet flertall for støtte til Ungdom Mot Vold og Kirkens Bymisjon.

Ungdom Mot Vold gjør en kjempeviktig jobb blant ungdomsgjengene der andre offentlige instanser ofte er nokså hjelpeløse, og planene deres om en egen ungdomsstasjon i sentrum kan antakeligvis nå realiseres.

Kirkens Bymisjon gjør også mye viktig, særlig i arbeidet med ettervern av langtidsdømte sikringsfanger, som følges opp med botilbud og andre tilbud etter endt soning. Den millionen de får, kan antakeligvis sikre slike prosjekter for neste år.

For å følge opp komiteens innstilling må det utøves betydelig handlekraft fra justisministerens side. Det haster med iverksettelse av tiltak, og det haster med å gjenreise tilliten hos folk flest til at vi faktisk er kjent med det som skjer, og er villig til å foreta forandringer.

Vi kan ikke lenger si at vi er sjokkert når nye saker dukker opp i mediene. For vi er godt informert, og vi har vært det i hvert fall det året som er gått siden forrige budsjettbehandling.

Nå er det tid for handling og til å vise ofrene – barna som ranes på gaten, eldre som bankes opp i eget hjem, og voldtatte kvinner som opplever rettssystemet som et nytt overgrep – at vi ønsker forandring, at vi evner forandring, og at vi faktisk får det til.

Det er ikke noe lite ansvar som nå hviler på justisministeren. Komiteflertallet har gitt midler, vi har gitt vedtak med på veien som kan gi et grunnlag. Men utøvelsen, den gjenstår, og jeg kan bare si lykke til!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad for at en innstilling på et så viktig område er preget av enighet i så stor grad som det den er, og jeg er også glad for at når det gjelder kampen mot vold, ser nå samtlige partier på Stortinget verdien av det forebyggende arbeid.

Jeg har lyst til å sitere fra innstillingen, hvor vi sier:

«Komiteen vil understreke at mye forebyggende arbeid er av langsiktig karakter, og at det heller ikke alltid vil være lett å måle effekten av slike tiltak. Disse forholdene må likevel ikke føre til at slike tiltak nedprioriteres. Komiteen mener det er viktig at det settes inn ressurser på det som kan kalles barns og unges normalarenaer, dvs. hjem, skole, fritidsordning. En innsats her kan forebygge at barn og unge utvikler seg i negativ retning.»

Men hvordan henger den merknaden sammen med det budsjettforliket som Høyre deltar i? Det budsjettforliket tapper jo nettopp barns normalarenaer for ressurser.

Vi ser at kommunenes økonomi er mer presset enn på lenge. Derfor vil Arbeiderpartiet gi 1 milliard kr mer til kommunene. For hva ryker når økonomien er presset der? Jo, da ryker kommunenes fritidstilbud til barn og unge, da ryker kommunenes kulturtilbud til de samme, og ulike integreringstiltak. Høyre går også inn for å kutte på skolefritidsordningen selv om skole spesielt er nevnt som et sted vi må satse på. Og skolefritidsordningen gir jo barn et alternativ til drift på byen. Høyre vil kutte støtte til språkundervisning for språklige minoriteter i skolen. Høyre står bak en ordning som gjør det lukrativt for mange å ta barn ut av barnehagen. De som mest av alle trenger voksenkontakt utover det de får i hjemmet, er nettopp de som da ikke vil få det i barnehagen. De som trenger integrering mest av alt, er nettopp de som ikke vil få det. Så jeg må spørre: Hvordan henger dette på greip? Man sier at man vil støtte normalarenaene til ungene og legge inn flere ressurser der, samtidig som man altså tapper de samme områdene.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg tror vi skal unngå å ta hele statsbudsjettdebatten opp igjen en gang til, men jeg vil gripe fatt i en veldig sentral forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Høyre mener nemlig at de pengene som blir tilbake i den enkelte familie, er like varme og har en like stor forebyggende effekt som de pengene som først dras inn i skatt og så deles ut igjen til ulike offentlige tiltak. Høyre tror at det mest sentrale sted for å drive forebygging, er hjemme. Og det statsbudsjettet vi har vedtatt, gir foreldre langt bedre muligheter til å kunne bruke tid hjemme sammen med barna sine, i tillegg til at vi har unngått en skatteøkning som ville gjort at foreldrene har mindre å rutte med. Og når det gjelder skolefritidsordning, som her ble nevnt, er det riktig at den blir noe dyrere med budsjettkompromisset, men den prisøkningen er langt mindre enn det de samme familiene har spart på å unngå skatteøkninger. Så faktisk har foreldrene her både midler til å betale den hundrelappen ekstra i fritidsordning og til å kunne gjøre andre viktige ting for barna sine.

Når det gjelder forebygging, er det selvsagt ikke bare det som skjer i hjemmet og familiene. Det er også forebyggende for kriminaliteten – som jeg sa i innlegget mitt – å pågripe gjengangere, og det er forebygging å kunne reagere tidlig overfor ungdom som er på vei til å skli ut. Jeg har derfor ingen dårlig samvittighet for forebyggingsprofilen til Høyre i Høyres alternative budsjett. Men jeg vil minne om at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett lå inne med et kutt på justissektoren på 17 mill kr, mens vi andre altså hadde en økning. Så med Arbeiderpartiets opplegg ville det blitt fint lite til forebygging på justissektoren.

Harald Hove (V): Hvis jeg hørte riktig, sa representanten Krohn Devold i sitt innlegg at det forelå et forslag fra justiskomiteen om anonyme vitner. Hvis det er det samme forslaget som jeg har lest, og det vil jeg anta det er, står det der at man kan avgi vitneprov «uten å måtte oppgi sin fulle identitet». Og jeg tillater meg da å spørre om dette er det samme som «anonyme» vitner.

Det andre jeg kunne ha lyst til å utfordre lederen for justiskomiteen på, er at jeg oppfattet at hele innlegget hun holdt, gjaldt kriminalitetspolitikk og strafferettspleie. Jeg vil gjerne anmode henne om å si noe om hvilke andre utfordringer hun mener Justisdepartementet står overfor innenfor sitt saksfelt, enn det spesielle området.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg rakk ikke å finne fram til akkurat det stedet i innlegget mitt der jeg behandlet det med økt sikkerhet for politifolk, men jeg tror jeg brukte ord i retning av økt grad av anonymitet. Jeg tror ikke det er noen uenighet mellom representanten Hove og det justiskomiteen står for.

Det vi går inn for, er at politifolk skal kunne avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet. Hvor mye og hvor lite de skal oppgi, får vi komme tilbake til når den endelig lovteksten skal finformuleres, men hensikten er å bøte på en veldig alvorlig situasjon som vi har i dag, der politifolk føler at de er altfor lette å identifisere, og at det fører til trusler og represalier, ikke bare mot dem, men mot barna deres, og det er for alvorlig til at vi kan la det fortsette.

Dernest spurte Hove om hvilke utfordringer jeg ser på Justisdepartementets budsjettområde. Det er klart at det er veldig mange poster. Jeg kan nevne Datatilsynet, som jeg tror vi er opptatt av begge to, og som nok min andre kollega fra Høyre vil berøre senere. Det er klart at rettssikkerhet og sikkerhet for hvordan opplysninger om din person blir behandlet, er viktig. Jeg er glad for at representanten spurte om det, fordi nettopp i en situasjon der vi blir tvunget til å skjerpe lovverket vårt angående politimetoder og vi blir nødt til å åpne for videoovervåking i visse tilfelle, så er det særdeles viktig at vi har et sterkt Datatilsyn som kan være en motpost argumentasjonsmessig og kan gjøre at vi får de rette avveiningene. Derfor hadde også Høyre i sitt primære opplegg en bevilgningsøkning til Datatilsynet, som vi dessverre ikke fikk sentrumspartienes støtte til, og som dermed ikke ble vedtatt.

Ane Sofie Tømmerås (A): Representanten Krohn Devold sa i sitt forrige svar til meg at hun ikke ville gå inn på resten av statsbudsjettet og ha en debatt om det. Det skjønner jeg veldig godt, for det er nettopp der veldig mye av forebyggingen mot kriminalitet ligger, og der har ikke Høyre mye å ha god samvittighet for. Så at hun ikke vil gå inn på det, forundrer meg ikke.

Representanten Krohn Devold mener altså at ved å bremse barnehageutbyggingen og betale folk for ikke å bruke barnehagene, så får de mer tid hjemme til å drive forebygging. Men nå viser altså foreløpige tall fra Akershus at foreldrene i svært liten grad blir mer hjemme, men at de finner andre oppbevaringer og annet pass for ungene enn det pedagogiske tilbudet i barnehagene. Dessuten er det sånn at noen unger trenger å bli integrert. Det dreier seg også om nordmenn som kommer fra svake hjem, som trenger en voksenkontakt utover det de kan få i hjemmet, som trenger å være til stede i en barnehage, som trenger en skolefritidsordning sånn at de kan få kontakt med voksenverdenen, få kontakt med faglige personer som kan fange opp unger i en tidlig alder før de kommer i drift, før de kommer i nærheten av kriminalitet.

Vi trenger også en integrering av dem med fremmedkulturell bakgrunn. De trenger nettopp å få et tilbud om å kunne være i en barnehage for å bli integrert i det norske samfunn, for å få sine kontakter, for å få sitt sosiale nettverk, og de trenger en skolefritidsordning for å kunne få det samme. Når tilbudet blir begrenset fordi det rett og slett ikke fins plasser nok, fordi man ikke ønsker å bruke felleskroner på å bygge det ut, og når tilbudet blir utilgjengelig fordi det er for dyrt, så betyr det nettopp at de som trenger det aller mest for ikke å falle utenfor i samfunnet vårt, er de som blir utelukket fra den verdenen.

Kristin Krohn Devold (H): Selv om dette er en justisdebatt, er jeg glad for at representanten Tømmerås gir meg anledning til å snakke om noe av det jeg brenner aller mest for, nemlig det faktum at hva som er best for det enkelte barn, det vet foreldrene best. Jeg blir kraftig provosert når det framstilles slik at de som velger andre barnepassløsninger for sine barn enn en barnehage, nærmest tar et slags ansvar for at barna deres kan utvikle seg i en kriminell løpebane, fordi det ikke har samme forebyggende effekt som å velge andre barnepassløsninger. Jeg har to barn, og jeg har valgt helt ulike barnepassløsninger for begge mine barn, fordi de er forskjellige individer med forskjellige behov. Jeg må si at den ene av dem hadde behov for å være i et lite miljø, der to-tre barn faktisk var nok å være sammen med. Da kan en dagmammaløsning for et lite barn være vel så bra som en barnehage, ut fra det trygghetsbehovet det enkelte lille barnet har. Og at det skal være det samme som å lede mine barn ut på en kriminell løpebane, må jeg med respekt å melde si blir det rene tullprat.

Men det som er viktig i representanten Tømmerås sin replikk, gjelder selvfølgelig barn med spesielle behov, det som går på integrering både av fremmedspråklige og av andre. Jeg mener det er en soleklar plikt for kommunene å sørge for spesielle støttetilbud eller lavere betaling for barn med spesielle behov, og særlig fremmedspråklige kan ha behov for å få en barnehageplass. At det også kan omfatte en skolefritidsordningsplass, ser jeg helt klart. Og det er det adgang til i dag, fordi vi vil at alle skal kunne stille likt når de begynner på skolen, både med hensyn til faglige kunnskaper, språk osv., og det kan skje innenfor systemet. Men vi behøver ikke dermed ha ordninger for hele den norske barneflokken.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Vidar Bjørnstad (A): Kampen for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er en felles målsetting for alle partier her i salen. Innstillingen fra justiskomiteen viser at det er bred enighet om innholdet i vår kriminalpolitikk når det gjelder innsatsen på justissektoren. Jeg mener det er et viktig signal, og jeg vil understreke dette faktum før debatt om tall og enkeltsaker fokuseres. Kanskje har noen her eller utenfor denne sal interesse av at det siste skal dominere, men jeg mener faktisk at politikerne har et ansvar for å finne løsninger som kan samle bred oppslutning. I så måte mener jeg at justiskomiteen har gjort et godt arbeid i foreliggende innstilling.

I kriminalitetsbekjempelse er årsaker og virkemidler sammensatte og kompliserte og krever av oss politikere at vi beveger oss under overskrifter og symbolpolitikk.

Det finnes ingen enkle løsninger. God kriminalitetspolitikk fordrer at søkelyset rettes både mot det ansvaret den enkelte har for egne handlinger, og mot de forhold i samfunnet som innvirker på kriminalitetsutviklingen. Vi skal slå ned på kriminelle handlinger, men også motvirke og forebygge ulovlige handlinger. Kampen mot kriminalitet kan derfor ikke alene føres innenfor rammene justissektoren råder over.

Arbeiderpartiets strategi er derfor en helhetlig politikk der arbeid til alle, sosial trygghet og små forskjeller mellom folk er viktig. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold. En styrking av barns og unges oppvekstmiljø er sentralt for å forhindre en kriminell løpebane. Vi trenger her en forsterket innsats for barn og unge i risikosonen i samspill mellom hjem, skole, frivillige, barnevern, politi og andre offentlige etater. Det skal settes grenser og reageres på uakseptabel atferd. Men straffeloven kan aldri bli det eneste svar. På alle disse områder trengs ressurser. Arbeiderpartiet er for at Politiet skal sikres midler til sitt arbeid. Men når dette skal dekkes inn ved å kutte med over 100 mill. kr i skolefritidsordningen, mener jeg at den helhetlige politikken i kampen mot kriminalitet er tapt av syne i budsjettavtalen mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.

Det er en nær sammenheng mellom utøvelse av vold og bruk av rusmidler. Størsteparten av volden i hovedstaden skjer fra fredag til søndag. Arbeidet med å bekjempe vold kan derfor ikke skilles fra arbeidet mot rusmisbruk og – ikke mindre viktig – tilbudet for rusmisbrukere. Vi må ta tak i problemene før samfunnet må reagere på en kriminell handling.

Arbeiderpartiet mener at en helhetlig politikk også må legges til grunn innenfor justissektoren. I arbeidet for trygghet og rettssikkerhet utgjør politi, domstoler og kriminalomsorg en kjede hvor alle ledd krever oppfølging.

Den enkeltes behov for trygghet, lov og orden må imøtekommes. Politiet har her en svært viktig oppgave og har derfor de senere år fått betydelige bevilgningsøkninger. I forbindelse med den økte rammen for justissektoren legger Arbeiderpartiet vekt på en styrking av politiets forebyggende arbeid. Politiet må være synlig og tilgjengelig i nærmiljøet. I forbindelse med omorganiseringer må dette vurderes nøye opp mot målsettingen om et desentralisert politi, og operative enheter må ikke legges ned slik at tilgjengeligheten for folk flest blir forverret.

Arbeiderpartiet ser behovet for en total gjennomgang av Politiets arbeidsoppgaver og ressurser for å oppnå en riktigere fordeling mellom politidistriktene.

Oslo politidistrikt har spesielle utfordringer med hensyn til kriminalitetsutviklingen, f.eks. voldskriminalitet og organisert kriminalitet, og vi mener Oslo-politiet må få økte midler. Vi støtter også at Follo og Romerike politidistrikt styrkes bemanningsmessig.

Med hovedstadens spesielle utfordringer og distriktets riksdekkende oppgaver mener vi det er riktig at departementet vurderer å skille ut Oslo politidistrikt som egen budsjettpost. Det må imidlertid ikke bety fremtidig konkurranse mellom politidistrikter og hindring av en fleksibilitet i ressursbruk for å møte endringer i kriminalitetsutviklingen. Vi registerer at andre byer og bynære områder møter de samme utfordringene, og vi mener at samarbeid innad i og mellom politidistrikter må utnyttes.

Innenfor økonomiske muligheter må departementet legge til rette for at vi kan nyttiggjøre oss ferdigutdannede politihøyskolestudenter i aktiv tjeneste. Jeg viser her til det nødvendige arbeidet som pågår for videreutvikling og effektivisering av Politi- og lensmannsetaten, og understreker målsettingen om å frigjøre ressurser til å styrke den utadrettede og direkte kriminalitetsbekjempende virksomhet.

Politifolk opplever i dag en tøffere hverdag i arbeidet mot f.eks. organisert kriminalitet og voldskriminalitet. Vi er opptatt av å gi den nødvendige sikkerhet ved utførelsen av tjenesten. Komiteen har pekt på noen forhold, men det er ikke uttømmende.

Organisert kriminalitet har fått fotfeste også her i Norge. Politiet må sikres metoder for å avdekke og motarbeide disse bakmennene for grov kriminalitet og som kilde til mye annen kriminell virksomhet. Vi gjentar etterlysningen i regjeringskorridorene av Metodeutvalgets innstilling.

I mange sammenhenger er det internasjonale forgreninger. Internasjonalt politi- og tollsamarbeid er nødvendig. Arbeiderpartiet er derfor fornøyd med at regjeringen Bondevik arbeider med å forberede norsk politis deltakelse i Schengen-samarbeidet og går videre med målsetting om å komme med i den operative virksomheten i år 2000. For å sikre den enkeltes rett til trygghet er kampen mot vold avgjørende. De nye tendensene til ungdomskriminalitet og tilfeller av grov voldsbruk opprører oss. Jeg er overbevist om at vi kan klare å slå dette tilbake hvis vi gjør en samlet innsats, som også Regjeringens tiltaksplan mot vold på offentlig sted tar til orde for. Men her trengs bredden i de tiltak jeg nevnte innledningsvis, både forebygging og reaksjoner.

Volden i gata er lett synlig og oppmerksomheten rundt dette stort. Det er samtidig et faktum at de fleste volds- og overgrepstilfeller skjer i hjemmene. Dette er skjult og anmeldes ofte ikke, og mange saker blir henlagt eller fører ikke fram til domfellelse. Dette bør oppta oss.

Trygghet er imidlertid mer enn frihet fra overgrep, det er også frihet fra frykt.

Vi må også bygge ut hjelpen og støtten til dem som har blitt ofre for kriminalitet. Jeg er enig med Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund i at vi nå trenger en mer samlet og systematisk gjennomgang for å styrke voldsofrenes stilling. Det er en oppfordring også til justisministeren.

Politiet skal sørge for en rask etterforskning og oppklaring. Skal vi imidlertid lykkes med en rask reaksjon når det gjelder straffegjennomføring, er vi avhengig av det neste ledd i rettskjeden, domstolene. Vi vil styrke domstolene for å få ned saksbehandlingstiden og dermed få en raskere pådømmelse. Vi er kjent med rekrutteringsproblemene i domstolene, og forutsetter at departementet følger opp med ulike tiltak for å bedre situasjonen.

Behandlingen av kriminalomsorgsmeldingen i Stortinget denne høsten representerte den foreløpige sluttstenen på et langvarig arbeid for en samlet gjennomgang av straffegjennomføring, rehabilitering og ettervern. En hovedutfordring er å strukturere og målrette soningsinnhold som bedre kan legge til rette for en kriminalitetsfri tilværelse, basert på den innsattes eget ansvar. Det krever mer bruk av individuelle sonings- og tilsynsplaner, påvirkningsprogrammer og bedre bemanning, likeledes investeringer i bygningsmasse. Det var bred politisk enighet om hovedlinjene i kriminalomsorgsmeldingen, og at det ville kreve økte ressurser for å følge opp ambisjonene. For å ivareta helheten i justissektoren har vi valgt å bruke en del av den økte rammen til innsats i kriminalomsorgen. Dagens rapporter om stengte avdelinger, at stillinger ikke skal fylles ved fravær og om vurdering av nødvendigheten av aktiviteter, understreker behovet.

Kriminalomsorg er viktig først og fremst av hensyn til folks behov for trygghet, lov og orden, men også av hensyn til lovbryterne. De innsatte skal på et eller annet tidspunkt tilbake til samfunnet, og i dag er ny kriminalitet det sannsynlige resultat for de aller fleste.

Jeg er skuffet over at budsjettavtalen mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som gav økte rammer for justissektoren, kun fant rom for en ensidig satsing på politiet. Denne skuffelsen til tross, jeg vil vende tilbake til utgangspunktet for mitt innlegg. Arbeidet for å sikre folks trygghet og rettssikkerhet står sentralt i vårt velferdssamfunn. Ja, det er noe av grunnlaget i velferdssamfunnet. Justiskomiteens innstilling viser at det er bred enighet om hovedlinjene i kriminalitetsbekjempelsen når det gjelder innsatsen på justissektoren.

Politikk består ofte i å rendyrke motsetninger, og selvsagt er det meningsforskjeller. Men jeg vil her understreke holdningene og løsningene som samler bred oppslutning. Jeg tror det bidrar til å skape trygghet på et viktig område for folk flest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Også representanten Vidar Bjørnstad gav et klart uttrykk for problemene som volden i samfunnet representerer. Og så henviste også han til forebyggende tiltak som det som skal være med på å redde situasjonen.

Jeg satt og lyttet til innlegget, og det slo meg jo at med den helt dominerende stilling som Arbeiderpartiet har hatt i norsk etterkrigspolitikk, er innlegget fra representanten Vidar Bjørnstad et helt enestående oppgjør med en mislykket politikk når det gjelder det forebyggende arbeidet. For riktignok er ikke jeg enig med sentrumsregjeringen i alt, men det viser seg jo at hvis den blir tatt litt kraftig i ørene, lar den seg bevege i en fornuftig retning. Men det ville være helt urimelig å si at etter ett år så skal den ha skylden for det sviktende forebyggende arbeidet som ifølge Arbeiderpartiets egne resonnementer har ført til den kriminaliteten vi har i dag. Det kan da umulig være kutt i skolefritidsordningen, vedtatt for budsjettet i 1999, som er årsaken til vold og elendighet og at folk føler utrygghet i dagens situasjon?

Jeg vil gjerne få klargjort dette: Innser og aksepterer representanten Vidar Bjørnstad at det er resultatet av en i all hovedsak arbeiderpartidominert politikk på kriminalitetens område som er årsaken til den elendighet som vi må forsøke å ta hånd om i dag? Og som Vidar Bjørnstad så riktig sier: Vi skal slå tilbake den volden som er skapt av en mislykket politikk.

Det er jo de alternative budsjettene som ofte gir uttrykk for hvilke prioriteringer partiene har. At Arbeiderpartiet har deltatt med liv og lyst i fordelingen av de ekstra millionene som vi har skapt på justissektoren, er vel og bra, men i Arbeiderpartiets egne prioriteringer gikk de inn for på et kutt på 17 mill. kr. Hvilke tanker om kriminalitetsforebyggende tiltak har Arbeiderpartiet gjort ved en slik prioritering?

Vidar Bjørnstad (A): Når det gjelder de løsninger vi i justiskomiteen skal komme med i dag, og den innstilling som justiskomiteen har lagt opp til, er det foreslått med utgangspunkt i den virkeligheten vi opplever i dag. Og det er ikke noe særnorsk at vi har fått en kriminalitetsutvikling som bl.a. har gitt f.eks. grovere voldsbruk. Jeg tror det er viktig å ha med seg at fokusering på én type kriminalitet kanskje kan gi et annet inntrykk enn helheten i kriminalitetsutviklingen. Jeg syns det er viktig å ha med seg også den faktiske bakgrunnen. Oslo politikammer understreker at de har fått flere tilfeller av grov voldsbruk, men samtidig har det totale antall voldssaker, overgrepstilfeller og tilfeller av gatevold gått ned. Så jeg vil ikke si at vi har noen unntakstilstand pr. i dag.

Mitt poeng er følgende: Skal vi klare å løse dette, trenger vi en innsats fra alle deler av samfunnet. Jeg understrekte i mitt innlegg at det betyr at en bør samarbeide med hjemmene. Jeg pekte spesielt på barn og unge i risikosonen, i den forstand at det må være målrettet. Jeg sa at det var viktig at en trekker med seg barnevern og skole. Vi understreker i komiteens innstilling f.eks. bruken av skolemegling. Et videre skritt er spørsmålet om konfliktråd. Jeg mener det viktigste for oss å understreke er at skal vi løse en del av de utfordringene vi ser i kriminalitetsutviklingen, betyr det at vi må ha flere på banen. Og der må jeg bare registrere at i budsjettavtalen er det bare snakk om innsatsen i forhold til politi.

Når det gjelder ekstrafordelingene, er forholdene slik at rammene for justissektoren er økt på grunn av det nye budsjettsystemet, og det forplikter også oss til å være med på en fordeling. Og vi har lagt til grunn helheten i justissektoren.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg prøver så godt jeg kan å forstå logikken til Arbeiderpartiet når man snakker om rammer til justissektoren. Man sier at man skal finne løsninger som kan få en bred oppslutning, og det er for så vidt riktig, men i denne sammenheng er man ikke opptatt av de rammene som gis til de instansene som faktisk skal bekjempe og straffe kriminelle handlinger. Det er andre områder som først må prioriteres for å bekjempe kriminaliteten, eksempelvis skolefritidsordningen.

Samtidig hevder Arbeiderpartiet i andre sammenhenger at andre partier står for lettvinte løsninger. Jeg vil påstå at Arbeiderpartiet stiller seg likegyldig til hvilke forhold vårt rettsvesen lever under. Det nytter ikke å bekjempe kriminaliteten ved kun å fremme resolusjonsuttalelser. Det må være skuffende for personer som har vært utsatt for kriminelle handlinger, å oppleve at landets største parti har slike defensive holdninger til å få nødvendige og tilstrekkelig bevilgninger til justissektoren.

Vidar Bjørnstad (A): At Jørn Stang og Fremskrittspartiet skal forstå logikken i mitt resonnement, er muligens for mye forlangt. Fremskrittspartiet står faktisk utenfor hovedlinjen i den forstand at de har en egen særmerknad, og det som særpreger den særmerknaden, er understrekingen av at kriminalitet kan vi bare møte med bruk av mer politi og strengere straffer. Men det er ingen erfaring som tilsier at en vil oppnå en lavere kriminalitetsutvikling ved kun å satse på de områdene.

Jeg understreket at hvis en f.eks. skal ha mer politi, høyere oppklaringsprosent og flere påtaler, må en også styrke de andre delene av justissektoren: domstolene, som har store restanser, og kriminalomsorgen. Som jeg sa, syns jeg det er litt skuffende at en i en avtale der faktisk alle partene legger vekt på helheten i justissektoren, ikke har funnet rom for å kunne legge inn noe på kriminalomsorgen, som nettopp poengterer at her har en å gjøre med en gruppe som en kanskje kan bidra til kommer inn i en kriminalitetsfri tilværelse, en gruppe som i dag stort sett vender tilbake til en kriminell handling – og tilbake igjen til fengselsvesenet.

Jeg syns som sagt at Fremskrittspartiet utmerker seg ved ikke å legge vekt på bredden i tiltakene mot kriminalitetsbekjempelse. Vi har i flertallsmerknader sagt at vi også ønsker å se på kriminalitetsbekjempelsen i forhold til andre politikkområder, men jeg la vekt på at det kanskje er partier som ønsker at enkeltsaker skal bli dominerende, og som ønsker at innsatsen i forhold til strengere straff og politi skal fremstå som den enste måten å løse oppgavene på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om replikk.

Jan Simonsen (Frp): Innstillingen fra justiskomiteen inneholder mange pene ord om kriminalitetsbeskjempelse. Samtidig viser partienes forslag i finansinnstillingen, som ble behandlet mandag, og Regjeringens budsjettforslag, som ble lagt fram i oktober, at det ikke finnes noen vilje til å følge opp de pene ordene gjennom praktisk handling.

Regjeringens budsjettforslag for justissektoren, som ble støttet av Arbeiderpartiet i deres alternative budsjett, betydde i virkeligheten en reduksjon både til politiet og til fengselsvesenet. Da blir disse partienes pene ord om behov for en bedre innsats for å stanse gatevolden og bekjempe kriminaliteten, mer eller mindre meningsløse.

Når det gjelder politiet, ble Fremskrittspartiet stående alene om å følge ønskene fra Politiets Fellesforbund. Selv Høyre la seg 110 mill. kr under det beløpet politiorganisasjonene mente var absolutt nødvendig, sannsynligvis fordi Høyre ikke innså behovet for nye tjenestebiler.

Gjennom flere år har Fremskrittspartiet foreslått økte bevilgninger til både politi, domstoler og fengselsvesen, men blitt nedstemt. Resultatet ser vi i dag i form av voldsbølgen. I Oslo herjer gategjengene, hvorav 84 pst. av medlemmene er av utenlandsk opprinnelse. Denne utviklingen har Fremskrittspartiet advart mot. Vi har i årevis påpekt at resultatet av en liberal innvandringspolitikk og en dårlig integreringspolitikk nettopp ville bli det vi nå ser, men da ble Fremskrittspartiet stemplet som både fremmedfiendtlig og nærmest rasistisk. Og Høyres nestleder, Inge Lønning, antydet sågar i en valgdebatt med Carl I. Hagen at Fremskrittspartiet hadde synspunkter som nærmest var å sammenligne med dem nazistene hadde på 1930-tallet. Nå – halvannet år senere – burde det være på tide med en uforbeholden unnskyldning for disse groteske, personlige fornærmelsene mot Fremskrittspartiets medlemmer, inkludert undertegnede. Høyre burde ha ryggrad nok til nå å innse at slike utsagn var urimelige. Inge Lønning burde istedenfor å komme med personlige angrep på samtlige av Fremskrittspartiets medlemmer, og ikke minst på undertegnede, som aldri har hatt rasistiske eller fremmedfiendtlige standpunkter, ha lyttet til våre saklige argumenter, og Høyre burde ha støttet våre forslag om automatisk utvisning av utenlandske kriminelle. Da ville kanskje Oslo i dag vært en tryggere by for både gamle og nye landsmenn.

De siste årene er en hel rekke forslag om en strammere kriminalpolitikk blitt avvist av samtlige av de øvrige partiene, sist i forbindelse med kriminalomsorgsmeldingen, hvor Høyre og de øvrige partiene stemte ned ni forslag fra Fremskrittspartiet, inkludert et forslag som ville forhindre at kriminelle slipper ut fra fengsel etter bare å ha sonet deler av sine dommer. Selv et moderat forslag om å henstille til Høyesterett om å utmåle strengere straffer for voldsforbrytere og seksualforbrytere, stemte samtlige andre partier mot.

Det trengs en ny kriminalpolitikk i Norge – en handlekraftig politikk, der kriminelle blir behandlet som kriminelle, slik at hederlige folk kan få bevege seg fritt i våre gater uten frykt. Det trengs en radikalisering. Dagens liberale politikk overfor de kriminelle må kastes på skraphaugen. Den har ikke ført til annet enn unødvendige menneskelige lidelser. Det trengs en kraftig opprustning av politiet, domstolene og fengselsvesenet. Det må bli slutt på at personer som begår alvorlig hærverk eller innbrudd, slipper unna med betingede dommer og samfunnstjeneste. Fengselstiden bør mangedobles. Ordningen med prøveløslatelser må fjernes. Det må innføres hurtigdomstoler, og soningen må starte umiddelbart etter rettskraftig dom. Resultatet av dagens dumsnille «klapp på skulderen»-politikk hjelper verken den kriminelle eller ofrene. Det nedslående resultatet av at oppgaven med å bekjempe kriminalitet er forsømt av stortingsflertallet, ser vi dessverre i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Petter Rasmussen (A): Fremskrittspartiet er i komiteinnstillingen med på mange viktige, enstemmige komiteuttalelser som berører helheten i kriminalpolitikken, som at det må rettes søkelys mot ansvaret for egne handlinger, at søkelyset må settes på forhold i samfunnet som påvirker kriminalitetsutviklingen, at styrking av oppvekstmiljøet er avgjørende for å forhindre en kriminell løpebane og at samspillet mellom familie, skole og andre offentlige tilbud er meget viktig i denne sammenheng.

Det er når det kommer til handling og budsjettbehandling, at det blir en slagside i forhold til helheten fra Fremskrittspartiets side. Dette kom også tydelig fram under representanten Simonsens innlegg. Det er stor enighet om at politiet må styrkes, og at det også må rettes spesielle tiltak inn mot de voldsepisodene og den utviklingen vi har hatt spesielt i Oslo i den senere tid. Men slik den politiske situasjonen var da en inngikk budsjettforliket, tror jeg det var mulig for Fremskrittspartiet å oppnå mye. Hvorfor var det ikke da viktig for Fremskrittspartiet, ved siden av å skulle styrke politiet, også å styrke det forebyggende arbeidet, inkludert integreringstiltak for mennesker med fremmedkulturell bakgrunn? Og var det ikke også viktig å styrke helheten i strafferettskjeden? Da nytter det ikke å peke på hva Fremskrittspartiet foreslo i sitt opprinnelige opplegg i forhold til f.eks. domstol og kriminalomsorg. Disse områdene var tydeligvis ikke prioritert i selve forhandlingene.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Simonsen (Frp): Jeg er enig i at Fremskrittspartiet i innstillingen fra komiteen har vært med på viktige, enstemmige merknader, og det har også Arbeiderpartiet. Problemet har bare vært at for Arbeiderpartiet blir det tomme ord som ikke følges opp i handling gjennom å foreslå å bevilge penger. En enstemmig komite har sagt at det er viktig å bedre barns oppvekstmiljø. Det beste oppvekstmiljøet tror iallfall jeg et barn kan få gjennom bedre tid sammen med sine foreldre, og Fremskrittspartiet har da også vært med på å bevilge penger til kontantstøtteordningen, som Arbeiderpartiet har stemt imot. I Fremskrittspartiets alternative budsjett foreslo Fremskrittspartiet 290 mill. kr ekstra til politiet – 280 mill. kr til politiet og 10 mill. kr til Politihøgskolen, 43 mill. kr ekstra til domstolene og 40 mill. kr ekstra til fengselsvesenet, mens Arbeiderpartiet foreslo 0 til politiet, 0 til domstolene og 0 til fengselsvesenet. Så det er en sammenheng i Fremskrittspartiets politikk – vi ønsker å styrke hele strafferettskjeden.

I forslaget fra de tre regjeringspartiene til statsbudsjett som ble behandlet på mandag, lå det inne en økning til justissektoren på relativt bagatellmessige 100 mill. kr – vesentlig mindre enn det Fremskrittspartiet ønsket. Et så ubetydelig beløp er det umulig å spre på flere sektorer dersom man skal få noen som helst virkning av dette beløpet. 60 mill. kr ekstra til politiet, som Arbeiderpartiet nå foreslår innenfor disse rammene, er bare så vidt nok til å dekke inn reduksjonen i driftsmidler i forhold til fjoråret.

Inge Lønning (H): Representanten Simonsen la svært stor vekt på at Fremskrittspartiet var det eneste partiet som var villig til å gjøre noe. Det er mulig det, men i politikken kreves det noe mer enn vilje – det kreves også evne. Og undertiden er evnen viktigere enn viljen. Det er vel ingen hemmelighet at i de forhandlinger som har foregått om neste års statsbudsjett, er det Høyre som har fått presset gjennom den markante økningen av bevilgningene på politi- og justissektoren, mens Fremskrittspartiets interesse for den saken under forhandlingene var relativt moderat.

Til representanten Simonsens lange utredning om mine angivelige angrep på Fremskrittspartiets medlemmer og enkeltpolitikere, må jeg si at det simpelthen er en misvisende tegning. Jeg har ikke karakterisert hverken Fremskrittspartiets medlemmer eller navngitte enkeltpersoner når det gjelder deres holdninger til mennesker med en annen hudfarve. Jeg har overhodet ikke noen interesse av å diskutere det spørsmålet heller, for det anser jeg for å være meg uvedkommende.

Derimot har jeg pekt på at Fremskrittspartiet og partiets leder har en slem uvane når det gjelder å bruke dette i politisk sammenheng og spille på den fremmedfrykt som i Norge, i likhet med i alle andre land, finnes, og utnytte den for politiske formål. Jeg anser det i denne sammenheng som et vesentlig større problem enn rasismen, for den tror jeg er en mikroskopisk del av problemet i Norge, at det finnes et politisk parti som er så gjennomført opportunistisk i sin bruk av dette og utnytter og spiller på fordommer og fremmedfrykt for å høste politisk gevinst av det.

Jan Simonsen (Frp): Jeg syns det er noe merkelig når en Høyre-representant prøver å fremstille det slik at kompromisset om et statsbudsjett og en avtale mellom de tre regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet først og fremst skyldes Høyres innsats. Hvem som sa hva på et lukket møte i et eller annet rom her i denne stortingsbygningen, er det vanskelig for oss som ikke var til stede på møtet, å ha noen formening om. Det som er tilfellet, er at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett hadde vesentlig større økninger til eksempelvis politiet enn det Høyre hadde, og dermed var Fremskrittspartiet mer enn Høyre med på å dra politibudsjettet i riktig retning.

Når det så gjelder holdningene til innvandring og fremmedfiendtlighet, leste jeg jo avisene etter valgkampen. Det er ingen tvil om hva Inge Lønning uttalte til media og på åpne møter i valgkampen.

Når det altså er slik at 84 pst. av de ungdommene som er med i gategjengene i Oslo og går rundt med kniv og skytevåpen, er av utenlandsk opprinnelse, bør vi kunne innrømme at dette er et problem som også har sammenheng med integreringspolitikken. Hvis man ikke tør å peke på problemet av redsel for å bli stemplet som fremmedfiendtlig, kan man heller aldri løse problemet. Det er ikke noe mer enn det Fremskrittspartiet har gjort. Vi har tort å sette søkelyset på noe som er et problem, og så har vi faktisk også tort å foreslå en løsning på dette problemet. Da syns jeg vi skal slippe å høre påstander om at vi har fremmedfiendtlige synspunkter som kan sammenlignes med holdninger i Tyskland på 1930-tallet.

Harald Hove (V): Når jeg hører innlegg fra Jan Simonsen, registrerer jeg at han må ha en eller annen spesiell glede av å angripe Høyre og gjøre Høyre til sin hovedmotstander. Det får nå så være. Det får jeg i og for seg overlate til Høyre å ta til gjenmæle mot.

Videre registrerer jeg også at representanten Simonsen bruker mye tid på å gå inn på tidligere nedstemte forslag som Fremskrittspartiet har fremmet. Jeg vil da få lov til å gi uttrykk for litt generelt at jeg for så vidt er glad for at ikke Fremskrittspartiets politikk på dette området har større gjennomslag enn den har.

Justisdepartementet fikk økt sitt budsjett i en innstrammingstid. Nå er det klart at det er vanskelig å få Fremskrittspartiet til å forholde seg til innstrammingsbehovet, i og med at partiet langt på vei gav uttrykk for at det var begrenset. Men det som er en problemstilling det er naturlig å ta opp i forhold til representanten Simonsen når det gjelder krav fra politiet, er om politiet skal ha et sugerør inn i statskassen. For slik som jeg oppfatter representanten Simonsen, virker det som om han mener at ethvert krav som kommer fra politiet og fra politiorganisasjonene, skal oppfylles. Ville det virkelig vært en god kriminalpolitikk i den budsjettsituasjonen vi har hatt, å bruke 130 mill. kr mer til politibiler, slik som det er lagt inn i det forslaget som representanten Simonsen her framhevet?

Et siste spørsmål: Representanten Lønning var inne på at det ikke er nok med vilje, det er også viktig med evne. Det er også viktig med et godt kvalifisert politi. Politihøgskolen gir tydeligvis en god utdanning, så generelt får vi et godt kvalifisert politi. Men en del av de utfordringene politiet står overfor, er forholdet til personer med fremmedkulturell bakgrunn. Vil det ikke da være en god idé å satse på å få inn i politiet personer med den samme bakgrunn, som kanskje kunne ha en bedre forståelse av en del av de problemstillingene som eksisterer, noe som Fremskrittspartiet så vidt jeg har forstått, har gått imot?

Jan Simonsen (Frp): Når det gjelder det første spørsmålet, om Politiets Fellesforbund, er det min vurdering at politiets fagforening vet bedre enn vi på Stortinget hvor skoen trykker, og at vi derfor bør lytte til denne ekspertisen når det dreier seg om hvordan penger skal prioriteres i politisektoren. Hvis man mener at det er behov for nye tjenestebiler istedenfor nye PC-er, er det noe som politiets organisasjoner vet bedre å vurdere enn vi på Stortinget, og da får vi følge opp det.

Når det så gjelder rekruttering til politiet, er jeg langt på vei enig med representanten Hove. Jeg overtalte selv en av mine beste venner, en ungdom av utenlandsk opprinnelse, til å søke på Politihøgskolen, og han kom inn. Opptaket på Politihøgskolen er skjønnsmessig. Man vurderer en persons alminnelige skikkethet før man plukker ut de relativt få av søkerne som får komme inn på skolen. I denne skikkethetsvurderingen bør selvfølgelig personens bakgrunn og også språkferdigheter og kunnskaper om ulike typer miljøer telle med. Når så mye av kriminaliteten i Norge blir begått av personer med utenlandsk opprinnelse, er det selvfølgelig en fordel at personer med kunnskaper om disse kriminelle miljøene blir tatt opp på Politihøgskolen, og jeg vurderer ikke det å være noen spesiell kvoteringsordning. Enhver form for kvotering av personer med utenlandsk opprinnelse vil jeg være negativ til, for alle har krav på å bli vurdert etter sine kvaliteter og personlige kvalifikasjoner. Men at en persons bakgrunn, f.eks. flerspråklighet og kunnskap om enkelte miljøer, teller positivt, synes jeg er riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Kristelig Folkeparti er meget glad for at demokratiet og samarbeidsviljen fungerer, noe som førte til en budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Vi har også diskutert oss fram til løsninger på justissektoren som vi kan stå for.

Et av resultatene er at kap. 400 Justisdepartementet ikke har fått reduksjon, selv om flere partier i utgangspunktet ønsket det. Det vesentligste av departementets driftsmidler går til lønnsutgifter, og den direkte administrasjonen og oppfølgingen av domstolene og etatene innebærer viktige og omfattende oppgaver, ikke minst ved initiering og oppfølging av utviklings- og effektiviseringstiltak. En reduksjon på dette kapitlet ville ha ført til lengre saksbehandlingstid for forvaltningsmessige oppgaver og begrenset kapasitet til å iverksette utredninger og lovsaker og oppfølging av nødvendige utviklingstiltak for hele justissektoren. I tillegg ville det ha svekket departementets muligheter til å gjennomføre den omstilling som er nødvendig for å nå de mål som både Regjeringen og Stortinget har satt for domstolene og etatene. Derfor er Kristelig Folkeparti tilfreds med at en samlet komite har sett viktigheten av at også Justisdepartementet får mulighet til å gjøre en best mulig jobb.

En samlet komite har gått inn for å øke kapitlene på lagmannsrettene med 6 mill. kr, herreds- og byrettene med 14 mill. kr, og det er kjent at behovet er større. Men dette er et skritt i riktig retning og en viktig påplussing for å oppnå en bedre balanse i strafferettskjeden. Politiet har over tid vært topprioritert, mens konsekvensene av det videre arbeid i straffesakskjeden ikke har hatt samme oppmerksomhet. Politiet vil også ved denne budsjettbehandlingen ligge på topp med en påplussing på 100 mill. kr i budsjettet etter avtalen med Høyre og Fremskrittspartiet. De økte bevilgningene som er gitt til politi- og lensmannsetaten de senere årene, forplikter etaten til selv å sette søkelyset på hvordan ressursene fordeles og brukes. Prioriterte hovedområder for politi- og lensmannsetaten er i stikkord forebygging og kriminalitetsbekjempelse.

På kapitlet om kriminalomsorg i anstalt lå det i stortingsproposisjonen et forslag om nedleggelse av Vik og Kongsberg hjelpefengsler. Kristelig Folkeparti mener ut fra en helhetsvurdering at Vik hjelpefengsel bør opprettholdes, og vi kunne støtte forslaget om å legge ned virksomheten ved hjelpefengslet i Kongsberg under forutsetning av at kompetanse og ressurser primært ble overført til Ringerike kretsfengsel. Kristelig Folkeparti kunne i utgangspunktet ikke se at det var behov for ytterligere redegjørelse for konsekvensen av å nedlegge Kongsberg hjelpefengsel før en tok stilling til forslaget. Men der kom vi i et solid mindretall, noe vi aksepterte og fant da heller ingen grunn til å markere synspunktene med en særmerknad. Komiteen har bedt om en redegjørelse for konsekvensene av nedleggelse av både Vik og Kongsberg hjelpefengsler, så saken kommer til komiteen igjen, eventuelt under revidert nasjonalbudsjett.

Ved omfordeling av midler innenfor Rammeområde 5 ble det betydelige kutt på tre områder: Registerenheten i Brønnøysund, Statens Innkrevingssentral og Sivile vernepliktige. Det er vår oppgave å prioritere og omfordele ut fra en helhetsvurdering. Derfor ble disse 22 mill. kr omplassert til lagmannsretten og herreds- og byretten, som tidligere nevnt, til Kirkens Bymisjon, øremerket viktige ettervernsarbeider som de har satt i gang, til Ungdom Mot Vold og til et informasjonskontor og en nattåpen ungdomsstasjon i sentrum, pluss en omfordeling innen samme kapittel på 1 mill. kr for å øke tilskuddet til rettshjelpsvirksomhet i regi av studenter.

I innstillingen har en samlet komite skrevet merknader om tiltak for å bekjempe narkotika i fengsel. Derfor vil jeg her bare understreke viktigheten av at pårørende som en ressurs er viktig å ta vare på og beholde under fengselsoppholdet, som en del av det nettverk som bør være på plass den dagen de kommer ut av fengslet. Og hvordan kan vi gi fengselsoppholdet et innhold som vil gjøre behovet for å ruse seg mindre? Hvordan gir vi informasjon til en gruppe mennesker der kanskje 35-75 pst. har lese- og skrivevansker, og hvor de gir tilbakemeldinger om at de trenger en ordliste, en forklaring på innholdet i begreper, for å forstå hva politikere og departement egentlig skriver? Det er også et forhold vi må ha med i vårt ansvar for informasjon.

Det står en felles komite bak merknadene om vold. Derfor vil jeg nå bare presisere at vi må bli flinkere til å fange opp alle de signaler som ligger forut, før de blir kriminelle, og sette inn egnede tiltak. Det finnes ikke kjappe, enkle løsninger, men vi har alle et felles ansvar, og det må samarbeid til for å løse problemene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Astrid Marie Nistad (A): Ikkje med eitt ord i innlegget, etter kva eg kunne høyre, nemnde representanten viktige ting som hender m.a. på den kriminelle sektoren, nemleg den avtala som vi held på med å forhandle fram med EU-landa, som heiter Schengen og Schengen-samarbeidet. Så eg har eit lite spørsmål til representanten med bakgrunn i det som står i stortingsproposisjonen frå Regjeringa:

«Det internasjonale politisamarbeidet skal sikre felles innsats over landegrensene og bidra til mer effektiv bekjempelse av internasjonal og organisert kriminalitet. Justisdepartementet legger særlig vekt på arbeidet innenfor Interpol, det europeiske samarbeidet innenfor Schengen og politi- og tollsamarbeidet mellom de nordiske land.»

Når vi gjennom forpliktande samarbeid med EU-land kan sikre samarbeid om grenseoverskridande kontroll med kriminelle og bevare passfridommen i Norden, er det påfallande at representantane frå Kristeleg Folkeparti saman med Senterpartiet berre viser til dei tre sentrumspartia sitt politiske grunnlag for sentrumsregjeringa og understrekar at Noreg er imot tilknyting til Schengen. Då har eg ei kjensle av at representantane, iallfall frå Kristeleg Folkeparti, bør føle seg litt ille til mote i forhold til justisministeren, som med den merknaden eg las opp, tilrår at vi får ei Schengen-avtale, og at vi får ei organisert avtale med EU-landa om dette viktige arbeidet. Kjenner dei seg ikkje litt illojale mot sin eigen statsråd når dei ikkje kan vere med på fellesmerknaden om kor viktig det er å nedkjempe organisert kriminalitet over landegrensene?

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Kristelig Folkeparti er helt enig i at det er behov for å ha et utstrakt samarbeid med andre land for å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet, og mener at det politifaglige internasjonale samarbeidet bør skje på fleksible måter gjennom bilateralt samarbeid med andre stater, noe som i særlig grad er utviklet med de øvrige nordiske land. Vi mener også at Interpols betydning som det mest sentrale koordinerende ledd i internasjonalt politisamarbeid er viktig, og for Norges del det viktigste og mest effektive bi- og multilaterale politisamarbeid som Norge deltar i.

Jeg vil også understreke at Interpols definisjon av Europa inkluderer 45 stater, mens Schengen ikke engang i overskuelig framtid vil være et så inkluderende organ. Dessuten driver Interpol et verdensomspennende internasjonalt samarbeid, med til sammen 176 stater tilsluttet i dag.

Når det gjelder spørsmålet om vi ikke kan støtte den merknaden som flertallet har om at regjeringen Bondeviks arbeid med å forberede norsk politis deltakelse i Schengen-samarbeidet går videre, med målsettingen om å komme med i den operative virksomheten i år 2000, kan jeg vel si det på den måten at det tar vi til etterretning og ser positivt på.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne berømme Kristelig Folkeparti for at de deltok i et konstruktivt samarbeid om budsjettet, slik at vi kunne få til en høyst påkrevd forbedring av det budsjettet som vi diskuterer i dag.

Det er på det grunnlag at vi nå langt på vei er enige, og det er kanskje nesten litt utidig av meg at jeg har tillatt meg å ta med meg et dokument, den såkalte Voksenåserklæringen. Det den inneholder, er jo så godt som i sin helhet lagt til side som høyst upraktisk politikk – heldigvis. Men det er faktisk rent sporadisk elementer i denne erklæringen som er ganske gode. Jeg har lest den nøye og funnet et avsnitt. Der står det bl.a.:

«En sentrumsregjering vil gå inn for en styrking av Datatilsynet, både når det gjelder ressurser og en mer uavhengig stilling i forhold til Justisdepartementet.»

Da vi for få måneder siden hadde en hva jeg vil kalle beinhard politisk kamp om Datatilsynets uavhengighet, var det jo Justisdepartementet, under Kristelig Folkepartis ledelse, som stod på feil side i forhold til Datatilsynets uavhengighet. Jeg vil gjerne ha en forklaring på hvordan det stemmer med de vakre ordene i Voksenåserklæringen.

Dette fortsetter desverre, for i forbindelse med budsjettforhandlingene rakk vi ikke frem på det området som gikk utover de vakre ordene, nemlig penger. Høyres forslag om å styrke Datatilsynet, ikke bare i ord, men med midler, slik at det kunne gjøre en god jobb og forsvare sin uavhengighet, forsvare personvernet bl.a., var det umulig å få regjeringspartiene med på. Igjen et forholdsvis enkelt spørsmål: Hvordan samsvarer den politikk som partiene og Kristelig Folkeparti fører i praksis, med Voksenåserklæringen?

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Voksenåserklæringen er så langt fra lagt til side. Men vi skulle da ha fire år på å gjennomføre den, og ikke bare ett og et halvt år, som vi nå har vært gjennom. Så der er jeg ikke bekymret, for vi har fått gjennomført veldig mye allerede. Mer kommer etter hvert.

Når det gjelder Datatilsynet, ønsket vi en bredere vurdering. De løsninger vi fikk, synes vi ble bra.

Når det gjelder penger, må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk, og det er lagt opp til et stramt budsjett. Det vil prege alle områder, også når det gjelder midler til Datatilsynet.

Jan Petter Rasmussen (A): Da jeg hadde en replikk tidligere i dag til Fremskrittspartiet og Jan Simonsen, gav han meg ikke noe svar på hvorfor en i forhandlingene om budsjettforliket ikke hadde kjørt fram totalen innenfor kriminalitetsproblematikken og kriminalitetsforebygging. Jeg fikk som sagt ikke noe svar på det jeg spurte om. Jeg vil derfor gå videre med Kristelig Folkeparti.

Representanten Wisløff Nilssen la i sitt innlegg stor vekt på viktigheten av forebyggende tiltak og helheten i strafferettskjeden. Det vet vi, ut fra hennes engasjement i komiteen, at hun er opptatt av, bl.a. når det gjelder mennesker med skrive- og lesevansker. Da må jeg spørre representanten Wisløff Nilssen: Kan hun og Kristelig Folkeparti være bekvem med den profilen forliket fikk på dette feltet? Uansett fikk en 100 mill. kr mer til disposisjon, som Kristelig Folkeparti også har vært med på å kjøre inn på én sektor av en total strafferettskjede der også forebygging er et meget, meget viktig element.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Jeg hører at Arbeiderpartiet mener at budsjettforliket ikke har den helhetstenkningen som Kristelig Folkeparti står for, og som jeg også snakker varmt for. Men samtidig vil jeg si at det ble et plutselig og stort engasjement for helheten fra Arbeiderpartiets side i komitearbeidet med budsjettet.

Jeg vil heller vinkle det på den måten at vi nå i komiteen på mange områder har tatt skritt i riktig retning. Jeg mener at god samarbeidsvilje og det å diskutere forskjellige temaer framover vil gjøre at budsjettet allerede til neste år vil få en bedre helhetsprofil. Det som var viktig, var å få et statsbudsjett og noen som var villig til å være med og trygge det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tor Nymo (Sp): Først vil jeg veldig gjerne si meg glad for den store graden av enighet som preger innstillingen. Debatten her i dag bærer også preg av det, selv om vi ser tendenser til å gjøre et nummer av at enkelte partier har noen flere kroner å rutte med enn andre. En god eller dårlig kriminalpolitikk avgjøres selvfølgelig ikke av om politiet og lensmannsetaten får bevilget 50 mill. kr ekstra, eller for den saks skyld 150 mill. kr.

En helhetlig kriminalpolitikk forutsetter at søkelyset rettes både mot den enkelte lovbryters ansvar for sine handlinger og mot samfunnsforhold som særlig påvirker omfanget av kriminaliteten. Det er derfor utilstrekkelig bare å sette inn tiltak mot den enkelte lovbryter i kriminalitetsbekjempelsen. Det er også nødvendig å se på hvilken betydning samfunnsmessige forhold kan ha, slik at tiltak også kan settes inn på slike områder.

Forhold som bomiljø og oppløste sosiale nettverk kan f.eks. forklare en del av kriminaliteten. Det er nødvendig å vurdere flere samvirkende sosiale forhold under utformingen av kriminalitetsbekjempende tiltak. Det er med andre ord nødvendig med et samspill mellom forebyggende tiltak og det strafferettslige utgangspunktet om at ethvert individ er ansvarlig for sine handlinger. Kriminalitet består av en serie enkelthandlinger begått av personer som kanskje ville handlet annerledes hvis deres generelle livssituasjon hadde vært gunstigere.

Kunnskap om forhold som kan ha betydning for kriminalitetens art og omfang, er viktig å tilegne seg, fordi den gir økt innsikt i hvorfor den enkelte begår lovbrudd framfor å være lovlydig. Det kan likevel ikke rokke ved at det til sjuende og sist dreier seg om valg, og dermed også om frihet og ansvar.

Kriminaliteten har betydning for folks velferd på to måter – direkte ved at de som blir utsatt for vold eller tyveri, får sin velferd redusert, og indirekte rammer kriminaliteten også andre og større grupper av befolkningen i form av utrygghet og engstelse, dvs. svekket livskvalitet.

Jeg tillater meg å henlede oppmerksomheten på den sterke formuleringen i innstillingen som går på betydningen av å opprettholde den desentraliserte struktur innenfor politi- og lensmannsetaten. En samlet komite sier bl.a.:

«Operative tjenestesteder og lokale lensmannskontor integrert i lokalsamfunnet, vil etter komiteens oppfatning gi det beste utgangspunktet for at politiet blir en del av det lokale nettverket gjennom tverretatlige tiltak for å forebygge og bekjempe kriminaliteten.»

Nedleggelse av lokale lensmannskontor er et spørsmål som har vært drøftet i Stortinget ved flere anledninger. Siden omorganiseringen begynte, er det til nå gjennomført 34 endringer på driftsenhetsnivå. Disse er stort sett omforent, og et fåtall lignende endringer er til vurdering.

Organiseringen av de lokale driftsenhetene må ta utgangspunkt i befolkningens behov for trygghet i miljøet. De kostnadsmessige innsparingene ved nedleggelse av lensmannskontorer er minimale, men får store konsekvenser for befolkningens trygghetsfølelse, hvilket bekreftes av det meget store lokale engasjementet som utløses når enkelte politimestre foreslår nedleggelse av lensmannskontorer. Å forsøke å erstatte dette med et avdelingskontor som er åpent noen timer pr. dag, har vært forsøkt en rekke steder gjennom de senere årene. Alle er etter kort tid nedlagt, og nærpolitiet er borte.

Det er dessuten en kjent sak at lensmennene med sin lokalkunnskap og sin tilstedeværelse i lokalmiljøene er et meget viktig knutepunkt for den nettverksbygging som er nødvendig for å forebygge og bekjempe kriminaliteten.

Jeg er kjent med at det om svært kort tid skal være møte i referansegruppen for fase 2 i omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten, der det foreligger forslag til sammenslåing av driftsenheter i ulike kommuner.

På bakgrunn av de klare og entydige signaler en enstemmig justiskomite gir i innstillingen, tror jeg det vil være riktig av den politiske ledelsen i departementet å stoppe forslag om å legge ned lensmannskontorer som bidrar til å frata innbyggerne den service og trygghet folk har andre steder i landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Astrid Marie Nistad (A): Heller ikkje i innlegget til representanten Tor Nymo høyrde eg snakk om det internasjonale samarbeidet og Schengen-avtala, endå om vi veit at heile Senterpartiet sitt grunnplan har telefonmøte med leiinga om akkurat det viktige spørsmålet. Det ville kanskje ha vore naturleg at ein òg hadde ofra litt tid på dette i justisdebatten på bakgrunn av at det står om passfridomen i Norden, og det står om den organiserte kriminaliteten, som vi ser ikkje følgjer noka grense.

I samband med behandlinga av justisbudsjettet i fjor hadde eg òg ein replikk til Tor Nymo om same spørsmålet, der han svarte:

«Når det gjelder passfriheten, føler vi oss rimelig trygg på at den også ville blitt ivaretatt uten at vi nødvendigvis må knytte oss til Schengen-avtalen.»

No har vi fått bevis på at vi får ingen passfridom utan å gå inn i Schengen-samarbeidet. I Dagsavisen i dag les vi at den framforhandla avtala er så god at regjeringa Bondevik vil tilrå den for Stortinget, og då driv Senterpartiet på med sin indremedisin for å prøve å få fram eit råd slik at Regjeringa må gå ut og seie nei. Då har eg lyst til å spørje: Korleis vil Senterpartiet då halde oppe passfridomen? Korleis vil Senterpartiet slå ned på internasjonal kriminalitet når vi ikkje har noka bindande avtale med andre land på eit så viktig område, og kanskje lar den organiserte kriminaliteten få eit fotfeste i vårt land fordi vi ikkje er villige til å samarbeide med andre?

Tor Nymo (Sp): Jeg vil vokte meg vel for å påstå at representanten som nå hadde ordet, har tungt for det, men jeg synes det er litt underlig når hun stilte et omtrent identisk spørsmål til meg i fjor, som hun gav uttrykk for, og også hadde et ganske identisk spørsmål til representanten fra Kristelig Folkeparti, hvor jeg synes hun fikk en noenlunde klar tilbakemelding om situasjonen. Det hun avsluttet med, at Senterpartiet var imot internasjonalt politisamarbeid for å forhindre kriminalitet, er jo positivt feil, for ikke å si uriktig.

Representanten Nistad vet utmerket godt at det internasjonale politisamarbeidet som Norge deltar i, for så vidt også bilateralt, og ikke minst gjennom Interpol, har vi gitt uttrykk for tidligere at vi synes gir det beste grunnlaget for å bekjempe internasjonal kriminalitet. Det har sammenheng med at organisasjonen er stor og omfatter et betydelig større geografisk område, flere land. Jeg vil tro at en fortsatt satsing på Interpol, som Norge så avgjort deltar i, vil sikre oss, sikre våre grenser, og gi politiet den beste muligheten for å bekjempe internasjonal kriminalitet.

Så til spørsmålet om Schengen. Vi i Senterpartiet har sagt at vi vil ta Schengen-avtalen på alvor, men å forskuttere min stillingtaken til avtalen på dette tidspunktet skjønner sikkert også representanten Nistad er rimelig vanskelig, for ikke å si urimelig å forlange.

Bjørn Hernæs (H): Spørsmålet om lese- og skrivevansker er blitt trukket inn i stortingsarbeidet i den senere tiden. At representanten Nymo nå også synes å ville innføre hvem som har tungt for det og hvem som har mindre tungt for det, på en mer generell basis, føler jeg meg ikke overbevist om i og for seg bidrar veldig konstruktivt til debatten.

La meg først få si at innledningsvis i innlegget til Tor Nymo var det en nesten enestående undervurdering av bevilgningenes betydning for politiarbeidet, og jeg skjønner da bedre den prioriteringen som Senterpartiet, som et av regjeringspartiene, gjorde ved å legge seg på under nullvekst til politiet, og hvor de først gjennom forhandlingene bl.a. med Høyre lot seg bevege i riktig retning. Det var jo deres opprinnelige forslag som gav uttrykk for den prioriteringen som ligger i Senterpartiets politi- og kriminalpolitikk. Det er greit å få det konstatert.

Jeg vil også ta opp litt om Schengen. Det står i innstillingen som er grunnlaget for denne debatten, at «disse medlemmer er imidlertid kjent med preferansene stortingsflertallet har i denne saken», og de bekjentgjør så at de er imot Norges tilknytning til Schengen-samarbeidet. For ordens skyld: Her er det jo overensstemmelse mellom det Senterpartiet og regjeringspartiene sier i innstillingen, og det som står i Voksenåserklæringen, men det tilhører altså ikke den delen av den nevnte erklæring som jeg synes er spesielt god.

Men spørsmålet er: Hva skjer nå i tiden fremover? Er det slik, med denne klare understrekningen, at Senterpartiets representanter har bestemt seg for at de skal stemme imot Schengen-avtalen når den kommer til Stortinget? Den klare anførsel som er i innstillingen, kan jo ikke forstås på annen måte. Betyr det også at Senterpartiets anbefaling til den regjeringen de er medlem av, går ut på at den skal motsette seg den Schengen-avtalen som den selv har fremforhandlet?

Tor Nymo (Sp): Først vil jeg gjerne gi uttrykk for at jeg ikke mente at noen hadde tungt for det, jeg forsikret nærmest om det motsatte.

Når det gjelder spørsmålet om bevilgninger, er det faktisk slik at vi har fått en betydelig styrking av et budsjett som på forhånd var kommet godt ut rent ressursmessig. Jeg synes det er litt interessant at Høyre – av alle – gjør spørsmålet om hvorvidt justisetaten skal få 50 eller 100 mill. kr mer for å styrke politiet, til et viktig punkt. Det synes jeg er litt interessant å høre. Det er ikke mer enn to år siden det samme partiet var de som hadde minst å rutte med, så hukommelsen til Hernæs er ikke spesielt imponerende, spør du meg.

Til Schengen igjen: Vi er faktisk i den situasjon – og det går jeg ut fra gjelder også Høyre og representanten Hernæs – at vi ikke engang har fått teksten i den nye avtalen. Da å begynne å spørre om hva Senterpartiet vil gjøre er urimelig. Han skjønner helt klart at før vi kan ta et slikt standpunkt, skal vi ha – og det kan jeg forsikre ham om – en grundig gjennomgang av avtaleteksten, som går på de institusjonelle spørsmålene. Jeg tror jeg kan forsikre Hernæs om at vi vil treffe våre valg når den tid kommer.

Jan Petter Rasmussen (A): Etter min forrige replikk til representanten Åse Wisløff Nilssen, sa hun i sitt svar at Arbeiderpartiet nå også hadde begynt å tenke helhetlig. Jeg må si at da kan hun ikke ha fulgt mye med i timen. Er det noe som kjennetegner Arbeiderpartiet når det gjelder kriminalpolitikken, er det helhetlig tenkning. Men det jeg syntes var veldig viktig, var den innrømmelsen hun kom med på talerstolen. Hun sa nemlig at det viktigste når det gjaldt de forhandlingene som skjedde ved budsjettforliket, var å få et statsbudsjett på plass, og hun sa helt klart og tydelig at hun kunne ha tenkt seg en annen profil i forhold til fordeling av de 100 mill. kr man fikk til disposisjon.

Da må det samme spørsmålet kunne gå til en av de andre samarbeidspartnerne i den regjeringen vi har, til Senterpartiet og representanten Tor Nymo: Er Nymo også av den oppfatning at profilen i det budsjettforliket som er inngått, ikke er den rette, at han skulle ønske seg at noe annet var tilfellet?

Tor Nymo (Sp): Jeg er også svært overrasket over Arbeiderpartiets plutselige bekymring over profilen i budsjettet, for da Arbeiderpartiet var i posisjon, fikk de sterke signaler fra organisasjonen som organiserer tjenestemenn i kriminalomsorgen, om at de måtte løfte den biten av strafferettskjeden. Det skjedde ikke. Daværende statsråd Valla fikk gjennomgå skikkelig fordi hun ikke kunne gi budsjettet en profil der også kriminalomsorgen fikk et løft. Så jeg synes – med respekt å melde – at det er rimelig spekulativt av Arbeiderpartiet og representanten Rasmussen nå å gi uttrykk for så stor bekymring for akkurat kriminalomsorgen. Hvis jeg får lov å si at det virker en smule hult, vil nok det være et rimelig dekkende uttrykk.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kristin Halvorsen (SV): Det vedtas en elendig politikk for å bekjempe kriminalitet i 1999. Og det er ikke fordi stortingsflertallet er blitt enig med SV – det er faktisk SVs forslag om 100 mill. kr mer til politiet som blir vedtatt her i dag – det er ikke fordi det blir vedtatt til slutt. Det er fordi disse kronene tas fra barn og ungdom, og fordi stortingsflertallet samtidig har vedtatt et budsjett for kommunene som gjør at mange viktige tiltak for å hindre kriminalitet og vold nå ligger under sparekniven land og strand rundt. Til og med tiltak for ungdom i storbyene er kuttet med 2 mill. kr. Det er lusent og smålig. For forhandlerne – regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet – har det vært viktigere å sikre at høytlønnsgrupper og de som tjener millioner på kapitalinntekter, ikke skulle betale én eneste krone mer i skatt enn å bekjempe kriminalitet gjennom forebyggende arbeid. Og dersom Fremskrittspartiet skulle fått fullt gjennomslag for sin kommuneøkonomi eller ungdomspolitikk, ville vi vært i en situasjon hvor vi aldri kunne få nok politi i Norge.

Jeg viser til finansinnstillingen når det gjelder SVs helhetlige forslag på justissektoren, og har lyst til å bruke den tiden jeg har, til å si noen viktige ting om kriminalpolitikken. I SV ønsker vi å styrke politiet. Det er behov for mer politi i gatene og politi som kan delta aktivt i et forebyggende arbeid. Når politiet har for liten kapasitet, har de f.eks. ikke mulighet til å følge opp en 14-åring som de finner i fri flyt midt på natten nede på Sentralstasjonen, ta tak i vedkommende og kjøre ham hjem til foreldrene, vekke dem, si hva som skjer, og kanskje følge dem opp neste dag. Når politiet har for dårlig kapasitet, har de ikke tid til å ta den praten med et voldsoffer som kanskje er blitt utsatt for noe hun aldri kommer til å glemme resten av sitt liv. De må forlate henne for å dra på neste utrykning. Hvis man ikke har ressurser nok, får man et «blålyspoliti».

Før jeg går videre, har jeg bare lyst til å minne om at det er to områder der vi har store voldsproblemer i Norge i dag. Det ene er den synlige, som stort sett rammer menn med promille på gatene. Det andre er den usynlige, som stort sett rammer kvinner hjemme. Den er like alvorlig og fortjener ikke å være så skjult som den er. Dette er kvinner og barn som ikke kan være trygge i sitt eget hjem. Det er et felt som krever betydelig større innsats. På spøk har vi i SV foreslått at flere kvinner burde gå på restaurant, og flere edrue menn burde sitte hjemme. Det hadde vært en effektiv og aktiv kriminalitetsbekjempelse.

Jeg har snakket mye med politifolk i det siste. På ulike politikamre rundt omkring i landet gjøres det en skikkelig jobb. Det er særlig viktig at det slås ned på førstegangs lovbrudd. Det kan ikke være slik at ungdom begår 20-30-40 alvorlige lovbrudd før de møter rettsvesenet. Det er viktig av to grunner. Det er viktig for å stoppe den enkelte ungdommen, det individet som er i ferd med å komme seg inn i en kriminell løpebane. Men det er også viktig for å sende signaler til de andre ungdommene som er rundt, som kanskje er med i samme gjeng, men ikke leder an, for å vise dem at kriminalitet ikke lønner seg, at det ikke er tolerert.

I SV er vi opptatt av en kriminalpolitikk som virker i virkeligheten. Når 80 pst. av dem som sitter i fengsel, har sonet før, er det ett av de store nederlagene vi har. Det betyr at de virkemidlene vi bruker mest, virker dårlig.

I SV har vi vært opptatt av nærpolitistasjoner, og jeg har merket meg med stor glede at dette budsjettet legger an til noe som betyr mye i mitt nærmiljø, nemlig at vi kan få en egen politistasjon. Vi er 100 000 mennesker som har Politihuset som vår nærpolitistasjon. Det er så skummelt og skremmende at vi knapt tør å fornye passet! Så at vi skal komme på linje med andre folk rundt omkring i landet, synes vi er bra.

Så noen ord om integreringspolitikken: Det er ingen i denne salen som må late som om vi snakker om mine barn og andres unger. De ungdommene som har problemer, som har en annen kulturell bakgrunn enn norske barn, er våre unger. Det er ikke unger som kan sendes noe som helst sted. Det stilles store krav til en skikkelig integreringspolitikk, og da må vi sørge for at de ungene vet at de kan gjøre noe med sin egen hverdag. Altfor mange av disse ungene kjenner voksne som får 120 søknader om jobb i retur – ikke fordi de ikke kan norsk, ikke fordi de ikke har kvalifikasjoner, men fordi de har et rart navn eller en annen kulturell bakgrunn. (Presidenten klubber.) Det kan ikke være slik at de eneste de ser i nærmiljøene rundt seg som har lyktes, er de som har slått inn på en kriminell løpebane. Det er de som har de fineste bilene, de peneste damene og flest penger. Slik kan det ikke være!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor Nymo (Sp) : Jeg vil gjerne starte med å rose siste taler for et sterkt engasjement.

Videre vil jeg gjerne få lov til å gi uttrykk for at jeg ikke slutter å forundre meg over SV. Fra å ha komiteleder Lisbeth Holands regime, der man nesten ikke skulle ha en krone til politiet, hadde vi en overgang i fjor med Solheim, der vi puttet på noen kroner for å styrke politiet, og til den representanten som hadde ordet nå, som nærmest var stolt over at partiet nærmet seg Fremskrittspartiet når det gjelder å styrke politi- og lensmannsetaten. Det er en sterk overgang å registrere.

Jeg vil gjerne ha sagt at jeg er helt enig med Kristin Halvorsen når hun gir uttrykk for behovet for å forebygge og – ikke minst blant barn og unge – ha muligheten til på et tidlig tidspunkt å gå inn i hjem der foreldre har problemer med grensesetting, der det på grunn av rusmisbruk skjer betydelig omsorgssvikt. Vi er ikke uenige på det punkt i det hele tatt. Jeg skulle faktisk ønske at den diskusjonen vi har gående når det gjelder ungdomsgjenger, for å se om en kan fange opp ungene tidligere, kunne gi grunnlag for en bredere debatt, også om ressurser for å iverksette de tiltak som er nødvendig. Men jeg er helt uenig med representanten Halvorsen når hun gir uttrykk for at det foreliggende statsbudsjett vil gjøre dette vanskelig. Det er positivt uriktig, spør en meg.

Kristin Halvorsen (SV) : Hvis jeg var stortingsrepresentant fra Senterpartiet, ville jeg kanskje brukt tiden min til å forundre meg litt mer over Senterpartiet enn over SV. Men jeg skal ikke fortsette i den samme spydige tonen.

Spørsmålet var om dette er et omslag fra SV, noe helt nytt. Nei! Men jeg tror kanskje engasjementet, vektleggingen i argumentasjonen er ny. Ta f.eks. våpenloven. Hvilket parti var det som konsekvent fulgte opp det som var Våpenlovutvalgets flertall i denne salen, f.eks. når det gjaldt strafferamme? Stortingsflertallet vedtok en puslete strafferamme på tre måneder, mens vi fulgte utvalgets flertall på seks måneder. Mange andre forslag i saken vitnet om at mange i salen trodde at de befant seg på jakt og ikke i Oslo sentrum.

Det er et dårligere budsjett for å bekjempe kriminalitet. Ta f.eks. kontantstøtten. Nå kan Oslo dokumentere at svært mange innvandrermødre ønsker kontantstøtte og søker på den. Veldig mange kroner kunne vært brukt i hovedstaden til å sikre f.eks. at alle barn tidligst mulig kunne få noen timer gratis barnehageplass hver eneste dag – det kunne vært en fornuftig politikk! Det kunne vært en kjempefornuftig politikk! Da kunne en del barn både fått en nærmere tilknytning til sin egen kultur, og også fått et solid norsk ben å stå på.

Ta forslaget om å øke foreldrebetalingen til skolefritidsordningen. Jeg vet hvordan dette virker fra min egen hverdag. Det betyr at mange av dem som er hjemmeværende mødre, kommer ikke til å ha råd til å ha barna sine i skolefritidsordning – selvsagt ikke. Det betyr dårligere kontakt mellom norske barn og barn som har en annen kulturell bakgrunn, og det betyr mer splittede barne- og ungdomsmiljøer. Det er rett og slett en kjempedårlig forebyggende politikk!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Harald Hove (V): For noen uker siden hadde vi en sterk pressedebatt om folks trygghet i Oslo. Debatten var i stor grad knyttet til frykt for ungdomsgjenger, og den gjaldt også spørsmålet om barn og unges trygghet.

En viktig oppgave for samfunnet er å ivareta folks trygghet og, nesten like viktig, folks trygghetsfølelse. Det gjelder trygghet for dem selv, for deres barn, for foreldre og naboer og for hus og hjem. Det er viktig å være opptatt av dette, og da er det viktig å være opptatt av adekvate virkemidler for å kunne skape større trygghet. Adekvate virkemidler i denne sammenheng er langt mer enn bare et spørsmål om større politistyrke og en mer effektiv strafferettspleie, selv om det kan være viktige tiltak i seg selv. Det er viktig å unngå stigmatisering og å unngå utstøting av personer på bakgrunn av deres opprinnelse, deres utseende osv. Det er også en del av trygghetsaspektet. Det er også viktig at vi tar ansvar for hverandre, og at vi er opptatt av det den enkelte borger kan bidra med her med hensyn til det å skape større trygghet.

Når det gjelder politiet og strafferettspleien, er det en gledelig styrking av dette i det budsjettforslaget som fremmes av justiskomiteen. I den grad økt politiinnsats og økt innsats i strafferettspleien kan være et bidrag til større trygghet, innebærer budsjettet et klart bidrag i den retning. Vi har nettopp behandlet kriminalmeldingen og gjennom det gitt uttrykk for de ulike synspunkter vi har, knyttet til kriminalpolitikken og strafferettspleien, og derfor vil jeg ikke bruke så mye mer tid på det her. Men det er viktig å understreke at man også i strafferettspleien er nødt til å være opptatt av verdier og av rehabilitering av personer, i stedet for ytterligere utstøting.

Forebygging har vi allerede vært inne på er viktig, og det er klart at et godt politi, et synlig og nærværende politi, er en viktig del av forebyggingen av straffbare handlinger og det å skulle gi folk trygghet. Videre er det også viktig å være orientert mot den organiserte kriminaliteten og det å verne mot den. Men fortsatt forebygging er langt mer enn det. Det er også snakk om samfunnspolitikk i langt videre forstand enn bare det som er knyttet til Justisdepartementets budsjett og til kriminalitetsforebygging der.

Jeg har veldig lyst til å understreke at justispolitikk, rettssamfunnet og andre ansvarsområder under Justisdepartementet, er langt mer enn strafferett og kriminalitetspolitikk. Jeg må nok si at jeg syns komiteinnstillingen bærer et klart preg av at man fokuserer ensidig på kriminalitetssiden og får en undervurdering av de øvrige, viktige oppgavene for departementet.

Domstolene er den viktigste institusjonen i rettsstaten, og rettsstaten er noe langt mer enn bare strafferettspleie og kriminalitetsbekjempelse. Det er også et spørsmål om å ha et effektivt organ for tvisteløsning mellom borgere. Det er også viktige saker som oppfølging av barnevernssaker, barnefordelingssaker osv., og jeg syns at denne delen av domstolenes oppgaver blir altfor lite synlig i justiskomiteens arbeid.

Brønnøysundregistrene er også viktige, og jeg bare håper og forutsetter at når det er gjort kutt der, vil ikke det gå ut over en satsing på skjemaforenkling bl.a. for små og mellomstore bedrifter.

Personvern, Datatilsynet, skulle jeg gjerne ha sagt en del om, men jeg vil bare understreke at personvern er noe mer enn en motpost til kriminalitetsbekjempelse. Personvern er i seg selv en viktig verdi, som kanskje har langt flere implikasjoner enn dem man oftest gir det.

Til slutt må jeg få lov å gi uttrykk for at på ett punkt er jeg faktisk glad for at ikke Justisdepartementets forslag har fått flertall i komiteen, og det er i spørsmålet om nedleggelse av Vik hjelpefengsel. Jeg tror det er en viktig institusjon å opprettholde av mange grunner, som jeg dessverre ikke får tid til å gå nærmere inn på nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Det var jo gledelig at representanten Hove fant noe å glede seg over i en ellers miserabel innstilling – hvis jeg forstod ham rett. Ellers merket jeg meg at han fortsatte å nedvurdere betydningen av bevilgningene til politiet, slik også Tor Nymo tidligere gav uttrykk for. Jeg må få lov til å minne ham om at gjennom budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet fikk vi også hevet bevilgningene til domstolene. Så det henger jo sammen. Vi har gått gjennom hele kjeden for å få til en bedre kriminalitetspolitikk.

Ellers vil jeg gå tilbake til et tidligere replikkordskifte når det gjelder Schengen-samarbeidet. Jeg merket meg at representanten Nymo nærmest var indignert over at jeg kunne tillate meg å stille spørsmål med utgangspunkt i et dokument han ikke hadde sett. Jeg er for så vidt enig i – og tar selvkritikk på det området – at det er nokså uhørt å forvente at en representant fra Senterpartiet skal holde fast ved det de har ment gjennom to dokumenter, inn i en debatt. Så jeg bare stiller meg spørsmålet: Det dokumentet man nå trenger for å mene det man åpenbart mener, hvilken tilgang hadde man til det da man skrev Voksenåserklæringen i fjor høst? Og hvilken tilgang hadde man til det dokumentet da man skrev innstillingen til denne saken, hvor det klart står at disse partiene er imot Norges tilknytning til Schengen?

Så må jeg prøve å få representanten Hove til å svare på det representanten Nymo ikke kunne svare på: Vil Venstre anbefale regjeringspartiene å stemme for den Schengen-avtalen som Regjeringen har fremforhandlet? Vil representanten Hove stemme for avtalen her i salen, eller vil han følge det man sa i Voksenåserklæringen og i innstillingen, uten å ha tilgang på noe annet dokument enn sin egen forestillingsverden? Hvordan vil han forholde seg til denne saken når den kommer til behandling i Stortinget?

Harald Hove (V): Jeg vil innledningsvis få gjøre oppmerksom på at det jeg sa, var ikke at det som stod i innstillingen, var galt eller noe jeg ikke kunne slutte meg til. Jeg brukte heller ikke ordet miserabel om innstillingen på noen som helst måte. Det var det som ikke stod der, jeg etterlyste. Det var for å få fokuseringen litt bort fra at dette dreier seg om strafferettspleie og kriminalitetsbekjempelse alene – at det faktisk også er tale om noe langt mer. Jeg uttalte meg heller ikke negativt om politibevilgningene. Jeg gav veldig klart uttrykk for at politiet er en viktig del i en effektiv straffeforfølging, som jeg syns er viktig, og at politiet har en viktig oppgave i forhold til det forebyggende arbeidet. Det jeg understreket, var at det forebyggende arbeidet er noe langt mer, og det står det faktisk også en del om i justiskomiteens innstilling – som jeg sånn sett også er fornøyd med.

Representanten Hernæs var for så vidt borti noe av det som er mitt poeng når han nevnte dette med større bevilgninger til domstolene. Poenget er at når man begrunner mer midler til domstolene, blir begrunnelsen alene knyttet til nettopp strafferettspleien og til det å ha en mer effektiv straffesakskjede, ta flaskehalser osv. – og det er for så vidt riktig. Mitt poeng er at det å styrke domstolene faktisk er viktig utover det området, og det er det det ikke står noe om i innstillingen.

Så til Schengen-avtalen. Den sa jeg ikke noe om i innlegget, for på bakgrunn av replikkvekslingen før følte jeg meg trygg på å få en replikk som gjorde at jeg kunne si noe om det etterpå. Det er rett at Venstre i juni 1997 stemte mot Norges tilslutning til Schengen, og slik sett har vi for så vidt vært imot den avtalen. Nå gjelder den reforhandlingen som ble gjort nå, ikke Schengen-avtalens materielle innholdsside, men de institusjonelle spørsmål. Et endelig standpunkt fra Venstres side på det spørsmålet vil vi avvente til vi bl.a. har fått vurderingen fra de jurister som skal vurdere grunnlovsmessigheten i det. Men det er veldig mye som tyder på at Regjeringen har gjort en god jobb når det gjelder den delen man skulle fremforhandle.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Astrid Marie Nistad (A): Arbeidarpartiet har som målsetjing å ta vare på folks tryggleik, at alle kan føle seg trygge for overgrep og sleppe å gå rundt og føle frykt. Eit samfunn med rettferd og tryggleik er forebyggande, det vil dempe sosiale og etniske motsetnader, vald og kriminalitet. Dette krev ein heilskapleg politikk som gjev alle rett til utdanning og arbeid, og som sikrar sosial tryggleik gjennom fellesskapsløysingar både for unge og eldre.

I den seinare tida har vi sett at den offentlege valden på gata og på utestader har utvikla seg faretruande og er skremmande for mange av oss. I tillegg veit vi at den skjulte valden i heimane har eit langt større omfang. Vi veit at det går ut over kvinner i alle aldrar og mindreårige born.

Mishandling av kvinner skjer over heile verda, og ein kan stille seg spørsmålet: Kvifor? Det er eit globalt problem og difor ikkje knytt opp til kulturtradisjonar, som mange påstår. I vårt land er omfanget stort. Meir enn 10 000 kvinner blir kvart år behandla i helsevesenet for dei fysiske skadane dei vert påførte av ektemenn eller sambuarar. Her kan ein berre tenkje seg alle dei som aldri går til lækjar, sjølv om dei har store skadar. I den siste tida har vi sett bilete av den vakre indiske jenta og lese om kor heilt utruleg ho har blitt mishandla. Rundt desse kvinnene er det gjerne både eitt og fleire born, slik at tallet på kor mange som går i dagleg frykt i eigen heim, blir mangedobla. Vi veit alle kor vanskeleg det er å gå inn i det private rommet og forstyrre den private friplassen. Men kva er igjen av fridomen når kvinner og born går 24 timar i døgnet, sju dagar i veka og 365 dagar i året i frykt for at noko kan skje?

Difor er eg glad for at ein samla komite har bedt Justisdepartementet om å vurdere å opprette eit kvinnevaldsutval for å løfte debatten inn i det offentlege rommet. Det kan bety tryggleik for eit mindreårig barn å høyre at vald og trakassering i heimen ikkje vert akseptert, føle at samfunnet er oppteke av problemet, og at ein ikkje er åleine om det, ei heller gløymd i debatten.

Den private valden er eit generelt problem og ser ut til å bli utøvd av alle typar menn frå alle lag av befolkninga og i alle aldersgrupper. Og som sagt, vi ser at den rettar seg primært mot born og kvinner – og ikkje å forgløyme dei eldre kvinnene.

Eg vil for å balansere innlegget peike på at det også er kvinner som slår menn og born, som òg treng hjelp av samfunnet, men i langt, langt mindre målestokk.

I dag har vi stor merksemd mot den valden vi blir utsette for i det offentlege rommet, på diskoteket eller i drosjekø i ei hardt belasta gate her i Oslo. Den frykta er noko vi kan velje oss bort frå ved å ikkje gå på slike stader eller i slike område, men den frykta ein har for å gå inn i eigen privat heim, tar ingen opp. Vi er difor nøydde til å sette ord på at denne valden vil vi ikkje akseptere, og samfunnet har eit ansvar for å få den inn i den offentlege debatten, forske i årsakene og sjå på korleis vi i fellesskap skal kjempe mot den skremmande utviklinga.

Vald avlar vald, er eit uttrykk som vert brukt. At born veks opp med at vald blir brukt for å skaffe seg autoritet og makt over eigen familie, vil gje eksempel for korleis ein sjølv vil meistre vaksenrolla. Det er difor eit samfunnsansvar at vi tek dette problemet opp til offentleg debatt, og at vi gjennom våre erfaringar og tiltak kan hjelpe kvinner og born i eige land, men også kvinner i verdssamfunnet. Slik vil det vere innhald i målsettinga om eit betre samfunn som alle kan leve trygt i, utan å føle frykt for kva som uventa vil skje i den private sfæren som heimen er for mange av oss. Vi ønskjer at alle skal føle den tryggleiken. Difor ønskjer vi i Arbeidarpartiet eit offentleg utval som kan gå inn i problemet, og vi treng også eit ombod for valdsoffer. Det har vi òg sett i det siste – dei treng vern for det dei vert utsette for i eit såpass valdeleg samfunn.

Statsråd Aud-Inger Aure: Regjeringens hovedinnsatsområder på justissektoren i 1999 er: redusert kriminalitet, trygghet og rettssikkerhet, åpenhet og demokrati og en human asyl- og flyktningpolitikk. Jeg er glad for å kunne registrere at det er bred enighet om dette.

Regjeringen vil på bred basis bidra til en samfunnsutvikling som er kriminalitetsforebyggende. Ofte er kriminalitet et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Dette tilsier en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår for barn og unge.

Regjeringen vil fortsette å prioritere kriminalitetsbekjempelse på områder som bl.a. voldsforbrytelser, narkotikakriminalitet og internasjonalt organisert kriminalitet. I tillegg er det viktig å bekjempe den såkalte hverdagskriminaliteten, der vinningsforbrytelser utgjør hovedtyngden av lovbruddene.

Regjeringen vil spesielt prioritere innsatsen mot voldskriminalitet. Rasistisk motivert vold og konflikter mellom ulike ungdomsgrupper utgjør en del av voldsbildet, spesielt i de store byene. Det samme gjelder den uprovoserte volden som rammer helt meningsløst.

Som et ledd i å forebygge og bekjempe voldskriminaliteten la Regjeringen tidligere i høst fram tiltaksplanen «Trygghet i sentrum». Flere av tiltakene innebærer en målrettet innsats fra politiets side for å være synlig på steder og til tider der det er fare for voldsepisoder. Voldskriminaliteten skal bekjempes av politiet og i nært samarbeid mellom ulike departementer, lokale myndigheter og frivillige organisasjoner. Oslo politidistrikt står overfor særlig store utfordringer og vil få økte midler til denne innsatsen.

Regjeringen fortsetter også arbeidet med å bedre kriminalitetsofrenes situasjon. Prøveprosjektene med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre og kompetansesenteret for voldsofferarbeid blir videreført i 1999.

Regjeringen vil også skjerpe kampen mot økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet på tvers av landegrensene, der særlig kampen mot sexmisbruk av barn er prioritert. Det vil bli lagt stor vekt på internasjonalt politisamarbeid, og på samarbeid med andre instanser på tvers av sektorer og myndighetsnivå.

I arbeidet med bekjempelse av kriminalitet følger Regjeringen to hovedstrategier: en styrking av det forebyggende arbeidet og en effektiv straffeforfølging etter lovbrudd.

I det forebyggende arbeidet vil det være spesielt viktig å rette tiltak mot barn og unge. Det er avgjørende å fange opp de som er i faresonen for å begå kriminelle handlinger, på en slik måte at de får tydeliggjort ansvaret for sine handlinger. Her er konfliktrådsordningen og skolemekling sentrale virkemidler. Samtidig er det viktig å videreutvikle et tverretatlig og forpliktende samarbeid mellom det lokale politiet, andre offentlige etater og frivillige krefter.

Regjeringen mener at et synlig politi med god kjennskap til de lokale forhold vil være et viktig forebyggende tiltak. En tjeneste basert på nærhet til befolkningen vil bidra til å skape trygghet i lokalsamfunnet. I arbeidet med å omorganisere politi- og lensmannsetaten vil man beholde en desentralisert etat som gir god oversikt over og god kunnskap om lokalmiljøet.

Det er også viktig med en effektiv straffeforfølging etter lovbrudd. Dette innebærer økt risiko for å bli oppdaget og en raskere oppklaring av sakene. Samtidig må rettsvesenet reagere raskt, slik at soning kan igangsettes fortest mulig. Dette vil også ha en klart forebyggende effekt.

Politiet er styrket gjennom flere budsjettbehandlinger de senere årene. En av utfordringene vil være å få til en riktigere fordeling av ressursene og bemanningen mellom politidistriktene. Det pågår nå en grundig utredning av disse problemstillingene i det såkalte ressursprosjektet for politi- og lensmannsetaten.

Regjeringen anser det som en sentral oppgave å bedre flyten og samspillet mellom de ulike leddene i straffesakskjeden. De ulike deler av straffesakskjeden henger nøye sammen.

Behandlingen av kriminalomsorgsmeldingen viser at det er stor enighet om de viktigste utfordringene fremover. En viktig oppgave blir å tilrettelegge innholdet i straffegjennomføringen på en slik måte at faren for nye kriminelle handlinger blir redusert. Den straffedømte skal stimuleres til selv å gjøre en innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Regjeringen vil legge vekt på å få til en helhetlig, progresjonsrettet og individuelt tilpasset fullbyrding.

Det samlede statsbudsjettet for 1999 er meget stramt. Det er i en slik situasjon gledelig å se at Stortinget i dag vedtar et budsjett for justissektoren som etter mitt syn gir et bra grunnlag for det arbeidet som skal gjøres i 1999.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Etter omtalen av Schengen-samarbeidet i budsjettproposisjonen er jeg overbevist om at justisministeren vil anbefale Schengen-avtalen og bruke sin innflytelse til å påvirke de andre sentrumskameratene. Så jeg skal ikke bruke denne anledningen til å uteske justisministeren mer om innholdet eller eventuelt standpunktet til Schengen.

Jeg er glad for at det etter en del turbulens, som nå har stilnet, har blitt mer ro om de nye retningslinjene for flyktning- og asylpolitikken, som betyr at noen flere grupper kan få opphold i Norge med flyktningstatus, selv om justisministeren i noen tilfeller går noe lenger i den oppmykningen enn flertallet mener ligger i retningslinjene. Men det skal jeg forbigå her. Avgjørelsen i individuelle tilfeller er justisministerens ansvar. Og Arbeiderpartiet i Stortinget har, i motsetning til tidligere opposisjonspartier, vært veldig varsom med å gå inn i enkeltsaker, fordi vi ikke kjenner alle opplysninger.

Mine spørsmål er knyttet til asylavgjørelser generelt, og det inntrykket at det kanskje ikke spiller så stor rolle om en får ja eller nei, fordi en veldig stor andel av dem som har fått nei, fortsatt oppholder seg i Norge. Justisdepartementet vet ikke helt hvor mange, uttales det, og det er i seg selv et problem.

Jeg har to spørsmål. Det ene er: Hva gjør Justisdepartementet for å sikre at en følger opp, slik at det faktisk er forskjell på om en får ja eller nei til asylopphold?

Det andre spørsmålet går mer på den individuelle person. Hva gjør justisministeren hvis det ikke er mulig å returnere asylsøkeren og det har gått så lang tid at en faktisk må finne en varig løsning? Hvor lang tid betyr det? Det er viktig både for den enkelte og for det norske samfunn.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg regnet nok med at en del av tilhørerne merket seg at heller ikke jeg rakk å nevne ordet Schengen i mitt innlegg, men det kommer vi vel tilbake til.

Det som representanten Bjørnstad trekker fram, om at en asylavgjørelse ikke har noen betydning, er selvfølgelig ikke riktig. Men det som er riktig, er at det er en del som har fått nei på sin søknad om opphold i Norge, som det er vanskelig å sende ut, og det er det ulike grunner til. Jeg skal bare nevne noen få.

For det første er det noen som går under jorda og forsøker å skjule seg ved å skifte bosted og bo hos venner og kjente, og som det derfor ikke er mulig å etterspore for pågripelse og retur. Det er et ganske stort problem.

Så har vi en del saker – dessverre ikke så rent få – der asylsøkere har sørget for å kvitte seg med sine identitetspapirer, og oppgir ulike identiteter. Når man så forsøker å undersøke hvem de er og hvor de kommer fra, kommer det stadig nye forklaringer, og i en del tilfeller er det veldig vanskelig å skaffe de endelige bevis. Dette er noe sektoren har slitt med i en del år.

Så har vi en gruppe der det ikke er mulig å returnere til hjemlandet. Det kan være på grunn av at det er veldig utrygge forhold i hjemlandet, så man velger å la dem bli av sikkerhetsmessige årsaker, fordi ingen skal returneres til forfølgelse. Det kan også være fordi det er en del land som ikke tar imot sine egne borgere, og da er det lite vi kan gjøre.

Man gjør mye fra departementets side, ikke minst gjennom et internasjonalt samarbeid, for å prøve å løse disse problemene. Og når det ikke er mulig å returnere av sikkerhetsmessige årsaker, slik vi bl.a. har sett i forhold til Kosovo, har både Norge og andre land valgt å si at når det ikke er mulig og det ikke er asylsøkerens egen feil, lar vi dem få opphold når det har gått en tid. Da kan jeg vise til at ved siste korsvei gav Sverige opphold til kosovo-albanere som har vært i Sverige fra før 1. januar 1995, i Norge sa vi fra før 1. januar 1997.

Kristin Krohn Devold (H): Denne debatten har vært litt rar på en måte, ved at mange har vektlagt det forebyggende, mens andre har vektlagt straffeforfølging, mens poenget jo er at vi trenger begge deler. Og ikke bare det: Vi går jo inn for begge deler. I tillegg er det slik at straffeforfølging faktisk er forebyggende i noen tilfeller.

Mitt spørsmål til justisministeren tar utgangspunkt i oppslaget i Aftenposten i dag om at butikktyveri i mange tilfeller ikke blir møtt med en reaksjon. Jeg husker en replikkveksling justisministeren og jeg hadde i fjor, som gikk på dette med at ingen straffesak med kjent gjerningsmann skal henlegges, men nettopp møtes med en reaksjon, og der var vi helt enige. Det jeg ønsker fra justisministeren, er en bekreftelse på at den henvendelsen som varehandelen nå har kommet med, vil bli møtt med stor interesse og vilje til å gjøre noe, slik at mange av disse ungdommene som utfører butikktyveri, også opplever å bli møtt med en konkret reaksjon.

I dag er det svært ulik praksis fra distrikt til distrikt. I noen områder bøtelegger politiet nå automatisk ved butikktyveri, fremkommer det av artikkelen i Aftenposten, mens man andre steder ikke gjør noe. Så kan vi være enige om at dette ikke er akseptabel praksis, og at departementet sammen med landets politimestere prøver å skjerpe reaksjonen overfor denne småkriminaliteten slik at Norge kan trekke de samme fordeler som man har gjort i New York, altså få ned den totale kriminaliteten ved nettopp å gripe inn og reagere overfor de små, spirende tilfeller av kriminalitet som vi ser. Så kan vi kanskje unngå at en 14-årig jente i løpet av et halvår stjeler for 30 000 kr fordi hun ikke blir stoppet i tide, slik det står i avisen.

Statsråd Aud-Inger Aure: I mitt innlegg la jeg vesentlig vekt på at å forebygge er ikke noe som bare skjer før førstegangskriminelle kommer i den situasjonen, det ligger også i en rask straffesaksbehandling og i at man har relevante reaksjoner. Nå vet jeg jo at lederen i justiskomiteen er godt kjent med ansvarsfordelingen mellom Justisdepartementet og domstolene, og dette er et tema som også er tatt opp av Riksadvokaten, så i den grad vi ennå har en jobb å gjøre på dette området, er jeg helt sikker på at Justisdepartementet og Riksadvokaten vil stå sammen om det arbeidet.

Når det gjelder å vise ungdomskriminelle fra første lovbrudd av at dette er uønsket atferd, dette vil vi ikke ha i det norske samfunn, er jeg helt enig i at det er veldig viktig at vi tar fatt i hverdagskriminalitet og slår ned på småkriminalitet. Og dette er noe som Regjeringen la vesentlig vekt på i sin tiltaksplan «Trygghet i sentrum», som ble lagt fram tidligere i høst. Vi har tatt fatt i noen av de erfaringene som man har gjort i USA og andre steder, prøvd å tilpasse dem til norske forhold og har vært veldig klar på at nettopp å sørge for at loven blir overholdt også i de små forhold, er veldig viktig for å hindre større lovbrudd senere. Så her er det full enighet mellom spørsmålstilleren og meg i syn og prioriteringer.

Kristin Halvorsen (SV): Kristin Krohn Devold var inne på at når en skal forme en politikk for å bekjempe kriminalitet, må en ha to tanker i hodet samtidig, både den som dreier seg om reaksjoner, og den forebyggende. Problemet er jo at Høyre er ganske dårlig på den ene, og at deres innvirkning på budsjettet faktisk gjør at det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet blir betydelig dårligere. Nå stod det dårlig til med kommuneøkonomien fra før, og vi vet at mange kommuner sliter med å klare å opprettholde tilbud, og fordi det er mye øremerkede midler på andre områder, f.eks. når det gjelder eldreomsorgen, som kommunene må prioritere og sette av penger for å få til, ser vi at kuttene særlig går ut over skole, fritidstilbud for barn og ungdom – at barn og ungdom rammes hardest. Derfor har jeg lyst til å høre justisministerens syn på om dette totalt sett er et godt forebyggende statsbudsjett. Når det er sånn at kommuner og fylker kutter på barnevernet, er det da et godt forebyggende budsjett? Når vi ser på de skolene som ansatte en miljøarbeider, som har gjort mye av den jobben som vaktmesteren alltid gjorde på skolen før, nemlig å være en voksenperson som en del, særlig gutter kanskje, fikk hjelp og støtte fra, som de kunne henvende seg til, er det da et godt forebyggende budsjett når disse miljøarbeiderne stort sett forsvinner? Kan vi ikke nå komme i den situasjon at vi for så vidt får styrket politiet med SVs forslag, men at politiet har ganske få å samarbeide med rundt omkring for å hindre at ungdom kommer inn på en kriminell løpebane?

Statsråd Aud-Inger Aure: Enkelte ganger har man lyst til å gripe til den gamle politikerfloskelen: Dette spørsmålet er jeg veldig glad for å få. For det gir meg anledning til å svare på en utbredt misforståelse.

For det første kjenner jeg kommunesektoren så vidt godt at jeg vet at også der er det mulig å prioritere innenfor trange rammer; det har jeg lang erfaring med fra mine mange år både i kommune- og fylkespolitikken. Det andre er den misforståelsen som går ut på at satser man på politi, har man sagt nei til forebyggende arbeid. Da er det jeg ønsker å understreke at politiet faktisk driver et meget omfattende forebyggende arbeid i veldig nært og godt samarbeid med andre etater. Politiet har ikke få å samarbeide med. Det har vi sørget for også å forsterke gjennom det året som nå har gått. Vi har altså en hel rekke samarbeidstiltak som trekker inn hjemmet, som trekker inn skolen, som trekker inn de frivillige organisasjoner, og politiet er ofte de som koordinerer arbeidet. Så med de samme krav til effektivitet og riktig ressursfordeling i politiet som man er nødt til å foreta innenfor andre sektorer i kommune- og fylkespolitikken, som spørsmålsstilleren kom inn på, vet jeg at her har vi muligheten til å gjøre dette på en måte som i høy grad ville virke forebyggende. Det kunne vært ønskelig at man hadde mer ressurser til disposisjon, greit nok, men vi skal huske på den politiske debatten som har vært om den reelle situasjonen for Norge i det siste. Det var viktig å få til et budsjett med den nødvendige stramhet for på den måten å bidra til at vi kan få både lavere rente og andre positive virkninger, som igjen vil komme både kommunesektoren og staten til gode.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Petter Rasmussen (A): En politikk som gir lav rente, lav prisstigning og framfor alt lav ledighet, er den beste basis for å møte de utfordringer en står overfor på justissektoren. Med de nevnte elementer på plass har en et godt utgangspunkt for å sikre trygge og gode familieforhold, for å gi barn og unge best mulige oppvekstvilkår og for å gi dem mulighet til å bruke sine evner, og sist, men ikke minst for å møte de utfordringer samfunnet i dag står overfor når det gjelder en bekymringsfull kriminalitetsutvikling.

I dette siste er det forebyggende arbeid av den aller største verdi, noe som er blitt understreket gjentatte ganger fra Arbeiderpartiets side i dag. Verdt å merke seg er at i en tid der antall politifolk og synlig politi i gatene står i fokus, blir det også fra politihold lagt stor vekt på dette.

Derfor gir virkelig deler av budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet grunn til bekymring. En redusering av statlige midler til skolefritidsordningen vil først og fremst gå utover de med svakest økonomi, noe som igjen kan føre til at de barn som trenger dette tilbudet mest for å gi hverdagen struktur og innhold, mister det. En barnehageutbygging på sparebluss vil ikke gjøre situasjonen bedre.

I det hele tatt kan den økonomiske situasjonen i mange av landets kommuner føre til at det forebyggende arbeid blant barn og unge blir skadelidende. Ekstra bekymringsfullt blir dette når en på forhånd vet at enkelte av de partier som nå står for en ytterligere svekking av kommuneøkonomien, fra før av ikke er blant dem som prioriterer dette arbeidet høyest i kommunene.

Et annet felt der forliket gir grunn til bekymring, er det nivået en nå legger seg på når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, som vil gjøre det enda vanskeligere for dem som i dag har størst vanskeligheter med å få innpass i arbeidslivet. Blant disse er bl.a. mennesker med en kriminell bakgrunn. Interessante prosjekt mellom kriminalomsorgen og arbeidsmarkedsetaten er nå på gang, og det ville være ytterst beklagelig hvis dette arbeidet ble satt i revers. Det beste utgangspunktet for en rehabilitering og for å kunne fungere i samfunnet er uten tvil å ha en fast jobb å gå til.

Når det gjelder voldssaker og gjengproblematikken en spesielt står overfor i Oslo, er det en kjensgjerning at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert. Dette må tas på alvor, men det er ikke nok med bare en styrking av politiet, noe ikke minst medievinklingen skulle få en til å tro.

Det er nødvendig å gå inn i de bakenforliggende årsakene, og da blir arbeidet med integreringen av våre nye landsmenn helt sentralt. Som i tilsvarende debatt i fjor vil jeg minne om St.meld. nr. 17 for 1996-97, Om innvandring og det flerkulturelle Norge, en melding som legger et godt grunnlag for dette arbeidet. På bakgrunn av den store politiske enigheten bak tiltakene i meldingen er det viktig at Regjeringen i samarbeid med de andre sentrale aktører legger bredsiden til i gjennomføringen av tiltakene.

Budsjettforliket, som kutter 20 mill. kr på tilskudd til opplæring for språklige minoriteter i grunnskolen, lover heller ikke her godt.

Samspillet mellom politiet, domstolene og kriminalomsorgen er avgjørende for en helhetlig og resultatorientert kriminalpolitikk. Derfor er det nødvendig å fokusere også på de to sistnevnte, og Arbeiderpartiet har derfor lagt vekt på dette ved fordelingen av de økte midlene en har fått innenfor justissektoren.

Et viktig og alarmerende trekk ved kriminalitetsbildet er den økte internasjonaliseringen. For å bekjempe kriminalitet på tvers av landegrensene er det viktig å få Schengen-avtalen på plass. I den sammenheng må Regjeringen legge til rette for en ryddig og konstruktiv behandling av avtalen.

Så over til noe helt annet, nemlig Redningstjenesten og adgangen til å kreve refusjon ved redningsaksjoner der det foreligger grov uaktsomhet. Som i forrige budsjettproposisjon skriver Justisdepartementet at en ønsker å stramme inn i forhold til gjeldende praksis. Jeg vil da minne om at komiteen allerede i fjor gav grønt lys for en innstramming, og da må en kunne forutsette en rask iverksetting.

Jeg vil også komme inn på vedtaket Stortinget gjorde i forbindelse med behandlingen av Dok. nr. 8:14 for 1997-98, om opprettelsen av fond for søk etter omkomne på havet, der en bad Regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 1999 foreta en avklaring om etablering av et fond eller annen finansieringsordning for søk etter omkomne på havet. Denne avklaringen har Regjeringen ikke kommet med.

Etter mine begreper er dette alvorlig, noe som er beklagelig. Jeg vil understreke at et flertall i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, står bak denne kritikken mot Regjeringen. Kyst-Norge har ventet lenge på en avgjørelse i denne saken, og da holder det ikke med å sette ned et nytt utvalg. Avklaringen må nå komme så fort som mulig i 1999.

Steinar Bastesen (TF): Jeg skal ikke denne gangen snakke verken om ulv, sel eller oter, for den saks skyld, men jeg skal gripe fatt i nettopp det Jan Petter Rasmussen sa helt til slutt, og en to-tre andre ting. Det er beklagelig at mindretallet i komiteen ikke har den samme virkelighetsforståelse av et stortingsvedtak som flertallet, som består av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Stortinget sa klart fra om at de skulle avklare spørsmålet om hvorvidt et fond skulle etableres. Det er unnfallenhet at ikke spørsmålet er avklart, og det er også i strid med Voksenåserklæringen så vidt jeg har lest den. Utvalget som arbeider med saken, er vel og bra det. Et utvalg har også tidligere arbeidet med dette, og saken er utredet nok. Jeg tviler for så vidt ikke på hva konklusjonen blir når utvalget legger fram sin innstilling i mars, men det må fattes et vedtak om hvorvidt det skal opprettes et fond eller ikke. Størrelsen på fondet og hvordan det skal finansieres, får en heller komme tilbake til finanskomiteen med, så skal det alltids bli en råd med å finne finansiering for det. Jeg syns det er beklagelig at denne saken, som har versert i så mange år, skal utsettes på nytt. Det gjelder kystbefolkningens rett til å ha en grav å gå til – på lik linje med folk i innlandet, som har den selvfølgelige retten.

Jeg skal i tillegg si litt om redningshelikoptertjenesten. Det er besluttet av Justisdepartementet å flytte redningshelikopteret fra Vigra til Rygge. Jeg har flere ganger tatt opp spørsmålet om en bedre redningstjeneste i Oslofjorden og Skagerrak-området. Det blir ikke bedre redningstjeneste ved å ta fra den ene og gi til den andre. Det er behov for redningstjeneste på begge plassene. Å flytte helikopteret fra Vigra til Rygge er ingen god løsning.

Schengen-avtalen ble så vidt nevnt, og jeg må si noen få ord om den også. Hvis Schengen-avtalen blir vedtatt, er det en katastrofe for fiskerinæringen. Kun ti importhavner blir godkjent. Fem av dem ligger i Nord-Norge, altså i det området der det landes mest fisk: i Kirkenes, Båtsfjord, Hammerfest, Tromsø og Svolvær. Der skal fisken på land, der skal fisken kontrolleres. Så skal den fraktes ut til fiskebrukene for produksjon. Ser man ikke for seg at her er vi inne i en av de mest gigantiske sentraliseringene vi noensinne har hatt i Norge, hvis dette blir vedtatt? Saken er sannsynligvis enda verre enn som så, for det er antagelig færre enn ti havner som ligger i kortene. Dette er Justisdepartementet klar over, og jeg går ut fra at det også blir gjort kjent for Stortinget den dagen Schengen-avtalen skal vedtas. Jeg bare peker på det nå, for dette er et faktum som uomtvistelig må på bordet, og det går ikke an å koke det bort i kålen og bare snakke om politisamarbeid, for det er ikke bare det det dreier seg om i dette tilfellet.

Så litt om asylsøkere og innvandring. Under Nordisk Råd var jeg her – jeg skulle egentlig ikke ha vært her, for jeg er ikke med i Nordisk Råd. Jeg traff da på en kar på Løvebakken en dag. Han spurte etter politi. Jeg snakker litt arabisk – han kunne nesten ikke engelsk, men jeg kan noen få ord arabisk – og så fikk jeg rede på at fyren var kommet fra Irak. Han ville ha tak i politi. Jeg spurte om hvordan han var kommet hit på Løvebakken, og om han hadde pass og papirer? Nei, han hadde ingenting. Du har vel kastet det, sa jeg. Jada, han hadde ikke noen ting. Så jeg måtte hjelpe han med politi. Da viste det seg at fyren hadde kommet rekende gjennom Tyrkia, gjennom Italia, antar jeg, og Holland, og hit var han kommet, og på Løvebakken stod han. Det var resultatet uten at vi er med i Schengen. Jeg fikk nå tak i en vakt, og så lot jeg vakten ta seg av dette. For så vidt var jo fyren kommet på rett plass, han hadde jo kommet til Stortinget, og vi er vel i stand til å gi folk asyl, det er vi som bestemmer det. Men jeg syns nå det var litt i meste laget at han stod på Løvebakken og bad om asyl.

Jørn L. Stang (Frp): I budsjettinnstillingen fra justiskomiteen er det et eget kapittel om narkotika i fengslene. Det indikerer at komiteen ser dette temaet som særs viktig når man samtidig ber om tiltak og vektlegger disse spørsmål i en budsjettdebatt. Komiteen hilser samlet velkommen den planen som justisministeren har lovet skal legges fram i god tid før påske.

Det er viktig at dette temaet får en snarlig behandling når vi vet hvor omfattende narkotikabruken og narkotikaomsetningen er i norske fengsler. I denne forbindelse er det av avgjørende betydning i bekjempelsen av narkotikaondet at det politiske miljøet gir klare signaler om at mildere straffer for narkotikalovbrudd ikke tolereres, og at lovverket bør skjerpes betraktelig.

32 av 46 narkotikadommer som ble behandlet av Høyesterett i perioden fra 1995 til 1997, endte med reduksjon av straff. Bare fire av sakene endte med at straffen ble skjerpet. I likhet med ordensetaten er Fremskrittspartiet meget bekymret for utviklingen når så mange narkotikaforbrytere kunne glede seg over mildere straff etter å ha fått prøvet sin straff for Høyesterett. Avgjørelsene som tas av Høyesterett, danner ofte presedens og blir rettledende for de øvrige rettsinstansene. Det er derfor et negativt signal landets øverste domstol gir til by- og herredsrettene og lagmannsrettene når man således gir uttrykk for at straffeutmålingene i underrettene generelt ligger for høyt i narkotikasaker. Derfor er det Fremskrittspartiets intensjon å gi like klare signaler tilbake til vårt rettsvesen om at man er på kollisjonskurs med lovgiverne. Jeg forutsetter at dette inkluderer Regjeringen og landets justisminister.

Fremskrittspartiet registrerer at politi og tollvesen gjorde store beslag av amfetamin i fjor, og at dette var en kraftig økning fra tidligere år. Innførsel av amfetamin er ett eksempel på områder hvor Høyesterett har bidratt til en reduksjon i straffenivået. Tidligere risikerte narkosmuglere 15 – 21 års fengsel hvis de innførte 2 kg amfetamin eller mer. Politietaten er meget bekymret over utviklingen og mener at en reduksjon av straffenivået i narkotikasaker er særlig negativt fordi det skjer i en tid hvor narkotikaen formelig flommer over grensene, hvor narkotikabeslagene ikke synker og det stadig kommer nye narkotiske stoffer inn på markedet. En nedgang i straffene ser ikke Fremskrittspartiet som noe forebyggende – tvert imot.

Regjeringen påpeker at kampen mot organisert kriminalitet skal skjerpes ved bl.a. å rette innsatsen mot internasjonale forbryterorganisasjoner, bl.a. via tiltak mot illegal innvandring. Derfor finner Fremskrittspartiet det særs motstridende når den samme regjering vil utvide innvandringsmulighetene til Norge ved mer såkalt human asyl- og flyktningpolitikk. Dette er å sende feil signaler til omverdenen. Vi vet at i dag har utenlandske bander som søker tilflukt i Norge, faktisk kontroll over 90 pst. av narkotikaomsetningen, spesielt i norske fengsler. Når det heller ikke forefinnes lov som sier at utlendinger som begår kriminelle handlinger, skal utvises fra kongeriket, er det å gjøre døren høy og porten vid for kriminelle elementer fra utlandet når det gjelder å kunne etablere seg i landet.

I bekjempelsen av kriminaliteten trenger politi, påtalemyndighet, rettsvesen og fengselsvesen mer midler til sine respektive etater. Derfor foreslår Fremskrittspartiet ikke bare en generell styrking av justisbudsjettet, men vi ser også nødvendigheten av å omprioritere midler mellom administrative enheter til nødvendige oppgaver innenfor det totale justisbudsjett.

Til slutt vil jeg si at Fremskrittspartiet bl.a. er tilfreds med vedtaket som ble fattet i forbindelse med kriminalomsorgsmeldingen om bygging av et nytt regionfengsel for Østlandet. Vi ønsker at det bevilges 5 mill. kr til forprosjektering av et nytt fengsel i Østfold og en utvidelse av utdanningen av fengselsbetjenter.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad for medias fokusering på vold, som vi har sett denne høsten. Voldsbildet er jo ikke nytt for oss, men vi har sett en forverring når det gjelder grovheten og når det gjelder barn og unges deltakelse. En så langvarig, bred fokusering som den som har vært i høst, tror jeg i seg selv kan bidra til å hjelpe på situasjonen.

Vi reagerer alle med harme og avsky når vi hører og leser om episoder, og den umiddelbare reaksjonen er ofte krav om mer politi og mer straff. Det er vi alle enige om at vi trenger. Derfor har vi de siste årene opprettet 2 000 nye stillinger innenfor politiet. Derfor vedtok Stortinget for noen få dager siden enstemmig at politistudentene må få tilbud om å gå inn i kriminalitetsbekjempende arbeid, og derfor er vi i gang med en omorganisering for å desentralisere og synliggjøre politiet.

Vi er også alle enige om at voldsmenn bør straffes hardere enn hva som er faktum i dag. Vi er enige om at reaksjonene må komme raskere, vi er enige om at vi må ha mer bruk av varetekt, sånn at man når man har begått en kriminell gjerning, får mindre mulighet til å fortsette med det. Men en sånn langvarig fokusering får fram at vi trenger mer enn politi og straff. Jo mer bredde og dybde det er og jo flere aktører som deltar i denne debatten, jo bedre får vi illustrert at her fins det ingen lettvinte løsninger, og jo bedre får vi fram det som har vært Arbeiderpartiets budskap i årevis, nemlig at kampen mot kriminalitet krever en helhetlig politikk, en innsats på alle plan. Det dreier seg om å stanse kriminaliteten før den utvikler seg, det dreier seg om å kvele det mens det ennå er glør, før det utvikler seg til å bli en brann. Da sparer vi lidelsene til ofrene og familiene deres, vi sparer gjerningsmannen for å leve et destruktivt liv, og vi sparer samfunnet for store økonomiske utgifter.

Men for å bekjempe kriminaliteten snakker vi om mer enn politi, vi snakker f.eks. om kommuneøkonomien. I Arbeiderpartiets alternative budsjett ville vi styrke denne med 1 milliard kr, bl.a. nettopp for å sikre fritidsklubber, for å sikre kulturtiltak for ungdom og andre, for å sikre skolefritidsordningen. Vi vil ha en skikkelig barnehageutbygging som er billigere og mer tilgjengelig for alle. Vi vil ha et psykiatritilbud også til de unge, vi vil ha norskopplæring for språklige minoriteter, vi vil ha mindre tilgang til våpen. Denne listen kan gjøres lang. Det dreier seg ikke om enten-eller, men det dreier seg om en fullkommen satsing og en helhetlig satsing på mange sektorer.

I likhet med Astrid Marie Nistad håper jeg også at vi nå vil få like mye fokusering på volden i hjemmet som det vi har hatt på gatevolden denne høsten. Statistikken viser jo at det aller farligste stedet barn og kvinner kan oppholde seg, faktisk er hjemme.

Et annet nøkkelord i kampen mot kriminaliteten er å ansvarliggjøre. Gjerningsmannen må skjønne hva han gjør. Mekling har vist seg veldig effektivt i den forbindelse. For noen uker siden snakket jeg med en 15 år gammel gutt som tidligere var anfører av skolens mobbegjeng. Han er nå blitt anfører av skolens meklingsgjeng. Han beskrev sitt første møte med skolemekling sånn: Jeg reagerte ikke så mye på møtet, men utover kvelden ség det innover meg hva det var vi hadde drevet med. Og da fikk jeg lyst til å spy.

Når vi ser hvor effektiv og vellykket skolemeklingen er, ønsker Arbeiderpartiet å bruke 2 mill. kr mer for å sikre at alle skoler som ønsker å holde på med det, skal få muligheten. Og storebroren til skolemeklingen, nemlig konfliktrådet, viser seg jo å bli en større suksess enn noen hadde tort å håpe på. Så godt som alle som deltar, er fornøyd, og så godt som alle avtaler overholdes. Gjerningsmannen blir ansvarliggjort, og offeret får oppreisning. Heldigvis ber derfor en enstemmig komite om at flere saker må bli oversendt til konfliktrådene, og vi ser fram til vurderingen av mekling som supplerende tiltak for voldsdømte.

Denne ansvarliggjøringen er også et nøkkelord i kriminalomsorgen. Det er bortkastet opphold og bortkastede penger hvis ikke soningen gjør noe med den innsatte. På dørmatten i Eidsberg hjelpefengsel står det ironisk «Velkommen igjen», men det tragiske er at åtte av ti følger den oppfordringen. Og da er det noe grunnleggende galt. Derfor må den kriminalomsorgsmeldingen vi har vedtatt i Stortinget, følges opp med kroner. Arbeiderpartiet foreslår nå å bruke 38 mill. kr. Jeg håper at vi får flertall for å legge inn mer penger på den sektoren ved neste korsvei.

Til slutt vil jeg få ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Ane Sofie Tømmerås har tatt opp de forslag som hun refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Inger Lise Husøy (A): Kriminalitet skremmer alle og rammer mange. Verken på gaten eller i stuen er vi trygge. Høyrepartiene roper høyest på mer synlig politi i gatene, og det er et paradoks når vi vet at mesteparten av volden faktisk skjer i heimen.

Jeg mener at høyrepartienes rolle er lite troverdig. Én ting er at de ikke har vilje til å se kriminalpolitikken i en større politisk sammenheng. I Oslo har disse partienes politikk vært størst mulig – og lengst mulig – fri flyt av alkohol. Samtidig har de stått for nedbygging av forebyggende tiltak blant barn og ungdom. Positive ungdomsmiljøer, som f.eks. junior- og fritidsklubber, ble faktisk rasert da Høyre og Fremskrittspartiet satt med byrådsmakten i Oslo.

Å sette inn ressurser overfor innvandrerfamilier er heller ikke akkurat det disse partiene går i spissen for. Så det vi nå ser når det gjelder vold og ran, er bl.a. resultat av den politikken som Høyre og Fremskrittspartiet har ført i Oslo.

Barnekriminalitet er en direkte følge av at barnevernet, skole og foreldre har sviktet. Ran er narkomanes inntektskilde. Samtidig er behandlingstilbudet for disse altfor lite og altfor dårlig. Hva med f.eks. en ventelistegaranti for behandling av narkomane? Vold og drap må også ses i sammenheng med at psykiatrien har sviktet. Vi må se sammenhenger og ta ansvar for en helhetlig politikk.

Jeg tror at et tøffere møte med rettsapparatet kan virke preventivt for deler av det kriminelle miljøet. Derfor bør vi f.eks. se om de såkalte soningsrabattene virker mot sin hensikt. At politiet gis mulighet til å ransake på mistanke f.eks. etter våpen i visse gjenger, kan være en vei å gå. Vi bør også vurdere om det kan være nyttig å endre barnevernsloven. Men det aller viktigste er å forebygge, redusere nyrekruttering og sikre et behandlingstilbud og ettervern som fungerer for førstegangsdømte. Derfor mener jeg at kriminalomsorgen er vel så viktig som mer synlig politi i gatene.

Jeg har også lyst til å legge til at jeg støtter fullt ut Oslo-politiets offensiv med en tøffere linje mot bråk og uro i Oslos gater, som ble presentert i Aftenpostens aftennummer for kort tid siden. Får vi ikke synlige resultater raskt, frykter jeg et økende antall voldsepisoder i Oslo-gatene med lynsjestemning og selvjustis framover, og det må vi unngå.

Astrid Marie Nistad (A): Med bakgrunn i at regjeringa Bondevik føreslo å legge ned fengsla i Vik og Kongsberg, er eg glad for at ein samla komite har gått imot nedlegging av fengselet i Vik. Dette er det einaste fengselet vi har i Sogn og Fjordane, og det er eit fengsel som alle i mitt fylke har eit forhold til. «Vikjahuset» er for oss som kjem frå fylket, identisk med fengselet i Vik.

Difor vil eg nytte høvet og peike på at komiteen i fjor bad om ein struktur for våre fengsel, og så lenge grunngjevinga manglar, kan ein ikkje berre legge ned fengsel.

Men eg forstår godt at det er vanskeleg for departementet å finne ei slik grunngjeving for nedlegging i Vik. Komiteen har sett at det vert liten økonomisk gevinst med nedlegging, for her vil ein få auka utgifter på andre budsjett for politi og påtalestyresmakt med lengre reiser til andre fengsel. For besøkjande til dei innsette er det også viktig å ha korte avstandar.

For fengselet i Vik – eller for «Vikjahuset», som altså vi seier – ligg det føre planar om utviding og modernisering for ein rimeleg pris, og det ligg føre plan for utdannings- og kompetanseheving for dei tilsette. I tillegg er det eit godt tilbod innan praktisk yrkestrening som næringslivet i Vik står for. Difor er det uforståeleg for meg at departementet år etter år vil legge ned fengselet i Vik utan å ha ein god grunn. Sjeldan finn ein eit lokalsamfunn som så heilt og fullt aksepterer og arbeider for å behalde fengselet sitt, som akkurat i Vik. For Sogn og Fjordane fylke er det også viktig å ha eit fengsel for å kunne gje eit tilbod til dei som får ei straff av samfunnet slik at dei må i fengsel for å sone.

Leif Lund (A): Jeg har på slutten av denne debatten faktisk lyst til å si et par ord, og det bunner i at jeg i morges satt og leste Aftenposten. Da ble jeg skikkelig arg – for å si det rett ut: godt forbannet. Og det gjelder artikkelen med henvisning til politimesteren i Tønsberg, om denne inderen som har banket konen sin som er blitt både lam, blind og døv og sitter på et aldershjem nede i Tønsberg, og hvor politiet forlanger at denne voldsmannen ikke skal ha et slikt tilbud som han nå har, med en relativ frigang etter ett års fengsel. Og når vi da kan lese i denne artikkelen – hvis det medfører riktighet – at Justisdepartementet faktisk sier at politiet må ta feil, da blir jeg ganske arg og fortvilet. For vi vanlige legmenn har den oppfatning at når man begår alvorlig straffbare handlinger, må det bety at man også straffes. Og da nytter det ikke at vi dømmer en mann til seks års fengsel når han etter ett år spaserer i gaten ved siden av aldersheimen hvor den mishandlede bor. Det går aldeles ikke an. Jeg hadde bare lyst til å gi uttrykk for det helt på slutten av denne debatten.

Presidenten: Presidenten minner om at det ikke er alle ord som er like parlamentariske.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se neste spalte)