Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til helseministeren:
«Det er rekrutteringskrise i den offentlige
tannhelsetjenesten, som har hele 90 ledige stillinger ubesatt på landsbasis.
Med den store tannlegemangelen vil det være umulig å opprettholde
det tilbudet som barn, ungdom og andre grupper av befolkningen har
krav på ifølge lov om tannhelsetjensten.
Hvilke strakstiltak vil statsråden
foreslå?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Statistikk fra og med 1992 viser en årlig
ledighet i tannlegestillinger på 7 pst. i den
offentlige tannhelsetjenesten på landsbasis. I 1997 var
tallet nede på 5 pst., men situasjonen har forverret seg
i 1998 og gir grunn til bekymring. Årsaken til en forverret bemanningssituasjon,
spesielt i Nord-Norge, er at tilgangen på nordiske tannleger
har vært minimal. Sam-tidig har det vært en vekst
i privat sektor. Situasjonen fremover vil ikke bli bedre hva angår
søkere fra Norden. Vi vil samtidig oppleve at det pensjoneres
flere tannleger enn det blir utdannet.
De nordnorske fylkene har iverksatt ulike virkemidler,
som f.eks. fleksible avlønningssystemer, ekstra ferieordning,
finansiering av faglige kurs, stipendordninger mv., og i andre fylker
er det foreslått tiltak av økonomisk karakter.
Lønns- og arbeidsvilkår er en forhandlingssak mellom
Tannlegeforeningen og Kommunenes Sentralforbund, og partene har
vært i kontakt med hverandre for å diskutere dette
spørsmålet.
I statsbudsjettet for 1999 er det bevilget
midler til bl.a. personellrettede tiltak, stimuleringstiltak og
utredningsarbeid. Departementet følger utviklingen nøye,
og skal særlig bidra med å øke tilgangen
på tannleger fra EØS-området. I den sammenheng
vil det være hensiktsmessig å utvide samarbeidet
med Legerekrutteringsprosjektet, særlig når det
gjelder tilbudet om norsk språkkurs til også å gjelde
for EØS-tannleger. Arbeidsdirektoratet har vært i kontakt
med arbeidsmarkedsetaten i Tyskland og fått positiv tilbakemelding.
Departementet vil også følge
opp prosjektet «Tannlegestabilitet og kvalitet
i nordnorsk tannhelsetjeneste». På bakgrunn av
en evalueringsrapport har vi bedt Statens helsetilsyn om å komme
med forslag til aktuelle stimuleringstiltak for denne landsdelen
spesielt. Departementet har videre bedt Universitetet i Tromsø om å få en
delrapport fra utredningsarbeidet om tannlegeutdanning i Tromsø.
Rapporten skal beskrive det norske tannlegemarkedet i fortid og
nåtid og i fremtidsperspektiv, geografisk dimensjonering
og fordeling offentlig/privat virksomhet. På bakgrunn
av rapporten vil departementet ta stilling til tiltak, bl.a. om
det er aktuelt å foreslå statlig regulering av
tannlegemarkedet.
Tannlegemarkedet og virkninger av ulike tiltak
er et felt som departementet vil følge nøye i
tiden fremover.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Det er helt riktig at tilgangen på nordiske
tannleger i Norge har blitt mindre. Det ser ut som om det er verre å rekruttere
tannleger i det hele tatt – at den fine naturen vi har,
og andre ting som er attraktivt i den nordlige landsdelen, ikke
er tilstrekkelig lenger. Vi vet også at det skjer en forgubbing
i tannhelsesektoren, bl.a. i Nord-Norge. Gjennomsnittsalderen ligger
et sted mellom 50 og 60 år.
Statsråden nevnte en del stimuleringstiltak.
Så vidt jeg vet, er det blandede erfaringer med dem. Det
er én ordning som fungerer, forstår jeg, og det
er provisjonsordningen som ble innført på 1970-tallet.
Ellers er det veldig blandede erfaringer. Lønns- og arbeidsforhold
er veldig viktig, som partene forhandler seg fram til, men her tror jeg
det er ting som kan gjøres.
Det vil ta lang tid før vi eventuelt
kan få nye studieplasser i Nord-Norge. Vil statsråden
vurdere kjøp av studieplasser f.eks. i nabolandene – Umeå kan
være aktuelt – eller andre tiltak for å sikre
flere norske tannleger?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har konsentrert mitt svar om de mer kortsiktige
tiltakene, for jeg forstod det slik at spørsmålet
særlig rettet seg inn mot det. Men jeg er uten videre enig
med representanten Hedstrøm i at det å utvide
utdanningskapasiteten er et viktig virkemiddel.
Vi vet at utvidelse av utdanningskapasiteten
i Norge, og kanskje særlig i de distrikter hvor mangelen
er størst, er av de mer effektive virkemidler vi kan bruke.
Den erfaring har vi fra legeutdanningen. Det er erfaringer vi har med
oss når vi vurderer spørsmålet om hvor
og på hvilken måte utdanningskapasiteten bør økes.
Det gjør vi i nært samarbeid med Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet, som naturlig nok har hovedansvaret her. Jeg
tar med meg de signaler som representanten Hedstrøm har
gitt i den sammenheng.