Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål
til miljøvernministeren:
«I Time kommune har fornminnemyndighetene
krevd 15 mill. kroner av utbygger for å frigi et for lengst
ferdigregulert boligområde. Området vil etter
dette være vanskelig å få utbygd, grunnet
høye tomtekostnader. Dagens praksis for slike inngrep bidrar
generelt til å svekke rettsbevisstheten på dette
viktige verneområdet.
Vil statsråden sørge for
at det etableres saksbehandlingsprosedyrer som kan forebygge private-
og samfunnsøkonomiske tap som følge av at fornminneinngrep skjer «vilkårlig»?»
Statsråd Guro Fjellanger: Den saken som representanten Johnsen refererer
til, er i disse dager til sluttbehandling som klagesak hos Riksantikvaren.
Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere de konkrete
problemstillinger som er knyttet til denne spesielle saken.
Departementet mottar en del henvendelser om
forholdet mellom plan- og bygningslovens planbestemmelser og kulturminnelovens
bestemmelser om arkeologiske utgravinger.
Etter mitt syn gir det et galt bilde av situasjonen å hevde
at oppfyllelse av kulturminnelovens krav i dag skjer vilkårlig,
og at dette generelt bidrar til å svekke rettsbevisstheten
på dette feltet. Min erfaring er at spørsmål
om frigiving av automatisk fredete kulturminner, vilkår
om arkeologiske utgravinger og tiltakshavers dekningsplikt gjennomføres
i samsvar med saksbehandlingsreglene i kulturminneloven og forvaltningsloven.
Jeg kan forstå at kulturminnelovens krav om utgravinger
kan oppleves som konfliktfylt i forhold til ønsket om en
smidig og kostnadseffektiv gjennomføring av tiltak.
Gjennomføring av utbyggingstiltak
krever som regel koordinering med og tillatelser etter ulike lovverk.
For tiltakshaver vil det ofte påløpe kostnader
knyttet til behandling av søknader og vilkår knyttet
til eventuelle tillatelser, herunder også etter kulturminneloven.
Utgifter knyttet til oppfyllelse av kulturminnelovens krav, er derfor
i utgangspunktet utgifter på lik linje med andre utgifter
som påløper utbyggingsprosjekter, og som man må innkalkulere
i de totale prosjektkostnadene. Praksis viser at kostnader knyttet
til arkeologiske utgravinger sjelden utgjør en vesentlig
del av prosjektets totalkostnader. I de tilfeller det er mange automatisk
fredete kulturminner i byggegrunnen, kan kostnadene bli av en slik
størrelsesorden at det kan være aktuelt å gi
statlige bidrag.
På denne bakgrunn mener jeg det ikke
er grunnlag for å endre hovedprinsippene i dagens regelverk.
Jan Johnsen (H): Jeg bad ikke om at denne saken skulle ligge
til grunn for svaret – jeg bare refererte til slik tilstanden
er. Men det sier seg selv at en arealdisponering etter en stadfestet
kommuneplan blir illusorisk dersom en fagmyndighet gis muligheter
til etter eget skjønn å endre arealutnyttelsen
i sluttfasen av prosessen.
Det er også en stor svakhet når
det er slik at det er den samme instans som bestemmer hva som skal
gjøres. Eksempelvis er det de samme mennesker som bestemmer hva
som skal undersøkes, og hvor mye dette skal koste. De står
selv som utførende for utgravingene, og bestemmer selv
når disse skal utføres. I realiteten snakker vi
her om at dette er en beskatningsrett som er gitt til de arkeologiske
institusjonene. Synes ministeren at dette er en tilfredsstillende
ordning i dagens samfunn?
Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt forrige svar, mener jeg
at kulturminnepolitikken i hovedsak fungerer bra, og ser ingen grunn
til å endre hovedlinjene i den politikken vi har i dag.
Når det gjelder den situasjonen at
et statlig organ, som f.eks. Riksantikvaren, har mulighet til å gripe
inn etter at kommunen har laget en plan, må dette også ses
i sammenheng med kommunens plikt til å ta hensyn til nasjonale
retningslinjer i kulturminnepolitikken. Da er automatisk vernete
kulturminner, og ikke minst arkeologisk interessante funn, viktige å ta
vare på, både av hensyn til vår felles
kulturarv og til vår felles identitetsfølelse.
Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av at man også i
lokalsamfunnene kan finne tilbake til sine røtter gjennom
disse minnene. Samtidig er det selvsagt viktig å ha en
smidig og fornuftig håndtering av de sakene som oppstår.
Derfor har altså staten mulighet til å gå inn
med midler der det er veldig mange automatisk fredete minner i grunnen.
Presidenten: Spørretimen er dermed over.