Are Næss (KrF): Kroniske muskel-/skjelettsykdommer er et stort problem for den enkelte pasient og for samfunnet, målt i smerte, sykefravær og uførhet. Smerte og lidelse er vanskelig målbare størrelser, men vi har andre tall som kan gi oss en pekepinn. I USA koster ryggsmerter samfunnet ca. 50 milliarder dollar pr. år. I Norge gikk i 1996 3,1 milliarder kr av trygdebudsjettet til ryggsykdommer, og antallet nye uføretrygdede på grunn av ryggplager var 3 600, altså 10 pr. dag. Det er også beregnet at kroniske muskel-/skjelettsykdommer er ansvarlig for ca. 2/3 av fraværsdagene ved langtidssykemeldinger.
Slike sykdommer er altså et stort problem, både for den enkelte pasient og samfunnsøkonomisk. Disse sykdommene er også et stort medisinsk problem, både diagnostisk og behandlingsmessig. Det dreier seg om mange ulike sykdommer med ulike sykdomsforløp, til dels uklart definerte lidelser med ukjente årsaker og sykdomsmekanismer. Jeg tror det er en sammenheng mellom det litt diffuse preg som denne sykdomsgruppen har, og den lave status som slike sykdommer generelt har i samfunnet. Jeg er også redd for at disse lidelsene er blitt lavt prioritert fordi de er mest utbredt blant kvinner og i manuelle yrker, ikke minst omsorgsarbeid. Så har da noen av disse sykdommene lenge ikke blitt akseptert som reelle sykdomstilstander.
Et slående eksempel på dette er fibromyalgi. Denne lidelsen med muskelsmerter, stivhet, tretthet og en rekke andre symptomer har bare vært definert som sykdom i få år. Likevel er dette så utbredte plager at Norges Fibromyalgi Forbund har ca. 10 000 medlemmer. Det må antas at den virkelige utbredelse er betydelig større.
Jeg frykter at disse lidelsene kan bli et forsømt område, slik psykiatrien har vært det i mange år, også fordi det her er snakk om sykdommer med ukjent sykdomsårsak og – som bl.a. for fibromyalgiens vedkommende – hittil ingen tilfredsstillende behandlingsmuligheter.
Helseministeren har allerede satset sterkt på forsømte områder med kreftplanen, psykiatriplanen og utstyrsplanen for sykehus. Dette er etter mitt skjønn en riktig og fornuftig prioritering ut fra pasientenes behov og ut fra tidligere forsømmelser. Denne satsingen har da også fått sin tilslutning fra Stortinget.
Jeg vil også berømme statsråden for hans satsing på forebygging. I denne forbindelse kan jeg bemerke at en doktoravhandling ved Universitetet i Oslo har påvist en sammenheng mellom daglig røyking og økt forekomst og intensitet av muskel- og skjelettsmerter.
Jeg tror altså at den prioritering som er gjort hittil, har vært riktig. Men jeg tror det er tid for å rette søkelyset mot de kroniske muskel-/skjelettsykdommene og også gruppen av sykdommer innen skjelett – nervesystemet. Dette er som nevnt vanskelig fordi det dreier seg om en sammensatt gruppe av mange ulike sykdomstilstander med ulike årsaker, ulik prognose og sykdomsutvikling. Men det er viktig fordi det her dreier seg om et stort antall pasienter, en gruppe som har vært forsømt, og som er mye smerteplaget, med mye sykefravær og uførhet, noe som også gir seg betydelige samfunnsøkonomiske utslag.
Det er etter min oppfatning fem viktige nøkkelbegreper for å bedre tilbudet til denne pasientgruppen.
Det første er tverrfaglighet. Det dreier seg om, som nevnt, ulike sykdomstilstander med ulike behandlingsbehov. Det er derfor viktig med tverrfaglig kontakt, ikke bare mellom de forskjellige medisinske og kirurgiske spesialiteter og grenspesialiteter, men også i forhold til fysioterapi og andre yrkesgrupper. Tverrfaglige regionale ressurssentre er bl.a. etterlyst av nevrologer med henblikk på nakkeslengskader. For mange pasienter innen disse gruppene vil helbredende behandling ikke være mulig, men det er behov for et aktivt behandlingsapparat for å bedre eller opprettholde funksjonsevne. I dette samspillet mellom ulike faggrupper er det viktig at ikke administrative eller økonomiske formaliteter hindrer en effektiv behandling til beste for pasienten og dermed også for samfunnsøkonomien.
Tverrfaglighet er et nøkkelord i denne sammenhengen, og det må legges til rette for det. Det er et skritt i riktig retning at den tverrfaglige behandlingstaksten innen fysikalsk medisin og rehabilitering for ryggoperasjoner nå også er utvidet til å gjelde pasienter som ikke skal opereres. Som kjent er det de færreste ryggpasienter som skal opereres.
Det andre nøkkelbegrepet er organisasjon. Vi må rette søkelyset mot om organisasjonen av helsevesenet er hensiktsmessig for disse pasientgruppene. Som et eksempel kan nevnes at det i Bergensområdet er tre avdelinger for ortopedisk kirurgi med vaktberedskap. Dette må være ufornuftig ressursbruk. Sannsynligvis er eksemplet ikke enestående, og jeg tror en gjennomgang av organiseringen av helsetilbudet til disse pasientgruppene vil være nyttig. Jeg har med glede merket meg at poliklinikken for rehabilitering ved Haukeland Sykehus har tatt opp denne problemstillingen. Og også Stortingets vedtak om ryggpoliklinikker er et skritt i riktig retning.
Det tredje viktige området jeg vil trekke frem, er forskning. Sykdomsårsaker, mekanismer og behandlingseffekt er i stor grad ikke tilstrekkelig kjent. Det er gledelig at vi i årets statsbudsjett har funnet mulighet for å starte opp et forskningsprosjekt for osteoporose, en tilstand som vi vet er spesielt utbredt i Norge av en eller annen grunn. Også når det gjelder forskningen, er det etter mitt skjønn viktig å satse på tverrfaglighet.
Fordi det her i stor grad dreier seg om kroniske tilstander som ikke kan helbredes, er det for det fjerde viktig å satse på funksjonsbedring og smertebehandling. For disse pasientene er det viktig med behandlingsopphold så vel innenlands som utenlands når de har behov for det. Og det skulle være unødvendig å presisere betydningen av moderne og effektiv smertebehandling også i andre sammenhenger. På dette området er det behov for mer spesialkunnskap og mer utbredt kunnskap, og det er behov for et virkelig landsdekkende tilbud av høykompetente smerteklinikker.
Det femte og siste nøkkelbegrepet jeg vil trekke fram, er informasjon. Jeg er glad for at opplæring av pasienter og pårørende er foreslått som en viktig oppgave for sykehusene i lovutkastet om spesialisthelsetjenesten. Det er etter hvert blitt stadig mer kjent at kunnskap om egen helse og sykdom er viktig både for forebygging og for mestring av smerte og uførhet. De ulike organisasjonene innen dette området gjør her et meget godt arbeid, som det er viktig at vi støtter opp om.
Pasienter med kroniske muskel-/skjelettsykdommer er altså en stor gruppe som lider av mange ulike og til dels dårlig definerte sykdommer, ofte med små utsikter til helbredende behandling. Disse sykdommene har hatt lav status og er sjelden forbundet med akutte situasjoner med høy dramatikk. Men det dreier seg om sykdommer som rammer mange mennesker, og som er forbundet med smerter, funksjonshemming og uførhet over mange år. Slik sett har de også stor samfunnsøkonomisk betydning. En satsing på disse pasientene vil derfor på sikt kunne føre til innsparinger, men jeg er faktisk mer opptatt av å redusere sykdom og smerter enn av å redusere budsjettutgifter.
På denne bakgrunn mener jeg det er viktig å prioritere disse pasientgruppene nå, og jeg tillater meg å spørre hva helseministeren kan gjøre for å bedre tilbudet til pasienter med muskel-/skjelettlidelser.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Sosial- og helsedepartementet arbeider aktivt med tiltak i forhold til de svært negative individuelle og samfunnsmessige konsekvensene av kroniske muskel- og skjelettlidelser. Vi støtter den pågående tverrfaglige utprøvende behandling, oppfølging og rehabilitering av mennesker med kroniske muskel- og skjelettlidelser. Vi arbeider for å sikre disse pasientgruppene et forsvarlig sosial- og helsefaglig tjenestetilbud.
Før jeg går inn på aktuelle behandlingsformer og sier noe om mulige tiltak, vil jeg gi en kort problembeskrivelse. Utgangspunktet er, som interpellanten også fastslår, at muskel- og skjelettlidelser forekommer forholdsvis hyppig i befolkningen. Noen tall illustrerer dette: Muskel- og skjelettlidelser utgjør ca. 20 pst. av konsultasjonene hos allmennpraktiserende leger. Om lag 50 pst. av langtidssykemeldingene og rundt 30 pst. av alle uførepensjoneringer kan tilbakeføres til muskel-/skjelettlidelser. Tiltak i forhold til disse gruppene, slik at man unngår sykemelding og uførepensjonering, vil derfor være viktig både for den enkelte og for samfunnet.
Jeg vil i den forbindelse henlede oppmerksomheten på at det fra medisinsk hold i økende grad fokuseres på negative behandlings- og trygdemessige effekter av dagens system når det gjelder å klassifisere sykdom. Det norske helse- og sosialvesenet baserer i stor grad sitt pasient- og klientrettede arbeid på Verdens Helseorganisasjons såkalte ICD-10-standard, som er svært somatisk orientert. Det medvirker sterkt til at mens fagkompetansen og regelverket er innrettet mot å tilordne hver enkelt pasient en spesifikk somatisk diagnose som hoveddiagnose, er det ved muskel-/skjelettlidelser i mange tilfeller nødvendig for den medisinsk ansvarlige å benytte seg av en diffus symptomdiagnose som hoveddiagnose.
Tilgjengelige forskningsresultater og evaluering av forsøksvirksomhet i regi av Sosial- og helsedepartementet peker mot at denne situasjonen gjør at mennesker med muskel- og skjelettlidelser nokså ofte opplever at det sosial- og helsefaglige hjelpeapparat er en ekstrabelastning. Ulike pasientorganisasjoner har pekt på det samme, og det er tre viktige oppfatninger: for det første at brukere opplever at de ikke blir trodd på av fagpersonell og -etater, for det andre at brukere ikke får samordnet behandling, oppfølging og rehabilitering, og for det tredje at brukere opplever det som svært tungt å få utløst ytelser fra trygden.
Erfaringene fra forsøksvirksomheten i regi av departementet viser at det er mulig å bedre tjenestetilbudet til mennesker med muskel- og skjelettlidelser. Som en illustrasjon nevnes de forholdsvis gode resultater som er oppnådd gjennom kombinerte individuelle og gruppebaserte behandlingsopplegg. Dette konseptet, hvor det legges stor vekt på å styrke brukernes kompetanse når det gjelder mestring og mestringsteknikker, har hittil vist seg som nyttig bl.a. på smerteklinikker. Et eksempel på dette er prosjektet «Den sykemeldte smertepasient tilbake til yrkeslivet» ved Aker sykehus i Oslo. Her fikk pasienter som var sykemeldte for muskel- og skjelettlidelser et bredt tverrfaglig tilbud som var individuelt tilpasset, samtidig som deler av behandlingen foregikk i grupper. I evalueringen av prosjektet slås det fast at de pasientene som gjennomgikk behandlingsopplegget, i løpet av det første året med oppfølging hadde 34,3 pst. færre fraværsdager enn pasientene i kontrollgruppen som benyttet det ordinære hjelpeapparatet. På bakgrunn av de gode resultatene fra dette og lignende prosjekter er fagmedisinske sykehusmiljøer begynt å overføre denne typen behandlingsopplegg til sitt daglige arbeid med rehabilitering, og det er noe av hensikten med den forsøksvirksomheten vi driver i dette landet.
Selv om det er nødvendig å ansvarliggjøre den enkelte bruker i forhold til mestring av egen muskel- og skjelettlidelse, må helse- og sosialtjenesten fortsette å styrke innsatsen i forhold til denne voksende pasient- og brukergruppen. Men det som brukerne mest etterlyser, er et samordnet tjenestetilbud og en klar adresse for sine henvendelser til hjelpeapparatet. Det er med andre ord her skoen trykker og de største helse- og sosialfaglige utfordringene befinner seg.
Den utvilsomt største utfordringen i forhold til brukere med sammensatte hjelpebehov er ikke bare å sikre kvalifiserte enkelttilbud, men også at brukerne opplever at det tas et profesjonelt ansvar for å samordne disse – tverrfaglighet, som også var et viktig stikkord i interpellantens innlegg.
Ulike brukergruppers opplevde mangel på samordnede hjelpetilbud er i løpet av de siste årene blitt tatt hensyn til i en rekke meldinger, f.eks. Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001. Etter hvert som stadig flere tilbudsytere går ut med serviceerklæringer, vil også dette kunne bidra til å bedre både kvaliteten på enkelttilbud og samordningen mellom disse. Som kjent har Regjeringen satt seg som mål at statlige etater – herunder de statlige sykehusene – skal ha laget serviceerklæringer innen utgangen av år 2000, og jeg har utfordret de fylkeskommunale sykehusene til å gjøre det samme. Når det gjelder kvinners helsesituasjon spesielt, får vi bred anledning til å ta dette opp når Kvinnehelseutvalget om kort tid legger fram sin innstilling.
I St.meld. nr. 21 for 1998-99, om rehabiliteringspolitikken, er behovet for samordnede hjelpetilbud felles for en rekke brukergrupper. I denne meldingen foreslås det en rekke tiltak med sikte på å bedre situasjonen for brukergrupper med sammensatte behov. Dette vil etter hvert komme bl.a. mennesker med muskel- og skjelettlidelser til gode.
Når det spesifikt gjelder mennesker med rygglidelser, viser jeg til at det i Stortingets vedtak om budsjettet for 1999 legges opp til en opptrapping i forhold til denne pasientgruppen. Stortinget har bedt Regjeringen øke operasjonskapasiteten ved landets regionsykehus, vurdere øremerkede tilskudd til poliklinikker i fylkeskommunene og bedre kompetansen på ryggfeltet bl.a. ved å stimulere til økt forskning innen forebygging, utredning, behandling og oppfølging. Departementets overordnede strategi er å bedre tilbudet til alle kategorier ryggpasienter. Tidlig diagnostikk og behandling er nøkkelord for å unngå unødig langvarige plager og «kronifisering». Derfor er kompetanse og godt samarbeid mellom første- og annenlinjetjenesten avgjørende. Utvelgelse av pasienter som bør henvises videre, er en hovedutfordring. Dette forutsetter tilstrekkelig kapasitet på sykehusene til å utrede og sette i verk aktiv behandling og eventuell gjenopptrening av pasienter med kroniske ryggplager. Både de som trenger operasjon og de som vil ha nytte av tverrfaglig ikke-operativ behandling og systematisk gjenopptrening før tilbakeføring til hjemsted og det kommunale behandlings- og hjelpeapparatet, må få et godt tilbud.
Departementet ønsker nå en mer spesifikk satsing på ryggpasienter i form av tverrfaglig poliklinisk undersøkelse og behandling. Basert på lovende resultater fra Østfold, Buskerud og Bergen ønsker departementet å stimulere til utbygging av ryggpoliklinikker gjennom de offentlige poliklinikktakstene, slik det er lagt til rette for gjennom det budsjettforlik som Regjeringen inngikk med Høyre og Fremskrittspartiet i denne sal før jul. På den måten blir ressursene utnyttet bedre ved at kompetansen samles ett sted slik at pasientene slipper å oppsøke flere spesialister. Slik får en bedre utnyttelse av sykehusenes eksisterende ressurser.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999 gav et flertall i Stortinget sin støtte til departementets forslag om et nasjonalt ryggnettverk. En samlet komite bad dessuten departementet vurdere om ett eller to av landets regionsykehus skal tillegges et særlig ansvar for behandling av de mest kompliserte ryggsykdommene, og å fremme forslag om ryggpoliklinikker i statsbudsjettet for neste år. Departementet vil arbeide videre med å følge opp dette.
Et springende punkt i forhold til den aktuelle pasientgruppen er takstsystemet. Jeg vil fremheve at det i 1997 ble opprettet en egen tverrfaglig poliklinisk utredningstakst for å få en faglig bredere og mer effektiv utredning av pasientene. Departementet vil opprette en tilsvarende tverrfaglig behandlingstakst for pasienter som ikke skal opereres, men som trenger et differensiert tverrfaglig behandlingstilbud. Det er overført 6 mill. kr til en slik takst. De enkelte sykehus må utnytte sine utrednings- og behandlingsressurser på en mest mulig effektiv måte, men departementet ønsker ikke at styrking av tilbudet til ryggpasienter skal føre til en særomsorg for disse pasientene på det enkelte sykehus. Kriteriene vil derfor bli utformet slik at ryggpasientene kan få et tilbud som er best mulig integrert i sykehusenes samlede tilbud til pasienter med lidelser i muskel- og skjelettsystemet.
Det er videre viktig å satse på kompetanseoppbygging og forskning på ryggsykdommer. Økt forskning på dette feltet er en viktig forutsetning for kompetanseoppbyggingen i forhold til pasientgruppen. Dette er tidkrevende og tilsier langsiktighet i planlegging og strategi. Forslag om opprettelse av et nasjonalt kompetansenettverk for rygg er behandlet i statsbudsjettet for 1999 og vil bli fulgt opp i tråd med det komiteen sa om dette. Osteoporose er også et område der det er behov for en samlet og godt koordinert innsats med tanke på forskning, forebygging og behandling. Med utgangspunkt i de 2 mill. kr som er avsatt i årets budsjett til dette området, vil departementet nå arbeide med å få til et handlingsprogram for osteoporose. Det bør også føyes til at medisinsk og helsefaglig forskning har fått en generell styrking gjennom det statsbudsjett som Stortinget nettopp har vedtatt.
Are Næss (KrF): Jeg vil takke statsråden for svaret, som jeg opplevde som positivt og relevant. Statsråden påpeker på den ene side positive ting som skjer, og på den annen side problemområder, som f.eks. i forhold til diagnoseføring og manglende samordning.
Jeg har bare ett konkret spørsmål til statsråden. Det landsomfattende nasjonale ryggnettverket er nå under utarbeidelse. I 1994 opprettet Helse- og sosialdepartementet en evaluerings- og rådgivningsgruppe for ryggprosjektene i sykepenge- og behandlingsforsøket. Denne evaluerings- og rådgivningsgruppen har etablert et støtteapparat for forskning og et nettverk av eksperter som har gjennomført kontrollerte kliniske forsøk for å avgjøre hvilken behandling som er effektiv for ryggpasienter. Disse to ulike nettverkene representerer to ulike funksjoner som nettopp i kraft av sin ulikhet utfyller hverandre, og som begge er av betydning for den aktuelle pasientgruppen. Jeg håper at statsråden kan bekrefte at det snarlig vil foreligge en avtale som sikrer videreføring av arbeidet i den eksisterende evaluerings- og rådgivningsgruppen for ryggprosjektene.
John I. Alvheim (Frp): Det er prisverdig at problemene for de kronisk syke med muskel- og skjelettlidelser blir satt på dagsordenen. Jeg tror det i seg selv kan ha en viss positiv virkning, i hvert fall psykisk, for svært mange.
Det disse pasientene over lang tid har opplevd, er nettopp det som helseministeren anførte i sitt innlegg, at de ofte ikke blir trodd av vårt helsevesen. Det er en meget sterk ekstrabelastning på det psykiske plan, og kommer i tillegg til de fysiske smertene av varierende styrke disse menneskene åpenbart har.
Når det gjelder interpellantens poengtering av tverrfaglighet i både oppfølging, behandling og eventuelt rehabilitering av disse pasientene, tror jeg det er et alfa og omega. Men da må vi få til en praktisk løsning nettopp på det problemet.
Disse pasientene er hele tiden på vandring i helsevesenets ulike institusjoner og blant ulikt helsepersonell, fra leger til fysioterapeuter osv. Jeg tror, som helseministeren også var inne på, at det burde være ett sted hvor også denne pasientgruppen kunne henvende seg i sitt lokalmiljø. Og da er jeg tilbake til det jeg har talt varmt om i mange ulike sammenhenger: en samlokalisering mellom trygdeetat, sosialkontor og arbeidsmarkedsetat. For det er jo slik at en god del av disse pasientene er under medisinsk og yrkesmessig attføring. Ofte blir resultatet svært dårlig, og svært mange ender opp på sosialkontoret eller med søknad om uføretrygd. Det tror jeg er galt hvis vi skal ivareta disse pasientenes interesser, og ikke minst er det galt økonomisk sett for samfunnet. Smertebehandling og selvmestring er viktige stikkord i denne sammenheng.
Annelise Høegh (H): Jeg vil også takke interpellanten for et godt initiativ gjennom å ta opp dette området, slik at vi får anledning til å gå litt mer i dybden av et område som jo Stortinget, og særlig sosialkomiteen, gjennom mange år har vært opptatt av i budsjettinnstillingene.
Jeg er enig med interpellanten i at dette nok er et lavt prioritert område fordi løsningene ikke er så åpenbare. Det er kanskje slik at det ikke er så spennende for mange innen de medisinske miljøer å interessere seg for de kroniske lidelsene, fordi det jo ikke nødvendigvis finnes noen løsning på dem. Man skal prøve å gjøre livet bedre for pasienter som nærmest er dømt til å leve med en sykdom resten av livet. Det har kanskje også noe med det å gjøre at det er en uklar diagnose og derfor også et dårlig behandlingstilbud. Og det har kanskje også dessverre noe å gjøre med at det i stor grad er kvinner som lider av mange av disse sykdommene, enten det nå gjelder fibromyalgi eller osteoporose. Men det er viktig at vi som politisk ansvarlige ikke lar oss passivisere av at det ikke nødvendigvis finnes et enkelt svar, og at det ikke bare er å bevilge flere penger. Vi må samarbeide med helsepersonellet om å prøve å finne nye måter å gjøre livet mer levelig på for de som har disse plagene.
Jeg er helt enig med interpellanten i at tverrfaglighet er et helt sentralt ord. Da er det slik, som interpellanten sa, at både økonomi og administrasjon kan stå i veien. Men vi har også sett eksempler på at lovbestemmelser i dag står i veien for å kunne få videreført tiltak som har vist seg effektive. Komiteen så ved selvsyn gjennom besøk ved et fysikalsk-medisinsk senter i Trondheim at det var vanskelig å sikre økonomien på dette meget vellykkede prosjektet, fordi fysioterapeutene her ikke fikk godkjenning som annenlinjetjenesteleverandører. Det bør vi være villig til å rette på, fordi meningen jo har vært at loven skal speile en virkelighet som er fornuftig. Og når virkeligheten viser oss at fysioterapeuter også kan gi behandling på et annenlinjenivå, bør de godkjennes for det. Jeg har også håp om at helseministeren vil følge opp dette.
Jeg tror også at det er viktig med informasjon og med forskning. Det er beklagelig at Norge foreløpig ligger så lavt når det gjelder midler til offentlig medisinsk forskning. Men vi får tro at det initiativet som er tatt både fra helseministerens og fra Stortingets side, vil være begynnelsen til å rette på dette.
Ola D. Gløtvold (Sp): Det er både positivt og viktig at spørsmålet om kroniske muskel- og skjelettlidelser blir satt sterkere på dagsorden – og derfor også min honnør til dagens interpellant. Det er slått fast av flere her at muskel- og skjelettlidelsene er sterkt utbredt, at de utgjør en stor prosentandel av de konsultasjoner som gjøres hos allmennpraktiserende leger, og at de utgjør omkring 50 pst. av langtidssykemeldingene og ca. en tredjedel av all uførepensjonering. Det sier seg sjøl at dette er et problem som veldig mange kommer borti.
I redegjørelsen fra helseministeren nevnes bl.a. dette prosjektet som har gått for seg på Aker sykehus, der det er intensjonen at de sykemeldte smertepasientene skal tilbake til yrkeslivet. Det er veldig bra at så mange som mulig kan komme tilbake til yrkeslivet, men noe av det viktigste er at så mange som mulig kan komme tilbake til en normal livsstandard uten ulidelige smerter.
I forbindelse med dette er det viktig at en får til en faglig styrking gjennom forskning, forebygging, behandling og oppfølging, slik at en får større forståelse og innsikt i faglige miljøer for å få bedre behandlingsmessige resultat, spesielt for pasienten i den sammenheng. Organiseringen har det også vært fokusert på, og det er viktig at det blir en samordning av den, med en tverrfaglig styrking. Flere har opplevd at det mangler. Dette gjelder både for pasienten og for det offentlige. Når det gjelder pasienten, eller den som utsettes for slike lidelser, er det viktig at det blir et samordnet hjelpetilbud, slik at en kan få tilbud på både det helsefaglige og det sosialfaglige område. Slik sett er det gledelig at St. meld. nr. 21 for 1998-99, Ansvar og meistring – Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk, nå kommer, slik at en kan få satt ned en del pæler for at dette kan bli en realitet.
Det er vist til flere faglige saksfelt her, bl.a. rygglidelser. Jeg har lyst til å kommentere det som sies om osteoporose av helseministeren, at det nå vil bli initiert et handlingsprogram for osteoporose fra Regjeringens side. Dette synes jeg er gledelig, og jeg har også i den sammenheng lyst til å vise til Aker sykehus og gi honnør for det pionerarbeid som har foregått på den klinikken når det gjelder osteoporose.
Muskel- og skjelettsykdommer er samfunnsmessig økonomisk belastende, men først og fremst er det personlig belastende for den som blir utsatt for disse lidelsene, og det er derfor det er så veldig viktig å få gjort noe med dette. Det er vanskelig med diagnose for diffuse lidelser som muskel- og skjelettsykdommer. Men en annen fare ved at det er så vanskelig å sette en diagnose, er at mange får feil diagnose fordi diffuse lidelser blir utredet for dårlig. En slik ufullstendig diagnose kan være en feilvurdering og bli et skalkeskjul for andre sykdommer, slik at de ikke blir utredet godt nok. Dette er meget alvorlig, og jeg håper også at på grunn av slike tilfeller må dette med diffuse lidelser bli bedre utredet i framtiden.
Olav Gunnar Ballo (SV): Som flere har sagt her, er det bra at man får oppmerksomhet omkring muskel- og skjelettlidelser. Ikke minst må det være viktig å finne fram til de årsaksforhold som gir lidelsene. Mye av det som har vært sagt her, går på behandlingsbiten når plagene allerede har oppstått, men det virker som vi har en utvikling i samfunnet på samme måte som for psykiske lidelser, at tallet på muskel- og skjelettlidelser er sterkt voksende. Det er vel veldig nærliggende å se det i sammenheng med de totalkrav som stilles i befolkningen til arbeid og fritid og den belastning som totalt sett oppstår. Det er jo sånn at de fleste som har den typen lidelser, er kvinner, og det er uhyre nærliggende å tenke seg at det er den dobbelte arbeidssituasjonen som mange kvinner befinner seg i, det å skulle kombinere arbeid med å måtte ta den største andelen av arbeidet i hjemmet, som totalt sett gir plagene. Derfor må det, i tillegg til at man har et godt behandlingsapparat, være viktig at man kommer i gang med å finne årsaksforhold, slik at vi kan gjøre noe med plagene før de oppstår. Det er komplekst, det er vanskelig, men man må ikke slippe det aspektet av syne.
SV fremmet tidligere, i 1998, et Dokument nr. 8-forslag om at man skulle se på aksepten for yrkessykdommer, at også slitasje- og belastningslidelser måtte kunne aksepteres som yrkessykdom. Årsaken til at det forslaget ble fremmet er at man innenfor Rikstrygdeverkets formuleringer når det gjelder yrkesskade og yrkessykdom, faktisk ekskluderer nettopp den gruppen helt eksplisitt gjennom formuleringer knyttet til forskriftene. Det er særdeles uheldig, også fordi man på den måten ikke får kartlagt i hvilken grad arbeidet spiller en rolle for at den typen plager oppstår. Vi noterte med glede at et flertall i sosialkomiteen, alle partier med unntak av Fremskrittspartiet, sluttet seg til intensjonen i forslag. Det munnet ut i følgende vedtak fra sosialkomiteen:
«Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for utvidelse av listen over yrkessykdommer slik at den også omfatter spesielle slitasje- og belastningslidelser som er klart yrkesbetingete.»
Nå sogner det forslaget inn under sosialministerens og ikke under helseministerens område, men jeg vil likevel spørre helseministeren hva slags initiativ som nå er tatt fra departementets side for å se på det forslaget som flertallet har sluttet seg til, og om man kan forvente at det kommer en tilbakemelding til Stortinget i løpet av vårsesjonen om hvor saken står og hva slags initiativ som blir tatt. Meg bekjent er det ikke gjort veldig mye i denne saken, men jeg håper i hvert fall at helseministeren kan bidra til at saken kommer videre.
Are Næss (KrF): Jeg synes det har vært en svært positiv debatt. Det har vært en tverrpolitisk enighet som ikke har vært overraskende for meg. Det har vært et fullstendig fravær fra Arbeiderpartiets side, noe som kanskje overrasker meg en smule mer.
Det er for disse pasientene behov for mange og ulike tiltak, slik som det også er kommet fram her i debatten, fordi sykdomspanoramaet er så vidt, fordi det dreier seg om så mange ulike tilstander, så mange ulike sykdommer og sykdomsforløp. Derfor finnes det ingen enkel løsning, ingen kjappe tiltak for disse problemstillingene. Min konklusjon blir at det viktigste vi kan gjøre nå foruten å initiere, opprettholde og styrke de gode tiltakene som er nevnt i debatten, er fortsatt å arbeide for bevisstgjøring og kunnskap om disse tilstandene. Diagnoseproblematikken har vært nevnt. Den tror jeg er sentral i den sammenhengen. Vi må slå fast at disse tilstandene er reelle sykdommer, og de må ikke glemmes i vår begeistring for den medisinske høyteknologi. Disse pasientene må tas på alvor.
Statsråd Dagfinn Høybråten: I likhet med interpellanten finner jeg det gledelig at vi også i denne helsepolitiske saken kan konstatere et bredt tverrpolitisk engasjement for en sak som berører veldig mange mennesker som sliter med forholdet til sin egen helse, men også med forholdet til det offentlige hjelpeapparatet.
Jeg er enig med representanten Alvheim i at man i størst mulig grad må få én dør å henvende seg gjennom i forhold til hjelpeapparatet. Derfor arbeider Regjeringen aktivt med å følge opp de vellykkede forsøk som har vært med offentlige servicekontorer, hvor sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor har samordnet sin frontservice og sin tjenesteyting mot brukerne. Det ønsker Regjeringen mer av og har lagt til rette for. Jeg viser til omtalen av det spørsmålet som er gitt i rehabiliteringsmeldingen.
Når det gjelder representanten Ballos etterlysning av sosialministerens oppfølging av det Dokument nr. 8-forslaget som komiteen behandlet i april i fjor om forholdet til yrkessykdommer når det gjelder muskel- og skjelettlidelser, merker jeg meg det. Jeg vil bringe det anliggendet til sosialministeren som rette vedkommende. Men jeg forutsetter selvsagt at det arbeides med en oppfølging i tråd med Stortingets behandling.
Representanten Næss pekte på stikkordene tverrfaglighet, organisering, forskning, smertebehandling og informasjon/opplæring som hovedknagger for det videre arbeid på dette feltet. Jeg er helt enig i at dette er viktige fokuspunkter, og vil ta det med i det videre arbeid med disse spørsmålene.
Når det gjelder representanten Næss" spørsmål om status når det gjelder avtaler med evalueringsgruppen – den såkalte Holger Ursin-gruppen fra 1994 – kan jeg opplyse om at departementet nå arbeider med sikte på en snarlig avtale. Departementet har mottatt forslag til en slik avtale, og jeg regner med at vi får en rask avklaring på det spørsmålet.
Presidenten: Sak nr. 4 på dagens kart er dermed ferdigbehandlet.
Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.