Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Undertegnede er kjent med at ulike
statsetater håndterer forsørgelsesansvaret ulikt.
Etter lov om barn og foreldre (barneloven) har en ikke forsørgelsesplikt
for ektefelles barn fra tidligere, stebarn. Når Statens
lånekasse for utdanning behandler søknader om
lån og stipend for stebarn, legges imidlertid stemors/stefars
inntekts- og formuesforhold til grunn for stipend og lån.
Er den håndteringen tilsiktet?»
Statsråd Jon Lilletun: Heilt frå starten i 1947 har det vore
ein klar intensjon at utdanningsstøtta skal rettast mot
dei som har størst behov. Difor har det heile tida vore
behovsprøving av støtta frå Lånekassa
etter inntekta og formuen til søkjarane og forsørgjarane.
Dette er nedfelt i gjeldande lov av 26. april 1985
om utdanningsstøtte til elevar og studentar, § 3.
Her går det fram at Kongen fastset ei øvre aldersgrense
for behovsprøving mot forsørgjaren si inntekt
og formue. I forskriftene for utdanningsstøtte har det
vore nedfelt at støtta skal behovsprøvast mot
steforeldra si inntekt. Etter gjeldande forskrifter blir det teke
omsyn til steforeldra sin økonomi når søkjaren
bur heime, medan det kan sjåast heilt eller delvis bort frå den
når søkjaren bur borte og det er lagt fram opplysningar
som gjer det rimeleg. Det er også opning i forskriftene
for å ta omsyn til særlege forhold som gjer at det
ikkje er rimeleg å rekne tilskot frå foreldre/steforeldre
når søkjaren bur heime.
I 1986 tok Kultur- og vitskapsdepartementet
opp med Justisdepartementet om det kunne seiast å vere
i strid med norsk lov eller godtekne rettsprinsipp elles å ta
omsyn til stemors/stefars økonomi ved tildeling
av behovsprøvd støtte til elevar under den fastsette
aldersgrensa. Justisdepartementet si lovavdeling uttalte i brev
av 18. mars 1986 m.a. fylgjande:
«Vi
antar at det ikke er i strid med lov eller anerkjente rettsprinsipper å ta
stemors/stefars økonomi i betraktning ved tildeling
av behovsprøvd støtte fra Lånekassen til
elever/studenter under den fastsatte aldersgrense.
Vi har flere
eksempler i lovgivningen ellers på tilfelle hvor stønad
som gis fordi forsørger er alene om omsorgen av barnet,
faller bort dersom forsørgeren gifter seg på nytt,
se folketrygdloven § 12-1 jf § 12-4 og
midlertidig lov 17 desember 1971 nr 119 om stønad til
skilte og separerte forsørgere § 1 jf § 2 annet
ledd. Det samme gjelder antakelig lov 24 oktober 1946
nr 2 om barnetrygd § 2 annet ledd. Det
forhold at stefars/stemors bidrag til underholdet i en
familie får virkning for stønader som gis av hensyn
til barnet, er altså ikke uvanlig og må kunne
aksepteres også ved behovsprøvd støtte
fra Lånekassen.»
Ei arbeidsgruppe nedsett av departementet hausten 1997
vurderte m.a. spørsmålet om behovsprøving
på grunnlag av formuen til steforeldra. Arbeidsgruppa peikte
på at utdanningsstøttelova ikkje inneheld ei klar
føresegn om at det ved tildeling av støtte
kan takast omsyn til formuen til stefar/stemor.
– President, det er eit nokså kort
avsnitt igjen av svaret mitt. Eg trur det vil vere nyttig om eg
får ta det med, men det bestemmer presidenten.
Presidenten: Med Stortingets løyve vil
presidenten gi statsråden høve til å halde
fram.
Statsråd Jon Lilletun: Takk skal presidenten ha!
Arbeidsgruppa uttalte:
«Selv
om arbeidsgruppen er av den oppfatning at det er lovmessig grunnlag
for en slik ordning, bør den tvil som hefter ved hjemmelsspørsmålet
få sin løsning ved at det ad lovgivningsmessig
vei tas standpunkt til dette spørsmål, og generelt
til spørsmålet om behovsprøving mot steforeldres
formue, da dette ikke er nevnt i gjeldende utdanningsstøttelov.»
Det offentlege utvalet, Aamodt-utvalet, som
eg nett har nedsett, og som skal gå igjennom alle sider
ved studiefinansieringsordninga som vert administrert av Lånekassa,
skal etter mandatet også sjå på forslaga
i rapporten frå den arbeidsgruppa som er nemnd over. Utvalet
skal vere ferdig med arbeidet til 1. november 1999, og
eg vil syte for at dette spørsmålet blir grundig
vurdert der før eg eventuelt fremjar forslag om endringar.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret. Jeg er enig med statsråden
i at prinsippet om behovsprøving som et utgangspunkt er
et sunt, godt og riktig prinsipp å holde seg til, men det
som er spesielt i dette tilfellet når det gjelder stefars/stemors
ansvar, er hvordan de forskjellige statsetatene opptrer, alt etter
hva som er lov innenfor området. Når det gjelder
barneloven, er det ikke forsørgelsesplikt i forhold til
ektefellers tidligere barn, men når da i en del tilfeller
faktisk de samme barna begynner å studere, blir utdanningssøkende,
da bruker en motsatt fortegn. Og da er det ikke rart at de som
er involvert i dette, føler dette som en urettferdighet.
Derfor vil jeg spørre statsråden videre: Synes
han det er riktig at det skal være avhengig av hvilken
etat en har med å gjøre, hva slags svar en skal
få på dette?
Statsråd Jon Lilletun: Nei, den høgre handa bør
alltid vete kva den venstre gjer, og motsett, så eg er
einig med spørjaren i at det ikkje er greitt at det er
ulike tolkingar i ulike lover, og derfor er det at arbeidsgruppa
har kome til at dette bør ein sjå på ut
frå heimelssituasjonen. Men det tilleggsmomentet som representanten
Rasmussen her tek opp, vil eg syte for vert tilført utvalet,
og at ein òg jamfører det heilt klart med andre
lover for å få parallellitet. Når vi
fyrst har dette utvalsarbeidet på gang med høg
kompetanse, tykkjer eg at det er viktig å få klara opp
i det.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker igjen for svaret og synes det var
greit det som ble sagt nå, at en vil sørge for
at de momentene som jeg tok fram, også vil komme inn i
utvalgsarbeidet, men jeg er litt bekymret over den tiden det kanskje
vil ta.
Men det som jeg også gjerne ville
inn på i stad, var dette at det skjedde en endring fra
inneværende skoleår i forhold til foregående
skoleår. Da tok en nemlig ikke de samme hensyn og gjorde
ingen forskjell på om søker bodde i heimen
eller utenfor heimen. Det skjedde en endring
fra skoleåret 1997-98 til skoleåret 1998-99, og jeg
synes det er rart at statsråden ikke var inne på den problemstillingen.
Derfor vil jeg spørre igjen: På hvilken måte
tenker statsråden seg nå at en skal kunne ta et
initiativ for å få en endring på dette,
eller mener han at det ikke er nødvendig med en endring
i det hele tatt?
Statsråd Jon Lilletun: Når det gjeld hovudprinsippet, har
det, som eg sa i mitt fyrste svar, lege fast i svært mange år.
Så har det då kome ei endring i nokre tilfelle.
Som eg sa i det andre svaret eg gav, vil eg gå gjennom dette
og ta med dei momenta som representanten Rasmussen hadde,
så det vil sjølvsagt verte sett i ein samanheng.
Når det gjeld at det vart gjort ei
endring no, har ikkje eg så langt sett at det har slege
negativt ut for nokon, tvert imot har det vore sett meir i ein totalitet.
Men dersom representanten sit med opplysningar om at dette verkar
urimeleg for nokon, ber eg om å få dei oversende.
Då er eg sjølvsagt villig til å sjå på det,
men hovudspørsmålet må løysast
i utvalsarbeidet.