Odd Holten (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til helseministeren:
«Kan leger som på grunn av
rus har utført sterk vold mot offentlige tjenestemenn,
uten opphør få fortsette i sin legetjeneste?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det følger av legeloven § 10
jf. § 8 at en leges lisens eller autorisasjon
kan tilbakekalles dersom legen anses uskikket til å utøve virksomhet
på grunn av konkret angitte tapsgrunner. I de tilfellene
hvor det er skjellig grunn til å anta at det foreligger
grunnlag for tilbakekall og det finnes påkrevd, følger
det av legeloven § 9 at en leges autorisasjon
kan suspenderes. Departementets myndighet etter loven er delegert
Statens helsetilsyn, som fører tilsyn med alt helsepersonell
her i landet.
Som hovedregel vil et administrativt tilbakekall
eller en suspensjon skje på grunnlag av forhold som har
foregått under utøvelse av legevirksomheten.
Med legelovens tapsgrunn «atferd uverdig for en lege» åpnes
det for at også forhold utenfor legevirksomhet kan få betydning for
spørsmålet om suspensjon og tilbakekall av lisens
eller autorisasjon som lege. Jeg kan i den forbindelse nevne at
helsemyndighetene har behandlet saker hvor leger har blitt vurdert
uskikket til å utføre legevirksomhet på grunn
av forhold utenfor selve legevirksomheten. Det har dreid seg om
forhold av en slik karakter at legens allmenne tillit har blitt
ansett brutt eller svekket. For turnuskandidater er lisensen knyttet
til et bestemt arbeidssted, og kandidatene har derfor begrenset
adgang til å utøve legevirksomhet utover det som
følger av virksomheten ved turnusstedet.
Suspensjon må vurderes nøye
fordi det er et alvorlig inngrep overfor den det gjelder. Dette
vil normalt bli vurdert tidlig i en sak. I saker om tilbakekall
av autorisasjon/lisens, vil spørsmålet
om suspensjon bli løpende vurdert ut fra de til enhver
tid foreliggende opplysninger. Jeg vil presisere at hensynet til
forsvarlig legevirksomhet, herunder trygghet for pasientene, er
tungtveiende hensyn i en slik vurdering.
Jeg antar at representanten Holten med sitt
generelle spørsmål sikter til en konkret sak fra
hans fylke, der to leger ble dømt i Fredrikstad byrett
for grov vold mot bl.a. offentlige tjenestemenn. Dommen er så langt
jeg kjenner til, ikke rettskraftig. Helsetilsynet ble kjent med
saken i mai 1998. Tilsynet har bl.a. innhentet oversikter over legenes
forskrivninger med tilhørende journaler. Varsel om suspensjon
er sendt de angjeldende leger. Den ene av legene har etter dette
frivillig gitt avkall på sin legelisens, og har i dag ikke
lisens for å utføre legevirksomhet. Den andre
har ikke møtt til videre tjeneste som turnuskandidat. Jeg
har fått bekreftet at saken vil bli gitt prioritet i Helsetilsynet.
Odd Holten (KrF): Jeg takker helseministeren for svaret, som
jeg synes var grundig og svært balansert.
Det dette handler om, er en type saker som
utvilsomt strir imot vanlige folks rettsoppfatning. Dersom det skal være
mulig å få til en vellykket behandling, er det
helt nødvendig å ha et tillitsforhold mellom pasient
og lege. Leger som har et langt studium bak seg, bl.a. om rusmidlenes
virkning, må det kunne stilles forventninger til. De bør
kunne ha en atferd som ikke er til skade for andre, i dette tilfellet
altså polititjenestemenn.
Det er naturlig for meg å ha et oppfølgingsspørsmål: Vil
det være naturlig at legenes vandel tas med i forhold til
mulighet for utøvelse av legeyrket, slik som en ser ved andre
yrker, f.eks. ved stell og pass av barn?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er i dagens universitets- og høyskolelovgivning
anledning til å bortvise eller utestenge en student på grunn
av disiplinære problemer. Og etter endring i universitets-
og høyskoleloven i 1997 gis det nå hjemmel for å kreve
politiattest, slik at en kan utestenge studenter fra praksis på bakgrunn
av politiattest om straffbare forhold. Jeg viser her til lovens § 42 a.
Disse studentene vil ikke få adgang til å fullføre utdanningen
med mindre det foreligger frifinnelse eller siktelse frafalles.
I forbindelse med forslaget til ny lov om helsepersonell
som Regjeringen fremla i høst, er det drøftet
om ikke utdanningsinstitusjonen bør ha en plikt til å informere helsemyndighetene
om denne type forhold. Departementets konklusjon er at en slik informasjonsplikt
bør inntas i regelverket som gjelder for utdanningsinstitusjonene. Det
arbeider vi nå med i samarbeid med KUF.