Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Anne Enger Lahnstein

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Kåre Gjønnes

• statsråd Dagfinn Høybråten

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Importen av legespesialister og allmennleger er blitt mer en tredoblet de seneste to år. Dette er imidlertid ikke uten problemer. Det rapporteres om betydelige språkproblemer i allmennlegetjenesten i mange kommuner. Særlig er dette tilfellet hvor allmennlegetjenesten stort sett består av utenlandske leger som er rekruttert fra land utenfor Skandinavia.

Hva kan helseministeren gjøre i forhold til kommunene for å bedre norskkunnskapene til de utenlandske legene før de starter sin praksis?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har både en knapphet på leger i Norge og en skjev fordeling av de legeårsverkene vi har. Regjeringen angriper dette langs flere dimensjoner, først og fremst ved å øke utdanningskapasiteten, dernest ved å sørge for at vi får en bedre styring med fordelingen av nye legeårsverk. Men vi må fortsatt regne med et behov for å rekruttere leger fra utlandet. Det som da er viktig, er at rekrutteringen skjer slik at vi gir søkere mulighet til en forberedelse, både når det gjelder norsk språk og når det gjelder norske samfunnsforhold. Verken norsk språk eller – kanskje i langt mindre grad – norsk trygdevesen, som jeg har et visst kjennskap til, lar seg lære på 14 dager. Opplegget som vi nå samarbeider med arbeidsmarkedsmyndighetene om, består derfor i å gi en skikkelig opplæring før disse utenlandske legene kommer inn i det norske helsevesenet.

Vi er også opptatt av et samarbeid med fylkeslegene i de mest aktuelle fylkene om hvordan en kan følge opp legene også når de er i Norge.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

De fleste av de importerte utenlandske spesialistene går til norske sykehus, som synes å ha et umettelig behov for spesialister, noe som vel skyldes den økende grenspesialiseringen. Vil helseministeren i forbindelse med godkjenning av de regionale helseplanene vurdere om det kanskje er en overdekning av spesialister i norske sykehus, særlig i Sør-Norge, som igjen går på bekostning av spesialisttilgangen i Nord-Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på representanten Alvheims spørsmål er at vi faktisk har fått mulighet til en bedre styring med dette nå, fra 1. januar, når den nye loven om legefordeling er trådt i kraft, og det nye nasjonale rådet for spesialistutdanning av leger er trådt i funksjon. Dette rådet skal nettopp bidra til en sterkere nasjonal styring med hva slags spesialiteter vi skal ha, og det skal også bidra til en bedre fordeling av de spesialister som sykehusene trenger. Jeg mener derfor at vi nå har skaffet oss verktøy, og så blir det opp til myndighetene å bruke dette verktøyet på en klok måte.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil gjerne i forlengelsen av John Alvheims spørsmål spørre helseministeren om han i forbindelse med utenlandske leger, kan si noe om den forskjellsbehandling vi ser når det gjelder leger som kommer fra EØS-området, og leger som kommer fra land utenfor EØS-området. Det man ser, er jo at leger fra et EØS-land får umiddelbar godkjenning, og at det blir stilt små krav f.eks. til språkkunnskaper. Det kan derfor bli til dels betydelige problemer knyttet til disse legene. Leger fra land utenfor EØS-området, som kan være like godt eller bedre kvalifisert, må derimot tilfredsstille betydelige krav for å få sin godkjenning. Skranken kan ofte bli så høy at de ikke klarer å oppfylle kravene, bl.a. kan det være problemer knyttet til oppholdstillatelse.

Vil helseministeren ta initiativ til å utligne de forskjellene som fins når det gjelder mulighetene for leger fra EØS-området og leger fra land utenfor EØS-området til å få arbeid i Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har allerede tatt et initiativ til å se nærmere på dette problemet. Vi skal følge EØS-avtalen, men vi har også muligheten til å forhåndsgodkjenne utdanningssteder utenfor EØS-området. Jeg har tatt et initiativ til en vurdering av om vi i større grad bør gjøre det, nettopp for å møte det problemet som representanten Ballo her peker på.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet går til helseministeren.

Det politiske flertallet i Oslo er i ferd med å gjøre sykehusene Ullevål og Aker til aksjeselskaper. En overgang til aksjeselskap for Norges største og tredje største sykehus vil få betydning for hele Helse-Norge ved at dette sender sterke signaler om slik organisering også ved andre sykehus.

Aksjeselskapsformen er laget for å operere i et konkurransemarked, og det synes som om vår helse skal ut på en form for børs. Det som nå er i ferd med å skje, står i sterk motstrid til det Stortinget vedtok for ca. et halvt år siden i forbindelse med helseregioninndelingen, der samarbeid og fordeling av oppgaver innad i og mellom fylkene stod sentralt.

Hva akter helseministeren å foreta seg etter det som nå synes å skje?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er mitt syn at sykehusene bør få en friere stilling for å håndtere de nye og mer krevende virkemidler som helsepolitikken nå baseres på, bl.a. innsatsstyrt finansiering og etter hvert et fritt sykehusvalg. Men det er ikke likegyldig hva slags organisasjonsform, hva slags tilknytningsform, sykehusene har til sin eier. Fordi dette er et stort og viktig helsepolitisk spørsmål, har Regjeringen nedsatt et utvalg – Sørensen-utvalget – som innen 15. mars skal avgi en rapport om alternative tilknytningsformer for sykehus. Blant de alternativene som vil bli vurdert, er aksjeselskapsformen, men også en form for sykehusforetak som ligner den statsforetaksmodellen som er vedtatt når det gjelder statlige virksomheter. Mitt mål er å få en bred helsepolitisk debatt på grunnlag av Sørensen-utvalgets innstilling, og jeg forstår det slik at den innstilling som foreligger til Oslo bystyre, har tatt høyde for at man faktisk vil vurdere også de alternativer som Sørensen-utvalget presenterer, før de tar endelig standpunkt i Oslo. Det vil være mitt bestemte råd til Oslo kommune.

Jeg vil også peke på at en eventuell endring av tilknytningsform kan bety en så omfattende endring av sykehusets organisering at det kan utløse krav om ny godkjenning etter sykehusloven. Det vil i så fall bli vurdert hvis et slikt endelig vedtak skulle bli fattet.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg synes det er oppsiktsvekkende at helseministerens eget parti, Kristelig Folkeparti, i Oslo er sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i iveren etter å kommersialisere helsevesenet. Det bryter med overordnede nasjonale politiske målsettinger. Det er også påfallende at arbeidet med å gjøre sykehusene om til aksjeselskap skjer i forkant av det utvalget som helseministeren nå nevnte at han selv har satt ned, og som jeg syns er et veldig viktig arbeid. Det er jo bare en måned til dette utvalget skal komme med sin innstilling, og jeg syns det er en provokasjon både mot helseministeren og andre medlemmer i Regjeringen at Oslo kommune går så langt i forkant av dette utvalgets innstilling. Fra et slikt markedsstyrt og lite politisk styrt sykehusaksjeselskap er det ganske kort vei til at norske eller utenlandske private investorer kan bli trukket inn, også forsikringsselskaper med en slik interesse. Hvilken kommentar har helseministeren til en slik utvikling?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den kritikk som representanten Kristoffersen nå reiser, føler jeg først og fremst rettes mot byrådet i Oslo, og det ønsker ikke jeg å svare for. Jeg vil svare for hvordan jeg har håndtert denne saken. Det er å sørge for at det blir lagt til rette for en bred helsepolitisk debatt, der ulike alternativer for tilknytningsform blir vurdert. Så langt jeg kjenner den innstillingen som representanten Kristoffersen viser til, tar Oslo kommune høyde for at man faktisk vil vurdere resultatet av Sørensen-utvalgets innstilling før man tar endelig standpunkt til tilknytningsform i Oslo kommune. I så fall synes jeg ikke det er grunnlag for de karakteristikker som representanten Kristoffersen bruker.

For min del er jeg klart skeptisk til AS-modellen, fordi jeg mener at sykehus er samfunnsinstitusjoner som krever en større grad av samfunnsmessig styring.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Britt Hildeng.

Britt Hildeng (A): Du lyver, sa Valgerd Svarstad Haugland til Thorbjørn Jagland i partilederdebatten da han advarte Kristelig Folkeparti mot å gå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i deres privatiseringsfremstøt. I dag har Kristelig Folkeparti i Oslo gitt sin tilslutning til AS-ifisering av sykehusene i Oslo, til å gjøre den kommunale pensjonskassen om til et aksjeselskap, og det synes som om de er i ferd med å gi sin tilslutning til å sette hele kommunens eldreomsorg ut på anbud.

Ser statsråden noen betenkeligheter med hensyn til disse sterke privatiseringstendensene innen helse- og sosialomsorgen i Oslo, og vil han gjøre noe konkret med det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet om tilknytningsform mellom én offentlig sykehuseier og sykehuset er i utgangspunktet ikke et spørsmål om privatisering, men det kan være et spørsmål om grad av politisk styring. Derfor mener jeg at det er et viktig helsepolitisk spørsmål hva slags tilknytningsform det skal være mellom sykehusene og deres eiere.

Jeg synes det spørsmålet er for stort til bare å avgjøres i ett kommunestyre i landet, selv om det er vår største kommune og vår største sykehuseier. Derfor har jeg tatt initiativet til Sørensen-utvalget. Jeg forventer at alle parter, inklusiv Oslo kommune, som er invitert til å være med i Sørensen-utvalget, forholder seg til utvalgets resultater og til behandlingen av dem før de tar endelig stilling til tilknytningsmodell.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til – Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Jeg er glad for at helseministeren ikke lar seg lure av Arbeiderpartiet til å trekke konklusjonene før utvalgsarbeidet er lagt på bordet. Det har vært en viss tvil om dette før, så det er jeg glad for.

Jeg er også glad for å kunne konstatere at den frykt Arbeiderpartiet nå møter sykehusreformer med, ikke deles av helseministeren. Det er vitterlig Høyre og ikke minst Byrådet i Oslo som har drevet mange av disse reformene fremover.

Jeg vil spørre helseministeren om han ikke synes at det kan være fornuftig med en prøveperiode når vi skal prøve ut nye modeller, og at man ikke, selv etter Sørensen-utvalgets fremlegg, skal utelukke noen former, men at vi får anledning til å prøve ut både AS-formen og andre former, for det er jo vitterlig slik at det er den overstyrte sykehusmodellen som vi har i vårt land i dag, hvor den politiske styringen har tatt overhånd, som har skaffet oss alle helsekøene, og det er det som gjør at pasienter ikke får behandling så raskt som de ellers kunne ha fått.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker representanten Høegh for at hun berømmer meg for ikke å ta standpunkt på forhånd til spørsmål som jeg har bedt et utvalg om å utrede. Men i neste øyeblikk spør representanten Høegh meg om å gjøre det. Jeg vil fortsatt avstå fra å ta standpunkt til spørsmål som utvalget skal utrede, nemlig om det skal være én lovlig tilknytningsform mellom sykehus og eier, eller om det skal være flere mulige tilknytningsformer. Det er spørsmål som jeg synes det er naturlig å vurdere i kjølvannet av en slik utredning. AS-formen prøves allerede ut. Lovisenberg Diakonale Sykehus er et aksjeselskap. Så også i Norge har man faktisk en slik modell under utprøving.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål er fra Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo (SV): I forbindelse med diskusjonen omkring fristilling av sykehusene i Oslo har spørsmålet kommet om man ved en eventuell fristilling ville selge behandlingsplasser, f.eks. i forbindelse med helseforsikring, slik at de som hadde tegnet helseforsikring, skulle være sikret et tilbud ved sykehus. Så langt jeg registrerte, uttalte helsebyråden i Oslo at en slik løsning absolutt ville være aktuell ved en fristilling. Det synliggjør at en fristilling vil gi sykehusdrift på andre premisser, der det offentlige tilbudet kanskje må reduseres som en konsekvens av at markedet i større grad vil styre det.

Ser helseministeren det betenkelige ved en fristillingsmodell, nettopp fordi man ikke får en offentlig styring ut fra likeverdsbetraktninger, men at det økonomiske incitamentet i så fall kan være styrende for driften av sykehuset?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er nødvendig å gi sykehusene en friere stilling. De er av de mest komplekse og største virksomhetene vi har å lede i landet. Ledelsen ved sykehusene trenger en mer solid og friere plattform til å styre disse komplekse virksomhetene. Derfor trenger vi en friere stilling. Så er spørsmålet: Hva slags fristilling? Det er det Sørensen-utvalget utreder, og de skal avgi rapport om en måneds tid.

Jeg vil si at vi følger to spor i helsepolitikken. Det ene er å åpne for en sterkere grad av incitament og etterspørselsstyring gjennom innsatsstyrt finansiering, gjennom et friere sykehusvalg og gjennom en friere stilling av sykehusene. Men det andre sporet er også viktig. Det er styringen gjennom regionale helseplaner og gjennom eierstyringen for øvrig. Jeg vil stå for en helsepolitikk som tar ut effektivitetsgevinsten ved å åpne for etterspørselsmekanismer, men som samtidig har en overordnet politisk styring.

Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål.

Trond Helleland (H): Jeg ønsker å stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Fra 1. august 1999 utvides valgfriheten i kontantstøtten ved at det innføres et nytt trinn. Dette er i tråd med den avtalen kontantstøttepartiene inngikk i fjor. Tilskuddssatsene til barnehager tilsvarer noenlunde kontantstøttesatsene. Departementet har i rundskriv om statstilskudd til drift av barnehager i 1999 innarbeidet dette. Jeg vil spørre statsråden hvorfor Regjeringen i det nye rundskrivet bryter med sitt uttalte mål i budsjettet om en generell økning av tilskuddssatsene og bedre økonomi både for kommunale og private barnehager.

Barnehagene får høy støtte for barn under tre år, 36 000 kr, og lav støtte for barn over tre år, 19 000 kr, men i rundskrivet blir det opplyst at bare barn født etter 1. januar 1997 vil få høy støtte etter 1. august i år. Det betyr altså at barn født i 1996, men som ikke er fylt tre år 1. august, vil få lav støtte. Hvorfor endrer departementet reglene uten noe forvarsel? Dette betyr en redusert støtte for barn på opptil 6 000 kr fra 1. august til 31. desember. Hvorfor har ikke statsråden drøftet dette med Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må svara at dette må eg gå tilbake og undersøka grundigare. Eg trudde det var dei same satsane som ein hadde førre året, som blei førte vidare. Difor kan eg ikkje svara noko meir utfyllande enn at dette må eg undersøka og eventuelt koma tilbake til Stortinget med meir informasjon om dersom det er nødvendig.

Trond Helleland (H): Jeg takker for det, men det er altså ikke satsene som er endret, det er innslagspunktet for beregning av alder på barna. Det betyr at barnehagene vil få 19 000 kr i støtte for barn som er to år og syv måneder 1. august, mens barn opp til tre år skulle fått 36 000 kr. Her er det altså 14 000 kr i forskjell på disse barna som følge av den regelendringen som nå står i rundskrivet på side 2 og 3. Det er mulig statsråden ikke er klar over dette, men da burde hun i så fall sjekke det opp, for dette er ganske alvorlig. Det betyr f.eks. at private barnehager kanskje må belaste foreldrene med 1 000 kr mer i måneden i foreldrebetaling i perioden fra august til desember.

Det er mulig at dette har foregått i departementet uten statsrådens viten, men det vil i så fall overraske meg stort. Og jeg spør om ikke dette også er i strid med den avtalen regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har inngått om å bedre vilkårene for de private barnehagene.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når det gjeld å betra vilkåra for dei private barnehagane, kjem Regjeringa tilbake til Stortinget med ei stortingsmelding om akkurat dette, og den skal leggast fram for Stortinget til våren.

Når det gjeld akkurat dette punktet som representanten spør om, kan eg faktisk ikkje svara noko anna enn at slik eg har oppfatta det – dette må eg undersøka grundigare, for eg føler meg på litt tynn is – har ein ført vidare den praksisen som har vore før i forhold til støtte når det gjeld aldersdifferensiering mellom to og tre år. Dette punktet har vore tatt opp av bl.a. organisasjonane, og både den førre regjeringa og denne regjeringa har nok blitt kritiserte for at ein ikkje har følgt grensa på tre år heile året. Men som sagt: Eg må gå tilbake til departementet og få meir informasjon og skal eventuelt koma tilbake til Stortinget dersom det er nødvendig.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Grete Knudsen (A): Jeg vil stille statsråd og partileder Lahnstein følgende spørsmål:

Kirkeminister Lilletun har beklaget biskop Köhns avgjørelse om å la kapellan Siri Sunde fortsette i den jobben hun har utført på en samvittighetsfull måte. Er statsråd Lilletuns beklagelse også Regjeringens og dermed Lahnsteins syn?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil i denne saken vise til Lilletuns uttalelse og også til at dette er et spørsmål som Kirkens indre organer vil følge opp, slik jeg har forstått det.

Ellers er jo dette en sak som det er vel kjent at det er noe ulike vurderinger av i forhold til håndteringen. Men statsråd Lilletun uttaler seg på vegne av Regjeringen i spørsmålet.

Grete Knudsen (A): Jeg synes det svaret statsråd Lahnstein nå gir, er trist, for den som ifølge kirkeloven er satt til å gjøre jobben på vegne av Kirken, er biskop Köhn, og kirkeministeren har på vegne av Regjeringen beklaget hennes avgjørelse. Han har ikke latt de indre organene selv ordne opp. Biskop Köhn var den som skulle ordne opp, det har hun gjort, og han har beklaget det. Jeg synes det er trist, for en videreutvikling av folkekirken må nettopp skje ved både Arbeiderpartiets og Senterpartiets innsats. Men samtidig sementerer også Regjeringen nå en oppfatning av en meget utsatt gruppe, og mitt spørsmål til Lahnstein blir: Hvordan skal Regjeringen, Verdikommisjonen til tross, arbeide for å øke toleransen og likeverdet spesielt?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg blir litt overrasket over denne reaksjonen, for så vidt jeg husker, var statsråd Lilletuns beklagelse knyttet til det som ble oppfattet som et løftebrudd. For øvrig viste Lilletun til det som er prosessen som er i Kirkens egne organer. Det er det viktig for meg å presisere.

Ellers er jeg enig i at når det gjelder utviklingen av folkekirken, er det viktig med takhøyde. Det er viktig at vi får en utpekelse av lederskap i Kirken som ivaretar den romslighet som man ønsker for en folkekirke knyttet til staten. Det er det som er vårt mål, og jeg ønsker å videreføre det. I denne konkrete saken er det klart at statsråd Lilletun uttaler seg på vegne av Regjeringen. Han har beklaget det ene elementet. Han har videre vist til prosessen innad i Kirken, og det er etter min mening helt riktig at han her viser til det indre selvstyret som Kirken har i trosspørsmål.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Ågot Valle (SV): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

Det er nå avdekket at det bare i Oslo er 1 000–1 300 barn med krigserfaring som er asylsøkere og flyktninger. Enten har de vært soldater sjøl, eller så har foreldrene krigserfaring. Og de finnes også i andre deler av landet. Jeg er ganske sikker på at vi er enige om at traumene som de har, er så store at vi vanskelig kan forestille oss det marerittet de lever med. Men det vi vet, er at barna har vansker med å takle sin egen hverdag og vansker med å fungere i samfunnet. Flere av dem ender også opp i gjenger. I dag får ikke disse barna skikkelig og god nok hjelp. Jeg er ganske sikker på at vi er enige om at de må fanges opp tidlig, med en gang de kommer til landet.

Hva vil barne- og familieministeren gjøre for å gi barna hjelp, og for å gi foreldrene hjelp til å være foreldre og gjøre sin foreldregjerning?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er alvorlege tal vi blir serverte i forhold til born og ungdom som har problem på dette feltet, og eg er einig med representanten i at det ikkje er blitt gjort nok for desse borna. No har vi vedtatt ei psykiatrireform som òg skal hjelpa born og ungdom, og eg trur at også dei vi snakkar om her, vil kunna få hjelp gjennom den psykiatrireforma som er vedtatt, og som er i ferd med å bli sett ut i livet i dei ulike kommunane.

Eg har òg lyst til å visa til andre tiltak som Regjeringa har sett i gang, m.a. spesielle hjelpetiltak der ein ynskjer å gi borna hjelp i familien. Det er eit professorat ved Universitetet i Oslo, eit femårsprosjekt, som er sett i gang. Ein har fått ein del erfaringar med veldig gode resultat frå USA, der ein har hjelpt akkurat ungdom som kjem m.a. frå framandkulturar, og der ein har gått inn og hjelpt både borna og foreldra i samarbeid og sett på det som eit betre verkemiddel enn å senda ein del av desse, dei såkalla verstingane, på institusjon. Eg har stor tru på at dette vil hjelpa denne gruppa ungdomar òg her i landet.

Så har eg òg lyst til å nemna at vi i førre veka nedsette eit NOU-utval som skal ta for seg barnevernet og fosterheimsproblematikken i Noreg. Eg har stor tru på at det òg vil kunna koma med forslag og tiltak som skal kunna hjelpa akkurat denne gruppa. Det er òg snakk om mange andre prosjekt, der ungdom vil prøva å hjelpa ungdom. Eg trur òg at barnevernet og psykiatrien og ein del av desse tilboda som vi ynskjer å gi ungdomar, spesielt i storbyane, vil vera med og hjelpa denne gruppa til å kunna fungera godt i samfunnet. Det er det vi ynskjer, og det er det vi har ei målsetting om.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Vi er vel enige om at her må det gis hjelp på veldig mange områder, både til foreldrene og til barna.

Statsråden nevnte psykiatrireformen. Det er ganske oppsiktsvekkende å høre at de barna som søker psykologhjelp i dag, må betale den sjøl. Dette er slett ikke godt nok. Vi er av den formening at barne- og ungdomspsykiatrien må rustes opp for å ta imot disse barna langt bedre enn det den er i stand til i dag. Det er nå 8 000 asylsøkere rundt omkring i landet. Mange av dem er barn, og mange av dem er familier med barn. De må få hjelp her og nå, straks. I prinsippet er det barnevernet som skal fange dem opp med en gang, men det gjøres heller ikke. Hva vil familieministeren gjøre med det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Familieministeren vil understreka det ansvaret som barne- og ungdomspsykiatrien har. No har eg lyst til å minna om at denne reforma akkurat er sett ut i livet, og eg reknar med at den skal gi eit godt resultat òg for denne gruppa.

Det er tatt krafttak frå Stortinget si side på bakgrunn av forslag frå Regjeringa, og det reknar eg med blir følgt opp i kommunane. Som representanten seier, er det mange som sit i asyl rundt omkring i kommunane. Både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien vil vera med og legga til rette for at desse skal få hjelp. Dette reknar eg med vil skje. Det er klårt at dei burde helst fått hjelp i går, som representanten nesten påstår, og det å sjå på dei ulike tiltaka og prøva å styrkja dei, er noko som vi støttar. Det er akkurat derfor vi m.a. har sett ned eit utval som skal sjå på barnevernet, og har hatt ei satsing på barne- og ungdomspsykiatrien og psykiatrien generelt, som Stortinget òg har støtta. Så eg håpar desse borna får hjelp.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne stille barne- og familieministeren et spørsmål.

I Aftenposten den 7. februar lover statsråden at bidragspliktige skal få bedre råd. Det er Fremskrittspartiet glad for. En av årsakene til at statsråden nå ønsker å se på bidragsordningen, er, som hun sier i Aftenposten, at «dagens bidragssystem ikke tar høyde for at den som betaler bidrag også tilbringer tid sammen med barna». De argumentene som fremmes her, er helt i tråd med det som Fremskrittspartiet og representanten Øystein Hedstrøm har fremmet gjennom forslag tidligere.

Men mitt spørsmål går mer i retning av om denne utredningen eller forslaget fra Regjeringen vil bli fremmet våren 1999, eller som det har vært antydet i en artikkel tidligere fra statsråden, høsten 1999. Ønsker statsråden eventuelt å forsinke fremdriften ved å sende dette nye forslaget ut på en ny høring?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No er det ikkje berre representanten Hedstrøm og Framstegspartiet som har vore opptatt av denne problemstillinga. Det er ganske mange i Stortinget og i departementet hos meg som har vore opptatt av denne problemstillinga i lengre tid. Som ein sikkert er kjend med, var det statsråd Grete Berget som sende ut eit forslag på høyring, som fekk både ros og ris. Så har saka blitt liggande, og eg greip fatt i ho då eg vart statsråd.

Når det gjeld framdrifta, kan eg lova representanten at det blir sendt ut eit høyringsnotat i løpet av våren, men saka kjem nok ikkje til å bli fremma i Stortinget før til hausten, slik som arbeidsprogrammet ser ut for oss no. Det er òg opplagt for meg at denne saka må ut på ei ny høyring fordi vi har sett kva slag høyringssvar som kom inn på det førre forslaget som vart sendt ut. Dei vil vi tilpassa til det nye forslaget som vi sender ut saman med dei prioriteringar som denne regjeringa ynskjer å gjera i denne saka. Då er det opplagt at saka må ut på ny høyring før vi eventuelt kan utforma eit forslag som blir sendt til Stortinget. Dette fører til at det nok ikkje kjem før til hausten. Det er ikkje snakk om å forseinka prosessen; det er snakk om å ta den tida vi treng for å få til eit forslag som så mange som mogleg kan vera einige om.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret. Jeg er fullstendig klar over at dagens familieminister er den fjerde statsråden i rekken nå som har snakket om, vurdert og lagt fram nye regler for bidragsordningen. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet har engasjert seg så sterkt i saken, for nå er det ikke flere barn å tape i denne sammenhengen. Når vi vet at det i dag er nesten 60 000 barn som kun har omgang med den ene biologiske forelderen, er det klart at dette må fremskyndes og prioriteres skikkelig.

I en undersøkelse foretatt av Institutt for sosialøkonomi ved Universitetet i Bergen, blir alle de argumentene som Fremskrittspartiet nå har brukt i snart 10 år, bekreftet, og jeg syns at når foregående familieminister Grete Berget i en artikkel, sammen med statsråden her på samme tid, bekreftet at de allerede på det tidspunktet kjente problematikken, var det ikke nødvendig å forlenge prosessen.

Men en annen ting i forbindelse med dette …

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur ikkje eg har fått noko nytt spørsmål.

Saka kjem til Stortinget, og eg reknar med at den blir handsama fort når den kjem hit, slik at vi kan få sett regelverket ut i livet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jon Olav Alstad (A): Jeg har lyst til å stille et spørsmål til kulturministeren.

Vi har de siste årene prøvd å sette et sterkere søkelys på kulturtilbudets betydning bl.a. for å motvirke fraflytting fra distriktene. Ett av de få tilbudene som er virkelig godt utbygd også i distriktene, er kinotilbudet. Det har skjedd de siste tiårene gjennom et solidarisk system, bygd opp gjennom kommunale kinematografer og filmleieavtalen. Nå ser vi at store kommuner privatiserer sine kinoer, og at det står strid om filmleieavtalen. Hva akter kulturministeren å gjøre for at vi kan få til å opprettholde kinotilbudet på små plasser i distriktskommunene, slik at de også får beholde det tilbudet?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er helt enig med Alstad i at kinotilbudet er svært viktig og godt utbygd i Norge. Det er faktisk en ganske enestående modell, hvor vi har bygd opp et tilbud og også har en bransjeavtale som innebærer at man får en god spredning på film i Norge, og hvor bortimot 90 pst. av kinoene, tror jeg, er i offentlig eie. Nå ser vi at det er fremstøt fra ulike sider for å komme inn på dette markedet. Det er kommunene som har konsesjonsmyndighet til kinodrift, og derfor vil jeg vurdere om det er riktig å gå ut til kommunene og peke på betydningen av kinotilbudet, slik vi har det, og kanskje be om at kommunene tenker seg nøye om før de går inn på en privatisering, som kan ligge i kjølvannet nå.

Ellers er det svært viktig også å opprettholde denne solidariske avtalen som Alstad peker på, og det kan nok ses i sammenheng. Filmpolitikk, eller kinopolitikk, framover vil være et viktig politikkområde for meg.

Jon Olav Alstad (A): Jeg takker for svaret. I motsetning til i Sverige og Danmark og de fleste av de øvrige nabolandene våre har ikke vi den vertikale strukturen med privatisert kinodrift og filmproduksjon gjennom hele linjen. Vi har valgt å bygge det opp ut fra den politiske målsettingen om desentralisering. Jeg tror, slik som statsråden var inne på, at det blir viktig at vi klarer å opprettholde dette for at de små kommunene i det minste skal ha det minimum av kulturtilbud som vi har bygd opp de siste årene.

Jeg er glad for at statsråden varsler at hun vurderer å ta initiativ, og hun skal få full støtte dersom hun velger å gjøre det. Det tror jeg er et vesentlig poeng, som ikke bare må gjøres til en kommunal sak, men en sak som vi også har et nasjonalt ansvar for. Vi har også et ansvar for at den norske filmen som blir produsert, har et marked å vises for, for det er jo ikke noe vi lager for eksportmarkedene eller for egen fornøyelse, det er fordi vi ønsker å gi befolkningen vår et tilbud. Og da må vi ha apparatet og strukturen på plass for å kunne gi dem dette.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er helt enig med Alstad i beskrivelsen av tilbudet vårt og betydningen av det. Det er klart at en kommersialisering eller en privatisering vil kunne føre til at man får et smalere filmtilbud rundt omkring i landet.

Jeg er også glad for at jeg på dette området kanskje kan regne med at vi kan få en samhandling med Arbeiderpartiet for å få til en offensiv som innebærer at det viktige kulturtilbudet som kinodrift er i hele landet, kan opprettholdes og videreutvikles.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren. Det er et spørsmål i føljetongen om den såkalte Brustad-bua. Jeg har forstått det slik at den bærende idé, eller selve verdigrunnlaget, i denne loven er at søndagen ikke ødelegges dersom vi handler i butikker som er mindre enn 100 m2 . Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg kan ikke forstå at det blir mer søndag av å handle i små enn i store butikker. Den hittil siste episode i denne søndagsfarsen er visstnok nå at statsråden også vil fjerne unntaksbestemmelsen om trafikknutepunkter, der butikkene kan ha åpent uansett størrelse. Det får jo som konsekvens at taxfree-butikkene og de andre butikkene på flyplassene eventuelt også må stenges eller presses inn i dette Brustad-bua-konseptet. Er det virkelig statsrådens hensikt å stenge taxfree-salget på søndager og dermed gi nok et bidrag til økt hjemmebrenning eller smugling?

Nå er jeg spent på svaret.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg fekk meg ei litt sjokkarta oppleving då eg gjekk om bord i flyet i New York sist fredag. Eg var avbilda på fyrstesida i VG, og der stod det at om eg fekk det som eg ville, skulle butikkane på flyplassane stengast på søndagen. VG har ikkje vore i kontakt med meg. Eg har inntrykk av at måten dei jobbar på, er at ei god sak ikkje skal undersøkast så veldig grundig.

Det har aldri vore min intensjon å stenga korkje tax-free-butikkar eller andre butikkar på Gardermoen. Men det er viktig for meg å streka under at eg ynskjer å ha ei lov som skal bli respektert, som eit fleirtal på Stortinget ynskjer, og som bevarer søndagen som ein annleis dag, samtidig som ein kan ta vare på dei tilsette i varehandelen. Det går det godt an å gjera.

Når det gjeld korleis vi skal rydda opp i desse uklarheitene som enkelte innafor handelsnæringa påstår er i det lovverket som er vedtatt, har ikkje Regjeringa behandla det enno, men det kjem vi tilbake til. Eg vil berre ha gjort det klart at det aldri har vore min intensjon å stenga tax-free-butikkar eller andre butikkar på flyplassane.

Tidlegare var det slik at det var mange butikkar som hadde ope ulovleg, og det ynskte ein å regulera. Veldig mange av desse kan no – gjennom ein langvarig sedvane – føra vidare den opningstida dei hadde før, som dei tok seg til rette for. No skal ikkje eg kommentera kva som var ulovleg eller lovleg av det som skjedde før 1. januar 1999. Men det eg kan seia, er at vi ynskjer å gjera dei endringane som eventuelt må til, på den mest kurante måten, for at lova sin intensjon skal bli fylgt opp òg av dei som i dag ikkje ser ut til å gjera det.

Annelise Høegh (H): Jeg takker for dette forhåpentligvis avklarende svaret. Men jeg håper jo at statsråden ser at dette er en så håpløs lov at den beste måten å få den til å bli respektert på, faktisk er å oppheve hele loven og stole på at folk selv er i stand til å finne ut hva det er fornuftig å gjøre på søndagen – at det kanskje går an å kombinere både handling og å gå i kirken, hvis man er opptatt av det, gå på tur eller hva det måtte være.

Men har statsråden tenkt over at det nettopp er slik som hun nå sa, at den loven vi i dag har, som Arbeiderpartiet og Regjeringen ønsker å fortsette med, faktisk har belønnet dem som i alle år har brutt loven om forbud mot søndagsåpne dagligvarebutikker? Jeg sier takk og pris for 7-Eleven, for de har gjennom sin ulovlige virksomhet presset Regjeringen og Arbeiderpartiet til å innse at iallfall noen butikker skal få lov til å holde åpent på søndager. Men det har de altså gjort ved å trosse forbudet. Det Regjeringen nå gjør, er å belønne dem som har brutt loven, og straffe dem som har holdt seg loven etterrettelig.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er heilt klart: Det som representanten her peikar på, er eit tankekors, og det skal eg ikkje legga skjul på. Samtidig ynskjer korkje eg eller Regjeringa – heller ikkje Arbeidarpartiet, trur eg – å skjerpa inn det som har vore ein sedvane. Vi ynskjer faktisk å ha ei lov som skal rydda opp i det som har vore ulovleg.

Folk kan tenka sjølve – ja, men problemet er at dersom representanten Høegh sin fridom til å gjera kva ho vil på søndagen, skal bli respektert fullt ut, må nokon arbeida i desse butikkane. Eg ynskjer faktisk å ta omsyn til dei som eventuelt skal tena representanten Høegh eller andre i butikkane dersom dei skal vera opne. For at også dei som jobbar innafor varehandelen, stort sett skal kunna ha fri på ein søndag, må ein faktisk ha ei lovregulering. Eg ynskjer ikkje ein søndag der både sportsbutikkar, møbelbutikkar og matbutikkar skal vera opne. Då legg vi faktisk eit ganske stort press på dei som jobbar innafor varehandelen. Det er det òg viktig for meg å streka under, samtidig som vi ynskjer å behalda søndagen som ein annleis dag.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Torstein Rudihagen (A): Spørsmålet mitt går til landbruksministeren.

I store delar av Utkant-Noreg er skogbruket svært viktig. Moglegheitene i skogbruket burde ha vore utnytta enda betre. Men det ein nå faktisk opplever frå nyttår, er at prisen på massevirke og sagflis for skogbruket og trelastbedriftene ute i Distrikts-Noreg er så sterkt redusert at store delar av skogen ikkje er lønsam å drive ut. Det kjem av at treforedlingsbedriftene har innført eit såkalla transportfrådrag som fører til sterkt reduserte prisar for skogbruket ute i distrikta. Eg er klar over at det er marknadskreftene som styrer dette. Spørsmålet mitt blir likevel: Synest landbruksministeren dette er i tråd med ein god distriktspolitikk og ein god skogbrukspolitikk? Dersom ikkje: Ser landbruksministeren for seg tiltak og verkemiddel for å motverke dette?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil aller først vise til den skogmeldingen som Regjeringen har fremmet, som nå ligger til behandling i Stortinget, der en kommer inn på en generell drøfting av rammevilkår for norsk skogbruk i tiden framover, og der Stortinget får anledning til å gå inn på en del av de spørsmål Rudihagen reiser.

Når det gjelder prissetting på trevirke, er jo ikke det noe som departementet eller statsråden har noe med. De prissettinger som skjer, skjer ut fra vanlige markedsmessige vurderinger og forhandlinger. Derfor finner ikke statsråden å kunne gå inn og ha meninger om hvorvidt disse prisene er for lave eller for høye. Det er klart at lønnsomheten i norsk skogbruk vil være best når prisene er høyest.

Det er derfor en oppgave for skogeierne å sørge for å ha en avvirkning som gjør at en utnytter de ressursene en totalt har. Hvis norsk virke ikke finnes, vil en få større import fra andre land, og det er ikke med på å fremme den type avvirkning som vi trenger også i norske skoger.

Torstein Rudihagen (A): Eg takkar for svaret.

Eg er, som eg sa, klar over dei marknadskreftene som er med og styrer prisinga. Men norsk treforedlingsindustri er i dag i stor grad dominert av nokre få bedrifter. For å illustrere kva dette har ført til, kan eg nemne at det m.a. i ei skogeigarforeining som Mjøsen har vorte pressa fram slike prisar av Norske Skog Supply også når det gjeld soneprising av massevirke. Dette er eit brot på tidlegare prinsipp om lik pris ved levering ved bilveg.

Norske Skog vart i si tid starta av skogeigarar. I lokaliseringsdiskusjonen var det uinteressant for skogeigarane kvar bedrifta skulle ligge, for prinsippet var lik pris same kvar ein leverte trevirket. Har landbruksministeren noko han kunne tenkje seg å seie til Norske Skog på bakgrunn av ein slik handlemåte som dette?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg føler at her beveger statsråden seg eventuelt ut på et område som han ikke bør mene altfor mye om. Generelt er det slik at i en sterkere konkurranse på et internasjonalt marked går dette inn i strukturdebatten og strukturvurderingene innenfor næringslivet i Norge, og det gjør at vi får større enheter. Det finner vi igjen også på andre områder, ikke bare innenfor skogbruket. Det spørsmålet som representanten stilte om min vurdering av Norske Skogs handlemønster, synes jeg ikke det er riktig at jeg mener noe om her i dag.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Norge og norske bønder dumper store deler av sitt kjøttoverskudd til spottpriser i utlandet for å kunne bidra til at Kari og Ola skal betale noen av Europas høyeste matvarepriser. I 1997 ble det dumpet over 7 000 tonn norske matvarer på verdensmarkedet. Det var hovedsakelig svinekjøtt, men også meieriprodukter. Nå går vi inn i WTO-forhandlinger, og man skal nå få eliminert muligheten for de norske bøndene til å avskaffe disse problemene ved å dumpe matvarer på verdensmarkedet.

Vi har en over 60 år gammel lov, omsetningsloven, som regulerer disse forholdene og gjør dette mulig – altså en 60 år gammel lov! Vil statsråden under de nye og fremtidige forhold gå inn for å liberalisere eller fjerne omsetningsloven, slik at vi kan få fri konkurranse i omsetningsleddet også i Norge?

Statsråd Kåre Gjønnes: Dette kan jo bli en generell landbrukspolitisk debatt. Jeg vil vise til at det å selge varer på verdensmarkedet skjer med eksportsubsidier i flere land enn i Norge. Det skjer i EU, og det skjer i andre land, for å tilpasse seg verdensmarkedets priser. Slik sett er ikke Norge spesielt i denne sammenhengen. Det som kanskje er spesielt i Norge, er at eksportvolumet er lite. I den generelle norske landbrukspolitikken er det ikke et mål i seg selv å ha eksport. Det er et mål å ha en produksjon som dekker det norske markedet. Men så får man den situasjonen at man ikke treffer denne produksjonen på millimeteren, og da må man regulere markedet. Vi må også vurdere det lovverket som fungerer i dag. Faktisk er det slik at det er de norske bøndene som i dag må betale det denne overproduksjonen vi har, koster, i motsetning til i andre land, der de offentlige myndigheter også tar den kostnaden.

Jeg vil bare avslutte med å si at for min del vil jeg legge vekt på å finne virkemidler i landbrukspolitikken der vi kan tilpasse produksjonen til den etterspørselen vi har i eget land.

Øystein Hedstrøm (Frp): Dette kan ordnes meget lett. Ved å slippe markedet mer fritt vil markedets usynlige hånd tilpasse tilbudet etter etterspørselen. Dessuten vil prisene gå ned, slik at vi vil slippe å oppleve at Kari og Ola valfarter til Sverige, Danmark og Finland. I fjor var grensehandelslekkasjen totalt sett 11 000 mill. kr til disse landene, og 30-40 pst. av det man kjøpte, var matvarer – kylling, svinekjøtt og meieriprodukter. Ja, svinekjøtt er nå blitt så billig i Sverige at folk bruker det til å mate bikkja med.

Nå må noe gjøres, og jeg spør mer konkret: Hva vil departementet bidra med for å gjøre norske matvareprodukter mer konkurransedyktige?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har i hvert fall ikke som mål for min eller Regjeringens politikk at vi skal komme ned i matvarepriser som vil tilfredsstille de behovene som representanten Hedstrøm viste til – hvem mat eventuelt primært skal være et tilbud til.

Når det gjelder det generelle prisnivået i Norge, har jeg svart på det tidligere her i Stortinget og sagt at det ikke er noe mål i seg selv å ha dyre matvarer, men at vi må finne en balanse der de som arbeider med denne produksjonen, har en inntekt tilnærmet lik andre i samfunnet. I denne politikken tas en del av inntekten gjennom ordinære priser i markedet, og en del tas over bevilgninger på statsbudsjettet. I det siste jordbruksoppgjøret var det avtalte tillegget som ble tatt ut gjennom pris i markedet, historisk lavt. Det hadde en virkning i konsumprisindeksen på 0,1 pst. Slik sett har Regjeringen lagt vekt på å få prisene på matvarer ned.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Volden starter i hjemmet, påstod Per Isdal på en voldskonferanse i regi av Røde Kors i går. I budsjettet for 1999 la Arbeiderpartiet fram en voldspakke som inneholdt styrking av tiltak som barnevern, krisesentre, Ungdom mot vold og mer penger til frivillige organisasjoner. På konferansen som Røde Kors hadde i går, ble også viktigheten av tiltak nettopp innenfor disse områdene understreket.

I mange sammenhenger har jeg hørt statsministeren og statsråden snakke varmt om å gjøre noe, nettopp på voldsområdet. Har man nå, tre måneder etter at man behandlet budsjettet i Stortinget, skjønt alvoret i voldssituasjonen, og er man villig til å bevilge ekstra midler til nettopp disse områdene, noe som vil hindre vold, bl.a. i hjemmene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg var sjølv til stades og høyrde foredraget til Per Isdal i går. Det var eit veldig interessant foredrag. Han peikte på, som representanten også seier, at vald i heimane er eit stort problem.

Det er noko vi har gripe fatt i i Regjeringa, og på måndag skal vi ha ein idédugnad med dei som kjenner dette området best – dei som tek seg av kvinner og born som blir utsette for vald osv. – for å koma med ideer til kva vi kan gjera. Privat vald er vanskelegare å takla enn den valden som skjer i gatene. Valden som skjer i gatene, får langt meir medieomtale. Privat vald er absolutt det største området, men vi kan ikkje setta opp overvakingskamera eller ha politi i stovene til folk, vi må ha andre tiltak. Eg håpar at den idédugnaden vi skal ha på måndag, vil føra til at vi får ein del forslag som vi kan setta i verk, i tillegg til alle dei andre tiltaka som faktisk er sette i verk – tiltak som denne regjeringa har sett i gang, og tiltak som er førte vidare frå tidlegare regjeringar sine satsingar. Dette er eit av dei områda som ikkje fekk nedskjeringar då vi la fram budsjettet vårt i haust. Trass i at vi måtte ha eit budsjett som var veldig stramt, skjerma vi dei tiltaka som gjekk direkte på å hjelpa ungdom m.a. gjennom utviklingsprogrammet, pilotprosjekt i to kommunar, og ulike tiltak og støtteordningar som vi har i dei store byane.

Eg synest det er kjekt å få tilbakemelding på at ein del av desse tiltaka som vi har hatt, m.a. i Oslo, har vore målretta og viser gode resultat. Så håpar eg at denne idédugnaden på måndag kan føra med seg ein del gode tiltak. Regjeringa vil å legga fram ein handlingsplan mot vald i heimane i løpet av våren. Vi håpar vi på den måten kan gjera noko konkret – meir enn det vi allereie gjer i dag.

Grethe G. Fossum (A): Jeg merker meg at statsråden omgår spørsmålet. Mitt spørsmål var: Vil det bli bevilget mer penger til dette? Svaret jeg får, er: idédugnad. Jeg tror ikke det holder lenger. Jeg merket meg at statsministeren i den muntlige spørretimen den 27. januar sa at man ville omprioritere innenfor barnevernet. Er det slik at denne regjeringen, som hadde råd til 2,8 milliarder kr til kontantstøtte, ikke har råd til å støtte voldstiltakene med en eneste krone mer enn det som ligger i budsjettet? Og i tilfelle man vil omprioritere, slik statsministeren sa, hva har man da tenkt å nedprioritere i det barnevernet og på de krisesentrene vi har?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vi hadde budsjettdebatten i haust, og eg har ikkje tenkt å ta den opp på nytt. Eg trudde representanten Fossum visste korleis ting fungerer frå Regjeringa si side. Vi legg fram budsjettet om hausten, og der har vi våre prioriteringar. Vi skal legge fram eit revidert nasjonalbudsjett i vår, og det er heilt klart at eg i dag ikkje kan gå ut og seia kva vi kjem til å prioritera ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett til våren. Det ville ha vore oppsiktsvekkande om eg i dag stod her og sa at eg kan lova mange fleire millionar til eit spesielt område. Vi veit korleis ting fungerer både frå Regjeringa si side og her i Stortinget. Og Stortinget får til behandling vårt reviderte budsjett med dei prioriteringane vi har, når tida er inne for det.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål fra Gunnar Breimo.

Gunnar Breimo (A): Det er ikke mangel på gode ideer og tiltak verken fra Kristelig Folkepartis side eller fra statsråden, men det er spørsmål om penger til forebyggende tiltak. Politiet alene kan aldri løse disse problemene. Det har mange ganger undret meg hvor forferdelig vanskelig det er å finne penger til forebygging. Når skaden har skjedd, er det alltid penger til reparasjon, til fengsel og straff. Det var forstemmende å oppleve at Regjeringen i budsjettbehandlingen i høst foreslo og fikk Høyre og Fremskrittspartiet med på kutt på bevilgningene til barne- og ungdomsarbeid. For eksempel kuttet man utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet fra 4 mill. kr til skarve 100 000 kr. Mitt spørsmål blir: Syns statsråden dette er fremtidsrettet politikk i dagens situasjon, og kan vi vente liknende kutt i framtiden? Jeg håper at statsråden ikke bare skylder på Arbeiderpartiets påståtte mangel på samarbeidsvilje. Regjeringen foreslo kuttene i det opprinnelige budsjettforslaget.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No vil eg minna representanten om at ein kan ha ei rett framstilling av fakta i saka. For representanten Breimo, som sit i den komiteen som òg skal behandla tilleggsmeldinga til frivilligheitsmeldinga, veit svært godt at der ligg det òg ein tanke om at dei 4 mill. kr som skal gå til desse pilotprosjekta, skal takast frå den summen som eventuelt skal gå over tilleggsmeldinga. Det ligg store grep der i forhold til det frivillige arbeidet, som ein ønskjer å føra ned på lokalnivået, og det ligg òg føringar i forhold til desse midlane. Det veit representanten godt. Så når Stortinget får behandla den meldinga, reknar eg med at dei midlane er på plass og kan brukast til det dei var tenkte til.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kulturministeren følgende spørsmål:

Kulturministerens forslag om å lovhjemle forbudet mot politisk TV-reklame har fått en del politikere til å reagere på selve forslaget. Man reagerer også på den hastigheten dette forslaget har, og mener at Regjeringen heller bør avvente bl.a. Ytringsfrihetskommisjonens utredning, som etter planen vil være klar til 1. juli i år. Jeg registrerer at Kulturdepartementet har et annet syn enn Fremskrittspartiet og hevder at et forbud mot politisk reklame i TV ikke strider mot ytringsfriheten, og at en derfor ikke trenger å vente på denne utredningen. Det samme gjelder reklame for livssyn. Hvordan stiller statsråden seg til dette?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er riktig som representanten Bredvold peker på, at Senterpartiet og Fremskrittspartiet har ulikt syn i denne saken. Det som har skjedd, er at et flertall i Stortinget har bedt om at man skal få en bedre lovhjemmel for forbud mot politisk reklame i TV. Det har vi fulgt opp ved å sende ut et høringsnotat. Høringsfristen er nå utløpt. Vi har i den sammenheng selvfølgelig vurdert det som går på forholdet til ytringsfrihet, og kommet til at man etter en vurdering, som jeg ikke er helt ferdig med, vil fremme et forslag for Stortinget som sikrer et forbud mot politisk reklame i TV. Det kan selvfølgelig være ulike syn på det, men en av hovedbegrunnelsene, slik jeg oppfattet stortingsflertallet den gangen det var oppe her, var nettopp knyttet til at man ønsker noenlunde like muligheter for de politiske partiene, i tillegg til at politisk reklame på TV kan bli svært sterkt, og at en ikke ønsker amerikanske tilstander på dette området. Jeg kan for øvrig også tilføye at det er svært mange land som det er naturlig å sammenlikne seg med, som har et slikt forbud. Så vidt jeg vet, har Sverige, Tyskland, Frankrike og Sveits et slikt forbud. Jeg oppfatter det som et oppdrag fra stortingsflertallet, og det er helt i tråd med det programmet som jeg også er valgt på.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Ser ikke statsråden at forskjellen på f.eks. et 10 sekunders reklameinnslag på TV og en helsides annonse i en riksdekkende avis ikke er stor, og at det kan ha den samme effekten på godt og vondt? Og hvor stor er egentlig forskjellen på om vi ser en reklamesnutt på riks-TV framfor f.eks. lokal-TV eller hører den på radio? I tillegg er det mulighet for å få denne type reklame på Internett. Vurderer statsråden også å stenge disse mulighetene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det forslaget som jeg regner med å fremme, vil på basis av høringsutkastet og høringsuttalelsene dreie seg om reklame på fjernsyn. Man kan altså ha ulike oppfatninger om det. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har et annet syn enn meg, men jeg mener det er ganske viktig å få en bedre lovhjemmel enn vi har i dag for forbud mot politisk reklame på TV.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.