John I. Alvheim (Frp): En oppnår neppe politisk karriere ved å gå på barrikadene for å bedre livssituasjonen og livskvaliteten for de sterkt ulykkelige og alvorlig syke sprøytenarkomane. Jeg har fått mange negative reaksjoner på mitt engasjement i så måte. Men jeg spør: Er ikke også de narkomane mennesker, ja faktisk våre medmennesker som i sin situasjon har krav på samfunnets hjelp til å komme bort fra det helvetet de gjennomlever daglig, et liv i fornedrelse, preget av kriminalitet, prostitusjon, raskt sviktende fysisk og mental helse? De opplever utstøtning og trakassering også innen hjelpeapparatet. Disse menneskene ble født inn i verden med de samme mulighetene som du og jeg. De fleste hadde foreldre med store forventninger til sitt avkom, men noe gikk galt i den sene barndom eller den tidlige ungdom.

De siste ti årene har over 1 000 unge menneskeliv gått tapt ved overdose, siste året hele 200, et antall som er det høyeste i hele Vest-Europa folketallet tatt i betraktning. En slik skremmende utvikling må bety at behandlingstilbudene og den politikk som har vært ført overfor de tyngste stoffmisbrukere, har spilt fallitt, og at behandlingsstrategien umiddelbart må legges om. Ansvaret for behandling av de tunge narkomane må være helsevesenets. De sprøytenarkomane er alvorlig syke mennesker, som i tillegg til den daglige heroinforgiftningen har pådradd seg en rekke somatiske lidelser. Det nytter ikke å satse på gårsdagens behandling med målsetting om stoffrihet og en behandling preget av moralisme, fordømmelse og tvang. For mange fagpersoner i fremtredende posisjoner i vårt behandlingsapparat med et slikt syn kan være en alvorlig brems i forhold til nye behandlingsformer.

Å overføre ansvaret for de sprøytenarkomane til helsevesenet vil i seg selv føre til en sterkere ansvarsmobilisering og gi større rettigheter til den enkelte i denne pasientgruppen.

Det finnes i dag syntetiske medikamenter med dokumentert god effekt, eksempelvis metadon, som har vært prøvd ved et eget prosjekt på Gaustad i årene 1994-97. I de seneste år er også et nytt medikament, nemlig Subutex, tatt i bruk med dokumentert god effekt i utlandet og også sporadisk i vårt eget land. Subutex er lettere å administrere enn metadon og er enklere å trappe ned ved ønske om stoffrihet. Subutex er imidlertid ikke godkjent for allment bruk i Norge. Endelig vil jeg nevne behandlingen med narkose for avgifting av sprøytenarkomane, som særlig i USA og Canada er mye brukt, og som bl.a. var tenkt satt i gang ved Aker sykehus, men prosjektet ble av en eller annen grunn stoppet.

Prøveprosjektet på Gaustad var særdeles vellykket. De fleste klientene fikk en betydelig bedre livskvalitet. De kunne fungere sosialt i forhold til familie og nærmiljø. Mange kom tilbake til arbeidslivet, flere fortsatte sin utdannelse, og det ble ikke observert overdosedødsfall. Opptakskriteriene var imidlertid restriktive, noe som medførte at bare et lite mindretall fikk metadonbehandling. I innstillingen til narkotikameldingen, Innst. S. nr.   184 for 1996-97, anbefalte en enstemmig sosialkomite å lempe på inntakskriteriene, som gikk på bl.a. alder og en mer fleksibel praksis av kriteriene, slik at mennesker som ville ha nytte av behandlingen, ikke ble avskåret. I 1997 ble det gjort vedtak om å tilby metadonbehandling i alle regioner samt å bygge opp et større metadonprosjekt og kompetansesenter i Oslo med ansvar for behandling av 300 mennesker. Det er sterkt å beklage at en i løpet av ett år ennå ikke har maktet å tilby metadonbehandling til mer enn ca. 200 klienter på landsplan.

Jeg stiller meg sterkt kritisk til det faglige gigantprosjektet som er under etablering på Ullevål sykehus, MARIO, hvor betydelige deler av de tilmålte ressursene går til faglig profesjonsutvikling, og hvor man forutsetter en fagstab på hele 80 personer som skal ivareta poliklinisk behandling av 300 pasienter. Samtidig opplyses det at 300 klienter ferdig klarerte for metadonbehandling ved dette prosjektet må vente i tre-fire måneder på slik behandling. Statistisk vil denne ventetiden tilsi at et titalls mennesker vil måtte dø i denne ventekøen. Dette prosjektet kan neppe betraktes som et akutt strakstiltak på gateplanet, og det var jo nettopp det vi nå trengte. Jeg vil henstille til sosialministeren å gå inn i prosjektet ved Ullevål og sørge for at ressursene kommer pasientene og pasientbehandlingen til gode.

Om det er vilje, har vi nå muligheter til meget raskt å gi behandling til alle de sprøytenarkomane som i dag er i en livstruende situasjon. Vi må så raskt som mulig ta i bruk de medikamenter vi har til rådighet for å redde flest mulig liv. Behandling med Subutex kan meget raskt etableres ved våre kompetansesentre innen rusmiddelomsorgen. Det må imidlertid skje en radikal endring av opptakskriteriene for slik behandling, både når det gjelder alder og misbrukstid. Sett fra et helsemessig synspunkt kan det ikke være riktig å kreve ti års bruk av heroin for å få tilbud om metadonbehandling. Etter så lang tids bruk er pasienten både fysisk og psykisk livsvarig skadet.

I de større byene bør det etableres spesielle helsetilbud for de narkomane, slik at deres helsesituasjon generelt kan følges opp. De narkomane vil ikke kunne gjøre seg nytte av de vanlige tilbud i primærhelsetjenesten. Der blir de avvist, utstøtt og delvis trakassert.

Sosialministerens svar på spørsmål i spørretimen nylig fra representanten Einar Olav Skogholt om strakstiltak var særdeles skuffende. Nedsettelse av en arbeidsgruppe og mer tvang var sosialministerens forslag til strakstiltak. Det er gårsdagens løsninger sosialministeren her foreslår.

Vi trenger ikke flere utredninger. Vi har kunnskap nok fra inn- og utland til å sette i gang. Og når denne arbeidsgruppen som sosialministeren har nedsatt, verken har fremtredende representanter fra Fagrådet innen rusvern i Norge eller representanter fra de institusjonene som er de tyngste og største innen narkotikabehandlingen, så sier det også noe om viljen til å tenke nytt.

Når det gjelder utvidet tvangsbehandling, er jeg meget skeptisk. Det må i hvert fall være behandlingsplasser å vise til hvis man skal gå til tvangsbehandling av narkomane, og disse behandlingsplassene finnes i dag ikke.

Jeg vil kort oppsummere:

• 1. Overfør ansvaret for behandling av de sprøytenarkomane til helseavdelingen i Sosial- og helsedepartementet.

• 2. Pålegg metadonprosjektet på Ullevål å starte behandlingen av de 300 personene i Oslo som er klarert for metadonbehandling, straks!

• 3. Godkjenn preparatet Subutex foreskrevet av psykiatere og indremedisinere for behandling av heroinmisbrukere!

• 4. Foreslå øremerket bevilgning for investering og drift av helsestasjoner for narkomane i Oslo og andre større byer!

• 5. Sørg for at Aker sykehus får anledning til å igangsette avgifting ved bruk av narkose.

Til slutt tar jeg opp de forslagene fra Fremskrittspartiet som ligger på representantenes plasser.

Presidenten: John I. Alvheim har teke opp dei forslaga han viste til.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Svaret på representanten Alvheim sitt spørsmål er ja. Eg har nytta mykje tid det siste året for nettopp å gjera situasjonen for dei mest forkomne stoffmisbrukarane betre. Arbeidet vil bli forsterka i 1999. Helseministeren og eg var i førre veke til stades ved opninga av det hittil nyaste tiltaket for denne gruppa; eitt av fem nye lågterskel helsetilbod til narkomane i Oslo. Departementet gjev tilskot til drifta av helsestasjonane, og vi har stilt midlar til rådvelde til evaluering av tiltaket for eventuelt å ha høve til å overføra erfaringane til andre byar.

Kriminalpolitisentralen har førebels registrert i alt 270 dødsfall i samband med narkotika i 1998. Det er ein kraftig auke sidan 1997, då talet var 177. For fyrste gong var det like mange som døydde av narkotika utanom som i Oslo – 136 mot Oslo sine 134. Av dei som døyr i Oslo, kjem om lag fjerdeparten frå andre kommunar. Dette syner at overdoseproblemet ikkje lenger er eit særskilt Oslo-fenomen.

Av dei 270 døde i 1998 var det 226 menn og 44 kvinner. Gjennomsnittsalderen til mennene var 35,5 år og til kvinnene 33,8 år. Bak kvart einaste tal i statistikken er eit menneske som hadde store problem å stri med, og som fekk eit altfor kort liv. Familie og vener sit igjen i sorg, ofte med ei rad spørsmål dei aldri fekk svar på.

Fleire faktorar verkar inn på mengda dødsfall på dette området. Generelt kan ein seia at det er fleire eldre misbrukarar som er fysisk og psykisk meir forkomne. Det er i hovudsak heroinet som tek liv, og dei fleste som døyr, har misbrukt dette stoffet i fleire år. Tilgangen på heroin har lenge vore stor, og prisane går ned. Heroin i kombinasjon med alkohol og vanedannande lækjemiddel aukar faren for overdose med dødeleg utgang. Vi veit òg at misbrukarar som har vore i behandling, i fengsel eller har vore rusfrie ein periode av andre grunnar, mistar toleransen for heroin og får såleis auka risiko for overdose.

Eg har på nært hald fylgt arbeidet i Oslo siste året. Ei arbeidsgruppe, sett ned av Oslo kommune, la i april 1998 fram ein rapport med forslag til tiltak mot overdoseproblemet. Mange av tiltaka er sette i verk av kommunen. Det er oppnemnt ei tverretatleg styringsgruppe på politisk og administrativt nivå for å betra samordninga av innsatsen. Tilsette i offentlege og private verksemder som kjem i kontakt med narkomane, t.d. på serveringsstader og i hospits, har fått opplæring i fyrstehjelp. Tilsette i institusjonar og fengsel skal nytta utskrivingssamtalane til m.a. å informera om farane for overdose ved bruk av heroin etter lengre opphald. Det er øyremerkte senger i institusjonar som kan ta imot klientar som har teke overdose. Behandlingsinstitusjonane har fått instruks om «å halda døra open» ein periode for klientar som fell ut av eit opplegg.

Mange av dei tungt belasta misbrukarane har dårleg helse og er særleg utsette for smitte av alvorlege sjukdomar som tuberkulose, hiv/aids, hepatitt og kjønnssjukdomar. Ofte kjem dei for seint til eller held seg vekk frå den vanlege primærhelsetenesta. På dei nyopna helsestasjonane vil sjukepleiar gje enkel behandling, skifta på sår og byllar og driva smitteførebyggjande arbeid. Helsestasjonane gjev òg høve til å møta misbrukarane i trygge omgjevnader med rettleiing og orientering om behandlingsopplegg. Ein lækjar vil sirkulera mellom dei fem lågterskeltilboda, som òg vil samarbeida med ambulansetenesta og dei andre tiltaka for rusmiddelmisbrukarar i kommunen.

Sosial- og helsedepartementet har sidan 1992 gjeve tilskot til tiltak for tungt belasta rusmiddelmisbrukarar i Oslo og etter kvart òg i andre større bykommunar. I 1999 får Oslo av Stortinget si løyving til utvikling av sosialtenesta og tiltak for rusmiddelmisbrukarar og tilskot til ei rekkje tiltak for dei mest problembelasta narkomane, mellom desse tilskot til den oppsøkjande tenesta og det særskilde helsetilbodet eg nett nemnde. g Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Arendal, Tønsberg og Drammen får tilskot frå denne løyvinga til lokalt tilpassa tiltak for den same målgruppa.

Tilbodet om metadonassistert rehabilitering er eit viktig supplement til dei medikamentfrie behandlingstiltaka og dei særskilde tiltaka som rettar seg mot misbrukarar i akuttsituasjonar og i tilfelle overdosar. Gjennom denne regjeringa si satsing, som Stortinget har slutta seg til, er tilbodet bygt ut til å vera landsdekkjande. Ved Senter for metadonassistert rehabilitering i Oslo var det pr. 11. februar i år etter senteret sine eigne opplysningar 239 klientar inntekne til behandling frå helseregion 1 og 322 Oslo-klientar på søkjarlista. I Hordaland er 27 misbrukarar tekne imot til behandling, og 15 er på veg inn. I Vest-Agder er det 11 til behandling og tre på veg inn. Dei andre godkjende tiltaka byrjar inntaket i løpet av mars og april.

Trass i alt som vert gjort frå kommunane og staten si side, ser vi at hjelpa anten ikkje er der, eller at ein kjem til kort i altfor mange situasjonar når rusmiddelmisbrukarar treng hjelpa mest. Mange av oss kjenner at tolmodet vert sett på prøve i høve til at det tek tid å etablera eit individuelt tilpassa metadontilbod til alle som vonleg kan få nytte av det.

Samstundes veit vi at hjelpa må vera kvalifisert. Hadde vi opna for at alle lækjarar kunne skriva ut kva som helst av metadon og liknande lækjemiddel til alle misbrukarar som ynskte det, hadde det bore gale av stad. Vi veit at metadon som er skrive ut utan tilstrekkeleg kontroll og oppfølging, gjer vondt verre. I Noreg har vi valt å satsa medvite på at metadon skal vera eit verkemiddel for noko meir enn å halda pasienten under kontroll. Å ta metadon er ikkje i seg sjølv ei behandling som heilar opiatmisbruk. Ein lækjar som byrjar å skriva ut metadon, vil ta på seg eit pasientansvar som vil vara heile livet ut. Det må i staden byggjast opp eit forsvarleg kontroll- og tiltaksapparat i kommunane rundt kvar einskild klient som får tilbod om metadon gjennom individuelle tiltaksplanar. Samstundes er det naudsynt med stabile butilhøve. Utvidinga til nye misbrukarar går no fort, men både kompetansen og tiltaksapparatet må utviklast i eit forsvarleg tempo, slik at klientane får den oppfylginga som er naudsynt for å lukkast.

Det er debatt både nasjonalt og internasjonalt om dei såkalla skadereduserande tiltaka for narkomane, m.a. tilgangen på reine sprøyter, «sprøyterom» i tydinga offentleg innreidde stader der misbrukarane kan injisera med tilsyn av helsepersonell, og utskriving av metadon og andre vanedannande lækjemiddel. Nokre land har gått langt i å syta for slike tiltak. Andre land har ei meir atterhalden og restriktiv haldning, og meiner at når ein ikkje får større skadereduksjon, er det det same som å ta steg i retning av ei liberalisering av narkotikapolitikken og legalisering av narkotikamisbruk.

Sjølv meiner eg det må vera mogleg og rett å ha fleire tankar og strategiar i hovudet på ein og same gong. Det finst ikkje eitt einskilt tiltak åleine som kan løysa rusmiddelmisbrukarane sin trong for hjelp og behandling. Vi må ha eit mangfald av ulike tiltak. Vi må både halda ved like og styrkja det medikamentfrie hjelpetilbodet i og utanfor døgninstitusjonane. Det er difor eg har sett ned ei arbeidsgruppe – ein behandlingskommisjon, om ein vil – som, i samsvar med Stortinget sitt ynske, går gjennom tiltaka for rusmiddelmisbrukarar. Gruppa er godt i gang med arbeidet. Den ser på talet på behandlingsplassar i høve til etterspurnaden og kva manglar som er i dag, på tiltak for å vidareutvikla kvaliteten i tilbodet og på om det er naudsynt å føreslå forandringar i dei noverande administrative og finansielle ansvarstilhøva. Gruppa skal vera ferdig med dette arbeidet før sommaren. Eg vil koma tilbake til Stortinget i samband med stortingsmeldinga «Omsorg 2000», som eg nemnde i den førre saka.

Samstundes må vi vera viljuge til å vurdera nye forsøk og nye tiltak når vi ser at det som er sett i verk til no, ikkje når mange nok. Eg vil i lag med norsk ekspertise allereie om to veker vitja Frankrike for å få direkte kunnskap om dei erfaringane dei har med buprenorfin. Eg vil ha med meg representantar både frå metadonsenteret i Oslo og frå Fagrådet innen rusvernet i Norge for å vurdera ei eventuell oppfylging.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det positive med statsrådens svar var det siste som ble sagt, nemlig at statsråden var interessert i og opptatt av å vurdere nye tiltak. Det synes jeg er hyggelig å registrere, og jeg ønsker lykke til på reisen til Frankrike når det gjelder dette medikamentet, som man der har brukt lenge og med god erfaring. Men vi trenger ikke å finne opp kruttet på nytt i dette landet. Når vi har solid utenlandsk dokumentasjon, og også en snev av god dokumentasjon fra eget land, skulle det ikke være nødvendig å foreta den ene utredningen etter den andre for å komme i gang.

Jeg avviser tanken om at metadonbehandling er å betrakte som en legalisering. Det avviser jeg kontant. Det er riktig at de fleste av dem som får metadon, er i en så langt fremadskreden situasjon at de kanskje blir avhengig av metadon i hele sitt liv. Men vi redder deres liv! Vi gir dem en normalisert livssituasjon og livskvalitet, og det synes jeg er særdeles viktig å ha for øye også i forhold til disse.

Sosialministeren svarte ikke på mine tanker rundt å flytte de sprøytenarkomane bort fra klientrollen i sosialomsorgen som de er beheftet med, og over til en pasientrolle i helsevesenet. Jeg tror at det i seg selv å oppjustere omsorgen for de narkomane, slik at de ikke blir sammenlignet med den store gruppen sosialklienter, ville være en utrolig god begynnelse. De er ikke sosialklienter – de er syke mennesker, de er pasienter! Det må vi holde fast ved, og ut fra de synspunkter må vi også legge til rette for den behandlingen som skal gis.

Ellers er jeg godt fornøyd med de lavterskeltilbud som nå er etablert i Oslo, og jeg vet sosialministeren har hatt en sterk hånd med i det. Det setter jeg stor pris på og er veldig glad for. Men det er ikke bare Oslo, som det ble sagt. Vi trenger faktisk disse tiltakene i alle de større byene nå. Og det var overraskende å høre at det ikke bare var 200 døde, men 270. Det gjør situasjonen enda mer alvorlig, sett fra mitt ståsted.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for nye tre minutt til å utdjupa mitt svar, for ikkje å bli misforstått slik at nokon kunne tru at eg valde ikkje å svara på somme av Alvheim sine spørsmål.

Lat meg ta det med organiseringa fyrst. Det er ingen tvil om at svært mange rusmiddelmisbrukarar er pasientar. Dei er storforbrukarar av helsetenester, og dei får sine helsetenester på lik linje med andre pasientar. For å nå endå fleire av dei med helsetenester er desse helsestasjonane sette i gang. Men eg vil ta avstand frå å gjera rusvernet til eit reint helsespørsmål. Det meiner eg både er å neglisjera dei samansette sosiale årsakene som ofte ligg til grunn for rusmiddelmisbruk, og å oversjå potensialet til motivasjon og vekst hjå den enkelte. Det vil vera til stades hjå mange og må utviklast, og det krev eit samansett hjelpetilbod utover helsetenester.

Så er spørsmålet: Kva er tildeling av metadon? Etter vedtak i Noreg brukar ein termen «metadonassistert rehabilitering» nettopp for å understreka den same trua på at den enkelte rusmiddelmisbrukar, så langt det lèt seg gjera, skal fylgjast opp med bustadtilbod, utdanning, arbeid – kva det måtte vera – for å gjera det mogleg for han eller ho å få eit rusfritt liv på sikt. Skal ein lukkast med det, seier det seg sjølv at det er heilt naudsynt med ein tiltaksplan rundt den enkelte dette gjeld, og då er det nok òg i botnen for eit opplegg behov for fagkompetanse som tek hand om dette i samarbeid med kommunane.

Så til erfaringar frå Frankrike og andre land. Der er det vellukka erfaringar med buprenorfin som alternativ til metadon. Men det er òg høg risiko ved bruk av dette stoffet, fordi det er i tablettform, blir knust og kan takast med sprøyte, i motsetnad til metadon, som blir gjeven i flytande form, utblanda i søt saft. Det er òg stor usemje om bruken av Subutex i fagmiljø i Noreg. Om det ikkje hadde vore det, hadde det vel her vore eit sterkt press frå lang tid tilbake for å utvikla dette tilbodet i Noreg. Så her meiner eg vi må hausta erfaringar og sjå på dei vurderingane som er gjorde.

Gunhild Øyangen (A): Overdosesituasjonen i Norge er ekstraordinær. Den siste tiden har vi sett en dramatisk økning i tallet på overdosedødsfall, og problemet sprer seg utover landet. I fjor døde langt over 200 mennesker, hvorav om lag 140 i Oslo.

Overdosedødsfallene representerer et av våre mest alvorlige sosiale problemer. Dessverre er det mye som kan tyde på at overdosedødsfallene bare representerer toppen av et isfjell. Det er en ekstraordinær situasjon, som krever ekstraordinære tiltak, og etter mitt syn må vi ta situasjonen mye mer alvorlig enn hittil. Fra Arbeiderpartiets side legger vi derfor fram en tipunktsplan ut fra den svært kritiske situasjonen vi opplever. Forslagene er en blanding av strakstiltak og mer langsiktige, forebyggende tiltak.

I løpet av 1990-tallet har om lag 1 000 mennesker møtt overdosedøden. Vår oppgave er ikke å moralisere over de ulykkelige menneskene. Vår oppgave er å treffe skadereduserende tiltak som kan redde medmennesker. Vi kan ikke unnlate å ta i bruk virkemidler som vi vet fungerer – så lenge det settes over 2 000 overdoser årlig, hvorav over 200 med dødelig utgang, kan vi ikke unnlate å prøve skadereduserende tiltak vi vet virker. Erfaringene med metadonassistert behandling er god. Behandlingen hjelper tunge narkomane til en lettere og mer verdig tilværelse. Arbeiderpartiet foreslår derfor at tilbudet om metadonassistert behandling gjøres landsomfattende – fordi dette ikke er gjennomført.

Pr. i dag venter om lag 500 tunge narkomane på metadonbehandling. Med dagens kapasitet kan det gå flere år før de narkomane får den behandling de mer enn noe annet ønsker. I løpet av den tiden vil en del av dem med sikkerhet sette overdose. Det haster derfor med å få på plass supplerende tiltak. Arbeiderpartiet foreslår at de tunge misbrukerne som venter på metadon, får tilbud om behandling med Subutex. Erfaringene med Subutex, særlig i Frankrike, men også i Skien, er meget gode. Subutex-behandling kan iverksettes på kort varsel, det er enkelt å administrere, og økonomisk sett er det et rimelig tilbud. Legemidlet er allerede godkjent til bruk på visse vilkår i Norge, og jeg tror statsråden er kjent med at det er faktisk et press fra fagmiljøene om å ta det mer i bruk.

Arbeiderpartiet vil videre ha utredet de prinsipielle og praktiske sidene ved såkalte sprøyterom. Erfaringene fra Frankfurt kan tyde på at sprøyterom bemannet med helsepersonell har resultert i nedgang i tallet på overdosedødsfall. Hensiktsmessigheten med sprøyterom må derfor utredes straks, og eventuelle motargumenter må også belyses. Fagmiljøene ser et nytt overdosemønster, der om lag halvparten av overdosene settes av folk som ikke er kjent av behandlingsapparatet fra før. Dette betyr at tiltak må settes i verk med sikte på bedre kartlegging og mer oppsøkende arbeid i kommunene.

For mange overdoseofre er dårlig allmennhelsetilstand en fellesnevner. Det må derfor settes inn tiltak som oppsøkende helseteam i byene, ulike lavterskeltilbud for de narkomane og også helsevurdering og helserådgivning i tilknytning til sprøytebussen i Oslo. Det haster med å få på plass strakstiltakene som kan hjelpe dagens narkomane. På lang sikt vil det være avgjørende viktig å styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeidet blant barn og unge. Kun med aktiv forebygging på et bredt plan kan vi ta narkotikaproblemet ved roten.

Så til forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet: Det er gjort en retting i forslag nr. 4 som er omdelt i salen. Tallet 500 er tatt ut. Forslag nr. 6 rettes til:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir etablert oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene.»

Videre er Arbeiderpartiets forslag, som er fremmet av meg selv, såpass omfattende at jeg derfor vil foreslå at det sendes til sosialkomiteen til behandling.

Presidenten: Gunhild Øyangen har då teke opp forslaga på vegner av Arbeidarpartiet, med dei endringane ho refererte.

Are Næss (KrF): Rusgifter og andre avhengighetsskapende stoffer forårsaker tragiske dødsfall. Som interpellanten påpeker, har det i 1998 vært ca. 200 overdosedødsfall som følge av narkotika. Tallmessig representerer dette bare en liten brøkdel av dødsfall på grunn av avhengighetsskapende stoffer, først og fremst tobakk, som hvert år er skyld i 7 000-8 000 dødsfall i Norge, dvs. et dødsfall omtrent hver time i døgnet, alle årets dager, dernest alkohol, med antatt rundt 1 500 dødsfall pr. år. Både tobakk og alkohol fører ofte til langvarig sykdom, men også plutselige dødsfall. Ulykker i forbindelse med alkohol er bl.a. den største dødsårsak blant ungdom under 25 år. I tillegg til ulykker har vi også drap og selvmord. Dessuten er det viktig å huske at alkohol spiller en økende rolle i dødsfall som tilskrives narkotikaoverdoser. Blandingsmisbruk er som kjent en stadig viktigere årsak til overdosedødsfall.

De tragiske dødsfallene som skyldes overdose av narkotika, er på mange måter altså et dramatisk uttrykk for toppen av et isfjell. Når vi ønsker å forebygge og hindre disse over 200 dødsfallene, må vi også satse på forebyggende arbeid mot de bortimot 10 000 årlige dødsfall som skyldes rusgifter og andre avhengighetsskapende stoffer.

Vi må også ha klart for oss at overdosetallet alene ikke er det eneste målet på effekten av en nasjonal narkotikapolitikk. Når det gjelder de konkrete tiltak, vil jeg vise til sosialministerens innlegg. Jeg er spesielt glad for den nye feltpleien som Oslo kommune har åpnet som helsetilbud for hovedstadens rusmiddelmisbrukere. Som interpellanten påpeker, er det snakk om pasienter med en rekke ulike sykdommer. Det er blitt sterkt fokusert på metadonbehandling. Slik behandling krever en motivert stab, aktiv rådgivning og klar struktur. Å utdele metadon uten aktiv oppfølging har liten positiv effekt på atferd og livskvalitet. Det tar derfor tid å bygge opp dette tilbudet, som Stortinget allerede har vedtatt skal være landsomfattende. Det er derfor ingen grunn til å vedta dette en gang til i dag, slik som Arbeiderpartiet foreslår.

Jeg merker meg med undring at Arbeiderpartiet nå også vil slå inn på den nye praksis å starte behandling med navngitte medikamenter på grunnlag av en interpellasjonsdebatt. Jeg anser meg ikke som kompetent til å dele ut slike resepter, og det tror jeg med respekt å melde heller ikke Stortinget som helhet er.

Et annet av Arbeiderpartiets forslag stikker seg også ut. Her ber Arbeiderpartiet om at Regjeringen skal utrede etablering av sprøyterom bemannet med helsepersonell. Dette betyr i klartekst at helsepersonell i så fall skal være til stede, eller for den saks skyld assistere ved bruk av illegale stoffer. Dette er et forslag som vil innebære en om ikke juridisk, så i hvert fall praktisk legalisering av narkotikamisbruk. Hvis det er det Arbeiderpartiet egentlig ønsker å utrede, synes jeg det hadde vært mer skvært å si det rett ut. Etter mitt syn er det ikke helsepersonells oppgave å assistere ved narkotikamisbruk. Det er heller ikke Stortingets oppgave å drive den form for regjereri som Arbeiderpartiets mange og detaljerte forslag legger opp til.

Annelise Høegh (H): De tragiske overdosedødsfallene øker. Det ser dessverre ut som de gjør det år for år. Jeg er enig med statsråden i at vi derfor trenger et mangfold av tiltak. Når overdosedødsfallene har økt det siste året, henger det ikke minst sammen med at heroin nå er lettere tilgjengelig og prisene lavere enn noen gang før. Derfor må man i kampen mot overdoser ikke bare rette seg inn mot misbrukerne, men også gi politiet de økte ressurser de trenger for å kunne begrense omsetningen av heroin. Og vi må ha et mangfold av forebyggende tiltak, slik at ungdom ikke begynner på en narkotikaavhengighetsbane.

Til tross for interpellantens store engasjement, som vi alle har stor respekt for, synes jeg nok at interpellasjonen etterlater et inntrykk av at det ikke gjøres noe særlig i Oslo for å prøve å begrense overdosedødsfallene og å begrense narkotikaavhengigheten. Det er ikke riktig, som også statsråden var inne på. Oslo bruker faktisk over 500 mill. kr på ulike bo- og behandlingstilbud og like mye gjennom sosialtjenesten for rusmiddelbrukere. Bare i år har man økt budsjettet med 40 mill. kr, i tillegg til det man ellers bruker. Men det er god grunn til – slik interpellanten også gjør – å stille spørsmål ved om det ikke fra statens side burde gjøres mer for å hjelpe Oslo og andre byer til å prøve å komme dette problemet til livs.

Det er riktig som statsråden også sa, at byrådet i Oslo har tatt initiativ til gjennom en arbeidsgruppe å få frem en rekke tiltak for å møte disse problemene. Jeg nevner bare noen av dem jeg synes er viktigst. Det er nå opprettet et rådgivende utvalg for narkotikaspørsmål der både Rusmiddeldirektoratet, fengselsvesen, politi og kommunale instanser går sammen. Vi har fått førstehjelpsopplæring for ansatte både i private og i offentlige virksomheter, også for misbrukerne selv. Det er lansert – som statsråden var inne på – opprettelse av lavterskel helsetilbud på fem ulike steder.

Jeg synes det er viktig, når enkelte partier nå foreslår noe de kaller en ny narkotikapolitikk, at man ser på totaliteten. Jeg er ikke sikker på at de såkalte sprøyterommene er veien å gå. Vi vet jo at bare ca. 20 pst. av overdosedødsfallene skjer ute, 50 pst. skjer i private hjem, 20 pst. i andre boliger, som hospitser og andre botilbud. Jeg mener det må være bedre å bygge opp helsetilbud som oppsøker misbrukerne og gir dem hjelp og rådgivning, i stedet for at det skal være lettere og lettere å kunne sette sprøyter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Vi har hatt en dramatisk økning i antall overdosedødsfall i senere tid her i Norge. Dette er tragedier for veldig mange mennesker, og det er en tragedie for velferdsstaten Norge. Vi trenger et mangfold av tiltak, og jeg synes kanskje at en del av dem som engasjerer seg sterkt i dette nå, innsnevrer det ganske sterkt.

Narkotikaproblemet og misbruksmønsteret er ikke statisk, sa statsråden, men mer eller mindre hele tiden i forandring, og det stiller oss overfor nye narkotikapolitiske utfordringer. Det er riktig. Men jeg synes at det blir veldig mye snakk om dette med metadon og substituttbehandling i forhold til en mangfoldig tiltaksplan der en må ta langt flere hensyn enn bare å bytte ut de illegale midlene med det som kan gis medikamentelt.

Når Arbeiderpartiet nå fremmer en tipunktsplan for denne sektoren og dette arbeidet, er det i og for seg prisverdig nok. Men det blir en litt flau smak iallfall i min munn når de kommer med en sånn tipunktsplan. For det første er det ganske løsrevne punkter. For det andre blir det litt merkelig, når vi vet at dette partiet satt med regjeringsmakten til på slutten av 1997 og ikke kom med noen av disse punktene da, for en del av punktene kan en si er mer tidløse. Samtidig – når en ser på en del av disse punktene – er det jo ting som er i gjenge når det gjelder å drive dette arbeidet.

Noen av punktene er ganske radikale. Det er bra at vi får radikale forslag i forhold til et stort og vesentlig problem, men jeg synes det er reflektert veldig lite rundt disse relativt radikale forslagene, som forslaget om at de 500 tunge misbrukerne som venter på metadonassistert behandling, skal få Subutex øyeblikkelig.

Et annet forslag gjelder dette med å etablere sprøyterom bemannet med helsepersonell. Jeg tror at vi her har en vei å gå når det gjelder å diskutere de juridiske og ikke minst de prinsipielle og etiske sider ved dette. Blant annet har det vært nevnt av andre representanter at mye av dette skjer i de private hjem. Jeg tror at vi må ha en langt videre tiltaksplan med et tiltaksapparat som bygges opp for den enkelte misbruker, og også et kontrollsystem som gjør at vi ikke legaliserer disse rusmidlene mer enn høyst nødvendig.

May Britt Vihovde (V): Mange narkomane i Noreg i dag er plasserte nedst på vår sosiale rangstige. Ein blir sett på som kriminell, farleg og valdeleg. Ein har dårleg helse. Ein er kanskje utan bustad og utan utdanning som gir moglegheiter til arbeid, og kanskje er ein utan familie og det sosiale nettverket som vi menneske treng.

I denne debatten er det fokusert på dei mange som døyr av overdose. Men me må ikkje gløyme dei som på grunn av dårleg helse mistar livet, heller ikkje dei som ikkje orkar meir og sjølve vel å ta sitt eige liv. Det viktigaste av alt er difor at me i vår politikk for å betra tilhøva for våre narkomane set menneskeverd og auka livskvalitet først. Då må ein kanskje endra på ein del strategiar og tiltak som me har bygd vår narkotikapolitikk på hittil.

Det førebyggjande arbeidet for at ungdommen vår ikkje skal byrja med narkotika skal sjølvsagt førast vidare, og det må forsterkast. Me må vurdera nye tiltak for dei som ikkje klarer å koma seg ut av misbruket. Me må arbeida for å få individuelt tilpassa behandlingstilbod. Det seier seg sjølv at då må behandlingstilbodet bli landsomfattande.

Metadonprosjektet som er starta opp, må evaluerast. Medan me arbeider for å få eit tilbod som er optimalt når det gjeld kvalitet, bør me kunna vurdera strakstiltak som betrar våre narkomanes livssituasjon. Kriteria for å få behandling bør evaluerast.

Aldersgrensa for å få behandling er 25 år. Mange unge byrjar med heroin i tolv-trettenårsalderen, og me må ikkje stengja desse ute frå behandling om dei ønskjer det. Kriteriet om fast bustad må vurderast. Sosialministeren har sett ned ei arbeidsgruppe til å gå gjennom tiltak for rusmiddelbrukarar. Eg vonar denne arbeidsgruppa òg vurderer dei tiltaka som andre land har sett i gang. Sosialministeren viser til erfaringar i Frankrike. Men ein bør òg studera resultata frå t.d. Danmark, Frankfurt og Zürich.

Det sveitsiske prosjektet med heroinbehandling av langt komne narkomane har ført til positive konsekvensar både for dei narkomane sjølve og for samfunnet rundt dei. Me må vurdera om slike prosjekt òg kan vera ein del av vårt behandlingstilbod. Det er difor viktig at me ser på kva andre land har sett inn av tiltak for å auka livskvaliteten for sine narkomane. Me òg kan, sjølv som enkeltmenneske, gjera ein innsats. Eg har lyst til å gi honnør til Kirkens Bymisjon og NSB, som har starta eit samarbeid for å betra tilhøva for dei som i dag ferdast på Oslo Sentralstasjon.

Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har lagt fram i alt 13 forslag til vedtak. Eg er glad for at desse no – iallfall frå Arbeidarpartiets side – er vurderte sende over til sosialkomiteen.

Sosialministeren seier ho vil orientera Stortinget om resultatet av arbeidet til arbeidsgruppa. Venstre ønskjer då at Stortinget drøftar alle problemområda når det gjeld bruk av narkotika.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg synes det har vært interessant å følge den debatten som har vært her i dag, og jeg vil innledningsvis si at det er virkelig prisverdig av lederen i sosialkomiteen – og interpellanten – å ta de initiativ han tar, knyttet til narkotikaomsorgen. Jeg synes han har et både troverdig engasjement, og med de innspillene som kommer, er noen hver av oss nødt til å tenke gjennom det tilbudet man har hatt for narkomane, og de behandlingstilnærminger man har hatt.

Jeg synes at når noen begynner å gjøre et poeng av at Arbeiderpartiet har sviktet sitt ansvar, er det for billig, for her har alle partiene sviktet sitt ansvar. Også i SV har holdningen knyttet til behandling med metadon vært restriktiv. Jeg må for min egen del si etter at sosialkomiteen var i Hong Kong, at det var til ettertanke å se de resultatene de hadde der. Man bør i mye større grad gjøre metadon tilgjengelig, og man bør gjøre det raskt over hele landet. Og selvfølgelig skal det skje som ledd i et rehabiliteringsopplegg.

Når Arbeiderpartiet i dag kommer med sine ti punkter, synes jeg det er veldig prisverdig. Spesielt når vi ikke skal realitetsbehandle forslaget i salen, men får det oversendt til sosialkomiteen – og jeg forstår at det også blir realiteten med forslagene fra Fremskrittspartiet – betyr det at man på en helt annen måte enn til nå må tenke gjennom den politikken som har vært ført når det gjelder narkotika og narkotikamisbruk i Norge, og gjerne også at regjeringspartiene får anledning til å trekke inn de andre perspektivene de er opptatt av. Men jeg synes å merke at her er det ulike holdninger i ulike partier, og at regjeringspartiene er de som på en måte holder mest igjen og er mest skeptiske til tiltak, kanskje også når det gjelder metadon.

Vi må ta innover oss at narkotikaomsorgen i Norge faktisk har sviktet. Det er så betydelige forskjeller på de resultater man har oppnådd i andre land og i Norge, at vi ikke kan sitte og vente på at vi får tall tilsvarende det som man fikk i fjor – 270 er et aldeles uhyggelig tall. Og når sosialministeren sier at narkotikamisbrukere også bruker helsevesenet, fordi de utvikler sykdom, er det viktig å være presis på at narkotikamisbruk, rusmiddelmisbruk, er en sykdom i seg selv. Når interpellanten er opptatt av at det må man se på, kanskje også se på om helseavdelingen i Sosial- og helsedepartementet skal ha ansvaret, synes jeg det er en type betraktninger som faktisk har mye for seg.

Det kan nesten ikke være sterkt nok engasjement knyttet til de narkomane og til å gjøre forholdene bedre for dem. Ethvert initiativ som i så henseende setter saken på dagsordenen, vil i hvert fall jeg og SV se på som prisverdig. Derfor vil jeg gi ros også til Arbeiderpartiet for det initiativet de her har vist. SV vil følge dem langt på vei, selv om man må diskutere Subutex, og om det skal frigjøres.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få gi honnør til stortingsrepresentant Alvheim, som har tatt opp et meget viktig tema i dag i sin interpellasjon. Mens Stortinget debatterer sosialkomiteens saker i dag, vil én person ha tatt en overdose i Oslo. Over 2 000 personer tok overdose i 1998. Det er bare en meget dyktig ambulansetjeneste i bl.a. Oslo som gjør at vi ikke hadde flere enn ca. 200 overdosedødsfall i 1998. Dette er et altfor høyt tall. Antall overdosedødsfall øker dessverre fra år til år, og er av de høyeste i forhold til land vi kan sammenlikne oss med. Ca. halvparten av dem som dør av en overdose, er ikke kjente for hjelpeapparat, politi m.m. Hvilke tilbud har vi til alle dem som ambulansetjenesten redder etter en overdose? Jeg er redd for at de aller fleste blir sendt ut på gata eller til sin bolig – om de har noen.

Vi har en formidabel oppgave med å bedre ettervernet for rusmiddelmisbrukere. Det aller viktigste er selvsagt å satse på forebyggende arbeid, hindre at man i det hele tatt begynner med stoffmisbruk. Men vi må samtidig være i stand til å ta hånd om alle misbrukere, ikke minst de svært syke og sterkt nedkjørte narkomane.

Jeg håper også at kommunene vil skaffe botilbud til de hjemløse, bl.a. ved bistand fra Husbanken. Jeg har inntrykk av at vi er for redde for å gå inn på banehalvdelen hvor misbrukerne befinner seg, for å gi råd, veiledning mv.

Representanten Gløtvold var opptatt av at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon ikke hadde foretatt seg noe. Narkotikameldingen ble lagt fram i 1997 og behandlet i Stortinget i mai 1997, med mange radikale vedtak. Jeg synes at det er ufattelig at vi kan drive en partikrangel istedenfor å hjelpe de narkomane. Vi må være åpne for å endre vårt behandlingsopplegg, vår strategi, til enhver tid. Det er ikke sikkert at gårsdagens svar er løsningen på morgendagens oppgaver. Stortinget vedtok i mai 1997 at vi skulle få et landsomfattende tilbud om metadonassistert behandling. Et slikt tilbud er ikke iverksatt til å fungere over hele landet. Vi har lange ventelister over personer som venter på å få metadonassistert behandling – over 300 bare i Oslo. Våre tunge misbrukere har ikke tid til å vente ett eller flere år på et slikt tilbud; de må ha hjelp snarest. Som et strakstiltak foreslår Arbeiderpartiet at Regjeringen iverksetter tilbud om behandling med Subutex for de tunge misbrukerne som venter på metadonassistert behandling.

I den senere tid har det pågått en diskusjon om å etablere sprøyterom i Oslo. Selv om dette er et vanskelig spørsmål, er jeg glad for at Arbeiderpartiet har foreslått å be Regjeringen utrede etableringen av sprøyterom bemannet med helsepersonell. Fremskrittspartiet har også fremsatt et forslag, nr. 13, som jeg synes er meget bra, og jeg vil anbefale at vi gir vår tilslutning til det.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Asmund Kristoffersen (A): Antallet overdosedødsfall var 134 i Oslo i 1998. Sju personer blir hver dag reddet fra overdosedøden i Oslo. Trolig har narkotikarelaterte dødsfall nå passert 250 pr. år på landsplan. Dette forteller om en dramatisk situasjon, og vi må spørre: Er offentlige myndigheter, hjelpeapparat og organisasjoner for passive?

Denne virkeligheten forteller oss at mye ikke er godt nok i tiltakskjeden. Det hevdes fra kompetent hold at ca. 50 pst. av dem som dør av overdose, er totalt ukjente for hjelpeapparatet og politiet. Dette er skremmende. Dette er ytterst alvorlig. Og igjen må jeg stille spørsmålet: Er det slik at terskelen til hjelpeapparatet er for høy for de fleste? Svaret er åpenbart ja, og konsekvensen er at vi må ha lavterskeltilbud som møter de narkomane der de er. Dette krever nye holdninger, og dette krever nye handlinger.

Forebygging er selvsagt det aller viktigste, men med henvisning til overdosetallene, både de over 2 000 som hvert år blir reddet fra overdosedød bare i Oslo, og de ca. 250 som dør i Norge, gjelder det å redde liv. For andre grupper enn narkomane skyr vi ingen anstrengelse for å redde liv.

Når Arbeiderpartiet i dag fremmer en rekke forslag, er det nettopp med bakgrunn i den virkelighet vi nå ser.

Å hjelpe narkomane må også bli en helseutfordring, og vi må ikke lenger betrakte disse som håpløse sosialkasus.

Vi må vurdere muligheten for og konsekvensen av å opprette sprøyterom.

Vi må la de narkomane få tilgang til rene sprøyter for å hindre smitte av f.eks. hepatitt og hiv.

Vi må bort fra hospitsene som nær sagt eneste botilbud, og kommunene må ansvarliggjøres for å få til gode botilbud.

Vi må høste av erfaringene fra andre land.

Vi må vurdere medikamentbruk som et reelt alternativ til kriminalitet og død.

Vi må utvide metadonprosjektene i kombinasjon med verdige boforhold og tett faglig oppfølging, og vi kan ikke tilby dem som venter på å bli med i metadonprogrammene, et fortsatt liv i misbruk og kriminalitet, når medikamentell behandling kunne hjelpe. Selv om forebyggingstiltakene er de viktigste, hjelper dette ikke dem som alt er avhengige.

Inger Lise Husøy (A): Debatten og virkeligheten viser at noe er riv ruskende galt innenfor behandlingen av de narkomane. Jeg er enig med SV-representanten i at alle partier har sviktet sitt ansvar i narkoomsorgen, og jeg er veldig glad for at mitt eget parti nå tenker nytt.

På et hvilket som helst annet område i samfunnet med så mange dødsfall blant unge mennesker ville politikere og helse- og sosialvesen stått på hodet for å redde dem. Det har ikke skjedd. Hvorfor har det ikke skjedd? Har de ikke livets rett? Er det ikke verdt å forsøke å redde dem? Har vi gitt opp?

Vi har alle et ansvar, som jeg sa. Og det billigste er jo å la dødsfallene skje. Det er nemlig ikke noe nytt at det blir reist kritikk mot narkoomsorgen, og at vi har sett at den ikke har fungert. Overdose er blitt mer omfattende, men det er ikke noe nytt. Hvor mange foreldre og søsken lurer på om sønnen, broren eller søsteren vil overleve neste sprøytestikk?

Interpellanten lurte på om hjelpetiltakene har spilt fallitt. Det er sterkt av sosialkomiteens leder å stille det spørsmålet, og det verste er jo – når vi ser tallene – at han har rett. Jeg skal gi et eksempel: For kort tid siden var det en jeg kjenner som forsøkte å komme inn på akutten ved Ullevål sykehus. Han hadde ventet i to måneder. Så kommer han inn, og han får selvfølgelig abstinens, blir smågal, skriver seg ut igjen neste dag og spaserer ut av akutten på Ullevål. En behøver ikke ha mye greie på dette for å skjønne at det må være noen tvangstiltak i denne type behandling. Når en frivillig skriver seg inn, må en også frivillig kunne si at en må ha noen tvangstiltak akkurat i den verste fasen. Så går det to nye måneder da, med å vente og håpe på å komme inn – om han lever.

Dette er snakk om folk som har skuffet familien, skuffet seg selv, skuffet alle dem som har trodd på dem og hjulpet dem oppover. Da blir kanskje overdosen en vei ut av det, for de ser ikke noen annen utvei. I dette tilfellet skulle vedkommende avruses sammen med folk som gikk på metadon. Noen er helt skjelvne og andre er høyt der oppe, og da går det simpelthen ikke an å la være å sprekke. Vi må møte motiverte rusmiddelmisbrukere på en helt annen måte i behandlingssystemet.

Så har jeg lyst til å si at det gjøres en masse i Oslo. Men jeg synes alle partier her må ta innover seg at det ikke gjøres nok, og det gjøres kanskje ikke det riktige. 500 mill. kr til Oslo, det er antakelig til hele rusomsorgen.

Kort vil jeg si om sprøyterom: Det er ikke snakk om at det skal være veien å gå; det er ett av mange tiltak vi vil iverksette, og som jeg synes at flertallet i Stortinget bør – og jeg håper vil – være med på å prøve ut, for å forhindre flere overdosedødsfall.

John I. Alvheim (Frp): Jeg vil først få si fra om at forslagene fra Fremskrittspartiet vil bli foreslått oversendt komiteen, i likhet med det som nå er foreslått for Arbeiderpartiets forslag.

Statsråden sa at det er stor uenighet i fagmiljøene. Ja, jeg har registrert det. Men den uenigheten finner man hos dem som utelukkende har den ideologi at rusmiddelmisbruk skal bekjempes og føre til stoffrihet. Det sitter fremtredende, meget betydningsfulle fagpersoner langt oppe i systemet som holder igjen og holder igjen, og har gjort det i årevis. Jeg kan nevne Borgestadklinikken i Skien, der vi har en ansvarlig overlege som er uttalt motstander av metadonbehandling, og som selvfølgelig bruker sin innflytelse i så måte, der det er nødvendig. Dette kan jeg rett og slett ikke akseptere, sosialminister!

Jeg er glad for at denne debatten så langt har vist at det nå er større enighet i det politiske miljø enn det er i fagmiljøene. På vegne av de sprøytenarkomane er jeg særdeles glad for det. For det er tross alt snakk om å redde liv, det er snakk om å gi også disse menneskene en livskvalitet som du og jeg setter stor pris på, og som de i dag ikke har. De har det stikk motsatte. Hadde jeg hatt tid, skulle jeg ha fortalt om mange selvopplevde situasjoner i denne by – hvor broren går bort og dør etter en overdose, hvor søsteren har hatt problemer over flere år, vært innlagt akutt på Ullevål flere ganger, ligget i respirator. Men hun har ikke gått lenge nok på heroin til å bli tatt opp i metadonprosjektet, og så er hun for ung! Det må da være riktig helsemessig å gå inn og gi hjelp så tidlig som mulig, før mennesket er totalt nedbrutt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for komiteleiaren sitt initiativ til denne debatten og òg for det breie engasjementet som er i alle parti for å sikra fleire tunge narkomane oppfølging. Det er ingen tvil om at vi treng både å styrkja det førebyggjande arbeidet, å sjå samanhengen mellom alkohol- og narkotikabruk og å styrkja behandlinga og oppfølginga av rusmiddelmisbrukarar. Eg er utolmodig. Eg har, som eg har orientert om, auka innsatsen i 1999, og ventar no – òg med utolmod – på arbeidsgruppa sine tilrådingar. Eg veit dei er klåre den 1. mars med fyrste delrapport, om samanhengen mellom det tilbodet som er, talet på plassar og det behovet som finst. Eg vil ikkje det skal stå igjen at dette er ei gruppe som ikkje veit kva dette handlar om. Leiaren og sekretæren er begge habile forskarar, og det er elles medlemer med erfaring frå dette feltet. Dei skal sjølvsagt òg ha tett kontakt med fagrådet innan rusvernet.

Til oppfølging av forsøk med Subutex. Lat meg seia at det er eit forsøk i Skien. Departementet har motteke ein søknad om forsøk i Oslo. Eg vil gje ei vurdering av utviding av slike forsøk kort behandlingstid. Straks etter studiereisa til Frankrike om to veker vil eg i lag med Statens helsetilsyn og andre instansar her sjå på på kva måte vi kan fylgja opp. Lat meg understreka at i denne studiereisa ligg òg besøk i Frankfurt for å få orientering om dei erfaringane ein der har gjort med sprøyterom.

Hill-Marta Solberg sa på Internett 9. februar:

«Jeg vet fra min tid som sosialminister at arbeidet med å bekjempe narkotikaproblemene er krevende og ingen har til dags dato lansert den «perfekte» løsningen.»

Eg konstaterer at det i dag er brei tilslutning til at det trengst eit mangfald i tilbodet for å nå flest mogleg. Det er òg nødvendig å vurdera nye tiltak, og det vil bli gjort.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 omme.