Ansgar Gabrielsen (H): Jeg trodde kanskje saksordføreren skulle ha ordet først. –

Det denne saken dreier seg om, er at en bedrift, Fiskevegn AS, hadde søkt om å få lov å utprøve en egnemaskin. Fiskeridirektoratet i Bergen avslo dette. Begrunnelsen for å nekte innvilgelse var at tiltaket ikke hadde fått støtte fra det offentlige, at det heller ikke var satt i verk av det offentlige, og at en kunne risikere at bedriften, hvis den skulle få lov til dette, kunne få en fordel i konkurransemarkedet. Det var en relativt fantastisk begrunnelse for et avslag og lite egnet til å fremme næringsutvikling i distriktene – det må en jo virkelig si. Saken ble også tatt opp i spørretimen, og da opplyste statsråden at det ikke kunne gis tillatelse til dette etter saltvannsfiskeloven § 2, da det i den skulle ligge at det måtte være et tiltak iverksatt og finansiert av det offentlige.

Det er bakgrunnen for at det er blitt tatt opp et forslag om denne saken. Forslaget gikk ut på at vi ville at Regjeringen skulle legge til rette for at vitenskapelige undersøkelser og praktiske fiskeforsøk kunne utføres i privat regi i tillegg til i offentlig regi, og hvis departementet ikke fant å ha en slik hjemmel, burde det skaffe seg en.

Komiteen fikk et svar fra statsråden som etter mitt skjønn ikke var tilfredsstillende, der han sier til slutt:

«Jeg ser det derfor som klart mest formålstjenlig om dagens praksis kan videreføres.»

Nå er vi i den heldige situasjon at komiteen har avgitt en klarsynt innstilling, som er enstemmig, og som i realiteten innebærer at det etter komiteens syn er anledning og hjemmel til å gi en dispensasjon også for private forsøk. Det betyr at det er en enstemmig komite som slutter seg til det som er vårt forslag i Dokument nr. 8:14. Jeg regner med at saken for så vidt er avgjort, at statsråden gjør hva gjøres skal i denne forbindelse, og at bedriften Fiskevegn AS – som er en bedrift på 90 ansatte og ligger i Sogn og Fjordane – skal få lov til å gjøre det de tynt ber om. Det er en bedrift som har investert millionbeløp i utvikling av en egnemaskin spesielt for sjarkflåten, og de ber om å få lov å prøve denne ut i fullskala. Jeg håper statsråden kan gi et bekreftende svar, slik at jeg slipper å ta en replikk.

Sverre J. Hoddevik (H): Nokre få ord til Innst. S. nr. 88, om private og offentlege fiskeforsøk.

Det er naturlegvis ingen grunn til å forlenge debatten, særleg når innstillinga er slik som ho er. Å sparke inn opne dører har lite for seg, naturlegvis. Derimot er det grunn til å uttrykke glede over næringskomiteen sitt arbeid, og rosen må falle på alle representerte parti. Kanskje er dette å sjå på som juridisk småplukk i saltvassfiskelova, men forslaget bygger, som det er referert til, på ei konkret sak som også har vekt stor medieinteresse, der gjentekne framstøytar gav negativt resultat.

Mi oppfatning er at Stortinget her seier klart frå at vi ønskjer ein forvaltningspraksis som er annleis enn den vi nyleg har sett eksempel på. Tek vi utgangspunkt i den spesielle saka som har utløyst dette generelle forslaget, er det god grunn til å hevde at grunngivinga for tidlegare avslag har vore lite treffande. Kompliserte tekniske innretningar under utprøving kan sjeldan samordnast med hektisk og strengt regulert fiske. Landligge for teknisk forbetring av prototypar ville i dagens næring kunne bli eit stort irritasjonsmoment. Derfor er merkeregister og eventuelt reiskapsavgrensingane for fritidsfiske reelle hindringar som ein ved enkelte forsøkstiltak har saklege grunngitte ønske om å få dispensasjon frå.

Som sagt er vi svært tilfredse med den vendinga saka no tar, og vi forstår det slik at statsråden omgåande vil halde seg til denne innstillinga.

Rita Tveiten (A): Utviklinga på utstyrssida i fiskerinæringa går stadig framover, og sist fredag hadde eg gleda av å vitja autolinebåten «Geir» i Ålesund, som må reknast som ein revolusjon når det gjeld arbeidstilhøve og tryggleik for fiskarane som har arbeidet sitt om bord, med ein eigen innvendig brønn for trekking av line. Dette er eit resultat av eit FoU-prosjekt der fiskebåteigaren, Marintek i Trondheim, og staten har stått for utviklinga av prosjektet. Dette tek eg fram som eit eksempel, fordi eg meiner det vil vera feil å seia at det ikkje har vore råd å få prøvd ut nye reiskapar til næringa. Men det kan heller ikkje vera slik at private initiativ for å få utvikla nye fiskereiskapar skal innebera uoverstigelege hindringar. No forstår eg det slik, etter det eg ser i media, at ein alt er komen i hamn med den omtalte egnemaskina i regi av Fiskevegn AS. Det synest eg er positivt, og det viser at det er mogleg.

Eg vil til slutt åtvara mot ei utvikling der søknad om kvotar for å driva praktiske fiskeforsøk vert eit skalkeskjul for å oppnå fiskekvotar, som vil måtte takast frå fiskebåtar som har innkoma si frå fiske. Eg vil presisera at eg ikkje med dette ynskjer å signalisera ei negativ haldning til det som er ei samla komite si innstilling når det gjeld dette Dokument nr. 8-forslaget, for me er nøydde til å ta innover oss at utviklinga går vidare òg når det gjeld utstyrssida i fiskerinæringa. Det er eit gode.

Leif Helge Kongshaug (V) (ordfører for saken): Denne saken fra næringskomiteen har bakgrunn i et forslag, Dokument nr. 8:14, som omhandler vitenskapelige undersøkelser og praktiske fiskeforsøk og at disse kan utføres både i offentlig og privat regi.

Forslaget har sitt utgangspunkt i en konkret sak der en søker fikk avslag i Fiskeridirektoratet, og der Fiskeridepartementet stadfestet vedtaket etter anke. Avslaget var rettmessig begrunnet i saltvannsfiskeloven § 2 siste ledd, og begrunnelsen var bl.a. at den nye egnemaskinen verken var satt i verk eller støttet økonomisk av det offentlige.

Komiteen tar til etterretning at praksis har vært å gi avslag i slike tilfeller. Den teknologiske utviklingen i fiskerinæringen har hatt sin positive utvikling i et samspill mellom det offentlige og det private, og i et samarbeid mellom fiskeflåten og aktuelle bedrifter.

Komiteen antar at dette vil bli det vanlige mønsteret også i framtida, men det er behov for større fleksibilitet på området. Forsøk med nye redskap og ny teknologi må ikke benyttes til å oppnå fordeler med hensyn til ressurstilgang – slik andre talere òg har vært inne på. Derfor må utprøving av ny teknologi fortrinnsvis gjøres på fartøyer som er oppført i merkeregisteret, og som har de nødvendige fangstrettigheter. Det kan likevel finnes eksempler på at forsøk vanskelig kan gjennomføres ut fra ovennevnte forutsetninger. I slike tilfeller bør myndighetene ha adgang til å gjøre unntak. Derfor foreligger den enstemmige tilrådingen fra komiteen, som legger til rette for nettopp en slik behandling.

Statsråd Peter Angelsen: Som det er gjort rede for i komiteens innstilling, har det vært lagt til grunn at saltvannsfiskeloven § 2 siste ledd retter seg mot undersøkelser og forsøk i regi av det offentlige. Praksis har derfor vært at private bedrifter som har ønsket å prøve ut eller videreutvikle fiskeredskap, ikke har vært gitt tillatelse etter denne bestemmelsen.

Jeg skal innrømme at saken med Fiskevegn AS har synliggjort at det er behov for en noe smidigere praksis enn det som har vært. Men noen av de forhold som gjorde saken vanskelig innenfor gjeldende regelverk, var at fiskeforsøket skulle gjennomføres med en båt som ikke var i merkeregisteret for fiskefartøy, som er et krav for å drive fiske, og fisket skulle også foregå nord for reguleringsgrensen for bl.a. torsk, hvor et slikt fiske er underlagt strenge kvotereguleringer. I tillegg var det utprøving av utstyr for egen produksjon, og resultatet av forsøkene ville således ikke bli tilgjengelig for produsenter generelt – altså offentliggjort.

Det ville vært mulig for bedriften å innordne seg i samarbeid med fiskere for dette forsøket, slik at det ble utført innenfor gjeldende praksis. La meg bare her vise til at den største internasjonale produsenten av automatisk lineutstyr, Mustad, har foretatt sin utvikling av utstyret i samarbeid med fiskere og blitt verdensledende når det gjelder utprøving og utvikling av slikt utstyr, og det har aldri vært slike problemer som man kom opp i i denne saken.

Komiteen har – som jeg er helt enig i – pekt på at den teknologiske utvikling i fiskerinæringen har gått sin positive gang uten hindringer, dels i offentlig regi, dels i samarbeid mellom fiskeflåten og aktuelle bedrifter. Jeg tror det er viktig å understreke dette, og jeg vil tro at initiativet til slikt samarbeid ofte har kommet fra driftige fiskere som i sitt arbeid om bord har sett at ting kan forbedres.

Jeg har ment, og mener fortsatt, at det vil være uheldig dersom fiskeriforvaltningen skal foreta en vurdering av de enkelte prosjekts seriøsitet og muligheter for å lykkes, i forbindelse med slike søknader. Jeg tror heller ikke at denne praksis har stått i motstrid til at myndighetene aktivt bør oppmuntre til nyskaping og teknologisk innovasjon.

Det må imidlertid først og fremst være næringen sjøl som tar på seg ansvaret for den nødvendige teknologiske utvikling.

Jeg tar til etterretning at komiteen tilrår et vedtak som innebærer en viss endring i forhold til den praksis som har vært ført. Fiskeridepartementet vil innrette seg etter dette og vurdere om det eventuelt er grunn til, ut fra hensynet til likebehandling, å utarbeide nærmere retningslinjer for behandling av slike saker med utgangspunkt i de føringer som nå er lagt i innstillingen.

Jeg viser da spesielt til det komiteen har sagt om at den vil påpeke at forsøk med nye redskaper og ny teknologi ikke må benyttes til å oppnå fordeler i form av ressurstilgang som ikke er hjemlet i tildelte kvoter. Forsøk må derfor fortrinnsvis gjøres på fartøy som er oppført i merkeregisteret og har de nødvendige fangstrettigheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.