Jan Simonsen (Frp): Jeg skal få lov til å stille
følgende spørsmål til justisministeren:
«27. mars 1998 ble fem barneranere
dømt til betingede fengselsstraffer for ran, mishandling
og vold.
Vil statsråden ta initiativ for å hindre
at det skal være mulig å idømmes så milde
straffer som betingede fengselsstraffer for så alvorlig
kriminalitet som ran, mishandling og vold?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg verken kan eller vil gripe inn i straffutmålingen
i den enkelte straffesak. Spørsmålet må eventuelt
bli om jeg vil ta initiativ til å skjerpe straffen for
kriminalitet knyttet til utøvelse av ran og vold mv.
Loven har i dag ingen begrensninger i adgangen
til å idømme betinget fengsel. I forarbeidene
er det imidlertid forutsatt at betinget fengsel normalt ikke skal
idømmes ved alvorlige forbrytelser; betinget fengsel i
over ett år skal brukes bare i helt spesielle tilfeller.
Først og fremst er det Høyesterett som har trukket
opp retningslinjene for når betinget fengsel skal idømmes.
Ved en del voldsforbrytelser har Høyesterett vært
lite villig til å godta betinget dom.
Praksis gir også anvisning på en
del momenter som kan tilsi at det idømmes betinget fengsel
i tilfeller hvor straffen ellers burde ha vært ubetinget.
Et slikt moment er at det har gått lang tid mellom den
straffbare handlingen og dommen, uten at den siktede kan bebreides
for det. Et slikt synspunkt synes å ha hatt avgjørende
betydning i den saken spørsmålsstilleren refererer
til.
Jeg kan som nevnt ikke kommentere om retten
har utmålt riktig straff i denne saken. Men etter mitt
syn gir ikke dommen foranledning til at det bør foretas
endringer i reglene om betinget dom. Jeg viser til at Straffelovkommisjonen
i sin femte delutredning bl.a. har vurdert reglene om betinget dom.
Kommisjonen har funnet at det ikke er behov for vesentlige endringer.
Etter mitt syn illustrerer imidlertid dommen
en av de uheldige virkningene det kan ha hvis straffesaker tar for lang
tid: Straffen ble mildere enn den ellers ville ha vært.
Det er uheldig. Sammen med riksadvokaten og de andre aktørene
i strafferettsapparatet arbeider Justisdepartementet med å få redusert
saksbehandlingstiden i straffesaker. Blant annet ble det i går
arrangert et symposium om effektivitet i straffesakskjeden. Her
kom det fram viktig materiale og erfaringer som så vel
departementet som andre aktører vil arbeide videre med.
Jan Simonsen (Frp): Vi står her overfor et helt konkret
eksempel på at det idømmes ekstremt milde straffer
for meget grov kriminalitet av typen mishandling og vold. Mitt
spørsmål er helt generelt. Man ser at slikt skjer.
Uansett om det er begrunnet med at det var gått lang tid
før dommen kom opp, eller hva som helst annet, får
altså disse kriminelle ungdommene lov til å sone
på gaten. De kan gå rundt på puber,
de kan gå rundt og røyke hasj i smug, selv om
de har tilsyn, de kan gå på kino – de
kan gjøre akkurat som de vil. Og dette kalles for straff.
Jeg kaller ikke dette for straff i det hele tatt.
Så sier justisministeren at han ønsker
ikke å gjøre noe med dette. Han ønsker
ikke noen generell regel i norsk straffelov som sier at det ikke
skal være mulig å idømme så milde
straffer. Det er jeg sjokkert og skremt over. Og det bare dokumenterer
at Kristelig Folkeparti fortsetter med sin dumsnillisme i forhold
til kriminelle, og gir kriminelle ungdommer et signal om at det
er positivt og bra å stjele og rane og drive med vold mot
andre.
Presidenten: Presidenten vil seie at han ikkje
synest «dumsnillisme» er eit parlamentarisk uttrykk.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tar skarpt avstand fra de beskyldninger
som representanten Simonsen nå rettet mot Kristelig Folkeparti
og justisministeren når det gjelder signaler til norsk
ungdom.
Jeg tar også avstand fra det han sa
om at jeg gav uttrykk for at jeg ikke ville gjøre noe.
Det jeg sa, var at jeg er enig i Straffelovkommisjonens konklusjon
om at man ikke bør gjøre endringer i reglene om
betinget dom. Men jeg sa også at de problemer som synes å ligge
til grunn for at det ble en slik dom i denne konkrete saken – nemlig
at det har gått så lang tid – er forhold
som departementet og statsråden i aller høyeste
grad er opptatt av å gjøre noe med. Jeg viste
til konkrete tiltak som vi har på gang i så måte,
og jeg viser også til mitt svar til representanten Nymo,
om hva Oslo politikammer for egen del har gjort.