Svein Ludvigsen (H): I fjor krysset 96 787 personer grensen i Sør-Varanger. De har alle noe å fortelle om nøden, om mennesker som lever i desperat fattigdom, om at de svakeste, de gamle og ungene, de funksjonshemmede og barnehjemsungene er de som er hardest rammet av russisk finanskrise og økonomisk kollaps.

Jeg har besøkt Maxim og de foreldreløse vennene hans i Apatity. Jeg har sett barnehjem med knuste vindusruter og tomme matboder. Vinteren er kald på Kola. Jeg har spist rødkålsuppe med ørsmå kjøttbiter hos 50-årige Nathalia som hadde tatt til seg 14 foreldreløse småunger. Jeg har sett en gammel bestemor gråte da nordnorske næringslivsledere fylte spiskammerset hennes. Uten sterke kvinner, den russiske babusjka, hadde situasjonen vært enda verre.

Derfor ble jeg moralsk forarget over at vår egen statsråd Hilde Frafjord Johnson i oppsummeringen av stortingsdebatten 4. februar i år om den humanitære bistanden forsvarer at hun overhodet ikke brydde seg om Nordvest-Russland i sin lange redegjørelse den 21. januar.

Statsråden burde tatt seg en tur til Barentsregionen. Da ville hun ved selvsyn fått bekreftet hva FNs utviklingsprogram forteller, nemlig at 150 millioner mennesker i det gamle Sovjet lever i ytterste fattigdom. For å sette det inn i et mer begripelig perspektiv: 150 millioner mennesker er så mange som det bor i Frankrike, Storbritannia, Nederland og hele Norden til sammen. Det handler om 150 millioner mennesker som lever fra hånd til munn, uten et helsevesen, uten skolegang og uten sikkert utkomme. De er «uten tiltro til morgendagen», som Aftenposten så treffende skriver i en leder 12. februar i år.

Vi kan vel raskt være enige om at den humanitære situasjonen i Nordvest-Russland også er et ansvar for oss som nærmeste naboer. Fra Høyde 96 på riksgrensen ser vi nemlig med det blotte øye over til mennesker som frister en tilværelse preget av materiell nød, sult og fornedrelse. Gamle mennesker fryser, unger sulter. Et stolt russisk folk trenger nabohjelp. Og de får det. De får hjelp, men ikke nok. Den norske staten stiller nemlig ikke opp slik både vi og de kunne forvente av Nansens hjemland. Vi vil gjerne være best, men helst i utviklingslandene, der nøden er langt borte fra vår egen stuedør.

Av det samlede utenriksbudsjettet på 11 milliarder kr har vi satt av 55 mill. kr til Øst-Europa, herav er – etter det jeg forstår – 40 mill. kr fra jordbruksavtalen. 9/10 av utenriksbudsjettet går til internasjonal bistand i andre verdensdeler enn vår egen. Høyres påstand er at stortingsflertallet altfor lenge har sett seg blind på en målsetting om at 1 pst. av BNI skal gå til bistandsformål, så lenge ikke demokratitiltak, humanitær hjelp og støtte til andre tiltak i våre nærområder defineres inn i dette 1 pst.-målet.

Enhver som har sett nøden i Nordvest-Russland, stiller seg undrende til at stortingsflertallet lar den humanitære situasjonen på Kola forverres fordi menneskene der må konkurrere om 1/10 av vårt budsjett, mens de øvrige 9/10 er forbeholdt «å hjelpe dem som er hardest rammet, der behovene er aller størst», som statsråd Frafjord Johnson sa i Stortinget 4. februar. Og nødstedte russere er altså ikke i stor nok nød etter hennes oppfatning. Statsråden skulle vært der en kald februardag. Kanskje den kalde hjerne og det varme hjerte hadde sett at denne fordelingen er feil.

For oss som bor i Nord-Norge, tett inn på nøden, er det et tankekors at Regjeringen kan holde en redegjørelse i Stortinget om humanitær bistand uten å inkludere Barentsregionen i beskrivelsen. Gjennom media og ved selvsyn er nøden påtrengende til stede. Jeg kan f.eks. anbefale en ukes lesing av avisa Nordlys, som i utallige reportasjer og bilder har beskrevet situasjonen.

Vi har under behandling i Stortinget en stortingsmelding om frivillig sektor. Her lovpriser Regjeringen og Stortinget frivillige organisasjoner og enkeltmenneskers engasjement innenfor en rekke områder. Hvorfor ser ikke Regjeringen det brede og sterke engasjementet som folk over hele Norge, over lang tid, har vist for å lindre den humanitære situasjonen i Nordvest-Russland?

Det hadde kommet godt med om en statlig bevilgning hadde blitt kanalisert gjennom de utallige aksjonene folk har engasjert seg i. Her ville en offentlig krone raskt ynglet til tre.

SOS-barnebyer gav 2 600 barn i 41 barneinstitusjoner varme klær før jul, og de fikk 500 nye fadderskap i løpet av et par måneder. 6 mill. kr samlet de inn i aksjonen «Hjelp naboens barn», og 10 mill. kr til bygging av en barneby i Murmansk kom fra én enkelt giver.

Østhandelssentret i Kirkenes og Statoil har i samarbeid med skolemyndighetene i Murmansk drevet prosjektet «Skolefrokost til barn i Murmansk og Kola». Elevene på tre skoler får dermed en matpakke hver dag. Rektor Hans Schelderup i Rossfjordstraumen har nå sendt 85 vogntog med mat, klær og utstyr til sterkt trengende. LO og Norsk Folkehjelp har gått tungt inn, takket være fagbevegelsens solidaritet. Røde Kors har etablert seg med infrastruktur og nødhjelp, og skal satse 70 mill. kr. 12 mill. kr samlet de raskt inn i aksjonen «Nabo i Nød».

«Mor Murmansk», 85-årige Margot Lorentsen i Tromsø, har over flere år vist et utrettelig engasjement og har sendt et hundretalls forsendelser med buss, bil og Braathen-fly med medisiner, sykehusutstyr, leker, mat og klær. Takket være nordnorsk gjestfrihet har også tusenvis av unger på Kola blitt transportert til Norge på sommeropphold, og har vendt mette hjem med bagen full av klær.

Fylkeskommunene og kommuner i Nord-Norge står for et sterkt engasjement. Folk flest slutter opp om innsamlinger og aksjoner. Hvorfor? Det er selvsagt fordi folk bryr seg. Mange venter på at Regjeringen skal bry seg mer, og komme med på laget i et mye bredere og sterkere engasjement. 100 mill. kr er nå foreslått til Øst- og Sentral-Europa-programmet. Men hvor mye skal gå til humanitær hjelp?

Grunnlaget for det norske initiativet til Barentsregionen var å bidra til utjevning av forskjeller i levekårene for menneskene i nord. Mye er gjort av myndighetene, det innrømmer jeg, og enda mer er gjort fra engasjerte enkeltmennesker i Norge. Under høstens budsjettbehandling påstod Regjeringen at det var penger nok til å dekke behovene i Sentral- og Øst-Europa. Høyre tvilte den gangen, og vi foreslo ytterligere 80 mill. kr til nødhjelp. Stortingsflertallet stemte det ned, og Regjeringen anbefalte det ikke. Nå ser vi at behovene griner mot oss, og vi har bare kommet til begynnelsen av mars.

At naboer som ønsker å leve i fred, hjelper hverandre, er god folkeskikk. Jeg er derfor enig med utenriksministeren som i Årsrapporten for 1997 for Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa sier at nærheten alene ikke pålegger oss et ansvar, men «at vi er naboer gjør ikke ansvaret mindre. Gjennom samarbeidsprogrammet driver vi samfunnsbygging i naboskapets ånd».

Dessverre viser tallenes klare tale at vi er flinkere til å bruke stor ord enn til å yte humanitær hjelp i Barentsregionen. I 1997 gav vi tilsagn om støtte til ulike satsingsområder på 114 mill. kr i Barentsregionen. Bare 249 000 kr gikk til humanitær hjelp. Tallenes klare tale for 1997 er at Norge gav 900 000 kr til hele Russland i humanitær hjelp av de til sammen 241 mill. kr som er referert i Årsmeldingen for 1997.

Jeg frykter at de verst stilte i Nordvest-Russland vil få liten glede av de 100 mill. kr som Regjeringen nå har foreslått i en proposisjon som utenrikskomiteen har til behandling, med mindre komiteen skulle prioritere klarere enn det Regjeringen har gjort. Jeg forutsetter for øvrig at utenrikskomiteen nøye vurderer forslaget og behovet for ytterligere nødhjelp. Høyre vil i hvert fall komme tilbake med mer konkrete bevilgningsforslag som følger opp de intensjonene vi har hatt i to års statsbudsjett, hvor vi har foreslått en nødhjelpspakke på 80 mill. kr, til sammen 160 mill. kr over to år.

Hvor alvorlig situasjonen egentlig er i Nordvest-Russland blir beskrevet ved at myndighetene i Arkhangelsk og Murmansk biter i seg fornedrelsen og trygler om hjelp til mat, medisiner og medisinsk utstyr. Da spør jeg på deres vegne: Hva svarer Regjeringen og utenriksministeren, som på andre områder har hatt et sterkt engasjement i Barentsregionen? Har Regjeringen og statsråden en strategi for å lindre nøden?

Jeg tar opp de to forslagene som vi har reist, og som ligger på bordet. I det ene forslaget ber vi om at Regjeringen kommer tilbake i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett med en vurdering av muligheten for å kanalisere midler til humanitær hjelp til våre nærområder via frivillige organisasjoner og/eller FN-systemet. Som jeg også har vist til, er det et engasjement, og det er et behov. Og én offentlig krone vil i dette tilfellet, som i så mange andre tilfeller, yngle til både to og tre når man kombinerer frivillig arbeid og offentlige kroner.

I det andre forslaget ber vi Regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en gjennomgang av behovet for humanitær bistand i Nordvest-Russland, for det virker som om den mangler en oversikt og en fullstendig kunnskap om det. Det synes jeg er leit. Det synes jeg at vi i barentsregionsamarbeidet burde få en langt bedre oversikt over, og vi burde så trekke opp en strategi og fremme tiltaksplaner i tråd med den kunnskapen.

Disse forslagene har vi reist. La meg også si at når Stortinget og utenrikskomiteen behandler proposisjonen om 100 mill. kr-bevilgningen, vil vi komme med forslag om eventuelle tilleggsbevilgninger i tråd med det vi foreslo i høst, og i forhold til at en del av året er gått. Vi kommer med konkrete forslag om tilleggsbevilgninger gjennom utenrikskomiteens innstilling.

Presidenten: Hr. Ludvigsen har tatt opp de forslagene han selv har referert til.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Ludvigsen har rett i at den humanitære situasjonen i det nordlige Russland er alvorlig.

Fjorårets økonomiske krise førte til en akutt forverring av forsyningssituasjonen for enkelte svake grupper. Dette var bakgrunnen for at guvernør Jevdokimov i Murmansk i september i fjor rettet en appell om humanitær bistand til sine kolleger i Barentsregionen, inkludert de nordnorske fylkesordførerne.

Appellen gjaldt bistand i form av basismatvarer og medisiner. Fra russisk side ble det presisert at det ikke dreide seg om en generell forsyningskrise. Det var imidlertid et påtrengende behov for hjelp til de vanskeligst stilte, spesielt til institusjoner for barn, eldre og syke. Man regnet med at hjelpebehovet ville vare ved frem til sommeren i år.

Den russiske appellen utløste stor aktivitet på fylkes- og lokalplan i Nord-Norge, som representanten Ludvigsen har henvist til. Fra norske sentralmyndigheters side ble det gitt støtte til hjelpearbeidet med 14,5 mill. kr, kanalisert i første rekke gjennom Røde Kors, men også gjennom andre instanser som Karasjok kommune, Norges Samemisjon, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Oslo Kristne Senter. Det ble lagt vekt på å nå utsatte urfolksgrupper. I tillegg inngikk Landbrukssamvirket en avtale om gratis levering av proteinrike matvarer, finansiert under landbruksavtalen, til en verdi av ca. 40 mill. kr.

Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til dem som har vært aktive i dette hjelpearbeidet. Solidariteten med utsatte mennesker i nord er en verdig 6-årsmarkering av Barentssamarbeidet.

Jeg vil også understreke at det er viktig at hjelpen kommer frem. De norske hjelpeorganisasjonene har utviklet et godt samarbeidsforhold til de lokale myndighetene i Russland. Gode rutiner er etablert. Regjeringen står i nær kontakt med hjelpeorganisasjonene og med våre naboland. Vi vet at innbyggerne i nord gjennomlever en hard vinter. Vi må se i øynene at det vil være et hjelpebehov i flere måneder fremover. Det er ikke realistisk å regne med noen bedring før årets jordbruksavlinger kommer i omløp. En god årsavling etter fjorårets misvekst er derfor avgjørende. Blir avlingene derimot dårlige, kan det ikke utelukkes at situasjonen neste vinter blir minst like vanskelig som i dag.

Vi må unngå at grupper av mennesker i Nordvest-Russland blir avhengig av nødhjelp. Representanten Ludvigsen har derfor rett i at humanitær bistand for å lindre nød må kombineres med mer langsiktige tiltak. Det er nettopp dette Regjeringen forsøker å bidra til.

Den 18. februar fremmet som kjent Regjeringen en proposisjon for Stortinget med forslag om en tilleggsbevilgning på 100 mill. kr til tiltak under Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa og handlingsplanen for atomsaker. Dersom forslaget vedtas av Stortinget, vil det stå i alt 155,5 mill. kr til rådighet for samarbeidsprosjekter i 1999. Vi regner med at om lag 60 pst. av disse midlene vil bli brukt i Nordvest-Russland. I tillegg kommer overføringer på 63 mill. kr fra fjorårets budsjett.

Regjeringen vil prioritere humanitær bistand innenfor disse budsjettrammene. Samtidig vil samarbeidet med Nordvest-Russland om mer langsiktige tiltak fortsette gjennom bl.a. Barentssamarbeidet. Fra norsk side prioriterer vi helse og miljø, økonomisk utvikling, kulturelt samarbeid og opplæring samt utvikling av demokrati- og rettsstatsprinsipper. La meg her trekke frem tre eksempler på prioriterte oppgaver:

• Barentsrådets møte i Bodø i forrige uke vedtok en omfattende helseplan for Barentsregionen. Den omfatter bl.a. bekjempelse av smittsomme sykdommer, tiltak for å bedre urfolks helse og kompetanseoppbygging, f.eks. gjennom telemedisin. Regjeringen går inn for å sette av 10-15 mill. kr årlig til helseplanen de neste fire årene, med forbehold om Stortingets samtykke.

• Videre er arbeidet med atomsikkerhet i nord en miljøinnsats av stor betydning for levekårene på Kolahalvøya. Fjorårets norsk-russiske rammeavtale om atomsikkerhet danner grunnlaget for den multilaterale prinsipperklæringen som ble vedtatt i Bodø. Denne erklæringen ble undertegnet av 13 land, inkludert USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og er et viktig utgangspunkt for å sikre bred internasjonal innsats i det omfattende opprenskningsarbeidet. Norge har drevet et svært aktivt diplomati for å få dette til. Rammeavtalen og prinsipperklæringen er viktige skritt mot å rydde juridiske hindringer for opprydningsarbeidet av veien. Nå må Russland og giverlandene sammen sette opp klare prioriteringer for dette arbeidet i tiden fremover.

• For det tredje vil jeg nevne næringsutvikling, hvor vi det siste året har sett en bedring av situasjonen. En arbeidsgruppe har foretatt en svært nytting kartlegging av hindringer for det økonomiske samkvemmet i Barentsregionen. Det finske formannskapet har nå ansvaret for å videreføre det viktige arbeidet for å bedre rammebetingelsene for handel og investeringer. Samtidig har man på russisk side bedret vilkårene for investeringer i energisektoren. Dette er viktig for å kunne utvikle det betydelige potensialet som ligger i de store olje- og gassressursene i regionen. Norge har vært en pådriver for å bedre rammebetingelsene for næringslivet. Som en oppfølging av de positive utviklingstrekkene vi ser i Barentssamarbeidet, vurderer vi nå to tiltak. Vi vil for det første se nærmere på bruken av støtte- og garantiordningene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond – SND – og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt – GIEK. Hensikten er å finne frem til konkrete prosjekter som kan få støtte via disse ordningene. For det andre vurderer vi å utprøve en ordning med mindre kreditter eller mikrolån i den russiske delen av Barentsregionen. Dette vil vi gjerne gjøre i samarbeid med andre land. Slike finansieringsordninger er viktige for små og mellomstore bedrifter. De bidrar også til å stimulere finanssektoren i en økonomi. Ordningen kan dessuten målrettes, f.eks. ved å prioritere næringstiltak som settes i verk av kvinner.

Dette er konkrete norske bidrag til kompetanseoverføring og hjelp til selvhjelp. Siktemålet er å styrke Russlands evne til en langsiktig, positiv økonomisk og sosial utvikling, slik at behovet for akutt hjelp til de svakest stilte befolkningsgruppene blir redusert så raskt som mulig. En varig løsning på problemene er imidlertid avhengig også av at Russland selv makter å gjennomføre nødvendige omlegginger og langsikte tiltak.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Svein Ludvigsen (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Vi kan raskt konstatere at vi er enige om at den humanitære situasjonen er alvorlig for store grupper av folk i Nordvest-Russland, og at humanitær hjelp må kombineres med andre tiltak. La meg derfor gjenta det jeg sa i mitt første innlegg, at norske myndigheter har gjort og gjør mye i Barentsregionen. Det er ingen tvil om det. Men det gjøres for lite på det humanitære feltet. Det er der behovet er enormt. Skal vi lykkes med en del av de andre tiltakene, enten det er innenfor helse, eller det er innenfor næringsutvikling, må vi også se til at den humanitære situasjonen for de verst stilte blir bedret. Og her er det at vi ikke har gjort nok i forhold til behovet, og vi har ikke gjort nok i forhold til det vi som nabo burde yte.

Statsråden gir gjennom sitt innlegg inntrykk av at nå foretar man en kjempestor satsing. Det er jo, for å si det pent, bare delvis riktig. For det første har jeg inntrykk av at Regjeringen ikke prioriterer godt nok. Man prioriterer alle tiltakene samtidig av en for liten pengesum. Og selv om man nå i St. prp. nr. 38 har foreslått en økning på 100 mill. kr til Sentral- og Øst-Europa, betyr jo ikke det at det er en økning i forhold til den innsatsen vi har gjort tidligere år. Vi konstaterer at Regjeringen ikke hadde tilstrekkelig oversikt i høst, når man i budsjettforliket påstod at det var midler nok.

Jeg er fortsatt moralsk forarget over at Regjeringen i en timelang redegjørelse i Stortinget ikke fokuserte på Nordvest-Russland. Men jeg er tilfreds med at utenriksministeren nå har fokusert på dette, og jeg er ikke i tvil om at utenriksministeren har mye å bidra med når det gjelder sin kollegas forståelse av problemene der oppe. Men fokusering er altså ikke nok. Det vi nå må få til – og det haster, for ennå er vinteren lang – er å sette inn ressurser slik at vi kan lindre nøden for de fattigste og ofrene for den russiske finanskrisen og den økonomiske kollapsen der oppe.

La meg få lov til å gjenta spørsmålet, for det går ikke godt nok fram av St. prp. nr. 38, der Regjeringen foreslår 100 mill. kr til atomsikkerhetstiltak og Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa: Når statsråden så sterkt understreket at Regjeringen vil prioritere, kan han da si noe mer konkret om hvordan man nå vil prioritere disse 100 mill. kr til humanitær hjelp? Kan statsråden forsikre om at det nå er penger nok? I Høyre tror vi ikke det, og når vi skal behandle St. prp. nr. 38 i utenrikskomiteen, kommer vi i innstillingen til å komme med konkrete forslag om økte bevilgninger øremerket den humanitære situasjonen.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg har stor forståelse for representanten Ludvigsens moralske forargelse. Jeg tror den er sunn og riktig, og jeg skal gjerne påta meg både press og kjeft – hvis det er et parlamentarisk uttrykk, president – for at vi ikke gjør nok når det dreier seg om en god sak. Representanten Ludvigsen gir tross alt Regjeringen en viss kreditt, men så drukner den i den moralske forargelsen etterpå, når han sier at vi ikke prioriterer.

Representanten Ludvigsen viser selv til at man i 1997 hadde 900 000 kr til nødhjelp i Russland. Jeg har nettopp fortalt Stortinget at vi i 1998 hadde 55 mill. kr. Det er en relativt stor økning – med all mulig respekt. Hvis jeg nå ikke tuller med tallene, fortalte jeg vel at det var 14 mill. kr + 40 mill. kr, så det skulle bli bortimot 55 mill. kr som er satt av, slik at det i hvert fall er en økning fra 900 000 kr til 55 mill. kr.

Jeg er enig med representanten Ludvigsen når han sier at vi må hjelpe på det humanitære feltet hvis vi skal lykkes på andre områder. Det var nettopp grunnlaget for at Regjeringen, da den overtok formannskapet i Barentsrådet for Norge i fjor, dreide retningen fra et næringslivsorientert arbeid mot å styrke de myke verdiene, fordi vi så at helse og utdanning var en forutsetning for at vi også skulle kunne få en økonomisk vekst i Russland. Men vi må samtidig ikke gå fra den ene ytterlighet til den andre, fordi det er viktig, som jeg er helt sikker på at representanten Ludvigsen er enig med meg i, at det på lang sikt er bedre å lære folk å fiske enn bare å gi dem fisk. Dette gjelder ikke minst i Nordvest-Russland. Derfor har vi et ansvar også for å se på de mer langsiktige tiltakene, selv om det er en akutt nød, som vi ikke skal glemme.

Innenfor de forslagene som vi nå har lagt frem for Stortinget om 100 mill. kr, er nødhjelp et viktig område. Jeg kan ikke akkurat nå si hvor stor andel som er nødhjelp, men det er iallfall en relativt stor andel. Dette er noe vi drøfter med norske frivillige organisasjoner, og det kan godt hende at det er rom for mer. Men det vi igjen også skal huske på, som jeg er sikker på at representanten Ludvigsen er opptatt av, og som russiske myndigheter er opptatt av, er at også kanalene er viktige. Vi skal ikke gjøre norsk bistand til svartebørsvarer. Derfor er det viktig at vi har et mottaksapparat som hele tiden er godt nok. Det har vi hatt i samarbeid med Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Samemisjonen. Og det skal vi sørge for at vi fortsatt har.

Marit Nybakk (A): La meg først understreke at det ikke er tvil om alvoret i det som interpellanten har tatt opp. Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som Ludvigsen gir her, og også behovet for bistand, og jeg synes at representanten Ludvigsens engasjement er prisverdig.

Ingen grense i verden markerer en større forskjell i levestandard enn grensen mellom Norge og Russland. Den humanitære situasjonen i Nordvest-Russland er prekær, og det er nødvendig at Norge, de øvrige nordiske land og EU både legger opp til langsiktige samarbeidsprosjekter med Russland og erkjenner behovet for umiddelbar humanitær bistand.

Fra Arbeiderpartiets side er vi likevel litt forundret over interpellasjonen og de forslagene som er lagt fram, av to grunner. Høyre var i budsjettforliket med Regjeringen før jul sterkt medvirkende til nedskjæringen i bevilgningene både til Russland og Øst-Europa, og jeg tror Ludvigsens historiebeskrivelse er noe mangelfull i den forbindelse. Vi var også misfornøyd med framlegget fra Regjeringen på dette området, og vi foreslo i finansinnstillingen en økning utover proposisjonens forslag. Da Høyre kom inn i forliket, ble imidlertid bevilgningen ytterligere kuttet.

Jeg vil også sette spørsmålstegn ved å legge fram to verbalforslag om økte bevilgninger til Russland i revidert nasjonalbudsjett i dag, når det faktisk ligger en tilleggsbevilgning på 100 mill. kr til behandling i utenrikskomiteen. Vi skal i neste uke ha debatt om humanitær bistand til Russland, og dermed blir det galt å forskuttere den debatten med to verbalforslag her i dag. Det får vi heller komme tilbake til i neste uke. Jeg synes for så vidt at representanten burde trekke forslagene nå og heller vurdere dem i neste uke. Kanskje burde også interpellasjonen ha blitt tatt samtidig med behandlingen av proposisjonen.

Men når den kommer til behandling, ønsker vi en skikkelig debatt om de nye sosiale skillelinjene i våre nærområder, om fattigdomsproblemet som setter seg fast, om langtidsledige og om direkte sosial nød. Men vi ønsker også en debatt om strukturelle problemer, som utenriksministeren også understreket, og en ufattelig rikdom hos noen få, som trolig kan tilskrives mangel på effektive forvaltninger og offentlige og sivile organisasjoner, få tradisjoner for privat næringsutvikling og mangel på økonomiske spilleregler og et demokratisk lovverk, som altså fører til bl.a. en prekær mangel på tilbud innen helse, utdanning og eldreomsorg.

Norge bør spille en aktiv rolle for å utvikle vårt nabolag, (presidenten klubber) både gjennom de regionale samarbeidsorganene og ved å bidra til å styrke – og konkretisere – den nordlige dimensjon i EU (presidenten klubber), parallelt med helt nødvendige humanitære prosjekter (presidenten klubber) for å avhjelpe nød. Men den debatten kommer vi altså tilbake til i neste uke.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletida er 3 minutt, og den skal respekteres.

André Kvakkestad (Frp): Det er ikke vanskelig å slutte seg til den vurdering at situasjonen i Nordvest-Russland er vanskelig for mange. Spørsmålet er da: Hvordan løses dette på en mest mulig hensiktsmessig måte? Svaret på dette vil nok variere noe ut fra hvilke forhold som må anses å veie tyngst ved en helhetlig vurdering. Fremskrittspartiets utgangspunkt blir da: Hva vil tjene det russiske folk både på kort og ikke minst på lang sikt?

Den hjelp som gis fra Norge ut fra et frivillig og medmenneskelig utgangspunkt, må vi forsøke å slå ring om. I den sammenheng vil hjelp fra det offentlige kunne gis på flere måter. Det kanskje mest hensiktsmessige er å kunne veilede og tilrettelegge i forbindelse med varepartiers utførsel og innførsel til Russland. Det kan faktisk virke noe underlig at et land som opplever det enkelte karakteriserer som «pinefull» nød, har handelshindringer som vanskeliggjør hjelp. Slik sett kan det se ut som om situasjonen bl.a. i nordvest ikke medfører at Russland ønsker å foreta praktiske og nødvendige tilpasninger som vil gjøre forholdene for menneskene der bedre. Det er bekymringsfullt at en sosialistisk og kommunistisk preget duma ikke er villig til å gjøre det som er nødvendig for at deres egen befolkning skal få de varer og tjenester vi her tar som en selvfølge.

Dette bringer oss videre til de langsiktige problemer bistand til Russland vil kunne medføre. Russland har i de senere år mottatt svært store midler til stabilisering og videreutvikling. Likevel kan en neppe hevde at Russland har tatt altfor store skritt fremover. Dette skyldes nok i stor utstrekning det før nevnte flertall i Dumaen, og at det ikke får orden på fundamentale markedsøkonomiske grunnpilarer. Spørsmålet om f.eks. privat eiendomsrett viser på mange måter Russlands problemer i et nøtteskall. Det vil være til liten nytte for naboland å gi bygningshjelp til Russland når russiske myndigheter selv ikke gjør noe for å stabilisere grunnforholdene. Russland har faktisk alle muligheter til å bli en stor nettoeksportør av matvarer med sitt fantastiske jordbruksareal. De har kunnskaper om naturressurser til å bli et fremgangsrikt industriland. Men dette betinger at Russland selv tar tak i problemene og gjør det som faktisk må gjøres. Vi må ikke komme i en situasjon der russiske myndigheter mister eierforholdet til det som faktisk er et russisk problem.

Einar Steensnæs (KrF): Det kunne selvfølgelig vært fristende å gå på mer langsiktige prinsipielle linjer i den russiske situasjonen både politisk og økonomisk, slik representanten Kvakkestad nå begynte på. Jeg velger likevel å gå direkte løs på det som er den akutte humanitære situasjon.

Det er uten tvil uttrykk både for solidaritet og for sterke bånd til vårt nabofolk når mangel på matvarer, klær og medisiner utløser et så heftig og dypt engasjement hos både enkeltpersoner og organisasjoner som det vi ser i Nord-Norge. Det er et engasjement som fortjener den ros og den honnør som utenriksministeren nå nettopp har gitt uttrykk for, og det er vel også det samme engasjementet som representanten Svein Ludvigsen har som bakgrunn for sin interpellasjon her i dag. Han spør: Hva vil Regjeringen gjøre som strakstiltak? Utenriksministeren har nå nettopp gitt et svar som viser at Regjeringen på ingen måte forholder seg passiv til denne situasjonen, slik Ludvigsen gir inntrykk av gjennom sin formulering av interpellasjonen, og som han faktisk forsterker i sitt innlegg. Jeg synes hans kritikk skyter langt over mål – det viser utenriksministerens innlegg. Jeg viser også til det som er blitt nevnt om at Stortinget om kort tid skal drøfte anvendelsen av de 100 mill. kr som er foreslått som tilleggsbevilgning til ulike tiltak, bl.a. til Nordvest-Russland. At utenriksministeren nå har redegjort for at Regjeringen ønsker å prioritere humanitær bistand innenfor de gitte budsjettrammene, understreker ytterligere at Regjeringen i aller høyeste grad har oppmerksomhet rettet mot de vanskelige levevilkårene i området.

Helse og miljø er viktige samarbeidstiltak, likeledes utvikling av demokratiske prosesser og institusjoner. Jeg tror dette er viktig for en mer langsiktig løsning av de problemene vi ser bl.a. i Nordvest-Russland. Jeg tror også det er viktig å stimulere til næringsutvikling, og det er vel ingen grunn til å legge skjul på at nettopp på dette området har en kanskje ikke kommet så langt som det en hadde håpet på. Likevel må vi ikke miste av syne disse viktige målsettingene når vi også diskuterer strakstiltakene. Som utenriksministeren også sa i sitt innlegg: Vi må unngå at befolkningen i Nordvest-Russland blir varig avhengig av nødhjelp.

Helt kort når det gjelder de to forslagene som representanten Ludvigsen har fremmet på vegne av Høyre: Jeg vil anmode sterkt om at representanten oversender disse til Regjeringen uten realitetsvotering. Jeg er enig med representanten Nybakk i at når vi nå skal behandle ekstrabevilgningen på 100 mill. kr, hvor humanitær bistand er en del, burde det være unødvendig å fremme dette til realitetsvotering her i dag.

Siri Frost Sterri (H): Jeg merket meg at representanten Steensnæs var indignert over de utfall og den kritiske holdning interpellanten måtte ha mot Regjeringens innsats i forhold til Nordvest-Russland. Jeg vil da bare minne representanten Steensnæs om at utgangspunktet for behovet for å fremme denne interpellasjonen, var en reaksjon på at utviklings- og menneskerettighetsministeren ikke fant det bryet verdt å nevne Nordvest-Russland i en nærmere timelang redegjørelse om humanitær bistand. Jeg synes representanten Steensnæs bør legge seg det på minne at dette var utgangspunktet for interpellasjonen. Når det gjelder utenriksbudsjettet på 11 milliarder kr, går 55 mill. kr til Øst-Europa. 9/10 av utenriksbudsjettet går til internasjonal bistand i andre verdensdeler enn vår egen. Bevilgningene til miljø- og demokratitiltak i Sentral- og Øst-Europa er kraftig redusert de senere årene.

Høyre har hvert eneste år på 1990-tallet foreslått økninger i disse bevilgningene. Ikke minst har vi vært opptatt av atomopprydding på Kola. Grunnen til at våre nærområder kommer til kort i bevilgningssammenheng, bunner etter vårt syn i to forhold, for det første at stortingsflertallet mangler tilstrekkelig forståelse for det medansvaret Norge har for utviklingen i de nye demokratiene øst for oss. Dette medansvaret kan vi ikke utøve bare ved å uttrykke verbal støtte og holde taler om hvor viktig det er at omstillingsprosessen i øst må lykkes. Vi må også bidra økonomisk, og her har Høyre vært pådriver. For det andre har stortingsflertallet gjennom mange år sett seg blind på målsettingen om at 1 pst. av BNI skal bevilges til bistandsformål. Fordi demokratitiltak, humanitær hjelp og støtte til andre tiltak i våre nærområder ikke er definert som offisiell bistand, inngår ikke disse midlene i denne 1-prosenten. Og det fører til at flertallet er særdeles motvillige til å bruke bistandsmidler i nærområdene. Dette er bakgrunnen for forslag nr. 1 som interpellanten har fremmet – et forslag som vil innebære at bevilgning til humanitær hjelp i nærområdene vil gå over budsjettposter som rapporteres som offisiell utviklingshjelp.

Når det gjelder den saken som det er henvist til, og som nå ligger til behandling i utenrikskomiteen, kan jeg bare bekrefte at på bakgrunn av de svar utenriksministeren så langt gir på hvordan bevilgningssituasjonen er for dette området, vil Høyre foreslå en ytterligere bevilgning på 50 mill. kr når vi kommer så langt.

Tor Nymo (Sp): Jeg er glad for at representanten Ludvigsen med denne interpellasjonen gir oss enda en mulighet til å rette søkelyset mot den svært vanskelige situasjonen hos vår nabo i nordøst.

Jeg er imidlertid svært overrasket over at Ludvigsen tillater seg å påstå at departementet og Regjeringen ikke tar situasjonen i Barentsregionen på alvor. Jeg tillater meg å gi uttrykk for at en slik påstand nærmest faller på sin egen urimelighet.

Mitt syn styrkes ytterligere etter å ha hørt utenriksministerens innlegg her i dag, og ikke minst etter å ha lest hans tale til Barentsrådet nylig – for øvrig en tale som inneholdt både visjoner og forslag til konkrete samarbeidstiltak. Når vi nå er på vei inn i et nytt årtusen, er det naturlig å gjøre opp status, se hvor vi står, og mobilisere visjoner for fremtiden. Videre er det helt nødvendig å se på de konkrete oppgavene som Barentssamarbeidet stiller oss overfor, og ikke minst de mulighetene vi har for å løse dem.

Som vi er godt kjent med, er Barentsregionen rikt utrustet fra naturens side. Det er vår oppgave å utvikle regionens potensial for menneskelig og økonomisk vekst. Vi må lære av hverandre, forbedre våre organisasjoner og institusjoner, bygge ned hindringer for samkvem – økonomisk, kulturelt og humanitært – og ha en beredskap til å yte hjelp i vanskelige situasjoner. Miljøutfordringene er enorme og må løses i fellesskap. Jeg vil tro at det er stor enighet om at politisk har vel forholdene aldri ligget bedre til rette for en styrking av Barentsregionen. De ideologiske barrierene er borte, og tilbake står erkjennelsen av å inngå i et nytt skjebnefellesskap.

Jeg er glad for at utenriksministeren utvetydig slo fast at Regjeringen vektla at den humanitære situasjonen i det nordlige Russland er alvorlig, og at appellen fra guvernør Jevdokimov om bistand i form av basismatvarer og medisiner ble møtt med konkret hjelp, ikke bare fra myndighetenes side. Fra vårt geografiske ståsted kjenner interpellanten og undertegnede godt til den enorme mobiliseringen vi opplevde fra grasrota i landsdelen. Den samme viljen til å hjelpe opplevde vi også, som utenriksministeren sa, fra organisasjoner og politikere. Det er av stor viktighet, ikke minst for troverdigheten, at vi nå kan slå fast at hjelpen kommer fram. Jeg er også svært glad for at utenriksministeren ettertrykkelig slo fast at vi må unngå at grupper i Nordvest-Russland blir avhengige av nødhjelp og humanitær bistand for å lindre nød, og at det kan gjøres ved at hjelpen kombineres med mer langsiktige tiltak.

Jeg ser helt klart en sterk vilje fra Regjeringens side til en offentlig satsing, ikke minst i forbindelse med forslaget om tilleggsbevilgninger. (Presidenten klubbar.) Jeg oppfatter utenriksministeren dit hen at han vil prioritere humanitær bistand (presidenten klubbar), samtidig som Regjeringen vil samarbeide med Nordvest-Russland om mer langsiktige tiltak.

Presidenten: Eg må be representantane om ikkje å trekke presidentens tolmod lenger.

Kirsti Saxi (SV): Jeg vil takke statsråden for det svaret han gav, og jeg er veldig lettet når han sier at han er villig til å gå inn og øke bevilgningene til satsingen på humanitært arbeid i Nordvest-Russland. Det er også viktig, fordi man sitter med formannskapsvervet, at man ser nødvendigheten av å fokusere mer på helse og den sosiale situasjonen som man nå opplever i Nordvest-Russland.

Barentsregionsamarbeidet må ikke bli noen sovepute for Regjeringens ansvar for den humanitære bistanden til Nordvest-Russland. Det vi opplevde da guvernøren tok kontakt med bl.a. Finnmark fylkeskommune i forbindelse med den nøden som oppstod i Murmansk i fjor, har vist at man etter sterkt påtrykk fra de nordnorske fylkene fikk bistand fra nasjonalt hold. Man fikk etter hvert en bistandstilknytning som gjorde at man også fikk opprettet et informasjonskontor i Murmansk som var med på å gjøre det lettere å få brakt inn bl.a. matvarer. Man opplevde store problemer langs grensen når det gjaldt tollen. Der hadde man også gjennom rask behandling etter hvert klart å hjelpe til, slik at man fikk inn matvarene.

Den nordnorske befolkningen bisto denne hjelpeaksjonen med over 200 000 tonn matvarer. Det viser at engasjementet fra befolkningen i nord er enormt. Derfor er det viktig at Regjeringen bistår i den humanitære satsingen og fokuserer mye sterkere på langsiktige tiltak. Derfor vil jeg tillate meg muntlig å fremme noen forslag om hvordan man kan gå inn og satse langsiktig. De forslagene jeg nå refererer, er utarbeidet etter samtaler med folk som daglig jobber innenfor Barentsregionen, og som ser hvilke problemstillinger man står overfor.

Allerede nå i mars skal det være en stor konferanse i Kirkenes, hvor man skal fokusere på funksjonshemmede og hvordan man i et tett samarbeid med Norge kan gå inn og legge til rette for bedre forhold for de funksjonshemmede i Murmansk-området. Det vil etableres mange slike prosjekt, og der er det viktig at man bistår nasjonalt (presidenten klubbar) for å få økt innsikt i hvordan befolkningen har det i Nordvest-Russland.

Harald Hove (V): Jeg har tidligere gitt Høyre honnør for deres engasjement når det gjelder forholdene i Russland og særlig Nordvest-Russland. Nå er det imidlertid slik at engasjementet av og til kan gjøre en litt enøyd, og jeg synes nok det var elementer i innleggene både til Svein Ludvigsen og Siri Frost Sterri som hadde en viss karakter av enøydhet. Det går på at man trekker fram spørsmålet om sammenligning mellom annen humanitær bistand i andre deler av verden og behovet for langsiktig bistand der, og situasjonen i Nordvest-Russland.

Så kan man selvfølgelig diskutere hvor uheldig det var at bistandsministeren ikke nevnte noe om denne situasjonen i sin redegjørelse, men det ligger vel tross alt et poeng i at man har en ansvarsdeling mellom statsråder som har en viss betydning for hvilke temaer og emner man kommer inn på. Det ville selvfølgelig være utidig å minne Høyre om at en stortingsrepresentant fra deres parti nettopp har gått ut og med stor tyngde kritisert bistand og humanitær virksomhet i andre deler av verden enn i Nordvest-Russland.

Det med enøydhet kan også medføre at man ikke alltid oppdager og registrerer det engasjement og den innsats som andre gjør. I denne sammenheng er det fra min side tenkt på Regjeringen. Så langt jeg kunne oppfatte utenriksministerens svar og innlegg her i dag, viste det veldig klart at Regjeringen har et engasjement i disse spørsmålene, og at man også har fulgt opp. Ikke minst den måten Regjeringen har prioritert Barentssamarbeidet på og hvilke spørsmål man der har prioritert, har en klar betydning, også for den humanitære bistanden.

Situasjonen i Nordvest-Russland er alvorlig. Det er all grunn til å gi honnør for det engasjement som her har funnet sted, ikke minst i Nord-Norge, både blant kommuner, fylkeskommuner og fra private og private organisasjoner. Det er det all grunn til å framheve. Ifølge den informasjonen jeg har fått fra folk som kan langt mer om dette enn det jeg selv kan, er det også en del mer strukturelle problemer knyttet til den humanitære bistanden. Det er ikke bare et spørsmål om større bevilgninger, det er rett og slett spørsmål om å få fram den humanitære bistanden, og i den sammenheng har det blitt nevnt både tollproblemer og transportproblemer. Det viser nettopp at en del av de mer strukturelle spørsmål som Regjeringen har sagt at den har arbeidet med, og til dels også fått løsning på i de siste dager, er viktige.

Ivar Kristiansen (H): La meg få lov til å starte med å gi uttrykk for at jeg er glad for at man omsider gir russisk arbeidskraft anledning til å jobbe i norsk fiskeindustri. Det er i veldig stor grad russisk fisk man er satt til å bearbeide, så det er jeg glad for.

Utenriksministeren henviste til Barentsrådets møte i forrige uke, og der fikk han ved selvsyn se hvilken innsats høyskolene i nord gjør. Jeg ønsker i denne forbindelse å rette søkelyset mot det forhold at Høgskolen i Narvik, som årlig utdanner 30 russiske ingeniørstudenter, gang på gang blir nektet å utvide sin kvote, slik at de over en fireårssyklus kan utdanne 30 studenter pr. år. Jeg ber utenriksministeren om å notere seg dette, og jeg ber ham også om å bidra til at man får utvidet denne kvoten med 30 studenter ekstra, som han selv viser til er et bidrag til å øke og styrke næringsutviklingen i Russland.

Så blir det henvist til enøydhet, og jeg synes det er et paradoks at man tillater seg i denne debatten, som er meget prisverdig, å gjøre det, og ikke er i stand til å se sammenhengen mellom den humanitære innsats fra norsk side og de politiske forhold vi har i vårt absolutt nærmeste naboskap. Vi har verdens største skraphaug liggende i vårt naboskap. Vi har verdens største atomvåpenarsenal liggende i vårt naboskap, og vi har noen kjernekraftverk liggende ved vår grense som burde skremme mer enn at man henviser til budsjettbehandlingen i desember 1998 og hvem som hadde foreslått hva. I dagens situasjon er ikke det å ta dette tilstrekkelig på alvor etter min oppfatning.

Det som Ludvigsen gjør her, er å anmode om at innsatsen koordineres og styrkes. Det vil i denne debatten være et fullstendig galt utgangspunkt å være mer opptatt av å forsvare bistandsministerens redegjørelse 21. januar i år enn av i større grad å satse ut fra de situasjonene vi har i vårt absolutt nærmeste naboskap. Vi bør heller bidra til i fellesskap å få disse spørsmålene høyere opp på den politiske agendaen i Regjeringen. Det er slik jeg oppfatter interpellantens forslag og bidrag i denne debatten. Jeg håper at dette blir tatt litt mer alvorlig også av regjeringspartiene enn det debatten i dag har vist.

Svein Ludvigsen (H): Representanten Hove sa at jeg var «enøyd» i mitt engasjement. Mitt svar til det er: Takke meg til det framfor å være blind!

Jeg har et engasjement, og det deler jeg med mange. Utover det ganske land har man et bredt engasjement til beste for dem som lider nød. Det er mitt anliggende med denne interpellasjonen. Men jeg er også enig med utenriksministeren – som jeg også oppfatter har et sterkt engasjement i Nordvest-Russland, uten at jeg verken vil påstå at han er blind eller enøyd – i at vi må passe på at vi i vår humanitære bistand ikke gjør Nordvest-Russland avhengig av nødhjelp. Dessverre – holdt jeg på å si – er det heller ikke noen risiko for at så skal skje. Til det er situasjonen altfor alvorlig. Men vi må også rykke fram, som statsråden ganske riktig sier, kombinert med humanitær hjelp og andre bidrag som kan være med på å bygge opp samfunnet og de ulike infrastrukturene i et land som nå er i ferd med å kollapse på grunn av den økonomiske krisen.

Da jeg reiste interpellasjonen sist i januar, var det en reaksjon på bistandsministerens redegjørelse om den norske humanitære bistand. Jeg er svært tilfreds med at både den debatten vi hadde i februar i etterkant av statsrådens redegjørelse om den humanitære situasjonen, og engasjementet her i dag viser at det er en bred politisk enighet om at vi nå skal øke vår bistand. Jeg håper at vi også skal være villig til å se på hvordan vi finansierer det, og at vi ikke nå skal ri prinsipper om fordeling mellom utviklingsland og nærområdene slik at det blir til hinder for at vi kan finne midler nok til å øke innsatsen vår i disse områdene.

Jeg er enig med utenriksministeren i at vi har økt vår innsats fra 900 000 kr i 1997 til 55 mill. kr i 1998. Jeg minner om at det også har sammenheng med at norske bønder gjennom jordbruksavtalen sammen med staten har bidratt til å få dette store løftet. Ellers sitter vi igjen med 15 mill. kr. Dette illustrerer bare igjen at frivillig sektor har gått i spissen for vårt engasjement i Nordvest-Russland. Det jeg og mange nå ber om, er at vi skal kombinere en offentlig krone og la den yngle med de kronene som det store engasjementet rundt om i landet har initiert, og som er den viktigste biten av innsatsen. Men jeg er redd for at med den fremdriften vi har, vil kua sulte mens gresset gror – i dette tilfellet folk som er verst stilt.

Jeg er overrasket over at representanten Tor Nymo er så tilfreds med Regjeringen. Han er på dette området også uenig med sin partikollega, fylkesordføreren i Troms.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Ludvigsen har fremmet et par forslag. Jeg vil foreslå at Regjeringen får lov til å se på dem. Jeg kan ikke se at det i de to forslagene som er lagt fram, er noe vi skulle være imot. Vi vil vurdere dette fremover, og jeg håper at vi skal kunne se på dem på en måte som også tilfredsstiller representanten Ludvigsen. Jeg må imidlertid si at jeg ikke forstår forslag nr. 1 slik som representanten Frost Sterri forstår det. Etter OECDs regelverk er det ikke mulig å innrapportere bistanden til Nordvest-Russland som ODA, som offisiell utviklingshjelp, men det skal ikke forhindre oss fra å bidra. Det ønsker heller ikke Regjeringen å gjøre.

Når det gjelder det budsjettet som vi nå har lagt fram, og det nye forslaget på 100 mill. kr, er det litt vanskelig for meg å si akkurat hvor stor del som vil gå til humanitær bistand. Foreløpig ser det ut til at det kan være ca. 15 mill. kr. Men vi har et nært samarbeid med frivillige organisasjoner, og jeg håper at denne debatten i dag og den fremtidige debatten blir en debatt om hvordan vi best mulig skal hjelpe befolkningen i Nordvest-Russland, og ikke nødvendigvis en kappestrid hvor man forteller hvor lite Regjeringen gjør eller har gjort. Det å samarbeide med frivillige organisasjoner er noe som jeg vil påstå at de aller fleste norske regjeringer har gjort, fordi de har sett at vi har et stort og godt nettverk av frivillige organisasjoner. Denne regjeringen har nå ikke gjort noe mindre, vil jeg våge å påstå, når det gjelder støtte til og samarbeid med frivillige organisasjoner. Det er noe av det samarbeidet som også gjør at vi tror at vi har gode kanaler inn til befolkningen i Nordvest-Russland. Men noe av dilemmaet i all type nødhjelp er at vi ofte ikke greier å hjelpe godt nok. Det skyldes ikke bare manglende bevilgninger, men det skyldes også at vi står i et dilemma når det gjelder ansvarlighet for kanalene inn, slik at ikke de midlene og gavene vi gir, blir misbrukt.

Jeg vil si som et apropos til representanten Kvakkestad at russiske myndigheter har vist et godt samarbeid. De har på lokalt nivå tatt initiativ nettopp til å endre regelverket slik at vi skulle nå fram med vår nødhjelp. Og jeg vil forsikre både representanten Ludvigsen og Stortinget for øvrig at Regjeringen vil fortsette dette arbeidet i samarbeid med norske frivillige organisasjoner og i samarbeid med russiske myndigheter, til beste for befolkningen i Nordvest-Russland.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 omme.