Dag Danielsen (Frp): Det er lenge siden uskylden, om den noen gang fantes, forlot Oslo. Byen heter ikke Tigerstaden på folkemunne uten grunn. Men de senere års utvikling innenfor områdene vold, ran og våpenbruk har tatt en kvalitativ vending hva råskap, metoder og omfang angår. Ikke minst skyldes dette økningen i omfanget av narkotikamisbruket og den organiserte kriminaliteten, men det skyldes også økningen av ungdoms-/gjengkriminaliteten. En stor del av denne igjen skyldes, på tross av alle de flyktninger, asylsøkere og innvandrere byen mottar som klarer seg utmerket, og som er positive bidragsytere til byen og det norske samfunnet, den andelen man ikke klarer å integrere, og som ikke er interessert i å akseptere spillereglene i Norge. Når ungdomsgjenger, hvorav 84 pst. av medlemmene er av utenlandsk opprinnelse, går på byen med kniver og skytevåpen, må det være lov til å påpeke dette uten å bli beskyldt for å være fremmedfiendtlig eller å piske opp rasistiske stemninger. Et avgjørende poeng her er at denne situasjonen kan man gjøre noe med dersom man handler raskt og setter i verk nødvendige tiltak. Det er et spørsmål om politisk vilje, og derfor har jeg reist denne interpellasjonsdebatten med en rekke konkrete forslag til vedtak, som etter Fremskrittspartiets skjønn kan være med på å bedre situasjonen betraktelig. Jeg vil understreke at dette er strakstiltak. De mer langsiktige forebyggingstiltakene vil jeg berøre mer utførlig ved senere anledninger.

Nå er det viktig at vi politikere møter folks utrygghet i hverdagen med konkret handling og ikke bare med ord. I Oslo blir tenåringer stanset på gaten og truet, ranet og banket opp av barn under den kriminelle lavalder. Daglig blir drosjesjåfører i byen rammet av vold, og et beinhardt narkotikamiljø preger hovedstaden. Der hvor man tidligere kanskje brukte neveretten, er nå bruk og trusler om bruk av kniv og skytevåpen blitt et hyppig brukt alternativ.

Riktignok ble antallet voldsanmeldelser redusert med 3,3 pst. i 1998 i forhold til 1997. Men dette tallet har økt i så stor grad på 1990-tallet, fra vel 1 780 anmeldelser i 1990 til over 2 400 i 1998, at en liten nedgang var å vente før eller senere. Målet må være å gjøre denne reduksjonen permanent, og å sørge for at en slik reduksjon fortsetter. Jeg har derfor på vegne av Fremskrittspartiet fremmet forslag hvor vi ber Regjeringen fremme forslag om nødvendig bevilgning som medfører at studentene ved Politihøgskolen i Oslo kan ta helge-, helligdags- og kveldsvakter som patruljerende politi i Oslo sentrum allerede fra kommende påske.

Dette er et strakstiltak som kan bidra til å synliggjøre at man tar utviklingen i byen på alvor ved å vise politi i gatene i en situasjon med akutt mannskapsmangel inntil en mer langsiktig løsning med ferdigutdannede mannskaper kan finnes.

Det er vel og bra med privatisering, men den «privatiseringen» av politiet man er vitne til i dag, ved at borgerne av hensyn til egen sikkerhet og trygghet for liv og eiendom er nødt til å innleie private vaktselskaper, er ikke velferdsstaten Norge verdig.

Det er nødvendig å sette på dagsordenen for hele den norske befolkning at Oslo som landets hovedstad står overfor helt spesielle utfordringer når det gjelder tung kriminalitet. Det bør ikke være nødvendig å slå ned stortingsrepresentanter i Slottsparken for at opinionen og politikere flest skal forstå alvoret og utfordringen i den kriminaliteten landets hovedstad står overfor.

Dette dreier seg om de grunnleggende spørsmål i et samfunn som skal være harmonisk, og som skal gi folk den grunnleggende trygghet i hverdagen alle mennesker har krav på. Dersom et slik samfunn skal kunne karakteriseres som humant og sivilisatorisk, må kriminaliteten bekjempes med tilstrekkelige ressurser.

Oslo trenger tilførsel av økte ressurser når det gjelder mannskaper, midler til å kunne bruke disse mannskapene, slik at de kan bidra til en effektiv bekjempelse av denne helt uakseptable formen for kriminalitet. Oslo står, i egenskap av landets hovedstad, overfor helt spesielle utfordringer hva denne alvorlige typen kriminalitet angår. Derfor trenger Oslo nærpoliti i form av politi i de enkelte bydelene som har den nødvendig ekspertise som trengs for å kunne bekjempe kriminaliteten allerede i fødselen.

Derfor fremmer Fremskrittspartiet i dag forslag om at Regjeringen tar initiativ til å etablere en utvidet ordning med bydelspoliti i Oslo, slik at det sikres nærpoliti i alle byens bydeler. Byen trenger større grad av uniformert, synlig politi i bybildet som viser at politiet er til stede og kan gripe raskt inn med tilstrekkelige ressurser når dette er påkrevd. Strafferammene for forbrytelser som innebærer voldsbruk, trusler om bruk eller bruk av våpen, samt ran, bør innskjerpes.

Kortsiktig er det viktig, slik som man har hatt suksess med i New York, å markere at samfunnet ikke lenger er villig til å akseptere såkalt mindre alvorlig kriminalitet. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag i dag der vi ber Regjeringen fremme forslag som «gjør det umulig å idømme mildere straffer enn betinget fengsel for grovt hærverk». Et slikt signal vil etter mitt skjønn være et viktig signal om at nok er nok, og at vi ikke aksepterer kriminalitet på dagens nivå.

Videre har jeg i denne interpellasjonen vektlagt ransbølgen, hvor vi har hatt en økning i antallet ran på over 140 bare fra 1997 til 1998. Jeg har også tatt opp den økende bruken samt trusselen om bruk av våpen som kniv, slagvåpen og skytevåpen. I dagens interpellasjon, som dreier seg om mulige strakstiltak, har jeg valgt å vektlegge tiltak spesielt rettet mot de yngre lovbryterne. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag om en hurtigdomstol for å skape en rask saksgang i saker hvor unge lovbrytere er innblandet.

Vi har videre bedt Regjeringen effektivisere og forsere ordningen med konfliktråd for å fange opp unge lovbrytere under den kriminelle lavalder så fort som mulig. Dersom denne ungdomsgruppen prioriteres og tiltak settes inn så raskt som mulig, kan de spares for mye lidelse, og mange mennesker kan få en bedre og tryggere hverdag.

Jeg vil herved ta opp mine fem forslag som er innlevert. Jeg håper på en bredest mulig støtte fra de øvrige partiene i en sak som er så alvorlig og grunnleggende for innbyggerne i så vel Oslo som landet for øvrig. For dersom man kan gi denne typen grov kriminalitet en alvorlig knekk i landets hovedstad, er jeg overbevist om at dette vil gi ringvirkninger også i resten av Norge.

Presidenten: Representanten Dag Danielsen har teke opp dei forslaga han refererte til, og som er delte ut på representantane sine plassar.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg deler den uro som representanten Danielsen gir uttrykk for i sitt spørsmål når det gjelder voldsutviklingen og økningen i antall ran, særlig i Oslo. Jeg deler også hans engasjement for både de kortsiktige og de langsiktige tiltakene.

Voldskriminaliteten fører til at mange mennesker blir utrygge og er redde for å ferdes ute, særlig i sentrum. Selv om risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelser er liten for den enkelte av oss, rammer disse forbrytelsene mange mennesker indirekte ved at det skapes frykt og utrygghet som hemmer livsutfoldelsen.

Det er en prioritert oppgave å bekjempe volden i samfunnet. All voldsutøvelse, men kanskje særlig den blinde og uprovoserte volden, virker utfordrende. Som samfunn aksepterer vi ikke dette. Den økte fokuseringen gir imidlertid et godt utgangspunkt for en bred mobilisering mot vold.

For Oslo er en stigende tendens når det gjelder anmeldte forbrytelser mot liv, legeme og helbred, snudd til en reduksjon i 1998. I Oslo ble det i 1997 registrert en positiv nedgang i antall straffbare trusler, etter at både 1995 og 1996 hadde vist en tendens til økning. Utviklingen i 1998 har imidlertid snudd, og vi har igjen en negativ utvikling. Det er særlig bekymringsfullt at både legemsbeskadigelser med kniv og skytevåpen og trusler med kniv og skytevåpen viser økning, både for landet som helhet og Oslo spesielt. Det har vært en stigning i antall anmeldte legemsbekadigelser med kniv og skytevåpen i Oslo, fra 11 anmeldelser i januar og februar 1998 til 13 i samme periode i år. Derimot er det en nedgang i anmeldte legemsbekadigelser uten kniv og skytevåpen, fra 100 de to første månedene i 1998 til 80 i samme periode i 1999.

Ran/utpressing har totalt sett økt med 20 pst. i forhold til 1997. Det er særlig ran fra forretninger og kiosker som har økt. Ser vi på utviklingen av antall anmeldte ran/utpressing totalt i Oslo i januar og februar 1999, finner vi en nedgang på 9,4 pst. sammenliknet med samme periode i fjor. Denne reduksjonen kan ha sammenheng med nedgang i de såkalte barneranene.

Jeg finner det nødvendig med en bred samfunnsmessig mobilisering mot vold. De fleste tiltakene vi kan sette i verk innenfor et demokratisk styre, vil likevel først gi resultater på noe sikt. Det viktigste vil hele tiden være å arbeide for å finne gode forebyggende tiltak mot kriminalitet, også mot voldskriminalitet, trusler og ran. Jeg er, som interpellanten, også opptatt av strakstiltak mot volden.

Regjeringen har lagt fram tiltaksplanen «Trygghet i sentrum» for å forebygge og bekjempe vold på offentlig sted. Denne planen retter tiltakene i stor grad inn mot den volden som forekommer i det offentlige rom, også mot ran. Planen tar i første rekke sikte på å bekjempe vold på offentlig sted i bysentra, særlig i Oslo. Flere av forslagene vil også være av betydning for det voldsforebyggende arbeidet generelt.

Politiets innsats skal baseres på tilstedeværelse, bred kontaktflate med publikum og rask iretteføring av sakene. Kriminalitetsanalyse, kombinert med målrettet bruk av tjenestelister, er viktige virkemidler. Flere av tiltakene innebærer en målrettet innsats fra politiets side for å være synlig til stede, både for å forebygge og for å kunne gripe inn på et tidlig tidspunkt ved eventuelle voldsepisoder. Det foreslås også at samarbeidet med kommunale etater styrkes for å få til et tverretatlig samarbeid med utgangspunkt i aktuelle deler av nulltoleransemodellen, som interpellanten var inne på. Også andre departementer har ansvar for deler av planen.

For å bekjempe ranskriminaliteten er det iverksatt en prøveordning i Oslo med sertifisering av butikker. Sertifisering skjer etter at politiet har gjennomgått de tiltakene som anses nødvendige for å forebygge ran. Ordningen følges opp av konkrete tiltak i samarbeid med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Politiet har her en sentral oppgave, og det er viktig at de lykkes med sin innsats mot denne type kriminalitet. Et best mulig resultat er imidlertid også avhengig av at handelsnæringen selv intensiverer arbeidet med å iverksette sikringstiltak for ransutsatte steder og lokaliteter.

Jeg vil videre ta initiativ til å opprette en ny ressursgruppe for forebygging av ran i vid forstand. Gruppen skal gjennom et tverrsektorielt samarbeid der politiet, påtalemyndigheten, handelsnæringen, vaktselskaper m.fl. deltar, komme med konkrete råd, ideer og forslag til tiltak med sikte på å få antall ran ned.

Oslo politidistrikt har i den senere tid spesielt prioritert innsats mot voldskriminalitet på offentlig sted i sentrum, særlig med hovedinnsats i helgene, med et svært godt resultat.

For å styrke helgetjenesten tilbys studentene i avgangsklassen på Politihøgskolen tjeneste ved Oslo politidistrikt. Politidistriktet er nå i ferd med å engasjere 62 sisteårsstudenter fordelt på de fem politistasjonene, etter utlysning ved Politihøgskolen. Studentene skal ved behov utføre polititjeneste som ekstraarbeid på kvelds- og nattetid i helgene. Studentene skal utføre uniformert tjeneste sammen med utdannet personell. Ordningen har allerede trådt i kraft ved Grønland politistasjon, og de øvrige stasjonene vil begynne i løpet av mars og første halvdel av april. Det kan også være aktuelt å sette inn enkelte UP-patruljer. Dermed skulle dette forslaget, blant dem som interpellanten tok opp, være godt på sporet, også med hensyn til den fremdrift som interpellanten anmodet om.

Jeg vil også vise til at Justisdepartementet, som et prøveprosjekt, har gitt Oslo politidistrikt anledning til å videoovervåke voldsutsatte steder i Oslo sentrum.

Det er dessverre slik at det er et betydelig innslag av trusler med kniv og skytevåpen og bruk av kniv, slagvåpen eller andre farlige redskaper i den volden som politiet registrerer. Riksadvokaten har kommet med forslag om utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen, stikk- og skytevåpen, på offentlig sted, en visitasjonsadgang. Justisdepartementet har behandlet forslaget og sendte 5. februar et forslag til ny § 10a i politiloven på høring. Høringsfristen går ut 22. mars. Det er mitt mål at Stortinget vil få seg forelagt et forslag i rimelig tid før avslutningen av inneværende sesjon.

Justisdepartementet støtter et prosjekt for kartlegging av voldelige gjenger. Målet med prosjektet er å fremskaffe forskningsbasert kunnskap om gjenger i Norge når det gjelder omfang, former, strukturer og funksjoner. På grunnlag av forskningen skal det utarbeides et program for å hindre etablering og utvikling av kriminelle og voldelige gjenger, i tillegg til at man skal hjelpe enkeltpersoner ut av slike gjenger.

Det er under utarbeidelse et opplegg for opplæring og instruksjon av dørvakter, som var nevnt under forrige interpellasjonsdebatt. Dette er basert på den tanken at dørvakter vil kunne ha en viktig funksjon som konfliktløser i og rundt skjenkesteder. Politimesteren på stedet må ut fra en konkret vurdering se på behovet for vandelskontroll og et pålegg om gjennomføring av kurs. Ordningen har vært gjennomført før i en del politidistrikter med gode resultater. I Oslo har politimesteren nylig sendt ut et forhåndsvarsel til 25 serveringssteder i sentrum med pålegg om å ha godkjente ordensvakter. Det er i samarbeid med Reiselivsbedriftenes Landsforening og Hotell- og Restaurantforbundet utarbeidet et kursprogram over 25 timer. Ordensvaktene vil bli vandelskontrollerte og gitt en foreløpig godkjenning.

De får et identitetsbevis som må bæres synlig. Oslo politidistrikt tar sikte på å kreve at 50 serveringssteder gjennomfører kurs for ordensvaktene sine i 1999. Ordningen må imidlertid baseres på ny lovgivning.

Av det jeg har sagt, fremgår det at det er iverksatt flere kortsiktige tiltak, at de følges opp, samtidig som de langsiktige tiltakene er under arbeid.

La meg så kort kommentere noen av de fremlagte forslag som jeg ikke allerede har vært inne på. Som sagt, følger vi allerede opp forslaget om å engasjere politistudentene til helge- og kveldsvakter som patruljerende politi i Oslo sentrum nå i de aller nærmeste uker, og det er allerede i gang ved en av politistasjonene.

Spørsmålet om styrking av konfliktrådene og konfliktrådenes rolle er jeg positiv til og vil gjerne se nærmere på det.

Når det gjelder spørsmålet om å innføre en hurtigdomstol, kan kanskje forslagsstilleren belyse noe nærmere hva dette egentlig innebærer. Det å avsette kapasitet til saker som skal iretteføres raskt, er jeg enig i er helt nødvendig. Spørsmålet om å endre selve den prosessuelle ordning og innføre en ny type domstol er imidlertid en mye større sak, og jeg vet ikke om det er det forslagsstiller sikter til.

For øvrig er spørsmålet om organiseringen av bydelspolitiet i Oslo en sak som politimesteren har ansvaret for, og jeg vil advare mot at Stortinget går for mye i detalj når det gjelder den interne organisering av Oslo politikammer.

Dag Danielsen (Frp): Når det gjelder mitt forslag nr. 2, har jeg ved en inkurie kommet i skade for å skrive «betinget fengsel for grovt hærverk»! Det skulle selvfølgelig ha stått «ubetinget fengsel for grovt hærverk». Jeg trekker derfor dette forslaget, fordi det vil være rik anledning til å komme tilbake til dette forslaget senere.

Jeg vil takke statsråden for at han deler engasjementet i denne alvorlige saken og også for imøtekommenhet på en del av punktene. Likevel syns jeg ikke statsråden i tilstrekkelig grad ser alvoret i denne situasjonen, og jeg vil gjerne bruke et uttrykk som er brukt tidligere, at kjennetegnet på en konservativ politiker er at man gjerne vil ha en reform, men ikke akkurat nå.

Når det gjelder dette med å engasjere 62 politistudenter fordelt på fem politidistrikter, er det i dagens situasjon etter min mening for lite. Det er her snakk om at man faktisk kunne bruke flere hundre. Når det gjelder førsteårsstudentene, kan man la disse patruljere to og to i Oslo. Når det gjelder tredjeklassestudentene, har de erfaring som politimenn fra forskjellige steder rundt i landet, slik at de også kan patruljere på egen hånd.

Statsråden bad om en nærmere redegjørelse for hva jeg mener med en hurtigdomstol. Jeg tenker her bl.a. på den ordningen man har i London, hvor man i tilfeller hvor man pågriper unge lovbrytere på fersk gjerning, fremstiller dem for retten allerede dagen etter. Der har man egne advokater som er tilgjengelig hele tiden, nettopp med tanke på at man skal få gjort noe raskt med disse ungdommene. Det er maktpåliggende at man sender signaler til unge mennesker om at en slik atferd ikke vil bli tolerert.

Vidar Bjørnstad (A): Kriminalitet og kriminalitetsbekjempelse er viktig og fortjener stor oppmerksomhet. Interpellanten tar som Oslo-representant opp situasjonen i hovedstaden, og det er forståelig. Hovedstaden har en kriminalitetsutvikling som i omfang er særskilt, men, jeg vil understreke, ikke mer særskilt enn at en god del distrikter rundt hovedstaden og også en del andre storbyer i en del tilfeller opplever det samme. Det betyr at vi ikke skal detaljstyre, men gi politidistriktet mulighet for fleksibilitet med hensyn til å møte en utvikling og gi rom for lokale variasjoner.

Interpellanten tar også opp et spesielt tiltak som ligger til behandling i justiskomiteen. Jeg vil derfor ikke kommentere det nærmere annet enn å si at vi er innstilt på at Politiet får de fullmakter som er nødvendig.

Jeg vil imidlertid benytte anledningen til å komme med noen generelle betraktninger. Kriminalitet og vold er uakseptabelt og skal reageres på. Kriminelle handlinger er en tragedie for den enkelte som rammes, og det skaper en utrygghet for langt flere. Vold opprører også politikere som ikke nødvendigvis dagen etter forlanger krav om «livsvarig». Den kriminalpolitiske debatten har fokusert på og vært konsentrert om enkelthandlinger, og hatt som resultat også krav om enkle løsninger, der politi og strengere straffer har dominert.

Vi trenger en helhetlig kriminalpolitikk, der vi bygger på fakta og virkelighet for å kunne bli målrettet, der vi involverer hele straffesakskjeden – fra politi via domstolene til kriminalomsorg. Men hvordan kan vi hindre og forebygge kriminelle handlinger, der det er spørsmål om å involvere alt fra hjem, oppvekstmiljø, barnevern, skole, aktivitetstilbud og politi i forhold til den forebyggende siden? Vi skal gi en reaksjon når det begås kriminalitet, og vi skal ta alvorlig det økende innslag av barn og unge og finne nødvendige reaksjonsmåter. Men jeg mener at det må fokuseres sterkere på det forebyggende arbeid blant barn og unge. Her er det ikke minst viktig at lokale myndigheter i hovedstaden er involvert. Jeg vet at mye godt arbeid er i gang på dette området.

Jeg registrerer fortsatt at Fremskrittspartiet er konsentrert om mer politi og straffesiden. Da vil jeg fritt omskrive et gjentatt synspunkt fra politimesteren i Oslo, på et foredrag i går kveld, nemlig at vi ikke kan kjøpe oss fri fra kriminalitet med bevilgninger til Politiet og økte fullmakter til strafferettspleien. Politimesteren mener at kriminalitetspolitikk må dreie seg om mer enn det rent justispolitiske.

Jan Simonsen (Frp): I forbindelse med ransbølgen i Oslo, som toppet seg i desember, stod justisministeren fram på TV2 med forslag om strakstiltak. Hun ville umiddelbart sette ned et utvalg med representanter fra departementet og handelsnæringen i Oslo – vel og bra. Men når ble det et strakstiltak å sette ned et utvalg? Vi vet at Regjeringen har lagt fram en såkalt tiltakspakke mot vold, nesten like fyldig som Kristelig Folkepartis partiprogram – vel og bra det også.

Jeg er enig med representanten Bjørnstad og Oslos politimester i at man må gjøre mye for å forebygge kriminalitet, at alt ikke bare kan løses med mer politi eller strengere straffer. Det er bare det at vi ikke kan hindre en voldsepisode eller et ran i Oslo i morgen ved å legge fram forslag om et bedre samarbeid mellom hjem og skole eller mellom kommuner, politi og frivillige organisasjoner, eller andre tilsvarende selvfølgeligheter.

Mens Regjeringen vurderer tiltak og foreslår langsiktige virkemidler, blir folk knivstukket og ranet, barn blir voldtatt, og frykten og uhyggen sprer seg. Vi trenger tiltak rettet direkte mot voldsmennene, ranerne og overgriperne, forslag som må fjerne kvantumsrabatten ved utmåling av straffene eller en mer effektiv mulighet for politiet til å foreta ransaking, slik Fremskrittspartiet har foreslått. Vi trenger ekstrabevilgninger til Politiet, slik at vi raskt kan få mer politi i gatene. Vi trenger midler til å kunne tilby samtlige politihøyskolestudenter, ikke bare 62 studenter i avgangskullet, å patruljere i Oslo sentrum om kveldene, som ekstrajobb med full lønn. Eller hva med å innkalle hele politireserven til øvelse i Oslo sentrum med jevne mellomrom? Det trengs strakstiltak, og jeg konstaterer, etter å ha hørt innlegget til statsråden, at Regjeringen fortsatt langt på vei er handlingslammet. Det bør kanskje velgerne i Oslo merke seg til høstens valg.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Oslo er en ganske trygg by tross alt. Frykten for å bli utsatt for vold er likevel av stor betydning, fordi den kan begrense mange menneskers livsutfoldelse. Derfor må vi arbeide for å begrense ran og vold – ja, all kriminalitet – i så stor grad som mulig.

Det er tre områder en må fokusere på samtidig. Det første er det forebyggende, langsiktige arbeid, på tvers av departementer, komiteer og forvaltningsnivå og i samarbeid med frivillige organisasjoner. Det andre er behandling eller rehabilitering av dem som er kommet på skråplanet. Det tredje er politiets og rettsvesenets arbeid. Med andre ord må en se helhet og sammenhenger og være villig til å samarbeide for felles ansvar og for å finne gode løsninger.

Kristelig Folkeparti er glad for det arbeid Justisdepartementet har gjort, og gjør. Handlingsplanen «Trygghet i sentrum» er et av tiltakene som er kommet. Der er det mange gode tiltak og en oversikt over hva som er satt i gang, og hva som kan settes i verk videre.

Av strakstiltak er det satt i gang et samarbeid med handelsnæringen om sertifisering av butikker for å gjøre dem mer ranssikre. Det er viktig at også handelsnæringen selv følger opp med tiltak og engasjerer seg i problematikken.

Oslo-politiets ransgruppe ser ut til å være svært effektiv. Stor oppklaringsprosent og rask oppklaring er viktige stikkord. Viktig er det også med et synlig og aktivt politi, og at de kan være til stede på de steder og til de tider der voldsepisoder skjer. Å lære konfliktløsning uten vold er også viktig. Det må starte i grunnskolen og følges opp videre helt til rehabiliteringsprosessen for dem som sitter i fengsel.

Noe av det aller viktigste er å ta barn og unge på alvor, høre hva de synes er problematisk i hverdagen, det være seg i familiesituasjonen eller i skolen. Vi må bli flinkere til å tolke de rop om hjelp som kommer i forkant av vold og kriminalitet og finne de riktige tiltak for å forhindre en uønsket utvikling.

Det holdningsskapende arbeid er det av det langsiktige og forebyggende arbeid som er helt avgjørende. I den forbindelse vil jeg sitere en merknad fra en samlet justiskomite, inkludert Fremskrittspartiet, i budsjettinnstillingen:

«Komiteen viser til at det er en nær sammenheng mellom rusmisbruk, kriminalitet og vold.

Å forebygge rusmisbruk bør også være forpliktende for oss selv. Det er en klar sammenheng mellom voksenverdenens verdier og de valg barn og ungdom gjør, og en kan ikke frikoble oppdragelsen fra de normer, verdier, modeller og symboler som voksenverdenen bekjenner seg til.»

Det er en utfordring som krever at vi setter søkelyset på oss selv, og det kan være ganske ubehagelig, men nødvendig. Men alle i komiteen, også Fremskrittspartiet, var med på den merknaden.

Kristin Krohn Devold (H): Interpellantens utgangspunkt er økningen i den grove volden og ranene i Oslo. Interpellanten etterlyser strakstiltak.

Jeg syns imidlertid debatten så langt har havnet i den tradisjonelle grøften mellom de som bare stresser forebygging, og de som bare stresser straff og andre tiltak, uten at vi kommer så veldig mye lenger.

Jeg syns det kan være naturlig å ta utgangspunkt i de strakstiltakene som faktisk Stortinget allerede har vedtatt, i de føringene vi gav i desember da vi behandlet justisinnstillingen, for hva departementet skulle jobbe videre med, for det vil kunne inngå i en slik strakstiltakspakke. Blant annet ble det lagt opp til at alle de nyutdannede politistudentene skulle få seg jobb. Det får vi forhåpentligvis vite når revidert nasjonalbudsjett kommer. Så sa vi at vi ville skille ut Oslo politikammer som en egen post, slik at Oslo-politiets midler og de strakstiltakene Ingelin Killengreen kan iverksette i Oslo, ikke blir avhengig av hvor mange ambassader hun må vokte fordi vi har mange utenlandske statsbesøk.

Vi bad også om at det ble sett på ulike tiltak for hurtigere domstolsbehandling, og jeg vil dvele litt ved det. Interpellanten har et forslag om å innføre en hurtigdomstol, som kan tolkes på ulike måter. Jeg syns det er viktig her å skille mellom det som er forhørsrettsinstituttet, som i mange tilfeller gjelder en gjerningsmann som blir pågrepet i gjerningsøyeblikket, og der det foreligger en tilståelse. Dette kan virke som en veldig hurtig domstol. Men jeg er enig i at vi må gå et skritt lenger, og vi må bl.a. se på Sandefjordprosjektet. Jeg tolker de merknadene som Stortinget la inn i desember, dit hen at man også vil prøve ulike domstolsløsninger som korter ned ventetiden i forhold til det den er i dag, slik at vi f.eks. får en nedkorting fra tre måneder til én måned ved at man effektuerer prosessene. Dette er et konkret arbeidsoppdrag som Regjeringen har fått.

Når det gjelder forslagene fra Fremskrittspartiet, oppfatter jeg det slik at svært mange av dem allerede er gjennomført eller vedtatt i Stortinget. Det som gjenstår nå, er rett og slett departementets konkrete oppfølging, det er det som mangler.

Når det gjelder forslaget om knivforbud og ransaking, nevnte ministeren at høringsfristen går ut 22. mars. Vi har to forslag i komiteen, ett fra Høyre og ett fra Fremskrittspartiet, med avgivelsesfrist 22. april, så i denne saken kan vi få et meget hurtig vedtak når høringen er avsluttet.

Unn Aarrestad (Sp): Kampen mot vald er altfor viktig til å verta brukt som politisk krangel. Det må setjast i verk både førebyggjande, akutte og langsiktige tiltak her. Men det er for enkelt når det berre vert ropt på raskare straffereaksjonar, lågare strafferettsalder, auka politi og strengare dommar.

Born og unge vert ikkje valdsmenn av seg sjølve. Det har skjedd noko med dei når dei har opplevd omsorgssvikt heime eller på skulen. Då søkjer dei lett ein avvikarkarriere der valden gir identitet, ære og venskap frå andre i same situasjon.

Å senda desse i fengsel vert ein for enkel måte å kvitta seg med eit problem på. Det vert ei overflatisk løysing. Her må ein ha eit mykje sterkare førebyggjande barnevern. Mange ungar treng meir tryggleik enn fridom, og kanskje ei nabokjerring som bryr seg.

Me skal òg vera klar over at påverknad av alkohol har ein sterk samanheng med vald, både heime og ute. Etter politiet sine opplysningar gjeld dette både hjå gjerningsmann og offer. Auka kontroll av utestader og handtering av skjenkjeløyve er difor viktig. Politimeister Rolf B. Wegner i Bergen meiner det er for enkelt å ropa på meir politi og strengare straffer, og han seier:

«Vil man gjøre noe med volden, må man angripe dens årsaker… Vi løser ikke voldsproblemet ved å styrke politiet alene… Dagens vold lar seg bare bekjempe dersom vi har en helhetlig politikk mot vold, aggresjon og utrygghet.»

Dette seier han i Aftenposten den 29. januar. For å oppnå dette trekkjer han fram fem element, der strengare alkoholpolitikk er nemnt først.

Politiet er òg klar over at det er i heimen det meste av valden skjer – når ingen ser det. Det har til nå vore tabu, eit privat område som ikkje skulle snakkast om. Nå er familievalden i ferd med å koma ut av skapet. Familievalden i Oslo er på heile 29 pst. av all vald som er meld til politiet, og ligg altså på toppen av statistikken. Me må òg rekna med at det her er mykje som aldri vert meldt.

Det er alltid lett å slå ned på den som utøver vald, men få spør kvifor det skjer. Det er ikkje tvil om at vald avlar vald. Redde born vert utagerande. I Sverige synte det seg at 70 pst. av all kriminalitet vart utført av folk som var tekne for kriminelle handlingar før fylte tolv år. Dette vart opplyst av psykolog Per Isdal på valdskonferansen i Oslo den 9. februar.

Dette er det grunn til å tenkja over. Men først og fremst er angsten for vald den største skaden som følgjer av valdskriminaliteten.

Harald Hove (V): Som justiskomiteens leder påpekte, er vel også denne debatten litt preget av å være en gjentagelse av tidligere debatter. Men jeg har i den sammenheng faktisk lyst til å gi honnør til interpellanten Dag Danielsen for at han, sett ut fra det partiet han representerer, holder en relativt nøktern tone i denne interpellasjonen, og at den slik sett er fri for en del av de fenomener som av og til har preget disse debattene.

Kriminalitet er frihetskrenkende, enten det er mot liv, mot legeme eller mot eiendom. Det er derfor viktig med tanke på hvilket samfunn vi vil ha, å unngå kriminalitet. Men de virkemidlene vi tar i bruk for å bekjempe kriminalitet, er også avgjørende for hvilket samfunn vi kommer til å få, og for hvilket samfunn vi vil ha. Det er derfor viktig med en debatt om hvilke metoder man ønsker å ta i bruk for å bekjempe kriminalitet.

Jeg tror det er viktig å understreke, som også statsråden gjorde i sitt svar, at det kan være behov for en bred samfunnsmobilisering, og at det er snakk om et bredt spekter av virkemidler. I den sammenheng var interpellanten litt vag med hensyn til privatisering på dette området. Da tenkte han på vaktselskaper og liknende, hvis jeg forstod ham riktig, og da er jeg for så vidt langt på vei enig med interpellanten. Men hvis vi i forbindelse med privatisering ser det poeng at vi alle har et ansvar i forhold til kriminalitetsutvikling og vold, tror jeg det er viktig å understreke den siden. For å være litt spøkefull og kanskje dekke to områder som den møtende statsråd for tiden har ansvaret for, vil jeg si at hvis vi alle tok oss en 20 minutters kveldstur, kunne det kanskje være godt både for folkehelsen og i forhold til kriminalitetsbekjempelse.

Konkret har det vært snakket om bruk av våpen. Det er klart at noe av det virkelig alvorlige i den utviklingen man har hatt i Oslo, er nettopp den økende våpenbruk. Da får vi huske på at vi forholdsvis nylig har vedtatt endringer i våpenloven, og sånn sett har vi ennå ikke full oversikt over hvilke konsekvenser det vil kunne få.

Om forslagene vil jeg kort si: Bydelspoliti er i og for seg utmerket som organisering av politiet. Bevilgninger til mer synlig politi er heller ikke det dummeste og kan være fornuftig. Konfliktråd for å fange opp unge lovbrytere er viktig, også om de er over 15 år. Hurtigdomstol, slik representanten tenkte seg det, vil jeg ikke ønske. Hva er galt med én uke eller 14 dager?

Til slutt: Når vi diskuterer problemene i Oslo, bør vi huske på at det også er andre steder i landet enn Oslo.

Marit Nybakk (A): Jeg er tilbøyelig til å være enig med Kristin Krohn Devold i at viktigere enn å legge inn nye forslag på dette feltet nå er å få gjennomført det som faktisk er vedtatt av Stortinget, og at det ikke alltid er de raskeste og mest lettvinte løsningene som gir varige resultater, særlig ikke når det gjelder å bekjempe vold på mer langsiktig basis.

Jeg er også enig med interpellanten i at vi ikke kan akseptere det omfanget av vold som vi har i storbyen i dag. Oslo har uten sammenlikning, tror jeg, den største voldsbelastningen i Norge. Både antallet legemsbeskadigelser og antall trusler om vold har økt i tillegg til ran av butikker, kiosker, bensinstasjoner osv., og vi leser om dette hver eneste dag. Det er gjerne ungdom som får skylden for dette, men undersøkelser om ungdom og kriminalitet viser at de fleste ungdommer nok er bedre enn sitt rykte og er opptatt både av skole og nærmiljø. Det er omkring 5 pst. av all ungdom, dessverre de fleste gutter, som står for mesteparten av den alvorlige kriminaliteten. Oslo sentrum har dessuten i økende grad blitt arena for mer gjengpreget vold og kriminalitet.

Jeg ledet høsten 1998 et arbeid med barns og ungdoms oppvekstmiljø i Oslo. Vi brukte veldig mye tid på å gå ut i miljøene. For å bedre oppvekstmiljøene og forebygge vold utført av barn og unge, ville vi prøve å finne ut hvordan hverdagen faktisk er i bydelene, i skolene, for ungdom fra ulike etniske miljøer, i flerkulturelle bydeler bl.a. Vi oppdaget hvordan bibliotekene hjalp barn fra fremmedspråklige miljøer med lekselesing og sikret at de kom gjennom ungdomsskolen. Dette var elever som var briljante i matematikk, men som ikke skjønte oppgaveteksten, for hjemme snakket de ikke norsk. På politistasjonen fikk vi høre om hvordan politiet, betalt av storbymidler for øvrig, tar ungdom med et desperat behov for voksenkontakt med på weekendtur på landet. Vi fikk på fritidsklubbene høre om gutter fra innvandrermiljøer som ikke får satt rammer tilpasset norske regler og norske lover.

For å forebygge ungdomskriminalitet må vi vite noe om de strukturelle utviklingstrekkene som skaper volden, men vi må også ha synlig politi, ikke minst på kveldstid og i helgene. Jeg merket meg at statsråden sa han ville nedsette ressursgrupper for forebygging av ran i sentrum. Det arbeidet som politiet utfører i samarbeid med skole og bydelsforvaltning osv., er også helt nødvendig. Det er også viktig at vi sikrer at ungdommen har den nødvendige respekt for lover og regler, også ved at saksgangen går raskere i domstolene. Man har ved domstolen i Oslo allerede satt i gang et arbeid, og jeg tror ikke det vil være riktig å fatte noe vedtak om en hurtigdomstol her og nå.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil først komme med noen kommentarer til de forslagene som interpellanten har lagt fram. Jeg oppfatter det slik at alle forslagene, unntatt forslag nr. 2, som jeg forstod er trukket – og godt er det, for det ville betydd en betydelig lettelse i straffen for å begå grovt hærverk, etter mine begreper – er å slå inn åpne dører i forhold til forslag som vi vet er til vurdering i departementet, eller som tidligere har vært tatt opp i Stortinget, og som sådan ikke vil ha karakter av å være noe strakstiltak. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke selve problemstillingen og teksten i interpellasjonen er vesentlig og viktig å diskutere.

I forbindelse med at Oslo-politiet la fram sin statistikk om kriminalitetsutviklingen i hovedstaden ble det fokusert veldig mye på ran og særlig ran begått av ungdom under 19 år, hvor det viste seg å være en betydelig økning og et betydelig innslag av barn med annen etnisk bakgrunn enn bare norsk. Det som druknet helt og fullstendig i den diskusjonen, var at det var 124 enkeltpersoner det var snakk om. Fryktelig mange gikk rundt med en eller annen slags forestilling inne i hodene sine om at her var det en horde av kriminelle barneranere som bare kastet seg over unge og gamle i et salig kjør. Det gir jo egentlig håp at det er 124 enkeltpersoner med helt spesielle, individuelle grunner til å begå så pass grove lovbrudd, og hvor det selvfølgelig kreves individuelle tiltak for å hjelpe dem på rett kjøl igjen. Det vesentligste og viktigste er, som vi vet, og som for så vidt også forslagsstilleren tar opp, en rask reaksjon. Det er å bli stoppet tidlig. Det er viktig for den enkelte ungdom, og det er viktig fordi da går et signal til alle som er rundt dem, om at denne typen virksomhet ikke er noe som lønner seg – kriminalitet lønner seg ikke, man er ikke tøff hvis man gjør det.

Det som er en stor utfordring for politiet, er at mye av dette er virksomhet som dreier seg om opptak i gjenger, at unger begår lovbrudd som de har fått beskjed om å begå av voksne enten for å få være med i en gjeng der de kan inkluderes eller for å bli medlem av en gjeng. Det betyr også at reaksjonene overfor dem, må være av en slik art at det faktisk hjelper folk til å komme ut av en presset situasjon, og at de ikke bare blir befestet mer på innsiden av en gjeng enn det de var før.

Det viktigste i forbindelse med dette er noe Fremskrittspartiet er fryktelig dårlig på, nemlig å inkludere all ungdom, uansett, i det store fellesskapet – ikke å lage mat for gjengledere av en masse ungdom som sliter med å henge med på skolen, (presidenten klubber) som føler seg utenfor, som ikke får innpass i idrettsmiljøer osv.

Hvis presidenten tillater det, vil jeg til slutt gjerne referere til Hillary Clinton, som har sagt at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Det tror jeg er et meget vesentlig perspektiv å ha. Det trengs mange forskjellige voksne som jobber for å inkludere unger, særlig i Oslo.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil gjerne understreke at Fremskrittspartiet er av den oppfatning at bekjempelse av volden fordrer at alle kjedene for straffereaksjoner må ses i sammenheng og ikke stykkevis og delt, som i dag. Det betyr at ressursene til politi- og lensmannsetat, domstoler og fengselsvesen må samsvare for å få til en handlekraftig rettsstat som i større grad straffer forbrytere og gjerningsmenn, og som i større grad forsvarer offeret og lovlydige borgere.

Flere politimestere har den samme oppfatning som Fremskrittspartiet. Da tenker jeg ikke på Rolf B. Wegner, men på de øvrige politimestrene som uttalte seg i den samme artikkelen som representanten Aarrestad henviste til, men som hun ikke nevnte – klokelig nok. Et flertall blant politimestrene sier at de ønsker synlig politi i gatene, raskere saksbehandling og domfellelse, og at flere gjengangere må bak lås og slå, hvor de egentlig hører hjemme. Så langt er Fremskrittspartiet og de politimestrene som jeg refererte til, helt på linje. Det bør være noe av oppskriften for å bekjempe kriminaliteten. Slike virkemidler kan gi gode resultater i Oslo og i andre distrikter.

Enkelte politikamre samarbeider med lensmannskontorene ved bl.a. å følge ungdommene fra ytterkantene mot byen. Å stoppe småknuffing og tilløp til uroligheter som skaper utrivelige forhold, samsvarer med den etter hvert så kjente New York-modellen for bekjempelse av kriminalitet. Der griper man inn og slår hardt ned på små ting før de utvikler seg til større ting. Politimester Anstein Klev i Kristiansand hevder at antall grove tyverier er halvert i Kristiansand på to år fordi man følger en tøffere linje – tilsvarende New York-modellen. Andre tiltak vil være innføring av hurtigdomstoler og bruk av disse i et større omfang. Det er viktig å få opp tempoet i straffesakene, og ikke la dem samle seg opp. Det vil gi stor effekt overfor lovbryterne og kriminelle elementer.

Det har i mange år vært populært å ilegge fartsovertredere høye bøter for bl.a. å skaffe mer penger til statskassen. Det er på høy tid å se på praksisen med å ilegge høyere og skjerpende bøter for vold og skader som påføres enkeltpersoner og samfunnet ellers. Fremskrittspartiet ser gjerne at gjengangere spesielt tilbringer mer tid i fengsel bak lås og slå, men det må være en politisk ryggrad til å innføre strengere straffer, særlig når det gjelder vold og gjentatte voldshandlinger. I dag er det lønnsomt å være gjengangerforbryter fordi de får rabatt for gjentatte lovbrudd. Dette vedvarende systemet tyder på at samfunnet er sykt og er ikke en rettsstat verdig.

Dag Danielsen (Frp): Jeg vil takke for de positive ordene som har blitt sagt i debatten og den positive responsen interpellasjonen har fått. Jeg håper at dette vil bli fulgt opp med støtte til de konkrete forslagene som er lagt på bordet.

Det er klart at denne interpellasjonen til en viss grad er overflatisk, for den er selvfølgelig ikke altomfattende og uttømmende. Jeg har fokusert på strakstiltak som jeg mener bør settes raskt ut i livet. Jeg forutsetter selvsagt at disse tiltakene følges opp parallelt med langsiktige og forebyggende tiltak.

Representanten Aarrestad sa at angsten for vold er det som volder størst skade. Det er jeg enig i. Men desto viktigere er det at man tar fatt i problemene og iverksetter strakstiltak og kommer frem til konkrete løsninger, slik at man kan gjøre noe med dem. Det vil også bidra til å forhindre at det oppstår angst, som veldig mange føler. Da føler de at den frykten de har, blir tatt på alvor, og at noe blir gjort. Det vil også vise seg i kriminalitetsstatistikken at dette gir resultater.

Det er klart at alkohol er en viktig årsak til vold i mange sammenhenger. Det kan ingen stikke under stol. Men det er ikke alkohol alene som er en direkte årsak til all volden. Her kommer selvsagt folks personlighet, normer og atferd inn som helt avgjørende faktorer. Vold vil man også finne der hvor ikke alkoholen er til stede. Dette med å avskaffe all form for alkohol har jeg ikke noen tro på er en mulig politikk i Norge. Her har vi som kjent hatt alkohol helt siden Ynglingesaga og Fjolne som druknet i mjødkaret. Det er en av de eldste skriftlige kildene vi har i Norge overhodet.

Representanten Nybakk nevnte at det er gjennomført en rekke gode tiltak, at det er vedtatt en rekke gode forslag i Stortinget. Ja, det er det. Men dette er ikke nok, og det er ikke et argument mot å innføre ytterligere fornuftige tiltak, som etter min mening her er foreslått. Dette er en kontinuerlig prosess, og dersom noen har gode forslag som kan bidra til å dempe den volden vi opplever i dag, er det veldig viktig at nettopp disse blir vedtatt.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har valgt å møte interpellanten på det han spør om, og fokusert på strakstiltak knyttet til strafferettskjeden. Jeg har redegjort for hvordan vi følger opp Regjeringens tiltaksplan, jeg har redegjort for hvordan politiet styrker sin innsats spesielt i Oslo, og spesielt i helgene, jeg har redegjort for det tverrfaglige samarbeid med utgangspunkt i nulltoleranse, for sertifiseringsordninger for butikker, for den nye ressursgruppe for å forebygge ran, for hvordan vi setter inn politistudenter, for prøveprosjekter med videoovervåking og for lovforslaget om utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen.

Jeg kunne gjort dette til en debatt om Kristelig Folkepartis hjertesaker, om alkoholpolitikk og sammenhengen mellom alkoholbruk og vold – men jeg gjorde ikke det. Jeg kunne ha gjort det til en debatt om hvordan vi kan forebygge gjennom en mer aktiv familiepolitikk, fordi jeg tror at mange, mange ungdommer i dag er veldig, veldig sultne på kjærlighet, på omsorg og på i det hele tatt å bli sett og tatt på alvor av voksne mennesker. Jeg kunne gjort dette til en debatt om vold på skjermene, enten det er dataskjermer eller TV-skjermer, om hvordan vi innbiller oss at vi kan høste fred i gatene når vi sår vold i stuene. Jeg gjorde ikke det, fordi disse spørsmålene hører til en annen debatt enn den representanten Danielsen inviterte til. Jeg tror det er viktig at Stortinget også tar denne brede helhetlige debatten om kampen mot volden. Men når jeg ikke gjorde det, var det fordi jeg faktisk tok interpellantens spørsmålsstilling på alvor. Og da hadde jeg forventet noe annet enn en harselering fra representanten Simonsen. Men jeg syns det er et fremskritt når representanten Simonsen nå sier at Regjeringen «langt på vei er handlingslammet» i disse spørsmål. Slik jeg har fått referert tidligere, har han tidligere uttalt at Regjeringen har vært fullstendig handlingslammet i disse spørsmål. Det tyder på at det er en viss fremgang å spore, og den skal jeg få lov til å være med og bidra til. Kanskje vi i neste runde kan være handlingslammet bare til en viss grad, og da begynner det å skje noe.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 avsluttet.