Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg. – Det anses vedtatt.

Liv Marit Moland (A) (ordfører for saken): I retningslinjene for godkjenning av besøks- og avlastningshjem som tiltak etter lov om barnevernstjenester er det hensynet til barnet som skal være det avgjørende. I de samme retningslinjene om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 4-4 er det presisert at oppgaven skiller seg fra fosterhjem på den måten at hjemmet ikke skal erstatte de biologiske foreldrene. Kravet til dette hjemmet kan derfor være annerledes enn det som stilles til ordinære fosterhjem. Barnets biologiske foreldre har det avgjørende ordet, fordi dette som oftest er et frivillig tiltak for familien.

Det er ikke noe i veien for at enslige eller homofile oppnevnes som avlastnings- eller besøkshjem. Forutsetningen er at barnets foreldre gir sitt samtykke til dette. Det er altså barnets behov som er det avgjørende, i tillegg til barnets eventuelle tilknytning til det aktuelle hjemmet.

I kommunene er det et stort og udekket behov for besøks- og avlastningshjem for barn. Trygghet, omsorg og oppdragelse er det viktigste for barnet, og godkjenningskriteriene for disse hjemmene er svært strenge.

Gjennom denne prosessen vil den enkelte vise sin egnethet, uavhengig av seksuell legning og/eller samlivsform. Derfor vil jeg gjenta at det er de biologiske foreldrene som har det avgjørende ordet i disse sakene.

Inger Stolt-Nielsen (H): Utgangspunktet for dette Dokument nr. 8-forslaget er departementets brev til fylker og kommuner av 10. mars 1998, der det presiseres at gjeldende praksis for godkjenning av fosterhjem som hovedregel skal legges til grunn også ved godkjenning av besøks- og avlastningshjem. Etter Høyres syn må dette føre til sterk begrensning av hvem som kan godkjennes, en innstramming av dagens praksis som ikke er ønskelig.

Det er stor forskjell på å tilby egne ressurser og eget hjem til avlastning for barn i en vanskelig situasjon og den store forpliktelse det er å påta seg å være fosterforeldre. Fosterforeldre skal ikke bare erstatte barnets biologiske foreldre i hverdagen og overta deres rolle som omsorgspersoner og oppdragere, de skal i stor grad medvirke til at mentale skader som barnet tidligere er påført, kan leges på en god måte, og de skal i svært mange tilfeller også kunne forholde seg til biologiske foreldre som selv ikke har innflytelse i forhold til utvelgelse av fosterforeldre for egne barn, og som ofte kan være svært uenige i barnevernets avgjørelse. Oppgaven er døgnkontinuerlig året rundt.

De som derimot tilbyr seg å være besøks- og avlastningshjem, tilbyr sitt hjem og sine tjenester i begrenset omfang. Det er klart at en ikke kan legge de samme strenge kriterier til grunn for å akseptere et slikt tilbud fra mennesker som mener at de har et ressursoverskudd som de i avgrensede perioder ønsker å tilby barn som trenger det.

Ulike barn har ulike problemer, og vi trenger mange ulike mennesker for å dekke behovet for avlastningshjem. I denne vurderingen er det den enkeltes personlige egenskaper som må være avgjørende for om barnevernet kan godkjenne vedkommende søker.

Med det skrikende behovet barnevernet har for å finne gode besøks- og avlastningshjem for barn i ulik alder med ulik problembakgrunn, burde det være selvsagt at ingen positive og personlig ressurssterke voksenpersoner skal utelukkes for vurdering. Det burde ikke være nødvendig å debattere om sivil status eller seksuell legning skal være moment ved vurdering av dem som tilbyr seg selv og sitt hjem til besøk og avlastning for barn og unge som lever under vanskelige forhold.

Vårt samfunn er i rask endring. Selv om en mor og en far er det naturlige utgangspunkt for et barn, vet vi at svært mange barn lever trygt og godt sammen med en av foreldrene, eller sammen med en av foreldrene og dennes likekjønnede partner. Likeså vet vi at et stort antall barn som lever sammen med sine biologiske foreldre, opplever en hverdag som er skremmende, konfliktfylt og vanskelig. Å vokse opp sammen med biologiske foreldre er ingen garanti for en god barndom. For mange kan nettopp det å ha et avlastnings- eller besøkshjem uten en mannsperson til stede oppleves som det beste, for andre kan en enslig oppegående mannsperson med tid og ressurser til å ta seg av et barn være det rette i forhold til akkurat dette barnets problemer. Og for mange er kanskje en enslig person tryggere å forholde seg til, det være seg mann eller kvinne. Det er barnets behov som er det viktigste. Også harmoniske, ressurssterke homofile partnere kan ha mye positivt å tilby barn som lever under vanskelige forhold.

Det kan være ulike årsaker til at behovet for et besøkshjem oppstår. Problemene kan ligge i barnets hjem, eller det kan være barnet selv som har behov for andre eller større ressurser enn dem de biologiske foreldre selv råder over. Det er barnets eller ungdommens behov som må stå i sentrum når barnevernet skal godkjenne og anbefale besøks- og avlastningshjem. Barnets foreldre vil i alle tilfeller ha det avgjørende ordet. Det har ikke barnevernet.

Mange, både enslige og homofile, har god kunnskap, kompetanse og ønske om å være ressurspersoner for barn. De ønsker å bruke seg selv og sine ressurser for å gjøre livet enklere for noen som har det vanskelig. Vi har ikke råd til verken å utelukke eller mistenkeliggjøre mennesker som stiller seg selv og sine ressurser til disposisjon for trengende barn. Vi trenger alle i omsorgstjenesten for barn og unge.

Unn Aarrestad (Sp): Her er det viktig å slå fast at det avgjerande i denne saka er korleis barnet har det og kjem til å få det. Det er langt overordna spørsmålet om kven som tek hand om barnet. Og ingen har heller nokon som helst rett til å få eit barn i varetekt. Her er omsynet til barnet og moglegheit for ein god oppvekst avgjerande. I dette ligg om det er mogleg å kunna gi barnet tryggleik, omsorg og oppseding.

Alle som søkjer om å få vera besøks- og avlastingsheim, må gå gjennom faste rutinar for å visa at dei er skikka til dette og dermed verta godkjende. Samstundes er dette ei frivillig ordning der foreldra får eit tilbod frå kommunen gjennom barnevernet. Utveljing av besøks- og avlastingsheimar skal skje i nært samarbeid med foreldra til barnet. Her vil det kunna vera avgjerande i kvart enkelt tilfelle kva som trengst for den enkelte. Ulike born har ulike behov, og har kanskje ikkje fått dekt dette fullt ut gjennom det daglege livet saman med foreldra. Årsakene til dette kan vera så mange, m.a. sjukdom, rusmisbruk, lita evne til å ta seg av born, eller at dei er åleine med omsorga og rett og slett er slitne. Desse kan nå få eit tilbod dei kan godta eller avvisa. Avlastingsheimen skal heller ikkje erstatta barnet sin heim hjå dei biologiske foreldra. Derfor er heller ikkje kravet til besøksheimar det same som kravet til fosterheim og adopsjon.

Me skal òg vera klare over at mange av desse borna treng omsorg og grensesetjing utover det kanskje andre born treng. Derfor kan det krevjast ekstra mykje av besøksheimane. Dette må vurderast i kvart enkelt tilfelle.

Me veit at det hjå mange menneske er ubrukte ressursar til dette om dei i utgangspunktet ikkje dannar ei tradisjonell familieeining. Mange av desse vil gjera ein god jobb for ein del av nettopp desse borna.

I brev frå Barne- og familiedepartementet 15. desember 1998 til komiteen vart det sitert frå retningslinene av 10. desember same år om hjelpetiltak etter barnevernslova § 4-4. Det er m.a. uttalt:

«Det vil bl.a. i enkelte tilfeller ikke være behov for å stille krav til alder, sivil status eller en tradisjonell familieenhet.»

Vidare står det òg i dette brevet:

«Retningslinjene innebærer etter dette at det ikke er noe i veien for at enslige eller homofile oppnevnes som besøks- eller avlastningshjem forutsatt at barnets foreldre er enige i dette.»

Dette skulle vera klart nok og godt nok til at det ikkje skulle vera grunn nå til å gå vidare med forslaget som vart fremja her.

Per Sandberg (Frp): Forslagsstillerne har som formål med dette forslaget å klargjøre retningslinjene for godkjenning av besøks- og avlastningshjem. Dette er for å unngå diskriminering på grunn av seksuell legning og/eller samlivsform. Bakgrunnen er at Barne- og familiedepartementet i et brev til kommuner og fylkeskommuner har gitt uttrykk for at av hensyn til barnet skal praksis for godkjenning av besøks- og avlastningshjem være den samme som for fosterhjem.

Fremskrittspartiet er enig med forslagsstillerne i at dette var en form for innstramming, og kanskje burde en i en tid med mangel på besøks- og avlastningshjem i kommunene åpne for en mer liberal politikk. Dette er av hensyn til de barn som ikke kan få avlastningshjem, særlig kanskje i de tilfellene det kan ende med omsorgsovertakelse senere, og barnet skal over i fosterhjem.

Jeg vil vise til Fremskrittspartiets merknader, hvor vi peker på at det bør vektlegges sterkt hva barnets biologiske foreldre mener. Jeg mener at mulighetene for å vektlegge dette i disse sakene er til stede, slik at alle kan bli vurdert hvorvidt de er skikket som besøks- og avlastningshjem, men en må i utgangspunktet være forsiktig med å plassere barn i besøks- og avlastningshjem som ikke kan tilby et stabilt familieforhold.

Jeg mener, som jeg tidligere har sagt, at med foreldrenes samtykke kan det også etter gjeldende retningslinjer gjøres unntak fra å stille krav om tradisjonell familieenhet. Da har jeg også indirekte sagt at det må kunne skilles mellom besøks- og avlastningshjem og fosterhjem. Dette er tross alt et tilbud til foreldrene og ungene.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (komiteens leder): Besøks- og avlastningshjem er et hjelpetiltak som kan benyttes for å gi foreldre avlastning i en vanskelig livssituasjon, og for å dekke barnets behov for kontakt med andre voksenpersoner enn foreldrene i en periode. I den generelle barne- og familiepolitikken legges det stor vekt på å støtte familien gjennom innsats for barn og unge generelt, og utsatte grupper spesielt, slik at flest mulig barn kan vokse opp og bo sammen med sine biologiske foreldre. Ett av målene med lov om barnevernstjenester er å yte god hjelp på et tidlig tidspunkt til barn og familier som trenger det. Besøks- og avlastningshjem er et eksempel på ett av flere fleksible hjelpetiltak. Besøks- og avlastningshjem er ikke spesielt nevnt i loven, men er et mye benyttet hjelpetiltak etter barnevernsloven § 4-4. Det er ikke uvanlig at dette hjelpetiltaket kombineres med andre tiltak, som f.eks. barnehage, hjemkonsulent og foreldreveiledning. Alle disse tiltakene settes inn for å være med på å bygge på barnets foreldre som ressurspersoner.

Oppgaven som besøks- og avlastningshjem skiller seg fra oppgaven som fosterhjem på den måten at en i besøks- og avlastningshjem ikke skal erstatte barnets biologiske foreldre. Kravene til besøks- og avlastningshjem kan derfor være annerledes enn dem som stilles til ordinære fosterhjem. Det vil bl.a. i enkelte tilfeller ikke være behov for å stille krav til alder, sivil status eller en tradisjonell familieenhet. Barnets behov må være avgjørende for utvelgelsen. Da det her er tale om frivillige tiltak, må barnets biologiske foreldre samtykke til barnevernstjenestens forslag til besøks- og avlastningshjem. Slik har det vært tidligere, og slik vil det fortsatt være. Foreldrene er med og gir samtykke og er med og bestemmer hvem som skal være besøks- og avlastningsforeldre. Noen barn kan ha behov for en tradisjonell familieenhet, mens andre f.eks. kan ha behov for en reservebestemor. Så her vil det være ulike behov ut fra hvilken situasjon de ulike barna er i. Kristelig Folkeparti er opptatt av å ta utgangspunkt i det enkelte barns særlige behov, og sikre at de personer som rekrutteres til slike oppdrag, har de nødvendige forutsetninger for å fylle oppgaven.

Etter at Dokument nr. 8:103 for 1997-98 ble fremmet, er retningslinjene til lov om barnevernstjenester endret. Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at retningslinjene er tilstrekkelig klargjort i samsvar med forslaget i Dokument nr. 8:103, og ser det som verdifullt at foreldre og barneverntjeneste samarbeider om gode løsninger for det enkelte barn.

Eirik Langeland Fjeld (SV): En er kanskje ikke altfor bortskjemt med SV-ere som står på denne talerstol og sier seg fornøyd, men det skjer altså her i kveld. SV er nemlig fornøyd med den endringen som Barne- og familiedepartementet nå gjør i retningslinjene for godkjenning av besøks- og avlastningshjem. Med denne endringen er det slått fast at det ikke er behov for å stille krav til sivil status eller såkalt tradisjonell familieenhet. I stedet for å utelukke lesbiske og homofile par som omsorgspersoner i besøks- og avlastningshjem, har statsråden og departementet nå sendt ut nye retningslinjer som ivaretar barnets behov i det enkelte tilfellet.

For SV er det viktig at godkjenning av besøks- og avlastningshjem som tiltak etter barnevernsloven skal være til det beste for barnet, og dette prinsippet blir nå styrket når retningslinjene endres. I og med at alle som søker om å få være besøks- eller avlastningshjem, må gjennom en godkjenningsprosess for å vise seg skikket til oppgaven, vil man i løpet av en slik prosess kunne dokumentere såkalt egnethet. Slik egnethet har etter SVs mening hele tiden vært noe som må avgjøres uavhengig av personers seksuelle legning eller samlivsform.

Til stadighet får vi rapporter fra sosialkontor og barnevern rundt om i landet, der man skriker på mennesker som er villig til å stille opp for barn og unge som er i en periode av livet der de trenger ekstra hjelp. SV er glad for at vi nå har fått endrede retningslinjer som gjør at kommunene kan ta i bruk flere ressurser innenfor et presset barnevern. Samtidig er det viktig at vi tar et skritt i riktig retning for å stikke hull på den verkebyllen som fordommer mot og frykt for homofile og lesbiske er. Med de nye forskriftene får vi omsider slått fast at lesbiske og homofile par kan gjøre en like god jobb som andre overfor barn som trenger trygghet, omsorg og oppdragelse i et besøks- eller avlastningshjem.

Harald Hove (V): Siden Venstre ikke er representert i komiteen, kan det være greit at vi gir vår tilslutning til den komiteinnstillingen som foreligger, og til flertallsmerknadene der. Det er greit å gi en klar understrekning av at seksuell legning i betydningen heterofil eller homofil ikke har noen betydning når det gjelder spørsmål om evne til å vise omsorg i forhold til barn, og hva man kan tilføre med hensyn til den type hjelpetiltak som her omhandles. Det samme gjelder også med hensyn til hvilket parforhold de ulike personer eventuelt måtte leve i, parforhold til personer av motsatt kjønn eller parforhold til personer av samme kjønn. På den bakgrunn vil jeg gi uttrykk for at vi har hatt en god utvikling med hensyn til det saksforholdet vi her har med å gjøre. Jeg vil gjerne legge til den merknad at enkeltes ønske om å misforstå og tillegge statsråden andre meninger enn jeg tror hun har, kanskje var medvirkende til noe støy i startfasen på dette.

Jeg vil ellers bemerke at vi på mange måter her snakker om glidende overganger – fra støttekontakter, via ordninger som blir noe mer enn en ren støttekontaktfunksjon, og over i det som vil kunne ha karakter av besøkshjem og avlastningshjem for noe lengre perioder. Det er alt sammen forhold som kommer inn når man skal gjøre vurderinger av hva som er egnet for barna i de enkelte situasjoner og tilfeller. Det er også av vesentlig betydning hvilken bakgrunn det enkelte barn måtte ha, og hvilke livsforhold barnet har som sin erfaringsbakgrunn.

Men på bakgrunn av noe av det som har vært sagt i dag, og den sterke understrekningen av at det her også er snakk om samtykke fra foreldrenes side, har jeg lyst til å understreke at barnevernet har et veldig stort ansvar for de hjelpetiltak som barnevernet foreslår i forhold til et barn. Utgangspunktet for foreldrene må på mange måter være at når det kommer et forslag fra barnevernstjenestens side, skal det være et forslag som foreldrene skal kunne stole på og i og for seg kunne gå inn for. Jeg har litt lyst til å understreke det når det blir lagt så vesentlig vekt på foreldrenes medvirkning som det her har blitt gjort.

Til slutt vil jeg bare slutte meg til at det som er hovedproblemet i barnevernet, mer er mangelen på gode ressurspersoner og støttepersoner enn det å skulle være på jakt etter å utelukke noen på basis av kriterier man fastsetter generelt. Det må bli en vurdering av de enkelte konkret.

Inge Lønning (H): Så vidt jeg kan se, er jeg den eneste av forslagsstillerne som er til stede i salen. Jeg finner det derfor riktig å gi uttrykk for på vegne av forslagsstillerne at vi er meget tilfreds med det som har skjedd i denne sak.

Det som var utgangspunktet for forslaget, var, som det er nevnt i innstillingen, departementets brev av 10. mars 1998, som la til grunn som hovedprinsipp at de samme regler som gjelder for fosterhjem, også skal gjelde for besøks- og avlastningshjem. Vi, forslagsstillerne, mente at dette er et urimelig prinsipp å legge til grunn, for det er viktigere å vektlegge forskjellen mellom de to funksjonene enn likheten. Og den avgjørende forskjellen er jo at et besøks- og avlastningshjem er ment som et supplement og et støttetiltak, mens det er barnets opprinnelige hjem som fremdeles sitter med hovedansvaret. Der hvor det dreier seg om fosterhjem, eller hvor det dreier seg om adopsjonsforhold, er utgangspunktet at dette skal være en erstatning for barnets opprinnelige hjem, som skal fylle alle de funksjonene som et hjem naturlig gjør. Derfor er det etter mitt skjønn en ganske avgjørende forskjell på de to funksjonene.

Det er meget tilfredsstillende at departementet i sitt brev av 18. juni har klargjort at også departementet har kommet til det resultatet at det er viktigere å vektlegge forskjellen enn å vektlegge likheten mellom de to, fosterhjem og besøks- og avlastningshjem. Slik sett er vel dette et godt eksempel på en politisk avklaringsprosess som har ført frem til, så langt jeg kan konstatere, at alle egentlig er enige om det resultatet man er blitt stående ved. Jeg oppfattet innlegget fra Fremskrittspartiets representant i debatten, Per Sandberg, dit hen at han tolket partiets merknad i innstillingen slik at man også på det hold egentlig er enig med de øvrige i sak. Da har man vært gjennom en fornuftig avklaringsprosess, som alle parter bør kunne være glade for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Kirsti Kolle Grøndahl overtok presidentplassen.