Jørgen Kosmo (A) (Komiteens leder og ordfører for saken): Jeg skal forsøke å forholde meg til det prinsipielt viktige i denne saken, og avholde meg fra å kommentere de spekulasjoner som har vært om bekjentskaper og en rekke beslutninger og brevskrivning i tilknytning til det. Men jeg må tillate meg å si at jeg synes det er ubehagelig å bli oppringt av bestemte personer i et bestemt område, der det blir framsatt trusler om reaksjoner dersom man ikke gjør slik som enkelte ønsker.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har imidlertid gått inn i dette spørsmålet på et prinsipielt grunnlag, og det prinsipielle knytter seg særlig til to forhold, for det første bruk av statsrådens skjønn etter utlendingsloven § 8. Det er helt åpenbart at da Stortinget behandlet utlendingsloven, var Stortinget åpent for at det ikke er mulig, verken i loven eller i forskrifter til loven, å dekke alle forhold. Man gav derfor i lovens § 8 en åpning for at statsråden kunne utøve et skjønn dersom utlendingen var i en slik situasjon at utlendingen kom i spesielle eller særskilte vanskeligheter. Det var aldri lovgiverens intensjon at forvaltningen skulle få anledning til å bruke dette skjønnet til å ta hensyn til norske arbeidsgivere. Det var hensynet til utlendingen som var det avgjørende. Det er derfor – og det har komiteen skrevet inn i sin innstilling – en forutsetning også for en videre bruk av forvaltningens skjønn etter lovens § 8 annet ledd at «sterke menneskelige hensyn» skal relatere seg til utlendingens situasjon. Det ville bli helt galt dersom forvaltningen skulle åpne for en praksis der denne sikkerhetsventilen skulle brukes til gunst for norske arbeidsgivere som i sin situasjon ønsket arbeidstakere.

Justisministeren skrev i brev til komiteen at justisministeren riktignok var i tvil. Slik som vi har forstått det, har tilrådingen fra forvaltningen vært at tvilen var slik at det ikke var hjemmel til å utøve skjønn på denne måten. Jeg har gått gjennom lovens forarbeid, jeg har gått gjennom Stortingets behandling av utlendingsloven – der jeg selv var en forholdsvis aktiv deltaker – og jeg har også søkt å gå gjennom Eli Fisknes" kommentarutgave til utlendingsloven. Jeg har ikke på noe punkt funnet hold i at forvaltningen og statsråden har anledning til å bruke lovens § 8 annet ledd på en slik måte som er gjort. Og vi har funnet grunn til meget sterkt å understreke at dette ikke må utvikle seg til å bli framtidig praksis.

Så går jeg inn på det andre hovedpunktet. Det dreier seg om at hvis det politiske Norge ønsker å endre praksis for arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, bør dette hjemles i en forskrift. På den måten vil forvaltningen og de som skal forholde seg til regelverket, få et skikkelig holdepunkt for å behandle søknad om arbeids- og oppholdstillatelse. Dette har vi søkt gjort klart i skriv mellom komiteen og justisministeren, og på mange måter kunne det egentlig ha endt med at justisministeren hadde tatt til etterretning komiteens holdning til hva som skal være hjemmelsgrunnlaget for forskriftene. Isteden utviklet det seg til å bli en slags prinsipiell diskusjon om Regjeringens hjemmel til å gi forskrift. Komiteen har ikke på noe punkt bestridt Regjeringens hjemmel til å gi forskrift under forutsetning av at det finnes et hjemmelsgrunnlag i loven eller i stortingsbehandling for å gi en slik forskrift. Det vi imidlertid sterkt bestrider, er at Regjeringen gjennom en forskriftsendring skal ha anledning til å etablere en ny politisk praksis uten at Stortinget har diskutert de politiske prinsipper rundt dette. Og det er jo det dette dreier seg om, fordi Stortinget gjennom en særskilt behandling av et Dokument nr. 8-forslag ganske kategorisk har slått fast at det ikke skal være anledning til å innvilge arbeids- og oppholdstillatelse for arbeid i hjemmet. Hvis man ønsket å endre den praksis, måtte man invitere Stortinget til å gjøre et prinsipielt vedtak der man klart presiserte at arbeid i hjemmet er én ting, mens barnepiker er en annen ting. Dette burde Regjeringen ha gjort, og så – etter eventuelt å ha fått en slik prinsipiell avklaring i Stortinget – ha utarbeidet de forskriftsendringer som de selv mente var nødvendige for den nye praksis.

Dette er et konstitusjonelt meget viktig spørsmål, og det har vært oppe flere ganger i denne sal hvorvidt Regjeringen eller forvaltningen tar seg til rette ved gjennom fullmaktslovgivningen å etablere forskrifter som egentlig er i strid med lovgiverens intensjoner. Vi finner derfor grunn til uttrykkelig å understreke at Regjeringen har å forholde seg til lovgiverens intensjoner når lover skal presiseres gjennom forskrifter. Ellers vil det bli slik at lovgiverens makt forflyttes fra denne salen til regjering og til forvaltning, og jeg går ut fra at det ikke har vært noens hensikt.

Komiteen har ikke tatt prinsipiell stilling til hvorvidt forskriften bør endres på en slik måte at det bør være anledning til på bestemte vilkår å gi arbeids- og oppholdstillatelse for barnepiker, men vi mener at det er denne salen som må ta stilling til prinsippet i dette spørsmålet, fordi denne salen tidligere har sagt at det ikke skal være anledning til det. Det er disse to prinsipielle hovedinnvendinger kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt i denne saken.

Jeg ser av dokumentene fra Justisdepartementet at den angjeldende arbeids- og oppholdstillatelse er gitt for ett år, med mulighet til forlengelse. Jeg har den prinsipielle holdning at det ikke skal være partene som skal belastes fordi Justisdepartementet har gjort en feil, slik jeg ser det. Min oppfatning er at dersom de samme vilkår ligger til grunn i dag som den gang Justisdepartementet feilaktig innvilget arbeids- og oppholdstillatelse, bør en ved søknad om forlengelse få forlengelse. Men det bør være et enkeltstående tilfelle, og det bør ikke gis noen nye tillatelser før Justisdepartementet har sørget for å skaffe seg de rette hjemler for å kunne foreta slik innvilgelse. Når jeg har denne prinsipielle holdning, er det fordi jeg ikke synes at partene som dette gjelder, skal straffes for en diskusjon som foregår mellom Stortinget og Regjeringen.

Med dette vil jeg anbefale at saken vedlegges protokollen, men understreker ganske sterkt de merknader som kontroll- og konstitusjonskomiteen har gitt, og ber om at de følges, og at Stortinget stiller seg åpent for en prinsipiell diskusjon om spørsmålet om arbeids- og oppholdstillatelse for bestemte kategorier.

Vidar Kleppe (Frp): Dette er en spesiell sak som har mange sider. Som komitelederen var inne på, er også vi i Fremskrittspartiet enig i at de to barnepikene det er snakk om her, som har fått arbeids- og oppholdstillatelse på et galt grunnlag –vi har hatt en justisminister som ikke har fulgt loven og norsk regelverk – ikke skal bli skadelidende av det. Men i motsetning til komitelederen synes ikke vi fra Fremskrittspartiet at det er riktig, når det er tatt en feil beslutning på politisk hold, at søknad om fornyelse av arbeids- og oppholdstillatelsen etter at året er gått, automatisk skal innvilges for disse to barnepikene. Så der er vi uenige med Arbeiderpartiet, bare så det er slått fast.

Ellers er det et tankekors at vi i Norge ikke har et regelverk i slike saker som er likt for alle. Det må ikke være sånn at det skal gå på bekjentskaper, at politiske kontakter i storting eller regjering skal avgjøre om personer utenfor E S-området får arbeids- eller oppholdstillatelse eller ei. Det vi har sett i denne saken, er ganske unikt. UDI, som har behandlet saken som faginstans to ganger, har avvist den i henhold til det regelverket vi har på området, og Justisdepartementets egen lovavdeling har ikke funnet grunnlag for å gi arbeids- og oppholdstillatelse til disse to barnepikene det er snakk om. Det er et tankekors at den politiske ledelsen i Justisdepartementet – etter at de har fått saken tilbake fra sin egen juridiske avdeling i departementet med beskjed om at det ikke finnes hjemmelsgrunnlag for å gi arbeids- og oppholdstillatelse – tar en politisk beslutning, på tross av det som Stortinget har sagt når det har diskutert disse prinsipielle spørsmålene, og gir arbeids- og oppholdstillatelse. Men det er kanskje litt betegnende for det som har skjedd i denne saken – og når vi ser alle aktørene som har vært aktive i den, synes jeg det for Stortingets del er greit å vite det: Her har vi fått innspill fra fylkesordføreren i Aust-Agder – til og med fylkesmannen i Aust-Agder har vært med i denne diskusjonen – der han skriver brev til statssekretæren og til justisministeren med rene trusler om at hvis ikke denne arbeids- og oppholdstillatelsen blir innvilget, så vil det innebære

«så store konsekvenser for Ugland-gruppens omfattende næringsvirksomhet i vårt fylke og vårt land at jeg som fylkesordfører knapt tør tenke tanken på hva som vil skje dersom anken avslås.

Jeg ber derfor om – dersom Justisdepartementet fremdeles finner det vanskelig å imøtekomme anken – at fylkesmann Hjalmar Inge Sunde og undertegnede får et møte i Departementet.»

Det er stort sett det eneste skriftlige som har vært i en så viktig prinsipiell sak som dette, i tillegg til de mange telefonene og det som har foregått muntlig. Det går ikke på at vi i Fremskrittspartiet er ute etter disse barnepikene, at vi er ute etter denne skipsrederen, som er viktig for næringsvirksomhet på Sørlandet og i landet for øvrig, men det går på at vi har hatt en justisminister – som nå er blitt skiftet ut av ulike grunner – som ikke har holdt seg til det regelverket og den loven som er. Vi har en plikt i kontroll- og konstitusjonskomiteen til å påse at regelverket på dette området blir fulgt.

Jeg er glad for at vi i dag har fått en flertallsinnstilling som viser til at skal disse prinsippene om arbeids- og oppholdstillatelse diskuteres, er det ikke nok at en vurderer endringer i forskriftene på dette området, som den tidligere justisminister sa, men Stortinget og den egnede komiteen må få muligheter til å diskutere dette på et bredt grunnlag. Vi er derfor fornøyd med den innstillingen som er lagt frem. Vi er fornøyd med at et flertall i komiteen har satt foten ned, for vi kan bare ane de konsekvensene dette hadde fått hvis det skulle vært slik som tidligere statsråd Aure sa, nemlig at den beslutningen som ble tatt i denne saken, måtte medføre likebehandling i andre tilsvarende saker. Med det som komitelederen har sagt, og med det som ligger i innstillingen, er vi derfor fornøyd. Jeg vil også ha en bekreftelse fra den nye justisministeren om han nå vil føye seg etter det som et flertall har sagt på dette området, og at han – selvsagt på en egnet måte, og hvis Regjeringen ønsker det – kommer tilbake til Stortinget med en prinsipiell innstilling om disse spørsmålene som vi har diskutert.

Jeg har for øvrig sett i Aftenposten når det gjelder næringskomiteens innstilling til det å rekruttere arbeidskraft, at Regjeringen og justisministeren har en annen holdning enn det flertallet i salen har. Jeg håper vi slipper å drive polemikk med Regjeringen videre i denne saken, slik jeg mener vi gjorde da statsråd Aure hadde den til behandling. Komiteen kom flere ganger med en utstrakt hånd for å få ordnet dette i minnelighet, slik at konsekvensen ikke skulle bli at vi måtte lage en egen innstilling.

Helt til slutt må jeg si at jeg ikke synes at det er barnehage vi driver med når vi diskuterer dette spørsmålet. Jeg synes dette går på respekt for norske borgere, for norsk næringsliv, for dem som trenger kompetanse. Jeg er av den oppfatningen at her må alle behandles likt, noe denne saken er et dårlig eksempel på fra en regjering som har basert seg på Voksenåserklæringen, som ettertrykkelig slår fast at her skal det være like vilkår for alle, og at ingen skal forskjellsbehandles. Jeg håper derfor at justisministeren kan bekrefte at det vil bli orden i Justisdepartementet etter denne runden vi nå har hatt i Stortinget om denne saken.

Odd Holten (KrF): Det er ikke ofte at kontroll- og konstitusjonskomiteen tar opp egne saker til behandling, men så har skjedd i dette tilfellet. Mye kan vel tyde på at oppmerksomheten i media langt på vei har skapt denne saken, og kanskje har også UDIs avslag vis-à-vis statsrådens avgjørelse ført til en spesiell oppmerksomhet i denne saken.

To peruanske barnepiker er innvilget midlertidig opphold på inntil ett år, med adgang til fornyelse, for pass og stell av barn i en familie hvor foreldrene ønsker å tilrettelegge et tokulturelt oppvekstmiljø for sine barn. Det er det saken gjelder.

Denne saken, hvor tidligere justisminister Aud-Inger Aure har lagt et annet skjønn til grunn enn det flertallet mener det er grunnlag for ifølge utlendingsloven § 8 annet ledd vedrørende arbeids- og oppholdstillatelse for statsborgere utenfor E S-området, har altså blitt en egen sak i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Statsråd Aure tilkjennegir i brev av 11. og 24. november 1998 at det ikke tidligere har vært innvilget opphold for denne type arbeid, og at det er grunnlag for tvil om utlendingsloven § 8 annet ledd gir tilstrekkelig hjemmel for vedtak som er fattet av departementet i denne saken. Statsråd Aure henleder oppmerksomheten på praksis for skjønnsutøvelse, at det etter praksis er visse typer hovedhensyn som i særlig grad gjør seg gjeldende i en slik vurdering, som f.eks. beskyttelsesrelaterte forhold, helsemessige forhold, hensynet til mindreårige, søkerens tilknytning til Norge og eventuelt andre tilfeller.

I sitt brev til komiteen gir statsråd Aure til kjenne at «sterke menneskelige hensyn» i likhet med kriteriet «særlig tilknytning til riket» har vært medvirkende årsak til den skjønnsutøvelse som hun har lagt til grunn for sin avgjørelse, ut fra behovet for at barna på en best mulig måte skulle kunne leve opp i et tokulturelt miljø, fordi vi i dette tilfellet snakker om en mor fra Peru og en far fra Norge. Skal barna få dekket sitt behov for tokulturell oppvekst, er det vanskelig å kunne tenke seg at det skal kunne skje uten at det er voksenkontakt med peruansk bakgrunn i tillegg til barnas mor. Norske barnepiker er i denne sammenheng ikke kvalifisert.

Når det gjelder spørsmål om fremtidige konsekvenser, skriver statsråden:

«Utlendingsloven § 5 annet ledd gir Kongen myndighet til å gi nærmere detaljbestemmelser i forskrift innenfor rammen av de retningslinjer Stortinget har fastlagt i medhold av utlendingsloven. Innenfor denne rammen er det opptil regjeringen å avgjøre hvilke grupper man ønsker å prioritere.

Departementet har som følge av de nevnte tillatelser, satt i gang et arbeid som tar sikte på å få inn et nytt arbeidstillatelsesgrunnlag for en konkret gruppe arbeidstagere – barnepiker. Rettstilstanden bør klarlegges i forskriftsform.

Regjeringen ønsker med dette bl.a. å bidra til å sikre barn i tospråklige familier en tverrkulturell og tospråklig oppdragelse.»

Videre tilkjennegir statsråden:

«Tatt i betraktning den tvil som kan foreligge med hensyn til lovgrunnlaget – og de oppfatninger som kommer til uttrykk i brevet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen – er jeg innstilt på å stille eventuelle nye saker i bero inntil arbeidet med den nye forskriften er avsluttet. Det kan opplyses at det for tiden ikke er tilsvarende saker til behandling i departementet.»

Ut fra de klare signaler statsråden her har gitt, vil det altså bli arbeidet med denne type saker for å skape best mulig oppvekstmiljø for tospråklige barnefamilier. Videre synes det å være klare tegn til at det ikke er mange aktuelle søknader til behandling innenfor dette saksfeltet, da departementet opplyser at «det for tiden ikke er tilsvarende saker til behandling».

Mindretallet mener at det godt kan tenkes situasjoner der det er rimelig at «sterke menneskelige hensyn» f.eks. kan være knyttet til omsorg for barn, som i dette tilfellet, og er derfor uenig i flertallets tolkning av rammen for skjønnsutøvelse, og er heller ikke enig i at det nødvendigvis kan settes likhetstegn mellom pass av barn og annet omsorgsarbeid og husarbeid. Dette mindretallet er derfor uenig i flertallets henvisning til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:78 for 1996-97, og kan heller ikke se at Stortinget tidligere har hatt en klar oppfatning av hva som burde være praksis når det gjelder arbeids- og oppholdstillatelse for barnepiker. Dette er første gang det innvilges en arbeids- og oppholdstillatelse for barnepiker, gitt ved skjønn.

I denne forbindelse er jeg svært glad for at komiteens leder nå i debatten har gitt uttrykk for at denne saken ikke skal være til belastning for angjeldende barnepiker fra Peru.

Til slutt vil jeg forutsette at Regjeringen vil legge fram for Stortinget eventuelle forslag til endringer, slik tidligere justisminister Aure har antydet, og jeg regner med at dette vil bli bekreftet av statsråd Dørum senere i debatten.

For øvrig henviser jeg til innstillingen, hvor det anbefales at saken vedlegges protokollen.

Svein Ludvigsen (H): Jeg viser til komitelederens redegjørelse for komiteens behandling av saken og den prinsipielle tilnærmingen komiteen har hatt til saken.

Høyre står bak den prinsipielle tilnærmingen og dermed begrunnelsen for den kritikken som fremkommer. Fra Høyres side må kritikken alene oppfattes som relevant for saksbehandlingen, idet Høyre har vært og er åpen for en oppmyking av loven på dette feltet, slik at arbeidskraft fra ikke-E S-land lettere skal kunne få arbeidstillatelse i Norge. Dette må i så fall knyttes til forskrifter, og ikke til Justisdepartementets skjønn alene uavhengig av Stortingets holdning til prinsippet.

Isolert sett er dette en relativt liten sak, og i seg selv gir den knapt grunnlag for å bli en egen sak i Stortinget. Når den likevel er blitt det, skyldes det ene og alene justisministerens manglende samsvar mellom – skal vi kalle det – liv og lære og statsrådens manglende vilje til tidlig å innse at hun her var på ville veier i forhold til flertallet i Stortinget. Det er nemlig all mulig grunn til kritikk for måten statsråden har håndtert utlendingsloven § 8 annet ledd på hva angår arbeidstillatelse for disse to barnepikene hos en skipsreder på Sørlandet.

I innstillingen har flertallet dokumentert at Regjeringen ikke hadde hjemmel for å innvilge oppholds- og arbeidstillatelse for disse to barnepikene. Det kan nemlig ikke være tvil om at barnepass og husarbeid må plasseres i samme kategori, og stortingsflertallet sa fra i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:78 for 1996-97 at husarbeid ikke er et arbeid som kvalifiserer til arbeidstillatelse.

Departementet innrømmer da også selv langt om lenge i brev til komiteen at det er grunnlag for tvil om utlendingsloven § 8 annet ledd gir tilstrekkelig hjemmel for vedtaket som departementet fattet. Det er da også interessant å registrere at UDI på sin side aldri har vært i tvil når de to ganger har avslått søknaden med begrunnelsen manglende hjemmel.

På den annen side har Høyre samme holdning som saksordfører og komiteleder Kosmo, nemlig den at partene ikke skal lide for den feilbehandling som departementet har gjort, og at de derfor bør få innvilget forlenget oppholdstillatelse, dersom det er ønskelig.

I Høyre er vi innforstått med at loven klart gir Regjeringen anledning til å endre forskriften på dette området. Men siden Stortinget ikke har åpnet for en slik utvidelse, kan det umulig være anledning til for statsråden på egen hånd og på individuell basis å forskjellsbehandle, slik hun har gjort det i denne saken.

Som et aktstykke og et innspill registrerer jeg at fylkesordføreren i Aust-Agder, som representerer regjeringspartiene, skriftlig har henvendt seg til den politiske ledelsen i departementet – hvilket jeg finner særdeles overraskende – og argumentert med at et avslag vil få store konsekvenser for Ugland-gruppens omfattende næringsvirksomhet i Aust-Agder og i vårt land for øvrig. Dette har fått fylkesordføreren i Aust-Agder til å skrive til statssekretær shild Anmarkrud

«at jeg som fylkesordfører knapt tør tenke tanken på hva som vil skje dersom anken avslås».

Det er tydelig at fylkesordføreren i Aust-Agder ikke tar store sjanser i tankevirksomheten. Han skriver videre – og det finner jeg enda mer betenkelig:

«Jeg ber derfor om – dersom Justisdepartementet fremdeles finner det vanskelig å imøtekomme anken – at fylkesmann Hjalmar Inge Sunde og undertegnede får et møte i Departementet.»

Jeg vet ikke om det har vært et slikt møte, men jeg finner det svært underlig at fylkesordføreren nærmest truer med å trekke med seg fylkesmannen i Aust-Agder i denne type saker. Jeg håper at den slags argumenter og saksbehandling ikke er innført i Justisdepartementet under denne regjeringens ledelse.

Høyre står sammen med flertallet i kritikken av Justisdepartementets praktisering av utlendingsloven i denne konkrete saken.

Det må imidlertid straks tilføyes at Høyre gjerne ser at lovens forskrift endres dit hen at det blir lettere å innvilge midlertidig arbeidstillatelse til utenlandske arbeidstakere fra land utenfor E S-området. Høyre tok dette opp bl.a. i Innst. S. nr. 238 for 1996-97, hvor kommunalkomiteen behandlet forslag fra stortingsrepresentant Ellen Chr. Christiansen om å endre regelverket slik at midlertidige arbeidstillatelser kunne gis til utenlandske arbeidstakere som ønsket å arbeide i private hjem på midlertidig basis. Medlemmene fra Høyre sa i denne innstillingen at det burde vurderes om det er for streng praksis når det gjelder å gi midlertidig arbeidstillatelse til utenlandske arbeidstakere fra land utenfor E S-området. Dette mener vi fortsatt.

I ettertid registrerer vi at Regjeringen ikke har engasjert seg for å få til en slik regelendring, men at statsråden derimot innrømmer at de på tvilsomt grunnlag likevel innvilger en enkelt sak. Med andre ord: Hadde Regjeringen fremmet en sak som omfatter den praksis som her er innført, ville den fått Høyres støtte.

Her ligger Høyres grunnlag for kritikken mot justisministeren. Høyre ønsker å utvide adgangen til å innvilge midlertidig arbeidstillatelse for husarbeid, men da skal det være en likebehandling med hjemmel i lov og forskrift. Høyre godtar ikke den forskjellsbehandling og diskriminering denne regjeringen har innført med sin praksis.

La meg også henvise til at Høyres Per-Kristian Foss den 29. januar 1998 i en interpellasjon tok opp med arbeids- og administrasjonsministeren knappheten på arbeidskraft. Her tok Høyre opp spørsmålet om å myke opp innvandringspolitikken ved å åpne mer opp for å hente arbeidskraft fra andre land. Den konkrete saken vi behandler i dag, aktualiserer så absolutt spørsmålet om å åpne for muligheten til å hente arbeidskraft fra andre områder enn E S-området.

Men for at utenlandske arbeidstakere skal kunne jobbe i Norge, må det fortsatt endringer til i eksisterende regelverk, og Høyres konklusjon er dermed følgende: Den nye justisministeren bør – som det for så vidt er varslet – gjennomgå regelverket hva angår å gi midlertidig arbeidstillatelse til utenlandske arbeidstakere fra land utenfor E S-området. Vi kan i Høyre ikke se at høyere utdanning alene skal være et kriterium. Husarbeid er like viktig som annet arbeid, og vi ønsker en oppmykning av innvandringsstoppen på dette området.

Hadde denne regjeringen tatt seg det gode råd fra Høyre i Innst. S nr. 238 for 1996-97 ad notam, da vi i forslags form bad om en vurdering av om praksisen er for streng, hadde den forrige justisministeren spart seg den kraftige ripen i lakken som dagens sak dessverre er. Men vi imøteser fra Høyres side at statsråden kommer tilbake til Stortinget med de forslag som vi forstår at et internt utvalg har kommet med, og som er på linje med den holdning som vi har hatt i tidligere saker av denne karakter.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har merket meg at flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at Justisdepartementet ikke hadde hjemmel til å innvilge arbeidstillatelse til to peruanske barnepiker hos en norsk-peruansk familie i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 tredje ledd.

Regjeringens utgangspunkt i saken var at det er vanskelig å fastlegge de ytre rammer for utlendingsloven § 8 annet ledd med sikkerhet, men at bestemmelsen, som henviser til allmennmenneskelige vurderinger, gir et vidt spillerom for skjønnsutøvelse. Jeg tar imidlertid flertallets oppfatning av tolkningsspørsmålet til etterretning. Jeg er selvsagt enig i, og innforstått med, at skjønnet skal være innenfor de innvandringspolitiske hovedprinsipper som Stortinget godkjenner. Her er det ingen uenighet.

Jeg er glad for at komiteen er enig med Regjeringen i at utlendingsloven § 5 annet ledd gir Kongen myndighet til en nærmere detaljregulering av innvandringsbestemmelsene. Jeg oppfatter også at komiteen mener at en slik endring som denne aktuelle saken dreier seg om, normalt ville ligget innenfor denne kompetansen.

Når flertallet i komiteen har kommet til at det i denne saken ikke, ved forskriftsendring, kan åpnes for arbeidstillatelser før Stortinget har hatt en prinsipiell debatt om ønskeligheten av det, er dette med bakgrunn i at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument nr.8:78 for 1996-97 var avvisende til å endre regelverket slik at det kunne åpne for arbeidstillatelse til utenlandske arbeidstakere som ønsker å arbeide i private hjem. Flertallet mener at barnepass må anses som arbeid i privat hjem. Dette tar jeg til etterretning.

Regjeringen vil derfor så snart som mulig legge fram spørsmålet om ønskeligheten av og behovet for å kunne gi arbeidstillatelse til utenlandske barnepassere for Stortinget som egen sak.

Vi arbeider også med flere andre spørsmål som gjelder muligheten for enkelte oppmykninger i arbeidsinnvandring til Norge. I den grad eventuelle endringer her vil berøre innvandringspolitiske hovedprinsipper, vil jeg selvsagt komme tilbake til Stortinget med dette.

Jeg ønsker også å foreta en gjennomgang av hva som ligger i begrepet «sterke menneskelige hensyn» i utlendingsloven for å se om det er behov for justeringer. Avhengig av hvor langt Regjeringen ønsker å gå, vil det også her kunne bli aktuelt å framlegge en sak for Stortinget.

Dette er spørsmål som tas opp i forlengelsen av arbeidet med den oppmykning av praksis i asyl- og innvandringspolitikken Regjeringen har foretatt på flere områder. Jeg tillater meg, siden det er første gang jeg står på denne talerstol i forbindelse med slike spørsmål, å nevne noen av de viktigste områdene:

• Det er gitt retningslinjer for oppmykning av asylkriteriene og praktiseringen av den såkalte første asylland-regelen.

• Praktiseringen av opphold på humanitært grunnlag er også myket opp.

• Familiegjenforeningsregelen er gjennomgått. Noen endringer er allerede iverksatt, andre foreslås i disse dager i forbindelse med et høringsbrev om diverse endringer i utlendingsforskriftene.

• Det er foretatt en oppmykning for noen grupper studenters mulighet for å bli i Norge etter endt utdanning.

• Det arbeides med nye, offentlige retningslinjer vedrørende praktiseringen av bestemmelsen om mishandlede kvinners rett til fortsatt oppholdstillatelse etter samlivsbrudd.

• Utvisningspraksis overfor utlendinger som har barn i Norge, er myket opp, med unntak for dem som er straffet for de alvorligste forbrytelsene.

• Stortinget har selv vedtatt vårt forslag om opprettelse av en utlendingsnemnd til å behandle alle klagesaker etter utlendingsloven.

• Det er besluttet at asylintervjuene skal overføres fra politiet til UDI.

• Servicestrategi for 1998-2000 er bestemt. Det er herunder tatt beslutning om et prosjekt for å redusere ventetiden i asylmottak.

• Regjeringen har utvidet den årlige kvote for mottak av overføringsflyktninger fra 1 000 til 1 500.

• Det er foretatt endringer når det gjelder botidskravet for å få norsk statsborgerskap for såkalte Kola-nordmenn, fra 7 år til 2 år. Det er i tillegg foretatt endringer i statsborgerloven og adopsjonsloven som innebærer økt rett til norsk statsborgerskap for henholdsvis barn etter norsk far som ikke er gift med barnets utenlandske mor, og for adoptivbarn. Det er for øvrig nedsatt et lovutvalg som skal utrede og komme med forslag til ny statsborgerlov.

Komiteens formann hadde en prinsipiell gjennomgang av noen viktige hovedspørsmål, og var for det første på prinsipielt grunnlag opptatt av skjønnsmuligheten i henhold til utlendningsloven § 8. Det han sa om dette tar jeg til etterretning. Han hadde videre en konkret vurdering av de muligheter man har i forbindelse med det å ta inn arbeidstakere til riket. Hans oppfatninger på dette punkt tar jeg også til etterretning. Men jeg ønsker også prinsipielt å kvittere ut saken og gi Stortinget en egen sjanse til å drøfte disse og – om senere aktuelt – også andre spørsmål.

Jeg vil også markere helt klart at jeg ikke har til hensikt, dersom jeg har planer om å endre forskrifter, å foreta enkeltavgjørelser før forskrifter er endret, eller før en er sikker på at endringer av forskrifter hviler på prinsipper som Stortinget har trukket opp. Etter min mening bør striden, både om asylpolitikken og sider av eventuelt det å ta arbeidstakere til riket, gjerne være en saklig politisk uenighet der den måtte være. Men den må skje etter en framrykning, og etter de prinsipper jeg nå ha skissert, og som jeg forstår at også komiteen har trukket opp.

Ane Sofie Tømmerås (A): Etter mange telefonhenvendelser i påskehelgen fra en skipsreders geografiske nærmiljø vil jeg først få slå fast at det ikke på noe tidspunkt i denne saken har vært Arbeiderpartiets mål, eller ønske, å ramme en uskyldig tredjepart, nemlig de to kvinnene fra Peru og deres arbeidsgiver og hans familie.

Saken dreier seg om at den politiske ledelse i Justisdepartementet har innvilget to søknader om oppholds- og arbeidstillatelse uten å ha hjemmel for det i gjeldende lov og regelverk. Og når Kristelig Folkepartis Odd Holten kaller det for en medieskapt sak, sier det meg at han ikke helt har forstått alvoret i at en politisk ledelse gjør en slik ting.

Dette er i høyeste grad en statsrådskapt sak. Innvilgelsen fra den politiske ledelsen fant sted etter at UDI hadde avslått søknadene i tråd med gjeldende lov og praksis, etter at UDI hadde avslått anken, og etter at Justisdepartementets fagfolk hadde fremmet en negativ innstilling til den fornyede anken. Og da jeg spurte justisministeren om denne saken i spørretimen i oktober i fjor, kom hun med et oppsiktsvekkende svar. Hun mente – under tvil, riktignok – å finne hjemmel for innvilgelsen i utlendingsloven § 8, annet ledd, altså utlendingslovens sikkerhetsventil, som åpner for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Problemet er bare at lovgiver aldri har ment at dette leddet skulle ivareta norske arbeidsgiveres behov, og det underbygges også av forarbeidene og av praksis etter at loven har vært i kraft i mer enn ti år. Det leddet er for flyktninger som strengt tatt ikke fyller lovens vilkår, men der flere momenter sammenlagt tilsier at humanitære årsaker gjør at de bør få bli i landet allikevel. Det er et misbruk av utlendingslovens sikkerhetsventil for nødstilte å vise til den når man viser til arbeidsgivers behov. Jeg tror at justisministerens konstruering av en juridisk hjemmel – som egentlig ikke var der – i svaret til meg i spørretimen var hovedgrunnen til at Stortingets kontrollkomite i det hele tatt fattet interesse for saken.

Jeg tar ikke stilling til om regelverket burde vært slik at barnepikene hadde fått oppholdstillatelse, om regelverket bør være slik at tokulturelle familier får ha barnepiker med fra hjemlandet til den ene. Det er ikke det det dreier seg om nå, det dreier seg om at Regjeringen som utøvende makt må forholde seg korrekt til lovverket og den lovgivende makt. Og er ikke Regjeringen fornøyd med de praktiske utslagene av lovverket, hvis de misliker å gi avslag eller ta andre avgjørelser som lovverket foreskriver, ja, så må de foreslå endringer. Det er barnelærdom, det er jo noe ungene i dag lærer i grunnskolen! Og også denne regjeringen må gjøre ting i riktig rekkefølge. Den må først skaffe seg lovhjemmel og deretter endre praksisen.

Det var derfor godt å høre nåværende justisministers innlegg. Han er tydeligvis innforstått med dette, og det var godt å høre at han vil ta alle de nødvendige konsekvensene av innstillingen til kontrollkomiteen. Men samtidig må jeg si at det er ganske uheldig at det måtte en formell innstilling og en formell sak i Stortinget til før Regjeringen og statsråden ville ta disse nødvendige konsekvensene.

Jeg har også lyst til å peke på at det i denne saken burde ha vært utvist ekstra varsomhet siden det her er så nære personlige bekjentskaper mellom den tidligere politiske ledelsen i Justisdepartementet og søkernes arbeidsgiver og nærmiljø at den forrige justisministeren fant det betimelig fra denne talerstolen å avkrefte at det var kjennskap og vennskap som var utslagsgivende i denne saken.

Etter en del år i justiskomiteen har jeg fått til sammen et utall henvendelser fra søkere som gjerne vil ha oppholds- eller arbeidstillatelse i landet, og deres støttegrupper og venner. Jeg har sett på veldig mange saker, og jeg kan knapt nok finne en eneste sak hvor jeg med humanitære øyne ikke ønsket at de skulle få bli i Norge. Hvis vi ensidig la menneskelige hensyn til grunn, ville så godt som alle som søker oppholds- og arbeidstillatelse, fått det innvilget. Men dagens flyktningsituasjon og økonomiske verdensordning tilsier at det er umulig ensidig å legge menneskelige hensyn til grunn. Derfor er utlendingsloven § 8 annet ledd bare en sikkerhetsventil for gråsonesakene, og derfor er det også politisk enighet om at vi må ha en regulering på dette området. Hvis ikke, vil vi ikke være i stand til å hjelpe dem som aller mest trenger hjelp. Det blir vi ikke minst minnet om i disse dager hvor vi ser at det er tusenvis av mennesker som lever i et krigshelvete veldig nær oss. Det er tusenvis som trenger å komme vekk for å overleve, det er tusenvis som trenger å komme hit til landet og få oppholdstillatelse for i det hele tatt å kunne leve et liv videre. Det må vi ikke glemme når vi står overfor søknader fra utlendinger om oppholds- og arbeidstillatelse her i landet.

Men det at vi trenger en regulering, betyr ikke at vi vedtar en regulering én gang for alle. Reguleringen må stadig evalueres og justeres i takt med verdenssituasjonen og endrede behov.

Og når det gjelder statsrådens endringsliste i sitt innlegg, vil jeg peke på at i tillegg til noen oppmykninger som det stort sett har vært politisk enighet om, har også denne regjeringen foreslått innstramminger, innstramminger som er av en slik karakter at Arbeiderpartiet ikke på noen måte har kunnet gå inn for dem, og som Regjeringen altså har måttet søke støtte hos Fremskrittspartiet til, for å få et flertall for dem i denne salen.

Vi har ikke noe imot at regelverket for å få arbeidstillatelse her i landet gjennomgås, slik det nå er varslet at man er i gang med, men man må aldri se på det regelverket uten å ta hensyn til verdens flyktningsituasjon og andre behov som fins.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.