Grete Knudsen (A): Vi er snart ved starten av et nytt århundre. Den internasjonale utviklingen av teknologi og økonomi vil i enda høyere grad enn i dette århundret prege bedriftene og dermed også vårt dagligliv. Verden vil bli globalisert. Dette betyr at vår hjemmeverden, lokalt og nasjonalt, blir preget av verden utenfor, både sosialt, politisk og kulturelt. Både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv vil dette være vårt lands viktigste utfordring.

Når jeg starter slik, er det fordi det midt i hverdagsliv og dagspolitikk er lett å gli inn i en illusjon om at verden ikke forandrer seg, og dette er et farlig sansebedrag. I løpet av de to siste tiårene har et nytt globalt økonomisk system vokst fram. Det nye systemet har bl.a. sitt utgangspunkt i den teknologiske revolusjonen, og på mange måter er vi vitne til et radikalt skifte i det materielle grunnlaget for produksjon, kommunikasjon og handel. I en parallell og gjensidig utvikling har det funnet sted et systemskifte i mikroelektronikk, i datateknologi, i maskinvare og software og i telekommunikasjon. Dette er i ferd med å endre måten vi arbeider på, måten vi produserer på og måten vi forbruker på. Det endrer vår makt, og det endrer også vår avmakt.

Den raske globaliseringen og utviklingen som skjer på det informasjonsteknologiske området, endrer radikalt konkurransen og dermed også kravene til den enkelte bedrift, liten eller stor. Som en konsekvens av dette vil utdanning og kompetanse både hos den enkelte medarbeider og bedriften være avgjørende for hvordan bedriften skal klare seg. Både forskning, utvikling og kompetanse for den enkelte vil avgjøre hvordan en bedrift som vil leve i et internasjonalt miljø, vil makte å videreutvikle seg, og myndighetenes innsats på disse områdene vil være temmelig avgjørende.

Når det gjelder utdanningsnivået vårt, har vi vist at vi klarer oss godt internasjonalt, men i det siste er det mange bedrifter som både har etablert sine forskningsavdelinger ute, og som etterlyser innsats når det gjelder forskning nasjonalt. Men det er tendenser til utflagging for å sikre seg kompetanse.

I denne nye globaliserte økonomien stilles det nye krav til både staten og politikerne om hvordan vi skal videreutvikle de lønnsomme bedriftene i en periode der det ikke finnes grenser mer, og bedriftene flytter ut der de finner det for godt. Jeg tror at staten vil måtte single ut noen områder der den gjør en særskilt innsats. Det vil dreie seg om utdanning, teknologi og forskning. Jeg viser her også til det vedtaket som ble gjort i forbindelse med budsjettet, der Høyre og Arbeiderpartiet vedtok at det skal etableres et forskningsfond. Jeg regner med at statsråden vil kommentere det her i dag.

Arbeiderpartiet har gjennom lang tid også understreket at i denne fasen vi er inne i, må både høyskoler og universiteter ha et mye nærmere samarbeid med næringslivet. Her er det utviklet en rekke tiltak. Sverige har de siste årene endret en del på styringsformen for universiteter og høyskoler ved at de har etablert eksternt flertall i styrene. En stor del av dem som er med i styrene, har også sin bakgrunn fra næringslivet. Jeg vil be statsråden om å kommentere også dette.

Vi ser at en rekke av våre bedrifter kjøper seg forsknings- og utviklingskompetanse utenfra ved at de etablerer egne avdelinger i utlandet. Det kan være positivt, men det kan også bli til stor skade hvis vi får en utvikling som fører til mindre næringsrettet forskning i Norge. Det vil nemlig over tid kunne føre til en utarming av det samlede industrielle miljøet i vårt eget land.

I denne forbindelse kan vi f.eks. se at på områder der vi er sterke, burde det være mulig å få til også en kraftigere innsats hjemme, ikke minst når det dreier seg om olje og gass. Vi har nå den diskusjonen som pågår i forhold til Telenor og Telia. Jeg regner også her med at statsråden vil kommentere at det er viktig for den norske regjering at utviklings- og forskningsavdelingen til Telenor blir liggende igjen i Norge. n ting er at enkelte avdelinger flytter ut, men det er viktig at hele forskningsmiljøet blir værende igjen og ikke følger med hovedkontoret.

En forutsetning for at bedrifter skal ønske å legge sin forsknings- og utviklingsvirksomhet til Norge, er at vi har universiteter som utdanner topp kompetente kandidater og forskere innen fagfelt av interesse for næringslivet. Universitetene våre har vokst i størrelse de siste årene, men en vekst alene er ikke nok. Det er nødvendig for universitetene å arbeide langt mer systematisk på kvalitetssiden når det gjelder både undervisning og forskning, slik at de kommer opp på et enda høyere internasjonalt nivå. En budsjettvekst bør kobles til en forpliktelse til å høyne kvaliteten.

En akademisk styrking av universitetene er like fullt ikke tilstrekkelig. De må få til et samspill med næringslivet i langt større utstrekning enn i dag. Her er det forskjell mellom de fire universitetene våre, og det er også variasjon mellom fagene. Men hvis vi sammenlikner med universitetene i utlandet, er de norske universitetene meget innadvendte i forhold til næringslivet. Det er flere ved universitetene som nå er enig i at et tettere samspill med næringslivet er ønskelig av mange grunner. Men universitetene beveger seg langsomt når det gjelder denne utviklingen. Skal vi øke farten, er det, som jeg nevnte innledningsvis, behov for å se på selve styringsmåten og kulturen ved universitetene og høyskolene våre. Høyt utdannet personell er en forutsetning for at det skal være interessant for næringslivet å drive forskning og utvikling fra Norge, og foruten den kvalitative siden ved kandidatene må vi også ha nok personell med forskerutdanning.

Robuste fagmiljøer, ikke enkeltforskere, vil være avgjørende for om vi også skal greie å tiltrekke oss utenlandske oppdrag. De vokser ikke fram av seg selv. Det hender selvfølgelig at det kan skje, men i et land som Norge vil det gå veldig langsomt hvis ikke staten deltar aktivt som bidragsyter og katalysator. Det må bygges opp utdanning og offentlige forskningsmiljøer i tett samspill med næringslivet og forskningsinstituttene, og det må satses langsiktig. Det kan vi bare gjøre på noen få områder. Derfor håper jeg at Regjeringen kan identifisere noen nøkkelområder der en kan ha en slik høy ambisjon, der vi kan få et tett og kompakt fagmiljø. Jeg synes at den marine og den maritime sektor er et slikt område.

I land som vi kan sammenlikne oss med, ser vi at man nå diskuterer skatteordninger og lempninger i forhold til næringslivet for å øke dets innsats. Jeg mener at Regjeringen også bør vurdere det, fordi det går en debatt om dette. Det betyr ikke at jeg uten videre vil slutte meg til at skatteincentiver for næringslivet vil være veien å gå. Det kan like godt være at man konkluderer med at et direkte tilskudd fra myndighetene vil være det riktige. Men det er riktig å gå inn i den diskusjonen ved fremleggelsen av forskningsmeldingen, for å få vite om vi eventuelt skal fortsette vår egen ordning med direkte tilskudd.

En rekke tiltak vil være nødvendig for å få våre forskningsmiljøer opp på samme nivå som andre lands, og slik sikre at bedriftene våre vil drive sin virksomhet, også sin forskningsvirksomhet, fra Norge. Gjennom økt innsats økonomisk, gjennom faglig styrke, gjennom å ta tøffere prioriteringer, gjennom å øke samspillet mellom forskning og næringsliv og gjennom eksternt flertall i styrene for våre universiteter og høyskoler og langsiktig offentlig innsats tror jeg at våre bedrifter og utenlandske bedrifter finner ut at de like godt kan drive sin virksomhet fra Norge.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Grete Knudsen peiker på ei viktig problemstilling som Regjeringa er oppteken av. Innlegget til representanten Knudsen var breitt og gjekk inn på svært mange viktige område. Ut frå teksten i interpellasjonen var det kan hende ikkje så heilt enkelt å sjå på kva måte interpellanten ville utdjupe interpellasjonen sin. Eg kjem til å gå gjennom ein del av det som Regjeringa er oppteken av i forhold til interpellasjonen, men eg vil òg sjå på den debatten som kjem i tilknyting til interpellasjonen, som eit viktig innspel for Regjeringa som no held på med å finalisere arbeidet med forskingsmeldinga. Ho vil, som Stortinget tidlegare er gjort kjent med, verte lagd fram i mai, og det er heilt klart at ein runde her no om eit så viktig tema vil gje viktige signal for oss å ta med i finaliseringa av det arbeidet.

Globaliseringa av verdsøkonomien får også fylgjer for FoU-aktivitetane til næringslivet. Dei store bedriftene utviklar seg stadig oftare til fleirnasjonale føretak. Andre bedrifter vurderer om dei skal kjøpe den ekspertisen dei treng, i andre land enn Noreg. Store norske føretak brukar i snitt ein femtedel av FoU-ressursane sine utanfor Noreg. I mange land debatterer ein no kva fylgjer denne utviklinga vil ha for den nasjonale forskinga og for den nasjonale næringsutviklinga.

Noreg er tent med å ha mange forskingstunge føretak på norsk jord. Klarer vi å utvikle sterke næringsmiljø i Noreg basert på god fagkunnskap og oppdatert teknologi, vil dei trekkje til seg investorar og føretak som treng denne kunnskapen. Desse næringsklyngjene vil òg vere attraktive for bedrifter som ynskjer å levere varer og tenester til desse føretaka. Ei slik utvikling vil gje auka sysselsetjing og sterkare lokalsamfunn.

Klarer ein derimot ikkje å utvikle ein sterk kultur for kunnskap og innovasjon på eit bestemt næringsområde, vil selskapa plassere både FoU-einingane sine og forskingsoppdraga i andre land. Ei slik utvikling vil på sikt undergrave innovasjonsevna til denne bransjen, og naturleg nok også svekkje dei norske forskingsmiljøa.

Likevel: I ein viss mon er det ein god ting at dei norske føretaka kjøper forsking og utvikling i utlandet. I ein internasjonal økonomi er det viktig at føretaka får tak i den nyaste kunnskapen og den beste teknologien, og kan hende er det nettopp eit utanlandsk forskingsmiljø som sit inne med den kunnskapen verksemda treng. Bedriftene kan bestille forskingsoppdrag frå forskingsmiljø i andre land, dei kan la sine eigne tilsette studere eller arbeide ved utanlandske FoU-miljø, og dei kan hente utanlandske forskarar til Noreg. Slik vil bedriftene skaffe seg gode kontaktar i næringslivet og kunnskapssystema i andre land, noko den norske bransjen og det norske kunnskapssystemet vil tene på.

Eg er ikkje redd for at utanlandske forskarar skal konkurrere ut norske forskarar i Noreg. Tvert imot trur eg at dei norske bedriftene og dei norske forskingsmiljøa vil ha glede av kontakten med dei utanlandske miljøa og den kompetansen desse forskarane kan føre med seg. Men vi må føre vidare den sterke satsinga på forsking og høgre utdanning i Noreg. Syter vi for at næringslivet får norske universitets- og høgskulekandidatar med ei god og relevant utdanning, styrkjer vi òg bedriftene si evne til å hente inn kunnskap frå dei norske og dei utanlandske FoU-miljøa.

Ein annan føresetnad er at vi dekkjer behovet for doktorgradskandidatar til forskingssystemet og næringslivet. Talet på fullførte norske doktorgradar har auka sterkt dei siste åra. I 1998 vart det fullført 685 doktorgradar i Noreg, 60 fleire enn i året før. Om lag halvparten av doktorgradane er innanfor naturvitskaplege og teknologiske fag. Det er fleire stipendiatar som fullfører doktorgraden no enn tidlegare, og dei brukar kortare tid på å verte ferdige. Forskingsmeldinga vil drøfte det framtidige behovet for doktorgradskandidatar. Universitets- og høgskuleutvalet – Mjøs-utvalet – vil sjå nærare på gradsstrukturen og studieavviklinga. Eg meiner vi bør vurdere moglege endringar med sikte på ei tilpassing til gradsstrukturen i andre land, noko som m.a. kan gjere utdanninga fram til doktorgradsnivå meir effektiv.

I det siste har vi vore vitne til ein del fusjonar mellom norske og utanlandske selskap. Det hender at det nye selskapet reduserer det samla talet på forskarar i samband med ei slik samanslåing. Likevel kan dei norske kunnskapsmiljøa og næringslivet tene på ein slik fusjon, og det nye konsernet vil kunne gje det norske kunnskapssystemet ny kunnskap og nye kontaktar. Men legg det ned eller flyttar ut den norske FoU-avdelinga, vil Noreg tape på samanslåinga.

Det er såleis ikkje noko gale i at norske føretak vender seg til utlandet. Men vi står overfor eit stort problem om dei flyttar ut eller kjøper det meste av kunnskapen sin i andre land. Ei slik utvikling vil undergrave dei norske forskingsmiljøa, noko som også vil vere med på å svekkje det norske næringslivet.

Den utanlandske forskinga kan nemleg aldri erstatte den norske. Dei norske bedriftene har behov for kunnskap tilpassa norske næringspolitiske, geografiske og kulturelle forhold. Næringslivet hentar dessutan mykje av ekspertisen sin frå desse miljøa, og bedriftene sin bruk av norsk forsking er også viktig for kunnskapsoppbygginga ved universiteta og høgskulane. Dette gjeld spesielt dei teknologiske og økonomiske faga.

Det er derfor viktig at vi fører ein politikk som gjer det attraktivt for norske og utanlandske føretak å kjøpe FoU i Noreg, og som gjev dei grunn til å ha FoU-verksemd i Noreg. Det gjer vi best om vi syter for at Noreg har eit sterkt og mangfaldig kunnskapssystem. Og med eit kunnskapssystem meiner eg då det nettverket av bedrifter, forskingsinstitusjonar og andre som utviklar, formidlar og brukar ny kunnskap.

Eit godt kunnskapssystem kviler på kunnskapsintensive og kreative føretak og institusjonar som veit kor dei skal gå for å finne ny kunnskap, som veit korleis dei skal bruka han, og som er i stand til å tenkje nytt. Dette gjeld både bedriftene og forskingsinstitusjonane. Bedriftene ser naturleg nok etter forsking og utvikling av høg kvalitet. Vi må føre ein politikk som stimulerer til slik forsking, t.d. gjennom å gje ekstra løyvingar til ulike toppforskingsmiljø. I tillegg må det vere god utveksling av kunnskap, idear og personell mellom dei ulike føretaka og institusjonane i systemet. Vi må satse på tiltak som er med på å utvikle nettverka i forskingssystemet.

Det er ei sentral oppgåve for styresmaktene å styrkje den langsiktige, grunnleggjande forskinga ved universiteta, høgskulane og forskingsinstitutta. Forskarane ved desse institusjonane er med på å utvikle nye idear og prosessar som kan nyttast i næringslivet. Like viktig er det at dei er ein kunnskapsbase som bedriftene kan trekkje vekslar på gjennom heile nyskapingsprosessen. Det er her dei hentar sine tilsette, og det er til desse institusjonane dei må gå når dei står framfor problem dei ikkje er i stand til å løyse på eiga hand.

Eg har merka meg at ein i mange land opprettar nye polytekniske FoU-institutt, m.a. for å sikre at næringslivet investerer i landet sine eigne FoU-miljø. I Noreg har vi allereie ein stor instituttsektor som hjelper både store og små bedrifter med forsking og kompetanse. Vi må syte for at desse institutta leverer forsking av så høg kvalitet at bedriftene brukar dei aktivt i si innovasjonsverksemd. Eg vil arbeide for at forskingsinstitusjonane over tid får auka løyvingar til forsking av høg kvalitet, delvis gjennom grunnløyvingane og delvis gjennom dei strategiske forskingsprogramma til Forskingsrådet.

Forskingsmiljøa fungerer også som viktige sluser for ny kunnskap frå andre land. Regjeringa legg derfor stor vekt på det internasjonale FoU-samarbeidet og går m.a. inn for ei aktiv deltaking i EU sitt femte rammeprogram for forsking. Eg vil òg nemne arbeidet i det europeiske nettverket for brukarstyrt teknologisk og industrielt samarbeid, EUREKA, der verksemdene sjølve tek initiativ til samarbeidet.

Forskingssamarbeidet fører ikkje berre til at det norske nærings- og samfunnslivet får tilgang til det siste innanfor internasjonal forsking og utvikling. Det fører òg til at dei bedriftene og forskingsmiljøa som tek del i samarbeidet, må strekkje seg for å nå internasjonale standardar for kvalitet og relevans. Det er også med på å styrkje samarbeidet mellom ulike norske verksemder og mellom verksemdene og forskingsmiljøa. Alt dette gjer at dei vil stå sterkare i den internasjonale konkurransen. Erfaringa syner at dei norske føretaka og dei norske forskingsmiljøa hevdar seg godt i det internasjonale samarbeidet.

Mykje av nyskapinga i næringslivet kviler på eit effektivt samspel mellom ulike bedrifter og mellom bedrifter og universitet, høgskular og forskingsinstitutt. Regjeringa vil derfor vidareutvikle dei verkemidla som skal stimulere til teknologi- og forskingsformidling, FoU-samarbeid og auka bruk av forsking og utvikling. Dette gjeld m.a. dei brukarstyrte forskingsprogramma under Noregs forskingsråd, andre program under Forskingsrådet og SND, institusjonar som forskingsparkar og næringshagar, og tiltak som kan bidra til ei meir effektiv kommersialisering av forskingsresultat frå universitet og høgskular.

Totalt sett investerer det norske næringslivet mindre i forsking og utvikling enn næringslivet i dei landa vi liker å samanlikne oss med. Stortinget har bede Regjeringa om å utgreie og leggje fram forslag til økonomiske stimuleringstiltak for å fremje FoU-arbeidet i bedriftene. Om kort tid vil Regjeringa setje ned eit eige hurtigarbeidande utval som skal vurdere tiltak som kan stimulere til auka privat finansiering av FoU. Utvalet skal vurdere ulike direkte verkemiddel, der FoU i næringslivet utløyser ei eller anna form for offentleg støtte og indirekte tiltak, som t.d. skatte- og avgiftslette. Temaet vil òg verte handsama i den komande stortingsmeldinga om forsking.

Grete Knudsen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er svært positivt at statsråden signaliserer en langt større innsats på dette området, og jeg er også langt på vei enig i de retningslinjene som statsråden legger til grunn for arbeidet med stortingsmeldingen.

Det er riktig at våre bedrifter satser mindre på forskning enn det bedrifter i andre land som vi kan sammenligne oss med, gjør. Men vi kan egentlig ikke sammenligne oss, fordi vi har en industristruktur som er så helt annerledes, og fordi vi har såpass få store bedrifter. De store bedriftene som jo konkurrerer internasjonalt, har ikke redusert sin forskningsinnsats, men deres økte forskningsinnsats er kommet utenfor landets grenser. Det har vært en nødvendighet for å få forskningskompetanse. Jeg er enig i at det på mange måter er viktig, og det er bra. Men det er ikke bra hvis det blir mindre forskning i Norge og fra Norge. Det er der myndighetene og vi som politikere kommer inn når det gjelder hvordan vi skal greie å sørge for at det blir en økning hjemme, selv om mange av bedriftene også må finne sin forskningskompetanse ute.

Ved f.eks. fusjonen av Hafslund Nycomed og det engelske Amersham ble det foretatt en undersøkelse av om denne fusjonen i seg selv ville føre til større forskningsinnsats i Norge. Svaret på det var nei, fordi det fusjonerte selskapet konkluderte med at fagmiljøet i Norge var såpass lite på området, mens kompetansen fantes i England, USA og Japan. Fagmiljøet vårt var altså ikke godt nok.

Men på en del områder er vi gode, og det er nettopp på disse områdene vi nå må sørge for at vi kan lage robuste klynger av fagmiljøer som gjør at selv om man fusjonerer eller er utenlands, kan man like fullt styrke innsatsen hjemme. I den sammenhengen vil jeg be om en kommentar også når det gjelder Forsknings- og Utviklingsavdelingen i Telenor. Det er rett og slett en problematikk det norske samfunnet står midt oppe i, og det kan få store konsekvenser hvis den flagges ut.

Statsråd Jon Lilletun: Eg skal kommentere nokre av dei utfordringane som òg representanten Knudsen nemnde undervegs i både sitt fyrste og no siste oppfylgjande innlegg.

Det eine var spørsmålet om fond. Det vil vi kome tilbake til og omtale både i forskingsmeldinga og i revidert nasjonalbudsjett, og det er klart at vi der vil fylgje opp det som Stortinget har sagt.

Når det gjeld det med eksternt fleirtal i styra, vil eg minne om den lova som vart vedteken for tre år sidan. Det var fyrste gongen vi fekk eksterne medlemer i styra for universiteta. Høgskulane hadde i stor grad hatt det før. Erfaringane så langt tyder på at det er ei vellukka reform.

Mjøs-utvalet er midt i sitt arbeid, og eg reknar med at dei kjem til å behandle styringsstrukturen på ein god måte. Men eg har tidlegare varsla at eg vil fremje ein forsøksparagraf i universitets- og høgskulelova; det har Stortinget òg fylgt opp ved å be meg om det. Det vil sjølvsagt verte høve til å prøve ut denne forsøksparagrafen for dei institusjonane som kan tenkje seg det, medan vi ventar på Mjøs-utvalet, så vi kan kombinere desse to tinga.

Når det gjeld det med nøkkelområda, er eg heilt einig med representanten Grete Knudsen. Vi har fått innspel først og fremst frå Forskingsrådet, men òg frå andre miljø i arbeidet med forskingsmeldinga, som vi i stor grad vil fylgje opp i forhold til nøkkelsatsinga. Eg trur vi treng auka satsing, men vi treng òg skarpare prioritering. Det er viktig at vi blir endå betre der vi er gode, og dermed er i fremste rekkje internasjonalt. Det skal vi prøve å synleggjere, og fylgje opp dei innspela som er komne på dette.

Når det gjeld fusjonen Telia-Telenor, er det klart at det er ei viktig sak representanten Knudsen tek opp. Vi ligg langt framme når det gjeld IKT i næringsutvikling, på grunn av at vi hadde ei sterk forskingsavdeling tidlegare under Televerket. Det er likevel ikkje rett av meg å kommentere det arbeidet som no pågår, og som ligg under ein annan statsråd sitt ansvarsområde, men eg vil stadfeste overfor representanten Knudsen at vi i forskingsmeldinga på ein grundig måte skal vise korleis vi skal ta vare på den typen kompetanse i framtida.

Ursula Evje (Frp): Forskning, utvikling og forskerutdannet arbeidskraft er en utrolig viktig del for at dette samfunnet skal gå fremover i de årene som i hvert fall vi kan overskue noenlunde. Jeg skjønner at dette er et bekymringsfullt felt. Hvis vi ser på de reformene vi har hatt i den siste tid, Reform 97, Reform 94, høyskolereformer og universitetsutviklingen, ja da er det bekymringsfullt. Det vi trenger nå, er en økt kunnskapsmengde tilført det enkelte barn, og kvalitetssikring vurdert kontinuerlig. Vi har ikke tid til å miste ett, to eller tre årskull med barn dersom vi skal få den næringsutvikling, forskning og forskerutdannede arbeidskraft som etterlyses her. Ved økning av det enkelte menneskets totale kunnskapsnivå vil vi dermed få en større andel som kan utdannes som enere i et fremtidig samfunn.

Norge er et lite land, og det kan umulig være best på alle felt. Men det er bekymringsfullt dersom forskningsfeltene i all hovedsak skal dreie seg om marin og maritim sektor. Landet består av mange andre arbeidsfelt enn det som foregår langs kysten.

Når det så gjelder det representanten Knudsen sa, at uansett hva som skjedde i forholdet Telenor/Telia og hvor de interessante arbeidsfeltene måtte plasseres, skulle vi beholde FoU ved Telenor i Norge, er det i forhold til hva som ble sagt om universitetenes innadvendthet, kanskje litt motstridende. For FoU må jo drives i nært samarbeid med næringslivet, og hvis den delen av næringslivet flyttes f.eks. til Sverige og vi skal drive FoU i Norge, så vil man mangle dette tette samspillet som ble etterlyst i forhold til universitetene.

Vi kommer i den situasjon at vi faktisk kun har igjen å utvikle marin og maritim sektor. Fremskrittspartiet har fremmet en lang rekke forslag som kan løse opp strukturer, som kan gi mye større effektivisering, høyere kvalitet og raskere gjennomføring, men vi har ikke sett at det har vært mulig å få annet enn våre 15-16 stemmer for dette ved avstemninger.

Arne Lyngstad (KrF): Det er en sentral utfordring for norsk forskning og næringsliv som representanten Grete Knudsen tar opp, og den fortjener den oppmerksomhet som en får gjennom en slik debatt. Vi får også anledning til å komme tilbake til dette i forbindelse med den bebudede forskningsmeldingen.

Det er også en aktuell debatt, fordi strukturendringer i næringslivet, f.eks. innenfor telesektoren, viser at det ikke vil være likegyldig hvor – for å være konkret – mobiltelefon- og internettenheter skal ligge, for sånne enheter har mye å si for nærheten til utviklingsarbeid på disse områdene.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å legge vekt på kvalitet i forskningen, men dette alene vil ikke hindre utflagging. Det må også være interessant for næringslivet å ha virksomhet i Norge. Dermed er vi over på næringslivets generelle rammevilkår i landet vårt.

La meg i denne debatten peke på tre forhold som Kristelig Folkeparti mener er viktig i en strategi for å gjøre det interessant for næringslivet å ha en FoU-aktivitet i Norge.

For det første er det nødvendig at vi har en god grunnforskning. Vi er nødt til å ha god kvalitet gjennom et kvalifisert utdanningssystem med bra utstyr. Vi trenger også en debatt i forskningsmiljøene om at ikke alt er forskning, og at det er forskjell mellom forskning og utvikling. Det vil nemlig tydeliggjøre grunnforskningens art og funksjon og sette kvalitet og nyskaping i fokus.

For det andre må forskerrekrutteringen ta høyde for å ta vare på de gode talentene, samtidig som den også tar hensyn til næringslivets behov. De gode talentene må pleies og stimuleres. Det er positivt at vi nå har en økning i antall doktorgradsstudenter. Men disse doktorgradsprogrammene må også legge vekt på internasjonale kontakter og forskningserfaring og legge til rette utvekslingsprogram for å gi forskerne en internasjonal erfaring og horisont. Det er der i dag, men jeg tror at vi har mer å hente også her.

Men vel så viktig som doktorgradsprogram er det å få ungdom til å velge en forskerkarriere. En spesiell utfordring her er faktisk å få ungdom til å studere realfag, da realfagenes betydning er stor for næringslivet.

Til slutt: Næringslivets rammevilkår for FoU trenger en gjennomgang, og jeg er glad for at statsråden setter i gang dette hurtigarbeidende utvalget som skal komme med gode forslag og tiltak. Kristelig Folkeparti tror det er nødvendig med stimuleringstiltak for å utløse økt privat finansiering av FoU, og her vil det være riktig å vurdere ulike former for utviklingskontrakter og skatte- og avgiftstiltak. Er det økonomisk interessant, samtidig som man har god tilgang på forskere av høy kvalitet, har Norge de beste forutsetninger for å beholde og få økt næringsrettet FoU.

Per-Kristian Foss (H): Det er vel knapt nok noen historisk nyhet at verden forandrer seg. Det er en illusjon å tro at den ikke gjør det. Men jeg er enig med interpellanten i at forandringstempoet, både kommersielt, økonomisk og teknologisk, er høyere i dag enn vi knapt har sett noen gang tidligere. Og dette er kombinert med et system for fri internasjonal kapitalbevegelse, som gjør at markedene også er mer krevende for nasjonale politikere.

Virkelig gode eksempler på vellykket satsing finner man nettopp der hvor fremragende forskning og utvikling, fra basismiljøene til den mer utviklingsorienterte delen av FoU, kan kobles på en vellykket måte med kommersiell satsing. Denne oppskriften på den gode kobling er egentlig svaret på det hele. Derfor er dette mer enn et spørsmål om forskningspolitikk. Det er en helhetlig politikk, der det også må legges til rette for et forandringstempo og en forandringsretning i næringslivet som er slik at det fremmer satsing på kunnskap. Det høres vakkert ut å si det når man ser på den positive siden, men det innebærer også at man av og til må akseptere nedleggelser, forandringer og utflagging som et ledd i det samme.

Jeg er enig med statsråden i at utflagging i seg selv ikke nødvendigvis er galt. Men det er det som blir igjen, som er problemet, og som det må bli mer av. Derfor har det for Høyres del alltid vært en viktig offentlig oppgave å satse på utdannelse, teknologi og forskning. Vi bør nå stille oss det spørsmål om de gamle løsningene lenger holder, i en situasjon hvor alle land konkurrerer mye sterkere enn tidligere om å tiltrekke seg både gode forskere, gode hjerner til bedriftene og gode bedrifter, og de konkurrerer med alle tenkelige midler. Denne konkurransen har Norge hittil stort sett stilt seg utenfor. Det gjelder flere regjeringer, så dette får være et bidrag til både kritikk og selvkritikk. Men den tid er forbi da man kan se tilbake, man må se fremover, se på hva som er årsaken til at dette har skjedd, og se på hvordan vi nå kan møte utviklingen rimelig raskt. Andre land har gitt bevisste incentiver til etableringer. Vi har ikke gjort det. Det er på tide også å se på det. Andre land har gitt spesielle incentiver til forskerutdannelse og forskeretableringer, både skattemessig, økonomisk og på andre måter. Vi må også vurdere slike tiltak. Og så helt banalt, men enkelt: Det har jo faktisk vært slik i Norge at vi lenge har hatt mangel på arbeidskraft. Det er en av årsakene til at noen bedrifter har valgt å legge sine FoU-avdelinger ute.

Jeg synes det er gledelig at Regjeringen nå endelig har nedsatt et hurtigarbeidende utvalg. Forslaget fra budsjettbehandlingen i fjor forutsetter at man utreder skatteincentiver og legger dem frem i budsjettet for år 2000. Da bør utvalget være rimelig hurtigarbeidende!

Jørgen Holte (Sp): Det må vere eit mål å ha mange gode forskingsmiljø innan nasjonal rekkevidd og ein nasjonal kultur for kunnskap og nyorientering på ulike fag- og næringsområde. Det kan vere det beste vernet mot at norsk næringsliv einsidig vil søke til utlandet for å få dekt sitt behov for forsking- og kompetanseutvikling. Men sjølv om det bør vere hovudregelen, har eg likevel eit positivt syn på bedrifter som vel å bestille oppdrag i andre land, slik statsråden gav uttrykk for, eller late sine eigne tilsette studere eller arbeide ved utanlandske FoU-miljø eller hente utanlandske forskarar til Noreg.

Eg trur norske bedrifter og forskingsmiljø kan ha stor glede av kontaktar med næringsliv og FoU-miljø i andre land, men det kan ikkje erstatte det norske utdanings- og forskingsmiljøet. Norsk næringsliv har behov for kunnskap tilpassa norsk næringspolitikk, norsk distrikts-, struktur- og kulturpolitikk. Vidare er tyngda av norske bedrifter små, prega av aktive, idérike eigarar, som har hatt evne til å satse, prøve og feile. Desse bør få vilkår for vidare utvikling, og tilbodet om FoU-program er eitt av fleire tiltak som det offentlege kan gi, slik at desse bedriftene kan greie seg i ein skarpare konkurranse.

Dei store bedriftene har ressursar til å bygge opp eit eige FoU-miljø som gjer dei i stand til å finne ut kvar ny kunnskap er, og korleis den kan omsettast i ny produksjon. Men småbedriftene, som utgjer tyngda av arbeidsplassane og ofte er lokaliserte i Distrikts-Noreg, har ikkje eigne ressursar til slik satsing. Desse må ha tilgang til eit kunnskapsmiljø regionalt. Mange av desse bedriftene driv i ein kombinasjon av høg risiko og låg lønsemd. Bøygen er tidleg å gjere dei mindre bedriftene bevisste på moglegheitene for behovet for vidare utvikling. Om det ikkje skjer, kan det vere fare for avvikling og oppkjøp, slik det ofte er i ein internasjonal, global økonomi.

Ein måte å motverke dette på er å utvikle dei regionale forskingsinstitutta vidare. Desse har eit unikt fortrinn ved å vere lokaliserte opp mot høgre utdaningsmiljø, som står for ei viktig kunnskapsformidling. I tillegg er dei i første linje inn mot det lokale næringslivet. Dei kjenner kulturen og tenkjemåten lokalt, er geografisk nær bedriftene og har fleirfagleg kompetanse. I tillegg kan dei vere bindeleden mot tyngre og sentrale kunnskapsmiljø.

Statsråd Lilletun og Regjeringa si prioritering av dette kunnskapsmiljøet gjennom auka basisløyving på budsjettet for 1999 var eit riktig og viktig skritt. Slik kan ein konkret motverke det representanten Grete Knudsen kanskje fryktar. Mi oppmoding til statsråden er at dei regionale institutta i tillegg bør få del i dei strategiske instituttprogramma. Slik kan ein bli betre i stand til å gjere ein jobb for næringslivet som held mål, og motverke at bedriftene einsidig går til andre land for å få dekt kunnskapsbehovet sitt.

ystein Djupedal (SV): Jeg har vært litt usikker på i hvilken retning interpellanten ønsker å gå, og jeg er også litt usikker på om de problemstillingene som her er reist, er entydige. Men det som i hvert fall er entydig, er at vi bruker en mindre del av vårt totale BNP på forskning enn mange andre land. Det skyldes primært ikke staten eller det offentlige, det har vært de private bedriftene som i mindre grad har brukt penger på forskning enn i mange sammenliknbare land. Derfor er det vedtaket Stortinget nå har gjort om at man skal opp på OECD-gjennomsnittet for forskning et viktig skritt, og det regner jeg med at statsråden følger opp. Det vil da spesielt være en klar oppfordring til næringslivet om å bidra i større grad enn de til nå har gjort.

Forskning er – som det er sagt mange ganger – næringslivets viktigste konkurransefortrinn. Forskning er i sin natur internasjonal, og det betyr at en ensidig fokusering på at all forskning skal foregå nasjonalt, ikke er spesielt riktig. Det er viktig at ethvert land og enhver nasjon har et oppegående forskningsmiljø, men forskning er altså i sin natur internasjonal. Slik må det være, og det ønsker vi også å stimulere til. Hvis vi skal delta, må igjen vår forskning ha et internasjonalt oppegående miljø.

En historisk årsak til at Norge har det forskningsmiljøet vi har, er vår ensidige råvareavhengighet. Det betyr at vi har blitt veldig flinke særlig på energiforskning og enkelte nærliggende forskningsområder, som olje, gass og alt som går på vannkraft, og at mange andre viktige sektorer i så måte ikke har blitt prioritert. Det har vært negativt. Dette ser vi nå særlig innenfor telematikk og telefoni. Det er avgjørende at staten bruker sin innflytelse til å sørge for at forsknings- og utviklingsavdelingen i det nye sammenslåtte Telenor-Telia legges til Norge. Det er ganske utrolig å tenke på at våre svenske og finske venner har klart å få opp et forskningsmiljø innenfor telefoni og telematikk som er langt mer omfattende enn det vi har i Norge. Denne fusjonen må brukes som en brekkstang for å få opp et tilsvarende miljø i Norge.

La meg advare mot tre forhold som har vært fremme i debatten, og som enkelte kanskje mener er en lettvint vei for å få til å et bedre forskningsmiljø, men som etter mitt syn er helt feil. Enkelte har tatt til orde for at bedriftene skal ha flertall i universitetenes styre. Det vil føre til en kommersialisering og en forflatning av universitetene og høgskolene, og det er et skritt i feil retning. Det betyr ikke at det ikke er viktig å ha eksterne representanter i universitetenes og høgskolenes styre, men det er altså noe helt annet.

La meg også advare mot vesentlige endringer i rammebetingelsene for næringslivet, det vil si en skatteharmonisering nedover. Det er ikke klokt. Det er klart at hvis man ønsker å gjøre som Irland, å drive skattedumping for å få etablert bedrifter, kan det på kort sikt være klokt, men på lengre sikt vil storsamfunnet tape på den type skatteharmonisering nedover.

La meg også advare mot en dreining mot stadig mer anvendt forskning som det eneste saliggjørende. All forskning er avhengig av en oppegående grunnforskning, og den foretas ved universitetene og høgskolene. Det betyr at den statlige forskningsinnsatsen på instituttsektoren er avgjørende og viktig for næringslivet. Det er min siste advarsel.

Jeg hadde tenkt å si noe mer, president, men det har jeg ikke tid til.

Presidenten: Det er helt riktig.

Helene Falch Fladmark (V): Representanten Grete Knudsen tar i denne interpellasjonen opp en sentral utfordring når det gjelder fremtidens Forsknings-Norge. For hvis vi skal vi nå målet om å komme opp på OECD-nivå når det gjelder forskningsinnsats, må også næringslivet bidra, ikke bare med ressurser, men også med incitamenter for kunnskapsutvikling. Næringslivets behov er ofte positive drivkrefter for forskning og kompetanseutvikling, slik vi har sett det når det gjelder f.eks. petroleumsteknologi. På dette feltet har norske forskningsmiljøer og bedrifter opparbeidet seg unik kompetanse i verden. Det er derfor svært uheldig hvis de norske bedriftene nå helt flagger ut sin etterspørsel etter kunnskap. Samtidig vil jeg understreke at samspillet mellom internasjonale forskningsmiljøer er av stor betydning, både for norsk næringsliv og for norske forskere.

Kunnskapsutvikling skjer i et nettverk der de beste forskerne innenfor sitt felt utveksler erfaringer og resultater. I en globalisert kunnskapsøkonomi er utfordringen å legge til rette for kompetanseutvikling og gode betingelser for kunnskapsintensive bedrifter, ikke å bygge opp en beskyttelsesmur rundt vår tradisjonelle industri.

Nettopp dette er noe Regjeringen legger vekt på i sin næringspolitikk. Jeg siterer næringsministeren som i Stortinget fredag den 26. mars sa:

«Vi jobber løpende for å sikre at Norge framstår som et attraktivt land å investere i for så vel norske som utenlandske investorer. Vi vil i nær framtid sette ned en kommisjon som skal drøfte langsiktige strategier for sysselsetting basert på høy verdiskaping i Norge. Vi har nettopp satt i gang et arbeid med å sammenligne skattereglene i Norden.»

Disse tiltakene er viktige for å gi gode rammebetingelser for næringslivet, og sammen med en aktiv utdannings- og forskningspolitikk kan dette danne grunnlag for fremtidens norske næringsliv. For at Norge og norsk næringsliv skal kunne hevde seg i en internasjonal økonomi, må det skje en betydelig langsiktig satsing på forskning innenfor områder der Norge allerede har fortrinn og kan hevde seg internasjonalt. Dette er viktig for å skape nye arbeidsplasser, men også for å sikre Norge som kunnskapsnasjon. Satsingen må skje i et samspill mellom den langsiktige grunnforskningen og mer direkte anvendt forskning. Og det er viktig – som statsråden legger vekt på – at vi stimulerer de beste miljøene gjennom å gi ekstra bevilgninger til toppforskning. Sterk konkurranse om å få delta i internasjonale forskningsprogrammer vil også stimulere til kvalitet i forskningen, både den som skjer i bedriftene, og den som skjer ved de offentlige institusjonene. Deltakelsen i EUs femte rammeprogram er viktig i så måte.

For Venstre er det viktig å sikre at de offentlige universitetene, høgskolene og forskningsinstitusjonene blir ledende kunnskapsinstitusjoner også i tiden fremover. Skal dette skje, må institusjonene få større frihet, men de må også bli flinkere til å formidle sin kunnskap og til å kommersialisere kunnskapen. Dette medfører at det må etableres effektive nettverk til næringslivet, der forsknings- og utdanningsinstitusjonene er pådrivere i FoU-arbeidet og i kommersialiseringen av ny kunnskap.

Synnøve Konglevoll (A): Når halvparten av de unge tar høyere utdanning og stadig flere tar doktorgrad, betyr det en stor omstilling for norsk arbeidsliv og dermed for hele det norske samfunnet.

Representanten Grete Knudsen pekte på den utfordringa som utflytting fra Norge medfører. Da vi var på komitereise i Irland, møtte vi norske unge mennesker som jobbet der i tele- og datasektoren, ikke bare fordi de tjente mye på det, men fordi det var et faglig spennende miljø der. For ungdom i kunnskapsbransjen betyr selvsagt lønn en del til et visst nivå, men etter det er det å være med i et faglig spennende og oppdatert miljø det viktigste. Skal man henge med, må man ha en arbeidsplass der man stadig blir bedre.

Jeg er enig med statsråden i at det er bra at norsk ungdom søker ut, men like fullt er dette en utfordring som vi må møte gjennom å satse på de områdene der vi er gode, sånn at vi kan skape nettopp faglig spennende miljøer i Norge. Og når vi skal utforme forskningspolitikken, må vi også ha i bakhodet de konsekvensene kunnskapssentrene kan ha for flyttemønsteret i Norge. I den flyttestrømmen vi har sett fra Nord-Norge de siste årene, der 6 000 mennesker flytter sørover – det er like mye som en by som Fauske – er ungdom som har høyere utdanning, kraftig overrepresentert. Og samtidig – når vi står foran behandlinga av forskningsmeldinga – vet vi at den nordnorske andelen av det vi bruker på forskning, er veldig liten. Den nordnorske andelen er liten, men like fullt foregår mye av den forskningen der Norge ligger langt fremme, nettopp i Nord-Norge. Det gjelder romforskning, der Nord-Norge og Svalbard har særskilt gode naturlige fortrinn og forutsetninger, det gjelder marinforskning, der vi allerede har flere bedriftetableringer som følge av norsk forskning i Nord-Norge, og det gjelder ikke minst telemedisinen, der miljøet i Tromsø er omtalt som kanskje det fremste miljøet i verden på dette området. Og telemedisin i Tromsø er også i ferd med å utarbeide konkrete satsinger på utviklinga av dette miljøet, ei satsing som kan gjøre Telemedisinsk senter i Tromsø til kanskje det viktigste som har skjedd på kunnskapsfronten i Nord-Norge siden etableringa av universitetet.

Jeg håper statsråden kan ta med seg dette også i arbeidet med forskningsmeldinga.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg tror ikke det er mange i dag som har den fulle oversikt over hva som foregår ved våre universiteter.

Jeg skal bare rent stikkordmessig komme med noen personlige refleksjoner etter å ha hørt særlig interpellanten og statsråden. Det var snakk om at vi har en stadig økning i antall doktorgrader. Mitt inntrykk er at man stiller stadig mindre krav til doktorgradene, både når det gjelder omfang og dybde, og at de i mindre grad enn tidligere er selvstendige arbeider preget av personlig oppfinnsomhet, noe som jo skyldes at de i større og større grad er resultat av veiledning og seminarer.

Et annet moment er at de som er best egnet til slikt arbeid, hverken vil bli forskere eller lærere – forskere ved universitet eller lærere i videregående skole. Dette har sammenheng med dårlig lønn og lav sosial status. Jeg kjenner en fremragende internasjonalt kjent professor som i dag har samme lønn som sin sønn, som er nyutdannet siviløkonom.

Et annet moment er at vi har fått folkeuniversiteter i den forstand at mesteparten av befolkningen skal inn på våre universiteter eller høyskoler, som da innebærer at disse får ansvaret både for elementær undervisning og for forskning.

En vesentlig del av undervisningen særlig i grunnfag og også en god del i mellomfag kan utføres av lærere som har en hovedoppgave bak seg, altså har lektorkompetanse i den videregående skole. Forskjellen er bare at de har langt mindre undervisningsplikt og arbeider langt mindre, stort sett, enn de som arbeider i videregående skole. Det brukes altfor mange ressurser i dette området sammenlignet med det som går til forskning.

På en del områder er det vesentlige misforhold mellom studentenes, næringslivets og forvaltningens behov og pensum. Pensum preges altfor meget i mange tilfeller av forskernes spesielle aktuelle interesser. Jeg har sett et redselsfullt eksempel når det gjelder fransk grunnfag, hvor de hadde en svært tykk bok i fonetikk full av merkverdige begreper og definisjoner. Når man tar i betraktning hvor vanskelig fransk er, er det for meg helt ubegripelig at man vier så stor oppmerksomhet til akkurat fonetikk. Det er et slående eksempel på at her må det være en eller annen universitetslærer i miljøet som er veldig opptatt av fonetikk og har en urimelig innflytelse.

Inge Lønning (H): La meg bemerke at det sist avholdte innlegg vel mer naturlig kunne ha hørt hjemme i et av de av taleren omtalte seminarer enn i denne interpellasjonsdebatten.

Man skulle ønske når man har interpellasjoner som dette, at reglementet gjorde det mulig å adressere en interpellasjon til mer enn én statsråd. Det forekommer meg nemlig klart at den problemstillingen interpellanten har reist, i like høy grad retter seg til næringsministerens ansvarsområde og finansministerens ansvarsområde som til forskningsministerens. Personlig ville nok jeg ha trukket den motsatte konklusjon av interpellantens, og vektlagt rammebetingelsene for næringslivet og kulturen i norsk næringsliv langt sterkere enn spørsmålet om den interne kultur ved universitetene. Man må se i øynene at universitetenes primæroppgave ikke er å løse utviklingsproblemer for næringslivet. Det er ønskelig at vi har universiteter som er så gode og så sterke grunnforskningsmessig at de også skaper betingelser for nyskaping i næringslivet. Men det er ikke det som er primæroppgaven. Og jeg tror det desidert er en kortslutning å tro at man møter de utfordringene vi står overfor i norsk nærings- og arbeidsliv, ved å lage eksternt flertall i universitetenes styrer. Det er overhodet ikke noe svar, og det vil ikke løse et eneste av de problemene vi er nødt til å finne løsningen på.

Derimot er det helt klart at vi i Norge har dårligere vilkår når det gjelder å stimulere næringslivsledere til å anvende sitt overskudd til å satse på forskning og utvikling, enn de fleste konkurrerende land har. Det er det mulig å gjøre noe med, og det er samfunnsøkonomisk helt klart bedre for det norske samfunn at bedriftsledere bruker sitt overskudd på den måten enn at staten til enhver tid kan hente ut skatteinntekter, slik at de pengene går rett inn i statskassen.

La meg også si at jeg har liten tro på at nyskaping, som er et nøkkelord, lar seg programmere. Og jeg har enda mindre tro på at det er en naturlig oppgave for regjering og storting å peke ut de områdene som ligger til rette for nyskaping. All erfaring historisk sett viser at nyskaping har det egenartede ved seg at den er overraskende – den er ikke programmerbar gjennom forskningspolitiske beslutninger. De aller viktigste nyskapingstiltak i Norge, f.eks. en bedrift som Norsk Hydro, er ikke resultater av politikeres beslutning om at nå skal vi satse på dette. Den var ganske enkelt et resultat av et mislykket grunnforskningseksperiment borti Karl Johans gate, i Gamle fest-sal. Derfor tror jeg man skal holde oppgavene fra hverandre. Universitetenes primæroppgave er grunnforskning og kompetanse. Næringslivets oppgave er å finne de områdene som det er viktig å satse dristig kapital på.

Presidenten: Bare som en liten kommentar til Inge Lønnings hjertesukk om statsråders deltakelse i interpellasjoner, vil presidenten sitere hva som står i Stortingets forretningsorden § 50:

«Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlem som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil 10 minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.»

Dette bare som en mulighet, hvis man hadde ønsket det.

Grete Knudsen (A): Hensikten med interpellasjonen var også å få diskutert hele problemstillingen med hensyn til hva utdanning, forskning, samspill mellom forskningsmiljøer og bedrifter har å bety for at bedrifter både kan videreutvikle seg i Norge og samtidig være i et samspill med internasjonale miljøer. Her kommer vi ikke forbi at det er behov for økt innsats når det gjelder forskning, noe statsråden gjorde rede for at han vil legge til rette for gjennom forskningsmeldingen, som kommer allerede i mai, og også i neste års statsbudsjett.

Jeg synes også det er positivt at statsråden legger til rette for ulike forsøk ved universitetene og høyskolene, i og med at man så langt har gode erfaringer med ekstern representasjon i styrene. Det har vi også sett i Sverige, der de har gått enda lenger, og ved det har fått utvidet samspillet mellom ulike aktører i nedslagsfeltet til universitetene.

Jeg tror det er riktig, som også statsråden slår fast, at vi må se på hvilke områder vi skal prioritere. Vi er et så lite land at vi kan ikke makte å gape over alt for å greie å få spissmiljøene. Det gjøres kanskje enda tøffere i andre land enn det vi til nå har lagt opp til, og jeg forstår at statsråden vil komme inn på dette i forskningsmeldingen.

Jeg er også enig med Holte i at de regionale forskningsinstitusjonene har en viktig jobb å gjøre ute, men da må de koples til de høyskolene de ligger i nærheten av, i enda større grad enn tilfellet er i dag.

Per-Kristian Foss var, som flere andre, inne på at forandringstempoet gjør også at veldig mange tradisjonelle industribedrifter har problemer. Vi vet at de som greier omstillingen best, er kompetansebedrifter. Det betyr at vi må sette de små og mellomstore bedriftene i stand til å klare omstillinger og til å bli mer kompetansepreget. Og Regjeringen må legge opp til en annen utvikling både når det gjelder utviklingskontraktene og SNDs programmer, enn det Regjeringen har gjort til nå.

Helt til slutt: Jeg er glad for at Regjeringen kommer tilbake med et nærmere oppsett over hvordan forskningsfondene er tenkt organisert.

Statsråd Jon Lilletun: Den typen interpellasjonsdebattar vi har no, er ny i denne stortingsperioden. Dette har medført at interpellasjonane kjem raskt opp til behandling, og eg synest derfor at ein får dagsaktuelle debattar på ein interessant måte. Eg er samd med Lønning i at somme gonger kunne det opplagt vore interessant om ein hadde hatt litt breiare deltaking frå Regjeringa si side. Eg må be om orsaking, men eg hugsar ikkje om det er slik etter reglementet at ein kan be om det frå interpellanten si side, det er mogleg ein kan det. Og eg er heilt einig i at dette klart gjeld fleire statsrådar.

Det eg synest er spanande med slike debatter som vi har i dag, er at ein ikkje til dei grader held seg til ein proposisjon, ei melding eller ei innstilling, men at ein faktisk søkjer litt. Eg synest det er spanande når Stortinget i debattar søkjer, søkjer etter løysingar.

Eg vil vise til det representanten Lønning sa om at nyskaping ikkje kan programmerast. Det er klart at han i utgangspunktet har rett i at vi som politikarar ikkje kan gjere det. Men samstundes er det klart at forskingsmiljøa totalt sett er einige om at vi treng ei auka fokusering på kvalitet, og at det innanfor budsjett, som utan omsyn til om vi klarer å auke dei, vil vere tronge, er nødvendig å spisse. Det betyr ikkje at ikkje grunnforskinga på universiteta skal vere fri, som i dag. Men samstundes er det opplagt at når det gjeld den strategiske tenkinga med omsyn til det som skal gå via forskingsråda, institutta og vidare, er det opplagt ein del område der vi har føremoner, der vi er i forskingsfronten, og det er det viktig å halde på. Vi treng heilt opplagt åtvaringar av og til om at vi på ein måte ikkje kan skape forskinga og nyskapinga. Men det er viktig å setje dette på dagsordenen, og eg trur òg det er viktig å spisse til.

Eg synest òg det er viktig at vi tek på alvor det som representanten Konglevoll sa om Nord-Noreg. Eg trur at ein av dei store føremonene som Noreg i framtida kan ha på forskingssida internasjonalt, er polarforskinga, som i stor grad er knytt til Nord-Noreg og Svalbard, som infrastruktur for forsking. Eg har sjølv diskutert dette både med den kinesiske utanriksministeren og den amerikanske, og det er heilt klart stor internasjonal interesse for at vi vidareutviklar Svalbard. Derfor trur eg det her ligg store moglegheiter.

Eg tek med meg alle dei innlegga som har kome her i dag. Eg arbeider med spaning med forskingsmeldinga og skal gjere den ferdig, og eg ser fram til debatten om den i Stortinget.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed slutt.