Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 § 6 tredje ledd fastslår at for å få norsk statsborgerskap skal en løses fra sitt opprinnelige. Likevel er dette i praksis ikke noe som gjelder 100 prosent. Europarådets konvensjon av 6. mai 1963, som Norge tiltrådte i 1969, som heter «Konvensjonen om reduksjon av tilfelle av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser», og den siste tiltredelsen vi gjorde, 5. november 1997, når det gjelder Europarådets nye konvensjon om statsborgerskap, utelukker heller ikke at det kan bli tilfeller av dobbelt statsborgerskap. Den siste legger spesielt opp til at de enkelte land selv skal kunne avgjøre det.

Komiteens flertall er enig med Justisdepartementet i vurderingen av at i de tilfellene der et land ikke løser sine opprinnelige innbyggere fra sitt egentlige eller første statsborgerskap, kan en tillate dobbelt statsborgerskap. Det er ikke mange land det dreier seg om. Ifølge brev fra departementet til Fremskrittspartiet er det vel Argentina, Bulgaria, Costa Rica, Iran, Libanon og Uruguay det dreier seg om. I dette tilfellet er det snakk om mennesker som gjerne har bodd i Norge i mange år, som i realiteten er nordmenn på lik linje med alle andre, som ikke har mulighet til å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Da er det rimelig at vi lar dem også få norsk statsborgerskap.

Når det gjelder den såkalte etterfølgende løsning, er jeg helt enig med forslagsstillerne i at der er det en altfor slakk praktisering i dag. Det betyr at det er ingen sanksjonsmulighet, etter det departementet sier selv, og departementet har selv nevnt innstramminger som kan være aktuelle. Et av de alternativene er det komiteens flertall har sluttet seg til, nemlig at vi vil at vi skal få en ny praksis som tilsier at en skal få tilsagn om norsk statsborgerskap mot at man selv skal kunne skaffe dokumentasjon på at det andre statsborgerskapet er bortfalt, men først når den dokumentasjonen er blitt gitt, blir en norsk statsborger. Det er en skikkelig innstramming i forhold til dagens system, og det betyr at intensjonen i forslagsstillernes forslag i de aller fleste tilfellene egentlig skulle bli oppfylt.

Det som da gjenstår, er de tilfellene jeg nevnte i sted, at der staten selv ikke løser vedkommende fra det opprinnelige statsborgerskapet, skal det være mulig å få dobbelt statsborgerskap. Ellers har vi tilfellene i forbindelse med ekteskap, fødsel og adopsjon, som også kan medføre doble statsborgerskap. Der Fremskrittspartiet skiller seg ut, er først og fremst på det punktet som gjelder folk som ikke kan løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Vi føler det går på menneskeverdet å gi dem en mulighet til å kunne få bli statsborgere i det landet de egentlig bor i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil gi honnør til saksordføreren for at han har klart å få med seg et flertall langt i retning av standpunktene som Fremskrittspartiet har i denne saken. Han understreket særlig ordningen med etterfølgende løsning, som praktiseres i en god del land. Der vil man nå bare gi et tilsagn om statsborgerskap, og da vil det naturligvis – siden det norske borgerskapet står veldig høyt – være attraktivt for en potensiell borger av Norge å skaffe de nødvendige papirer og dokumentasjon, slik at man kan få innvilget norsk statsborgerskap. Men som saksordføreren også var inne på, er det en del land som ikke løser sine borgere. Og jeg tror faktisk at det er langt flere land enn den listen som vi har fått informasjon om.

Så er det en annen sak som jeg ikke kan se er nevnt i merknadene fra komiteen. Det er en del innvandrerland der foreldrene kommer til Norge og blir norske statsborgere i første generasjon, og så vil annen og tredje generasjon, altså deres barn og barnebarn, kunne få statsborgerskap i opprinnelseslandet. Så her i Oslo, hvor det er mange som i dag har dobbelt pass, vil det være slik at de også vil kunne gi sine barn og barnebarn dobbelt pass. Jeg lurer på: Hvorfor er ikke dette vurdert? I andre land har man, når man diskuterer spørsmålet om dobbelt statsborgerskap, også trukket fram argumentet om integrering som viktig. De mener det er uheldig at en innvandrer står med ett ben i hvert land. Hvorfor har man ikke vurdert disse tingene? Burde ikke det tilsi at man gikk noe lenger i denne saken når det gjaldt å forsøke å eliminere muligheten for dobbelt statsborgerskap?

Jan Petter Rasmussen (A): Når det gjelder det første som representanten Hedstrøm tok opp, at det var flere enn seks land som ikke tillot sine opprinnelige innbyggere å miste sitt første statsborgerskap, kan det godt hende at det er mer enn seks. Men det synes jeg ikke er noe stort poeng. Poenget her er at i tilfeller der en ikke kan løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap, tilsier menneskelige hensyn at det uansett må kunne gis norsk statsborgerskap.

Når det gjelder dette med barn, barnebarn osv. som Hedstrøm nevner til slutt, er det riktig at det ikke står noe om det i saksframlegget fra komiteen, og det er heller ikke blitt drøftet i komiteen. Den problemstillingen er heller ikke blitt tatt opp av Fremskrittspartiets representanter i komiteen, så den har ikke vært inne i bildet. Jeg vil ikke kommentere det nærmere, annet enn at det det går på, kanskje er mer grunnleggende holdninger til innvandring og folk med fremmedkulturell bakgrunn – det som skiller Fremskrittspartiet fra de andre partiene i denne salen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet har lenge vært skeptisk til at mange innvandrere har hatt gode muligheter til å erverve dobbelt eller trippelt statsborgerskap når de blir norske borgere. Vi har det standpunkt at det er i nasjonens interesse mest mulig å unngå dobbelt statsborgerskap. Og argumentene er klinkende klare. Tilstanden med dobbelt statsborgerskap gir personer mulighet til lovlig å representere Norge og en annen stat. De kan være valgbare til Stortinget, delta i styrende organer, inneha offentlige embeter og ha posisjoner i det norske forsvar og andre fremskutte posisjoner, og samtidig helt eller delvis ha de samme rettigheter og maktfunksjoner i opprinnelseslandet. Her er det bl.a. ordninger med etterfølgende løsning ved skifte av statsborgerskap som ikke har fungert tilfredsstillende. For det første har våre myndigheter ikke hatt kontroll over hvor mange som ved inngåelse av norsk statsborgerskap har ervervet dobbelt statsborgerskap. For det annet har man heller ingen oppdatert liste over hvor mange land som praktiserer etterfølgende løsningsregler for statsborgerskap.

Jeg har ingen skriftlig dokumentasjon, men antar at det er mer enn 40 land – og mange i den tredje verden – som har denne ordning. Med den innvandrerbølge vi har hatt de siste 25 år til Norge, er det grunn til å tro at et betydelig antall har fått dobbelt statsborgerskap. Dette har vært mulig fordi våre myndigheter ikke har vært konsekvente i krav om dokumentasjon om løsning fra det opprinnelige statsborgerskapet. Hvis innvandrerne ikke har fulgt opp, har norske myndigheter ikke hatt noen sanksjonsmuligheter, og resultatene er blitt som de er blitt. Derfor er det gledelig når stortingsflertallet følger opp Fremskrittspartiets forslag et stykke på vei og ber Regjeringen innføre en ny praksis for å motvirke muligheten til dobbelt statsborgerskap. Ved kun å gi et tilsagn om statsborgerskap vil innvandrerne gis et incitament til å ordne de nødvendige papirer som dokumenterer løsning fra hjemlandets statsborgerskap, fordi norsk statsborgerskap står høyt i kurs. Selv om ikke Fremskrittspartiet har fått fullt gjennomslag, er det gledelig at det politiske flertall er på glid og nærmer seg våre løsninger også på dette området, og jeg vil si det sporer til fornyet innsats.

Hvorfor er Fremskrittspartiet så opptatt av å stille krav om tap av opprinnelig statsborgerskap for å oppnå et norsk? Jo, fordi det i en del gitte situasjoner kan skade norske interesser at innvandrerne har dobbelt statsborgerskap. Med statsborgerlige rettigheter i flere land kan det skapes tvil om lojalitet, og jeg skal utdype dette nærmere.

Utviklingen i den tredje verden er på mange måter bekymringsfull. Jeg vil ta Pakistan som eksempel, fordi det er herfra Norge har fått den største kontingent ikke-vestlige innvandrere. Nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt å innføre den islamske Shari"a-lov som landets øverste lovverk. Hvis forslag til grunnlovsendring gjennomføres, vil islamsk lov opphøyes til landets grunnleggende juridiske regelverk. Den pakistanske regjering er under voksende press fra fundamentalistiske kretser som har islamsk lov som prioritert politisk mål. Mye kan tyde på at statsminister Nawaz Sharif vil innføre islamsk lov, og det er den tunge, primitive, middelalderske formen av islam han griper til. Koranen og sunni-islamske prinsipper som gjaldt på profeten Muhammeds tid, kan få den absolutte forrang fremfor landets nåværende lovverk.

Jeg vil sitere et oppslag i VG av 31. august 1998:

«De kristne er lavest på rangstigen i Pakistan.»... «Kristne er konsentrert i bestemte områder.»… «De har ingen bestemmelsesrett i regjeringen.»… «Enhver muslim er enhver kristens herre. Går man imot sin «herres» bud, kan det bety dødsdom».

Så blir 10 000-kronersspørsmålet: Hvis personer som kommer fra fundamentalistiske land og får dobbelte statsborgerskap i Norge, hvor ligger lojaliteten? Jeg skal ta et eksempel: Forsvarsdepartementet har vurdert å kvotere innvandrere inn i Forsvaret. En av begrunnelsene er at man mener nivået i Forsvaret vil heves. Men man må jo også ha lov til å spørre: Hva med lojaliteten i en krigssituasjon? Det er meget sannsynlig at konflikter i fremtiden som Norge må sende FN-soldater til, vil være av etnisk eller religiøs karakter. Hva kan skje i fremtiden på Balkan, i Irak eller Midtøsten for øvrig?

Reaksjonene på Rushdie-fatwaen og Nadia-saken viser i hvert fall hvor lojaliteten til en del innvandrere ligger. Det er ikke i Norge, men i en annen religion, kultur eller etnisk gruppe. Skal vi da ta sjansen på at dette kan slå negativt ut for Norge i en krigs- eller krisesituasjon?

Dobbelt statsborgerskap kan også virke negativt i integreringsprosessen. All erfaring og alle rapporter viser at integreringen i det norske samfunnet har vært totalt mislykket. Hvordan skal man få til en vellykket integrering når mange innvandrere med dobbelt statsborgerskap har sterk tilknytning til flere land? Hvordan skal Oslo, som i dag har 13 pst. fjernkulturelle innvandrere og mange med to sett pass, få til en vellykket integrering? Jeg bare spør.

Denne saken har enda flere sider som det er grunn til å stille spørsmål ved. Når det gjelder andre og tredje generasjons innvandrere født i Norge, er det for enkelte opprinnelsesland mulig å få statsborgerskap i disse land, selv om barna er født og vokser opp i Norge. Det betyr at innvandrere med dobbelt statsborgerskap kan fortsette å øke i antall etter hvert som barna fødes. Jeg kan være fristet til å spørre: Hvor mange personer med dobbelt statsborgerskap vil Oslo etter hvert få?

Det er uheldig at norske myndigheter ikke har noen oversikt over omfanget av dobbelt statsborgerskap verken når det gjelder regelverket i ulike land, eller hvor mange personer det dreier seg om. På bakgrunn av de argumentene jeg har nevnt, vil det være et stort behov for å etablere et register over alle som har dobbelt statsborgerskap i Norge.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg vil ta avstand fra utsagnet fra representanten Hedstrøm om at de andre partiene er på glid i Fremskrittspartiets retning. Det vi har gjort, er det vi synes er fornuftig i denne saken, ut fra de menneskelige hensyn som må tas, og skal tas. Det jeg imidlertid vil spørre Hedstrøm om, er: For en liten tid tilbake behandlet Odelstinget lov om norsk riksborgerrett og om adopsjon. Da var det faktisk slik at Fremskrittspartiet selv gikk inn for doble statsborgerskap. Det er bare å lese Innst. O. nr. 32 for 1998-99, som er behandlet i Odelstinget for kort tid tilbake. Hvis man først har mulighet til å begrense adgangen til dobbelt statsborgerskap, hvorfor har en da gått med på det når det gjelder adopsjon?

Øystein Hedstrøm (Frp): Det Fremskrittspartiet forholder seg til, er det vi som nasjon også har sagt i forhold til internasjonale konvensjoner. Jeg tenker på Europarådets konvensjon om begrensning av dobbelt statsborgerskap. Men det er klart at her er det ulike synspunkter ute i Europa. De konvensjonene som landene har sluttet seg til, åpner for muligheten både til å kunne gå inn for dobbelt og enkelt statsborgerskap i det enkelte konvensjonsland. Likevel synes jeg nå at jeg har brakt i marken en god del synspunkter som maner til ettertanke i alle de politiske partier representert i denne sal. Jeg kan ikke være enig med saksordføreren når han sier at det politiske flertall ikke er på glid i retning av Fremskrittspartiets standpunkt. Når det gjelder etterfølgende løsning, er jo det klinkende klart. Man ønsker ikke lenger, slik det har vært praktisert, å gi muligheten for doble statsborgerskap, fordi innvandreren, hvis alle andre elementer er til stede for norsk statsborgerskap, må skaffe de nødvendige papirer og den nødvendige dokumentasjon. Da skjønner ikke jeg logikken fra saksordføreren når han kan påstå at det politiske flertall i sak ikke er på vei til å gå i retning av Fremskrittspartiets standpunkter. Men det jeg synes er veldig gledelig, selv om saksordfører ikke vil innrømme det, er at det i hvert fall vil bli den praktiske konsekvens. Og slik jeg har forstått det, vil justiskomiteen – der er ikke jeg medlem – behandle lov om riksborgerrett, og man har da en føring som binder opp de politiske partier i forhold til hva de har sagt i dag.

Harald Hove (V): Det forhold at dobbelt statsborgerskap er uønsket, er en gammel holdning som i og for seg har vært kjent i – jeg holdt på å si – all tid. Nå skal jeg ikke ha sagt det, men i hvert fall har det vært en grunnleggende holdning at dobbelt statsborgerskap har blitt oppfattet som ikke ønskelig. Slik sett er ikke Fremskrittspartiets holdning ny, den er i og for seg dekkende for det de fleste av oss har ment.

Det som har vært det tradisjonelle eksemplet på dobbelt statsborgerskap, har vært et barn født i England av norske foreldre, fordi man i England har statsborgerskap etter hvor man er født, og i Norge etter hvilket statsborgerskap foreldrene har. Det er i og for seg en gammel problemstilling, helt uavhengig av nye forhold som Fremskrittspartiet hevder er kommet til i løpet av de siste 25 år.

En sak får nå være Fremskrittspartiets holdninger til innvandring generelt sett, dem er det ofte god grunn til å ta avstand fra, men det kan være grunn til å stille representanten Hedstrøm to konkrete spørsmål: Finner virkelig representanten Hedstrøm det rimelig at en som ønsker norsk statsborgerskap, og som ikke har mulighet til å frasi seg sitt eget statsborgerskap, ikke skal få norsk statsborgerskap, når det er til Norge vedkommende oppfatter å ha en klar tilknytning – det er der man bor og ønsker å bo, og det er der man ønsker å ha innflytelse? Hvis Fremskrittspartiets holdning vinner fram, vil resultatet bli at man ikke får norsk statsborgerskap. Og: Ser ikke representanten Hedstrøm at det kan være et poeng i å få norsk statsborgerskap i forhold til at nettopp det vil fremme integreringen i Norge?

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg er enig med representanten Hove i at lov om norsk riksborgerrett har noen år på nakken, og derfor har de problemstillingene vi i dag reiser, ikke vært aktuelle tidligere. Men jeg vil påstå at de blir stadig mer aktuelle. Etter som vi får flere innvandrere i Norge, vil problemene med dobbelte statsborgerskap øke. Det er det som er bakgrunnen for at jeg tar opp denne saken og reiser dette spørsmålet.

Så til dette med fordelen av å få norsk statsborgerskap selv om man ikke løses fra opprinnelseslandets statsborgerskap. De som ser litt utover Norges grenser, ser denne problematikken også i andre land, f.eks. i Tyskland, hvor man har flere millioner tyrkere som den tyske regjeringen nå har nektet dobbelte statsborgerskap nettopp på grunn av at de ikke blir løst fra sitt tyrkiske statsborgerskap. Det er ikke helt parallelt med forholdene i Norge, men en av begrunnelsene fra Tysklands side for ikke å innvilge dobbelte statsborgerskap, er at blir disse millionene tyske borgere, vil mulighetene til familiegjenforening og store, tunge sosialhjelpsutbetalinger til ektefeller være til stede. Det ønsker man ikke at den tyske økonomien skal bli belastet med.

Når det gjelder dette å få norsk statsborgerskap ellers, har man her et valg: Enten får man norsk statsborgerskap, eller så beholder man det opprinnelige statsborgerskapet. Der man ikke blir løst, bør Norge gjennom internasjonale kanaler forsøke å påvirke landene til å løse sine borgere fra opprinnelseslandets statsborgerskap.

Jan Petter Rasmussen (A): Når det gjelder Hedstrøms fortsatte påstand om at de andre partiene beveger seg i deres retning, vil jeg gjerne gjenta det som jeg var inne på tidligere: Norsk lov om riksborgerrett slår fast at det normale skal være ett statsborgerskap, det andre er tross alt unntak. Jeg var selv med i den politiske ledelse i den forrige regjering – i Kommunaldepartementet – og la fram integreringsmeldingen, der vi også slo dette fast.

Så til det tredje spørsmålet, spørsmålet om dobbelt statsborgerskap ved adopsjon, som Hedstrøm elegant lot være å svare på. Bortsett fra i ett tilfelle er Fremskrittspartiet sammen med de andre partiene i en samlet komite og godtar dobbelt statsborgerskap, og den saken er nettopp blitt behandlet av Stortinget. Jeg ber Hedstrøm igjen: Kan vi få en forklaring på Fremskrittspartiets holdning i det tilfellet? Den er jo helt inkonsekvent i forhold til det representanten Hedstrøm nettopp har sagt.

Øystein Hedstrøm (Frp): Den saken som saksordføreren her tar opp, kan jeg dessverre ikke svare på. Det vil jeg her og nå ærlig innrømme.

Hvis denne saken ble behandlet i justiskomiteen, regner jeg med – jeg sitter jo i næringskomiteen og kan ikke til enhver tid være oppdatert på alle saker, og jeg ber om forståelse for det, men vår holdning til dobbelt statsborgerskap har vært kjent lenge, og denne saken har vært behandlet i vår fraksjon og i gruppen for lang tid tilbake – at våre representanter i justiskomiteen kan komme med en begrunnelse for hvorfor de eventuelt har akseptert dette når det gjelder den situasjonen ved adopsjon som saksordføreren nevnte.

Bjørn Hernæs (H): Det synes av og til å være en grunnleggende forskjell på Fremskrittspartiet og de fleste andre partiene i Stortinget i den forstand at de fleste av oss andre forsøker å arbeide oss frem til enighet. Og når avstanden er så vidt liten som det den tilsynelatende er i denne saken, er det ikke helt enkelt for meg å skjønne hvorfor Fremskrittspartiet insisterer på å opprettholde et eget forslag som ikke ligger særlig langt fra det flertallet kan være med på.

Jeg har lyst til å nevne en konkret grunn til at vi ikke vil ha absolutte formuleringer. Mange av de landene som ikke er villig til å løse sine borgere fra statsborgerskap, er samtidig land som i forhold til menneskerettighetene er blant de mest fundamentalistiske i verden. Vi har et land som heter Iran. Iran er et land som dømmer sine borgere til dødsstraff for all evighet. Det kunne jo tenkes at en slik borger – vi kan gjerne konkretisere det til Salman Rushdie – hadde følt det mer betryggende for sitt liv og sin verdighet å bli borger av et land som vedkjente seg ham i levende live. Hvis det skulle være motivet, synes representanten Hedstrøm det ville være rimelig at fordi regimet i Teheran nektet å løse ham fra sitt statsborgerskap, skulle vi ikke ha mulighet til å innrømme ham statsborgerskap i Norge?

Ellers er jeg helt enig i det som Hedstrøm sa, at parallelt med en slik innrømmelse vil det være helt naturlig å bruke de kanalene man måtte ha, til å forsøke å få regimet til å oppgi denne lite menneskevennlige politikken.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet ønsker å ha en meget restriktiv holdning og ikke innvilge statsborgerskap hvis man ikke har fått opphevet det opprinnelige statsborgerskapet. Dette vil vi være konsekvente på, men vi kan selvfølgelig alltid finne noen outrerte standpunkter osv., slik at det kan være muligheter for å gi dispensasjon. Men det ønsker vi å ha en veldig restriktiv holdning til.

Men jeg er glad for at representanten Hernæs kom litt inn på forholdene i andre land, for der er man nemlig mye mer bevisst på disse spørsmålene om statsborgerskap enn vi er her i Norge. Her har konsekvensene nesten ikke vært diskutert.

Jeg er også glad for at han nevnte Iran, som f.eks. ikke tillater noen andre enn muslimer å være med i den iranske hær. Slik er det ikke i Norge, slik er det ikke i Norden, men i mange land er man langt mer bevisst på dette fordi man ser konsekvensene, og det burde vi bli litt flinkere til her i Norge også.

Bjørn Hernæs (H): Jeg skal ikke forlenge denne debatten mye, men jeg har lyst til å spørre representanten Hedstrøm om han virkelig mener at Norge burde la sine holdninger bli bestemt ut fra de holdninger som er i et land som Iran.

Øystein Hedstrøm (Frp): Svaret på det spørsmålet er selvinnlysende. Ethvert land må selvfølgelig primært ta hensyn til forholdene i eget land, men vi må kunne rette blikket utover landets grenser og høste litt lærdom og litt erfaring av hva som er regelverket i andre land. Jeg vil gjenta: Man er mye mer bevisst i disse spørsmålene internasjonalt enn vi er i Norge. De diskuteres mye mer fordi man vurderer konsekvensene av ikke å ha et bestemt regelverk. Jeg vil også gjenta at i Iran er det bare muslimer som kan delta i den iranske hær, og det gjelder også på en rekke andre områder. Jeg kan ramse opp eksempler på dette fra mange andre land.

Men det er en ting denne saken symboliserer som vi også ser når det gjelder asyl-, flyktning- og innvandringssaker: i denne sal står ofte Fremskrittspartiet på den ene siden mot resten. Men vi har én fordel, vi vet at vi har store deler av det norske folk med oss. De er enig med oss, selv om de politiske miljøer i stor utstrekning ikke ønsker å si det – i hvert fall ikke offentlig – at de har medlemmer som er enig med oss. Jeg vil f.eks. nevne Ingvald Godal fra Høyre, som har mange sammenfallende synspunkter med Fremskrittspartiet.

Presidenten: : Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Odd Einar Dørum: Etter å ha lest en komiteinnstilling som jeg syns var ryddig og prinsipiell, har jeg med en viss undring fulgt den debatt som pendler mellom det prinsipielle og det praktisk realpolitiske. Jeg skal ikke prøve å gå inn på de sidene ved det, men nøye meg med å si følgende: Det er, som det er nevnt fra flere talere, en hovedregel i den norske loven om riksborgerskap at man skal ha ett slikt borgerskap og ikke flere. Det er også riktig, som flere talere har pekt på, at ved den såkalte etterfølgende ordning har man til nå ikke hatt noen praktisk sanksjonsmulighet hvis ikke den er blitt fulgt opp. Derfor ble det i løpet av de siste dager av min forgjengers regime, den 11. mars, sendt ut et omfattende rundskriv som presiserer den såkalte etterfølgende ordning på den måten som jeg også oppfatter at flere talere har vært inne på, at man får et tilsagn om norsk statsborgerskap under forutsetning av at man blir løst fra sitt gamle. Så har man ett år på seg, og da må dette være brakt i orden. Da får man statsborgerskapet, gitt at man er løst fra det gamle. Da har man i praksis gjennomført en sanksjonsordning for det som tidligere har vært tilsiktet som en hovedregel.

Regjeringen har også nedsatt et eget utvalg for å komme med et nytt forslag om statsborgerskap, som også komiteen har bemerket. I den sammenheng har Regjeringen spesielt bedt om at en skal se på spørsmålet om doble statsborgerskap og i sin innstilling komme tilbake til om vi skal ha mer eller mindre av det. Det betyr selvfølgelig at Stortinget får det som en egen sak.

La meg likevel knytte noen prinsipielle bemerkninger til spørsmålet om statsborgerskap uten å gjøre dette til en isolert sett asyl- og innvandrerdebatt. Det burde være alminnelig kjent at hele den vestlige tradisjon bygger på forestillingen om «borgeren». Det burde også være klart at borgerens rettigheter og plikter i et demokrati kommer til uttrykk ved statsborgerskapet, og det burde være kjent at en allment i Norge har ment at norsk statsborgerskap er et viktig aspekt for å fremme det som heter integrering i innvandringspolitisk sammenheng. Det synes å være hovedregler i en norsk politisk debatt.

Så er det et spennende spørsmål som jeg ikke skal gå inn på, nemlig hva slags utfordringer vi får i forhold til vår tenkning om statsborgerskapet når vi inkorporerer, som vi skal gjøre senere i dag, menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Prinsipielt skal jeg ikke gå inn på de juridiske sider, men nøye meg med å si følgende: Det går an å oppfatte, slik jeg ser at Stortinget nå vil legge opp til, menneskerettighetene som en internasjonal, bred forståelse av de idealer som i utgangspunktet ligger i forståelsen av begrepet «borgeren», altså at menneskene, individene, har rettigheter, og at rettighetene kommer til uttrykk i et demokrati som «borgere», som igjen juridisk reguleres til statsborgerskapet som ett av aspektene ved det, og som i andre sammenhenger kommer til uttrykk ved menneskerettighetene, hvor man har en individorientert forståelse av menneskene i samfunnet og hvordan disse individene i fellesskap da konstituerer samfunnet.

Jeg vil bare nøye meg med å nevne disse prinsipielle merknadene. Jeg syns det kan være greit å ha et prinsipielt bakteppe i en sak, og jeg syns komiteen har håndtert den på den måten. Vi vil selvfølgelig følge opp komiteens merknader, og det vil skje først og fremst ved det utvalg som er nedsatt for å se på spørsmålet om statsborgerskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det var etter en rekke henvendelser at jeg startet arbeidet med dette Dokument nr. 8-forslaget. Og det som jeg ble veldig forbauset over – Norge er jo kjent for å ha utrolig mange kontrollordninger på forskjellige områder i samfunnet – var at man faktisk ikke hadde en oversikt over hvor mange personer med dobbelt statsborgerskap det var i Norge.

Jeg har ingen dokumentasjon på det, jeg vil understreke det, men jeg tror at det er mellom 40 og 45 land som praktiserer etterfølgende løsning, og vi vet at norske myndigheter ikke har hatt sanksjonsmuligheter og ikke har fulgt opp alle tilfeller. I mediene dukker det jo opp en rekke saker, det gjelder både fotballspillere og Nadia-saken, der personer har dobbelt statsborgerskap.

På bakgrunn av det jeg og andre har nevnt i debatten om bl.a. lojalitet, mener jeg det bør prioriteres å få en oversikt over hvor mange mennesker det er i Norge som har dobbelt statsborgerskap. Det kan jo inntreffe situasjoner i det norske samfunn da det kan være greit å ha den informasjonen tilgjengelig, så jeg vil spørre statsråden: Vil han sette i gang et arbeid slik at vi kan få en oversikt over antallet personer i Norge med dobbelt statsborgerskap?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det framkom av mitt innlegg og av komiteens innstilling at det faktisk er nedsatt et utvalg for å se på spørsmålet om ny lov om statsborgerskap. Det framkom også av mitt innlegg, som av innstillingen fra komiteen, at man i den sammenheng også skal se på doble statsborgerskap. Jeg antar at det vil være rimelig at man i en slik sammenheng kartlegger omfanget av dette spørsmålet både når det gjelder de kvalitetsmessige og de rent kvantitetsmessige utfordringer. Og uten at jeg skal gå inn på utvalgets arbeid, vil jeg si at med den kjennskap jeg har til hvordan utvalg normalt jobber i Norge, er det en vanlig arbeidsform at man prøver å finne ut hva en står overfor, hvor omfattende det er, hvilke utfordringer det reiser, og hvordan man forholder seg til det.

Jeg har ikke tenkt å prøve å detaljstyre en slik antatt forventet normal arbeidsform og vil selvfølgelig forholde meg til at et utvalg som er nedsatt og jobber seriøst, gjør jobben sin. Jeg ser da ingen grunn til å skulle opptre som om det ikke gjør det, og for sikkerhets skyld også om nødvendig gjennomføre et dobbeltarbeid. Som statsråd går jeg ut fra det enkle prinsipp at når folk er tildelt ansvar og tillit, vil de også være i stand til å skjøtte det. Skulle det vise seg at det ikke er slik, er det mange praktiske måter det kan følges opp på, om nødvendig. Men det er ikke mitt utgangspunkt. Jeg regner med at det utvalget som er nedsatt, vil gjøre en skikkelig jobb også på dette punktet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Vidar Kleppe (Frp): ystein Hedstrøm har på vegne av Fremskrittspartiet gjennomgått saken og de viktige poengene som gjorde at vi fremmet dette forslaget om å begrense mulighetene til dobbelt statsborgerskap. Det er gledelig at stortingsflertallet i hvert fall litt på vei har fulgt oss i argumentasjonen, og fulgt opp og oppjustert det regelverket vi har på dette området. Det er for så vidt bra.

Men så til den diskusjonen som Arbeiderpartiet og saksordfører Rasmussen trakk opp her, nemlig at Fremskrittspartiet ikke har en konsekvent linje når det gjelder det forslaget vi har framlagt i dag, og det som gjelder adopsjon. Jo, selvsagt har vi det! I Innst. O. nr. 32 fra justiskomiteen ble det vist til at det i proposisjonen ble fremmet forslag til endringer i statsborgerrettsloven og adopsjonsloven. Konklusjonen der var at utenlandske barn under tolv år som adopteres av norske borgere, automatisk skulle få norsk statsborgerskap – ergo får de automatisk norsk statsborgerskap – og det andre de har, skal falle bort. Det står i innstillingen, og det var hovedargumentasjonen fra Fremskrittspartiet da justiskomiteen behandlet dette, at når vi har et regelverk som åpner opp for adopsjon, som vi synes er en veldig bra måte å hjelpe foreldre på som er barnløse, og som ikke har andre muligheter, så åpner vi opp for dette. Vi synes det er rett og rimelig at dersom foreldrene er norske statsborgere, må også det barnet som blir adoptert, få norsk statsborgerskap. Men som det går fram av en særmerknad videre i den innstillingen, var Fremskrittspartiet fornøyd med det regelverket som var for barn med norsk far når det gjelder selve statsborgerskapet.

Det som justiskomiteen ellers tok stilling til, var bl.a. statsborgerskapet når barnefaren var norsk og hadde vedkjent seg farskapet og denne faren eventuelt døde før barnet var født. En har blandet sammen mange argumenter i denne debatten om den saken vi behandler i dag, for å prøve å fremstille det som om Fremskrittspartiet er inkonsekvent i sin argumentasjon. Men det er vi ikke. Vi vil ha en opprydding når det gjelder mulighetene for dobbelt statsborgerskap. Vi vil også ha en opprydding når det gjelder etterfølgende løsninger. Alle parter må jo være tjent med at vi får ryddige forhold på dette området.

En ting som jeg er opptatt av, og som bekymrer meg, er alle de med dobbelt statsborgerskap som i dag har makt og innflytelse når det gjelder kommune- og fylkestingsvalg i Kongeriket Norge, samtidig som de tar på seg verv i de opprinnelseslandene de kommer fra. Her kan vi som en liten nasjon få konflikter på sikt. Det synes ikke vi i Fremskrittspartiet er en korrekt og riktig politikk. Når det gjelder den saken som ligger i Stortinget om gjennomgang av valgloven og oppdatering av den, har departementet tatt stilling til mange av disse prinsipielle spørsmålene og lagt dem fram for Stortinget for å få en avklaring. Så her er det en sammenheng fra Fremskrittspartiets side. Vi er fornøyd med at vi er kommet ett skritt på den rette veien når det gjelder å rydde opp i disse forholdene, og jeg har den tiltro til den nye justisministeren at arbeidet med oppfølgingen av det vedtaket som blir fattet i dag, blir gjort.

Jeg vil også understreke at det er et tankekors at vi i Norge ikke har oversikt over hvor mange som har dobbelt statsborgerskap, hvor mange dette kan gjelde. Når det er muligheter for at annen og tredje generasjon fremdeles kan inneha dette, er det viktig at en får gjort noe med det, at en får satt foten ned, og at en får presise regler å forholde seg til, regler som også er i takt med det som det norske folket mener på dette området, og det har vi tatt initiativ til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Petter Rasmussen (A): Nå skal vi ikke la dette bli en debatt om en annen sak.

Jeg vil bare igjen understreke det som jeg sa i stad, at Fremskrittspartiet har vært med på å godta det som går på dobbelt statsborgerskap, ut fra at vi skal ha en likebehandling mellom barn født i ekteskap og barn som blir adoptert. Det eneste tilfellet der de reserverer seg, er i forhold til norsk far. Det sa jeg også i mitt innlegg i stad. Heller ikke i de andre tilfellene som gjelder fødsel og ekteskap, hadde Fremskrittspartiet forslag om å oppheve statsborgerskapet. Det står jeg fast ved.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg må presisere igjen: Vi har gått inn for å få en klarhet i det systemet som har vært på dette området. Og jeg må gjenta at det som Fremskrittspartiet sa i lag med flertallet i innstillingen fra justiskomiteen om endringer i lov om adopsjon og i lov om norsk riksborgerrett, syntes vi også var et skritt i riktig retning.

Hovedpoenget med endringen i retningslinjene var at barn under 12 år som adopteres av norske borgere, automatisk skulle få norsk stasborgerskap. Her var det ikke snakk om dobbelt statsborgerskap, men at vi ville ha en ordning som går på at de automatisk skal få norsk statsborgerskap. Det er proposisjonens hovedinnhold, og det har vi støttet oss til. I tillegg hadde vi en særmerknad i innstillingen om den saken som saksordfører for den saken vi diskuterer i dag, Jan Petter Rasmussen fra Arbeiderpartiet, var inne på. Den gjaldt avgrensingen i forhold til barnets far.

Vi er ved godt mot. Vi er fornøyd med det vi har gjort, og vi følger den linjen som vi mener er til gavn for både Konge og Fedreland og alle de personene som dette omfatter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.